Knurring

[cici]

Hei!

Jeg har en liten tispe på 9 mnd. Hun har siden hun var 8 uker likt å knurre under lek, det er jo normalt.

Blant annet fant hun raskt tonen med katten, de elsker å leke sammen. Hun fant vel også ut etterhvert at når pus hviler, hjelper det å hoppe på pus og knurre masse; så blir pus med på leken.

Hun har alltid elsket mennesker. Hun kommer i full fart bort for å hilse, kjempeglad og fornøyd. Så setter hun plutselig igang å knurre. I starten kunne hun kose en god stund, for så å knurre. Nå knurrer hun omtrent så fort noen legger hånda på henne, ennå det er jo hun som oppsøker menneskene og setter seg på fanget deres.

Først trodde jeg igrunn hun prøvde taktikken hun bruker på pus, at hun bare vil leke. Føler jeg leser henne som en åpen bok ellers, men akkurat knurringen klarer jeg ikke tolke. Hun høres jo fly forbanna ut når hun "angriper" pus også, men halen går som bare det og man ser de morer seg begge to.

Men etter noen har fortsatt å klappe henne når hun knurrer, har jeg vippa over til at hun rett og slett blir sint. Hun knurrer mer, høyere og går så bort.

Dette gjelder igrunn de fleste andre enn meg, men det er faktisk verst med et par-tre folk hun har kjent hele livet og alltid blir like glad for å se.

Tenker jo på om hun kan ha vondt noe sted, men da ville hun vel knurret til meg også?

Noen som har opplevd lignende? Er hun bare hormonbombe, har noen klappet/løftet henne for hardt, eller høres det rett og slett ut som hun er mentalt ustabil?

Enn så lenge, skal jeg be andre la være å klappe henne? Noe jeg kan prøve å trene på selv, eller er det bare dyrlege og atferdsspesialist som er løsningen med en gang?

Alle tanker og råd tas i mot med takk..

[LilleZara]

Hun "snakker" ikke bare da? Vet om flere hunder som knurrer i allslags situasjoner (positive) og det er bare prat og "koselyd"

[:)Kine]

Hei!

Jeg har en liten tispe på 9 mnd. Hun har siden hun var 8 uker likt å knurre under lek, det er jo normalt.

Blant annet fant hun raskt tonen med katten, de elsker å leke sammen. Hun fant vel også ut etterhvert at når pus hviler, hjelper det å hoppe på pus og knurre masse; så blir pus med på leken.

Hun har alltid elsket mennesker. Hun kommer i full fart bort for å hilse, kjempeglad og fornøyd. Så setter hun plutselig igang å knurre. I starten kunne hun kose en god stund, for så å knurre. Nå knurrer hun omtrent så fort noen legger hånda på henne, ennå det er jo hun som oppsøker menneskene og setter seg på fanget deres.

Først trodde jeg igrunn hun prøvde taktikken hun bruker på pus, at hun bare vil leke. Føler jeg leser henne som en åpen bok ellers, men akkurat knurringen klarer jeg ikke tolke. Hun høres jo fly forbanna ut når hun "angriper" pus også, men halen går som bare det og man ser de morer seg begge to.

Men etter noen har fortsatt å klappe henne når hun knurrer, har jeg vippa over til at hun rett og slett blir sint. Hun knurrer mer, høyere og går så bort.

Dette gjelder igrunn de fleste andre enn meg, men det er faktisk verst med et par-tre folk hun har kjent hele livet og alltid blir like glad for å se.

Tenker jo på om hun kan ha vondt noe sted, men da ville hun vel knurret til meg også?

Noen som har opplevd lignende? Er hun bare hormonbombe, har noen klappet/løftet henne for hardt, eller høres det rett og slett ut som hun er mentalt ustabil?

Enn så lenge, skal jeg be andre la være å klappe henne? Noe jeg kan prøve å trene på selv, eller er det bare dyrlege og atferdsspesialist som er løsningen med en gang?

Alle tanker og råd tas i mot med takk..

Selv om hun logrer, så betyr det ikke at hun er glad. Jeg ville sett på resten av kroppspråket. Etter det du har skrivd, (som jeg har utheva,) så ville jeg tolka det som at hun bare blir for oppgira. Det er litt vanskelig å si noe om det uten å se det, men så lenge det ikke er koseprating, så ville fremgangsmåten min ville vært det samme uansett.

Jeg ville lagt hun på plassen sin hver gang hun begynte å knurre. De kan godt få kose med hun, men med en gang hun begynner å bli oppjaga og kommer med lyd, så er det slutt.

[Malamuten]

Slike ting er veldig vanskelig og tolke over nett da både knurring og logring kan være så mangt. Stress, lek, 'prat', sint, usikker..

[Castella]

Mine knurrer veldig når de leker og er sikkelig opphisset

[Snickers]

Min hund gjør akkurat som din, knurrer når han hilser på folk. Som oftest bare folk han er glad i. Hvis de koser heftig med han så blir det mer volum på knurringen. Men på han ser vi at han bare prater da.

[Cocker]

Min hund gjør akkurat som din, knurrer når han hilser på folk. Som oftest bare folk han er glad i. Hvis de koser heftig med han så blir det mer volum på knurringen. Men på han ser vi at han bare prater da.

Knurrer han på dere også, eller bare andre folk? Hunden vår knurrer veldig mye også, selv om han ligger stille og vifter med halenog vi skjønner ikke om han er usikker, sint, eller bare har masse lyd i seg. Men han knurrer bare på gjester, aldri oss i familien, derfor er vi litt skeptiske...

[Kaja]

Har du mulighet for å filme og legge ut?

Granden min snakker mye hun, må mange måter. Men jeg har aldri sett henne sint. Det kan være så mangt.

Samme som Dvergpinscheren logrer når hun er veldig sint. Man må som nevnt over se på helheten.

[Snickers]

Knurrer han på dere også, eller bare andre folk? Hunden vår knurrer veldig mye også, selv om han ligger stille og vifter med halenog vi skjønner ikke om han er usikker, sint, eller bare har masse lyd i seg. Men han knurrer bare på gjester, aldri oss i familien, derfor er vi litt skeptiske...

"Knurrer" på oss også Men minst på meg da, da jeg er mer rolig av meg i hilsesituasjoner enn samboeren. Knurrer bare hvis vi har vært borte en stund, forresten. Folk som ikke kjenner ham eller ikke har peiling på hund, sier alltid sånt som "Oj, så sint den er, jo! Er den veldig aggressiv?".

Du hører ikke forskjell på sinna-knurring og prate-knurring? På vår hund har de ganske så forskjellig lyd. Sinna/usikker-knurringen er mer nede fra halsen og mørkere, jevn tone, mens glad-prate-knurring er lys og mer opp-og-ned i tonen

[Jauda.]

Spanieler slik jeg kjenner de er ekstremt verbale dyr:)

Når det er sagt, hvordan er kroppspråket hennes når hun knurrer til folk? Ørene, kroppen, leppene, øynene/blikket, pelsen, halen?

[Cocker]

Hei,

jo, jeg tror jeg hører forskjell på knurringen slik som Snickers sier, det jeg tror er sinna/truet-knurringen er mye dypere, men jeg ser ikke så stor forskjell på kroppsspråket. Jeg tror han sender blandede signaler. Ikke så veldig redd/sint, men knurrer litt for sikkerhetsskyld selv om han f.eks logrer med halen mens han tygger på et ben, eller ligger på ryggen mens fremmede klapper han. Kanskje han ikke tørr å si i fra på annen måte enn knurring? F.eks vri seg unna?

For sikkerhets skyld sier jeg til alle at knurringen betyr at han vil ha avstand, men det virker som om hunden har lyst til å være sammen med oss, og det er vanskelig å fjerne ham fra situasjonen.

[TonjeM]

Hei,

jo, jeg tror jeg hører forskjell på knurringen slik som Snickers sier, det jeg tror er sinna/truet-knurringen er mye dypere, men jeg ser ikke så stor forskjell på kroppsspråket. Jeg tror han sender blandede signaler. Ikke så veldig redd/sint, men knurrer litt for sikkerhetsskyld selv om han f.eks logrer med halen mens han tygger på et ben, eller ligger på ryggen mens fremmede klapper han. Kanskje han ikke tørr å si i fra på annen måte enn knurring? F.eks vri seg unna?

For sikkerhets skyld sier jeg til alle at knurringen betyr at han vil ha avstand, men det virker som om hunden har lyst til å være sammen med oss, og det er vanskelig å fjerne ham fra situasjonen.

Det synes jeg er klokt av deg Cocker. Det finnes en del hunder som synes det er ubehagelig å bli fysisk kost med, men de vil jo gjerne være sammen med folk for det (det er ikke en naturgitt egenskap at alle hunder liker å bli kost - langt derifra!). Du nevner spesifikt ligge på rygg, tygge på bein - det er typiske situasjoner hvor hunder blir usikre (ligge på rygg er jo å være veldig utsatt, og har de noe å spise så kan de jo ha litt bytteforsvar, bisken blir litt engstelig for at noen skal prøve seg på godsakene), så jeg ville, uten mer info, gått utifra at vi snakker om usikkerhets-knurring og tatt høyde for det.

[Cocker]

Tok en lang ferie og glemte denne tråden. Takk for svar! Bare en presisering, da jeg skrev at han knurrer samtidig som han tygger ben, vifter med halen eller ligger på ryggen, så mente jeg ikke at han begynner å knurre når han blir forstyrret i disse situasjonene, men at han setter i gang alt samtidig. F.eks: Vi får gjester, og etter litt styr (roe eller fjerne hunden) setter vi oss i sofaen. Så finner hunden en tyggeting, bærer det bort til gjesten, legger seg ved føttene til gjesten OG knurrer demonstrativt over tyggeleken sin. Eller kommer bort til oss ( MELLOM meg og gjesten) , legger seg på ryggen, vifter med halen OG knurrer. Veldig blandede signaler...

Dessverre for han er han en veldig søt hund, så det virker ikke som om folk tar han alvorlig, selv om han knurrer alt han kan. Han blir ofte tafset på av fremmede, og hvis vi ikke passer på gjestene våre, finner de gjerne på å løfte ham opp bakfra og gi ham en bjørneklem. De fortsetter selv om han knurrer, kanskje fordi han også vifter med halen. Heldigvis har han tatt det med fatning så langt, men han liker det ikke, nei. Kan denne mangelen på respekt ha gjort ham litt rar? Han er jo så "snill" (hater når folk sier det om hunder), men jeg er redd for at det skal smelle en dag.

[Cocker]

Jeg håper vel at han har lett for å knurre, og at de negative følelsene som ligger bak ikke er så sterke. Er det noen som kjenner lignende? Hund som knurrer MYE og RASKT når den er bare LITT irritert/usikker?

Han er som sagt så blid som dagen er lang mot meg, og virker ellers harmonisk og trygg.

[Hermes]

Tok en lang ferie og glemte denne tråden. Takk for svar! Bare en presisering, da jeg skrev at han knurrer samtidig som han tygger ben, vifter med halen eller ligger på ryggen, så mente jeg ikke at han begynner å knurre når han blir forstyrret i disse situasjonene, men at han setter i gang alt samtidig. F.eks: Vi får gjester, og etter litt styr (roe eller fjerne hunden) setter vi oss i sofaen. Så finner hunden en tyggeting, bærer det bort til gjesten, legger seg ved føttene til gjesten OG knurrer demonstrativt over tyggeleken sin. Eller kommer bort til oss ( MELLOM meg og gjesten) , legger seg på ryggen, vifter med halen OG knurrer. Veldig blandede signaler...

Syns det høres ut som hunden inviterer til lek, jeg?

Men husk, vifting med halen trenger ikke å være positivt, altså. Hunden er først og fremst bare mer spent. For eksempel: I går var jeg og sosialiserte den noe usikre hunden vi har her nå, og vi var med en schæfertispe. Schæferen kom bort til å hilse. Hunden vår logrer mye, men resten av kroppsspråket sier "ikke kom nærmere, eller spiser jeg deg". Blir hunden spent og giret, vil den ofte logre, og ikke bare i positive situasjoner.

Uansett, det du forteller ovenfor høres ut som invitasjon til lek, men jeg skal ikke si noe sikkert. Whippeten vår går gjerne og henter en tyggeleke, kommer til oss, og knurrer litt, rister på leken, etc. Da kjeder han seg og vil leke litt.

Men jeg ville vært forsiktig med fremmede, og gi klar beskjed til folk som er besøk om å overse atferden, så vil han kanskje dempe dette noe med tiden med andre enn dere.

[Zitka]

Hadde det vært min hund, hadde den ikke fått oppi eller bortil besøket før jeg var sikker på hva hunden ville.

Det er da heller ikke snilt gjort å la hunden ligge på beina til besøket og knurre.. Jeg hadde ikke likt det hvis jeg var på besøk til noen..

Sent from my GT-I9100 using Tapatalk 2

[Cocker]

Takk for råd. Det er det vi prøver å gjøre. Enig Krutsi, det er ikke hyggelig og vi prøver å fjerne ham/avlede (på en rolig måte) fra disse situasjonene, og helst unngå i forkant, altså få han til å legge seg et annet sted/annet rom i starten. Men helst vil vi ha en hund som hilser på en hyggelig måte på gjestene våre. Tror dere vi kan forvente at han bedrer seg, eller må vi leve med det?

Skriver her fordi jeg er så nysgjerrig på hva oppførselen egentlig betyr. Sinna eller redd eller ikke no spesielt? Jeg er ikke ekspert, men vi hadde to hunder da jeg var barn og de knurret ALDRI og de likte alle folk, derfor jeg blir så usikker på ham vi har nå.Er det en spesiell form for ressursforsvar? Og om andre har lignede erfaring, eller om det bare er vår hund som er overfølsom. Han virker altså stabil og trygg på alle andre områder, og knurringen er det eneste negative, aldri bust eller tenner eller raske bevegelser hvis noen tafser på ham.

Og beklager at jeg kuppet til tråden til cici!

[Guest 2ne]

Cockere har veldig ofte ressursforsvar. At han logrer ved siden av betyr ikke nødvendigvis at han er glad, det kan like gjerne bety at han er ukomfortabel med situasjonen, litt usikker på hva han egentlig driver med, eller at han bare begynner å bli skikkelig sint, alt ettersom hvordan halen går. Jeg gjetter på at han er usikker, mest fordi at jeg veit at stort ressursforsvar har vært et problem på cockeren, og at de har prøvd å avle de mykere, uten å nødvendigvis ha fått bort ressursforsvaret (og jeg presiserer at jeg gjetter, jeg har ikke sett hunden din, så det er mest basert på cockere jeg har kjent tidligere).

[Cocker]

Hvor mye tror du vi kan trene bort?

[Guest 2ne]

Hvor mye tror du vi kan trene bort?

Har svart på noe av det samme i tråden om en vanskelig femåring:

Først bør du forandre måten å tenke på. Jeg går ut fra at du har sett en del Hundehviskeren-episoder ut fra det du skriver (underdanig, ikke sjefen), og til tross for at jeg har sansen for Cesar Millan, så er akkurat den måten å forklare atferd på, litt misvisende. For, hunden din er ikke en dominant hund, hun har påtatt seg rollen som flokkens beskytter fordi hun føler hun må. Det er en ganske stor forskjell på en hund som vil være sjef, og en hund som føler den må ta ansvar. Det har noe med selvtillit å gjøre, hun har rett og slett ikke baller nok til å være en ordentlig sjef.

Dernest, så er løsninga å få henne lydig, og det gjør man lett med godbiter. Det er en svært misforstått oppfatning at hunder skal gjøre som de får beskjed om bare fordi de får beskjed om det. Det er ingen som jobber gratis - ikke folk, og ikke hunder. Man gjør som man får beskjed om fordi man tjener noe på det, og den hyggeligste (og mest tillitvekkende og minst konfliktfulle) måten å lære hunden din å være lydig, er å belønne henne for å være det.

Hunder med sosiale issues er ikke lette å "omskolere". Hun kommer aldri til å bli glad i folk, men du kan lære henne å oppføre seg rundt de. Det er her lydigheten kommer inn - jo mer lydig hunden din blir, jo lettere er det å kontrollere henne rundt mennesker hun ikke kjenner. All lydighet du trener med henne, vil hjelpe. Jo mer du lærer henne at det lønner seg å høre på deg, jo mer kontroll vil du ha over henne.

Ressursforsvar er forholdsvis naturlig hos hunder, og jo mer konflikter det ligger rundt dette med ressurser, jo vanskeligere blir det for dere å trene det vekk. Det aller beste er å lære hunden din å bytte. Du får det hunden din har, mot at den får noe du har. Det er noe du kan trene på med mindre viktige ting først. Grunnen til at hun reagerer aggressivt når hun har mat eller godbiter, er at hun er usikker på om hun får beholde de, og er villig til å kjempe for å få ha de. Da er det beste å ikke gi henne en grunn til å være usikker. Ikke prøv å ta fra henne noe så sant dere ikke absolutt må (dvs så sant hun ikke spiser noe giftig eller viktig). Hvis dere må ta fra henne noe, prøv å gjør det rolig og bestemt - ikke prøv om du er stressa eller redd for å bli bitt. Akkurat der har CM et kjempepoeng, hunder tror deg når du er rolig og bestemt og tar ting som en selvfølge. Bare husk at du sjeldent kan bløffe en hund, er du nervøs, så merker den det. Gi den alltid noe annet som er veldig godt når du har fått tak i det du vil ta fra hunden. Den får en ny ressurs når du tar fra den gamle. Gi mest mulig ro og fred rundt spising, da blir hun ikke så anspent når hun får maten sin. Hun kan godt lære seg å vente på maten - hvis hun får maten når hun er stressa og gira, så blir hele matsituasjonen stress og oppspilthet. Det bør være en tid for ro.

Ta kontroll over ting hunden syns er gøy, gjør det sånn at det er du som bestemmer når det skal skje. Sånn som f.eks med maten, så skal hunden sitte rolig før den får lov til å spise. Den bør sitte før dere går ut. Den skal sitte før den får leke, eller komme opp i sofaen. Da lærer hunden seg at ingenting skjer hvis hun girer seg opp, og du lærer deg hvordan du kan kontrollere hunden din. Jo mer kontroll du får over ting, jo mer kontroll har du over hunden din.

Jeg ville begynt med å få en lydig og kontrollert hund før jeg begynte å "mase" om mer viktige ting, som ressursforsvar og ufin oppførsel mot folk. Helt enkle lydighetsøvelser gjør både at du får mer kontroll over hunden din, i tillegg til å gi deg følelsen av å mestre henne. Selvtillit er ganske essensielt i forhold til ressursforsvar og problemer med folk - hun må lære å stole på deg, at du kan ta ansvar over henne, at du kan håndtere henne.

Ikke la henne hilse på folk når hun er i gneldremodus. Hvis du ikke klarer å kontrollere henne med lydighet, så gjør det fysisk, enten det er med bånd eller grind (ikke bruk bur, da føler hun seg innestengt), og ikke sett henne sånn at folk må gå i nærheten av henne. Hun får ikke hilse før hun er rolig, og i begynnelsen kommer hun til å bruke lang tid på å roe seg ned - du skal bryte et 5 år gammelt mønster, det tar tid, det. Hvis hun girer seg opp og blir gneldrete igjen, så får hun ikke være sammen med de besøkende. Og, dette er veldig viktig! De besøkende skal ikke snakke med eller til henne. Hun skal overses til hun er rolig, og når hun er rolig, så skal hun hilses på rolig. Ikke noe "heia bisken, så fiiiiin du er, jaaaa, så fiiiiin" med hvinende babystemme.

Men som sagt. Begynn med lydighetsøvelser. Selv de enkleste ting vil være til hjelp, selv øvelser du ikke syns har noe med hverdagen å gjøre - poenget er at du skal lære deg å mestre henne, og hun skal lære seg at det lønner seg å høre. Om du kan gå kurs eller trene i en hundeklubb, så er det bare positivt. Og lykke til

Særlig det jeg har uthevet gjelder. Det er viktig å huske på at dette er faktisk naturlig for hunder, og at de ser på vår tilstedeværelse rundt matfatet (eller andre ressurser) som en trussel - den reaksjonen kan ikke straffes bort, for det vil gjøre han mer sikker på at du er en trussel rundt maten hans. Du må jobbe med at den tolererer at du er nær maten, du må jobbe med bytting, du må jobbe med at om du tar i fra han noe, så får han faktisk noe annet godt igjen for det.

Og om du virkelig må ta fra han noe en gang, så gjør du det med all verdens av selvfølgelighet, det kan ikke falle deg inn engang at han kommer til å reagere på det. Ikke gjør det til en sak, bare gjør det. For er det en sak i hodet ditt, så er det helt klart en sak i hodet hans