Gå til innhold
Hundesonen.no

Mannen min vil ikke lenger ha hundene våres og viser det TYDELIG...oppgitt matmor!


Camilla
 Share

Recommended Posts

Saken er den at mannen min ikke lenger vil ha hundene våres. Vi har to små hunder som den ene har vært sammen med oss i snart 8 år, og den andre tok vi inn til oss i fjor (omplassering). Vi har begge hatt glede av hundene, og har fordelt på ansvaret med å gå ut. Uenigheter på hvem som skal gå tur på kvelden har som regel vært et «issue», men ikke større enn at vi fort gjør en «deal» på hvem som skal gå ut.

Jeg synes det egentlig er ganske digg å gå ut med hundene, og gjør det mer enn gjerne i all slags vær, men mannen min er mer den at han «ikke gidder». Som for så vidt er ok siden jeg gjerne gjør det uansett. Han gjør det jo så klart om jeg er syk, eller ikke er hjemme og slikt da…bare for å ha presisert at han ikke nekter.

I det siste har det derimot blitt mye verre. Han klager flere ganger om dagen om disse «drittbikkjene». Han sier alltid «disse bikkjene DINE» for å presisere at han fraskriver seg ansvar. Jeg må gå tur, jeg mater, jeg bader, jeg leker og koser.

Når hundene kommer bort til ham når han sitter i sofaen eller når han lager mat så skriker han til de «Gå vekk ***** drittbikkje!» og «sparker» etter de (ikke hardt, men sånn skyve bort type) slik at de løper vekk.

Han sender meg også SMS når jeg er ute med meldinger som er typisk «Til info så hater jeg bikkjene dine», «bikkjene dine er utrolig irriterende!» og «***** bikkjene er i veien HELE tiden!»

Jeg blir faktisk stressa jeg av alt dette maset. Det er konstant en frykt for at bikkjene skal være i veien, «mase» eller gjøre noe som han anser som irriterende.

Han har sagt flere ganger at han vil kvitte seg med de, men jeg synes det blir feil siden vi SAMMEN bestemte oss for å ha de. Man kan jo ikke bare gi fra seg en hund bare fordi man går lei! Men joda, det mener han går helt fint! Jeg er jo glad i hundene og vil gjerne ha de, men han gjør ALT han kan hver dag for å vise meg at han ikke vil.

Og på toppen av dette såsliter vi litt med at hun ene markerer mye inne (har fått på tispetruse med bind for å hindre flekker over alt), og hun andre følger gjerne etter når hun ene først har gjort fra seg. Og dette er så klart toppen av kaka for min mann.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil jo ikke måtte «leve i frykt» for mannen min og hans temparemnt over hundene og det er mye krangling pga de, men samtidig vil jeg ikke kvitte meg med hundene mine fordi jeg mener det er helt feil OG jeg er sykt glad i de.

Noen som har noen tips eller tanker?

Edit: Må bare legge til at han andre dager er veldig hyggelig med de og sier hei til de når han kommer hjem fra jobb og koser med de, leker med de og noen ganger spør om de kan få sove i senga vår på kvelden. Så jeg blir jo helt forvirret av galskapen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 89
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hei, TS her! Ble helt overveldet av diskusjonen temaet har satt i gang J Må bare si tusen takk for ALLE svar! Synes egentlig alle har hatt gode synspunkter, god jeg kjenner ikke helt igjen mannen

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han

Det KAN faktisk vere så enkelt som at han ikkje har forstått kor sårande det er, og at ein slik "kald skulder" var det han trengte. Slik eg kjenner menn (på meg sjølv ) så er den påfølgjande oppførsla

en ting er å ikke like hundene, en annen tinger måten man viser det på. Om mannen din er lei hundeholdet, bør du sørge for å ta alt arbeid selv. Samtidig er det IKKE greit at han skriker og dytter til hundene. Det må dere finne en løsning på.

ed: som Belgerpia er inne på- kan det være noe annet som er den egentlige saken her?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig, men jeg tar alt ansvar med mindre han frivillig tar det (som skjer en gang i uka). Så han trenger ikke løfte en eneste finger for de bikkjene. Og når han blir sinna på de og meg fordi de oppsøker kontakt, da begynner jeg å lure!

Har vurdert om det er noe annet mannen min plages av, men man kan jo aldri vite. Han kan være ganske sta om han ikke får vilja si...så jeg lurer på om det er "borskjemtsyndromet" rett og slett...men ikke enkelt å håndtere når du føler du snakket med et barn akkurat på dette området... :(

Jeg tror at han har tenkt at om han "styrer lenge nok" så gir jeg etter og gir de bort fori jeg selv ikke orker mer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uffda, dette hørtes ikke ut som noen koselig situasjon. Jeg tror det eneste du kan gjøre er å sette dere ned å ta en alvorlig diskusjon rundt hundeholdet. Bli enige så godt dere kan. Si at det er du som tar alt ansvaret og at han slipper å hjelpe til hvis han er så lei de. Veldig synd, for du kommer jo til å føle på dette en god stund, om ikke for alltid.

Men spør han hvorfor han har endret mening, og ikke lenger er glad i de?

Er det en spesiell grunn til dette, eller bare skjedde det uten videre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han sier han synes de bare har "blitt til mas" og at han vil ha ro og fred og ikke all hår og "piss" over alt som han sier. Han har også sagt at han synes det er flaut at hunden markerer inne når han har folk på besøk...men det var et problem vi viste om når vi tok henne som omplasseringshund...

Jeg føler ikke han har noen "gyldige" argumenter siden det ikke har skjedd noe spesielt. Det virker som om han bare rett og slett har gått lei, og bare vil ha de bort

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å stenge bikkjene inne på et rom han ikke er i når du er borte? Se om det hjelper på, såfremt hundene ikke står å gneldrer da? Vist det fremdeles er et problem for ham så tror jeg du rett og slett må sette deg ned og ta en real samtale med ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det høres ut som om du må ta en alvorlig samtale med han uansett. For sånn der kan man bare ikke ha det, med hverandre. Du skal slippe å gå rundt på tå med hundene og ut ifra det vi leser her høres det ut som om han trenger hjelp med noe... Om det er bare "borskjemthet" så er det bare å slå ned på den oppførselen med engang og si at det er helt uaktuelt å ha det sånn der.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjip situasjon! Jeg hadde faktisk blitt lei meg om en jeg var glad i snakka sånn om hunden min.

Kan du ikke sette deg ned å snakke ut skikkelig med han. Finne ut om han synes det er så forferdelig med hundene at han ikke vil leve med de lengre osv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff. Det må være en utrolig frustrerende situasjon å være i! :(

Men som mange har påpekt her så kan det jo høres ut som om det er noe mer bak det enn bare hundene, da.. Kanskje han sliter med noe annet som han synes er vanskelig å snakke om (typisk "mannete"...), og heller tar det ut på bikkjene...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle svar!

Jeg tror vi må ta en seriøst samtale. For merker jo på meg selv at jeg er på tå som det sies her. Hundene har enda ikke tatt "skade" (som det ser ut til) i forhold til at de er like tillitsfulle til ham...huff, jeg har noen gode hunder!! Merker jeg får vondt av å se på de prøve å få kontakt, også er det bare avskjed og fyken med en gang! :(

Hadde jeg en dag kommet hjem og han hadde slått de eller skadet de, ja da hadde jeg ploti anmeldt ham RASKT! Vi har et barn sammen, og guri...gjør han sånn mot bikkjene så er det ikke lange avstanden til å gjøre det mot ungen...nei da hadde det vært rett ut! Men jeg er ganske sikker på at han ikke SÅ ille...er verbalt - men det kan være så og si like ille...:(

Vi har muligheten til å lage en "grind" i 1 etasje ved inngangen...sette opp en babysafe eller noe slik at hundene har et lite sted å være. Er forholdvis stort for dem, så det er ikke som å sitte i bur. Men synes alikvel det er trist å ha de der "hele tiden" når jeg ikke er hjemme. De skal jo ha rett til å bevege seg fritt, synes jeg da...men så klart...det er et kompromiss om det ser ut til at hundene trives og at mannen blir mer fornøyd...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med de over her. Det er nok ikke hundene som er hovedproblemet hans, men det er de det går utover i mangel på noe annet.

Dere må nok ta dere en alvorsprat før det går for langt. Og om det må til, oppsøke noen objektive profesjonelle som kan hjelpe.

Lykke til! Dette er ikke noe kjekt (har vært der selv en gang i tiden)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er denne ene hunden da, som markerer. Hun fikk vi i fjor. Kanskje han bare er dritt lei av henne...angrer og ikke visste hva han sa ja til. Hun har perioder hvor hun er veldig flink, men så styrer hun fælt igjen...nei jeg vet ikke. Vi har prøvd å snakke sammen en gang tidligere, men da bare endte han med å krangle og jeg ble fortvilet...så kom ikke noe konstruktivt ut av det heller bortsett fra ta jeg da sa jeg kunne ta alt ansvar. Virket som om det var OK en liten stund, og nå er det på'n igjen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, kan jo fort være noe helt annen som ikke er hunderelatert i det hele tatt...men jeg kan ikke skjønne hva det skulle være...

Altså, mannen min er vanskelig å leve med, han sliter med temperamentet sitt (har gjort det i mange år og gikk til behandling da han var liten),. men det er jo ikke sånn at han slår eller noe, men han blir fort irritert og sinna...men ikke sånn som dette. Dette føler jeg har tatt alt til et helt annet nivå...har noen ganger tenkt på om han har "blitt værre", dvs at han har det vanskeligere med å styre seg på en måte...men det er ikke noe mot meg eller sønnen vår...er bare blitt lat og grinete...gammal "gubbe" rett og slett...YSJ!

Nå høres det ut som om han bare er merkelig 100% av tiden da, men må få si at han er super mann på mange måteer ellers! hjelper til i huset go med ungen og kjører og henter, handler og styrer...bygger og snekrer og skifter og bærer...dog må jeg be ham om det og litt ptrotest er det, men det blir gjort!

men dette med hundene gir han bare ikke slipp på, det er som om all fornuft er forsvinnet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er enig i hva mange her sier, jeg - det høres ut som om det er noe helt annet som ligger bak, men at det er hundene det går utover. I så fall hjelper det lite å kvitte seg med hundene, da vil det sannsynligvis gå utover noe annet (noen annen?). Søk profesjonell hjelp sammen, hjelp ham med å ikke la temperamentet ødelegge for dere ved å utfordre ham til å jobbe med seg sjøl :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han tror nok også selv at det er hundene som plager ham, det er en helt naturlig mestringsstrategi. Det er en mannegreie å ty til sinne når de er deprimerte eller har det vanskelig. Hadde du kvittet deg med hundene så tror jeg ikke det hadde tatt lange tiden før det var noe annet som gjorde ham sint og frustrert. Hundene er ikke greia.

Du har et manne-problem, ikke et hunde-problem. Jeg tror han trenger noen å prate med, en nøytral tredjepart. Forsøk å gi ham rom, og prøv å møt ham med forståelse. Det er ikke moro å være langt nede, det siste han trenger er konfrontasjoner eller press.

Hør med ham om det finnes et komprimiss med hundene, at de er i et annet rom når du ikke er hjemme slik noen andre foreslår kanskje? Jeg tror at om han får litt hjelp så forsvinner også irritasjonen han har mot hundene, men dere må ta tak i det som virkelig er problemet, ikke bare fikse symptomene.

Seriøst, jeg synes dette virker som en soleklar "lidende sjel"-situasjon. Og husk, det er ikke din jobb å være psykologen hans. Du trenger ikke forstå hva han sliter med, det trenger ikke være en spesifikk grunn heller for den saks skyld. Du trenger kun å støtte ham og være tilstede for ham, og du skal kreve det samme fra ham. Men dere må spille på lag sammen.

Lykke til!

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå får jeg sikkert så det fyker etter, men hva om den siste omplasseringshunden kanskje VAR for mye for ham da, og han ikke trives med problemene som kom med hunden?

Når det er sagt, så er jeg litt enig med det som er foreslått om at det kanskje er noe annet som ligger under og gnager også, som gjør at alt blir verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)!! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

Ja, for hvem sier jeg bare. Om det ble et mann eller hund-dilemma her i gården så hadde hunden røket hur fort som helst.

Skal jeg ta fra sønnen min det å vokse opp i et hjem med to foreldre for en hund som kan få det absolutt like godt hos noen andre? Nei, den dagen håper jeg at jeg har beina på jorden. Livet går i opp og ned, mannen min blir ikke kastet ut til fordel for en hund bare fordi vi er i en bølgedal.

Det sagt, folk må ta de avgjørelser som de trives med og som gir dem et godt liv. Om hunden er viktigere enn partneren, vel, da var vel forholdet kanskje ikke så bunnsolid fra børjan av. Det som er riktig for meg trenger ikke være riktig for naboen.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...