Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvor lenge ville du ventet med å avlive?


Gjest
 Share

Recommended Posts

Jeg har en hund som viser seg å ha en arvelig sykdom. Den er kjent hos rasen og er en type hjernesvinn. Jeg har hatt hund før med samme sykdom, og da ventet jeg lengst mulig før jeg avlivet -hunden hadde da ved avlivingstidspunkt lammelser i alle bena, virket smertepåvirket og ville ikke lenger ha kontakt. Noen med denne lidelsen blir blinde undervegs, npen får lammelser av tarm eller urinblære, ev begge, noen får som min lammelser i bena, noen smerter. Mange symptomer og graden av de ulike varierer.

Og nå har jeg altså en til med samme sykdom. :cry: Hunden blir gradvis litt dårligere for hver uke, og fungerer per i dag ikke som før, men kan gå turer så lenge de ikke er for lange. Har blitt krassere i gemyttet og napper mye mer enn før (har sjelden nappet tidligere) etter meg. Så den holdes nå unna barna i familien. Virker ennå ikke som den har smerter. Sover veldig mye.

Jeg vil ikke vente så lenge at livet blir en lidelse for hunden, før jeg avliver. Men jeg er så knyttet til denne hunden spesielt at jeg ikke vet hvordan jeg fysisk skal greie å komme meg til vetrinær for å avlive :no: ….

Så jeg vet at jeg kommer til å utsette det lengst mulig. Samtidig har jeg barn å ta hensyn til. Og hunden er stor nok til å skade et ganske stort barn om den tilter et øyeblikk. (Den har aldri vist noen form for aggresjon noen gang).

Hvor syk måtte din hund bli i en slik situasjon før du avlivet? Der finnes ingen behandling, og det går bare en veg…. :icon_cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 60
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Dette er den værste delen ved å være hundeeier. Det er tiden da en må prøve å legge til side egne følelser og tenke på hundens livskvalitet. Er man i tvil, har man som regel svaret. Men det gjør vo

Har hunden smerter eller ikke fungerer optimalt i hverdagen, dvs har dårligere humør el liknende vil en hund få slippe i mitt eie. En hund skal ikke lide på NOE vis hverken psykisk eller fysisk men

Min dypeste medfølelse. Og så forferdelig uheldig du har vært. Du er dog ikke alene om å ha opplevd slik (Rak som svarte ovenfor hadde en forferdelig tid med syke hunder) Jeg tenker på å avlive hun

Har hunden smerter eller ikke fungerer optimalt i hverdagen, dvs har dårligere humør el liknende vil en hund få slippe i mitt eie.

En hund skal ikke lide på NOE vis hverken psykisk eller fysisk mener jeg. Det er bare egoistisk av mennesket.

Edit: fjernet to overflødige ord.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte å avlive min hund nr to med syringomyelia før jeg "måtte". Jeg visste hvilken vei det bar, og da smertestillende og kortison var utprøvd uten tilfredsstillende resultat så fikk hun slippe... Kunne sikkert hatt henne som "sofahund" et par tre mnd før det hadde blitt ille, men så lenge hunden ikke fungerte på turer, hadde vondt og var redd, så var det ikke et alternativ.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Har blitt krassere i gemyttet og napper mye mer enn før (har sjelden nappet tidligere) etter meg. Så den holdes nå unna barna i familien.

Her syntes jeg du sier mye om at det er endringer som går utover mange. Klarer du å skjerme hunden helt? Hva med barna i familien og hunden klarer du å skille dem 24/7? Siden den har blitt mere krass så tro jeg den har smerter også det er i hvertfall en normal reaksjon på smerter. Så jeg hadde begynt å jobbe med meg selv for å la hunden vandre siden det er alternativet før eller siden

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hunden smerter eller ikke fungerer optimalt i hverdagen, dvs har dårligere humør el liknende vil en hund få slippe i mitt eie.

En hund skal ikke lide på NOE vis hverken psykisk eller fysisk mener jeg. Det er bare egoistisk av mennesket mener jeg.

Tror ikke den har smerter. Men hva er optimalt? Når denne hunden er vant til å løpe 1 − 2 timer per dag, og nå greier å gå 1 time, er det for dårlig, eller ikke-optimalt? (sett bort fra ta det optimale = frisk). Andre registrerer ikke så mye vedr humør på hunden, kun jeg som kjenner den veldig godt. (Men stort sett jeg som håndterer den da).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund skulle ikke blitt mye sykere før den fikk slippe.. Er det noe jeg som hundeier er bevisst på så er det at mine dyr, ved veis ende, ikke skal ha det vondt. Da vil jeg heller ta de "litt for tidlig". Det er noe jeg har hatt i bakhodet nå med gamlemor, og dersom hun blir noe særlige dårligere nå enn det hun har vært så får hun slippe. Som Synnøve skriver, noe annet er egoistisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har blitt krassere i gemyttet og napper mye mer enn før (har sjelden nappet tidligere) etter meg. Så den holdes nå unna barna i familien.

Her syntes jeg du sier mye om at det er endringer som går utover mange. Klarer du å skjerme hunden helt? Hva med barna i familien og hunden klarer du å skille dem 24/7? Siden den har blitt mere krass så tro jeg den har smerter også det er i hvertfall en normal reaksjon på smerter. Så jeg hadde begynt å jobbe med meg selv for å la hunden vandre siden det er alternativet før eller siden

Ja jeg må nok jobbe en del med meg selv ser jeg….jeg lever med et urealistisk håp om at den "kan bli bedre", selv om jeg innerst inne vet noe annet. Jeg vet bare ikke HVORDAN jeg skal orke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Yellow

Forferdelig situasjon for deg! Føler med deg, og virkelig uflaks og urettferdig at du må gå gjennom dette for andre gang.

Er det ingen sjanse for at hunden kan bli bedre, og har begynt å vise dårligere livskvalitet, hadde jeg avlivet hunden før det går for langt. Det høres ikke ut som hunden har det så bra som den har hatt tidligere, og du skriver jo selv at adferden er endret.

Du vil vel nødig at det skal bli enda verre for hunden din før han/hun skal få slippe?

Det er fullt mulig å bestille veterinær hjem ved slike tilfeller, så får man tatt det i kjente omgivelser, med så lite stress for hunden som overhodet mulig.

Lykke til og sender deg gode tanker!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror ikke den har smerter. Men hva er optimalt? Når denne hunden er vant til å løpe 1 − 2 timer per dag, og nå greier å gå 1 time, er det for dårlig, eller ikke-optimalt? (sett bort fra ta det optimale = frisk). Andre registrerer ikke så mye vedr humør på hunden, kun jeg som kjenner den veldig godt. (Men stort sett jeg som håndterer den da).

Nå svarer jeg for meg og mine hunder.

Men hadde min eldste hund (5 år til høsten) plutselig blitt dårlig, ikke klart hoppe opp i sofa, ikke kunnet løpe rundt på tur, ikke hatt samme livsglede ville han ikke fungert optimalt i mine øyne.

Hvis ingen medisiner hadde fungert så han ikke hadde ett lykkelig liv ville jeg hatt han slippe. Heller 5 herlige år, enn 7 år hvor de to siste årene er med en hund som ikke trives 100%.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå svarer jeg for meg og mine hunder.

Men hadde min eldste hund (5 år til høsten) plutselig blitt dårlig, ikke klart hoppe opp i sofa, ikke kunnet løpe rundt på tur, ikke hatt samme livsglede ville han ikke fungert optimalt i mine øyne.

Hvis ingen medisiner hadde fungert så han ikke hadde ett lykkelig liv ville jeg hatt han slippe. Heller 5 herlige år, enn 7 år hvor de to siste årene er med en hund som ikke trives 100%.

Jeg er jo egentlig enig, samtidig som jeg syns dette er "lett på papiret" og omtrent "umulig i virkeligheten" å skulle leve opp til. Den er 2 år gammel, den forrige ble bare 1 år gammel….

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er jo egentlig enig, samtidig som jeg syns dette er "lett på papiret" og omtrent "umulig i virkeligheten" å skulle leve opp til. Den er 2 år gammel, den forrige ble bare 1 år gammel….

Men er det ikke bedre for deg og din samvittighet å tenke på at hunden har hatt to fantastiske år? enn at den har hatt 2 fantastiske år og feks ett år hvor den ikke hadde det 100%?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men er det ikke bedre for deg og din samvittighet å tenke på at hunden har hatt to fantastiske år? enn at den har hatt 2 fantastiske år og feks ett år hvor den ikke hadde det 100%?

Jo, du har helt rett.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en forferdelig situasjon å være i, at du skal trenge å gjennomgå noe sånt ikke bare en - men to ganger, er ordentlig urettferdig :no: Det er bare ti uker siden vi måtte avlive familiehunden vår, og selv om det ikke kan sammenlignes med din situasjon (hun var nemlig 14 år, men var frisk og rask frem til 3-4 dager før avlivningen), så kjenner jeg meg igjen.. Vi hadde diskusjonen i vår familie, om hvor grensa går for når valget skal tas. Heldigvis var det ikke jeg som måtte ta avgjørelsen vedr. vår hund, og det er jeg glad for, for som du sier så er det MYE lettere sagt enn gjort.

Men som de andre sier her; er det ikke bedre at den har hatt to gode år, og la det bli med det.? At hunden har blitt krassere og har lettere for å nappe tolker jeg også til eventuelle smerter, og i det minste ubehag.. Og jeg tror nok at jeg ikke ville drøyd det så altfor lenge iallefall, men det er jo vanskelig å si når man ikke kjenner hunden i det hele tatt..

Uansett ønsker jeg deg lykke til med beslutningen :console:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig trist :( Er så veldig veldig vondt å stå ovenfor en slik avgjørelse. Vi hadde ei cocker spaniel tispe som fikk noe galt med nyrene. Dyrlegen sa hun kunne fungere en stund til, men ville få det verre og verre. Så vi tok den tunge avgjørelsen før hunden fikk smerter. Var helt grusomt for man vil jo ha de så lenge man bare kan. Men jeg angrer aldri på at vi gjorde det, jeg vet det var det rette og hunden fikk slippe lidelser. Det er liksom det siste man kan gjøre for dem, la de slippe å ha det vondt. Men selvsagt er det utrolig vanskelig å gi slipp. Jeg føler med deg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det jo forskjellige grader av ting, men den dagen de begynner og vise temperamentsforandring, jeg må holde hunden adskilt fra familien, hele eller deler av dagen og den i tilegg ikke kan/vil utfolde seg på tur lengre så hadde jeg tatt den med til vet. Enkelt? Neppe, men samvittigheten min hadde ikke hadt det bra i en slik situasjon. Adferdsforandringen kan jo fort tyde på at hunden misstrives på et eller annet nivå, enten det er smerter eller begrensninger i hverdagen som gjør at den ikke får den stimulien den trenger.

Føler virkelig med deg, det må være helt forferdelig :cry:

Edit for og pressisere at hadde adferdsendringene kommet en gang i blant så hadde det kanskje fått passere, men når de blir en vane over tid og de gode dagene blir ferre og ferre,da hadde jeg ville satt grensen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, enkelt er det ikke, men det burde være det dersom man er så glad i hunden sin.

En hund som har endret temprament slik som du beskriver, den burde man være så glad i at man lar den få slippe mer i dette livet.

For meg blir det veldig feil å ha en hund som jeg dag for dag ville sett endre seg mentalt og fysisk. Se en jeg var glad i bare gli lengre og lengre vekk fra meg. Er nok temmelig kynisk i manges øyne når det kommer til sikt, men jeg mener at når jeg har anskaffet meg hund så er det mitt ansvar å se når det er på tide å la den slippe, og å kjøre en hund på medisiner for å få noen månder til med den, det er ting jeg ikke gjør.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min dypeste medfølelse. Og så forferdelig uheldig du har vært. Du er dog ikke alene om å ha opplevd slik (Rak som svarte ovenfor hadde en forferdelig tid med syke hunder)

Jeg tenker på å avlive hund som den største gaven jeg kan gi hunden, som den dypeste takk for alt det den har betydd for meg, alle gledene den har gitt, for den fantastiske livsledsageren den har vært. Akkurat der kan man ikke være egoistisk synes jeg, hunder fortjener kun det beste.

Du forteller at hunden har begynt med adferdsendringer. Siden du sier at du tror ikke den har smerter, så antar jeg at det er en del av sykdomsbildet. Med de prognosene den har, så ville jeg antagelig ha avlivet så fort som mulig. Bestilt time for om en dag eller 2, og så bare levd den skrekkelige tiden frem til da, for det er bare helt forferdelig (har vært gjennom den noen ganger selv).

Vi har hatt dyrlege hjem til oss for noen hunder, for det er godt å vite at de fikk dø hjemme der det er trygt og intet vondt kan skje. Sist (24. januar 2011.. man husker slikt) gjorde vi annerledes for hunden det dreide seg om, ville blitt skrekkelig redd av at en dyrlege skulle komme tråkkende hjem til henne. Så vi dro til dyrlegen, der fikk hun den første innsovningssprøyten og så tok vi henne ut i bilen igjen og kjørte rundt til hun var helt bevisstløs. Først da tok vi den siste turen inn til dyrlegen med henne. Jeg håper at hennes siste bevisste "tanker" var at nå var vi på vei hjem og at det var bare å sove og slappe av og nyte kjøreturen (hun elsket å kjøre bil).

Men som sagt, all medfølelse.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig og vond situasjon...

Men for meg er det min største og viktigste jobb som dyreeier å avslutte når dyret blir så sykt at det aldri vil få et liv uten smerter mer.

Er 4 uker siden vi avlivet ponnien vår som ble kronisk syk.

Han kunne nok tuslet rundt her i både måneder og år, hatt bedre og så værre perioder igjen.

Men aldri bli helt smertefri, og aldri kunne ha et aktivt liv igjen.

Jeg var hele veien klar på at om han ikke responderte raskt på smertebehandlinga og ble bedre, samt at røntgenbildene viste uopprettelig skade, da var det over.

Men den dagen avtalen med veterinæren om avlivning ble gjort, den var vond...

Gjorde det meste ut av de siste dagene, og var der til siste slutt.

Etterpå var det grusomt.

Men samtidig, når jeg har avlivet et gammelt eller alvorlig sykt dyr, så finner jeg en egen ro etterpå fordi jeg vet at det var det eneste rettte.

Vår forrige hund Rambo ble nesten 15 år gammel.

Han levde godt som gammel hund, men ble plutselig 5 år eldre i løpet av ei helg.

Fikk problemer med å komme opp etter å ha ligget, ble slapp og sliten og fikk kortere lunte.

Da ringte jeg veterinæren mandagsmorran og avtalte at hun skulle komme hjem til oss og la Rambo sovne inn der i løpet av de nærmeste dagene.

Det ble en trist men samtidig fin opplevelse.

Rambo sovna inn med hodet i matskåla her hjemme med familien rundt seg.

Dette er noe de fleste veterinærer tilbyr tror jeg.

Tror det gjør det lettere for oss som eier også når det skjer hjemme...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en regel for meg selv. Når man begynner vurdere avliving, veie om det er bedre for hunden å leve eller bli avlivet. Da er somoftes tiden inne for å avlive om man vet at man ikke kan behandle lengre eller behandlingen er utilstrekkelig når det kommer til dyrevelferd.

Det er jo en grunn til at man begynner vurdere det? Og da gjerne hver dag også.. Om tanken ligger å svirrer mer enn ett par dager på det der, så pleier det være noe i det. Desverre..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en regel for meg selv. Når man begynner vurdere avliving, veie om det er bedre for hunden å leve eller bli avlivet. Da er somoftes tiden inne for å avlive om man vet at man ikke kan behandle lengre eller behandlingen er utilstrekkelig når det kommer til dyrevelferd.

Det er jo en grunn til at man begynner vurdere det? Og da gjerne hver dag også.. Om tanken ligger å svirrer mer enn ett par dager på det der, så pleier det være noe i det. Desverre..

Helt enig i dette utsagnet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er det svært vanskelig å se dyr lider og har vondt. Det må være enten en diagnose som hunden kan bli helt frisk av (med medisin eller operasjon), eller at det finns medisiner som gjør en hund normal igjen. Er det dårlige prognoser sliter jeg med å skal la hunden gå igjennom lang tid med smerter og hemmet livskvalitet for så å måtte avlive tilslutt. Da ville jeg heller ha avlivet i et tidligere stadie hvor hunden fortsatt er i grei form og avlutte med det der på en måte. Men det er et svært vanskelig valg og avgjørelse å ta. Det er når man først er i situasjonen selv at man skjønner det. Det er lett å si ting på forhånd. Man er jo så glad i dyrene sine, så det er ikke barebare å skal ta slike avgjørelser.

Hvis du sliter med å skal ta hunden til dyrlegen, kan du få noen andre til å gjøre det. Jeg har en samboer som ikke klarer å gjennomføre en slik prosess selv, så da har jeg gjort det og latt han slippe. For noen er det så ille psykisk at de ikke klarer det. Jeg mener at det er en del av ansvaret man har som hundeeier, men jeg respekterer at folk har vanskeligheter med dette.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg valgte å avlive min hund da jeg så at hun skiftet temperament til det verre i visse situasjoner , mest sannsynlig pga smerter, smertestillende hjalp ikke, og hun ble mer og mer stressa pga for lite mosjon (hun fikk kun lov til å gå rolige turer..)

livskvaliteten hennes var så redusert da at selv om jeg kunne ventet sikkert flere år med å avlive så valgte jeg å gjøre det da.

Husk at hundene ofte har mer vondt enn hva de viser.

Det er helt forferdelig å ta den vurderinga, men jeg er enig med andre her, når du først begynner å vurdere avlivning, så er dte nok det beste å gjøre. :( husk at du gjør det for hundens sin skyld. I en sånn situasjon kan du ikke ta hensyn til dine egne følelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud, jeg føler sånn med deg! :console:

Jeg gruer meg så vanvittig til den dagen jeg må avlive min eldste hund (som på nåværende tidspunkt snart blir 3 år). Hun har sammenvokst lendevirvel og bekkenbein, og går følgelig litt rart (som med bleie) og er en del treigere motorisk enn andre av samme rase. Hadde hun ikke vært en shiba, trur jeg nok hun hadde måttet bli avlivet sommeren 2010, for da var det virkelig ille.

Jeg har laget en avtale med meg sjøl om at den dagen Aiko er ferdig med å leke seg gjennom livet, så skal hun få slippe med flagget til tops. Det kan skje om en uke (sjøl om det er tvilsomt), eller det kan skje om 8 år. Det vil uansett være ganske lett å se, vil jeg tru, iogm at denne hunden gjør utrolig mye ut av seg, er ekstremt kjærlig og hengiven mot flokken sin, leker, tuller og tøyser hver eneste dag, og er veldig aktiv fysisk. Jeg synes ToneM sier det så vakkert, og jeg vil gi Aiko den siste gaven for å hedre det fantastiske livet vi deler og har hatt sammen. Hun skal få slippe å være dårlig, redusert og ikke være fri, bare fordi jeg skal klynge meg til den fysiske tilstedeværelsen hennes en kort stund til.

Jeg håper du ikke lar hunden din bli lam en gang til, det er ikke retteferdig overfor hunden i det hele tatt. Jeg tenker at jeg ville latt den avslutte livet med deg mens den har det greit, når du likevel veit at dette ikke vil gå over. :console:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Herregud, jeg føler sånn med deg! :console:

Jeg håper du ikke lar hunden din bli lam en gang til, det er ikke retteferdig overfor hunden i det hele tatt. Jeg tenker at jeg ville latt den avslutte livet med deg mens den har det greit, når du likevel veit at dette ikke vil gå over. :console:

Jeg må bare presisere: Det var ikke slik at den andre hunden var lam i lang tid. Hun feilet "ett eller annet" i lang tid, og haltet og fikk bortfall av reflekser på bena uten av vi visste hvorfor.Og virket medtatt en periode. Og vi hadde henne til vetrinær for utredning jevnlig, med stadige undersøkesler, og blodprøver og billeddiagnostikk i 4 − 5 mnd uten at vetrinær fant ut eller forstod hva som feielt henne. På et tidspunkt fikk hun så i løpet av 2 − 3 dager uttalte lammelser, inkl blærelammelse, og samtidig oppstod smerter, slik jeg oppfattet henne. Og da tok det ca 4 dager, fra symptomene ble så ille,og vi hadde fått avklart med vetrinær at dette var en alvorlig sykdom, til hun ble avlivet. Så jeg holdt henne ikke i live som lam.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
    • Tispen min er 10 måneder nå.  Meget omgjengelig familiehund. Mjuk pels og gemytt 🤣. Lettlært. Nydelig vakker. Perfekt størrelse.  Vi driver med blodspor og lydighet.  Grua meg mest til pelsstell når jeg vurderte rasen, ja snø i pelsen er irriterende, men jeg må lære meg å huske å bruke riktig tøy 🙈 Koser meg overraskende med å klippe og stelle pelsen.  Jeg har dessverre vært ekstremt uheldig med sykdom på henne, men slik jeg har forstått det er dette en sunn rase med få plager.   
    • Blir spennende å følge med videre!   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...