Gå til innhold
Hundesonen.no

Mannen min vil ikke lenger ha hundene våres og viser det TYDELIG...oppgitt matmor!


Camilla
 Share

Recommended Posts

Saken er den at mannen min ikke lenger vil ha hundene våres. Vi har to små hunder som den ene har vært sammen med oss i snart 8 år, og den andre tok vi inn til oss i fjor (omplassering). Vi har begge hatt glede av hundene, og har fordelt på ansvaret med å gå ut. Uenigheter på hvem som skal gå tur på kvelden har som regel vært et «issue», men ikke større enn at vi fort gjør en «deal» på hvem som skal gå ut.

Jeg synes det egentlig er ganske digg å gå ut med hundene, og gjør det mer enn gjerne i all slags vær, men mannen min er mer den at han «ikke gidder». Som for så vidt er ok siden jeg gjerne gjør det uansett. Han gjør det jo så klart om jeg er syk, eller ikke er hjemme og slikt da…bare for å ha presisert at han ikke nekter.

I det siste har det derimot blitt mye verre. Han klager flere ganger om dagen om disse «drittbikkjene». Han sier alltid «disse bikkjene DINE» for å presisere at han fraskriver seg ansvar. Jeg må gå tur, jeg mater, jeg bader, jeg leker og koser.

Når hundene kommer bort til ham når han sitter i sofaen eller når han lager mat så skriker han til de «Gå vekk ***** drittbikkje!» og «sparker» etter de (ikke hardt, men sånn skyve bort type) slik at de løper vekk.

Han sender meg også SMS når jeg er ute med meldinger som er typisk «Til info så hater jeg bikkjene dine», «bikkjene dine er utrolig irriterende!» og «***** bikkjene er i veien HELE tiden!»

Jeg blir faktisk stressa jeg av alt dette maset. Det er konstant en frykt for at bikkjene skal være i veien, «mase» eller gjøre noe som han anser som irriterende.

Han har sagt flere ganger at han vil kvitte seg med de, men jeg synes det blir feil siden vi SAMMEN bestemte oss for å ha de. Man kan jo ikke bare gi fra seg en hund bare fordi man går lei! Men joda, det mener han går helt fint! Jeg er jo glad i hundene og vil gjerne ha de, men han gjør ALT han kan hver dag for å vise meg at han ikke vil.

Og på toppen av dette såsliter vi litt med at hun ene markerer mye inne (har fått på tispetruse med bind for å hindre flekker over alt), og hun andre følger gjerne etter når hun ene først har gjort fra seg. Og dette er så klart toppen av kaka for min mann.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil jo ikke måtte «leve i frykt» for mannen min og hans temparemnt over hundene og det er mye krangling pga de, men samtidig vil jeg ikke kvitte meg med hundene mine fordi jeg mener det er helt feil OG jeg er sykt glad i de.

Noen som har noen tips eller tanker?

Edit: Må bare legge til at han andre dager er veldig hyggelig med de og sier hei til de når han kommer hjem fra jobb og koser med de, leker med de og noen ganger spør om de kan få sove i senga vår på kvelden. Så jeg blir jo helt forvirret av galskapen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 89
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hei, TS her! Ble helt overveldet av diskusjonen temaet har satt i gang J Må bare si tusen takk for ALLE svar! Synes egentlig alle har hatt gode synspunkter, god jeg kjenner ikke helt igjen mannen

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han

Det KAN faktisk vere så enkelt som at han ikkje har forstått kor sårande det er, og at ein slik "kald skulder" var det han trengte. Slik eg kjenner menn (på meg sjølv ) så er den påfølgjande oppførsla

en ting er å ikke like hundene, en annen tinger måten man viser det på. Om mannen din er lei hundeholdet, bør du sørge for å ta alt arbeid selv. Samtidig er det IKKE greit at han skriker og dytter til hundene. Det må dere finne en løsning på.

ed: som Belgerpia er inne på- kan det være noe annet som er den egentlige saken her?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig, men jeg tar alt ansvar med mindre han frivillig tar det (som skjer en gang i uka). Så han trenger ikke løfte en eneste finger for de bikkjene. Og når han blir sinna på de og meg fordi de oppsøker kontakt, da begynner jeg å lure!

Har vurdert om det er noe annet mannen min plages av, men man kan jo aldri vite. Han kan være ganske sta om han ikke får vilja si...så jeg lurer på om det er "borskjemtsyndromet" rett og slett...men ikke enkelt å håndtere når du føler du snakket med et barn akkurat på dette området... :(

Jeg tror at han har tenkt at om han "styrer lenge nok" så gir jeg etter og gir de bort fori jeg selv ikke orker mer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uffda, dette hørtes ikke ut som noen koselig situasjon. Jeg tror det eneste du kan gjøre er å sette dere ned å ta en alvorlig diskusjon rundt hundeholdet. Bli enige så godt dere kan. Si at det er du som tar alt ansvaret og at han slipper å hjelpe til hvis han er så lei de. Veldig synd, for du kommer jo til å føle på dette en god stund, om ikke for alltid.

Men spør han hvorfor han har endret mening, og ikke lenger er glad i de?

Er det en spesiell grunn til dette, eller bare skjedde det uten videre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han sier han synes de bare har "blitt til mas" og at han vil ha ro og fred og ikke all hår og "piss" over alt som han sier. Han har også sagt at han synes det er flaut at hunden markerer inne når han har folk på besøk...men det var et problem vi viste om når vi tok henne som omplasseringshund...

Jeg føler ikke han har noen "gyldige" argumenter siden det ikke har skjedd noe spesielt. Det virker som om han bare rett og slett har gått lei, og bare vil ha de bort

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å stenge bikkjene inne på et rom han ikke er i når du er borte? Se om det hjelper på, såfremt hundene ikke står å gneldrer da? Vist det fremdeles er et problem for ham så tror jeg du rett og slett må sette deg ned og ta en real samtale med ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det høres ut som om du må ta en alvorlig samtale med han uansett. For sånn der kan man bare ikke ha det, med hverandre. Du skal slippe å gå rundt på tå med hundene og ut ifra det vi leser her høres det ut som om han trenger hjelp med noe... Om det er bare "borskjemthet" så er det bare å slå ned på den oppførselen med engang og si at det er helt uaktuelt å ha det sånn der.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjip situasjon! Jeg hadde faktisk blitt lei meg om en jeg var glad i snakka sånn om hunden min.

Kan du ikke sette deg ned å snakke ut skikkelig med han. Finne ut om han synes det er så forferdelig med hundene at han ikke vil leve med de lengre osv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff. Det må være en utrolig frustrerende situasjon å være i! :(

Men som mange har påpekt her så kan det jo høres ut som om det er noe mer bak det enn bare hundene, da.. Kanskje han sliter med noe annet som han synes er vanskelig å snakke om (typisk "mannete"...), og heller tar det ut på bikkjene...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle svar!

Jeg tror vi må ta en seriøst samtale. For merker jo på meg selv at jeg er på tå som det sies her. Hundene har enda ikke tatt "skade" (som det ser ut til) i forhold til at de er like tillitsfulle til ham...huff, jeg har noen gode hunder!! Merker jeg får vondt av å se på de prøve å få kontakt, også er det bare avskjed og fyken med en gang! :(

Hadde jeg en dag kommet hjem og han hadde slått de eller skadet de, ja da hadde jeg ploti anmeldt ham RASKT! Vi har et barn sammen, og guri...gjør han sånn mot bikkjene så er det ikke lange avstanden til å gjøre det mot ungen...nei da hadde det vært rett ut! Men jeg er ganske sikker på at han ikke SÅ ille...er verbalt - men det kan være så og si like ille...:(

Vi har muligheten til å lage en "grind" i 1 etasje ved inngangen...sette opp en babysafe eller noe slik at hundene har et lite sted å være. Er forholdvis stort for dem, så det er ikke som å sitte i bur. Men synes alikvel det er trist å ha de der "hele tiden" når jeg ikke er hjemme. De skal jo ha rett til å bevege seg fritt, synes jeg da...men så klart...det er et kompromiss om det ser ut til at hundene trives og at mannen blir mer fornøyd...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med de over her. Det er nok ikke hundene som er hovedproblemet hans, men det er de det går utover i mangel på noe annet.

Dere må nok ta dere en alvorsprat før det går for langt. Og om det må til, oppsøke noen objektive profesjonelle som kan hjelpe.

Lykke til! Dette er ikke noe kjekt (har vært der selv en gang i tiden)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er denne ene hunden da, som markerer. Hun fikk vi i fjor. Kanskje han bare er dritt lei av henne...angrer og ikke visste hva han sa ja til. Hun har perioder hvor hun er veldig flink, men så styrer hun fælt igjen...nei jeg vet ikke. Vi har prøvd å snakke sammen en gang tidligere, men da bare endte han med å krangle og jeg ble fortvilet...så kom ikke noe konstruktivt ut av det heller bortsett fra ta jeg da sa jeg kunne ta alt ansvar. Virket som om det var OK en liten stund, og nå er det på'n igjen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, kan jo fort være noe helt annen som ikke er hunderelatert i det hele tatt...men jeg kan ikke skjønne hva det skulle være...

Altså, mannen min er vanskelig å leve med, han sliter med temperamentet sitt (har gjort det i mange år og gikk til behandling da han var liten),. men det er jo ikke sånn at han slår eller noe, men han blir fort irritert og sinna...men ikke sånn som dette. Dette føler jeg har tatt alt til et helt annet nivå...har noen ganger tenkt på om han har "blitt værre", dvs at han har det vanskeligere med å styre seg på en måte...men det er ikke noe mot meg eller sønnen vår...er bare blitt lat og grinete...gammal "gubbe" rett og slett...YSJ!

Nå høres det ut som om han bare er merkelig 100% av tiden da, men må få si at han er super mann på mange måteer ellers! hjelper til i huset go med ungen og kjører og henter, handler og styrer...bygger og snekrer og skifter og bærer...dog må jeg be ham om det og litt ptrotest er det, men det blir gjort!

men dette med hundene gir han bare ikke slipp på, det er som om all fornuft er forsvinnet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er enig i hva mange her sier, jeg - det høres ut som om det er noe helt annet som ligger bak, men at det er hundene det går utover. I så fall hjelper det lite å kvitte seg med hundene, da vil det sannsynligvis gå utover noe annet (noen annen?). Søk profesjonell hjelp sammen, hjelp ham med å ikke la temperamentet ødelegge for dere ved å utfordre ham til å jobbe med seg sjøl :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han tror nok også selv at det er hundene som plager ham, det er en helt naturlig mestringsstrategi. Det er en mannegreie å ty til sinne når de er deprimerte eller har det vanskelig. Hadde du kvittet deg med hundene så tror jeg ikke det hadde tatt lange tiden før det var noe annet som gjorde ham sint og frustrert. Hundene er ikke greia.

Du har et manne-problem, ikke et hunde-problem. Jeg tror han trenger noen å prate med, en nøytral tredjepart. Forsøk å gi ham rom, og prøv å møt ham med forståelse. Det er ikke moro å være langt nede, det siste han trenger er konfrontasjoner eller press.

Hør med ham om det finnes et komprimiss med hundene, at de er i et annet rom når du ikke er hjemme slik noen andre foreslår kanskje? Jeg tror at om han får litt hjelp så forsvinner også irritasjonen han har mot hundene, men dere må ta tak i det som virkelig er problemet, ikke bare fikse symptomene.

Seriøst, jeg synes dette virker som en soleklar "lidende sjel"-situasjon. Og husk, det er ikke din jobb å være psykologen hans. Du trenger ikke forstå hva han sliter med, det trenger ikke være en spesifikk grunn heller for den saks skyld. Du trenger kun å støtte ham og være tilstede for ham, og du skal kreve det samme fra ham. Men dere må spille på lag sammen.

Lykke til!

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå får jeg sikkert så det fyker etter, men hva om den siste omplasseringshunden kanskje VAR for mye for ham da, og han ikke trives med problemene som kom med hunden?

Når det er sagt, så er jeg litt enig med det som er foreslått om at det kanskje er noe annet som ligger under og gnager også, som gjør at alt blir verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)!! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

Ja, for hvem sier jeg bare. Om det ble et mann eller hund-dilemma her i gården så hadde hunden røket hur fort som helst.

Skal jeg ta fra sønnen min det å vokse opp i et hjem med to foreldre for en hund som kan få det absolutt like godt hos noen andre? Nei, den dagen håper jeg at jeg har beina på jorden. Livet går i opp og ned, mannen min blir ikke kastet ut til fordel for en hund bare fordi vi er i en bølgedal.

Det sagt, folk må ta de avgjørelser som de trives med og som gir dem et godt liv. Om hunden er viktigere enn partneren, vel, da var vel forholdet kanskje ikke så bunnsolid fra børjan av. Det som er riktig for meg trenger ikke være riktig for naboen.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Desverre godt sagt. Den ene machomannen er el han spanske/engelske Nando Brown. Vi har jo også arbeidshunden på Instagram. Men desverre lite gode menn som kan hund. Og desverre ser jeg at de som før hadde andre raser, og trente klikker og positivt, har hevet seg på malle bølgen- og trener hardt og stygt- trist.
    • Dagens første økt ble en skikkelig lang og innholdsrik en ifht de veldig korte vi pleier ha. Åpnet med spede leave it's fra sitt og ligg, som fungerte fint. Så trente vi mange sitt-stå overganger for hoftene, med noen ligg innimellom for variasjon. Han gjorde så perfekte sitt-ligg-stå de første øktene, så jeg begynte legge på verbale cues tidlig, og han hadde i går forstått at de betyr rumpa i bakken, dekk og stå på alle fire, som jeg ble super begeistret for og ga uttrykk for med hele meg. Full fest med utilslørt begeistring. Det var dumt, for nå i dag var han så ivrig fra min feedback i går kveld, det likner ikke lenger de superfine, kontrollerte, direkte overgangene han gjorde til perfekte posisjoner. Nå er han skikkelig gira, hopper opp i stå, tar noen skritt her og der, setter seg skjevt, la seg på hofta - jeg ble usikker på om jeg skulle belønne dette nå og fikse det siden. Sluttet være begeistret, han ble frustrert, så måtte avbryte etter en ok sitt og en ok dekk jeg prøvde fake mer entusiasme for, men klarte selvsagt klebbe til mestringsgleden han følte og ble så ivrig av. Det er ikke alltid så lett. Fant frem "kassen" (redusert til en plate fordi han ble sliten av å stå på en 15 cm forhøyning) og hadde noen nydelige øyeblikk med full forståelse av at dette handler om å flytte bakbeina. Vi gikk flere runder motsols, perfectly in tune på hver vår side av platen, men så tenkte muttern at det var på tide å gå tilsvarende medsols. Instant forvirring over at muttern plutselig begynte bevege seg feil vei, vi var jo i en god flyt og godisen haglet. Den plutselige jammingen av fôrautomaten utløste så sterk frustrasjon, da den løsnet igjen fordi han begynte bevege bakparten medsols synes han ikke dette var noe gøy lenger, han var bare frustrert, la seg ned og gnagde på platen, og kasseøkten var over.  Tilbake til leave its fra sitt, for å få ham ned i stress, og så måtte siste bitene av frokosten settes av til tissetur.  I gangen og på tur ut døren fikk fikk han holde meg i bånd, hengende fra en leke i lommen min, og det synes han var kjenpestas. Fikk han endelig med meg helt bort til gresset for å tisse der istedenfor på den frosne gårdsplassen, fordi han har skjønt at det er ekkelt å bade de digre kjempelabbene sine i tiss som flyter utover isen, mye bedre på gresset. 10 poeng fra muttern for den innsikten der.  Vel inne fikk vi den perfekte slutten på økten da jeg byttet til meg den leken han fikk fra lommen min med en bitepute. Fristet og herjet ham litt opp med den før han fikk gripe og endelig ville han kampe! Dype og fulle grep, trakk og rykket og ristet til og med på hodet. Ikke voldsomt, veldig forsiktig, bare spede baby gentleman forsøk, men endelig tegn til at han kan utvikle kampeglede. Han har nemlig ikke villet kampe i det hele tatt denne første uken, noe som har bekymret meg fordi jeg synes det er en knallfin belønning, og han er jo en Fluffmaster K9 112911-bX-series. Beskrivelsen utenpå esken sa den skulle like dette. Etter en uke uten noen vilje til å kampe kom det altså endelig en vilje og glede på en skikkelig munnfull bitepute, og jeg fikk også hans første brum. Like stor begivenhet for meg som første ord fra en menneskebaby. Super avslutning på en ellers variererende morgenøkt.  Et bilde hører vel med:  
    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...