Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Man hører ofte om hunder som er i spøkelsesalderen og reagerer helt ekstremt på filleting.

Jeg har bare opplevd 'spøkelsesalderen' på en valp, den var i spøkelsesalderen fra den kom til jeg innså at det var en drittbikkje. På de andre har jeg ikke merket noe til det, annet enn at de kanskje stopper opp i 2 sek før de stormer bort for å sjekke rare ting i motsetning til tidligere hvor det har vært rett bort uten å nøle.

Av andre hører jeg om hunder som bjeffer på alt og alle, freaker ut over en pose som blåser over veien, plutselig blir livredd støvsugeren, redd for å gå i trapper osv.

Kan en hund virkelig endre mentalitet så fundamentalt i en viss alder, eller er det bare en dårlig unnskyldning for svak mentalitet som ikke enda er 'dempet' ved hjelp av trening?

Skrevet

Man hører ofte om hunder som er i spøkelsesalderen og reagerer helt ekstremt på filleting.

Jeg har bare opplevd 'spøkelsesalderen' på en valp, den var i spøkelsesalderen fra den kom til jeg innså at det var en drittbikkje. På de andre har jeg ikke merket noe til det, annet enn at de kanskje stopper opp i 2 sek før de stormer bort for å sjekke rare ting i motsetning til tidligere hvor det har vært rett bort uten å nøle.

Av andre hører jeg om hunder som bjeffer på alt og alle, freaker ut over en pose som blåser over veien, plutselig blir livredd støvsugeren, redd for å gå i trapper osv.

Kan en hund virkelig endre mentalitet så fundamentalt i en viss alder, eller er det bare en dårlig unnskyldning for svak mentalitet som ikke enda er 'dempet' ved hjelp av trening?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Tesh har hatt korte periode hvor hun boffer mye på alt, de har gått over like fort som de kom uten at vi har trent noe på det.

Interessant tema! 'følge med*

Skrevet

av tre valper vi har hatt merket jeg spøkelsesalderen spesielt godt på en av dem. alt var dritskummelt. hvis det feks sto noen nye ting på den faste turen vi gikk så var det veldig skummelt, men hun turte å gå bort og snuse på det da. Og hun svatt veldig for ting som egentlig ikke var noe særlig å skvette av. Jeg tvilte jo lenge på at denne bikkja kom til å ha mot not til å være en virkelig bra hund. Men da hun ble over to år, så viste det seg at hun faktisk hadde "vokst" det fra seg, og hun ble en veldig trygg hund vil jeg si. Så jeg tror det ligger noe i at noen hunder har en spøkelsesalder. Og man merker jo om valpen er redd for ting helt fra den er liten, eller om den bare har en periode hvor ting er ekstra skummelt. Jeg mener, har man en hund med virkelig dårlige nerver så vil man jo merke det fra den er liten valp, altså tidligere enn spøkelsesalder perioden.

Men jeg kan godt tenke meg at mange skylder på spøkelsesalderen når hunden egentlig bare har dårlige nerver..

Skrevet

av tre valper vi har hatt merket jeg spøkelsesalderen spesielt godt på en av dem. alt var dritskummelt. hvis det feks sto noen nye ting på den faste turen vi gikk så var det veldig skummelt, men hun turte å gå bort og snuse på det da. Og hun svatt veldig for ting som egentlig ikke var noe særlig å skvette av. Jeg tvilte jo lenge på at denne bikkja kom til å ha mot not til å være en virkelig bra hund. Men da hun ble over to år, så viste det seg at hun faktisk hadde "vokst" det fra seg, og hun ble en veldig trygg hund vil jeg si. Så jeg tror det ligger noe i at noen hunder har en spøkelsesalder. Og man merker jo om valpen er redd for ting helt fra den er liten, eller om den bare har en periode hvor ting er ekstra skummelt. Jeg mener, har man en hund med virkelig dårlige nerver så vil man jo merke det fra den er liten valp, altså tidligere enn spøkelsesalder perioden.

Men jeg kan godt tenke meg at mange skylder på spøkelsesalderen når hunden egentlig bare har dårlige nerver..

Men varer virkelig spøkelsealderen til hunden er 2 år? Hvordan vet dere at hunden ble tryggere av seg selv, det kan ikke være at deres respons har gjort den trygg. Dvs at det har vært resultatet av trening, selv om dere kanskje ikke tenkte på det som trening? Alt man gjør er jo faktisk trening, på godt og vondt, selv om man kanskje ikke alltid er like bevisst på hva man gjør - kanskje helst da tilmed.

Jeg synes sånt er vanskelig å vite.

Som med vesla her. Hun var jo veldig usikker når hun kom - naturlig nok - og nå er hun veldig trygg sånn helt av seg selv. Tilsynelatende. Men det kan jo være at hun hos andre ville fortsatt å være utrygg, hva vet jeg, hun er jo ikke mentaltestet på noe vis.

Edit: bare så ingen misforstår, jeg er helt åpen for at det finnes spøkelsealder, menneskebarn har jo noe av det samme under tilknytningsfasen. Da skal barnet være skeptisk til fremmede som en del av det å knytte bånd til sine nærmeste. A hadde også det. Men jeg er litt skeptisk til at pissredde unghunder/valper er bra hunder og bare er påvirket av hormoner. Spesielt hvis de ikke avreagerer rimelig kjapt.

Skrevet

Oscar har det litt nå. Nedi veien er det et stort tre i en hage, der folka har hengt opp husker i dette treet. Oscar kan boffe litt og virke redd ut for de huskene. Så har han reagert på folk med paraply. Men jeg går bare videre å later som ingenting, så han snapper veldig fort utav det. Så ikke noe jeg ser på som et problem akuratt. Han er veldig modig ellers, aldri redd for noe. Så er nok en liten fase han er inni. Får han mulighet å snuse på det hans syns er skummelt, så gjør han det og da er alt helt greit etterpå. Feks en trillebag nylig som han syns var kjempeskummel, men gikk bort å snuste etter litt boffing . Jeg syns det hele er merkelige greier, men ikke mange ting han reagerer på, så ikke noe stress da.

Skrevet

Chessea hadde 2 perioder i løpet av det første året sitt da hun var redd for ting som hun overhode ikke finnes redd for i voksen alder. Per i dag er hun ikke redd stort annet enn fyrverkeri som jeg kan komme på, mens hun en periode var redd både gravemaskiner, barn, høye lyder osv. Det varte kanskje en måned eller to begge gangene for så å gå fullstendig over av seg selv.

Chessea er ikke en sånn typisk kjempestabil hund, sånn typisk beinhard brukshund. Men hun er moden, voksen og behersket i møte med ting som kan oppleves som utfordrende, og tar ting på strak arm stort sett. Det samme kan man ikke si hun var de to periodene i "spøkelsesalderen". Så uten å ha noen bedre forklaring på hva det skyldtes så vil jeg anta at spøkelsesalderen er reell og at det synes på hunden i ulik grad. En kan jo tenke seg selv alle hormoner og forandringer generelt som skjer i hunden i løpet av dens første år. Det er vel ikke helt unaturlig at det svinger litt. Jeg tenker i alle fall ikke at spøkelsesalder-oppførsel og dårlig gemytt har en sammenheng. Det er jo hvordan bikkja "ender opp" som faktisk sier noe om hvor påvirket den har blitt.

Leja har variert litt siden vi fikk henne. Helt i starten var hun livredd andre hunder, forståelig nok. Hun hadde ikke akkurat sett veldig mye annet enn papillonene i huset sitt før. Men det tok ikke lang tid før det gikk helt over, og nå elsker hun alle hunder hun treffer på. Barn derimot var hun overhode ikke redd, men plutselig er barn den skumleste i verden. Om det er noe som går over av seg selv eller ikke, det vet ikke jeg. Men vi kommer til å jobbe med det i håp om at spøkelsesalderen faktisk eksisterer :P. En kan jo lure på hva som får en hund til å plutselig bli redd barn når den jevnt over er tøffere enn toget. Men her ser jeg så klart at jeg har en jobb å gjøre, da det ikke akkurat er sånn at vi omgås barn på daglig basis.

Skrevet

Men varer virkelig spøkelsealderen til hunden er 2 år? Hvordan vet dere at hunden ble tryggere av seg selv, det kan ikke være at deres respons har gjort den trygg. Dvs at det har vært resultatet av trening, selv om dere kanskje ikke tenkte på det som trening? Alt man gjør er jo faktisk trening, på godt og vondt, selv om man kanskje ikke alltid er like bevisst på hva man gjør - kanskje helst da tilmed.

Jeg synes sånt er vanskelig å vite.

Som med vesla her. Hun var jo veldig usikker når hun kom - naturlig nok - og nå er hun veldig trygg sånn helt av seg selv. Tilsynelatende. Men det kan jo være at hun hos andre ville fortsatt å være utrygg, hva vet jeg, hun er jo ikke mentaltestet på noe vis.

Edit: bare så ingen misforstår, jeg er helt åpen for at det finnes spøkelsealder, menneskebarn har jo noe av det samme under tilknytningsfasen. Da skal barnet være skeptisk til fremmede som en del av det å knytte bånd til sine nærmeste. A hadde også det. Men jeg er litt skeptisk til at pissredde unghunder/valper er bra hunder og bare er påvirket av hormoner. Spesielt hvis de ikke avreagerer rimelig kjapt.

Vi var på RIK grunnkurs da hun var over to år. Her ble det lagt press på henne av figurant i bitedelen (dette var en dogo canario), og hun sto imot trusselen. Hadde hun vært feig eller hatt dårlige nerver i utgangspunktet, så hadde hun jo ikke turt å stå imot mest sannsynlig. Hun var absolutt ikke pissredd, bare veldig usikker på spesifike nye ting eller plutselige ting som hun skvatt av. Men som sagt så avreagerte hun greit. Og dette var kun i en periode. Hun var tryggere når hun var valp, enn i den såkalte "spøkelsesperioden". Så jeg tror derfor at det ligger noe i det. Som sagt, hadde hun vært like skeptisk som valp, da hadde det kanskje vært noe annet. Dette var også min første hund, og jeg gjorde mye feil, så var nok begrensa hvor mye jeg fikk "hjelpt" henne med å bli tryggere og.

... og dogoer blir seint voksene i hodet. men denne perioden varte ikke helt frem til hun var to år, men det var liksom ved to års alderen og etter at jeg virkelig merka at hun var mye tryggere enn hva jeg trodde.

Skrevet

Eurasieren var skeptisk til omtrent alt fra han var ca 4-5 mnd, rakna helt rundt 14-15 mnd, og det varte frem til ca 2 års alder. Han har nå blitt trent opp til å takle verden, og det har vert en stor jobb. Eg ser på han som svak mentalt. I ettertid har eg fått vite at moren var omtrent lik som Ailo i samme alder. Så for min del henger nok spøkelsene sammen med en heller frynsete mentalitet. Er hunden trygg og trivelig, vil eg tro en merker mye mindre til spøkelser. På schæfer/retriver mixen eg hadde før Ailo merka eg ingenting til spøkelser, ho var like trygg og trivelig hele livet.

Eg har nå en groenendaelvalp, og det er en helt annen hund. Han stopper gjerne og kikker på ting, for så å gå på med iver og høy haleføring. Det virker så langt som om denne valpen har en langt bedre "grunnpakke" mentalt enn eurasieren hadde. Nå er valpen bare 12 uker, men håper det fortsetter sånn :)

Skrevet

Jeg gikk og ventet og ventet på denne beryktede alderen, men merket nada nix til den (nå skal det og nevnes at han egentlig hele livet har vært en veldig ukomplisert hund på de aller fleste områder).

Undulaten derimot hadde en liten spøkelsesalder (eller en oppvåkning som jeg kaller det) da han var rundt 8 uker :P Da var alt plutselig skummelt igjen. Men så gikk den over, og han ble slik han var før, bare uten baby-naiviteten.

  • Like 1
Skrevet
Kan en hund virkelig endre mentalitet så fundamentalt i en viss alder, eller er det bare en dårlig unnskyldning for svak mentalitet som ikke enda er 'dempet' ved hjelp av trening?

Vi vet at hormoner har en sterk innvirkning på atferd, og er absolutt med på å definere fryktreaksjoner. Det er ren biologi. Er det så rart å skulle tro at noen hunder får snodige reaksjoner under kjønnsmodningen når hormonene styrer som verst? Det er helt naturlig synes jeg, og iallfall ikke noe grunnlag for å dra noen slutninger om mentaliteten på hunden?

Alle hunder er selvsagt ikke sånn. Noen dritthunder er dritthunder hele veien, uten særlige variasjoner, og noen sterke hunder har en svak periode når kroppen går gjennom store endringer. Big whoop.

Hvorfor skal man så tvil om dette egentlig?

Jeg har hatt en hund som fikk de snåleste ting for seg i en periode på noen måneder (i 8-10 mnders alder ca). Plutselig frika hun helt av typ klesstativet på Grønland som vi hadde gått forbi tusenvis av ganger. Boffa og bar seg, var helt toskete. Men så gikk det over.

Dette var en veldig stabil og harmonisk hund, hun hadde absolutt ikke noe svakt temperament.

Dette var Moshi forresten, det er vel flere her inne som ble godt kjent med henne og jeg er sikker på at de kan gå god for henne om det trengs mer objektive syn. :)

  • Like 3
Guest lijenta
Skrevet

I løpet av seks hunder kan jeg huske enkeltepisoder som kan kalles spøkelsesalder. Men jeg husker ikke mer enn to episoder som kan kalles spøkelsesalder. Så den alderen har vart utrolig kort her i gården. BC var jo redd menn men det kom hun med og det ahr gått helt over så det er ikke spøkelsesalder.

Skrevet (endret)

Dette er vel som med så mye annet - der er forskjell på raser, og ikke minst er der forskjell på individer. Noen opplever dette, andre ikke.

De har det nok i seg, de fleste. Hos noen kommer det tydeligere fram hos enn hos andre. Om det skyldes mentalitet, eller trening, eller begge deler, ja hvem vet - dette varierer nok også.

Selv har vi ei rimelig "hard" tispe her på halvannet år, som har vært gjennom minst to slike relativt korte perioder der hun kunne skvette litt ekstra av ting. Ei gravemaskinskuff husker jeg spesielt, den måtte jobbes en del med. Hun er vanligvis tøff som et spyd, men så er det brått ting som virker skremmende.

Ene perioden var i 16-ukers alder, andre runden hadde hun rundt andre løpetid. Begge gangene var hun fjollete og teit på mange andre områder også, og vi har ikke hatt problemer med å henge dette på hormon-knaggen.

Men om så var, at det skyldes "dårlig" trening (slik jeg synes det virker som enkelte vil skylde det på), så er mitt inntrykk at de aller, aller fleste kommer greit gjennom det og at alle klarer seg bra seinere.

Og så er det vel et poeng da, å skille mellom de som er generelt nervøse og skvetne, og de som bare har en periode hvor de er litt ekstra skvetne enn ellers. Som sagt, tispa her regnes som rimelig trygg, selvsikker og stødig, men også hun har hatt slike skvetne perioder på noen uker.

RED

Jeg mener det er veldig dumt, det man ofte prøver på på forum som dette - å lage enkle, universelle "regler" som skal gjelde for alle hunder - for eksempel om "spøkelsesalder" er fjas eller reelt.

Det er litt som hva helsesøstra på skolen alltid sa, uansett hva man kom innom med av skavanker i ungdommen - "du er helt normal!". Hver eneste gang, uansett hvor forskjellig fra alle andre man var eller utvikla seg.

Endret av jlkm
Skrevet

Med min første hund hadde jeg ikke hørt om "spøkelsesalder", og merket heller ikke noe til den. Med han jeg har nå gikk jeg og ventet på denne perioden, men har ikke merket noe spesielt til det.. Han var rimelig vrang i perioder i puberteten uansett, så kan jo selvfølgelig vaere han har hatt en liten "spøkelsesperiode", men den har sklidd inn med alt det andre pubertetsstyret.. :huh:

Skrevet

Men hunder som har vært tydelig preget av spøkelsesalder og i etterkant har vist seg å bli svært stabile, hvordan har de avreagert? Og hvis det kan vare opp til 2 års alder, hvordan slår dette ut på MH? Vil en sånn hund få feilaktig beskrivelse, eller vil den slite med avreagering?

Guest Michellus
Skrevet

Angus er litt sånn nå at han titter et par, tre ekstra ganger på ting som var overhode ikke rart eller ekkelt før. Han sjekker det dog ut så fort som mulig også bryr han seg ikke etterpå. Og da snakker vi om mange ting altså, bare sånn helt plutselig.

Skrevet

Men hunder som har vært tydelig preget av spøkelsesalder og i etterkant har vist seg å bli svært stabile, hvordan har de avreagert? Og hvis det kan vare opp til 2 års alder, hvordan slår dette ut på MH? Vil en sånn hund få feilaktig beskrivelse, eller vil den slite med avreagering?

Nå er vel vår "lille" ennå bare halvannet år, så det er selvfølgelig kanskje litt tidlig å si at hun er "svært stabil", men i hverdagen er det veldig lite hun reagerer med usikkerhet på.

I disse spøkelsesperiodene (hva det nå enn er, men la oss nå kalle det det), har det vært litt varierende hvordan hun har fått avreagere. Eksempel den gravemaskinskuffa jeg nevnte over her som hun lot seg vettaskremme av (bare skuffa altså, selve maskinen brydde hun seg ikke om :P), der lot vi henne bare få styre på og nærme seg den på sine egne premisser. Vår har reagert med litt bjeffing og knurring og litt "dansing" rundt, hun vil gjerne bortpå men tør liksom ikke helt. Når jeg tenker meg om er det vel stort sett slik vi har gjort det - latt henne få finne ut av det sjøl, at ting ikke er så skumle som hun først tror selv. Har det tatt for lang tid har vi av og til hjulpet til med litt lokking og feks gå bort til tingen sjøl og klappe litt på den for å vise at den ihvertfall ikke biter oss.

Når hun først tør å bortpå, får snust litt og sjekka ut dette skrekkelige hva-det-enn-er, har hun bare dilta videre som om ingenting har hendt etterpå. Gravemaskinskuffer har vi sett mange av både før og siden, men kun den ene gangen var det et problem.

Vi har hatt veldig tro på at hunden er en mestringsjunkie, og har i veldig mange situasjoner latt henne finne ut av slike ting stort sett uten innblanding fra oss. Det ser ut til å ha fungert bra, og som sagt så er det ikke mye som skremmer henne nå, til hverdags.

Eksempelvis var vi just på nybegynnerkurs i agility, og vår hund var vel den som nølte minst når de forskjellige hindrene skulle "overvinnes" - der enkelte hunder kunne bruke 10-15 minutter på å komme gjennom pølsa.

Hvordan hun ville komme ut i en MH, aner jeg ikke - i alle fall ikke ennå ;)

(Det kan vel også nevne at hennes første ordentlige nyttårsaften sammen med oss også forløp helt fullstendig uten dramatikk)

Skrevet

Men hunder som har vært tydelig preget av spøkelsesalder og i etterkant har vist seg å bli svært stabile, hvordan har de avreagert? Og hvis det kan vare opp til 2 års alder, hvordan slår dette ut på MH? Vil en sånn hund få feilaktig beskrivelse, eller vil den slite med avreagering?

Tror faktisk My hadde hatt større reaksjoner og brukt lengre tid på å avreagere om hun hadde tatt K-testen (som er det eneste vi har fått med oss til nå) da hun var 1,5 istedenfor da hun var 3. Da hun var 3 hadde hun akkurat begynt å bli voksen, og var en mye mer stabil hund enn da hun var 1 år.

Jeg husker ikke helt nårtid, men My hadde iallefall flere sånne skummelt-perioder. Hun kunne gå kveldsturen som hun hadde gått mange ganger før, og plutselig reagerte hun på en blomsterpotte i en hage, som hun har sett mange ganger før. Neste dag: null reaksjon, men da kunne hun reagere på noe annet igjen, f.eks et skilt som hun også har sett mange ganger før.

Det rare var at disse periodene var borte like fort som de kom. Var som om noen slo av og på en bryter.

Siste skummelt-perioden var vel da hun var rundt året, da husker jeg hun reagerte som fy på en slik vei-koster de bruker for å koste opp grus og sand fra asfalt. Den var ikke i bruk, så den bråkte ikke engang. Den skulle hun gå i stor omring rundt, mens hun bustet på ryggen med all pels hun hadde.. I senere tid, har vi gått forbi all slags maskiner og hun bryr seg ikke. Er de påslått passer hun seg så de ikke kjører på henne (hun vet at ting som bråker rører på seg siden hun har hatt med snøscootere å gjøre jevnlig)

Jeg tror det er naturlig, akkurat som på menneskebarn. De får jo gjerne også perioder hvor alt plutselig er skummelt.

Samboeren har onkelbarn, og den yngste av de har alltid likt han veldig godt - men en kort periode syntes hun han var dritskummel (samme med bestemora, som hun har hatt enda mer med å gjøre) og hylte for full hals hver gang hun så han. :lol: Det var over like fort som det kom det og, nå hyler hun bare av glede :lol:

Skrevet

Min Bedlis har noen spøkelsesraptuser iblant også, men stort sett bare i skumringstiden og på kvelden/natten. Da kan de mest harmløse tingene trigge noen skikkelige bjeffe-mens-han-danser-rundt episoder. Jeg kan nevne skumle ting à la: trehjulssykkel, busk med snø på toppen, gravemaskinskuff (godt å høre at han ikke er alene om det :rofl: ) feilparkerte biler, osv. Han tar noen runder rundt den skumle gjenstanden med mye bjeff og knurr, og roer seg ganske fort deretter.

På dagtid er han veldig stødig, og ikke redd noe.

Jeg har vurdert muligheten for at han faktisk ikke ser særlig godt i mørket, ettersom min tidligere erfaring med hund i spøkelsesalderen har vært at angsten kommer uansett tid på døgnet.

Når det er sagt så er min erfaring at stabile og stødige hunder ikke har en utpreget spøkelsesalder, mens de som er veldig påvirket har ganske ustabil psyke senere også. Min forrige tispe, Collie, var ganske ekstrem rundt 1,5års alderen. Men hun var på den usikre siden resten av livet også, og var en hund som skvatt av nye ukjente ting hele livet, dog ikke med samme intensitet som i puberteten.

Med Labradoren opplevde jeg aldri noe spøkelsesepisoder i det hele tatt, og mine Schnauzere har heller ikke hatt noe særlig slikt, selv om de kunne bjeffe på ukjente ting. Men da var det helt ukjente ting, ikke poser og gravemaskinskuffer...

Skrevet

Her ler vi litt av at hunden er litt mørkeredd innimellom, men det er bare enkelte kvelder. Kanskje noe som gjør han litt utrygg i lufta, eller noe. Han er litt søt da, syns jeg.

Vi hadde en periode med at han ble litt usikker på nye gjenstander i kjente omgivelser, som han litt skvettent måtte sjekke opp. Jeg visste ikke noe om "spøkelsesalder" så jeg tenkte ikke så mye over det, bare gikk bort til den skumle gjenstanden sammen med han. Var forholdsvis kort periode tror jeg, men sikkert over noen måneder.

Skrevet

Min Bedlis har noen spøkelsesraptuser iblant også, men stort sett bare i skumringstiden og på kvelden/natten. Da kan de mest harmløse tingene trigge noen skikkelige bjeffe-mens-han-danser-rundt episoder. Jeg kan nevne skumle ting à la: trehjulssykkel, busk med snø på toppen, gravemaskinskuff (godt å høre at han ikke er alene om det :rofl: ) feilparkerte biler, osv. Han tar noen runder rundt den skumle gjenstanden med mye bjeff og knurr, og roer seg ganske fort deretter.

På dagtid er han veldig stødig, og ikke redd noe.

Vet du, det er som å høre bedlingtonen min. Tenkte jeg skulle nevne det, men jeg har bare avskrevet det som mørkeredsel. Når hun kom var hun ikke særlig godt miljøtrent, og hun kunne boffe endel på folk og andre ting frem til jeg tok hanekammen hennes (den er på vei ut igjen nå altså, skulle bare gjøre det litt enklere for henne for en periode) så det er tydelig at hun blir usikker på ting hun ikke ser skikkelig.

På dagtid er alt kult..

Jeg har også fått inntrykk av at de hundene som sliter mest med spøkelsesalderen sliter mer sånn generelt, men etter denne tråden ble jeg usikker..

Guest Belgerpia
Skrevet

Som Mari påpeker, hormoner kan føcke opp selv det mest robuste individ.

Det er ikke sånn at vi vil ha hunder som ikke reagerer på ting, vi vil ikke ha hunder som bare går rundt uten å ha noen form for selvoppholdelsesdrift. Så greia er jo ikke om de reagerer eller ikke, greia er jo hvordan de handterer det ETTER at de har reagert på noe. Det er jo her problemet ligger - blir hunden hysterisk eller er den nysgjerrig og vil sjekke ut å bli ferdig med det?

Jeg bruker bevisst ikke terminologien "spøkelsesalder" - for det er en kjensgjerning at mange hundeeiere og oppdrettere gjemmer drittbikkjer bak denne terminologien. Det skal - hormoner eller ei - ikke være nødvendig å "trene" en hund til å takle menn i rød jakker, eller damer med votter liksom. En godt skrudd sammen hund freaker ikke plutselig ut pga. folk om den frem til da var normalt sosial osv. Jovisst får de lov til å lure på hva votter er, men da skal de være nysgjerrig på vottene ikke få hetta av dama liksom (selv uten votter) - det er crappy mentalitet og har ingenting med spøkelsesalder å gjøre.

Det er nok perioder i livet hvor hunder skvetter mer enn normalt - og det har nok med hormoner å gjøre, fluer i huet osv. - at de ikke følger med og plutselig ser noe som hjernen ikke helt fiksa å få med seg akkurat da - men de skal ikke bruker timer og uker på å komme over det.

Når dette er sagt, så er det fullt mulig for en hundeeier å føcke opp en helt normal hund også - altså en hund som har normale reaksjoner (skvetter, synes enkelte ting er nasty osv.) ved å forsterke frykten/reaksjonen. Jeg har sett hundeeiere sitte ved søppelkasser og dikket med godbiter og pipestemme mens de klapper på søppelkassa for å lokke kjøteren bort - hvilket jo er sååååååå lurt, for det er jo såååååå normal oppførsel av eier at hunden helt sikkert lar seg overbevise om at en søppelkassen er helt ok. Så en litt feilskrudd hund (altså en hund som kanskje ikke er verdens tøffeste i utgangspunktet, men grei nok) kan bli skikkelig vrak med en eier som har lest for mye bøker rett og slett. Samme hund med en eier som oppfører seg normalt og bare tenker "ja ja - deal with it" og går videre vil antagelig ikke ha de helt store reaksjonene i noen tilfeller.

Her i huset har vi altså ikke spøkelsesalder - og jeg går ikke å tenker på at hunden kan bli redd osv. hele tiden, og derfor så har jeg aldri fått med meg om hundene her har hatt noen "diller" i spesielle perioder. Det er ikke noe tema liksom - og da blir det ikke noen greie heller.

Skrevet

Vet du, det er som å høre bedlingtonen min. Tenkte jeg skulle nevne det, men jeg har bare avskrevet det som mørkeredsel. Når hun kom var hun ikke særlig godt miljøtrent, og hun kunne boffe endel på folk og andre ting frem til jeg tok hanekammen hennes (den er på vei ut igjen nå altså, skulle bare gjøre det litt enklere for henne for en periode) så det er tydelig at hun blir usikker på ting hun ikke ser skikkelig.

På dagtid er alt kult..

Jeg har også fått inntrykk av at de hundene som sliter mest med spøkelsesalderen sliter mer sånn generelt, men etter denne tråden ble jeg usikker..

Ja, det er litt vanskelig med denne der frisyren... Jeg har iblant klipt han skikkelig Bedlington, men da ser han rett og slett for dårlig, det er jeg overbevist om. Ofte klipper jeg han helt ned, slik at han ser ut som en Whippet, da virker han en del tryggere, så det har nok også med synet å gjøre (i tillegg til at det er en pubertal hannterrier...)

Skrevet

Ja, det er litt vanskelig med denne der frisyren... Jeg har iblant klipt han skikkelig Bedlington, men da ser han rett og slett for dårlig, det er jeg overbevist om. Ofte klipper jeg han helt ned, slik at han ser ut som en Whippet, da virker han en del tryggere, så det har nok også med synet å gjøre (i tillegg til at det er en pubertal hannterrier...)

Dette kan jeg skrive under på, jeg som har en portis med masse lugg. Den er sikkert 20 cm lang nå, og om hun ikke går med strikk til enhver tid, så blir hele bikkja mer usikker, spesielt i mørket. Det har hendt at hun går på vegger, ting som står på gulvet osv. Er luggen i strikk er ingen av disse tingene noe tema engang.

Skrevet (endret)

Det er nok perioder i livet hvor hunder skvetter mer enn normalt - og det har nok med hormoner å gjøre, fluer i huet osv. - at de ikke følger med og plutselig ser noe som hjernen ikke helt fiksa å få med seg akkurat da - men de skal ikke bruker timer og uker på å komme over det.

Men er det noen som gjør det da? Bruker timer og uker på å "komme over" en enkeltting? Jeg fortsetter å bruke gravemaskinskuffa - den episoden tok vel omtrent 4 minutter.

Selve perioden varer gjerne noen uker ja. For oss var det på ut av det blå og forsvant like brått. Husker ikke nøyaktig, men vil tro vi snakka om ca 3 uker der hun skvatt litt ekstra av ting.

Tar en enkeltting, eks gravemaskinskuffa, flere timer eller mange "møter" til for å kunne takle - ja så er det vel neppe snakk om stort annet enn generell usikkerhet/utrygghet.

Her i huset har vi altså ikke spøkelsesalder - og jeg går ikke å tenker på at hunden kan bli redd osv. hele tiden,

Og bare for å ha det helt på det rene - men her kan jeg selvfølgelig kun snakke for meg selv - så har det aldri vært slik at denne "spøkelsesalderen" (jeg får bruke det ordet til jeg har et bedre) har hemmet oss på noe vis. Vi har aldri tatt ekstra spesielle hensyn eller gått rundt og tenkt mye på det.

Turer akkurat som vanlig, eneste forskjellen var at hun innimellom fant ting hun ikke helt fiksa der og da, og da tok vi oss tid til å håndtere det. Ingen dramatikk, heller litt god underholdning - det er utvilsomt litt festlig å se bikkja streeeekke seg så lang hun er for å snuse på dette merkelige mens bakbeina helst skulle være et par meter unna.

Men jeg lover deg, du hadde merka det om bikkja hadde en slik litt ekstra skvetten periode, i alle fall slik Gaia hadde det. Selv om du ikke går rundt og tenker veldig mye på det ;)

For dere som mener å aldri ha opplevd dette - har bikkja deres aldri gjort sånt som dette?

Det der er et ganske greit eksempel på hvordan Gaia kunne oppføre seg. Etter litt bjeffing og spretting kunne hun begynne å nærme seg søplekassa forsiktig, sprette litt tilbake igjen og sånn holder hun på til hun innser at bøtta ikke kommer til bite henne i nesa, snuser litt på den, og så labber vi videre som om ingenting overhodet har hendt. Hele seansen kunne ta alt fra 30 sekunder til et par minutter.

RED;

Her er en til;

Veldig typisk for hvordan Gaia kunne oppføre seg. Men merk nå at slik kun har skjedd i perioder. Utenom disse (to?) periodene har ikke slike ting skjedd overhodet - såvidt jeg kan komme på nå ihvertfall.

Endret av jlkm

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...