Gå til innhold
Hundesonen.no

Spøkelsesalderen, reell?


Mud
 Share

Recommended Posts

Man hører ofte om hunder som er i spøkelsesalderen og reagerer helt ekstremt på filleting.

Jeg har bare opplevd 'spøkelsesalderen' på en valp, den var i spøkelsesalderen fra den kom til jeg innså at det var en drittbikkje. På de andre har jeg ikke merket noe til det, annet enn at de kanskje stopper opp i 2 sek før de stormer bort for å sjekke rare ting i motsetning til tidligere hvor det har vært rett bort uten å nøle.

Av andre hører jeg om hunder som bjeffer på alt og alle, freaker ut over en pose som blåser over veien, plutselig blir livredd støvsugeren, redd for å gå i trapper osv.

Kan en hund virkelig endre mentalitet så fundamentalt i en viss alder, eller er det bare en dårlig unnskyldning for svak mentalitet som ikke enda er 'dempet' ved hjelp av trening?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man hører ofte om hunder som er i spøkelsesalderen og reagerer helt ekstremt på filleting.

Jeg har bare opplevd 'spøkelsesalderen' på en valp, den var i spøkelsesalderen fra den kom til jeg innså at det var en drittbikkje. På de andre har jeg ikke merket noe til det, annet enn at de kanskje stopper opp i 2 sek før de stormer bort for å sjekke rare ting i motsetning til tidligere hvor det har vært rett bort uten å nøle.

Av andre hører jeg om hunder som bjeffer på alt og alle, freaker ut over en pose som blåser over veien, plutselig blir livredd støvsugeren, redd for å gå i trapper osv.

Kan en hund virkelig endre mentalitet så fundamentalt i en viss alder, eller er det bare en dårlig unnskyldning for svak mentalitet som ikke enda er 'dempet' ved hjelp av trening?

Jeg vet ikke helt hva jeg skal tro. Tesh har hatt korte periode hvor hun boffer mye på alt, de har gått over like fort som de kom uten at vi har trent noe på det.

Interessant tema! 'følge med*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

av tre valper vi har hatt merket jeg spøkelsesalderen spesielt godt på en av dem. alt var dritskummelt. hvis det feks sto noen nye ting på den faste turen vi gikk så var det veldig skummelt, men hun turte å gå bort og snuse på det da. Og hun svatt veldig for ting som egentlig ikke var noe særlig å skvette av. Jeg tvilte jo lenge på at denne bikkja kom til å ha mot not til å være en virkelig bra hund. Men da hun ble over to år, så viste det seg at hun faktisk hadde "vokst" det fra seg, og hun ble en veldig trygg hund vil jeg si. Så jeg tror det ligger noe i at noen hunder har en spøkelsesalder. Og man merker jo om valpen er redd for ting helt fra den er liten, eller om den bare har en periode hvor ting er ekstra skummelt. Jeg mener, har man en hund med virkelig dårlige nerver så vil man jo merke det fra den er liten valp, altså tidligere enn spøkelsesalder perioden.

Men jeg kan godt tenke meg at mange skylder på spøkelsesalderen når hunden egentlig bare har dårlige nerver..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

av tre valper vi har hatt merket jeg spøkelsesalderen spesielt godt på en av dem. alt var dritskummelt. hvis det feks sto noen nye ting på den faste turen vi gikk så var det veldig skummelt, men hun turte å gå bort og snuse på det da. Og hun svatt veldig for ting som egentlig ikke var noe særlig å skvette av. Jeg tvilte jo lenge på at denne bikkja kom til å ha mot not til å være en virkelig bra hund. Men da hun ble over to år, så viste det seg at hun faktisk hadde "vokst" det fra seg, og hun ble en veldig trygg hund vil jeg si. Så jeg tror det ligger noe i at noen hunder har en spøkelsesalder. Og man merker jo om valpen er redd for ting helt fra den er liten, eller om den bare har en periode hvor ting er ekstra skummelt. Jeg mener, har man en hund med virkelig dårlige nerver så vil man jo merke det fra den er liten valp, altså tidligere enn spøkelsesalder perioden.

Men jeg kan godt tenke meg at mange skylder på spøkelsesalderen når hunden egentlig bare har dårlige nerver..

Men varer virkelig spøkelsealderen til hunden er 2 år? Hvordan vet dere at hunden ble tryggere av seg selv, det kan ikke være at deres respons har gjort den trygg. Dvs at det har vært resultatet av trening, selv om dere kanskje ikke tenkte på det som trening? Alt man gjør er jo faktisk trening, på godt og vondt, selv om man kanskje ikke alltid er like bevisst på hva man gjør - kanskje helst da tilmed.

Jeg synes sånt er vanskelig å vite.

Som med vesla her. Hun var jo veldig usikker når hun kom - naturlig nok - og nå er hun veldig trygg sånn helt av seg selv. Tilsynelatende. Men det kan jo være at hun hos andre ville fortsatt å være utrygg, hva vet jeg, hun er jo ikke mentaltestet på noe vis.

Edit: bare så ingen misforstår, jeg er helt åpen for at det finnes spøkelsealder, menneskebarn har jo noe av det samme under tilknytningsfasen. Da skal barnet være skeptisk til fremmede som en del av det å knytte bånd til sine nærmeste. A hadde også det. Men jeg er litt skeptisk til at pissredde unghunder/valper er bra hunder og bare er påvirket av hormoner. Spesielt hvis de ikke avreagerer rimelig kjapt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oscar har det litt nå. Nedi veien er det et stort tre i en hage, der folka har hengt opp husker i dette treet. Oscar kan boffe litt og virke redd ut for de huskene. Så har han reagert på folk med paraply. Men jeg går bare videre å later som ingenting, så han snapper veldig fort utav det. Så ikke noe jeg ser på som et problem akuratt. Han er veldig modig ellers, aldri redd for noe. Så er nok en liten fase han er inni. Får han mulighet å snuse på det hans syns er skummelt, så gjør han det og da er alt helt greit etterpå. Feks en trillebag nylig som han syns var kjempeskummel, men gikk bort å snuste etter litt boffing . Jeg syns det hele er merkelige greier, men ikke mange ting han reagerer på, så ikke noe stress da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chessea hadde 2 perioder i løpet av det første året sitt da hun var redd for ting som hun overhode ikke finnes redd for i voksen alder. Per i dag er hun ikke redd stort annet enn fyrverkeri som jeg kan komme på, mens hun en periode var redd både gravemaskiner, barn, høye lyder osv. Det varte kanskje en måned eller to begge gangene for så å gå fullstendig over av seg selv.

Chessea er ikke en sånn typisk kjempestabil hund, sånn typisk beinhard brukshund. Men hun er moden, voksen og behersket i møte med ting som kan oppleves som utfordrende, og tar ting på strak arm stort sett. Det samme kan man ikke si hun var de to periodene i "spøkelsesalderen". Så uten å ha noen bedre forklaring på hva det skyldtes så vil jeg anta at spøkelsesalderen er reell og at det synes på hunden i ulik grad. En kan jo tenke seg selv alle hormoner og forandringer generelt som skjer i hunden i løpet av dens første år. Det er vel ikke helt unaturlig at det svinger litt. Jeg tenker i alle fall ikke at spøkelsesalder-oppførsel og dårlig gemytt har en sammenheng. Det er jo hvordan bikkja "ender opp" som faktisk sier noe om hvor påvirket den har blitt.

Leja har variert litt siden vi fikk henne. Helt i starten var hun livredd andre hunder, forståelig nok. Hun hadde ikke akkurat sett veldig mye annet enn papillonene i huset sitt før. Men det tok ikke lang tid før det gikk helt over, og nå elsker hun alle hunder hun treffer på. Barn derimot var hun overhode ikke redd, men plutselig er barn den skumleste i verden. Om det er noe som går over av seg selv eller ikke, det vet ikke jeg. Men vi kommer til å jobbe med det i håp om at spøkelsesalderen faktisk eksisterer :P. En kan jo lure på hva som får en hund til å plutselig bli redd barn når den jevnt over er tøffere enn toget. Men her ser jeg så klart at jeg har en jobb å gjøre, da det ikke akkurat er sånn at vi omgås barn på daglig basis.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men varer virkelig spøkelsealderen til hunden er 2 år? Hvordan vet dere at hunden ble tryggere av seg selv, det kan ikke være at deres respons har gjort den trygg. Dvs at det har vært resultatet av trening, selv om dere kanskje ikke tenkte på det som trening? Alt man gjør er jo faktisk trening, på godt og vondt, selv om man kanskje ikke alltid er like bevisst på hva man gjør - kanskje helst da tilmed.

Jeg synes sånt er vanskelig å vite.

Som med vesla her. Hun var jo veldig usikker når hun kom - naturlig nok - og nå er hun veldig trygg sånn helt av seg selv. Tilsynelatende. Men det kan jo være at hun hos andre ville fortsatt å være utrygg, hva vet jeg, hun er jo ikke mentaltestet på noe vis.

Edit: bare så ingen misforstår, jeg er helt åpen for at det finnes spøkelsealder, menneskebarn har jo noe av det samme under tilknytningsfasen. Da skal barnet være skeptisk til fremmede som en del av det å knytte bånd til sine nærmeste. A hadde også det. Men jeg er litt skeptisk til at pissredde unghunder/valper er bra hunder og bare er påvirket av hormoner. Spesielt hvis de ikke avreagerer rimelig kjapt.

Vi var på RIK grunnkurs da hun var over to år. Her ble det lagt press på henne av figurant i bitedelen (dette var en dogo canario), og hun sto imot trusselen. Hadde hun vært feig eller hatt dårlige nerver i utgangspunktet, så hadde hun jo ikke turt å stå imot mest sannsynlig. Hun var absolutt ikke pissredd, bare veldig usikker på spesifike nye ting eller plutselige ting som hun skvatt av. Men som sagt så avreagerte hun greit. Og dette var kun i en periode. Hun var tryggere når hun var valp, enn i den såkalte "spøkelsesperioden". Så jeg tror derfor at det ligger noe i det. Som sagt, hadde hun vært like skeptisk som valp, da hadde det kanskje vært noe annet. Dette var også min første hund, og jeg gjorde mye feil, så var nok begrensa hvor mye jeg fikk "hjelpt" henne med å bli tryggere og.

... og dogoer blir seint voksene i hodet. men denne perioden varte ikke helt frem til hun var to år, men det var liksom ved to års alderen og etter at jeg virkelig merka at hun var mye tryggere enn hva jeg trodde.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eurasieren var skeptisk til omtrent alt fra han var ca 4-5 mnd, rakna helt rundt 14-15 mnd, og det varte frem til ca 2 års alder. Han har nå blitt trent opp til å takle verden, og det har vert en stor jobb. Eg ser på han som svak mentalt. I ettertid har eg fått vite at moren var omtrent lik som Ailo i samme alder. Så for min del henger nok spøkelsene sammen med en heller frynsete mentalitet. Er hunden trygg og trivelig, vil eg tro en merker mye mindre til spøkelser. På schæfer/retriver mixen eg hadde før Ailo merka eg ingenting til spøkelser, ho var like trygg og trivelig hele livet.

Eg har nå en groenendaelvalp, og det er en helt annen hund. Han stopper gjerne og kikker på ting, for så å gå på med iver og høy haleføring. Det virker så langt som om denne valpen har en langt bedre "grunnpakke" mentalt enn eurasieren hadde. Nå er valpen bare 12 uker, men håper det fortsetter sånn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg gikk og ventet og ventet på denne beryktede alderen, men merket nada nix til den (nå skal det og nevnes at han egentlig hele livet har vært en veldig ukomplisert hund på de aller fleste områder).

Undulaten derimot hadde en liten spøkelsesalder (eller en oppvåkning som jeg kaller det) da han var rundt 8 uker :P Da var alt plutselig skummelt igjen. Men så gikk den over, og han ble slik han var før, bare uten baby-naiviteten.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan en hund virkelig endre mentalitet så fundamentalt i en viss alder, eller er det bare en dårlig unnskyldning for svak mentalitet som ikke enda er 'dempet' ved hjelp av trening?

Vi vet at hormoner har en sterk innvirkning på atferd, og er absolutt med på å definere fryktreaksjoner. Det er ren biologi. Er det så rart å skulle tro at noen hunder får snodige reaksjoner under kjønnsmodningen når hormonene styrer som verst? Det er helt naturlig synes jeg, og iallfall ikke noe grunnlag for å dra noen slutninger om mentaliteten på hunden?

Alle hunder er selvsagt ikke sånn. Noen dritthunder er dritthunder hele veien, uten særlige variasjoner, og noen sterke hunder har en svak periode når kroppen går gjennom store endringer. Big whoop.

Hvorfor skal man så tvil om dette egentlig?

Jeg har hatt en hund som fikk de snåleste ting for seg i en periode på noen måneder (i 8-10 mnders alder ca). Plutselig frika hun helt av typ klesstativet på Grønland som vi hadde gått forbi tusenvis av ganger. Boffa og bar seg, var helt toskete. Men så gikk det over.

Dette var en veldig stabil og harmonisk hund, hun hadde absolutt ikke noe svakt temperament.

Dette var Moshi forresten, det er vel flere her inne som ble godt kjent med henne og jeg er sikker på at de kan gå god for henne om det trengs mer objektive syn. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

I løpet av seks hunder kan jeg huske enkeltepisoder som kan kalles spøkelsesalder. Men jeg husker ikke mer enn to episoder som kan kalles spøkelsesalder. Så den alderen har vart utrolig kort her i gården. BC var jo redd menn men det kom hun med og det ahr gått helt over så det er ikke spøkelsesalder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er vel som med så mye annet - der er forskjell på raser, og ikke minst er der forskjell på individer. Noen opplever dette, andre ikke.

De har det nok i seg, de fleste. Hos noen kommer det tydeligere fram hos enn hos andre. Om det skyldes mentalitet, eller trening, eller begge deler, ja hvem vet - dette varierer nok også.

Selv har vi ei rimelig "hard" tispe her på halvannet år, som har vært gjennom minst to slike relativt korte perioder der hun kunne skvette litt ekstra av ting. Ei gravemaskinskuff husker jeg spesielt, den måtte jobbes en del med. Hun er vanligvis tøff som et spyd, men så er det brått ting som virker skremmende.

Ene perioden var i 16-ukers alder, andre runden hadde hun rundt andre løpetid. Begge gangene var hun fjollete og teit på mange andre områder også, og vi har ikke hatt problemer med å henge dette på hormon-knaggen.

Men om så var, at det skyldes "dårlig" trening (slik jeg synes det virker som enkelte vil skylde det på), så er mitt inntrykk at de aller, aller fleste kommer greit gjennom det og at alle klarer seg bra seinere.

Og så er det vel et poeng da, å skille mellom de som er generelt nervøse og skvetne, og de som bare har en periode hvor de er litt ekstra skvetne enn ellers. Som sagt, tispa her regnes som rimelig trygg, selvsikker og stødig, men også hun har hatt slike skvetne perioder på noen uker.

RED

Jeg mener det er veldig dumt, det man ofte prøver på på forum som dette - å lage enkle, universelle "regler" som skal gjelde for alle hunder - for eksempel om "spøkelsesalder" er fjas eller reelt.

Det er litt som hva helsesøstra på skolen alltid sa, uansett hva man kom innom med av skavanker i ungdommen - "du er helt normal!". Hver eneste gang, uansett hvor forskjellig fra alle andre man var eller utvikla seg.

Endret av jlkm
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med min første hund hadde jeg ikke hørt om "spøkelsesalder", og merket heller ikke noe til den. Med han jeg har nå gikk jeg og ventet på denne perioden, men har ikke merket noe spesielt til det.. Han var rimelig vrang i perioder i puberteten uansett, så kan jo selvfølgelig vaere han har hatt en liten "spøkelsesperiode", men den har sklidd inn med alt det andre pubertetsstyret.. :huh:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hunder som har vært tydelig preget av spøkelsesalder og i etterkant har vist seg å bli svært stabile, hvordan har de avreagert? Og hvis det kan vare opp til 2 års alder, hvordan slår dette ut på MH? Vil en sånn hund få feilaktig beskrivelse, eller vil den slite med avreagering?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Angus er litt sånn nå at han titter et par, tre ekstra ganger på ting som var overhode ikke rart eller ekkelt før. Han sjekker det dog ut så fort som mulig også bryr han seg ikke etterpå. Og da snakker vi om mange ting altså, bare sånn helt plutselig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hunder som har vært tydelig preget av spøkelsesalder og i etterkant har vist seg å bli svært stabile, hvordan har de avreagert? Og hvis det kan vare opp til 2 års alder, hvordan slår dette ut på MH? Vil en sånn hund få feilaktig beskrivelse, eller vil den slite med avreagering?

Nå er vel vår "lille" ennå bare halvannet år, så det er selvfølgelig kanskje litt tidlig å si at hun er "svært stabil", men i hverdagen er det veldig lite hun reagerer med usikkerhet på.

I disse spøkelsesperiodene (hva det nå enn er, men la oss nå kalle det det), har det vært litt varierende hvordan hun har fått avreagere. Eksempel den gravemaskinskuffa jeg nevnte over her som hun lot seg vettaskremme av (bare skuffa altså, selve maskinen brydde hun seg ikke om :P), der lot vi henne bare få styre på og nærme seg den på sine egne premisser. Vår har reagert med litt bjeffing og knurring og litt "dansing" rundt, hun vil gjerne bortpå men tør liksom ikke helt. Når jeg tenker meg om er det vel stort sett slik vi har gjort det - latt henne få finne ut av det sjøl, at ting ikke er så skumle som hun først tror selv. Har det tatt for lang tid har vi av og til hjulpet til med litt lokking og feks gå bort til tingen sjøl og klappe litt på den for å vise at den ihvertfall ikke biter oss.

Når hun først tør å bortpå, får snust litt og sjekka ut dette skrekkelige hva-det-enn-er, har hun bare dilta videre som om ingenting har hendt etterpå. Gravemaskinskuffer har vi sett mange av både før og siden, men kun den ene gangen var det et problem.

Vi har hatt veldig tro på at hunden er en mestringsjunkie, og har i veldig mange situasjoner latt henne finne ut av slike ting stort sett uten innblanding fra oss. Det ser ut til å ha fungert bra, og som sagt så er det ikke mye som skremmer henne nå, til hverdags.

Eksempelvis var vi just på nybegynnerkurs i agility, og vår hund var vel den som nølte minst når de forskjellige hindrene skulle "overvinnes" - der enkelte hunder kunne bruke 10-15 minutter på å komme gjennom pølsa.

Hvordan hun ville komme ut i en MH, aner jeg ikke - i alle fall ikke ennå ;)

(Det kan vel også nevne at hennes første ordentlige nyttårsaften sammen med oss også forløp helt fullstendig uten dramatikk)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hunder som har vært tydelig preget av spøkelsesalder og i etterkant har vist seg å bli svært stabile, hvordan har de avreagert? Og hvis det kan vare opp til 2 års alder, hvordan slår dette ut på MH? Vil en sånn hund få feilaktig beskrivelse, eller vil den slite med avreagering?

Tror faktisk My hadde hatt større reaksjoner og brukt lengre tid på å avreagere om hun hadde tatt K-testen (som er det eneste vi har fått med oss til nå) da hun var 1,5 istedenfor da hun var 3. Da hun var 3 hadde hun akkurat begynt å bli voksen, og var en mye mer stabil hund enn da hun var 1 år.

Jeg husker ikke helt nårtid, men My hadde iallefall flere sånne skummelt-perioder. Hun kunne gå kveldsturen som hun hadde gått mange ganger før, og plutselig reagerte hun på en blomsterpotte i en hage, som hun har sett mange ganger før. Neste dag: null reaksjon, men da kunne hun reagere på noe annet igjen, f.eks et skilt som hun også har sett mange ganger før.

Det rare var at disse periodene var borte like fort som de kom. Var som om noen slo av og på en bryter.

Siste skummelt-perioden var vel da hun var rundt året, da husker jeg hun reagerte som fy på en slik vei-koster de bruker for å koste opp grus og sand fra asfalt. Den var ikke i bruk, så den bråkte ikke engang. Den skulle hun gå i stor omring rundt, mens hun bustet på ryggen med all pels hun hadde.. I senere tid, har vi gått forbi all slags maskiner og hun bryr seg ikke. Er de påslått passer hun seg så de ikke kjører på henne (hun vet at ting som bråker rører på seg siden hun har hatt med snøscootere å gjøre jevnlig)

Jeg tror det er naturlig, akkurat som på menneskebarn. De får jo gjerne også perioder hvor alt plutselig er skummelt.

Samboeren har onkelbarn, og den yngste av de har alltid likt han veldig godt - men en kort periode syntes hun han var dritskummel (samme med bestemora, som hun har hatt enda mer med å gjøre) og hylte for full hals hver gang hun så han. :lol: Det var over like fort som det kom det og, nå hyler hun bare av glede :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Bedlis har noen spøkelsesraptuser iblant også, men stort sett bare i skumringstiden og på kvelden/natten. Da kan de mest harmløse tingene trigge noen skikkelige bjeffe-mens-han-danser-rundt episoder. Jeg kan nevne skumle ting à la: trehjulssykkel, busk med snø på toppen, gravemaskinskuff (godt å høre at han ikke er alene om det :rofl: ) feilparkerte biler, osv. Han tar noen runder rundt den skumle gjenstanden med mye bjeff og knurr, og roer seg ganske fort deretter.

På dagtid er han veldig stødig, og ikke redd noe.

Jeg har vurdert muligheten for at han faktisk ikke ser særlig godt i mørket, ettersom min tidligere erfaring med hund i spøkelsesalderen har vært at angsten kommer uansett tid på døgnet.

Når det er sagt så er min erfaring at stabile og stødige hunder ikke har en utpreget spøkelsesalder, mens de som er veldig påvirket har ganske ustabil psyke senere også. Min forrige tispe, Collie, var ganske ekstrem rundt 1,5års alderen. Men hun var på den usikre siden resten av livet også, og var en hund som skvatt av nye ukjente ting hele livet, dog ikke med samme intensitet som i puberteten.

Med Labradoren opplevde jeg aldri noe spøkelsesepisoder i det hele tatt, og mine Schnauzere har heller ikke hatt noe særlig slikt, selv om de kunne bjeffe på ukjente ting. Men da var det helt ukjente ting, ikke poser og gravemaskinskuffer...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her ler vi litt av at hunden er litt mørkeredd innimellom, men det er bare enkelte kvelder. Kanskje noe som gjør han litt utrygg i lufta, eller noe. Han er litt søt da, syns jeg.

Vi hadde en periode med at han ble litt usikker på nye gjenstander i kjente omgivelser, som han litt skvettent måtte sjekke opp. Jeg visste ikke noe om "spøkelsesalder" så jeg tenkte ikke så mye over det, bare gikk bort til den skumle gjenstanden sammen med han. Var forholdsvis kort periode tror jeg, men sikkert over noen måneder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min Bedlis har noen spøkelsesraptuser iblant også, men stort sett bare i skumringstiden og på kvelden/natten. Da kan de mest harmløse tingene trigge noen skikkelige bjeffe-mens-han-danser-rundt episoder. Jeg kan nevne skumle ting à la: trehjulssykkel, busk med snø på toppen, gravemaskinskuff (godt å høre at han ikke er alene om det :rofl: ) feilparkerte biler, osv. Han tar noen runder rundt den skumle gjenstanden med mye bjeff og knurr, og roer seg ganske fort deretter.

På dagtid er han veldig stødig, og ikke redd noe.

Vet du, det er som å høre bedlingtonen min. Tenkte jeg skulle nevne det, men jeg har bare avskrevet det som mørkeredsel. Når hun kom var hun ikke særlig godt miljøtrent, og hun kunne boffe endel på folk og andre ting frem til jeg tok hanekammen hennes (den er på vei ut igjen nå altså, skulle bare gjøre det litt enklere for henne for en periode) så det er tydelig at hun blir usikker på ting hun ikke ser skikkelig.

På dagtid er alt kult..

Jeg har også fått inntrykk av at de hundene som sliter mest med spøkelsesalderen sliter mer sånn generelt, men etter denne tråden ble jeg usikker..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Som Mari påpeker, hormoner kan føcke opp selv det mest robuste individ.

Det er ikke sånn at vi vil ha hunder som ikke reagerer på ting, vi vil ikke ha hunder som bare går rundt uten å ha noen form for selvoppholdelsesdrift. Så greia er jo ikke om de reagerer eller ikke, greia er jo hvordan de handterer det ETTER at de har reagert på noe. Det er jo her problemet ligger - blir hunden hysterisk eller er den nysgjerrig og vil sjekke ut å bli ferdig med det?

Jeg bruker bevisst ikke terminologien "spøkelsesalder" - for det er en kjensgjerning at mange hundeeiere og oppdrettere gjemmer drittbikkjer bak denne terminologien. Det skal - hormoner eller ei - ikke være nødvendig å "trene" en hund til å takle menn i rød jakker, eller damer med votter liksom. En godt skrudd sammen hund freaker ikke plutselig ut pga. folk om den frem til da var normalt sosial osv. Jovisst får de lov til å lure på hva votter er, men da skal de være nysgjerrig på vottene ikke få hetta av dama liksom (selv uten votter) - det er crappy mentalitet og har ingenting med spøkelsesalder å gjøre.

Det er nok perioder i livet hvor hunder skvetter mer enn normalt - og det har nok med hormoner å gjøre, fluer i huet osv. - at de ikke følger med og plutselig ser noe som hjernen ikke helt fiksa å få med seg akkurat da - men de skal ikke bruker timer og uker på å komme over det.

Når dette er sagt, så er det fullt mulig for en hundeeier å føcke opp en helt normal hund også - altså en hund som har normale reaksjoner (skvetter, synes enkelte ting er nasty osv.) ved å forsterke frykten/reaksjonen. Jeg har sett hundeeiere sitte ved søppelkasser og dikket med godbiter og pipestemme mens de klapper på søppelkassa for å lokke kjøteren bort - hvilket jo er sååååååå lurt, for det er jo såååååå normal oppførsel av eier at hunden helt sikkert lar seg overbevise om at en søppelkassen er helt ok. Så en litt feilskrudd hund (altså en hund som kanskje ikke er verdens tøffeste i utgangspunktet, men grei nok) kan bli skikkelig vrak med en eier som har lest for mye bøker rett og slett. Samme hund med en eier som oppfører seg normalt og bare tenker "ja ja - deal with it" og går videre vil antagelig ikke ha de helt store reaksjonene i noen tilfeller.

Her i huset har vi altså ikke spøkelsesalder - og jeg går ikke å tenker på at hunden kan bli redd osv. hele tiden, og derfor så har jeg aldri fått med meg om hundene her har hatt noen "diller" i spesielle perioder. Det er ikke noe tema liksom - og da blir det ikke noen greie heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vet du, det er som å høre bedlingtonen min. Tenkte jeg skulle nevne det, men jeg har bare avskrevet det som mørkeredsel. Når hun kom var hun ikke særlig godt miljøtrent, og hun kunne boffe endel på folk og andre ting frem til jeg tok hanekammen hennes (den er på vei ut igjen nå altså, skulle bare gjøre det litt enklere for henne for en periode) så det er tydelig at hun blir usikker på ting hun ikke ser skikkelig.

På dagtid er alt kult..

Jeg har også fått inntrykk av at de hundene som sliter mest med spøkelsesalderen sliter mer sånn generelt, men etter denne tråden ble jeg usikker..

Ja, det er litt vanskelig med denne der frisyren... Jeg har iblant klipt han skikkelig Bedlington, men da ser han rett og slett for dårlig, det er jeg overbevist om. Ofte klipper jeg han helt ned, slik at han ser ut som en Whippet, da virker han en del tryggere, så det har nok også med synet å gjøre (i tillegg til at det er en pubertal hannterrier...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er litt vanskelig med denne der frisyren... Jeg har iblant klipt han skikkelig Bedlington, men da ser han rett og slett for dårlig, det er jeg overbevist om. Ofte klipper jeg han helt ned, slik at han ser ut som en Whippet, da virker han en del tryggere, så det har nok også med synet å gjøre (i tillegg til at det er en pubertal hannterrier...)

Dette kan jeg skrive under på, jeg som har en portis med masse lugg. Den er sikkert 20 cm lang nå, og om hun ikke går med strikk til enhver tid, så blir hele bikkja mer usikker, spesielt i mørket. Det har hendt at hun går på vegger, ting som står på gulvet osv. Er luggen i strikk er ingen av disse tingene noe tema engang.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er nok perioder i livet hvor hunder skvetter mer enn normalt - og det har nok med hormoner å gjøre, fluer i huet osv. - at de ikke følger med og plutselig ser noe som hjernen ikke helt fiksa å få med seg akkurat da - men de skal ikke bruker timer og uker på å komme over det.

Men er det noen som gjør det da? Bruker timer og uker på å "komme over" en enkeltting? Jeg fortsetter å bruke gravemaskinskuffa - den episoden tok vel omtrent 4 minutter.

Selve perioden varer gjerne noen uker ja. For oss var det på ut av det blå og forsvant like brått. Husker ikke nøyaktig, men vil tro vi snakka om ca 3 uker der hun skvatt litt ekstra av ting.

Tar en enkeltting, eks gravemaskinskuffa, flere timer eller mange "møter" til for å kunne takle - ja så er det vel neppe snakk om stort annet enn generell usikkerhet/utrygghet.

Her i huset har vi altså ikke spøkelsesalder - og jeg går ikke å tenker på at hunden kan bli redd osv. hele tiden,

Og bare for å ha det helt på det rene - men her kan jeg selvfølgelig kun snakke for meg selv - så har det aldri vært slik at denne "spøkelsesalderen" (jeg får bruke det ordet til jeg har et bedre) har hemmet oss på noe vis. Vi har aldri tatt ekstra spesielle hensyn eller gått rundt og tenkt mye på det.

Turer akkurat som vanlig, eneste forskjellen var at hun innimellom fant ting hun ikke helt fiksa der og da, og da tok vi oss tid til å håndtere det. Ingen dramatikk, heller litt god underholdning - det er utvilsomt litt festlig å se bikkja streeeekke seg så lang hun er for å snuse på dette merkelige mens bakbeina helst skulle være et par meter unna.

Men jeg lover deg, du hadde merka det om bikkja hadde en slik litt ekstra skvetten periode, i alle fall slik Gaia hadde det. Selv om du ikke går rundt og tenker veldig mye på det ;)

For dere som mener å aldri ha opplevd dette - har bikkja deres aldri gjort sånt som dette?

Det der er et ganske greit eksempel på hvordan Gaia kunne oppføre seg. Etter litt bjeffing og spretting kunne hun begynne å nærme seg søplekassa forsiktig, sprette litt tilbake igjen og sånn holder hun på til hun innser at bøtta ikke kommer til bite henne i nesa, snuser litt på den, og så labber vi videre som om ingenting overhodet har hendt. Hele seansen kunne ta alt fra 30 sekunder til et par minutter.

RED;

Her er en til;

Veldig typisk for hvordan Gaia kunne oppføre seg. Men merk nå at slik kun har skjedd i perioder. Utenom disse (to?) periodene har ikke slike ting skjedd overhodet - såvidt jeg kan komme på nå ihvertfall.

Endret av jlkm
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da sitter jeg her og klyper meg i armen, fordi Edeward ga meg både utgangsstilling og flere meter med fot gjennom tre vendinger og flere stopp med sitt uten å ha forventninger om verken lek eller godis for det. Hadde ingenting fremme, og attituden hans tilsa at han gjorde det bare for interaksjonen og noe å gjøre sammen. Kanskje er metoden effektiv - han har begynt forbinde handlingen i seg selv med noe bra? Det er den faglige forklaringen. ..men ved å antropomorfisere kan det også ha vært for å belønne meg for å ha vært flink mams og servert ham rikelig med vom for å sitte pent og vente mens jeg kaster "apporten" - som jeg sliter med å kommunisere hvordan jeg ønsker levert. Det er vårt nye problem for tiden. Han blir forbanna fordi jeg ikke tar imot når han bare slipper den foran meg og begynner kjefte på meg fordi jeg krever å få den i hånden før jeg serverer noe. Vi har hatt mange sånne runder nå, og jeg forstod endelig at vi må tilbake noen skritt og trene på å holde apporten igjen. Gått altfor fort og klønete frem.  Ellers har Jokke kommet tilbake. Antar det er fordi testikkelen som ikke har kommet ned i pungen vokser i størrelse og er ukomfortabel der den sitter. På gjerdet om å fjerne den, fordi jeg er usikker på om jeg vil fjerne bare den ene som ikke har kommet ned, eller kastrere ham fullstendig. Har på følelsen av at den avgjørelsen blir tatt litt uti puberteten ^^ Det er vanskelig, altså. På den ene siden virker den ballen på feil sted ubehagelig for ham, og det er en fare for kreft i den. På den andre siden er kirurgi kirurgi. Fordi den har vært jojo, nede i pungen i perioder og ligget utenfor kanalen, i lysken, så er det stadig en sjanse for at den kommer helt ned. Da er det dumt å utsette ham for kirurgi unødvendig. Hormonene har flere effekter på helse og humør, er ikke bare der for forplantning. Noen av effektene vil en helst være foruten, men å fjerne dem kan også medføre uønskede helse- og adferdsendringer. En kan vel tilføre hormoner kunstig dersom det blir et problem. Et mindre onde enn testikkelkreft. ..men fjerne en eller begge, og når?  Antakelig er han 8 år og har fått en kreftdiagnose innen jeg klarer bestemme meg.   
    • Tok bilder i dag, med tanke på dagboken, og innså at det ikke er noe nytt å melde, utover ny frisyre. Spanielørene måtte vike i varmen. Nyfrisert Edeward i solnedgang   
    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...