Gå til innhold
Hundesonen.no

Rare ting du trodde da du var liten?


Guest Yellow
 Share

Recommended Posts

Hehe, da jeg var liten trodde jeg en av naboene var Alf Prøysen (bare fordi han var gammal). Og så trodde jeg at det var JEG som hadde funnet opp ulvehund! Så sa til kusina mi at det var ulvehunder i skogen her.

Og så trodde jeg det var hekser ute som om natten kidnappet små barn (det hadde søsteren min sagt). Og at det var et skummelt ovnmonster i kjelleren.

Jeg trodde også at jeg kjente alle fra "Huset med det rare i" (barne TV-program) i virkeligheten. Klarte ikke å skille mellom TV og virkelighet helt.

Og så trodde jeg at når man satt i badekaret og badet, måtte man gå ut FØR man tok ut proppen, hvis ikke kunne man bli sugt ned i sluket :( Og at det kom haier opp av sluket. Var livredd for sluket!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at hver gang man satte på en CD, så måtte artisten sitte et sted å synge. Liksom, at artisten satt et sted hvor han eller hun hadde oversikt over alle som eide CD'ene, og da sang den riktige sange når den ble satt på et sted i noens hjem. Men så kom jeg til å tenke på hva som skjedde hvis to stk satte på forskjellige sanger samtidig, og da tror jeg hodet mitt eksploderte litt :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde akkurat lært hvor høyt/langt en meter var,og hadde i tillegg stor interesse av værmeldingen på radio.Den morgenen de sa det skulle komme snø over tusen METER var det en hysterisk unge som ikke turte gå ut.... :icon_redface:

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/30/2012 at 12:01 AM, Kensington Gate skrev:

Jeg trodde jo som mange andre at Labbetuss var en helt ekte OES. Det vil si, fram til vi hadde en stor oppvisning på kulturhuset hvor Labbetuss skulle være. Jeg skulle være med og danse ballett og ble geleidet bak scenen der jeg fikk mitt livs sjokk. Kostymet til Labbetuss lå nemlig i en haug på gulvet. Det var det mest grusomme jeg hadde sett.

:lol: Stakar!

Eg trudde VELDIG lenge at pastaplatene i lasagne eigentleg var ost. Eg vart like skuffa kvar gong når det viste seg at det ikkje var det, og eg kunne ikkje fatte og forstå kva det kunne vere for noko. Etter kvart hugsa eg frå gong til gong at det jo ikkje var ost, men eg hadde alltid eit lite håp likevel...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at hvis jeg spiste vannmelon-frø så kom det til å vokse vannmeloner i magen min. Når jeg uheldigvis klarte å svelge et vannmelon-frø fikk jeg totalt panikk, og gråt og gråt. Jeg satt der og trodde jeg skulle dø fordi jeg hadde spist et frø.. For magen min var mindre enn en vannmelon! :cry: :cry:

Takk til mine eldre søsken som lurte meg i 12år :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Michellus

Da jeg var liten trodde jeg at drømmene mine var ekte. Drømte jeg at jeg falt, så var jeg overbevist om at jeg hadde svevet IRL også. Også husker jeg at jeg pleide å ha en ekkel drøm hvor Hufsa sitt søskenbarn kom for å ta meg. Dette var en drøm jeg pleide å ha nesten hver natt en stund, og jeg var overbevist om at det faktisk skjedde.

Ellers veit jeg ikke altså, jeg var vel en kjedelig, men kunnskapsrik liten unge :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kommer ikke på noen jeg hadde, men må fortelle at den søte 5 år gamle nevøen min trodde de ikke snakket med munnen i gamle dager :lol:

Grunnen er en gammel serie som går på barnetv ( vi i bakkebygrenda el noe) hvor alt er dubet.. Herregud, som vi sleit med å holde oss alvorlige..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Siden jeg er oppvokst halvannen fotballbane fra fjæra så ble mye av tiden brukt der for å leke. Vi var (i alle fall jeg hehe) overbevist om at det gikk an å erte havet til å komme med større bølger. Så vi stod heeelt i kanten og ropte "æddabædda sjøbåra sjøbåra". Med jevne mellomrom så kommer det jo litt større bølger, og det var jeg helt sikker på var på grunn av oss. :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/29/2012 at 8:17 AM, Justisia skrev:

Jeg så en gang en film, og han ene i filmen, han døde. Jeg ble veldig frustrert da jeg så en annen film hvor samme mannen var med, men konkluderte med at denne filmen nok var laget før den der hvor han døde. Men, så døde han i den filmen og. DA ble jeg forvirret. Men så fikk jeg forklart hvordan det hele hang sammen.

Filmer i svart/hvitt var selvsagt laget på den tiden da man ikke hadde farger, og det må jo ha vært veldig kjedelig å leve da.

Ble også skuffet da jeg faktisk ikke kunne gå bak tv'n og se hvordan en mann så ut forfra uten klær, han stod med ryggen til mot skjermen, og da må man jo kunne gå bak for å titte. Den gang ei.

Kan signere alt her! :D

Også trodde jeg at du hvite/røde stripete postbilene ble kjørt av tyver og skumle folk, så hver gang jeg så en slik gjømte jeg meg, å jeg var nabo med postkontoret :lol:

Trodde også at vi var kongelige, fordi pappa kalte meg prinsessa si, fikk faktisk problemer i barnehagen pågrunn av det *ler*

Åh, det er så mange slike ting som har gått opp for meg iløpet av årene, ganske sent også noen, som jeg ellers aldri har tenkt på. Men nå kommer jeg selvsagt ikke på noe :aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var liten bodde det en rød vaskebjørn i skogen bak huset vårt. Så den mange ganger jeg for tenk! :D

Og en mann nede i gata kalte vi for maskemannen. Alle var redd ham. Hvitt ansikt og krokrygget. Han hadde sprøytespisser stikkende ut fra stresskofferten sin, såklart. Også hvit varebil. Han var nemlig både narkoman og kidnapper og hadde hvit maske på seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kom på! Jeg trodde at både Amerika og Norge feiret meg, jeg har nemlig bursdag 4 juli og som trøst for at jeg hadde bursdag midt i fellesferien når alle var borte sa mamma at alle flagget for meg :P

Også trodde jeg pappa var med i 1 og 2 verdenskrig, falklandskrigen og Napoelons hær. Dette fortalte han nemlig meg, og jeg fortalte det jo videre... Han var kokk i marinen liksom. Han lærte å ikke lyve til barn da :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

En annen ting var at søsteren min lurte meg til å tro at hun ikke kunne ha sideskill, for da klarte hun ikke rette opp hodet fordi det ble for tungt på den ene siden. Så grunnen til at hun ikke fikk seg sideskill var at hun da måtte gå med hodet på skakke. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 1/29/2012 at 5:10 PM, Wildah skrev:

Da jeg var liten trodde jeg at hver gang en sang ble spilt på radioen, så måtte artisten synge :icon_redface: Jeg husker at jeg syntes veldig synd på en artist, fordi sangen hans ble spilt hele tiden...han måtte jo bli lei av å synge!

Det minner meg om min egen innbildning; jeg trodde hallo-dama på tv hadde et enormt panel foran seg med tusenvis av knapper på. En knapp for hvert program. Jeg var veldig imponert over at hun alltid traff riktig knapp! :)

  På 1/29/2012 at 5:20 PM, Mumle Mu skrev:

Jeg var overbevist om at det var rekeøyne i fårikålen..

:lol:

  På 2/2/2012 at 10:58 AM, Betty skrev:

Jeg husker ikke hvem som fortalte det, men det ble sagt til oss barna at hvis man viftet med noe hvitt mot nordlyset, så kom det for å hente deg! Så hva gjorde vi? Vi viftet med de hvite luene våre et par ganger, og styrtet så for å gjemme oss et sted vi kunne følge med på hva nordlyset gjorde. Det var alltid med hjertet i halsen vi gjorde det, men vi bare måtte prøve. :P

Haha, det gjorde vi også, ofte. Og ble pissredde! :P

Mine to eldre søsken fikk innbildt meg at jeg hadde en sjelden sykdom som gjorde meg helt rar, som jeg ikke kunne merke selv. Og at alle andre visste om det, og hadde fått streng beskjed av mamma om å ikke fortelle det til meg. Jeg husket ikke at de hadde sagt det, og gikk rundt med en "Enn hvis..?"-følelse fra tid til annen til langt oppi tenårene :icon_redface: Så plutselig kom det for en dag at det var de som hadde sagt det, at det var der den følelsen kom fra! De har fortsatt litt dårlig samvittidghet for det tror jeg.. :teehe:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Var nok veldig mye annet rart jeg trodde også, men det var dette jeg kom på i farta!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 2/2/2012 at 6:59 PM, Marianne&Java skrev:

Og så trodde jeg at babyer kom ut av rompa :aww:

Drittunger, liksom? :o

Kommer ikke på noe som jeg trodde når jeg var liten jeg, annet enn at jeg var hellig overbevist om at jeg hadde små mennesker i skapet mitt, sånne lilleputt-mennesker, som i boka "Indianeren i skapet", eller hva den nå het. Mest fordi at jeg så dem når jeg hadde feber (klart det ikke var feberfantasier :aww: ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 2/2/2012 at 6:36 PM, :)Kine skrev:

Jeg hadde sånn ganske lik variant som Loke. Søsteren min har bursdag 21. februar, så jeg trodde alle feiret hun.

Folk gikk i tog for mine foreldre, tenk. Begge har bursdag 17. mai :P

Var også redd for nordlyset, for om man vinket til det så kom det og tok deg. Så var ofte jeg løp hjem fra korøvelse.

Også var jeg overbevist om at det var ulv i skogen (i Tromsdalen), så var livredd hver gang jeg skulle hjem fra ei venninne som bodde ganske langt inni dalen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eneste jeg kan huske var at mine foreldre trodde at jeg ikke viste hva "hmhm'n" var. Jeg viste det jeg, for det var bjørn og de snakket om den kun når vi teltet i vassfaret. Mine eldre søsken var blitt enige med mine foreldre om at de ikke skulle si bjørn når jeg var i nærheten. Så jeg spilte med inntil for noen år tilbake og avslørte at jeg hele tiden viste hvem "hmhm'n" var *ler* Mor var sjokkert *ler*

Jeg livredd mørket da, men det er fordi det finnes spøkelser der, og det gjør det jo ennå. Mørket er ikke min venn :baby:

I går fikk jeg forøvrig greie på ett av mine barns fantasier. Vi snakker jo om Ola Beinløs (gjennomtrekken), hun trodde det var en skitten gammel mann med stort skjegg som slamret med dørene :P Stakkars barn, ikke like herdet som moren hun som ikke lot seg avskrekke av digre hmhm'r

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En gang da jeg var lita (var nok 4-5) drev mamma på å kokte noe. Da hun gikk ut av kjøkkenet kikket jeg oppi gryta og ble litt overrasket over at det som lå i det kokende vannet var en menneskefot! Det var tydlig at det var det vi skulle ha til middag og jeg var litt sjokkert over at vi spiste andre mennesker... Men fant ut at vi spiste jo så mye rart, så det var sikkert normalt :icon_confused: Så jeg gikk rundt en hel dag og lurte på hvordan menneske smakte... ble ganske lettet da mamma fortalte at det var oksetunge (selv om det også var ganske rart) :innocent:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  På 2/2/2012 at 6:59 PM, Marianne&Java skrev:

Jeg trodde at alle barbiene og bamsene mine egentlig var levende, så når jeg var aleine på rommet mitt pleide jeg å snakke til dem å si at det var ikke farlig å "våkne til live" foran meg. Det skulle være vår hemmelighet og vi skulle ha det så moro sammen :icon_redface:

*ler* Det gjorde jeg også, jeg klarte ikke å se for meg at noe ikke levdew når jeg va liten, så jeg var overbevist om at det mesta hadde følelser osv. Spesielt ting med øyne, da måtte det bare leve jo! *flire*

Jeg trodde forresten også at alle snille menner som ikke var i familie var "lokkemenner", da pappa klarte å si et eller annet om at lokkemenner lata som de var snille, etter jeg hadde blitt med en fremmed mann etter skolen for å hjelpe å lete etter valpen hans.(som faktisk viste seg å ikke ha noe valp... skremmende).

Så en gang jeg var med en jente hjem fra barnehagen, klarte jeg å si til faren at jeg viste han var en lokkemann, for han var jo så snill :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Støtter Schæfer 😁😁😎😎 Drømmehunden. Hadde aldri orka Malle, sjukt kule hunder men fy for en int3ns rase... 
    • Jeg har bhg barn og har en ungtispe på 9 måneder.  Jeg begynte alene trening hjemme dag 3. Alene mens e går på do, vaskerommet, ut med boss, ect. Noen min i slengen. At en vanlig valp venter i bil i 10 min mens du leverer i bhg kan ikke være noe big deal eller på noe som helst skadelig for valpen.  Ikke alle er uføre og enslige når de skaffer seg valp og kan følge med på alt valpen gjør til enhver stund. De aller fleste er i jobb/skole.  Ta det helt med ro, ikke gjøre noe stor greie utav alene trening. Inn og utav av rom uten valpen, evt valpen i binge/bur og du går å legger ungen/dusjer ect.  Jeg har i hvertfall den holdningen og synes d fungerer fint  
    • Hadde en utrivelig opplevelse i går. Vi fikk hjemmelekser fra forrige privattime, der målet generelt er godt samspill og lydighet uten godbiter fremme, og vi fikk en spesifikk øvelse å fokusere på: hverdagslig lineføring, uten lokking og luring og bestikkelser. Ede skal ganske enkelt bare holde seg i posisjon fordi han aksepterer mitt lederskap, ikke fordi jeg bestikker ham med godis. Jeg har vært litt sløv og reluctant med de leksene, fordi det blir så dårlig stemning. Ede går skyhøyt i stress når jeg er bestemt og stiller krav. Det er ikke bare testing av lederskap og maktkamp, han blir redd. Som om han får angstanfall og hans verden raser sammen av at hans autonomitet trues. Jeg forstår ham. Samtidig er vi nødt til å få på plass lydighet uten godbiter tilgjengelig. Han MÅ noen ganger bare høre etter, med en eneste gang. Derfor må han ALLTID høre etter med en eneste gang, for han evner ikke skille en alvorlig situasjon fra en øvelse. Han er såpass kunnskapsløs om den naturvitenskapelige verden at han prøver hilse fysisk på mennesker inni forbipasserende biler. Fysikk forstår han seg ikke på. ..så instruktøren har rett og min indre pølsetante har feil. En kan ikke bare dille og dalle og shape og lokke og bestikke absolutt ALT med en så stor hund. Noen ganger må en stille KRAV til hunden som hunden må følge opp uten å stille spørsmål.  Lineføring er mange ganger en sånn situasjon, hvor en må kunne KREVE av hunden at den gjør nøyaktig som den får beskjed om.  ..men jeg er for soft til å være streng nok. Ble instruert til å bruke kroppen som blokkering. Rolig, behersket, men dominant, blokkere og presse ham til å rygge bakover om han passerer skotuppene mine, selvstendig fremoversøkende. Jeg vil gjerne ha resultatet. En hund jeg slipper å hele tiden fokusere på i bekymring for at han kan bryte posisjonen når vi manøvrerer på steder det skjer mye.  ..men metoden er ikke my cup of tea med akkurat denne hunden. Har forsøkt lure meg til å bruke shaping for å oppnå det samme, og det går stadig fremover. Ede kan gå et godt stykke uten noe i hånden, med kontakt, uten utbetalinger nå, men vi er langt fra i mål.  For å få fortgang har jeg blandet litt. Litt mindre godis, aldri i hånden, og høyere krav for å få opp fra lomma, samtidig som jeg har satt grenser ved metoden fra instruktør. Stresser han seg opp og ikke adlyder, men fortsetter bryte fremover, så "legger jeg ham i bakken" (høres så ille ut - det er bare en dekk ved litt press i halsbåndet, ikke så mye at han stritter i mot, bare en veiledning) og så må han ligge til han har stresset ned før vi fortsetter. Dette gikk SÅ fint 4/5 av turen i går. Han har forstått at jeg vil han skal holde hodet ved låret mitt, og han var såååå flink gutt til bare sporadiske godiser. Jeg var SÅ fornøyd med fremgangen. Så gikk vi tom for godis. Ede gikk umiddelbart opp i stress. Vi nærmet oss hjemme. Der er det mer godis.   Han.. Han våknet og må tisse. Kommer tilbake for å fullføre når det behager Herren.  ... Altså, det luktet tomt fra lommene og vi var nær hjemme igjen. Edeward identifies as a labrador når det kommer til mat. Han selger sjelen sin for en tørrforkule. Grønnsaker, blåbær, spaghetti, absolutt alt som ikke smaker direkte vondt er nom nom. Han til og med ser ut som The Cookie Monster.  JEG har kommunisert de spillereglene han nå forholder seg til som om de er naturlover. Vårt forhold er transaksjonelt. Jeg ber ham om noe og han gjør det mot betaling i godis. Det er sånn livet er.  Tomt for godis i lommene er en krisesituasjon, det er en force majeure, og det eneste som betyr noe da er å komme seg fortest mulig til nærmeste godis depot. Ede trodde vi hadde en felles forståelse av det der, men dumme, DUMME muttern sakket farten da han som ansvarsbevisst lagkamerat satte den opp for å hjelpe oss ut av knipa. Hun sakket farten og så forvandlet hun seg til et monster av en syk tyrann som holdt ham igjen og blokkerte og presset ham bakover og "la ham i bakken" og stilte seg til å pause på stedet hvil midt på veien uten mål og mening, med tomme lommer, bare et minutt fra matlageret. Ede gikk i harnisk. Han ble RASENDE. Noen øyeblikk der var jeg sikker på han ville BITE BRUTALT. Det der var på liv og død for ham. Han var så sint. Jeg var forberedt på en virkelig stygg slosskamp mellom oss to. Emergency situation modus kicked in og jeg holdt meg heldigvis iskald og rolig og var sta og bestemt i møte med en så rasende hund som jeg aldri har sett i levende live før. Han ville heldigvis bare gi uttrykk for hva han synes om å fjase bort tid på å ikke haste hurtigst mulig til matfatet og lot seg legge i bakken igjen, tydelig opprørt, tydelig skuffet, tydelig sjokkert over det elendige lederskapet til det dumme nautet som ikke forsto alvoret i situasjonen, men han tok det. Han aksepterte lederskapet og la seg ned. Ingen bitt. Vi kom oss hjem. Vel innenfor døren gjorde han alt han kunne for å beklage utbruddet sitt og skape god stemning igjen. Hoppet og jukket (jeg har avledet valpejukking uten å være sur og streng, så han tror nå tydeligvis det er en hyggelig gest) og var tydelig lei seg for episoden og ville forsikre seg om at relasjonen mellom oss to var fin igjen. ..for å få åpnet matskapet.  Det er ikke bare bare.  Den matmotivasjonen hans er en medalje med en bakside. Gull verdt, men det kjemiske symbolet for gull er også Au.  ... Prøver på en litt kortere lineføringstur i kveld, uten å tømme lommene. Viktig at det lukter innhold fra dem, tydeligvis.   
    • Uten å ha fått svar på spørsmålene fra Simira, som er høyst relevante, så lurer jeg på om hun kanskje synes det er kjedelig å bare gå? Hva slags aktiv rase er det? Vorsteher og border collie har svært ulike interesser og behov. Om det er vorsteher type aktiv rase har jeg ingen tips, men om det er den andre typen, så synes jeg selv det KAN hjelpe å gi hunden oppgaver mens vi går, som øvelser fra ulike former for (kreativ) lydighet.  Tilskudd av magnesium og omega 3 fettsyrer, samt større mengder fullspektret lys inn i øynene hjelper også mot stress på mer generelt grunnlag. Merker godt forskjell på valpen min, som sank veldig i stress kort tid etter påbegynt lysterapi og mer tid utendørs sammen med disse tilskuddene. Så økte han veldig i stress igjen da jeg begynte sløve og glemme gi ham omega 3 og magnesium. Da mener jeg ikke stressnivå døgnet gjennom, men peaks når han blir stresset. Tilskuddene tar brodden av det. ..på min. 
    • Det høres ut som du har et godt grunnlag, men det er vanskelig å si uten å se hunden. Noen typer, raser og individer er også bare lettgiret. Alder er også relevant. Hvor gammel er hunden? Er hun fulgt opp hos veterinær, og er frisk? Alle signalene på stress kan også være signaler på smerte og ubehag. Og så er spørsmålet hvordan hun får løpt fra seg og hodearbeid. Kanskje hodearbeidet er for mye, for vanskelig, eller for lite? Løper hun i hundegård, løpetur med deg? Hvordan ser dagsrutinen deres ut?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...