Gå til innhold
Hundesonen.no

Mannen min vil ikke lenger ha hundene våres og viser det TYDELIG...oppgitt matmor!


Camilla
 Share

Recommended Posts

Saken er den at mannen min ikke lenger vil ha hundene våres. Vi har to små hunder som den ene har vært sammen med oss i snart 8 år, og den andre tok vi inn til oss i fjor (omplassering). Vi har begge hatt glede av hundene, og har fordelt på ansvaret med å gå ut. Uenigheter på hvem som skal gå tur på kvelden har som regel vært et «issue», men ikke større enn at vi fort gjør en «deal» på hvem som skal gå ut.

Jeg synes det egentlig er ganske digg å gå ut med hundene, og gjør det mer enn gjerne i all slags vær, men mannen min er mer den at han «ikke gidder». Som for så vidt er ok siden jeg gjerne gjør det uansett. Han gjør det jo så klart om jeg er syk, eller ikke er hjemme og slikt da…bare for å ha presisert at han ikke nekter.

I det siste har det derimot blitt mye verre. Han klager flere ganger om dagen om disse «drittbikkjene». Han sier alltid «disse bikkjene DINE» for å presisere at han fraskriver seg ansvar. Jeg må gå tur, jeg mater, jeg bader, jeg leker og koser.

Når hundene kommer bort til ham når han sitter i sofaen eller når han lager mat så skriker han til de «Gå vekk ***** drittbikkje!» og «sparker» etter de (ikke hardt, men sånn skyve bort type) slik at de løper vekk.

Han sender meg også SMS når jeg er ute med meldinger som er typisk «Til info så hater jeg bikkjene dine», «bikkjene dine er utrolig irriterende!» og «***** bikkjene er i veien HELE tiden!»

Jeg blir faktisk stressa jeg av alt dette maset. Det er konstant en frykt for at bikkjene skal være i veien, «mase» eller gjøre noe som han anser som irriterende.

Han har sagt flere ganger at han vil kvitte seg med de, men jeg synes det blir feil siden vi SAMMEN bestemte oss for å ha de. Man kan jo ikke bare gi fra seg en hund bare fordi man går lei! Men joda, det mener han går helt fint! Jeg er jo glad i hundene og vil gjerne ha de, men han gjør ALT han kan hver dag for å vise meg at han ikke vil.

Og på toppen av dette såsliter vi litt med at hun ene markerer mye inne (har fått på tispetruse med bind for å hindre flekker over alt), og hun andre følger gjerne etter når hun ene først har gjort fra seg. Og dette er så klart toppen av kaka for min mann.

Jeg vet ærlig talt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg vil jo ikke måtte «leve i frykt» for mannen min og hans temparemnt over hundene og det er mye krangling pga de, men samtidig vil jeg ikke kvitte meg med hundene mine fordi jeg mener det er helt feil OG jeg er sykt glad i de.

Noen som har noen tips eller tanker?

Edit: Må bare legge til at han andre dager er veldig hyggelig med de og sier hei til de når han kommer hjem fra jobb og koser med de, leker med de og noen ganger spør om de kan få sove i senga vår på kvelden. Så jeg blir jo helt forvirret av galskapen

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 89
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hei, TS her! Ble helt overveldet av diskusjonen temaet har satt i gang J Må bare si tusen takk for ALLE svar! Synes egentlig alle har hatt gode synspunkter, god jeg kjenner ikke helt igjen mannen

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han

Det KAN faktisk vere så enkelt som at han ikkje har forstått kor sårande det er, og at ein slik "kald skulder" var det han trengte. Slik eg kjenner menn (på meg sjølv ) så er den påfølgjande oppførsla

en ting er å ikke like hundene, en annen tinger måten man viser det på. Om mannen din er lei hundeholdet, bør du sørge for å ta alt arbeid selv. Samtidig er det IKKE greit at han skriker og dytter til hundene. Det må dere finne en løsning på.

ed: som Belgerpia er inne på- kan det være noe annet som er den egentlige saken her?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Helt enig, men jeg tar alt ansvar med mindre han frivillig tar det (som skjer en gang i uka). Så han trenger ikke løfte en eneste finger for de bikkjene. Og når han blir sinna på de og meg fordi de oppsøker kontakt, da begynner jeg å lure!

Har vurdert om det er noe annet mannen min plages av, men man kan jo aldri vite. Han kan være ganske sta om han ikke får vilja si...så jeg lurer på om det er "borskjemtsyndromet" rett og slett...men ikke enkelt å håndtere når du føler du snakket med et barn akkurat på dette området... :(

Jeg tror at han har tenkt at om han "styrer lenge nok" så gir jeg etter og gir de bort fori jeg selv ikke orker mer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uffda, dette hørtes ikke ut som noen koselig situasjon. Jeg tror det eneste du kan gjøre er å sette dere ned å ta en alvorlig diskusjon rundt hundeholdet. Bli enige så godt dere kan. Si at det er du som tar alt ansvaret og at han slipper å hjelpe til hvis han er så lei de. Veldig synd, for du kommer jo til å føle på dette en god stund, om ikke for alltid.

Men spør han hvorfor han har endret mening, og ikke lenger er glad i de?

Er det en spesiell grunn til dette, eller bare skjedde det uten videre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han sier han synes de bare har "blitt til mas" og at han vil ha ro og fred og ikke all hår og "piss" over alt som han sier. Han har også sagt at han synes det er flaut at hunden markerer inne når han har folk på besøk...men det var et problem vi viste om når vi tok henne som omplasseringshund...

Jeg føler ikke han har noen "gyldige" argumenter siden det ikke har skjedd noe spesielt. Det virker som om han bare rett og slett har gått lei, og bare vil ha de bort

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva med å stenge bikkjene inne på et rom han ikke er i når du er borte? Se om det hjelper på, såfremt hundene ikke står å gneldrer da? Vist det fremdeles er et problem for ham så tror jeg du rett og slett må sette deg ned og ta en real samtale med ham.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det høres ut som om du må ta en alvorlig samtale med han uansett. For sånn der kan man bare ikke ha det, med hverandre. Du skal slippe å gå rundt på tå med hundene og ut ifra det vi leser her høres det ut som om han trenger hjelp med noe... Om det er bare "borskjemthet" så er det bare å slå ned på den oppførselen med engang og si at det er helt uaktuelt å ha det sånn der.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjip situasjon! Jeg hadde faktisk blitt lei meg om en jeg var glad i snakka sånn om hunden min.

Kan du ikke sette deg ned å snakke ut skikkelig med han. Finne ut om han synes det er så forferdelig med hundene at han ikke vil leve med de lengre osv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff. Det må være en utrolig frustrerende situasjon å være i! :(

Men som mange har påpekt her så kan det jo høres ut som om det er noe mer bak det enn bare hundene, da.. Kanskje han sliter med noe annet som han synes er vanskelig å snakke om (typisk "mannete"...), og heller tar det ut på bikkjene...?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for alle svar!

Jeg tror vi må ta en seriøst samtale. For merker jo på meg selv at jeg er på tå som det sies her. Hundene har enda ikke tatt "skade" (som det ser ut til) i forhold til at de er like tillitsfulle til ham...huff, jeg har noen gode hunder!! Merker jeg får vondt av å se på de prøve å få kontakt, også er det bare avskjed og fyken med en gang! :(

Hadde jeg en dag kommet hjem og han hadde slått de eller skadet de, ja da hadde jeg ploti anmeldt ham RASKT! Vi har et barn sammen, og guri...gjør han sånn mot bikkjene så er det ikke lange avstanden til å gjøre det mot ungen...nei da hadde det vært rett ut! Men jeg er ganske sikker på at han ikke SÅ ille...er verbalt - men det kan være så og si like ille...:(

Vi har muligheten til å lage en "grind" i 1 etasje ved inngangen...sette opp en babysafe eller noe slik at hundene har et lite sted å være. Er forholdvis stort for dem, så det er ikke som å sitte i bur. Men synes alikvel det er trist å ha de der "hele tiden" når jeg ikke er hjemme. De skal jo ha rett til å bevege seg fritt, synes jeg da...men så klart...det er et kompromiss om det ser ut til at hundene trives og at mannen blir mer fornøyd...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med de over her. Det er nok ikke hundene som er hovedproblemet hans, men det er de det går utover i mangel på noe annet.

Dere må nok ta dere en alvorsprat før det går for langt. Og om det må til, oppsøke noen objektive profesjonelle som kan hjelpe.

Lykke til! Dette er ikke noe kjekt (har vært der selv en gang i tiden)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er denne ene hunden da, som markerer. Hun fikk vi i fjor. Kanskje han bare er dritt lei av henne...angrer og ikke visste hva han sa ja til. Hun har perioder hvor hun er veldig flink, men så styrer hun fælt igjen...nei jeg vet ikke. Vi har prøvd å snakke sammen en gang tidligere, men da bare endte han med å krangle og jeg ble fortvilet...så kom ikke noe konstruktivt ut av det heller bortsett fra ta jeg da sa jeg kunne ta alt ansvar. Virket som om det var OK en liten stund, og nå er det på'n igjen...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, kan jo fort være noe helt annen som ikke er hunderelatert i det hele tatt...men jeg kan ikke skjønne hva det skulle være...

Altså, mannen min er vanskelig å leve med, han sliter med temperamentet sitt (har gjort det i mange år og gikk til behandling da han var liten),. men det er jo ikke sånn at han slår eller noe, men han blir fort irritert og sinna...men ikke sånn som dette. Dette føler jeg har tatt alt til et helt annet nivå...har noen ganger tenkt på om han har "blitt værre", dvs at han har det vanskeligere med å styre seg på en måte...men det er ikke noe mot meg eller sønnen vår...er bare blitt lat og grinete...gammal "gubbe" rett og slett...YSJ!

Nå høres det ut som om han bare er merkelig 100% av tiden da, men må få si at han er super mann på mange måteer ellers! hjelper til i huset go med ungen og kjører og henter, handler og styrer...bygger og snekrer og skifter og bærer...dog må jeg be ham om det og litt ptrotest er det, men det blir gjort!

men dette med hundene gir han bare ikke slipp på, det er som om all fornuft er forsvinnet

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er enig i hva mange her sier, jeg - det høres ut som om det er noe helt annet som ligger bak, men at det er hundene det går utover. I så fall hjelper det lite å kvitte seg med hundene, da vil det sannsynligvis gå utover noe annet (noen annen?). Søk profesjonell hjelp sammen, hjelp ham med å ikke la temperamentet ødelegge for dere ved å utfordre ham til å jobbe med seg sjøl :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det høres ikke ut som han har det bra med seg selv. Det er lettere å ta det utover hundene enn å gå inn i seg selv for å se hva det er han ikke trives med. Det siste krever veldig mye, ikke sant. Han tror nok også selv at det er hundene som plager ham, det er en helt naturlig mestringsstrategi. Det er en mannegreie å ty til sinne når de er deprimerte eller har det vanskelig. Hadde du kvittet deg med hundene så tror jeg ikke det hadde tatt lange tiden før det var noe annet som gjorde ham sint og frustrert. Hundene er ikke greia.

Du har et manne-problem, ikke et hunde-problem. Jeg tror han trenger noen å prate med, en nøytral tredjepart. Forsøk å gi ham rom, og prøv å møt ham med forståelse. Det er ikke moro å være langt nede, det siste han trenger er konfrontasjoner eller press.

Hør med ham om det finnes et komprimiss med hundene, at de er i et annet rom når du ikke er hjemme slik noen andre foreslår kanskje? Jeg tror at om han får litt hjelp så forsvinner også irritasjonen han har mot hundene, men dere må ta tak i det som virkelig er problemet, ikke bare fikse symptomene.

Seriøst, jeg synes dette virker som en soleklar "lidende sjel"-situasjon. Og husk, det er ikke din jobb å være psykologen hans. Du trenger ikke forstå hva han sliter med, det trenger ikke være en spesifikk grunn heller for den saks skyld. Du trenger kun å støtte ham og være tilstede for ham, og du skal kreve det samme fra ham. Men dere må spille på lag sammen.

Lykke til!

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå får jeg sikkert så det fyker etter, men hva om den siste omplasseringshunden kanskje VAR for mye for ham da, og han ikke trives med problemene som kom med hunden?

Når det er sagt, så er jeg litt enig med det som er foreslått om at det kanskje er noe annet som ligger under og gnager også, som gjør at alt blir verre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)!! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Syns det er helt utrolig hvor drastisk folk her noen ganger blir når det er en mann som er litt vanskelig eller har problemer med hund(ene)! Kvitte seg med mannen, hallo?! Hun skriver jo at han ellers er en bra mann som hjelper til hjemme, de har et barn etc.

Ja, for hvem sier jeg bare. Om det ble et mann eller hund-dilemma her i gården så hadde hunden røket hur fort som helst.

Skal jeg ta fra sønnen min det å vokse opp i et hjem med to foreldre for en hund som kan få det absolutt like godt hos noen andre? Nei, den dagen håper jeg at jeg har beina på jorden. Livet går i opp og ned, mannen min blir ikke kastet ut til fordel for en hund bare fordi vi er i en bølgedal.

Det sagt, folk må ta de avgjørelser som de trives med og som gir dem et godt liv. Om hunden er viktigere enn partneren, vel, da var vel forholdet kanskje ikke så bunnsolid fra børjan av. Det som er riktig for meg trenger ikke være riktig for naboen.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...