Hva vil DU si er god nok grunn for å starte oppdrett?

[turbogutten]

Jeg satt og tenkte på dette spørsmålet tidligere i dag, hva er for deg god nok grunn til å starte oppdrett av en rase?

For meg er dette ett veldig vanskelig spørsmål, jeg står selv med spørsmålet om jeg selv ønsker å starte ett oppdrett i fremtiden, det er isåfall kun en rase som gjelder for meg og det er chihuahua. Det er denne rasen jeg har absolutt best erfaring med både når det kommer til linjer, sykdommer og ikke minst avls delen da jeg har hatt ansvar for X antall kull fra parring til levering da jeg jobbet på en stor kennel i utlandet.

Men jeg har også sett den dumme delen med å være oppdretter, dødfødte valper, valper som sitter fast, valper jeg har flaskeforet mange ganger i døgnet uten positivt utfall. Og i de verste tilfelle - når det gikk utover mor til valpene.

Det er risikoen som stopper meg. Risikoen for at det ikke går bra, at jeg ikke gjør noe forbedring på rasen (noe jeg mener den absolutt trenger!) Det har blitt mange chihuahua oppdrettere i Norge de siste årene, men dessverre ett fåtall som gjør kombinasjoner som forbedrer rasen.

Dette er vel det jeg ikke ønsker, være en av de mange som prøver og feiler. Selv med muligheten for nye linjer og tilsynelatende sunne kombinasjoner har man ingen garanti for valpene. Og jeg vet vel ikke om jeg noen gang kommer til å ta sjansen.

Heldigvis er det ingenting som skjer i morgen for min del, skal fortsatt ha noen flere år med rasen før det blir aktuelt. Skal jo ta imot ett valpekull til om ett par uker, kanskje valget vipper litt mer til en side etter dette

Noen andre som har noen innspill?

[HeleneFS]

Jeg synes ikke kvaliteten på hundene til oppdretterne i denne byen er bra nok, så derfor er det mange dårlige hunder som scorer bra på utstillinger på denne siden av landet. Folk drar hit for å få det siste certet for det er så enkelt. Hunder med dårlig helse og gemytt går i avl. Min motivasjon til å starte oppdrett her (om jeg skal det) er for å øke kvaliteten på rasen på denne siden av landet og.

[Zitka]

At man har en hund som er over gjennomsnittet bra og man har selv interesse nok til å ville forbedre rasen. Man bør selvfølgelig ha litt grunnleggende kunnskaper om hund, genetikk osv også da.

[SandyEyeCandy]

God nok grunn til å starte oppdrett, er i mine øyne at du har en klar tanke bak hva du ønsker å tilføre rasen, at du har avlsmateriale som er bedre enn snittet (og at det ikke bare er du som synes det) og at du har kunnskap om rasen, linjer, sjukdommer og hund i allmennhet.

[Fjollebolle]

God nok grunn til å starte oppdrett, er i mine øyne at du har en klar tanke bak hva du ønsker å tilføre rasen, at du har avlsmateriale som er bedre enn snittet (og at det ikke bare er du som synes det) og at du har kunnskap om rasen, linjer, sjukdommer og hund i allmennhet.

Enig med du, og vil gjerne legge til at du har en plan om hva du gjør og hvor du vil utover en enkelt kombinasjon, at du har langsiktige mål (og ikke avler deg inn i et hjørne).

[SusanneL]

Et ærlig og en genuin elsk for rasen du ønsker å lage flere av.. OG at man er ydmyk nok til å høre på og ta imot råd fra andre i miljøet som har mer erfaring. Om man så ikke er enig - neivel, men LYTT til hva folk sier uansett.

All mulig kunnskap om genetikk, linjer og sånt er noe man får etterhvert - hvis man er mottakelig for det. Men man bør så absolutt ha mer kunnskap om rasen og hunder generelt enn den normale valpekjøperen...

ALLE hunder må ikke ha valper etter seg, og man må aldri, aldri gjøre en kombinasjon man selv ikke hadde villet kjøpt valp fra...

Susanne

[Maria]

Et ærlig og en genuin elsk for rasen du ønsker å lage flere av.. OG at man er ydmyk nok til å høre på og ta imot råd fra andre i miljøet som har mer erfaring. Om man så ikke er enig - neivel, men LYTT til hva folk sier uansett.

All mulig kunnskap om genetikk, linjer og sånt er noe man får etterhvert - hvis man er mottakelig for det. Men man bør så absolutt ha mer kunnskap om rasen og hunder generelt enn den normale valpekjøperen...

ALLE hunder må ikke ha valper etter seg, og man må aldri, aldri gjøre en kombinasjon man selv ikke hadde villet kjøpt valp fra...

Susanne

Det hun sa!

100 % enig med Susanne her. Alle må begynne et sted, og genuin interesse med etterfølgende godt forarbeid, åpenhet og ydmykhet er et svært godt utgangspunkt.

Hundeavl er en rar greie. Uansett hvilke ambisjoner og tanker man har om oppdrett vil man alltid kunne oppleve at andre ikke er av de samme oppfatningene som en selv. Og man vil alltid treffe på såkalte "oppdrettere" som ikke egentlig forstår helt hva de faktisk driver med, folk som tenker veldig kortsiktig. Men sånn er det i alle rasemiljøer har jeg inntrykk av, mennesker er såpass impulsive vesener at det skal godt gjøres at det aldri skjer at folk avler på "verdens søteste tispe". Jeg synes ikke man skal bekymre seg for om de valgene man tar er til skade for rasen dersom man er overbevist om at det man gjør er til rasens beste, og dersom det man gjør er nøye gjennomtenkt og dokumentert. Klart man må være bevisst ting som kan skje, men alle kan gå på en smell, og man kan også klare å nå de målene man setter seg med hjelp og råd og en god porsjon ståpåvilje, Det er en viktig drivkraft.

Dagens moral fra meg!

[OlavEmil]

Eg synst det er god nok grunn at ein ønskjer å drive med oppdrett!

Når det er sagt, har ein først teke valet, DÅ må ein sjølvsagt setje seg inn i det eine og det andre, ein må gjere alvorlege vurderingar på mange ulike ting og stort sett alt det som er teke opp her i tråden. Men eg meiner ikkje at ein må sitje med ein superhund som er betre enn alle andre i rasen, og starte oppdrett av den nobele og usjølviske årsak at det er til rasens beste...

[Malamuten]

Jeg har jo et ønske om og være oppdretter en gang, og grunnen til det er at jeg er over gjennomsnittet interesert i hunder og like interessert i og bevare, spesielt de rasene jeg brenner for, og forbedre. I mine øyne er det mye dårlig utvikling på gang og jeg liker det ikke, og det er en av grunnene til at jeg har lyst til og avle. Jeg vil gjerne være en av de som er med på og snu trenden, og som går forran som et godt eksempel uansett hva som er poppis for øyeblikket. På de rasene jeg brenner for er det da blant annet og både bevare funksjonalitet fysisk og mentalt og også ta hensyn til bygning og utseende og selvfølgelig helse. Noen ganger må man prioritere det ene før det andre, men det kan man gjøre uten og bli ekstrem i noen retninger. Man bør heller ikke tenke profitt, for med en gang man begynner med det så går det på bekostning av noe.

Jeg har også en viss redsel for at det skal skje ting med tispa, man blir jo glad i dyra sine, men viss ingen avler så får man heller ingen hunder. En annen ting er jo at man sitter med ansvaret for x antall levende individer man skal finne gode hjem til, og det er ikke alltid like enkelt. Det er masse utfordringer, men helt sikkert også utrolig spennende og givende om man gjør en god jobb.

Jeg har har en grei porsjon selvinnsikt, spør gjerne om hjelp/råd og har en hør på alle, men bruk fornuften filosofi så jeg tror jeg har gode forutsetninger for og kunne bli en god oppdretter.

Er det enkelt? Sikkert ikke. Kommer jeg noen gang til og sette planene til livs? Ikke sikkert det heller. Det eneste jeg vet er at viss jeg skal gjøre det så skal jeg gjøre det ordentlig.

[Mollymor]

Jeg mener man kan starte med oppdrett hvis:

...man har god kunnskap om rasen man skal drive oppdrett med. Man ønsker å forbedre rasen ifølge standarden, og ikke etter hva man selv synes er pent. (som går utenfor standarden)

...man har en interesse for genetikk utover det vanlige, slik at man velger riktige hunder. "Hva går i arv og hvordan viderefører vi de gode tingene, og unngår de dårlige?" Hvordan kan vi få fram friske valper med bra gemytt, riktig kroppsbygning, og godkjente farger.

...man har en plan for hva man vil tilføre avlen i sin rase.

...man har evne til å høre på de med erfaring i rasen. Er det en rase med motsetninger, bør man få med alle synspunkter, og gjøre seg opp sin egen mening, som man kan arbeide videre med og ikke minst stå for. Er det tendenser i rasemiljøet til utvikling som går i feil retning? Da bør man unngå å "følge strømmen" men vite hva man vil bevare og hva man vil holde vekk fra sine valper.

...man har minst én eksepsjonelt bra tispe, og en god evne til å velge partner til denne.

...man ikke har hastverk, men derimot har tålmodighet til å vente til hundene man ønsker å bruke er gamle nok til at prøver viser aktuelle sykdommer.

Jeg kunne godt tenke meg å drive oppdrett en gang, men det blir i tilfelle en stund til... Jeg må opparbeide meg mye mer erfaring og kunnskap om rasen før jeg seriøst kan vurdere det. Men lysten er der, og interessen for arv og raseutvikling likeså. Jeg synes det er et uhyre spennende fagområde.

[Djervekvinnen]

Jeg selv syns at det å være genuint interessert i rasen og ønsker det beste, er en god nok grunn. Også at man har litt erfaring. Vet om mange som får første hunden og 2 år etter har de kull. Det tar litt tid å lære om det ene og det andre, ikke minst det å lære om rasen man har. I bunn og grunn syns jeg seriøsitet er det viktigste.

Jeg kunne godt ha tenkt å prøve å få til ett oppdrett. (sier prøver, for man må jo tross alt prøve en gang for å finne ut av om dette var noe for meg eller ikke) Dette fordi jeg brenner for rasen, ønsker å gi folk gode eksemplarer av den, gjøre en god jobb med hele prosessen og erfare hvordan det er.

[Maria]

Jeg tenker at rasen man ønsker å avle på også er litt vesentlig. Dersom Leja viser seg å være en bra papillon, god helse, gode utstillingsresultater og godt gemytt, er det ikke umulig at hun er den første tispa som går i avl under mitt navn. Jeg vil ikke si at jeg er mindre engasjert i rasens ve og vel når det gjelder papillon enn det jeg er med portugisisk vannhund, men ambisjonene er ulike på grunn av forskjellen mellom rasene. Portiser skal være allsidige brukshunder i mine øyne. Og hjemme sitter jeg med en frisk hund med topp gemytt og helse og et avlsgodkjent eksteriør, og velger allikevel å ikke avle på henne. Hun har ikke den arbeidskapasiteten jeg vet at ligger i rasen, selv om hun har bronsemerket i agility mm. Jeg er streng, og ville ikke bruke henne i avl kun fordi hun var gjennomsnittlig god i alt og var en bra tispe. Små mentale issues, som f.eks. skuddredsel, er vesentlige faktorer som også er med. For meg mangler hun det lille ekstra jeg ønsker å ha i rasen, selv om portis heller ikke er noen hardbarka brukshund. Jeg vet akkurat hvordan jeg liker rasen, og har da ikke det avlsmaterialet jeg vil ha, ennå.

Når det gjelder papillon så ER de selspakshunder. De er avlet som selskapshunder i mange herrens år, og mine forventninger til hundesportrelaterte resultater er ikke så høye for papillon. En brukandes pap er en bonus, og de aller fleste er brukandes til veldig mye til tross for selskapsavlen. Det er en jevnt over ganske homogen rase ift egenskaper. Så jeg skal innrømme at "lista" for å avle på Leja fremfor Chessea nok er litt lavere i den forstand. Jeg vil forsøke å få resultater på Leja utover utstilling, og kanskje også MH-teste henne dersom det blir aktuelt. det er det ikke så mange som gjør. Samtidig vil jeg aldri vike fra mine prinsipper, og setter ikke ei tispe i avl uten å vite hva jeg vil med det. Selv om hun er mitt første individ av rasen.

Dette ble kanskje rotete. Men det jeg vil si er at raseforskjeller nok har mye å si for når det er "greit" å begynne med oppdrett. Noen raser har jo avlskrav som innebærer bruksmeritter, andre har så og si ingen. Og på bakgrunn av det er det noen raser man kan begynne med litt "raskere" enn andre. Makes sense?

[Hermes]

Å ta vare på en type man mener det er verdt å bevare... kan ikke tenke meg en bedre grunn enn dét.