Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har vært i et forhold med en som var utro – og jeg har vært utro selv. Da var jeg veldig ung, veldig dum, og jeg brant meg VELDIG på å gjøre noe sånt. Jeg ble syk av det, kastet opp, fikk ikke sove, bare gråt og gråt. Det var virkelig ille – og om jeg ikke kommer til å være utro noen gang av hensyn til min partner kommer jeg i alle fall ALDRI til å være det igjen av hensyn til meg selv! Jeg ønsker virkelig å være en sånn person som er fullstendig avslappet, full av tillit og aldri sjalu. Det er målet, og heldigvis er jeg ikke så VELDIG langt unna. Men jeg må nok innrømme at det jeg har opplevd har satt noen spor – jeg har lett for å gruble for mye på sånt, og da kan jeg bli både redd og sjalu. For min del hadde det derfor ikke vært aktuelt å tilgi en one night stand engang, selv om jeg er klar over at sånt kan skje uten at det betyr at man ikke elsker den personen man er sammen med, eller at man er et dårlig menneske. Jeg orker bare ikke utsette meg selv for det der igjen, orker ikke gå og lure på om jeg tør å reise fra han, om det egentlig er meg han vil være sammen med, hva han driver med når han er på byen og så videre. Heldigvis er han jeg er sammen med like streng på disse områdene som det jeg er.

Når det gjelder å si fra er vi ganske enige i venneflokken (iallefall jentene) om at vi går til den vi vet har vært utro, og snakker med han/henne om det. Jeg vil gi han/henne en viss tid til å snakke med partneren sin selv, og dersom han/hun ikke gjør det - særlig hvis det gjelder en nær venn - vil jeg si fra selv. Jeg ønsker ikke å ødelegge for noen, men mine venner hadde ikke vært mine venner lenger dersom de visste noe sånt uten å si fra til meg.

  • Svar 107
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Om jeg ikke husker feil, har undersøkelser avslørt at 1/4 i parforhold er utro. Jeg kan heller ikke si at jeg er overrasket over det du har observert. Selv ser jeg ikke poenget med å være i et forhold

Har aldri vært utro og kommer aldri til å tenke tanken på å være det engang! I mitt hode er det ingen annen forklaring enn ekstremt dårlig selvfølelse og et enormt behov for "bekreftelse" som gjør at

Syns dette passer veldig godt inn her nå:

Skrevet

Når det gjelder å si fra er vi ganske enige i venneflokken (iallefall jentene) om at vi går til den vi vet har vært utro, og snakker med han/henne om det. Jeg vil gi han/henne en viss tid til å snakke med partneren sin selv, og dersom han/hun ikke gjør det - særlig hvis det gjelder en nær venn - vil jeg si fra selv. Jeg ønsker ikke å ødelegge for noen, men mine venner hadde ikke vært mine venner lenger dersom de visste noe sånt uten å si fra til meg.

Det er jo en god løsning, slik gjorde min fetter og hans dame (som da var nærmeste vennenettverket mitt). Det var da min daværende kjæreste som hadde vært utro, og de sa at han måtte snakke med meg om det, og ga han en frist, hvis ikke kom de til å gå forbi ham og direkte til meg.

Og jeg ble uansett rimelig ødelagt av det, men jeg lot det jo skje. Jeg fortsatte å være sammen ham en god stund til selvom jeg ikke klarte å stole på ham, og det ble bare en lang bølgedal til det endte for god til slutt. Men dette var av den typen utroskap der han fortsatte å holde kontakten og som nevnt tidligere i tråden, heller satt og sendte meldinger med henne enn å være med meg, og når jente nr to dukket opp ett år senere gikk øynene mine opp.

Skrevet

Det store spørsmålet er jo hvem man skal si det til. Jeg vet ganske sikkert at jeg mest sannsynlig hadde ødelagt forholdet til min bestevenninna om jeg oppdaget typen hennes og fortalte henne det direkte, hun hadde aldri klart å stole på ham igjen. Men dersom jeg hadde bedt han om å si det til henne, så tror jeg tilliten hadde kunnet bli reddet, for da hadde han jo tilstått selv (om enn fra litt press fra meg).

Jeg vet også at dersom jeg hadde funnet ut fra noen andre at min samboer var utro hadde jeg slitt mye. Men dersom han kom hjem fra en helg med f.eks. jobben og tilstår at han dreit seg ut og gikk til sengs med en annen, da hadde vi nok hatt en sjanse ihvertfall til å jobbe det ut i felleskap.

Det er helt sant, så derfor håper jeg at jeg ikke havner i en slik situasjon :P

Men det skal også sies at jeg hadde nok bare kommet til å sagt ifra hvis jeg hadde vært 100% sikker i min sak ang utroskap. Skulle det bare vært en mistanke, så ville ikke jeg ha blandet meg og evt gjort noe til en sak som egentlig bare hadde vært en misforståelse. Ikke minst kunne ødelagt et godt forhold pga jeg overtolket noe eller lignende.

Skrevet

Det er helt sant, så derfor håper jeg at jeg ikke havner i en slik situasjon :P

Men det skal også sies at jeg hadde nok bare kommet til å sagt ifra hvis jeg hadde vært 100% sikker i min sak ang utroskap. Skulle det bare vært en mistanke, så ville ikke jeg ha blandet meg og evt gjort noe til en sak som egentlig bare hadde vært en misforståelse. Ikke minst kunne ødelagt et godt forhold pga jeg overtolket noe eller lignende.

Der er jeg helt enig, man skal faktisk vite det sikkert. Bare fordi man f.eks. ser ene partneren ute på middag med en annen, det kan jo faktisk være alt mellom himmel og jord, ikke nødvendigvis en date. Osv. så ja, man bør undersøke litt, mye også derfor det er lurt å snakke med "skyldig" part først.

  • Like 1
Skrevet

Har aldri vært utro og kommer aldri til å tenke tanken på å være det engang! I mitt hode er det ingen annen forklaring enn ekstremt dårlig selvfølelse og et enormt behov for "bekreftelse" som gjør at folk blir utro. Noen venninner av meg har blitt helt ødelagt av utro kjærester, og jeg forstår ikke hvordan noen mennesker kan være så slem mot en de liksom skal være glad i? Er man så utrolig korttenkte og egoistiske?

Jeg hadde ALDRI godtatt en kjæreste som gjorde en "tabbe" (onenightstand, klina med en jente på byn etc) - da fortjener ikke fyren meg altså :huh:

  • Like 7
Skrevet

Har aldri vært utro og kommer aldri til å tenke tanken på å være det engang! I mitt hode er det ingen annen forklaring enn ekstremt dårlig selvfølelse og et enormt behov for "bekreftelse" som gjør at folk blir utro. Noen venninner av meg har blitt helt ødelagt av utro kjærester, og jeg forstår ikke hvordan noen mennesker kan være så slem mot en de liksom skal være glad i? Er man så utrolig korttenkte og egoistiske?

Jeg hadde ALDRI godtatt en kjæreste som gjorde en "tabbe" (onenightstand, klina med en jente på byn etc) - da fortjener ikke fyren meg altså :huh:

Holla at the girl! :frantics: Noen som har forstått det haha :D Prøver å banke dette inn i huet på vennene mine hele tia (er han ikke snill fortjener han ikke deg!), mye lettere om folk allerede veit det :cool::yes:

Skrevet

Jeg blir stadig sjokkert over antall folk som er uttro, det er mange!

For å snu litt på saken, sier dere i fra i partneren til vedkommende? Eller lar dere ting ligge?

Jeg har sagt ifra en gang, da gjaldt det en venninde av meg som bedro min beste kompis.. Det ble et helvette.. Det hjalp jo ikke at dette var koleger og at hun bedro han med en annen kolega som også hadde dame på den bedriften.... Kaos, mildt sagt. Det var jo det eneste riktige, men jeg håper at jeg aldrig må gjøre det igjen.. Må jeg det så blir taktikken den samme, si ifra om at enten sier du det, ellers gjør jeg det.. One night stand vet jeg ikke.. Jeg vil ikke vite det om typen min hadde gjort en brøler. Folk jeg ikke kjenner partneren til legger jeg meg ikke borti over hodet, annet enn at jeg sier fra om de prøver seg på meg.

Det er antallet som sjokerer meg også.. Jeg vet jo at folk er utro liksom, men skal jeg ta utgangspunkt i de kursgruppene vil jeg si snittet ligger på 2/4-3/4.. Det er jo nesten alle sammen jo...

Skrevet

580128_10150849941122680_1163129252_n.jpg

:gaah::blink:

Utroskap er noe dritt, har heldigvis aldri opplevd det hverken med meg selv eller partner.

Å herregud :lol :lol:

Det MÅ være en spøk! :lol: :lol:

Skrevet

Å herregud :lol :lol:

Det MÅ være en spøk! :lol: :lol:

Det er masse slikt. Er ikke sålenge siden en annen amerikansk dame var med på tv i forbindelse med mannens hjemkomst. Hun gledet seg såå mye fordi de skulle ha barn snart.. Mannen hadde vært borte i et år... Ikke alle er like inteligente altså...

Edit: skriveleif

  • Like 1
Skrevet

Jeg vrenger meg innvendig om jeg tenker på min kjæreste sammen med noen annen, eller om han.skulle feks sende meldinger bak ryggen min. Han er tillitsverdig absolutt men jeg er litt usikker av meg så innimellom tenker jeg på det.

Man lærer definitivt av egne feil.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror jeg aldri kommer til å forstå hvorfor noen velger å være utro.

Hos meg er det ingen kjære mor. Jeg aksepterer ikke utroskap, og mannebeinet ville blitt kastet på huet og ræva ut hvis han noen gang er utro.

  • Like 1
Skrevet

Jeg har faktisk diskutert dette med han jeg dater nå. Han sier at han aldri hadde hatt samvittighet til å holde det hemmelig, og jeg tror han. Samtidig tror jeg muligens at jeg hadde villet vite det hvis det var fylla og one night stand. Jeg aner ikke..

En kompis av x'n spurte om jeg ikke var redd han var utro når han plutselig forsvant på byen. Det var jeg ikke, jeg fantes faktisk ikke sjalu. Tror han ble litt sjokkert over svaret mitt som var "hvis ei dame er så despo at hun ligger med en så full fyr så er det ren u-hjelp".

Sånn i ettertid innser jeg at det muligens var et dårlig tegn :lol:

  • Like 1
Skrevet

For en spennende og interessant tråd! Likte spesielt den biologiske debatten på sidene litt tidligere.

Selv har jeg alltid sagt at jeg kommer til dumpe typen om han er utro. Uansett hva. Men det er egentlig umulig å si før man er i situasjonen selv, da jeg kjenner flere som har tilgitt sine partnere etter utroskap. Jeg føler meg veldig trygg på meg selv at jeg aldri ville vært utro.

Jeg er en person som har veldig lite sjalusi i meg, og jeg tenker sjeldent eller aldri noe over hva partneren min gjør på uten meg tilstede. Jeg stoler på han, og det er deilig å slippe å bekymre seg over slikt hele tiden. Jeg vet ikke om det er bra å ha det slikt mtp det biologiske aspektet ved at partneren var mer forsiktig med utroskap om partneren var mer sjalu som dere hadde skrevet på de forrige sidene.

Det med å fortelle om at noen en kjenner har vært utro syns jeg er et vanskelig tema. Jeg syns det med å si til den som er utro at den må fortelle om det selv, ellers går man direkte til partneren å sier det er veldig lurt. Men hva om det er en av dine venner som er utro mot sin partner og du ikke kjenner partneren spesielt godt? Kan man risikere å ødelegge vennskapet ved å fortelle partneren om det da? Er det egentlig noe vi skal blande oss inn i? Mtp at Malamuten sier at hun kunne tilgitt one night stands og gått videre i forholdet, men hun vil ikke vite om at han har hatt det, er det da opp til oss å ødelegge det forholdet ved å fortelle det? Jeg syns slikt er vanskelig altså. Heldigvis har jeg ikke måtte ta stilling til det valget enda.

Skrevet

Jeg også synes utroskap er helt grusomt, men synes det er litt synd at om noe sånt skulle skje, så er det slutt uansett hva. Alle KAN gjøre tabber og om det var et helt ubetydelig engangstilfelle der han angrer grenseløst, så ser jeg ingen grunn til å slutte kontakten med en person som elsker meg og som jeg elsker. Særlig om det hadde vært barn inni bildet. Jeg synes det er viktigere å reparere forholdet enn å skulle beskytte min egen stolthet over alt i verden.

  • Like 1
Skrevet

Jeg er såpass svak for dette forholdet at jeg tror nok jeg ville prøvd å fikse det dersom han var utro og angret grenseløst etterpå. Men jeg kjenner også meg selv godt nok til å vite at jeg hadde hatt ekstreme problemer med tillitt etterpå. Vet ikke om jeg noen gang hadde kommet over den gnagende følelsen av å ALLTID måtte vite hvem han er ute med, snakker med, tenker på, hvorfor, hvem han har på Facebook, kan han gjøre det igjen osv.

Så en gang ett eller annet sted fra en psykolog at om en part var utro, så skulle den andre parten få lov til å sette en tidsfrist som han/hun skulle få lov til å reagere på, altså skrike og krangle, gråte, være opprørt osv, og etter en konkret dato så "måtte" man begynne å gå videre med forholdet om man ville det skulle fungere. Ellers hadde visstnok de fleste lett for å dra det med seg og inn i situasjoner hvor det overhodet ikke trengte å være.

  • Like 1
Skrevet

Jeg kunne ikke fortsatt å være sammen med en som hadde vært utro, jeg kjenner meg selv godt nok til å vite at jeg aldri kunne latt det fare 100% og jeg hadde nok brukt det for hva det er verdt. Da blir det utrivelig for begge parter uansett. Men jeg stoler 99.9% på han jeg bor sammen med nå, så jeg er ikke redd for at det skal skje. Men skjer det så skjer det, og da er det over og ut.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tenker at det er forskjell på å akseptere og det å tilgi/jobbe seg gjennom problemer. Jeg hadde aldri akseptert utroskap, men tabber kan forekomme uten at jeg hadde satt punktum "uansett hva".

  • Like 2
Skrevet

Jeg tenker at det er forskjell på å akseptere og det å tilgi/jobbe seg gjennom problemer. Jeg hadde aldri akseptert utroskap, men tabber kan forekomme uten at jeg hadde satt punktum "uansett hva".

Det er forskjell på oss, og det er vel igrunn bra :)
Skrevet

Dere som hadde kunne tilgitt en utro kjæreste - hadde dere noen gang klart å stole 100% på fyren igjen? Det hadde ALDRI jeg klart, og dermed er ikke forholdet verdt å redde.

  • Like 4
Skrevet

Jeg har høy takhøyde, jeg og jeg vet at det er mennesklig å feile og jeg gjør det selv osv, men u.t.r.o.s.k.a.p hører ikke til i kategorien tabber som kan godtas.

Det er jeg også enig i, men jeg tenker bare at selv om det ikke godtas/ er HELT uakseptabelt, så KAN det for min del være en åpning for å reparere skaden.

Det handler mye om stolthet. Jeg hadde ikke latt min egen stolthet gå utover evt barn. Da mener jeg ikke at man skal holde sammen gjennom ild og vann - mange har det bedre uten hverandre, men om det fremdeles er gjensidig kjærlighet, så ville jeg lagt min stolthet tilside.

Men så kommer det også litt an på hva slags utroskap man tenker på. Jeg hadde nok ikke kunnet reparere et forhold om kjærsten hadde hatt et forhold på si, men om han hadde gått på en smell EN gang, så kaaanskje, hvis det var mye som tilsa at det var riktig.

Skrevet

Og det kommer også veldig an på hvordan partneren hadde vært i ettertid syns jeg. Hadde det vært ekstremt tydelig at angeren var så stor, og vedkommende virkelig var ydmyk og ville gjøre alt for å reparere forholdet - ja, kanskje. Hvis det ikke var så big deal for partneren, aldri i verden om jeg hadde gitt vedkommende en ny sjanse da.

Skrevet (endret)

JEG ser ikke noe vits i det, men folk kan vel gjøre feil, og kan kanskje trenge en oppvekker? Jeg vet ikke. Jeg har aldri vært utro, men eksen min var, og jeg "tilga" han. Flere ganger. Da det ble slutt med han sa jeg til meg selv at jeg aldri noen sinne vil tilgi noe slikt igjen, for sårene var dype, og de er der fremdeles. Men nå begynner det å bli ganske mange år siden, og jeg har tenkt litt på det der, ville jeg gjort det slutt om min nåværende kjæreste hadde vært utro? Det kommer helt an på hvordan han hadde vært etterpå. Jeg kan virkelig ikke se for meg at det vil skje, han er den mest trofaste personen ever, men HVIS... Jeg hadde nok gitt han en sjanse til om han krabbet og lå på kne for å få tilbake det vi hadde. For vi har så mye som er så fint, og det er dumt å kaste bort alt det pga et uhell. Men det hadde ikke vært reparert over natta, det hadde vært en lang prosess for både han og meg, og tilliten hadde nok blir veldig ødelagt, men jeg ville nok gitt det en sjanse og prøvd å reparere best mulig for å ta vare på alt det andre fine. Særlig dersom det hadde vært barn i bildet.

Men som sagt, det hadde kommet helt an på hvordan han hadde vært. Hvis han ikke hadde vært ydmyk nok, hadde det vært takk og farvel. Han skulle virkelig angret og gått inn med hver eneste celle i kroppen for å gjøre det bra igjen!

Men jeg syns nå man burde ha såpass kontroll på seg selv at slike "uhell" ikke skjer i utgangspunktet da...

edit: skrivefeil

Endret av Puttiva

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...