Hvor lenge ville du ventet med å avlive?

[Guest 2ne]

Skulle ønske jeg kunne være så sikker i min sak på når riktig øyeblikk er som andre i denne tråden er, jeg. Men nå har jeg hatt 2 (3, om vi tar med "mental sykdom") hunder som har hatt det vondt over tid, og jeg veit fortsatt ikke om det var riktig å avlive de når jeg gjorde det, må jeg innrømme.

Den første hunden var i dårlig form hele den siste vinteren sin, og jeg gikk og vurderte hver dag om han var dårlig eller bra, om han burde få slippe, eller om jeg fikk beholde han til over sommeren (gammel hund med forkalkninger, varme kunne gjort han bedre, sant?), men når han på en tur (som rett nok var lang, men allikevel) ikke orka å løfte opp bakbeina sine den siste etappen før bilen, da ringte jeg veterinæren. Og jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle ha en hund jeg gikk og vurderte helsa på over tid igjen.

Den andre hunden var psyk, ikke syk. En skulle tro det var lettere, men det er det ikke. Han var fra han var ganske liten paranoid redd andre hunder, og fryktaggressiv. Jeg trente på dette i hele den korte stunden jeg fikk beholde han, på å takle å møte andre hunder uten å gå i fistel - møte, ikke hilse. Jeg valgte til og med å prøve å kastrere han, i håp om at mangel på hormoner ville gjøre han mer i stand til å samle seg såpass at han fikk med seg at han bare hadde gode erfaringer med andre hunder. Det hjalp ikke litt engang, snarere tvert i mot, mangel på testosteron gjorde at ble fryktaggressiv mot menn også. Den tendensen dukket opp bare en kort uke etter operasjonen, men jeg unnskyldte han og tenkte at han sikkert hadde det vondt, men det gikk liksom aldri over. Så han fikk slippe før han rakk å bli 2 år gammel, og jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle kastrere en hund så sant jeg ikke var 100 % sikker på at det var hormoner som var problemet, og at jeg ikke skulle bruke så mye tid på å trene en skrapbikkje igjen.

Sist var nå i januar, da måtte jeg la Dronning Dina slippe etter rundt 3 år med variabel form og utallige veterinærbesøk og ymse prøver for å finne ut hvorfor hun var i variabel form. Det var ikke først og fremst fordi hun var fysisk syk hun fikk slippe, men fordi at hun ble engstelig og nervøs. Det er til tross for mine tidligere erfaringer noe av det vanskeligste jeg har måtte gjøre, fordi innimellom så var hun jo seg selv, og det var jo ikke noe fysisk galt med henne som vi fant ut av. Obduksjonen hennes viste at nyrene hennes var i ferd med å svikte, men hunder kan leve med nedsatt nyrefunksjon, de blir ikke nødvendigvis så redde som Dinamor var heller. Og jeg veit fortsatt ikke om det var det rette å gjøre. Jeg tror det, jeg håper det, men jeg veit ikke. Jeg veit ikke engang om hun burde fått slippe før..

Så jeg veit ikke når "riktig" tidspunkt er fortsatt. Jeg veit ikke engang om jeg kommer til å vite når "riktig" tidspunkt er med neste hund. Jeg heller til å være enig med JeanetteH, at når man begynner å vurdere om det er det beste for hunden at man avliver, så er det sannsynligvis det, men det er lettere å si når man ikke er i en sånn situasjon, enn når man faktisk må vurdere det for alvor.

Men jeg håper at Nora blir gammel, og at hun da blir bråsjuk, sånn at det ikke er noe jeg trenger å vurdere over tid.

[SandyEyeCandy]

Jeg må bare presisere: Det var ikke slik at den andre hunden var lam i lang tid.

Skjønner, beklager misforståelsen.

Skulle ønske jeg kunne være så sikker i min sak på når riktig øyeblikk er som andre i denne tråden er, jeg.

Det er da ingen som er skråsikre på når tidspunktet er riktig? Jeg veit i alle fall at det vil være vanskelig å vurdere, men nettopp derfor er det viktig for meg å ha en plan, fordi det kommer til å være så uutholdelig å måtte ta den avgjørelsen når dagen kommer. Derfor blir det viktig å ha noen kriterier å gå etter, spesielt når en har en hund som er under daglig form-evaluering.

[Taz]

Så jeg veit ikke når "riktig" tidspunkt er fortsatt. Jeg veit ikke engang om jeg kommer til å vite når "riktig" tidspunkt er med neste hund. Jeg heller til å være enig med JeanetteH, at når man begynner å vurdere om det er det beste for hunden at man avliver, så er det sannsynligvis det, men det er lettere å si når man ikke er i en sånn situasjon, enn når man faktisk må vurdere det for alvor.

Jeg er enig med 2ne, og vet fortsatt ikke når rett tidspunkt er, og jeg har vært igjennom det noen ganger. Det blir ikke lettere å bedømme etter hver hund, heller vanskeligere syns jeg.

Jeg har alle kriteriene klare jeg også, men når man havner i situasjonen så havner de ut vinduet, og ting blir veldig mye vanskeligere. Det er ikke alltid svart/hvit når det kommer til avlivning.

Endret 25. April 2012 av Taz

[Raksha]

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. Det er kjempevanskelig!

[Castella]

Jeg er der med katten min, den er 22 år med dårlige nyrer og er derfor svært tynn.... MEN hun har ikke smerter og hun er fortsatt blid, fornøyd og kosete...

Den dagen jeg ikke lenger ser livslyst i øynene hennes skal hun få slippe.

[Meg]

Dette er den værste delen ved å være hundeeier. Det er tiden da en må prøve å legge til side egne følelser og tenke på hundens livskvalitet. Er man i tvil, har man som regel svaret. Men det gjør vondt! De er våre venner, hundene. jeg prøver å se på det som en siste tjeneste vi gjør dem. at vi sparer dem for lidelse.

[Guest 2ne]

Det er da ingen som er skråsikre på når tidspunktet er riktig? Jeg veit i alle fall at det vil være vanskelig å vurdere, men nettopp derfor er det viktig for meg å ha en plan, fordi det kommer til å være så uutholdelig å måtte ta den avgjørelsen når dagen kommer. Derfor blir det viktig å ha noen kriterier å gå etter, spesielt når en har en hund som er under daglig form-evaluering.

Tror du misforsto poenget litt. Jeg har hatt mine kriterier å gå etter jeg og, det blir ikke noe enklere av den grunn, ikke første gangen, ikke andre gangen, ikke tredje gangen. En skulle tro at etter 20 år som hundeeier, etter 4 avlivde hunder, så burde det bli enklere å se når tidspunktet er riktig, burde bli enklere å vurdere "fra dag til dag"-form.

Som sagt, jeg håper den neste hunden jeg må avlive blir akutt syk. Sånn at jeg rekker å ta farvel, men ikke må vurdere når jeg bør si det i flere måneder eller år.

Jeg er enig med 2ne, og vet fortsatt ikke når rett tidspunkt er, og jeg har vært igjennom det noen ganger. Det blir ikke lettere å bedømme etter hver hund, heller vanskeligere syns jeg.

Jeg har alle kriteriene klare jeg også, men når man havner i situasjonen så havner de ut vinduet, og ting blir veldig mye vanskeligere. Det er ikke alltid svart/hvit når det kommer til avlivning.

Nei, den avgjørelsen er vanskelig uansett, syns jeg.

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. Det er kjempevanskelig!

Uff, Raksha, du har virkelig hatt ditt

[Bård]

Jeg liker det engelske ordet "euthanize" mye bedre enn avliving. Avliving høres så kaldt og følelsesløst ut. BarmhjertighetsDRAP passer heller ikke. Jeg vil ha et nytt ord!

[Debbie]

Dette er vansklig,og skal være vansklig synes jeg. Det skal ikke være lett å ta livet av et dyr. Samtidig skal en ikke dra det ut i langdrag.

Jeg er i noe av samme situasjon som Raksha,og det er ikke lett. Men pr idag har hun livets rett.

Jeg har avlivet noen hunder før,og jeg har faktisk ikke angret eller lurt på om det var et rett valg.

[Djervekvinnen]

Jeg liker det engelske ordet "euthanize" mye bedre enn avliving. Avliving høres så kaldt og følelsesløst ut. BarmhjertighetsDRAP passer heller ikke. Jeg vil ha et nytt ord!

Jeg føler det sånn med ord som kadaver. Snakket med en dyrlege og Chanti og han snakket om henne som et kadaver. Det føltes litt fælt syns jeg. Den andre dyrlegen jeg snakket med var mer "hensynsfull" og sa Hun om hunden. Feks. Vi tar vare på henne og kremerer henne hvis du vil. Ikke: vi har ingen plass å gjøre av kadaveret..

[Rødhette&Ulven]

vi har ingen plass å gjøre av kadaveret..

[Gjest]

*Kroppen* Hunden min har en kropp, ikke et kadaver.

Jeg liker det engelske ordet "euthanize" mye bedre enn avliving. Avliving høres så kaldt og følelsesløst ut. BarmhjertighetsDRAP passer heller ikke. Jeg vil ha et nytt ord!

Gi innsovning. Det er vel i praksis det man gjør. De sovner så dypt at de ikke våkner igjen. Men det er fremdeles irreversibelt, og det er derfor jeg MÅ føle meg sikker på rett tidspunkt.

[Raksha]

Uff, Raksha, du har virkelig hatt ditt

Takk. Ja, syns det. Men vi har bestemt at jeg skal ha henne i mange år til, må bare finne de riktige pillene. Så det så!

[Taz]

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. Det er kjempevanskelig!

Huff.

Er i samme situasjon selv, og det er en virkelig kjip situasjon å være i.

[Aya]

Uff, så grusomt uheldig du har vært, og all medfølelse til deg - det er et vondt valg å ta. Jeg tenker litt sånn at dersom det ikke er noen sjanse for at hunden blir, bedre, at det bare går en vei - og at man VET dette - da lar jeg hunden slippe før den blir så syk at den er veldig preget. Da kan man nesten ikke la de slippe for tidlig, på en måte.

EDIT: Selvsagt hvis ikke medisinering har så god effekt at de kan leve upåvirket av sykdommen i mange år!

EDIT igjen. Jeg må utdype litt. Det er helt umulig å vite når riktig tidspunkt er, men jeg er en svoren tilhenger av kvalitet fremfor kvantitet. Jeg synes det er bedre å ha ett år sammen med hunden, hvor den er tilnærmet frisk og vi har det bra sammen, og la den slippe da, fremfor å drøye det så lenge jeg bare klarer hvor den siste tiden sammen blir en fryktelig vond tid med veldig veldig syk hund. Jeg har måtte la tre hunder slippe, og to av de var jeg nesten lettet etterpå, jeg visste jeg hadde gjort det riktige valget. Siste hunden jeg tok det valget for var det mye vanskeligere med, for hun kunne fungert lenge hun, hadde omstendighetene bare vært annerledes. Der har jeg fremdeles dårlig samvittighet, selv om jeg tror det var det rette valget for både henne og den andre hunden min. Men det er vanskelig ... Forferdelig vanskelig.

[Raksha]

Huff.

Er i samme situasjon selv, og det er en virkelig kjip situasjon å være i.

Huff Fått diagnose på Kahl?

[Taz]

Huff Fått diagnose på Kahl?

Han har ikke fått en grad av NKK, men han har hoftedysplasi.

[mara]

Er "der" igjen jeg. Hvor mye skal jeg prøve, hvor mange medikamenter, hvor lenge, hvor mye, hvor lenge, hvordan, hva om, hvis... Jeg har en hund som aldri blir frisk, og alt dreier seg om smertestillende. Det er kjempevanskelig!

Jeg også.. Det er veldig, veldig vanskelig. Jeg vet virkelig ikke hva jeg skal se etter? Joda, hunden er blid og fornøyd for det meste, men han kan ikke delta i noen aktiviteter, og jeg vet ikke om han vil kunne det noen gang. Hvor lenge man skal holde liv i en whippet som kosehund- som ikke kan løpe løs, det vet jeg ikke. Redd for å ta han for tidlig, i tilfelle han kan bli bra, men også redd for å holde liv i han så lenge at han mister gnisten.

God bedring til hunden din hvertfall!

[Gjest]

Uff, så grusomt uheldig du har vært, og all medfølelse til deg - det er et vondt valg å ta. Jeg tenker litt sånn at dersom det ikke er noen sjanse for at hunden blir, bedre, at det bare går en vei - og at man VET dette - da lar jeg hunden slippe før den blir så syk at den er veldig preget. Da kan man nesten ikke la de slippe for tidlig, på en måte.

EDIT: Selvsagt hvis ikke medisinering har så god effekt at de kan leve upåvirket av sykdommen i mange år!

EDIT igjen. Jeg må utdype litt. Det er helt umulig å vite når riktig tidspunkt er, men jeg er en svoren tilhenger av kvalitet fremfor kvantitet. Jeg synes det er bedre å ha ett år sammen med hunden, hvor den er tilnærmet frisk og vi har det bra sammen, og la den slippe da, fremfor å drøye det så lenge jeg bare klarer hvor den siste tiden sammen blir en fryktelig vond tid med veldig veldig syk hund. Jeg har måtte la tre hunder slippe, og to av de var jeg nesten lettet etterpå, jeg visste jeg hadde gjort det riktige valget. Siste hunden jeg tok det valget for var det mye vanskeligere med, for hun kunne fungert lenge hun, hadde omstendighetene bare vært annerledes. Der har jeg fremdeles dårlig samvittighet, selv om jeg tror det var det rette valget for både henne og den andre hunden min. Men det er vanskelig ... Forferdelig vanskelig.

Ja jeg er enig i det med kvalitet fremfor kvantitet. Problemet med denne sykdommen er at forløpet svinger en del, selv om det går jevnt nedover over tid. Feks så hadde hunden en veldig dårlig dag i forgårs, bedre i går og OK i dag. I dag leker begge hundene mine, den friske og den syke sammen og har det tydelig veldig morsomt. I forgårs bet den syke etter den friske når denne prøvde seg. Så ikke lett å ta på dagsformen heller. Før ev tydlige irreversible symptomer som lammelser.

[MiO]

Hvor syk måtte din hund bli i en slik situasjon før du avlivet? Der finnes ingen behandling, og det går bare en veg….

I et slikt tilfelle hadde jeg ikke orket å vente. Jeg hadde hoppet i det istedenfor å krype i det og utsette hunden for det i unødig lang tid, bare fordi det var vondt for meg å ta beslutningen...

Kan egentlig ikke se for meg det å skulle strekke ut tida og gå rundt og bo med en hund med en fatal lidelse... jeg hadde bare hatt det vondt mye lenger. Og siden hunder ikke kan prate og fortelle oss når det begynner å bli plagsomt (de skjuler jo ubehag og smerter utrolig lenge), så ville jeg ikke tatt risken på at hunden skulle gå med smerter i uker eller måneder.

Nei, jeg tror bestemt jeg hadde tatt og gjort det først som sist ,og fått avlivet hunden tidlig dersom den hadde en slik lidelse :-(

[Gjest]

Da er det gjort. Dette var ikke noen lett prosess, men vetrinæren gjorde det klinkende klart for meg i dag: elendig prognose, dårlig hund som nå ikke hadde reflekser igjen på noen ben, slepte høyre bakben etter seg når hun gikk og hadde muskelsvinn på bakparten, sov mye, spiste dårlig og rask til å snappe.

Desto mer betryggende er det at jeg hele vegen har hatt med meg en kunnskapsrik vetrinær som alltid har vært ærlig mot meg og sagt klart fra om hvordan situasjonen til hundene mine har vært til enhver tid. Og i dag var verinæren veldig klar i talen: Det hadde ingen hensikt å utsette avliving noe lenger, det ville bare bety unødig pining av en nydelig hund.

Alle journal-notater til vetrinæren kopieres og sendes til både de som forsker på denne tilstanden, til oppdretteren og til de som har oppdrettet hunder på samme linjer før min oppdretter igjen. Jeg kan ikke nekte noen å avle, men ingen skal kunne si at jeg ikke har gjort mitt for å begrense en fryktelig sykdom.

Endret 3. Mai 2012 av Gjest
Fjernet identifiserende opplysninger om tredjeperson

[Djervekvinnen]

Så trist å høre. Kondolerer! Det hjelper litt å få bekreftelse fra veterinær på at man gjør det rette, men det blir jo uansett ikke noe lettere psykisk. Nå lider ikke hunden mer ihvertfall.

[SandyEyeCandy]

Jeg synes det står respekt av avgjørelsen din når du forteller hvor langt det hadde gått. Og ikke minst av at du informerer andre om sykdommen.

Håper det går greit med deg og at den andre hunden din og du kan få en fin vår og sommer sammen.

[idaemiliee]

sånt er alltid trist.. Men selv om det er trist vet du ihvertfall at hunden ikke lider noe mer.

Kjempeflott at du informerer andre om sykdommen!

Håper det etterhvert går greit med deg/dere, og ikke havner i den samme situasjonen enda en gang! Dere har jo vært maks uheldige

[Lotta]

Da er det gjort. Dette var ikke noen lett prosess, men vetrinæren gjorde det klinkende klart for meg i dag: elendig prognose, dårlig hund som nå ikke hadde reflekser igjen på noen ben, slepte høyre bakben etter seg når hun gikk og hadde muskelsvinn på bakparten, sov mye, spiste dårlig og rask til å snappe.

Desto mer betryggende er det at jeg hele vegen har hatt med meg en kunnskapsrik vetrinær som alltid har vært ærlig mot meg og sagt klart fra om hvordan situasjonen til hundene mine har vært til enhver tid. Og i dag var verinæren veldig klar i talen: Det hadde ingen hensikt å utsette avliving noe lenger, det ville bare bety unødig pining av en nydelig hund.

Alle journal-notater til vetrinæren kopieres og sendes til både de som forsker på denne tilstanden, til oppdretteren og til de som har oppdrettet hunder på samme linjer før min oppdretter igjen. Jeg kan ikke nekte noen å avle, men ingen skal kunne si at jeg ikke har gjort mitt for å begrense en fryktelig sykdom.

Leit å høre at du har mistet hunden din, men nå har den ihvertfall ingen plager mere.

Når det gjelder sykdommen og rasen, rykter og "elendighet" foreslår jeg at du kontakter veterinæren snarest og ber om en fullstendig obduksjon, eventuelt også oppbevaring av vevsprøver etc som kan tas vare på til sykdommen blir bedre dokumentert/utredet for rasen som helhet.

Lykke til videre.