Hvis noen i familie/kjæresten blir allergisk

[Gjest]

Hundeholdet (og dyrehold generelt) definerer meg som person, og er en så stor del av livet mitt at det skal mye til for at jeg skulle avviklet hundeholdet. Per i dag har jeg ingen kjæreste, men det er ett viktig kriterie for meg at den jeg etterhvert skal dele livet med ikke er allergisk og er glad i hund. Jeg vil jo tro at en fremitidig kjæreste ville tilbragt en del tid hjemme hos meg og at vi da skulle kunne teste litt eventuelle allergier. Jeg er 100% sikker på at kjæresten måtte gått og hunden ville blitt om det hadde blitt ett problem. Jeg tror ikke jeg kunne vært sammen med noen som ikke hadde i hvert fall en viss dyreinteresse, tror rett og slett ikke personen ville kunne forstått meg og mitt liv helt om de ikke var glad i dyr.

[Djervekvinnen]

Jeg vet ikke om du har sjekket NAAF sin side? NAAf har gode råd om å bedre innklima: http://www.naaf.no/n...godt_inneklima/

Her er det mye å gå på for oss, så det er bare å peise på!

[MiO]

Hva er dine tanker om hundeallergi og forhold? Hvis du er sammen med noen som blir allergisk, hva tenker du da?

Jeg er ikke vant til å tenke på allergi. Overhodet ikke. Jeg er vokst opp i en søskenflokk på fire, og to foreldre. Ingen av oss var allergiske mot noe som helst. Jeg har aldri reagert på noe.

Eller jo! Men det er bagateller; i tenårene tålte jeg ikke nikkel (kontaktallergi fra bukseknapper, øredobber osv). Dessuten får jeg kviseaktige kuler i huden i ansiktet om jeg spiser mye epler. Og jeg tåler ikke èn bestemt type pencillin, men det er lett å unngå. Det er liksom ikke allergi i lufta og sånn. Det kan ligge epler, nikkel og pencillintabletter på bordet foran meg uten at jeg reagerer

Det er ting jeg er nødt til å spise eller klemme hardt mot huden for å reagere.

Så giftet jeg meg med en fyr som også var helt uten allergier, og som også har vokst opp i et hjem helt uten allergier.

Vi fikk barn, og jeg tenkte ikke et øyeblikk på at han kunne være allergisk mot noe. Det er han heller ikke. Vi har hatt marsvin og vi har hund. Kjøpte det uten å tenke et øyeblikk på at "hva hvis han blir allergisk"....

Om mannen hadde blitt allergisk? Vel, da hadde jeg kanskje avviklet han...!

Alt i alt så har jeg gått gjennom livet uten å behøve og forholde meg noe spesielt til allergier. Jeg har en bestevenninne som er allergisk mot noe gress-greier og pollen, men det er ikke så ille, jeg har aldri merket noe på henne. Hun sier hun er allergisk, men det er altså ikke synlig for andre.

Men HVIS sønnen min ble allergisk, så hadde jeg nok prioritert hans helse og velbefinnende og avviklet hundeholdet. Nå tyder heldigvis ingenting på at det blir nødvendig, men jeg hadde altså prioritert barn fremfor hund om det ble nødvendig.

[Stine]

C var allergisk når jeg traff han, så han var nødt til å begynne på piller for å sjekke om det hjalp. Og det gjorde det Hadde det ikke gjort det så hadde jeg ikke blitt seriøs med han heller.

Og det er en grunn til at jeg nøler veldig med å få barn, hva om de blir allergiske? Staffen er ikke en utehund/kennelhund så det blir uaktuelt.

[Raksha]

Barn hadde kommet først, om det hadde løst seg med å bytte raser eller lage kennelanlegg ol. ville vært avhengig av alder og alvorlighetsgrad på barnet.

Bonden er heldigvis ikke allergisk. Skulle han bli det, så får vi ta det når det kommer.

[:)Kine]

Det er en del allergi i familien til samboer. Den ene søsteren hans reagerer ganske mye, så hun slet da hun var gravid og vi var på besøk. Vi har ikke noe allergi i min familie og samboeren har ikke merket noe enda, og nå har vi hatt hund i 6 år. Hvis han hadde blitt allergisk, så vet jeg at han ville gjort absolutt alt for å beholde hundene. Hvis han hadde sagt at vi måtte omplassere de så hadde det vært helt greit for meg. Han er minst like glad i hundene våre som jeg er, og det hadde nok vært tyngre for han å ikke kunne ha de lenger. Jeg tror han heller ville dødd av allergi før han hadde klart å gi de fra seg.

[Mud]

Jeg hadde ikke kvittet meg med hundene for en kjæreste, men for barnet blir det helt anderledes. Jeg klarer meg helt fint uten hund i de ca 18 årene Ask bor hjemme. Når han blir tenåring skal han få velge selv om han vil ta medisiner og ha hund, frem til da tar jeg valget for han. Jeg lever i ca 80 - 90 år regner jeg med, å kutte ut hobbyen min for helsen hans noen år er ikke noe jeg måtte tenke på en gang.

Selvfølgelig er det kjipt, trist, surt, tomt osv. Jeg har tross alt hatt dyr mer eller mindre som livstil i 26 år , jeg er ikke vant til et liv uten jevnlig kontakt med hest og hund - helst begge deler. Men Ask er viktigst, og et hundehold med utehunder er ikke for meg..

Edit: jeg tror det er vanskelig å sette seg inn i hvor 'lett' det valget blir før man har sett sin egen unge slite med å puste, slå og bite seg selv i frustrasjon osv. Sorry, ei bikkje blir bare ei bikkje da altså...

[tm100008]

Jeg hadde en hyperallergisk samboer. Jeg valgte dengangen tilslutt å omplassere hunden etter å prøvd alternativer. Jeg gjør ikke det igjen. No way!

[Djervekvinnen]

Jeg tenker som så at hvis barnet har allergi, så vet man at man kan ha sjangs på hundehold igjen når barnet flytter ut, som Loke sier. Men med en samboer/ektemann, så skal man jo være sammen resten av livet (sånn i utgangspunktet) så da må man gi opp det man elsker for noen man elsker. Jeg føler at det er litt sært /uakseptabelt å skal gå ifra mannen pga en hund, ihvertfall sett med andre sine øyne. Men klart, forholdet kan jo få seg et kakk hvis man mister en stor interesse, og man føler en slags bitterhet eller hva jeg skal si.

Så da vil jeg gå ganske langt for å klare å beholde begge deler. Jeg har truet han med puddler, så vi får nå se hehe. Men noe skal det da bli!

Edit: Hundevennen: du føler det vel slik pga det ble slutt mellom dere da? Der og da gjorde du det vel fordi du elsket samboeren din, men det føles vel ergelig nå når det ikke funket. "miste" både samboer og hund liksom.

[Mud]

Jeg tenker som så at hvis barnet har allergi, så vet man at man kan ha sjangs på hundehold igjen når barnet flytter ut, som Loke sier. Men med en samboer/ektemann, så skal man jo være sammen resten av livet (sånn i utgangspunktet) så da må man gi opp det man elsker for noen man elsker. Jeg føler at det er litt sært /uakseptabelt å skal gå ifra mannen pga en hund, ihvertfall sett med andre sine øyne. Men klart, forholdet kan jo få seg et kakk hvis man mister en stor interesse, og man føler en slags bitterhet eller hva jeg skal si.

Så da vil jeg gå ganske langt for å klare å beholde begge deler. Jeg har truet han med puddler, så vi får nå se hehe. Men noe skal det da bli!

Puddel? Det finnes allergivennlig mynder jo! Bedlington Terrier!

[Guest Jonna]

Avvikle hundehold for en samboer er uaktuelt. Endre det er helt ok, her jeg bor nå er det feks gode muligheter til å lage stort hunderom (hunde etage) i kjelleren og dermed unngå at hundene oppholder seg i "hovedstuen/huset". Invistert i godt badeanlegg til bikkjen også i kjelleren.

"Etterhvert" kunne det muligens vært aktuelt med raseskifte, men heldigvis har jeg en rase som de fleste allergikere ikke reagerer noe særlig på

Når det kommer til barn hadde nok ståe vært litt annerledes, og jeg klarer ikke helt sette meg inn i den situasjonen.

[Djervekvinnen]

Loke: Hehe ja de ser ut som krøllete mynder Hadde de bare vært like store som kongepudler så kanskje.

Og JeanetteH. Et eget stort hunderom/etasje i huset var også lurt. Hvis man har muligheter til det.

[tm100008]

Edit: Hundevennen: du føler det vel slik pga det ble slutt mellom dere da? Der og da gjorde du det vel fordi du elsket samboeren din, men det føles vel ergelig nå når det ikke funket. "miste" både samboer og hund liksom.

Jeg tror hovedtyngden ligger på hvordan hunden fikk det etterpå. Hunden ble dessuten avlivet syv år gammel fordi disse nye eierne ikke ville gi den en medisinsk behandling/oppfølging, de ga heller ikke beskjed til meg i forkant (kontrakten eller min åpne dør var jo null verdt) og når jeg da ringte unnskyldte de avlivningen med at den syv år gamle hunden var jo gammel. Jeg tok meg veldig god tid i prosessen før jeg valgte det hjemmet til han, men det var visst ingen garanti det, desverre.

Følelsen jeg har dratt med meg videre var at jeg sviktet hunden min totalt. For hva er meg revnende likegyldig, så kanskje er jeg en smule hard mot meg selv Så jeg vil aldri omplassere en hund uten at jeg selv er kaputt, men jeg kan vurdere å ikke anskaffe meg en ny hund hvis jeg har f eks en allergiker i hus igjen. Mange tenker sikkert nå at jeg er blåst som baserer en stykk erfaring med denne konklusjonen, men det er en stykk for mye for meg. Aldri igjen.

[Gjest]

Loke: Hehe ja de ser ut som krøllete mynder Hadde de bare vært like store som kongepudler så kanskje.

Og JeanetteH. Et eget stort hunderom/etasje i huset var også lurt. Hvis man har muligheter til det.

Bare for å fortsette off- topic litt: I går møtte vi en gammel dame som var dyrt og hellig overbevist om at Mozza var en storpuddel... Og ikke en valp, heller: "eeer det ikke en koongepuddel? Hun ser heeelt ut som en kongepuddel, jo! Min søster hadde kongepudler skjønner du, så de veet jeg da virkelig hvordan ser ut!"

Når det gjelder temaet, så kommer jo mye an på graden av allergi. Hadde samboeren (eller jeg for den sags skyld) blitt allergiske, er det nok mye forskjellig jeg ville prøvd før jeg hadde kastet noen ut av huset. Når det gjelder eventuelle barn er jeg litt mer kategorisk, jeg har allergibarn i familien og vet hvor ille det kan bli. Unger og allergi skal man ikke kødde for mye med, synes jeg.

[Guest Belgerpia]

Jeg har ikke egne barn så jeg vet ikke hvordan jeg ville reagert OM jeg fikk barn med allergi - men jeg ville nok antagelig strukket meg svært langt for å beholde hund.

Sånn i forhold til øvrig familie.... det æ'kke en dritt som er verdt å ofre det hundene gir meg for så sorry - allergisk samboer eller kjæreste hadde åkt på hue og rævva ut lenge før jeg engang hadde VURDERT å kvitte meg med hundene. Ett svært enkelt valg.

[ida]

Hva hvis barnet ditt hadde blitt allergisk Lill? Hvilke måter ville du ha prøve for å fått det til å fungere? Spør fordi jeg er nysgjerrig, og kanskje andre kan få tips hvis de kommer i lignende situasjon.

Vi opplevde det med pus, vi. Vår elskede katt ville helst føde i fanget mitt Ia lå på soverommet og ble sykere og sykere. Jeg løp mellom fødestua (lintøyskapet) og soverommet og da ungene var ute, dro vi rett på sykehuset. Ia hadde dobbeltsidig lungebetennelse og svært alvorlig astmaanfall og var innlagt i 10 dager. Fødselen trigget kjempeanfallet og vi fikk ikke reise hjem før kattene var ute og huset grundig rengjort. Storesøster fikk hjelp av et katteomplasseringshus og Sherry og hennes fire små fikk et godt hjem hos et eldre ektepar en time før avlivningstimen mora mi hadde bestilt (ikke helt god den dama, altså).

Vi elsket vår katt høyt, hun var den snilleste pusen i verden, var med på tur, lekte med Ia (3år) og var liten, nett og utrolig vakker.

De 1400,- jeg punget ut med for sterilisering, var vel anvendte penger for å få henne omplassert.

Det rare er at ingen av oss har savnet pusen så veldig. Som Loke sier, når du har erfart hvor vanvittig syk ungen din blir, er ikke valget så vanskelig. Dessuten visste vi at hun hadde det godt.

Hundene vil jeg ha rundt meg og inntil meg så sant jeg er hjemme. For meg er det ikke noe alternativ å ha dem i kennel ute. Kan ikke hundene ha et inneliv med meg, kan jeg ikke ha hund. Mannfolk

[Bellare]

Hadde komt an på situasjonen og kor allergisks han hadde vert, men om eg hadde hatt ein sambuar per dags dato, så er eg ganske så sikker på at han hadde fått fyken altså. Eller så hadde eg proppa han full av medikament. Så slem og egoistisk er eg

[Mari]

Sorry, Fyda, du er verdens kuleste bikkje og en evig kilde til latter og glede. Men om du gjør mannen eller barnet sykt, så må du dessverre flytte. Trist hadde det vært, veldig trist også, men ikke et vanskelig valg.

Jeg hadde vært villig til å prøve endel ting først da. Akupunktur f.eks, og ting jeg egentlig ikke har så mye trua på. Marimannen går allerede på medisiner, han er allergisk mot bl.a hund, men jeg hadde ikke satt barnet på medisiner pga mine behov.

Jeg hadde ikke gått fra mannen heller, ikke nubbsjans. Ta fra barnet mitt å vokse opp i et hjem med to foreldre i et stabilt og godt forhold? Bo i to hjem? For en hund? Det er et enkelt regnestykke, selv om det å vokse opp med hund absolutt har mange positive sider. For min egen del også, det skal mye til før jeg snur ryggen til forholdet mitt, for å være helt ærlig så er det et innmari godt og sterkt forhold. En hund kommer aldri mellom oss, det kan jeg si med stor sikkerhet.

Fyda ble satt bort på dagen pga mistanke om allergi da guttungen lå på sykehuset. Svosj! Det var verdens enkleste avgjørelse til tross for at jeg er sjeleglad for at hun er hjemme igjen nå.

Jeg vil ikke ha utehunder og synes som Trym&Tuva at bullehunder helst bør bo inne sammen med folk.

Men, folk prioriterer forskjellig. Man må selv gjøre det som er best for seg. Jeg har igen problemer med at andre tar forskjellige valg enn meg, satt i samme situasjon. Med mindre det går ut over unger så blander jeg meg ikke, whatever floats your boat. Det er ikke min business.

[Mud]

Et annet viktig argument for meg når det kommer til barn, er at man som forelder faktisk høyest sannsynligvis frarøver barna muligheten til å vokse fra seg allergien hvis man fortsetter å utsette barnet for allergenene.

Jeg ser liksom for meg samtalen: "sorry gutten min, veldig glad i deg, men hundene var så viktige for meg at det var underordnet om du noensinne kunne omgåes dyr uten medisiner og helseplager, liksom."

Nei.. Enkelt valg gitt. Spesielt siden det faktisk ikke er sånn at medisinene fjerner plagene. De letter dem, de fjerner de ikke..Jeg ville da ikke bare valgt hvordan han skulle hatt det i barndommen for han, men for hele resten av livet. No can do.. Den retten har jeg bare ikke.

[Tonje]

Jeg tenker litt som Mari, selv om jeg er singel. OM jeg havner i et forhold håper jeg det er såpass solid og sterkt at en hund ikke vil kunne ende det.

[Guest 2ne]

For meg som er singel, så stiller det seg nok anderledes. Jeg ville ikke gått inn i et forhold med en fyr som var allergisk mot (eller ikke likte) hunder. I mine forhold har det alltid vært "parterens" ønske om antall hunder og hva slags hunder som har vært det mest utslagsgivende, og jeg veit hvor lite jeg har trivdes i det, og nå er jeg for gammel til å finne meg i at jeg ikke får bestemme akkurat den delen selv. Noen fordeler skal man ha når man har vokst opp til å bli ei hurpe, liksom.

Om barna skulle bli allergiske, så veit jeg ikke helt. Gutteslampen er 18 år, jeg veit ikke helt om jeg vil avvikle hundeholdet for at han skal bli boende her i kanskje 3-4 år til. Datterbarnet har egen hund, en allergivennlig en, og jeg er forholdsvis sikker på at hun vil slite mer med å kvitte seg med hundene pga en evt allergi hos henne, enn jeg kanskje ville gjort. Så det kommer an på graden av allergi og plager vil jeg tro, er plagene store, så ryker selvsagt terven ihvertfall. Puddelen vil nok vært mer et "vente og se"-prosjekt, i og med at hun i utgangspunktet er allergivennlig (og ja, jeg veit at det ikke betyr at ingen reagerer på de).

Om øvrig familie blir allergiske, så er jo det synd det, men det vil ikke gjøre noe fra eller til for mitt dyrehold.

[soelvd]

Men alle dere som glatt hadde droppa mannen. Hva om mannen også er faren til barnet/barna dine? Hva da om han hadde blitt allergisk?

[Mud]

Men alle dere som glatt hadde droppa mannen. Hva om mannen også er faren til barnet/barna dine? Hva da om han hadde blitt allergisk?

Det blir helt anderledes, for da går det ut over barnet. Jeg har aldri vært i et forhold som er viktigere enn dyrene mine, en allergisk mann har ikke blitt vurdert her en gang. Hvis det finnes noe slikt som en 'mann i mitt liv' og jeg hadde dyr og han plutselig ble allergisk aner jeg ikke hvordan jeg ville reagert. Sannsynligvis ville jeg vasket hunder og hus så ofte som mulig, holdt hundene mer adskilt fra oss og bedt han ta medisiner

[Aslan]

Ville prøvd det meste, i forhold til å bytte rase, inneklima, medisiner etc etc, men i ytterste konsekvens ryker hunden.

Heldigvis er det jeg som er allergikeren

[Guest 2ne]

Men alle dere som glatt hadde droppa mannen. Hva om mannen også er faren til barnet/barna dine? Hva da om han hadde blitt allergisk?

Åh, jeg droppa ikke mannen pga bikkja. Jeg droppa mannen pga mannen.