Gå til innhold
Hundesonen.no

Bill.mrk.: uerfaren hundeeier som kan masse fagsjargong søker krevende hund til ett-eller-anna


Pim
 Share

Recommended Posts

Jeg er morsom jo! Smil litt da :)

Smiler jeg, bare glemte kaffen idag :P

Folk så jo på meg som rar da jeg kjøpte meg kelpie, selvom jeg har vokst opp med BC, som jeg gikk masse kurs og trente AG og LP jevnt med flere ganger i uken. I tillegg var vi innom spor osv men det hadde hunden 0 talent for. Kjøpte corgi fordi det var en rase som ble kompromisset mellom T og meg, jeg angrer aldri på valget men hun blir ingen LP hund liksom. Vi trener spor og LP i tempoet hennes og hun er jo flink, men savnet etter en rase som var som BC'en min var sterkt og valget falt på kelpie fordi jeg slapp de ekstreme gjeterinstinktene jeg hadde i BCen.

Neste brukshund blir vel fort kelpie eller bc igjen, da schæfer er for stort, der går belgerne innunder også. de er for store for hva vi ønsker. Jeg var på div kurs med Amiga også for å finne ut hva som passet henne best, tydeligvis er det spor så da driver vi med det ;)

Men synes nå det skal være litt rom for å finne ut hva man faktisk vil. Hva om du får en hund som synes spor er døyten og du absolutt skal true hunden igjennom det? Eller at man synes freestyle og agility er pyton også får man øynene opp for det, og hunden elsker det. Så synes jeg det er naturlig å la spordrømmen gå og heller fokusere på noe hunden elsker å gjøre enn å dytte den igjennom noe den ikke vil.

Hundene mine har hittil vært med på litt rare ting ut av det blå, det siste påfunnet var treiball, var jo en morsom helg det!

Jeg har egentlig mye mer på hjertet men er så trøtt at det blir litt kryss og vrøvl i hodet mitt,tar det igjen senere :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 120
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Det jeg stusser på er at folk er på utkikk etter den rette rasen til mange hundesporter, istedenfor å finne en hundesport de vil satse på, og ev prøve andre tterhvert om de har tid/penger/ krefter til

Jeg synes det ER mange flinke her jeg! Jeg lærer stadig noe og omtrent uansett hva man spør om så kommer det noen med erfaringer og meninger. Ofte er disse erfaringene og meningene ulike mellom de for

Jeg går litt tilbake til førsteinnlegget jeg, for jeg synes det er en interessant betraktning, en jeg har tenkt på selv også. Og jeg har jo vært der! Da jeg fikk min første hund så hadde jeg ikk

Men du VET jo hva du vil ha, en (familie)hund. Som er snill og trivelig, passer inn i din hverdag, og som du kan gjøre ting sammen med. Akkurat som jeg. Du har nok mer interesse av mentaltrening enn jeg har, men det er fortsatt hunden som er viktigst, ikke sporten, sant?

De "andre" vil jo trene og konkurrere i "alt", omtrent uten å vite hva "alt" er, går ut på og hva det krever. Stor forskjell.

Ah, da forstod jeg bedre hva du tenkte. For ja, sånn velger vi hund. Og vi velger jo bevisst en som vil like mentaltrening (altså, jeg ser venner som står på lydighetsbanen med bichon friseen sin eller ridgen. Det er ikke helt det samme når jeg kommer med Happy go lucky-hunden min som gjør alt for en tennisball :lol: ). Men ja, jeg ser hva du mener, absolutt.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men for å finne ut av nettopp HVA ting går ut på så må man lære, og finne ut av ting, og prøve. Og det er jo det en som gjør research gjør. For å finne ut om en har sansen for disse aktivitetene, og deretter finne ut om det er noe man vil satse på. Og da også finne egnet rase for.

Helt enig, man må lære. Og da kan man like godt gjøre det med hunden man har, for så å finne sporten(e) man vil satse på. Deretter velge rase som passer til den sporten, og andre kriterier man måtte ha (str, hårlag, kjønn osv).

Ikke finne rase først, så prøve (med den) og finne ut at nei, det passa meg ikke likevel, så sitter man igjen med en for heftig hund. For akkurat det er nok et større problem enn omvendt, for mange har for mye hund, mens få har for lite...

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Smiler jeg, bare glemte kaffen idag :P

Folk så jo på meg som rar da jeg kjøpte meg kelpie, selvom jeg har vokst opp med BC, som jeg gikk masse kurs og trente AG og LP jevnt med flere ganger i uken. I tillegg var vi innom spor osv men det hadde hunden 0 talent for. Kjøpte corgi fordi det var en rase som ble kompromisset mellom T og meg, jeg angrer aldri på valget men hun blir ingen LP hund liksom. Vi trener spor og LP i tempoet hennes og hun er jo flink, men savnet etter en rase som var som BC'en min var sterkt og valget falt på kelpie fordi jeg slapp de ekstreme gjeterinstinktene jeg hadde i BCen.

Neste brukshund blir vel fort kelpie eller bc igjen, da schæfer er for stort, der går belgerne innunder også. de er for store for hva vi ønsker. Jeg var på div kurs med Amiga også for å finne ut hva som passet henne best, tydeligvis er det spor så da driver vi med det ;)

Men synes nå det skal være litt rom for å finne ut hva man faktisk vil. Hva om du får en hund som synes spor er døyten og du absolutt skal true hunden igjennom det? Eller at man synes freestyle og agility er pyton også får man øynene opp for det, og hunden elsker det. Så synes jeg det er naturlig å la spordrømmen gå og heller fokusere på noe hunden elsker å gjøre enn å dytte den igjennom noe den ikke vil.

Hundene mine har hittil vært med på litt rare ting ut av det blå, det siste påfunnet var treiball, var jo en morsom helg det!

Jeg har egentlig mye mer på hjertet men er så trøtt at det blir litt kryss og vrøvl i hodet mitt,tar det igjen senere :)

Sånn tenker jeg og litt jeg vet hva jeg vil, men funker det ikke for hunden, nei så får vi finne på noe annet da :) Dett viktigste er tross alt og ha det gøy sammen!
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn tenker jeg og litt jeg vet hva jeg vil, men funker det ikke for hunden, nei så får vi finne på noe annet da :) Dett viktigste er tross alt og ha det gøy sammen!

Men hvorfor ikke bare få seg en hyggelig, førerorientert potethund når det viktigste er å ha det gøy sammen? Og så heller up'e med en mer spesialisert hund når og hvis man har behovet?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg så virker det som om visse raser er trend her inne, i perioder er det den rasen, så er det den rasen. Samme søren om personene passer med den rasen, men siden "alle" har det så må man ha det og.

Og hvorfor "vanlige" folk som kun har bikkje for å hobbybruke den vil ha Malle kan ikke jeg fatte å begripe, det er et hav av hunderaser som passer til det, men det er kanskje litt kult å ha en ekstremt drifitg hund?

Nå er jeg negativ, men sånn er det noen ganger :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor ikke bare få seg en hyggelig, førerorientert potethund når det viktigste er å ha det gøy sammen? Og så heller up'e med en mer spesialisert hund når og hvis man har behovet?

Det kommer jo helt an på hvordan man ser det, jeg vil virkelig noe med mitt hundehold og har tenkt og satse på det, MEN skulle ikke hunden ha lyst/egne seg/tåle det på tross av at rasen har gode forutsetninger for det så kommer aldrig en enkelt hundesportsgren til og bli viktigere enn hundens trivsel. Det betyr ikke at jeg 'bare' har hund for og sulle og ha det gøy, men at egner ikke individet seg der jeg vil så får vi gjøre noe annet heller enn og presse på/omplassere og skaffe ny.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man blir litt starstruck av folk som gjør det bra i sine sporter, og man ønsker seg like flinke. Da må man jo ha hund som hører til sant? Så kanskje noen går på en smell da, men er det strengt tatt vårt problem? Folk må jo være modne og voksne nok til å ta sine egne avgjørelser? Det er ikke alltid så lett å forme sin egen hverdag 12 år frem i tid. Hadde f.eks jeg vist det jeg vet i dag, hadde jeg jo aldri hatt schæfer. Da hadde det dukket opp noe mer rullestolvennlig på en måte :P

Jeg har vel en liten tanke i bakhodet ang de mest ekstreme rasene som malle eller grå schæfer. Trenger man egentlig det før man har testet ut litt mildere varianter. Altså, det er ikke galt å handle seg malle eller grått, men en trenger ikke å skaffe seg en fra linjer som innehar alle bokstaver som finnes i alfabetet innen RIK liksom, den trenger ikke å stamme fra tjenestehunder 5 ledd bakover og utover.

Jeg tenker som så, du vet ikke helt hva du liker før du har fått prøvd deg frem litt. Ta SEC da, hun har jo sine to små japanere. De synes ikke det er like artig som fører å trene de. Eller de synes det, men bare når det passer dem på en måte. SEC vil jo gjerne trene hun, hun vil trene når hun har lyst og når det passer henne og med resultater som synes. Det er ikke sikkert hun vil konkurrere og trenger kanskje ikke en hardcore mallesak. Likevel ønsker hun seg noe som er litt lettere å trene med. De aller aller fleste raser som er ansett som "lett-trente" er anvendelige til de fleste hundesporter. Så kan trollebollene være hennes livs lys når dritten av en brukshund henger i taklampa og ler. Sorry at jeg dro deg inn i mine tanker, men tenkte på det i sted under pc pausen min ser du.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

hmm... hund eller spor først...

Jeg er vokst opp med shafer, da jeg skulle ha min første egne hund, var jeg svært usikker på hva hunden skulle brukes til...jeg ville bare ha en liten, robust hund som kunne fungere som en fin turkamerat. Jeg bestemt meg for Cairn terrier, men endte opp med en Cairn/dachs blanding...en herlig sak :heart:

Men jeg fant fort ut at jeg ville mer, mye mer!

Etter å ha gått ca 100 lydighetskurs med en hund som syntes dette var skrekkelig kjedelig fant jeg ut at dette ikke var sporten for min hund... Jeg begynnte med agility, og fant temmelig fort ut at dette var noe jeg ville drive med...

Videre har jeg tilpasset sportene etter hunden, og pga henne har jeg fått øyene opp for mange nye aktiviteter som jeg ikke hadde hørt om før :) Feks så elsker hun triksing, så da skal vi prøve oss på litt rally lydighet.... hun er jo blanding av dachs og terrier og derfor går hun også en del blodspor...dette er hun flink til og hun elsker det! og vi skal gå vår første sporprøve i løped av sommeren :)

Likevel så ønsket jeg meg en mer førerorientert hund, og skaffet meg derfor en sheltie året etter.... :) Han brukes til agility, men skal etterhvert på et andegjeting kurs.... så da blir jeg igjen introdusert for nye hundesporter pga rasen jeg har valgt. :)

Går ellers under kategori 1: uerfaren og svært sugen på kunnskap...men klar over egne begrensninger og velger derfor raser jeg kan takle.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor ikke bare få seg en hyggelig, førerorientert potethund når det viktigste er å ha det gøy sammen? Og så heller up'e med en mer spesialisert hund når og hvis man har behovet?

Det er akkurat sånn jeg har det med Mana og grunnen til at jeg ville ha husky. jeg har det gøy med henne og hun er ikke for mye for meg. Hun er veldig enkel og lett og trene med selv om hun ikke er like ivrig som en belger.

Litt av poenget med en rase som Mana var at jeg kan teste henne i forskjellige aktiviteter, og samtidig finne ut at om hun ikke egner seg, eller om jeg ikke vil holde på med en sport så er hun alltid fornøyd uansett. Hun trenger jo bare mye mosjon og da er hun glad. Hun liker mentaltrening også og det er midt i blinken for meg. Da får jeg prøvd med på noe, samtidig som jeg ikke går på en smell med en hund som krever alt for mye av meg. Og SÅ kan jeg erfare.

Det er derfor jeg vurderer en mer bruksrettet rase neste gang fordi jeg virkelig har fått smaken på LP og andre sporter.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når man ikke vet hva man vil, og bare vil mer, så er kanskje ikke rase det første jeg ville sjekket ut, men heller de forskjellige sportene. Og det kan man fint gjøre med eksisterende hund, slik du har gjort.

Jeg ser poenget ditt, jeg gjør det altså. Men når man har trent en liten stund begynner man jo å få en viss peil på hva slags egenskaper man trives med, egen treningsstil, hva man vil ha, hva man synes er slitsomt osv. Jeg har for eksempel alltid visst at jeg trives best i skogen. Vil ha sporhund. Så jeg begynte med det med shibaen, som virker tre av ti ganger. Lærlingen fester seg heller ikke, så det er lite reell fremgang i treningen. Så da begynte det å demre for meg at jeg ønsket en stabil treningshund. Men jeg er ingen hardhaus, og ville ikke ha noe med for mye trøkk, så da endte jeg opp med en grunntrent myk dobertispe, en fantastisk treningshund! Men så fryser hun, og så bråker hun, og så er hun nervete. Og jeg blir egentlig litt irritert av det. Så da innså jeg at jeg vil ha noe med litt kaldere hode, og litt tykkere pels. Kløvingen og trekkingen som Doberen har bidratt med har vært veldig kjærkommen, så det gir meg noen ønsker om størrelse. Men fortsatt er det 1. Sporevne 2. Stabilitet og 3. Robusthet som er de viktigste faktorene for meg. Underveis har jeg lært en del, skjønt noe, ant konturene av noe annet, og innsett at det er gøyest å trene når man får det til! Så jeg er på utkikk etter en rase som passer min stil først og fremst, mitt treningsbehov for det andre, og til sist en som kan få meg dit jeg vil uten at jeg må jobbe ræva av meg for knapper og glansbilder. Til mitt treningsbehov kan de aller fleste hunder egne seg, så det er meningsløst å starte en tråd og spørre om råd til en god sporhund, det er de andre faktorene som skiller klinten fra hveten, og som er interessante å høre andres innspill om. Og jeg er jo ikke baaaare i skogen. Jeg trener noen andre ting også. Og det er jo de andre tingene jeg er interessert i som bidrar til at det etterhvert er noen få raser som utkrystalliserer seg.

Dessuten tror jeg man skal være rimelig erfaren i gamet før man vet akkurat hvilken sport man vil satse på. Jeg gidder jaffal ikke begrense meg ennå. Alt for mange spennende ting å prøve der ute. Derfor er jeg mer opptatt av generelle egenskaper i et knippe hunder som kan passe meg og mitt, fremfor hvem rase som kan passe til akkurat den og den sporten.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg går litt tilbake til førsteinnlegget jeg, for jeg synes det er en interessant betraktning, en jeg har tenkt på selv også.

Og jeg har jo vært der!

Da jeg fikk min første hund så hadde jeg ikke snøring. Jeg ville bare ha hund fordi jeg likte de så godt, kjøpte hund fra måfåoppdretter, og farge var en av de største prioriteringene etter rasevalg. Så kom hun i hus da, og forandret både verden min og meg for evig og alltid. For der fant jeg et engasjement, en lidenskap og jeg var en gorram svamp! Jeg sugde til meg alt som hadde med hund å gjøre, tok masse kurs, leste tonnevis med bøker og diskuterte på nett så svart hvitt og kategorisk som bare en fersk ildsjel kan. For en læringskurve!

Plutselig så jeg potensiale som ligger i arten hund, og var helt blown away og forelsket. Jeg kunne ikke tilbringe nok tid sammen med hunden min, jeg bare digget det. Digget min hund og alt med hund og alle hunder rundt meg.

Men jeg gjorde jo masse feil! Helt utrolig mange feil, det skjønte jeg fort. Men ambisjonene vokste da, det var jo artig å trene og jeg ville bli like god som jeg var engasjert, sant? Resultatene skulle liksom reflektere det store bankende hjertet jeg hadde i brystet.

Men bikkja var ikke helt på lag, fordi jeg hadde gjort de feilene jeg hadde gjort. Jeg klasket panne og angret på alle tabbene jeg ikke kunne gjøre om. Vi hadde det jo supert, men jeg begynte å se hennes begrensninger. Så tankene om nummer to kom fort, da skulle jeg gjøre alt annerledes og vi skulle få det til. Jeg hoppet oppover på motorskalaen og linjene, valgte møysommelig, ventet lenge og drømte stort. Tok alle de riktige valgene som jeg hadde lært var så viktige i valpekjøp. Sosialiserte etter boka, gikk inn med hud og hår.

Hunden funket jo bra den (eller, hun var jo per definisjon defekt siden hun måtte avlives etter 1,5 år pga helse), men noen resultater fikk vi aldri.

Ønskene var der så innmari, men helt ærlig? Jeg har ikke stamina, tålmodighet eller utholdenhet til å konkurrere i noen hundesport. Det var aldri førstehunden feilen lå hos, det var meg selv. Jeg kjente ikke meg selv som hundeeier, måtte lære meg mine egne begrensninger og sånt er jo en prosess.

Alle de feilene jeg gjorte mer nummer en? De var jo ikke permanente slik jeg trodde, jeg kunne fint ha jobbet de vekk, problemet var at jeg innerst inne ikke ville. Nettopp fordi jeg ikke har det som trengs på den arenaen. Det er helt greit, for jeg har andre styrker som hundeeier som er like verdifulle.

Så jeg har vært der. Kunne fagutrykkene på rams, reglement for hundesporter jeg aldri konkurrerte i, og de jeg aldri en gang hadde planer om å konkurrere i. Jeg ga råd om ting jeg egentlig hadde null erfaring med, brukte store ord og hadde sterke meninger. Om alt. Hele tiden.

Jeg tror kanskje alt det der er en del av å finne noe man aldri egentlig har visst at man letet etter? Oppdage hundenerden i seg.

Nå, snart ti år og flere hunder senere har jeg moderert meg. Jeg skal ikke ha den kuleste, heftigste bikkja å temme og forme lenger.

Jeg har ikke lenger noe å bevise, for jo, det handler mye om det. Om man ikke skal bevise til de rundt seg, så skal man bevise noe for seg selv, sant? Men vil jeg heller ha dæsj for lite enn en for mye. Det har tatt tid å finne ut av det, og hverdagen min er en helt annen ikke minst. Det er mange elementer her.

Å få hund? Vel, det er på mange måter som å skulle bli kjent med en helt ny side av seg selv det.

Enkelte ting man bare lære via erfaring. Det spiller ingen rolle hvor mye fornuft folk peprer deg med, det bare går ikke inn før man har trasket livets lange landevei selv. Det er helt greit synes jeg, for hva ellers har livet å by på om det ikke er erfaringene våre, alle tabbene og alle seierene? Og å få lov til å gå den landeveien sammen med en hund da gitt, det er jo bare en ære og den beste gaven ever. :)

  • Like 13
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var et veldig artig tema som ble tatt opp her synes jeg. Og så sant så sant, man blir fort litt halvstudert røver her inne uten å ha fått med seg alle sider liksom!

Når det gjelder "populære" raser her inne, så vil jeg dog gjerne påpeke at man får opp øynene for "nye" raser her på en helt annen måte man ellers ville gjort, for her er det folk som forteller om hundene sine, man får innblikk i hverdagen med disse rasene- man får simpelthen sett dem på en annen måte. Jeg ante knapt hva en kelpie var før jeg kom på sonen og fikk fulgt med på Jeanettes liv&levned med terroristene, og sitter nå med lille kelpie-****, en av de beste hunder ever!

Jeg hører nok også til de som først definerer bruksområde og deretter rase må jeg innrømme.. da vi fikk basenji, behøvde vi en liten hund som kunne ligge i seng - og lille basenji oppfyllte det kravet fullt ut! Tomsingen fikk vi for at han måtte holde lille basenji med selskap - og det gjorde han fullt ut. Strider fikk vi fordi jeg (blitt vi etterhvert.. gubben er blitt hundeinteressert, eller skal vi si hunde-aktivitetinteressert etter vi fikk Strider) ville ha en hund jeg kunne trene med, som ikke var engstelig anlagt (redde&engstelige hunder vet jeg alt om, moro å prøve noe som ikke var det) som var passe førerorientert, som var livlig og kanskje mer guts enn de tidligere hundene vi har hatt, som man kunne gjøre alt mulig med og som hadde et vesen man kunne trives med. Og det har vi fått til gagns! Skulle jeg angre på noe, måtte det være at vi har hatt så mange flatter når vi egentlig kunne hatt kelpie før..

Men poenget er: jeg tror det er veldig viktig å bestemme kaldt&hardt&kynisk bruksområder og forventninger før man går inn på hunderase/raser (på et punkt må man begynne å se på individ, kan hende man må vurdere flere raser samtidig). Og dette er nok en stor digresjon fra starten!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men for å finne ut av nettopp HVA ting går ut på så må man lære, og finne ut av ting, og prøve. Og det er jo det en som gjør research gjør. For å finne ut om en har sansen for disse aktivitetene, og deretter finne ut om det er noe man vil satse på. Og da også finne egnet rase for.

Når hovedinnholdet i de fleste hundehold går ut på å bare være med hunden på en vanlig hverdag, utenom trening og aktivitet, så er det også greit å finne en hund man trives med. Både mentalt, utseendemessig og treningsmessig. Det er ihvertfall slik jeg tenker.

Det jeg tenker på i ditt tilfelle, er at du enda er veldig tidlig i din utforsking av ulike hundesporter. Bruk Mana som en prøveklut i et par år til, og finn ut både hva DU synes er gøy og ikke minst hvordan det er å trene hund innen de ulike sportene. Hva med å la rasevurderinga ligge til du veit mer hva du faktisk skal bruke hunden til? Da trur jeg det er lettere å finne en rase eller en kombinasjon som kan gi deg det du er ute etter. :)

Jeg tenker som så, du vet ikke helt hva du liker før du har fått prøvd deg frem litt. Ta SEC da, hun har jo sine to små japanere. De synes ikke det er like artig som fører å trene de. Eller de synes det, men bare når det passer dem på en måte. SEC vil jo gjerne trene hun, hun vil trene når hun har lyst og når det passer henne og med resultater som synes. Det er ikke sikkert hun vil konkurrere og trenger kanskje ikke en hardcore mallesak. Likevel ønsker hun seg noe som er litt lettere å trene med. De aller aller fleste raser som er ansett som "lett-trente" er anvendelige til de fleste hundesporter. Så kan trollebollene være hennes livs lys når dritten av en brukshund henger i taklampa og ler. Sorry at jeg dro deg inn i mine tanker, men tenkte på det i sted under pc pausen min ser du.

Du, det går veldig fint. :) Jeg har verdens beste jenter, og gjør alt jeg kan med dem, men så er det alt det andre jeg har lyst til å gjøre, nettopp fordi de har vist meg hvilken fantastisk verden det finnes der ute.
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er midt i den bratte kurven Mari snakker om :lol: Eller, ganske langt nede, men det kommer seg. Jeg forandrer mening hver uke, forandrer sikkert radikalt min måte å tenke på hundetrening på hver måned og kan generelt bare bittelitt om noen få temaer. Det ser jeg i alle fall selv. Allikevel kan det sikkert oppleves som at jeg prøver å være verdensmester - det er ikke med vilje :lol:

Men det du skriver i åpningsinnlegget kjenner jeg meg ikke helt igjen i, jeg har aldri vurdert de "hard core"-rasene (jaktgoldis er aktive hunder, jada, men ikke i nærheten av det der). Kanskje fordi vi uansett hadde så dårlige erfaringer med Fanta at vi måtte "safe" litt? Jeg vet ikke, jeg kjente meg godt igjen i det å være blant de som kan lite og føler seg som verdensmestere (jeg prøøøver å si "det tenker i alle fall jeg, men det er jo mange måter å gjøre det på" når jeg sier hva jeg mener, men.. :P ) og har myyye igjen å lære.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det jeg tenker på i ditt tilfelle, er at du enda er veldig tidlig i din utforsking av ulike hundesporter. Bruk Mana som en prøveklut i et par år til, og finn ut både hva DU synes er gøy og ikke minst hvordan det er å trene hund innen de ulike sportene. Hva med å la rasevurderinga ligge til du veit mer hva du faktisk skal bruke hunden til? Da trur jeg det er lettere å finne en rase eller en kombinasjon som kan gi deg det du er ute etter. :)

Jeg er så enig og det er akkurat det jeg gjør nå. Jeg bruker tid på Mana og trener henne. Jeg kunne gått utallige kurs med henne, men akkurat nå har jeg ikke økonimi til noe som helst, og det er veldig kjipt. Jeg trenger sårt kurs, fordi vi enda ikke har vært på et eneste ett. Men jeg håper å kunne få til det snart! Grunnen til at jeg starter så tidlig med raser er jo fordi jeg vil vite masse lenge før jeg i det hele tatt bestemmer meg. Samtidig så tar det jo tid å finne ut av rase, hvilke oppdrettere, hva slags linjer, individer osv. Og det bruker en gjerne noen år til om man gransker skikkelig. Men for tiden så koser jeg meg med Mana, uten tvil! :) Jeg synes det er kjempetrivelig å lære sammen med henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vel neppe noen nybegynner etter 18 år som hundeeier og ennå flere år som "hundepasser". Har vært borti en god del bikkjer, de aller aller fleste er fritidshunder av mange ulike raser. Jeg har også lyst til å prøve litt ditt og datt. F.eks. spor (det er høyest på ønskelista pr nå) og kanskje litt AG sånn bare for moroskyld. Men aldri i verden om jeg hadde bytta rase! Siberians passer meg utmerket. Sta, enkle og ikke akkurat av det mest førerorienterte slaget. Men så utrolig deilig jeg synes det er med en hund som ikke KREVER mental trening hver dag, men er storfornøyd etter en del km i selen i stedet så jeg kommer meg ut i naturen. Supert!

Før jeg oppdaga rasen "min" var det forøvrig Schäfer jeg skulle ha. Hadde jo møtt mange fine fritidshundeksemplarer av disse, og tidvis passet en i opp til 2 uker i strekk. Og jeg liker fortsatt rasen veldig godt. Men det blir ingen schäfer på meg noen sinne er jeg redd.

Første gang jeg møtte en Briard så synes jeg dette virket som en kjempespennende rase også. Noe de helt sikkert er på mange måter (har ikke undersøkt så nøye), og jeg liker ruhårede terriere. Men en sånn blir det ikke. Jeg vil stille ut hunden og pelsarbeidet med en slik terrier er mye mer enn jeg ønsker å pådra meg ;)

Så jeg er "stuck" med Sibbene mine jeg, og veldig fornøyd med det fortsatt. Føler derfor jeg kan råde folk om denne rasen, dens utfordringer, gode og dårlige sider til en viss grad. Men hundesporter? De skal ikke jeg gi råd om i alle fall. Kanskje med unntak av helt nybegynner ting i utstilling. Jeg har for stor respekt for kunnskap til å påberope meg noe som helst ekspertnivå innen hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg føler at jeg tenkte mye riktig da jeg valgte Ellie.

Altså i min barndom før jeg fikk hest, trente jeg med familiehundene og fikk mye positive tilbakemeldinger fra voksne i hundeklubben.

Det var jo veldig bra gjort av dem fordi det hjalp på gleden ved å trene hund.

Så da jeg / vi skulle ha vår første egne familiehund - første valp å ha ansvar for fra starten, så valgte jeg en allround rase, en rase man kan prøve både lydighet, spor, jakt, agility, ja alt mulig med.

Dette var nøye planlagt, slik at jeg skulle ha et utgangspunkt til å komme noe sted om jeg virkelig ble revet med - noe jeg så definitivt ble takket være Ellie. (Og sonen. Og min fantastiske valpekursinstruktør.)

Det jeg hadde mindre kunnskap om var jo det å velge indidvid, og hvor viktig det er med valg av oppdretter osv.

Så jeg fikk min fantastiske nybegynner treningskompis, men med noen begrensninger på kjøpet.

Og da kjenner jeg meg vel igjen i startinnlegget, det gjelder jo meg.

En annen jeg kjenner med Welsh ønsker ikke å kjøpe en 'bedre' rase, men jobbe med de begrensningene hunden hennes har, og for henne ligger gleden i å få den hunden best mulig.

Det får meg til å tenke på om det er dårlig gjort av meg å ikke tenke likt.

Som heller kjøpte kelpie enn å bare fortsette å jobbe med Ellie, og heller komme lengst mulig med henne.

Men så var det jo det at vi skulle jo ha en hund til uansett da. Og da ønsket jeg meg veldig en hund uten de samme begrensningene for da ville jeg mye!

Jeg syntes det har vært posititvt fordi det er motiverende for oss mennesker å ha en hund som henger med på det vi vil. Jeg har brukt uendelig med tid på å lære Ellie hele apportøvelsen, mens Balrog lærte det på to strukturerte økter, med litt pirking på detaljene i etterkant.

Samtidig er det noe jeg har lært med Balrog så er det at det å nå noe sted, da hjelper det ikke bare ha en god hund. Det kommer mye ann på mengden trening og hvor god kvalitet på treningen.

Takket være motivasjonen fra treningen med Balrog og at konkurransen har blitt mer gøy enn skummelt, så har jeg økt treningsmengden betraktelig.

(Og med det også blitt hundenerd på heltid, noen syntes jo det er veldig negativt også da, men det er virkelig noe jeg trives med nå ihvertfall!)

Jeg trener nesten hver dag, med varierende lengde på økten da selvfølgelig.

Jeg har lært mye og jeg ser veldig mine egne begrensninger da, og det er til tider frustrerende.

Jeg kan ligge å fundere på en problemstilling innenfor lydigheten og prøve forskjellig på trening, også får jeg enten hjelp av instruktør eller treningskamerat som bare 'ser' situasjonen med en gang - også løses det i løpet av to sekunder. Nå er motivasjonen min å bli mer og mer sånn, en sånn en som er en virkelig god hundetrener og som selv tenker ut smarte ting. Da er det ikke sikkert jeg må trene like lenge for samme resultat - det blir mer effektivt.

For å ta Benedicte som et eksempel (stakkars) så tror jeg hun har mye mindre tid til trening av hundene sine enn det jeg har for tiden. Men den treningstiden hun legger ned, er sykt effektiv.

I tillegg har jeg et veldig overordnet mål å jobbe mot, og det er at Balrog skal bli lydighetschampion.

Jeg ser liksom for meg den dagen. Jeg tror både han og jeg er mye gråere i håret på det tidspunktet- men vi skal klare det tilslutt. Og det er gøy å ha en hund som tillater å ha et sånt mål.

Jeg er ikke noe mindre glad i Ellie for det, men jeg har fått et annet og mer tilpasset mål med henne, og det tror jeg hun også er glad for!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe*

Enkelte ting man bare lære via erfaring.

Ah, det der er sånne innlegg som får selvinnsikten min til å gjøre vondt, takk :D Den setningen der, syns jeg at er helt sentral. Enkelte ting må man lære via efaring. Men: samtidig er jeg skeptisk til at man med en halvvoksen/voksen hund skal måkke på med en superkrevende elitehund, fordi man kanskje er litt utålmodig og uansett ser at hundens krav stemmer overens med hva man tilbyr av tur og trening. For eksempel, jeg kunne fint hatt en dobber nå, utifra aktivitetsnivå og bruk, no problemo! Eller?

Trukke det. Det hadde vært veldig, veldig på trynet, for jeg er direkte ukomfortabel med vokting; jeg kan fint lese mange sider om hvordan man håndterer det og skjønne all teorien bak og føle med veldig komfortabel når jeg ser andre fikse sine hunders vokting - men idét jeg skal jobbe med min egen hund, i mitt eget hjem, 24/7, blir det et ubehagelig hundehold. Kanskje om mange år, med mer erfaring og mer trygghet, ved å ha hatt og lært av hunder med noe vakt. Poenget mitt er: dette hadde jeg ikke visst om meg sjøl, dersom jeg ikke hadde bodd med en vokter, og hatt ansvar for den over tid. Skal nok ikke ha belger med det første, nei ;) Husker hvor deilig det var da jeg innså at jeg forhåpentligvis skal leve minst 40 år til, og at jeg helt sikkert fikk tid til å ha en hel rekke hunder og lære masse på veien. Kanskje det fører til at jeg en dag kan ha en krevende rase - eller kanskje det fører til at jeg innser at mops er tingen for meg.

Jeg tror ikke alle på sonen lar seg påvirke av "suksess-/ekspertpresset" i like stor grad. Og du kan godt kalle presset inspirasjon, som flere gjør. Spørsmålet mitt er om dette presset, eller inspirasjonen, kan bli usunt - og hva som kan skje da. Hvorvidt det er usunt eller ikke kommer ikke bare an på pressets (eller inspirasjonens) styrke, men også på pressets påvirkningskraft på individet. Jeg, for eksempel, er lettpåvirkelig, og kunne lett hatt en skikkelig dustebikkje nå - hadde det ikke vært for at jeg er bunnskeptisk. Haha! Nei, forresten, jeg hadde fort hatt en helt dum hund for mitt hundehold, hadde jeg ikke hatt en grunnleggende negativ og treeeeeig hedmarking som samboer :lol: For ham er glasset aldri halvfullt eller halvtomt; bare veldig, veldig snart helt tomt :heart:

Nå føler jeg at jeg må komme med soniske forbehold: dette er ikke ment som et sutreinnlegg, eller et fy-på-dere-se-hva-dere-kunne-ha-gjort-sonisene-innlegg, eller "haha-dere-duster-som-vil-ha-allt-for-heftig-hund-innlegg" (som sagt, jeg kjenner ingen av de som har hatt rasetråd godt nok til å diskutere eller kritisere deres valg/ønsker) men som innspill til videre debatt gjennom et eksempel på at sånt kan skje. Og sannsynligvis har skjedd, i varierende grad.

Egentlig kan det jeg prøver å få kommunisert kokes ned til én ganske håndterlig setning: Jeg syns jeg ser en tendens til at uerfarne hundeeiere søker etter rase og tenker at de skal tilpasse hundeholdet til rasen (uten å nødvendigvis vite hva det innebærer), i stedet for å søke etter rase som passer til hundeholdet, eller som vil utgjøre en gradvis endring av hundeholdet. Radikal innovasjon er vinn eller forsvinn, hvorfor ikke kjøre inkrementell innovasjon når man har tid? :P Og da tenker jeg ikke på hvilke krav rasen stiller til mengde og type aktivitet, men hva slags hundehold rasen fordrer. Har ikke noe problem med at folk ønsker seg grizzlybjørn og kanskje vurderer å, hmm, trene agility med den kanskje. Så lenge grizzlybjørn er rett for deres eh bjørnehold, liksom.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den setningen der, syns jeg at er helt sentral. Enkelte ting må man lære via efaring.

Jeg synes i grunnen at erfaring er det eneste man faktisk lærer av - iallefall når det gjelder hund og hundetrening. Man kan lese seg blå på litteratur, gå på kurs etter kurs, men det man LÆRER av, er den praktiske erfaringen man får ved å trene sin egen hund (med forbehold om at jeg er litt knepp og er litt tungnem :lol:). Det blir som når man studerer, det. Man lærer masse grunnleggende teori om dette og hint, men det først når man kommer ut i arbeidslivet og skal praktisere det man har lært at man FAKTISK skjønner hva teorien innebar.

Jeg syns jeg ser en tendens til at uerfarne hundeeiere søker etter rase og tenker at de skal tilpasse hundeholdet til rasen (uten å nødvendigvis vite hva det innebærer),

Jeg tror egentlig det er ganske naturlig, jeg, når man egentlig ikke er så veldig bevandret innen hundesporter i starten av sitt hundeliv. Jeg har faktisk tenkt mye på det. Jeg har tilpasset mine hundeintersser ut fra den rasen jeg har. Det var nok litt tilfeldig at jeg endte opp med den rasen jeg endte opp med, men jeg har vel stort sett tilpasset mitt hundehold ut fra det hundene mine har krevd og hatt behov for (men nå har jeg jo ikke akkurat hatt noen høydriftig rase heller da *ler*), men det er først nå med min 5. briard at jeg endelig har funnet et individ som liker ALT det også jeg liker :D.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ah, det der er sånne innlegg som får selvinnsikten min til å gjøre vondt, takk :D Den setningen der, syns jeg at er helt sentral. Enkelte ting må man lære via efaring. Men: samtidig er jeg skeptisk til at man med en halvvoksen/voksen hund skal måkke på med en superkrevende elitehund, fordi man kanskje er litt utålmodig og uansett ser at hundens krav stemmer overens med hva man tilbyr av tur og trening. For eksempel, jeg kunne fint hatt en dobber nå, utifra aktivitetsnivå og bruk, no problemo! Eller?

Egentlig kan det jeg prøver å få kommunisert kokes ned til én ganske håndterlig setning: Jeg syns jeg ser en tendens til at uerfarne hundeeiere søker etter rase og tenker at de skal tilpasse hundeholdet til rasen (uten å nødvendigvis vite hva det innebærer), i stedet for å søke etter rase som passer til hundeholdet, eller som vil utgjøre en gradvis endring av hundeholdet. Radikal innovasjon er vinn eller forsvinn, hvorfor ikke kjøre inkrementell innovasjon når man har tid? :P Og da tenker jeg ikke på hvilke krav rasen stiller til mengde og type aktivitet, men hva slags hundehold rasen fordrer. Har ikke noe problem med at folk ønsker seg grizzlybjørn og kanskje vurderer å, hmm, trene agility med den kanskje. Så lenge grizzlybjørn er rett for deres eh bjørnehold, liksom.

Jeg vet ikke hvor du leser denne trenden hen? De rasevalgtrådene jeg leser (og lager) er jo sjelden tatt helt ut av lufta. Og de fleste som allerede trener aktivt har jo et liv utenfor forum, det livet hvor de trener hund i praksis, sammen med andre trenere, og hvor man ser andre hunder og andre raser in action. (Mine treningsmiljøer har i hvert fall alltid gått på tvers av erfaring og rasevalg, jeg uttaler meg på grunnlag av det). Om noe sted, så er det vel et der "faren" er størst for å bli påvirket, om man er tilbøyelig til det?

Gikk litt fort i svingene... Redigert bort noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe*

*klippe*

Men nå går dere begge glipp av det jeg snakker om: jeg tenker ikke på treningen, jeg tenker på det med å leve med hunden. Kan godt tenkes at der man får mest påvirkning er på hundetrening og i det "fysiske" hundemiljøet - men en del påvirkning skjer her inne også. Påvirkning kan være bra, og påvirkning kan være uheldig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Meneh..? Synes du at de som svarer i rasevalgtrådene om brukshund toner ned hvordan det er å leve med den og den rasen? Jeg synes folk er flinke til å være ærlige jeg, og ikke minst, anbefale TS å bli kjent med aktuelle individer, for å få et reelt inntrykk av rasen. Jeg har til gode å lese noen anbefale å kjøpe ukjent rase usett, tror jeg :)

Jeg mener, jeg er jo definitivt i den gruppa du sikter til (noenlunde voksen hund, strekker meg etter noe "mer"... Egentlig ikke noe mer, men noe med enda bedre passform, haha) og i mine tråder har jeg i hvert fall fått veldig gode innspill fra folket her, så jeg tror ikke helt jeg skjønner hvor du vil hen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En annen jeg kjenner med Welsh ønsker ikke å kjøpe en 'bedre' rase, men jobbe med de begrensningene hunden hennes har, og for henne ligger gleden i å få den hunden best mulig.

Det får meg til å tenke på om det er dårlig gjort av meg å ikke tenke likt.

Som heller kjøpte kelpie enn å bare fortsette å jobbe med Ellie, og heller komme lengst mulig med henne.

Men så var det jo det at vi skulle jo ha en hund til uansett da. Og da ønsket jeg meg veldig en hund uten de samme begrensningene for da ville jeg mye! [...]

Jeg er ikke noe mindre glad i Ellie for det, men jeg har fått et annet og mer tilpasset mål med henne, og det tror jeg hun også er glad for!

Jeg trur det å ønske seg mer eller noe annet i neste hund, er ganske naturlig, nettopp pga den erfaringa en får når en har prøvd mye med den første hunden. Jeg gidder ikke ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke trener målretta med Imouto, eller fordi jeg har et meget humoristisk forhold til Aikos kunster på lp-banen, fordi det jo bare er å ta hunden for det den er. :) Og med erfaringa kommer evnen til å se hundens begrensninger og hva som egentlig passer for den, fordi en kanskje ikke har så mye å bevise lenger. Og det er superkult å ha ambisiøse mål for hundeholdet. Jeg skal heie på Balrog og deg hvert skritt av veien mot lp-championat, og ta bølgen for hvert blodspor Ellie måker gjennom. :banana:
  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Helst vil vi jo at de ikke skal oppleve noe vondt i det hele tatt, men det er vanskelig. Jeg tenker det viktigste er om hun, og du, kan leve med det ubehaget som blokkeringen gir. Hvis ikke tenker jeg at risikoen ved operasjon kan være verdt det. Det er ikke en sykdom å være gammel, men det gjør jo at alle plager blir verre og mer risikable både å ha og gjøre noe med, som oftest. Jeg håpet selv i det lengste at det skulle enten bli akutt alvorlig eller at de bare skulle sovne hos meg, men til slutt måtte jeg jo ta den vanskelige avgjørelsen for begge to. Likevel er jeg trygg på at det var riktig tidspunkt for begge. Jeg tror at du også har nok innsikt til at du vet når det er på tide, selv om det er en prosess på vei dit. Håper dere får litt mer avklaring denne uken.
    • Tusen takk Dette er første gang jeg har gammel hund, og jeg synes det er kjempevanskelig å vurdere livskvalitet. Hun er jo helt klart ikke den samme hunden hun var som ung, men jeg tror ikke hun har det så forferdelig at hun selv ville valgt døden over det livet hun lever nå. Samtidig er hun jo på et punkt der noe som egentlig bare er en bagatell potensielt kan bli en dødsdom, fordi hun ikke kan dopes ned. Man sitter jo her i en umulig situasjon der ingen av alternativene egentlig er noe alternativ... Vi skal tilbake til veterinæren på torsdag for å ta en ny ultralyd av hjertet, så får vi se hva dommen blir da.
    • Håper det gikk bra. Trist at hunder eldes og får helseplager. De skulle vart evig, sunne og friske. Folk har så ulike syn på hunders ubehag ifbm aldring. Noen mener det er dyremishandling å la en hund ha noen aldersdomsplager i det hele tatt, og avliver tidlig for å la hunden slippe. Andre mener det er grotesk å ikke la det (ofte) kjæreste familiemedlemmet få fullføre livsløpet naturlig. Jeg vet ikke hvor på den skalaen du befinner deg, så jeg vet ikke hva jeg skal si eller ikke si for comfort ang. evt. narkose.  Håper det går bra med dere ❤️
    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...