Mannen min vil ikke lenger ha hundene våres og viser det TYDELIG...oppgitt matmor!

[Camilla]

Saken er den at mannen min ikke lenger vil ha hundene våres. Vi har to små hunder som den ene har vært sammen med oss i snart 8 år, og den andre tok vi inn til oss i fjor (omplassering). Vi har begge hatt glede av hundene, og har fordelt på ansvaret med å gå ut. Uenigheter på hvem som skal gå tur på kvelden har som regel vært et «issue», men ikke større enn at vi fort gjør en «deal» på hvem som skal gå ut.

Jeg synes det egentlig er ganske digg å gå ut med hundene, og gjør det mer enn gjerne i all slags vær, men mannen min er mer den at han «ikke gidder». Som for så vidt er ok siden jeg gjerne gjør det uansett. Han gjør det jo så klart om jeg er syk, eller ikke er hjemme og slikt da…bare for å ha presisert at han ikke nekter.

I det siste har det derimot blitt mye verre. Han klager flere ganger om dagen om disse «drittbikkjene». Han sier alltid «disse bikkjene DINE» for å presisere at han fraskriver seg ansvar. Jeg må gå tur, jeg mater, jeg bader, jeg leker og koser.

Når hundene kommer bort til ham når han sitter i sofaen eller når han lager mat så skriker han til de «Gå vekk ***** drittbikkje!» og «sparker» etter de (ikke hardt, men sånn skyve bort type) slik at de løper vekk.

Han sender meg også SMS når jeg er ute med meldinger som er typisk «Til info så hater jeg bikkjene dine», «bikkjene dine er utrolig irriterende!» og «***** bikkjene er i veien HELE tiden!»

Jeg blir faktisk stressa jeg av alt dette maset. Det er konstant en frykt for at bikkjene skal være i veien, «mase» eller gjøre noe som han anser som irriterende.

Han har sagt flere ganger at han vil kvitte seg med de, men jeg synes det blir feil siden vi SAMMEN bestemte oss for å ha de. Man kan jo ikke bare gi fra seg en hund bare fordi man går lei! Men joda, det mener han går helt fint! Jeg er jo glad i hundene og vil gjerne ha de, men han gjør ALT han kan hver dag for å vise meg at han ikke vil.

Og på toppen av dette såsliter vi litt med at hun ene markerer mye inne (har fått på tispetruse med bind for å hindre flekker over alt), og hun andre følger gjerne etter når hun ene først har gjort fra seg. Og dette er så klart toppen av kaka for min mann.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil jo ikke måtte «leve i frykt» for mannen min og hans temparemnt over hundene og det er mye krangling pga de, men samtidig vil jeg ikke kvitte meg med hundene mine fordi jeg mener det er helt feil OG jeg er sykt glad i de.

Noen som har noen tips eller tanker?

Edit: Må bare legge til at han andre dager er veldig hyggelig med de og sier hei til de når han kommer hjem fra jobb og koser med de, leker med de og noen ganger spør om de kan få sove i senga vår på kvelden. Så jeg blir jo helt forvirret av galskapen

[Guest Belgerpia]

Be mannen din oppsøke proffesjonell hjelp - det er neppe bikkjene som plager han.

[Meg]

en ting er å ikke like hundene, en annen tinger måten man viser det på. Om mannen din er lei hundeholdet, bør du sørge for å ta alt arbeid selv. Samtidig er det IKKE greit at han skriker og dytter til hundene. Det må dere finne en løsning på.

ed: som Belgerpia er inne på- kan det være noe annet som er den egentlige saken her?

[Camilla]

Helt enig, men jeg tar alt ansvar med mindre han frivillig tar det (som skjer en gang i uka). Så han trenger ikke løfte en eneste finger for de bikkjene. Og når han blir sinna på de og meg fordi de oppsøker kontakt, da begynner jeg å lure!

Har vurdert om det er noe annet mannen min plages av, men man kan jo aldri vite. Han kan være ganske sta om han ikke får vilja si...så jeg lurer på om det er "borskjemtsyndromet" rett og slett...men ikke enkelt å håndtere når du føler du snakket med et barn akkurat på dette området...

Jeg tror at han har tenkt at om han "styrer lenge nok" så gir jeg etter og gir de bort fori jeg selv ikke orker mer...

[pippin]

Uffda, dette hørtes ikke ut som noen koselig situasjon. Jeg tror det eneste du kan gjøre er å sette dere ned å ta en alvorlig diskusjon rundt hundeholdet. Bli enige så godt dere kan. Si at det er du som tar alt ansvaret og at han slipper å hjelpe til hvis han er så lei de. Veldig synd, for du kommer jo til å føle på dette en god stund, om ikke for alltid.

Men spør han hvorfor han har endret mening, og ikke lenger er glad i de?

Er det en spesiell grunn til dette, eller bare skjedde det uten videre?

[Camilla]

Han sier han synes de bare har "blitt til mas" og at han vil ha ro og fred og ikke all hår og "piss" over alt som han sier. Han har også sagt at han synes det er flaut at hunden markerer inne når han har folk på besøk...men det var et problem vi viste om når vi tok henne som omplasseringshund...

Jeg føler ikke han har noen "gyldige" argumenter siden det ikke har skjedd noe spesielt. Det virker som om han bare rett og slett har gått lei, og bare vil ha de bort

[Taggen]

Hakke hørt på makan!

Man vet jo aldri hva han kan finne på å gjøre med hundene dine.

Hva gjør du den dagen du kommer hjem og han har sparke hunden rett i veggen og er skadet?

Kvitt deg gubben...

[Rocket]

Hva med å stenge bikkjene inne på et rom han ikke er i når du er borte? Se om det hjelper på, såfremt hundene ikke står å gneldrer da? Vist det fremdeles er et problem for ham så tror jeg du rett og slett må sette deg ned og ta en real samtale med ham.

[tm100021]

Jeg synes det høres ut som om du må ta en alvorlig samtale med han uansett. For sånn der kan man bare ikke ha det, med hverandre. Du skal slippe å gå rundt på tå med hundene og ut ifra det vi leser her høres det ut som om han trenger hjelp med noe... Om det er bare "borskjemthet" så er det bare å slå ned på den oppførselen med engang og si at det er helt uaktuelt å ha det sånn der.

[Guest Belgerpia]

Igjen - det er neppe bikkjene som er problemet her tenker jeg. Tingen tror jeg er å sette seg ned å snakke og få ting frem i lyset.

[SaraS]

Kjip situasjon! Jeg hadde faktisk blitt lei meg om en jeg var glad i snakka sånn om hunden min.

Kan du ikke sette deg ned å snakke ut skikkelig med han. Finne ut om han synes det er så forferdelig med hundene at han ikke vil leve med de lengre osv?

[Annegru]

Uff. Det må være en utrolig frustrerende situasjon å være i!

Men som mange har påpekt her så kan det jo høres ut som om det er noe mer bak det enn bare hundene, da.. Kanskje han sliter med noe annet som han synes er vanskelig å snakke om (typisk "mannete"...), og heller tar det ut på bikkjene...?

[Camilla]

Takk for alle svar!

Jeg tror vi må ta en seriøst samtale. For merker jo på meg selv at jeg er på tå som det sies her. Hundene har enda ikke tatt "skade" (som det ser ut til) i forhold til at de er like tillitsfulle til ham...huff, jeg har noen gode hunder!! Merker jeg får vondt av å se på de prøve å få kontakt, også er det bare avskjed og fyken med en gang!

Hadde jeg en dag kommet hjem og han hadde slått de eller skadet de, ja da hadde jeg ploti anmeldt ham RASKT! Vi har et barn sammen, og guri...gjør han sånn mot bikkjene så er det ikke lange avstanden til å gjøre det mot ungen...nei da hadde det vært rett ut! Men jeg er ganske sikker på at han ikke SÅ ille...er verbalt - men det kan være så og si like ille...

Vi har muligheten til å lage en "grind" i 1 etasje ved inngangen...sette opp en babysafe eller noe slik at hundene har et lite sted å være. Er forholdvis stort for dem, så det er ikke som å sitte i bur. Men synes alikvel det er trist å ha de der "hele tiden" når jeg ikke er hjemme. De skal jo ha rett til å bevege seg fritt, synes jeg da...men så klart...det er et kompromiss om det ser ut til at hundene trives og at mannen blir mer fornøyd...

[Anette]

Men noe må jo ha skjedd et sted om han etter mange år plutselig "hater" hundene tenker nå jeg da. Få pratet ut med han, få på bordet hva som er galt. Men det kan jo være noe annet som klemmer, men tar det ut på hundene.

[trevi]

Enig med de over her. Det er nok ikke hundene som er hovedproblemet hans, men det er de det går utover i mangel på noe annet.

Dere må nok ta dere en alvorsprat før det går for langt. Og om det må til, oppsøke noen objektive profesjonelle som kan hjelpe.

Lykke til! Dette er ikke noe kjekt (har vært der selv en gang i tiden)

[Lola Pagola]

Høres ut som det ligger noe mer under enn at han "bare" hater hundene. Har det skjedd noe som han ikke har fortalt deg kanskje? Høres ut som noe plager ham, og at han lar det gå utover hundene.

[Camilla]

Det er denne ene hunden da, som markerer. Hun fikk vi i fjor. Kanskje han bare er dritt lei av henne...angrer og ikke visste hva han sa ja til. Hun har perioder hvor hun er veldig flink, men så styrer hun fælt igjen...nei jeg vet ikke. Vi har prøvd å snakke sammen en gang tidligere, men da bare endte han med å krangle og jeg ble fortvilet...så kom ikke noe konstruktivt ut av det heller bortsett fra ta jeg da sa jeg kunne ta alt ansvar. Virket som om det var OK en liten stund, og nå er det på'n igjen...

[Camilla]

ja, kan jo fort være noe helt annen som ikke er hunderelatert i det hele tatt...men jeg kan ikke skjønne hva det skulle være...

Altså, mannen min er vanskelig å leve med, han sliter med temperamentet sitt (har gjort det i mange år og gikk til behandling da han var liten),. men det er jo ikke sånn at han slår eller noe, men han blir fort irritert og sinna...men ikke sånn som dette. Dette føler jeg har tatt alt til et helt annet nivå...har noen ganger tenkt på om han har "blitt værre", dvs at han har det vanskeligere med å styre seg på en måte...men det er ikke noe mot meg eller sønnen vår...er bare blitt lat og grinete...gammal "gubbe" rett og slett...YSJ!

Nå høres det ut som om han bare er merkelig 100% av tiden da, men må få si at han er super mann på mange måteer ellers! hjelper til i huset go med ungen og kjører og henter, handler og styrer...bygger og snekrer og skifter og bærer...dog må jeg be ham om det og litt ptrotest er det, men det blir gjort!

men dette med hundene gir han bare ikke slipp på, det er som om all fornuft er forsvinnet

[Pim]

Er enig i hva mange her sier, jeg - det høres ut som om det er noe helt annet som ligger bak, men at det er hundene det går utover. I så fall hjelper det lite å kvitte seg med hundene, da vil det sannsynligvis gå utover noe annet (noen annen?). Søk profesjonell hjelp sammen, hjelp ham med å ikke la temperamentet ødelegge for dere ved å utfordre ham til å jobbe med seg sjøl

[Mari]

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han tror nok også selv at det er hundene som plager ham, det er en helt naturlig mestringsstrategi. Det er en mannegreie å ty til sinne når de er deprimerte eller har det vanskelig. Hadde du kvittet deg med hundene så tror jeg ikke det hadde tatt lange tiden før det var noe annet som gjorde ham sint og frustrert. Hundene er ikke greia.

Du har et manne-problem, ikke et hunde-problem. Jeg tror han trenger noen å prate med, en nøytral tredjepart. Forsøk å gi ham rom, og prøv å møt ham med forståelse. Det er ikke moro å være langt nede, det siste han trenger er konfrontasjoner eller press.

Hør med ham om det finnes et komprimiss med hundene, at de er i et annet rom når du ikke er hjemme slik noen andre foreslår kanskje? Jeg tror at om han får litt hjelp så forsvinner også irritasjonen han har mot hundene, men dere må ta tak i det som virkelig er problemet, ikke bare fikse symptomene.

Seriøst, jeg synes dette virker som en soleklar "lidende sjel"-situasjon. Og husk, det er ikke din jobb å være psykologen hans. Du trenger ikke forstå hva han sliter med, det trenger ikke være en spesifikk grunn heller for den saks skyld. Du trenger kun å støtte ham og være tilstede for ham, og du skal kreve det samme fra ham. Men dere må spille på lag sammen.

Lykke til!

[Mirai]

Nå får jeg sikkert så det fyker etter, men hva om den siste omplasseringshunden kanskje VAR for mye for ham da, og han ikke trives med problemene som kom med hunden?

Når det er sagt, så er jeg litt enig med det som er foreslått om at det kanskje er noe annet som ligger under og gnager også, som gjør at alt blir verre.

[Symra&Pippin]

Og om det ikke er noe annet som gnager, så synes jegt du skal spørre deg selv om det er en sånn mann du vil ha her i livet. Jeg hadde ikke giddet.

[Mirai]

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)!! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

[Mari]

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

Ja, for hvem sier jeg bare. Om det ble et mann eller hund-dilemma her i gården så hadde hunden røket hur fort som helst.

Skal jeg ta fra sønnen min det å vokse opp i et hjem med to foreldre for en hund som kan få det absolutt like godt hos noen andre? Nei, den dagen håper jeg at jeg har beina på jorden. Livet går i opp og ned, mannen min blir ikke kastet ut til fordel for en hund bare fordi vi er i en bølgedal.

Det sagt, folk må ta de avgjørelser som de trives med og som gir dem et godt liv. Om hunden er viktigere enn partneren, vel, da var vel forholdet kanskje ikke så bunnsolid fra børjan av. Det som er riktig for meg trenger ikke være riktig for naboen.

[Symra&Pippin]

Sorry, jeg overreagerte sikkert. Jeg har så veldig lite tålmodighet med folk som kan få seg til å være uvennlige mot dyr, det er gjerne folk jeg ikke har lyst til å tilbringe tid sammen. Men ok, denne saken har kanskje flere sider.