Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

Og, det er helt lov at ting ikke er rosa skyer og cupcakes. Helt lov rett og slett. Det tok meg veldig lang tid å innrømme det til meg selv! Jeg hadde jo ikke engang noe grunn til at hvorfor ting ikke skulle være bra. Jeg hadde et barn som sov, som spiste, ikke hadde magevondt og alt var fint og flott- men fortsatt manglet jeg den "du og jeg i vår verden" opplegg, jeg manglet den " Nei klarer ikke å reise fra henne for å gå på butikken" greia og gledet meg til å dra på feks hundetrening. Jeg følte meg so den freaken, tenk at jeg ville dra fra babyen!

Det tok lang tid før jeg forstod at det var bare rett og slett at jeg trengte alenetid for å la hele motherhood opplevelsen synke inn (Det ER jo noe av det største man opplever her i livet, og veldig intenst!) jeg trengte å være meg selv litt, og jeg visste hele veien fra det sekundet hun var ute at faren hennes var en like god (og bedre på visse aspektere!) forelder som jeg var. Jeg var aldri bekymret for å la de to ha alenetid. Men å innrømme at det også var ok var hardt. Fordi jeg hadde jo ikke noe grunn til å føle det sånn.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Amen til Mari. Det var aldri så ekstremt med A, men det skjedde mer enn en gang at jeg grein sammen med ungen. Herregud, som jeg elsket han, men jeg forsto også smertelig vel hvorfor de bruker søvnfrarøvelse som torturmetode....

Jeg møtte en kollega av meg til lunsj når han var ca 4 mnd. Det var en av de første gangene vi gjorde 'normale' ting. Hun var gravid og spurte ( jeg kommer aldri til å glemme det) : " er det ikke deilig å ha noen som trenger deg? ".Jeg fikk sjokk og lo og lo... Ehm..nei...

På det tidspunktet hadde jeg enda ikke fått dusjet uten at han hylgrein fordi mamma var utenfor hans rekkevidde. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg prøvde å lirke meg ut av bæresjalet uten at han skulle våkne. Det gikk aldri :lol:

Men det var da mye kos også, bevares.. Det var bare litt intenst å ikke få sove ut og å være klistret fast i en liten bylt 24/7. Jeg har stort søvnbehov og lite behov for kroppskontakt jeg. Vi er litt forskjellige der vi to :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man hadde en utfordrende spedbarnsperiode med mye gråt, ekstremt lite søvn og noen andre utfordringer ikke alle møter på, får man lov til å poste om det da? Eller er man kjipingen med mindre man syntes alt bare var kjempekos? Jeg vet det ser sarkastisk ut og det er ikke meningen, men jeg var faktisk bittelitt traumatisert etter nyfødtperioden, det var steintøft. Nå føles det ikke helt ut som det er lov til å dele sånt, eller at det betyr at det var noe galt med innstillingen min, at jeg ikke nøt sønnen min, eller jeg vet ikke helt hva. Litt sårt kjenner jeg.

Jeg sov 1-2 timer i døgnet i ukesvis i strekk i perioder. Jeg fikk høre av alle rundt meg at deres babyer sov natta gjennom da de var 9-12 uker, så det går begge veier det også. It sucks.

Jeg ville bare gi litt motvekt til alle våkenetterinnleggene. De vordene mødrene tåler vel å høre om alle våre erfaringer? Je kan også skrive om brystbetennelser, ørebetennelser, hjernehinnebetennelser, astma, lungebetennelser, ostemyelitt, våkenetter over dødsyke barn og så videre. Men NÅ følte jeg for å skrive om gleden :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Altså, jeg ønsker jo at alle skal sa de rosa opplevelsene og slippe å oppleve det som jeg gikk gjennom! Men det er litt sårt når jeg nesten får inntrykket av at mine opplevelser ikke er legitime, at det var snakk om innstilling eller at de ikke bør deles av hensyn til andre.

Jeg syns det er er veldig deilig å høre begge sider, jeg, det gjør det veldig mye lettere å takle hva som enn skjer når babyen kommer. Får jeg en unge som sover mye og ikke gråter så er jo det helt greit det, men det er jo vel så viktig å være obs på at det kanskje ikke blir sånn, så man slipper å føle seg rævva og tro at man gjør noe feil osv. Man er jo ikke en dårlig mor bare fordi man ikke liker nyfødtperioden liksom, det har jo ingenting med kjærlighet å gjøre, eller at man ikke tar seg av ungen sin.

Enig med Garmen. :)

Jeg tipper det kan være kjempegodt å spørre om litt tips, og hvordan det var for dere når babyene våre først er her og vi møter på problemer. :flowers:

For min del er det bare akkurat nå litt vanskelig å ta noe som helst negativt innover seg. Jeg tror jeg er lullet inn i rosa hormoner, sikkert en beskyttelsesmekanisme så jeg ikke løper fra hele prosjektet plutselig... :lol:

Og soelvd... du er her eller? Ti minutter til MGP! :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dobbelpostere ruler gata!

Her er sønnen min. Den fine, gode, pølblete, vågale, flotte, empatiske, intelligente og herlige sønnen min! :)

Søt og fin

8458266337_f9430e8717_z.jpg

Å klistre klistremerker i trynet er like artig som noe annet.

8458266631_f7bf9323c5_z.jpg

Smartingen vet at han ikke har lov til å tegne seg selv i trynet, men har ikke fått med seg at det er fargeblyanter vi leker med.

8458266551_963191dd8b_z.jpg

Hvis dere noen gang ser dette blikket på ungen deres så kan jeg garantere at det etterfølges av noe faenskap. :P

8459368728_1238976e80_z.jpg

  • Like 11
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man hadde en utfordrende spedbarnsperiode med mye gråt, ekstremt lite søvn og noen andre utfordringer ikke alle møter på, får man lov til å poste om det da? Eller er man kjipingen med mindre man syntes alt bare var kjempekos? Jeg vet det ser sarkastisk ut og det er ikke meningen, men jeg var faktisk bittelitt traumatisert etter nyfødtperioden, det var steintøft. Nå føles det ikke helt ut som det er lov til å dele sånt, eller at det betyr at det var noe galt med innstillingen min, at jeg ikke nøt sønnen min, eller jeg vet ikke helt hva. Litt sårt kjenner jeg.

Jeg sov 1-2 timer i døgnet i ukesvis i strekk i perioder. Jeg fikk høre av alle rundt meg at deres babyer sov natta gjennom da de var 9-12 uker, så det går begge veier det også. It sucks.

Altså, jeg ønsker jo at alle skal sa de rosa opplevelsene og slippe å oppleve det som jeg gikk gjennom! Men det er litt sårt når jeg nesten får inntrykket av at mine opplevelser ikke er legitime, at det var snakk om innstilling eller at de ikke bør deles av hensyn til andre.

Å, Mari :hmm: Jeg håper ikke det var jeg som var spiren til dette? Jeg maser om at H har sovet så mye, fordi jeg opplevde i mitt svangerskap at det var en opplest og vedtatt umulighet, punktum. Så mange rundt meg kom med alt fra slike teite "Ja, du får sørge for å sove deg opp for de neste 18 årene, mohahah" til forsiktige antydninger om at barseltiden er alt annet enn rosa babylykke. I den grad at jeg endte opp med å grue meg mye mer til barseltiden enn fødselen, og det er jo litt i overkant. Akkurat som Ida ville jeg bare komme med litt motvekt og nyanseringer, for det er jaggu litt trist å grue seg til den første tiden med sin nye baby også.

Og jeg håper inderlig at folk forstår at jeg ikke mener det handler om innstilling dersom man blir sliten av å oppleve det dere opplevde, eller det hun i barselgruppen min opplevde. Eller at jeg mener dere ikke er like glade i ungene deres dersom dere uttrykker noe annet enn rosa babylykke-minner fra de første ukene, månedene, året.

Æsj, nå angrer jeg på innlegget jeg posta før idag, jeg får ikke til å forklare så veldig godt hva jeg mener her merker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og jeg håper inderlig at folk forstår at jeg ikke mener det handler om innstilling dersom man blir sliten av å oppleve det dere opplevde, eller det hun i barselgruppen min opplevde. Eller at jeg mener dere ikke er like glade i ungene deres dersom dere uttrykker noe annet enn rosa babylykke-minner fra de første ukene, månedene, året.

Æsj, nå angrer jeg på innlegget jeg posta før idag, jeg får ikke til å forklare så veldig godt hva jeg mener her merker jeg.

Ingen skade skjedd. Jeg fikk sagt noe jeg tydeligvis hadde behov for å si og det var godt. Sårheten og sensivitiveten er min egen, den er det ikke noen andre som har påført meg, og dere er jo ikke tankelesere. Alle eventuelle misforståelser er ryddet opp i. :) Nå skal vi tilbake til kosepraten med den beste samvittighet! :heart:

Jeg er superglad for alle som opplever spedbarnstiden som koselig og god! Jeg er til og med ganske misunnelig. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

H er en kjekk liten fyr. Det blikket! Man ser allerede at han blir populær blandt damene om en god del år :lol:

Takk for det! :) Sånt er veldig koselig å høre. Jeg tenker at han gjerne må ha en litt uheldig fjortisperiode sånn sett, med kviser og altfor lange lemmer eller noe, for han eier ikke impulskontroll, skamvett eller selvbegrensninger. Sånn med tanke på om han skulle bli populær blant damene, det hadde nok neppe vært det beste for ham. Eller damene. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for det! :) Sånt er veldig koselig å høre. Jeg tenker at han gjerne må ha en litt uheldig fjortisperiode sånn sett, med kviser og altfor lange lemmer eller noe, for han eier ikke impulskontroll, skamvett eller selvbegrensninger. Sånn med tanke på om han skulle bli populær blant damene, det hadde nok neppe vært det beste for ham. Eller damene. :lol:

Quoter bare et vilkårlig innlegg jeg (Heljar er jo bare ufattelig nydelig! Sonenbarna er så fine altså, man har litt å leve opp til her) :)

Selvfølgelig er det lov å dele alle sine erfaringer (og det er da vel ikke en tråd for bare gravide?)! Det er bare, misforstå meg rett, måten det blir gjort på innimellom (og det er helst i litt helteaktige ordlag som at fødselen varte i 3 døgn til ende og endte med revning fra a til å, eller, kolikkbarn som bare sov i bilen og ikke en hel natt på 4 år). Jeg føler det ikke det er slik her inne i denne tråden så masse da, men resten av internettet er proppa fult kjennes det ut som, mulig jeg er litt sart på det om dagen. :) Jeg tror de fleste er veldig klar over at nå (any day now, faktisk) føles det litt ut som om man skal hoppe ut fra et fly uten fallskjerm.

Vi aner ikke hvem som er i magen, og vi aner ikke hvordan tiden fremover kommer til å bli. Kommer vi til å bli hodestups forelsket i lille nurket? Kommer vil til å sitte å se ned i vogga/senga i timesvis med stjerner i blikket? Kommer vil til å være av de som synes det er helt fantastisk å være så 110% behøvd 24 timer i døgnet? Eller kommer man til å føle seg bittelitt fanget i egen tilværelse fordi plutselig helt ut av det blå er det en liten knirkende bylt som hverken klarer å spise eller sove uten å ligge på brystet ditt. Og her snakker jeg jo kun om følelser mor har ikke hvordan barnet faktisk er. Selvfølgelig kommer man til å elske sitt barn over alt på jord, men man trenger ikke elske spedbarnstilværelsen. Og jeg håper inderlig at dere som blir truffet av siste kategorien VET innerst inne at det er helt greit det også (og jeg er sikkert right behind you på akkurat det punktet, jeg har hatet å være gravid fra første stund, og kan ikke vente med å finne ut hvem som bor inni der, det kan jo ta noen måneder før jeg finner ut :P ).

Så Mari :hug: -klemmen er til deg, jeg synes du alltid skriver så velnyanserte innlegg at det over hodet IKKE var meningen at du skulle føle deg truffet av kommentaren min:) Jeg virkelig elsker dine pedagogiske innlegg om Heljar eller barn generelt (jeg har jo vært fast innom Sonen i noen år og fått med meg mange av de, har bare ikke vært så aktiv på innleggsfronten).

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heljar har hatt en fin dag i dag. Vi to dro opp til bestis som har L på samme alder. Vi var ute (-21 grader i dag! BRRR!! :brr: ) med akebrett en tur, dro på butikken og spiste middag. På vei hjem kastet han opp to ganger i bilen. Jeg tenker omgangssjuka, og når han kommer hjem er han blek og veldig sliten. Men etter det har det ikke vært noe, han har heller ikke hatt diare, og han sovnet på et blunk da jeg la ham.

Vi kjørte med tilhenger på vei hjem, kan det være at han ble bilsjuk? Tilhengeren er nemlig høy så han hadde ikke noe sikt bak. Jeg har hørt om barn som blir bilsyke når de sitter bakovervent og de når en viss alder. Noen som vet noe om dette?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ingen skade skjedd. Jeg fikk sagt noe jeg tydeligvis hadde behov for å si og det var godt. Sårheten og sensivitiveten er min egen, den er det ikke noen andre som har påført meg, og dere er jo ikke tankelesere. Alle eventuelle misforståelser er ryddet opp i. :) Nå skal vi tilbake til kosepraten med den beste samvittighet! :heart:

Jeg er superglad for alle som opplever spedbarnstiden som koselig og god! Jeg er til og med ganske misunnelig. :)

Uff.. Unnskyld. Det er vondt å tenke på hva du eventuelt har misforstått her.

Jeg skal være mer forsiktig i fremtiden, ElZorro beskriver fint hvorfor dette er en tråd man skal være litt ekstra fintfølende i.

Kjempefine bilder av en kjempefin gutt :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ElZorro, kjempegodt innlegg, og takk for det siste avsnittet. :)

Jeg skjønner hva du prater om. Martyrmødrene. De som tror at dess større offer de gjør for barna sine, dess bedre mødre er de. Det er bare tull.

De er såre disse tankene, for selv om jeg rasjonelt sett vet hva som er hva, så ligger det små tvil der. Man lurer litt på om det sier noe om hva slags mor man er, og det kan være veldig vondt. Og man møter liten støtte. Når jeg sa til legen min at jeg sov 1-2 timer i døgnet da jeg var på 6 ukers kontroll, så ble jeg møtt med "sånn er det å bli forelder". Og vettu hva, nei, sånn er det faktisk ikke for de aller, aller fleste. Og oss som opplever det skal bli møtt med omsorg og omtanke synes jeg, for det var forbanna steintøft!

Men en ting er jeg stolt over, for jeg har full forståelse for de som drives til å la babyen gråte. Det gjorde ikke Heljar en eneste gang. Jeg gikk og gikk, jeg bar og bar, time etter time, hver eneste dag, og som Loke så gråt jeg ofte med ham. Men han ble alltid møtt på behovene sine, selv da jeg ikke kunne dekke dem.

Nei huff, jeg kjenner at det vekker følelser. Vi dropper temaet synes jeg. :)

Det kommer til å gå bra med dere alle sammen. Om dere får en tøff start eller flott start, om et - to år så spiller det ingen rolle. Barn vokser, ting faller på plass, rutinene kommer og livet blir noe helt annet ja, men dere kommer aldri til å se dere tilbake. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har bare lyst til å gi en stor klem til mange her! Både til de triste og til de glade og til de ventende. Det er mange følelser i sving! :heart:

Edit, og Mari, H altså. En sjarmør uten like. Det var så trivelig å hilse på ham og dere. Håper det kan gjentas :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og soelvd... du er her eller? Ti minutter til MGP! :lol:

I'm here. Vet du hva? Nå har jeg tenkt litt. Og jeg tror vi må slå oss sammen. Skal vi slå sammen all viljekraften vi har og bestemme oss for at morsdagen - det er dagen jentene våre skal få hilse på oss? Sammen kan vi greie det! :cheerleader: Du heier litt på meg, jeg litt på deg og vips så er de ute!

Ang det der med at alt ikke er rosenrødt så vet jeg ikke om jeg lever i en annen verden enn dere, men jeg har aldri fått inntrykket av at det er det. Heller det omvendte, at det vil bli tungt, slitsomt og absolutt ikke så mye glede som mange visst ser for seg. :P Så jeg kjenner jeg er glad bare jeg liker ungen min sånn littegranne :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som barnefri kan jeg jo si at jeg syns det er SUPERT at man deler de tingene som er vanskelige også. For det kan umulig være sånn som i mammabloggene, at man sitter og stirrer hverandre dypt i øynene og bare elsker hverandre hele tiden, og resten av tiden sover man..

Det skal ikke være noen opplevelser man føler at man ikke "har lov" til å dele, eller at man støter andre fordi man følte annerledes.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man hadde en utfordrende spedbarnsperiode med mye gråt, ekstremt lite søvn og noen andre utfordringer ikke alle møter på, får man lov til å poste om det da? Eller er man kjipingen med mindre man syntes alt bare var kjempekos? Jeg vet det ser sarkastisk ut og det er ikke meningen, men jeg var faktisk bittelitt traumatisert etter nyfødtperioden, det var steintøft. Nå føles det ikke helt ut som det er lov til å dele sånt, eller at det betyr at det var noe galt med innstillingen min, at jeg ikke nøt sønnen min, eller jeg vet ikke helt hva. Litt sårt kjenner jeg.

Jeg sov 1-2 timer i døgnet i ukesvis i strekk i perioder. Jeg fikk høre av alle rundt meg at deres babyer sov natta gjennom da de var 9-12 uker, så det går begge veier det også. It sucks.

Å, Mari :hmm: Jeg håper ikke det var jeg som var spiren til dette? Jeg maser om at H har sovet så mye, fordi jeg opplevde i mitt svangerskap at det var en opplest og vedtatt umulighet, punktum. Så mange rundt meg kom med alt fra slike teite "Ja, du får sørge for å sove deg opp for de neste 18 årene, mohahah" til forsiktige antydninger om at barseltiden er alt annet enn rosa babylykke. I den grad at jeg endte opp med å grue meg mye mer til barseltiden enn fødselen, og det er jo litt i overkant. Akkurat som Ida ville jeg bare komme med litt motvekt og nyanseringer, for det er jaggu litt trist å grue seg til den første tiden med sin nye baby også.

Og jeg håper inderlig at folk forstår at jeg ikke mener det handler om innstilling dersom man blir sliten av å oppleve det dere opplevde, eller det hun i barselgruppen min opplevde. Eller at jeg mener dere ikke er like glade i ungene deres dersom dere uttrykker noe annet enn rosa babylykke-minner fra de første ukene, månedene, året.

Æsj, nå angrer jeg på innlegget jeg posta før idag, jeg får ikke til å forklare så veldig godt hva jeg mener her merker jeg

Ok, nå skal jeg faktisk være streng moderator her inne - for vi har plass til begge typer innlegg! Nemlig. Det er fryktelig trist at du følte det slik du Mari, for jeg ser helt klart at Malinck IKKE insinuerte noe sånt.

Leser man på nettet så ser man fullt av skrekkhistorier, og allerede blir jeg møtt med skadefryd og "jaja, du får noen slitsomme 18 år foran deg - haha!" Eller "bikkjene kan du bare kvitte deg med, for dem har du ikke tid til når du blir småbarnsmor" etterfullt med en hånlig latter. Så jeg vil gjerne lese slike innlegg om rosabobler og ekte intens hormonbasert ren lykke!

Men, jeg vet også at jeg selv hadde kolikk som lita, og det er veldig godt å kunne lese at man HAR lov til å bli overveldet, utslitt, ta til tårer. Så vil gi begge to en diiiger klem, og si at dere begge skal fortsette å skrive som dere gjør. :hug::wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet at malinck ikke mente det slik altså, og det var ikke bare hennes innlegg, det var hele tonen i tråden.

Og du skal ikke sensurere deg selv, malinck, det er ikke nødvendig.

Det er mine greier som gjorde at jeg fikk behov for å si noe, ikke nødvendigvis det du eller noen andre sa. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes vi skal ha alles meninger i denne tråden. Man må ikke bare snakke om rosa skyer.

Selv har jeg jo et svangerskap jeg synes er pyton. I begynnelsen syntes jeg ikke det var noe hyggelig i det heletatt å være gravid. Heldigvis har jeg en lege som tar meg på alvor og som synes det er best at jeg hviler meg mest mulig før barnet kommer sånn at jeg har overskudd til å ta meg av det når det kommer. Legen min håper at jeg skal huske den siste delen av svangerskapet som noe positivt og det håper jeg jo at jeg kommer til å gjøre. Vet at andre har leger som ville bedt dem pelle seg på jobb med en gang de sluttet å spy.

Jeg kjenner litt på at jeg er redd for å ikke synes spedbarnet er noe særlig siden jeg allerede synes at graviditeten er tung. Jeg håper det endrer seg når jeg har vært på ultralyd til uka og får vite kjønn, sånn at dette blir litt mer virkelig. At vi kan diskutere navn og kjøpe inn ting sånn at det går inn at jeg faktisk skal bli mamma og de plagene jeg har kommer til å resultere i noe fantastisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må klippe litt men...

Jeg tror de fleste er veldig klar over at nå (any day now, faktisk) føles det litt ut som om man skal hoppe ut fra et fly uten fallskjerm.

Vi aner ikke hvem som er i magen, og vi aner ikke hvordan tiden fremover kommer til å bli. Kommer vi til å bli hodestups forelsket i lille nurket? Kommer vil til å sitte å se ned i vogga/senga i timesvis med stjerner i blikket? Kommer vil til å være av de som synes det er helt fantastisk å være så 110% behøvd 24 timer i døgnet? Eller kommer man til å føle seg bittelitt fanget i egen tilværelse fordi plutselig helt ut av det blå er det en liten knirkende bylt som hverken klarer å spise eller sove uten å ligge på brystet ditt. Og her snakker jeg jo kun om følelser mor har ikke hvordan barnet faktisk er. Selvfølgelig kommer man til å elske sitt barn over alt på jord, men man trenger ikke elske spedbarnstilværelsen. Og jeg håper inderlig at dere som blir truffet av siste kategorien VET innerst inne at det er helt greit det også (og jeg er sikkert right behind you på akkurat det punktet, jeg har hatet å være gravid fra første stund, og kan ikke vente med å finne ut hvem som bor inni der, det kan jo ta noen måneder før jeg finner ut :P ).


Kjenner meg veldig igjen, spesielt i det uthevede. Dette er skremmende usikkert altså.
Jeg kan få en drømmefødsel uten smertelindring og føle meg som superwoman etterpå, eller jeg kan ende opp med keisersnitt (noe som for meg er selve skrekken). Det er ikke engang sikkert barnet er friskt eller i det hele tatt overlever i verste fall. Det er tusen tanker som går gjennom hodet. Jeg kan ta meg i å tenke alt fra at 'jeg kommer så til å takle dette supert,' og føle at jeg virkelig stoler på kroppen min - til å nevne for Øivind at det kan hende vi må være på sykehuset i mange uker. Og ikke vet jeg hva som venter meg etter selve fødselen heller.Skulle gjerne skrudd av hjernen litt innimellom altså.
(Vet at jeg må leve med bekymring for barnet resten av livet i tillegg også!)

I'm here. Vet du hva? Nå har jeg tenkt litt. Og jeg tror vi må slå oss sammen. Skal vi slå sammen all viljekraften vi har og bestemme oss for at morsdagen - det er dagen jentene våre skal få hilse på oss? Sammen kan vi greie det! :cheerleader: Du heier litt på meg, jeg litt på deg og vips så er de ute!


Det hadde vært fantastisk så må jo bare prøve! :cheer:

Jeg kjenner litt på at jeg er redd for å ikke synes spedbarnet er noe særlig siden jeg allerede synes at graviditeten er tung. Jeg håper det endrer seg når jeg har vært på ultralyd til uka og får vite kjønn, sånn at dette blir litt mer virkelig. At vi kan diskutere navn og kjøpe inn ting sånn at det går inn at jeg faktisk skal bli mamma og de plagene jeg har kommer til å resultere i noe fantastisk.


:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
×
×
  • Opprett ny...