Gå til innhold
Hundesonen.no

Rare ting du trodde da du var liten?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg trodde at hver gang man satte på en CD, så måtte artisten sitte et sted å synge. Liksom, at artisten satt et sted hvor han eller hun hadde oversikt over alle som eide CD'ene, og da sang den riktige sange når den ble satt på et sted i noens hjem. Men så kom jeg til å tenke på hva som skjedde hvis to stk satte på forskjellige sanger samtidig, og da tror jeg hodet mitt eksploderte litt :P

Skrevet

Jeg hadde akkurat lært hvor høyt/langt en meter var,og hadde i tillegg stor interesse av værmeldingen på radio.Den morgenen de sa det skulle komme snø over tusen METER var det en hysterisk unge som ikke turte gå ut.... :icon_redface:

  • Like 4
Skrevet

Jeg trodde at julenissen på nordpolen gikk i røde klær,og han på sydpolen gikk i blått- vent jeg tror forsatt på det :D

Vi hadde nemlig blå nisse på julaften fordi vi bodde sør i landet :D

Skrevet

Jeg trodde jo som mange andre at Labbetuss var en helt ekte OES. Det vil si, fram til vi hadde en stor oppvisning på kulturhuset hvor Labbetuss skulle være. Jeg skulle være med og danse ballett og ble geleidet bak scenen der jeg fikk mitt livs sjokk. Kostymet til Labbetuss lå nemlig i en haug på gulvet. Det var det mest grusomme jeg hadde sett.

:lol: Stakar!

Eg trudde VELDIG lenge at pastaplatene i lasagne eigentleg var ost. Eg vart like skuffa kvar gong når det viste seg at det ikkje var det, og eg kunne ikkje fatte og forstå kva det kunne vere for noko. Etter kvart hugsa eg frå gong til gong at det jo ikkje var ost, men eg hadde alltid eit lite håp likevel...

Skrevet

Jeg trodde at hvis jeg spiste vannmelon-frø så kom det til å vokse vannmeloner i magen min. Når jeg uheldigvis klarte å svelge et vannmelon-frø fikk jeg totalt panikk, og gråt og gråt. Jeg satt der og trodde jeg skulle dø fordi jeg hadde spist et frø.. For magen min var mindre enn en vannmelon! :cry: :cry:

Takk til mine eldre søsken som lurte meg i 12år :D

  • Like 1
Guest Michellus
Skrevet

Da jeg var liten trodde jeg at drømmene mine var ekte. Drømte jeg at jeg falt, så var jeg overbevist om at jeg hadde svevet IRL også. Også husker jeg at jeg pleide å ha en ekkel drøm hvor Hufsa sitt søskenbarn kom for å ta meg. Dette var en drøm jeg pleide å ha nesten hver natt en stund, og jeg var overbevist om at det faktisk skjedde.

Ellers veit jeg ikke altså, jeg var vel en kjedelig, men kunnskapsrik liten unge :lol:

Skrevet

Jeg kommer ikke på noen jeg hadde, men må fortelle at den søte 5 år gamle nevøen min trodde de ikke snakket med munnen i gamle dager :lol:

Grunnen er en gammel serie som går på barnetv ( vi i bakkebygrenda el noe) hvor alt er dubet.. Herregud, som vi sleit med å holde oss alvorlige..

Skrevet

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Siden jeg er oppvokst halvannen fotballbane fra fjæra så ble mye av tiden brukt der for å leke. Vi var (i alle fall jeg hehe) overbevist om at det gikk an å erte havet til å komme med større bølger. Så vi stod heeelt i kanten og ropte "æddabædda sjøbåra sjøbåra". Med jevne mellomrom så kommer det jo litt større bølger, og det var jeg helt sikker på var på grunn av oss. :aww:

Skrevet

Jeg så en gang en film, og han ene i filmen, han døde. Jeg ble veldig frustrert da jeg så en annen film hvor samme mannen var med, men konkluderte med at denne filmen nok var laget før den der hvor han døde. Men, så døde han i den filmen og. DA ble jeg forvirret. Men så fikk jeg forklart hvordan det hele hang sammen.

Filmer i svart/hvitt var selvsagt laget på den tiden da man ikke hadde farger, og det må jo ha vært veldig kjedelig å leve da.

Ble også skuffet da jeg faktisk ikke kunne gå bak tv'n og se hvordan en mann så ut forfra uten klær, han stod med ryggen til mot skjermen, og da må man jo kunne gå bak for å titte. Den gang ei.

Kan signere alt her! :D

Også trodde jeg at du hvite/røde stripete postbilene ble kjørt av tyver og skumle folk, så hver gang jeg så en slik gjømte jeg meg, å jeg var nabo med postkontoret :lol:

Trodde også at vi var kongelige, fordi pappa kalte meg prinsessa si, fikk faktisk problemer i barnehagen pågrunn av det *ler*

Åh, det er så mange slike ting som har gått opp for meg iløpet av årene, ganske sent også noen, som jeg ellers aldri har tenkt på. Men nå kommer jeg selvsagt ikke på noe :aww:

Skrevet

Da jeg var liten bodde det en rød vaskebjørn i skogen bak huset vårt. Så den mange ganger jeg for tenk! :D

Og en mann nede i gata kalte vi for maskemannen. Alle var redd ham. Hvitt ansikt og krokrygget. Han hadde sprøytespisser stikkende ut fra stresskofferten sin, såklart. Også hvit varebil. Han var nemlig både narkoman og kidnapper og hadde hvit maske på seg.

Skrevet

Kom på! Jeg trodde at både Amerika og Norge feiret meg, jeg har nemlig bursdag 4 juli og som trøst for at jeg hadde bursdag midt i fellesferien når alle var borte sa mamma at alle flagget for meg :P

Også trodde jeg pappa var med i 1 og 2 verdenskrig, falklandskrigen og Napoelons hær. Dette fortalte han nemlig meg, og jeg fortalte det jo videre... Han var kokk i marinen liksom. Han lærte å ikke lyve til barn da :P

Skrevet

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

En annen ting var at søsteren min lurte meg til å tro at hun ikke kunne ha sideskill, for da klarte hun ikke rette opp hodet fordi det ble for tungt på den ene siden. Så grunnen til at hun ikke fikk seg sideskill var at hun da måtte gå med hodet på skakke. :P

Skrevet

Da jeg var liten trodde jeg at hver gang en sang ble spilt på radioen, så måtte artisten synge :icon_redface: Jeg husker at jeg syntes veldig synd på en artist, fordi sangen hans ble spilt hele tiden...han måtte jo bli lei av å synge!

Det minner meg om min egen innbildning; jeg trodde hallo-dama på tv hadde et enormt panel foran seg med tusenvis av knapper på. En knapp for hvert program. Jeg var veldig imponert over at hun alltid traff riktig knapp! :)

Jeg var overbevist om at det var rekeøyne i fårikålen..

:lol:

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Haha, det gjorde vi også, ofte. Og ble pissredde! :P

Mine to eldre søsken fikk innbildt meg at jeg hadde en sjelden sykdom som gjorde meg helt rar, som jeg ikke kunne merke selv. Og at alle andre visste om det, og hadde fått streng beskjed av mamma om å ikke fortelle det til meg. Jeg husket ikke at de hadde sagt det, og gikk rundt med en "Enn hvis..?"-følelse fra tid til annen til langt oppi tenårene :icon_redface: Så plutselig kom det for en dag at det var de som hadde sagt det, at det var der den følelsen kom fra! De har fortsatt litt dårlig samvittidghet for det tror jeg.. :teehe:

  • Like 2
Skrevet

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Var nok veldig mye annet rart jeg trodde også, men det var dette jeg kom på i farta!

Skrevet

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Drittunger, liksom? :o

Kommer ikke på noe som jeg trodde når jeg var liten jeg, annet enn at jeg var hellig overbevist om at jeg hadde små mennesker i skapet mitt, sånne lilleputt-mennesker, som i boka "Indianeren i skapet", eller hva den nå het. Mest fordi at jeg så dem når jeg hadde feber (klart det ikke var feberfantasier :aww: ).

Skrevet

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

Folk gikk i tog for mine foreldre, tenk. Begge har bursdag 17. mai :P

Var også redd for nordlyset, for om man vinket til det så kom det og tok deg. Så var ofte jeg løp hjem fra korøvelse.

Også var jeg overbevist om at det var ulv i skogen (i Tromsdalen), så var livredd hver gang jeg skulle hjem fra ei venninne som bodde ganske langt inni dalen.

Skrevet

Eneste jeg kan huske var at mine foreldre trodde at jeg ikke viste hva "hmhm'n" var. Jeg viste det jeg, for det var bjørn og de snakket om den kun når vi teltet i vassfaret. Mine eldre søsken var blitt enige med mine foreldre om at de ikke skulle si bjørn når jeg var i nærheten. Så jeg spilte med inntil for noen år tilbake og avslørte at jeg hele tiden viste hvem "hmhm'n" var *ler* Mor var sjokkert *ler*

Jeg livredd mørket da, men det er fordi det finnes spøkelser der, og det gjør det jo ennå. Mørket er ikke min venn :baby:

I går fikk jeg forøvrig greie på ett av mine barns fantasier. Vi snakker jo om Ola Beinløs (gjennomtrekken), hun trodde det var en skitten gammel mann med stort skjegg som slamret med dørene :P Stakkars barn, ikke like herdet som moren hun som ikke lot seg avskrekke av digre hmhm'r

Skrevet

En gang da jeg var lita (var nok 4-5) drev mamma på å kokte noe. Da hun gikk ut av kjøkkenet kikket jeg oppi gryta og ble litt overrasket over at det som lå i det kokende vannet var en menneskefot! Det var tydlig at det var det vi skulle ha til middag og jeg var litt sjokkert over at vi spiste andre mennesker... Men fant ut at vi spiste jo så mye rart, så det var sikkert normalt :icon_confused: Så jeg gikk rundt en hel dag og lurte på hvordan menneske smakte... ble ganske lettet da mamma fortalte at det var oksetunge (selv om det også var ganske rart) :innocent:

  • Like 1
Skrevet

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

*ler* Det gjorde jeg også, jeg klarte ikke å se for meg at noe ikke levdew når jeg va liten, så jeg var overbevist om at det mesta hadde følelser osv. Spesielt ting med øyne, da måtte det bare leve jo! *flire*

Jeg trodde forresten også at alle snille menner som ikke var i familie var "lokkemenner", da pappa klarte å si et eller annet om at lokkemenner lata som de var snille, etter jeg hadde blitt med en fremmed mann etter skolen for å hjelpe å lete etter valpen hans.(som faktisk viste seg å ikke ha noe valp... skremmende).

Så en gang jeg var med en jente hjem fra barnehagen, klarte jeg å si til faren at jeg viste han var en lokkemann, for han var jo så snill :lol:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...