Gå til innhold
Hundesonen.no

Rare ting du trodde da du var liten?


Guest Yellow
 Share

Recommended Posts

Hehe, da jeg var liten trodde jeg en av naboene var Alf Prøysen (bare fordi han var gammal). Og så trodde jeg at det var JEG som hadde funnet opp ulvehund! Så sa til kusina mi at det var ulvehunder i skogen her.

Og så trodde jeg det var hekser ute som om natten kidnappet små barn (det hadde søsteren min sagt). Og at det var et skummelt ovnmonster i kjelleren.

Jeg trodde også at jeg kjente alle fra "Huset med det rare i" (barne TV-program) i virkeligheten. Klarte ikke å skille mellom TV og virkelighet helt.

Og så trodde jeg at når man satt i badekaret og badet, måtte man gå ut FØR man tok ut proppen, hvis ikke kunne man bli sugt ned i sluket :( Og at det kom haier opp av sluket. Var livredd for sluket!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at hver gang man satte på en CD, så måtte artisten sitte et sted å synge. Liksom, at artisten satt et sted hvor han eller hun hadde oversikt over alle som eide CD'ene, og da sang den riktige sange når den ble satt på et sted i noens hjem. Men så kom jeg til å tenke på hva som skjedde hvis to stk satte på forskjellige sanger samtidig, og da tror jeg hodet mitt eksploderte litt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde akkurat lært hvor høyt/langt en meter var,og hadde i tillegg stor interesse av værmeldingen på radio.Den morgenen de sa det skulle komme snø over tusen METER var det en hysterisk unge som ikke turte gå ut.... :icon_redface:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde jo som mange andre at Labbetuss var en helt ekte OES. Det vil si, fram til vi hadde en stor oppvisning på kulturhuset hvor Labbetuss skulle være. Jeg skulle være med og danse ballett og ble geleidet bak scenen der jeg fikk mitt livs sjokk. Kostymet til Labbetuss lå nemlig i en haug på gulvet. Det var det mest grusomme jeg hadde sett.

:lol: Stakar!

Eg trudde VELDIG lenge at pastaplatene i lasagne eigentleg var ost. Eg vart like skuffa kvar gong når det viste seg at det ikkje var det, og eg kunne ikkje fatte og forstå kva det kunne vere for noko. Etter kvart hugsa eg frå gong til gong at det jo ikkje var ost, men eg hadde alltid eit lite håp likevel...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at hvis jeg spiste vannmelon-frø så kom det til å vokse vannmeloner i magen min. Når jeg uheldigvis klarte å svelge et vannmelon-frø fikk jeg totalt panikk, og gråt og gråt. Jeg satt der og trodde jeg skulle dø fordi jeg hadde spist et frø.. For magen min var mindre enn en vannmelon! :cry: :cry:

Takk til mine eldre søsken som lurte meg i 12år :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Da jeg var liten trodde jeg at drømmene mine var ekte. Drømte jeg at jeg falt, så var jeg overbevist om at jeg hadde svevet IRL også. Også husker jeg at jeg pleide å ha en ekkel drøm hvor Hufsa sitt søskenbarn kom for å ta meg. Dette var en drøm jeg pleide å ha nesten hver natt en stund, og jeg var overbevist om at det faktisk skjedde.

Ellers veit jeg ikke altså, jeg var vel en kjedelig, men kunnskapsrik liten unge :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer ikke på noen jeg hadde, men må fortelle at den søte 5 år gamle nevøen min trodde de ikke snakket med munnen i gamle dager :lol:

Grunnen er en gammel serie som går på barnetv ( vi i bakkebygrenda el noe) hvor alt er dubet.. Herregud, som vi sleit med å holde oss alvorlige..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Siden jeg er oppvokst halvannen fotballbane fra fjæra så ble mye av tiden brukt der for å leke. Vi var (i alle fall jeg hehe) overbevist om at det gikk an å erte havet til å komme med større bølger. Så vi stod heeelt i kanten og ropte "æddabædda sjøbåra sjøbåra". Med jevne mellomrom så kommer det jo litt større bølger, og det var jeg helt sikker på var på grunn av oss. :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg så en gang en film, og han ene i filmen, han døde. Jeg ble veldig frustrert da jeg så en annen film hvor samme mannen var med, men konkluderte med at denne filmen nok var laget før den der hvor han døde. Men, så døde han i den filmen og. DA ble jeg forvirret. Men så fikk jeg forklart hvordan det hele hang sammen.

Filmer i svart/hvitt var selvsagt laget på den tiden da man ikke hadde farger, og det må jo ha vært veldig kjedelig å leve da.

Ble også skuffet da jeg faktisk ikke kunne gå bak tv'n og se hvordan en mann så ut forfra uten klær, han stod med ryggen til mot skjermen, og da må man jo kunne gå bak for å titte. Den gang ei.

Kan signere alt her! :D

Også trodde jeg at du hvite/røde stripete postbilene ble kjørt av tyver og skumle folk, så hver gang jeg så en slik gjømte jeg meg, å jeg var nabo med postkontoret :lol:

Trodde også at vi var kongelige, fordi pappa kalte meg prinsessa si, fikk faktisk problemer i barnehagen pågrunn av det *ler*

Åh, det er så mange slike ting som har gått opp for meg iløpet av årene, ganske sent også noen, som jeg ellers aldri har tenkt på. Men nå kommer jeg selvsagt ikke på noe :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var liten bodde det en rød vaskebjørn i skogen bak huset vårt. Så den mange ganger jeg for tenk! :D

Og en mann nede i gata kalte vi for maskemannen. Alle var redd ham. Hvitt ansikt og krokrygget. Han hadde sprøytespisser stikkende ut fra stresskofferten sin, såklart. Også hvit varebil. Han var nemlig både narkoman og kidnapper og hadde hvit maske på seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kom på! Jeg trodde at både Amerika og Norge feiret meg, jeg har nemlig bursdag 4 juli og som trøst for at jeg hadde bursdag midt i fellesferien når alle var borte sa mamma at alle flagget for meg :P

Også trodde jeg pappa var med i 1 og 2 verdenskrig, falklandskrigen og Napoelons hær. Dette fortalte han nemlig meg, og jeg fortalte det jo videre... Han var kokk i marinen liksom. Han lærte å ikke lyve til barn da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

En annen ting var at søsteren min lurte meg til å tro at hun ikke kunne ha sideskill, for da klarte hun ikke rette opp hodet fordi det ble for tungt på den ene siden. Så grunnen til at hun ikke fikk seg sideskill var at hun da måtte gå med hodet på skakke. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var liten trodde jeg at hver gang en sang ble spilt på radioen, så måtte artisten synge :icon_redface: Jeg husker at jeg syntes veldig synd på en artist, fordi sangen hans ble spilt hele tiden...han måtte jo bli lei av å synge!

Det minner meg om min egen innbildning; jeg trodde hallo-dama på tv hadde et enormt panel foran seg med tusenvis av knapper på. En knapp for hvert program. Jeg var veldig imponert over at hun alltid traff riktig knapp! :)

Jeg var overbevist om at det var rekeøyne i fårikålen..

:lol:

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Haha, det gjorde vi også, ofte. Og ble pissredde! :P

Mine to eldre søsken fikk innbildt meg at jeg hadde en sjelden sykdom som gjorde meg helt rar, som jeg ikke kunne merke selv. Og at alle andre visste om det, og hadde fått streng beskjed av mamma om å ikke fortelle det til meg. Jeg husket ikke at de hadde sagt det, og gikk rundt med en "Enn hvis..?"-følelse fra tid til annen til langt oppi tenårene :icon_redface: Så plutselig kom det for en dag at det var de som hadde sagt det, at det var der den følelsen kom fra! De har fortsatt litt dårlig samvittidghet for det tror jeg.. :teehe:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Var nok veldig mye annet rart jeg trodde også, men det var dette jeg kom på i farta!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Drittunger, liksom? :o

Kommer ikke på noe som jeg trodde når jeg var liten jeg, annet enn at jeg var hellig overbevist om at jeg hadde små mennesker i skapet mitt, sånne lilleputt-mennesker, som i boka "Indianeren i skapet", eller hva den nå het. Mest fordi at jeg så dem når jeg hadde feber (klart det ikke var feberfantasier :aww: ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

Folk gikk i tog for mine foreldre, tenk. Begge har bursdag 17. mai :P

Var også redd for nordlyset, for om man vinket til det så kom det og tok deg. Så var ofte jeg løp hjem fra korøvelse.

Også var jeg overbevist om at det var ulv i skogen (i Tromsdalen), så var livredd hver gang jeg skulle hjem fra ei venninne som bodde ganske langt inni dalen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste jeg kan huske var at mine foreldre trodde at jeg ikke viste hva "hmhm'n" var. Jeg viste det jeg, for det var bjørn og de snakket om den kun når vi teltet i vassfaret. Mine eldre søsken var blitt enige med mine foreldre om at de ikke skulle si bjørn når jeg var i nærheten. Så jeg spilte med inntil for noen år tilbake og avslørte at jeg hele tiden viste hvem "hmhm'n" var *ler* Mor var sjokkert *ler*

Jeg livredd mørket da, men det er fordi det finnes spøkelser der, og det gjør det jo ennå. Mørket er ikke min venn :baby:

I går fikk jeg forøvrig greie på ett av mine barns fantasier. Vi snakker jo om Ola Beinløs (gjennomtrekken), hun trodde det var en skitten gammel mann med stort skjegg som slamret med dørene :P Stakkars barn, ikke like herdet som moren hun som ikke lot seg avskrekke av digre hmhm'r

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En gang da jeg var lita (var nok 4-5) drev mamma på å kokte noe. Da hun gikk ut av kjøkkenet kikket jeg oppi gryta og ble litt overrasket over at det som lå i det kokende vannet var en menneskefot! Det var tydlig at det var det vi skulle ha til middag og jeg var litt sjokkert over at vi spiste andre mennesker... Men fant ut at vi spiste jo så mye rart, så det var sikkert normalt :icon_confused: Så jeg gikk rundt en hel dag og lurte på hvordan menneske smakte... ble ganske lettet da mamma fortalte at det var oksetunge (selv om det også var ganske rart) :innocent:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

*ler* Det gjorde jeg også, jeg klarte ikke å se for meg at noe ikke levdew når jeg va liten, så jeg var overbevist om at det mesta hadde følelser osv. Spesielt ting med øyne, da måtte det bare leve jo! *flire*

Jeg trodde forresten også at alle snille menner som ikke var i familie var "lokkemenner", da pappa klarte å si et eller annet om at lokkemenner lata som de var snille, etter jeg hadde blitt med en fremmed mann etter skolen for å hjelpe å lete etter valpen hans.(som faktisk viste seg å ikke ha noe valp... skremmende).

Så en gang jeg var med en jente hjem fra barnehagen, klarte jeg å si til faren at jeg viste han var en lokkemann, for han var jo så snill :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Slet med lyd på kurset i går også. Oppunder taket ivrig på å få mat og lek for gøyale oppgaver.  Selv slet jeg med å være tydelig på hva han skulle gjøre. For tidlig på dagen og for lite koffein innabords. Kom meg litt mot slutten etter å ha forvirret vettet av den stakkars valpen med elendig lederskap i starten. Jeg blir så perpleks når han ikke gjør som jeg ber om, og da blir kommunikasjonen enda mindre tydelig. Blir ofte bare stående rådvill fordi jeg ikke hadde noen plan B for hvordan håndtere det om han ikke gjorde som jeg forventet. Jeg ber om sitt og han legger seg slapt ned på hoften og stirrer på meg for mer tydelig kommunikasjon om hvordan få seg en matbit eller kos eller lek eller begeistring, og jeg blir bare stående perpleks og vente på en god ide om hvordan jeg skal respondere på det.  Det er et nytt problem. Kan ikke huske å ha slitt med å ikke få hva jeg ba om før, derfor har jeg heller ikke noen ideer om hvordan håndtere det. Tror jeg har lagt forventningene til hva han skal mestre ifht alder altfor høyt. Han er såpass mye større enn tidligere hunder, så mine forventninger er ubevisst justert opp bare på det visuelle inntrykket av størrelsen hans. Trenger være mer bevisst på hvor liten han fortsatt er, for å skru forventninger ned og hjelpere og belønningsfrekvens opp.  Ballen er dessverre trukket litt opp igjen, og Jokke er tilbake. Den ligger rett innenfor, nesten nede. Forstår at det der er ubehagelig for ham. I dag har vi gått en litt lengre tur. Nonchalant over en mengde hester i luftegårder, for det har vi sett før. Hest på veien med sulky og kusk med hjelm og briller var noe nytt, så de ble kjeftet litt på for å forstyrre det stabile verdensbildet hans med nye elementer. Ikke noen big deal, ville bare gi dem beskjed om at det der var irreglementært. Han er 16 uker i dag.  Etter tur var vi innom miljøtrening. Der løp Ede ivrig opp trappen for å rutsje ned og løpe over det gøyale skumgummi-terrenget flere ganger før han husket at han var redd trapp og ville ha drama istedenfor gøy.  Gyngeunderlag kunne muttern bare drite i å prøve narre ham i den sikre døden på, men senket plattform var ok å ha en tålmodighetsprøve på, i håp om å få løpe favoritten igjen: Tunnellen 💕 På tur hjem ville muttern ha et fint bilde av en høyreist og råstolt Ede med det nye kampeskinnet sitt, mot en fin bakgrunn, men Ede hadde no such concerns for fotoalbumet sitt. Beste vi fikk til med sliten valp, lite tålmodighet, mobilkamera og Google Photos ble i beste fall laber nisjehumor.
    • Sladretrening er eneste jeg vet om som fungerer. Vært lenge nok på sonen til å postulere at ingen gamle travere her inne kjenner noen mer effektiv metode heller. Har stått i samme situasjon og slet med dårlig timing og dilemmaet mellom å ødelegge markør eller belønne utageringen. Fasitsvaret viste seg å være å ta crap timing på min egen kappe, beholde verdien av markøren ved å belønne konsekvent etter å ha gitt den, og så løser det seg over tid (fra noen timer til mange lange måneder) med en klar overvekt av god timing på markør over tid.  Jeg trodde personlig det aldri ville bli bra, men etter 6 lange måneder med konsekvent sladretrening, det då mørkt ut, ingen lysglimt i tunellen lenge, så var den alternative nevrologiske pathwayen gått fra å være et tråkk til å bli den nye nevrale hovedveien. 
    • Hei! Har en 4 mnd gammel bc valp som er begynt å knurre og bjeffe mot hunder på tur… møter sjeldent hunder på tur her hjemme, men flere hunder som står i hundegård og bjeffer når vi går forbi.. disse hun er begynt å utagere på! Hunder på trening går fint..   noen tips for å avbryte dette? Sladretrening? Dette er non usikkerthet
    • Det er en fin alder. Mine to yngste blir to år i slutten av april. Kjører med de alt fra 12 km til 3 mil. Har noen ruter der jeg må på asfalten litt så jeg kommer til en runde men da tar jeg hastigheten så lav som mulig og bruker potesokker. De med gummi er fint til asfalt. Jeg bruker hundepark (50 mål) 1-2 ganger i uka med flokken som variasjon.  Når jeg kun hadde én husky syklet jeg også rundt mila hver dag for at han skulle være fornøyd. Gåturer var/er han aldri ordentlig fornøyd med. Kunne gå i skogen flere timer for så å komme hjem og løpe rett bort til sykkelen.  
    • Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver.  Lyd.  Så intens vokal.  All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på.  Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to.  Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her.  Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke.  Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler.  Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet.  Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...