Sutretråd..

[Renate A]

Jeg hadde samme opplevelsen med en hest en gang, om jeg kan få lov til å sammenligne?

Hadde to hester i trening fast for en ganske stor trener og da min elskede (*mitt alt*) hingst skulle flytte til et annet sted så ble jeg så lei meg (jeg som egentlig er ganske hardbarket på den måten) at jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle involvere meg så mye i en hest igjen, ingen kom til å bli som go hingsten min.

Så kom dagen jeg skulle få ny hest, hingst denne gangen også, men helt forskjellig fra den andre jeg hadde på alle måter.

Etter to uker med distanse så husker jeg fortsatt den dagen hjertet mitt åpnet seg for den nye hesten "min", han var jo så kul, liten rakker, med et kult humør som smittet så over når jeg kom opp til han etter en lang dag på jobbet.

Vi vant løp sammen :bananas: , hadde mange flotte turer i skogen sammen, vi skremte liv av noen dressurtanter som vi møtte i skogen som var livredd for at han lille tullingen skulle bedekke hoppene deres (vi satt på hver våre hester og lille hingsten skulle bare vise at han var gutt, ikke mer enn det. Jeg sa bare rolig til dem "slapp av, vi har ikke gulesider her, han rekker ikke opp" Gutten var ca 148cm, hoppene ca 175cm), han kunne gå løs vedsiden av meg ved vannet, hadde 100% innkalling og vi delte boller hver eneste dag (min "middag" mellom stall og normal middag på kvelden).

Jeg glemmer aldri han jeg hadde før denne gutten, men jammen så borret Gaute seg inn i hjertet mitt med sitt humør og attitude.

Litt klissete, men måtte bare fortelle historien siden jeg hadde ikke lyst til å åpne meg igjen.

Tenker noen ganger sånn at HVEM skal klare å erstatte Chicka, hun er jo perfekt, men så tenker jeg på historien med Nils og Gaute og vet at det kommer nok en ny personlighet inn i livet mitt igjen og smelter meg helt :heart:

Beste hesten i mitt liv *mitt alt* :heart:

Lille raringen, lykkepillen min og humørsprederen :heart: (jada, ikke se på meg, vært ute og kjørt på sølebane)

[Maria]

Søt historie, Renate og absolutt sammenlignbart med hund. Heldigvis er jeg så heldig å ha mitt alt, nemlig Chessea, ennå. Og ingen vil noen gang kunne erstatte henne, men jeg ser jo at det er viktig å åpne seg for å la andre hunder få krype litt under huden på en også

[Renate A]

Søt historie, Renate og absolutt sammenlignbart med hund. Heldigvis er jeg så heldig å ha mitt alt, nemlig Chessea, ennå. Og ingen vil noen gang kunne erstatte henne, men jeg ser jo at det er viktig å åpne seg for å la andre hunder få krype litt under huden på en også

Takk

Jeg føler at jeg har hatt mitt alt i hest, hund (Chicka lever jo ennå, men begynner å dra på årene) og katt, men er jo så glad i dyr at jeg kan få flere som knuser hjertet mitt fullstendig, man må bare være åpen for det og akseptere forskjellene, se sjarmen i ulikhetene

Når jeg først er igang med fjas, så MÅ jeg jo vise frem barnebarnet til Nils (den første hesten), som jeg faktisk har kontakt med nå:

Hva blir jeg da?? Stolt "oldemor"??? Ha ha ha

[LinL]

Så deilig å lese, er ikke bare meg Har vært ganske frustrert de siste dagene jeg, jeg 'hadde' jo værdens enkleste valp, så ble han ei pubertetsrotte. Han er 9 måneder nå å ei skikkelig fillebikkje til tider Kontakt- hva er det? Ikke dra i båndet- hva er det? Dekk- hva er det? Høre etter- HVA ER DET?? Jaja, han kan iallefall å sitte da Noen ganger blir jeg faktisk litt lei av han, han bare går å surrer og lukter og gidder ikke se på meg en gang, er generelt bare en stoor . Den uredde valpen min er blitt ei skikkelig pyse, mannen på gata kan bite, hunden på andre siden av vegen er driiit skummel så vi bare mååå kjefte på den... Folk på sykler kan kjøre på deg- må bjeffes på de også.. Hunder på samme størrelse og litt større SKAL knøvles dersom muligheten er der..

Men i morgen er en ny dag, så kanskje vi kjefter på èn ting mindre da

[Aslan]

Så deilig å lese, er ikke bare meg Har vært ganske frustrert de siste dagene jeg, jeg 'hadde' jo værdens enkleste valp, så ble han ei pubertetsrotte. Han er 9 måneder nå å ei skikkelig fillebikkje til tider Kontakt- hva er det? Ikke dra i båndet- hva er det? Dekk- hva er det? Høre etter- HVA ER DET?? Jaja, han kan iallefall å sitte da Noen ganger blir jeg faktisk litt lei av han, han bare går å surrer og lukter og gidder ikke se på meg en gang, er generelt bare en stoor . Den uredde valpen min er blitt ei skikkelig pyse, mannen på gata kan bite, hunden på andre siden av vegen er driiit skummel så vi bare mååå kjefte på den... Folk på sykler kan kjøre på deg- må bjeffes på de også.. Hunder på samme størrelse og litt større SKAL knøvles dersom muligheten er der..

Men i morgen er en ny dag, så kanskje vi kjefter på èn ting mindre da

Seconded... Min er og 9 mnd og er tidvis en dust... En søt dust da, heh.

[Heidihj]

Når jeg fikk Mayah følte jeg det også litt som deg Maria. Elwira har vært min øyesten i 7 år, og vi kjenner hverandre ut og inn på godt og vondt.

Mayah var noe helt annet. Jeg har brukt lang tid på å bli kjent med henne, og vi er enda ikke helt på nett. Dette tror jeg vil endre seg, og forholdet vårt blir bedre fra dag til dag.

Jeg er helt sikker på at det blir bedre med dere to! Hun kommer aldri til å bli Chessea, men Leja På samme måte som Mayah absolutt ikke er Elwira, men begge er fantastiske på sin måte.

Bruk tid til å bli kjent! Om noen mnd kommer ting til å føles annerledes

[Maria]

Takk, Heidi det hjelper! Jeg håper og tror vi skal bli mye bedre kjent etterhvert selv om Leja ikke er Chessea. I morgen kommer Chess hit igjen, og det gleder jeg meg sånn til! Tror jammen Leja gleder seg og - o store forbilde!

[SusanneL]

Det er både lov og deilig å sutre litt av og til. Det er også både lov og delig å tenke: "hva søreh har jeg egentlig gjort?!"

Og det er helt naturlig -og ikke alltid man egentlig mener det så veldig heller...

Klart man tviler på sine valg av og til, men heldigvis har slike tvil en tendens til å gå raskt over. Særlig ovenfor hunder og unger (antar jeg). Og man venner seg til det meste!

Ingen som tviler på at du og Leja kommer til å få et godt og langt samarbeid og liv sammen - men det er likevel veldig forståelig at du tenker som du gjør. Det stikker nok ikke så dypt, og bare vent å se hvor mye kult dere får gjøre sammen.

Ang. størrelse så er det klart at det er veldig merkelig å plutselig sitte der med en skjør liten valp på størrelse med en hamster.. Man (jeg i alle fall) er jo redd for å skade det lille dyret, de er "teite" å gjøre noe som helst med da de jo er så puslete og små, og for min del så tok det laaang tid å venne seg til alle de rare lydene på det lille dyret..

Før jeg fikk Moxy hadde jeg bare klappet på et par Boston'er og de var jo voksne. Moxy var så liten at man lett hadde henne innenfor jakken og merket ikke at hun var der engang. Hun var superkosete og varmeelskende - jeg ville jo så gjerne la henne ligge i sengen min på natten, men jeg turte ikke fordi jeg var redd hun skulle ramle ned og brekke armer og ben. Så jeg tenkte mang en gang - Dette var en teit liten greie!

Men som alle sier - det går seg til! Man finner løsninger som passer, man får kontakt og etterhvert utvikler det seg en personlighet som selvsagt er helt unik for akkurat DEN hunden.

Løsnngen på mitt "sengeproblem" med Moxy var noe så enkelt som en stol ved siden av sengen (jeg har en 90 cm høy seng) som hun elegant bruker som "trappetrinn". Hun falt ikke ned, hun har ennå ikke brukket noe som helst selv om jeg har snublet i henne og "sparket" henne over halve gulvet, hun tålte et par sammenstøt med min eldste hannhund som er ekkel med valper, og hun ble etterhvert et fullverdig medlem av min lille "flokk" hun også.

Jeg er på ingen måte skråsikker på om jeg vil ha noen flere - slik jeg er med beardisene, men fytte'rakkern så enkelt det er med en liten OG korthåret hund!

Men litt sutring er sunt og godt fordet!

Susanne

[MollyC]

Jeg kan ikke sutre over "rare" valper som har vært i hus her, men jeg sitter og venter på at Betty skal føde. Ingenting skjer og nå er hun på dag 65. Bella fødte på dag 65 og de valpene er nå 9 dager. Kom igjen Betty! nå orker jeg ikke vente lengre.

[Tinkie]

Jeg elsker dere alle allerede, haha. Den følelsen "søren hva har jeg gjort!" hadde jeg også da umuliusen kom i hus. Og den sitter litt i nå (høyst sannsynlig grunnet pms...). Nå har han vært her i 5 uker, og innimellom så elsker jeg ham over alt, og andre ganger lurer jeg på hvorfor i alle dager jeg gjorde dette mot meg selv, haha. Guri min, som jeg gleder meg til han blir litt større og vi blir enda litt bedre kjent.

[Guest Gråtass]

Nå skal jeg være litt motvekt til alt det fantastiske råååsa sukkkerspinnet her jeg: Det er fullt mulig å angre på det valget man har tatt og man er ikke nødt til å være stuck med en hund de neste 15 årene fordi man tilfeldigvis gjorde en brøler. Det går helt fint an å ta en telefon til oppdretter å si at man har bommet og spørre om man kan gjøre en avtale om tilbakelevering eller salg av hunden.

Det er helt greit å føle at man ikke har kjemio med en hund også, jeg har hatt det sånn selv med verdens skjønneste labradorvalp, som jeg leverte tilbake til oppdretter etter 3 mnd fordi vi hadde ingen god kjemi. Da blir man også ofte urettferdig i sin håndtering og trening av hunden. Jeg som oppdretter vil heller få en valp i retur så fort som mulig etter salg, enn å få en unghund tilbake, hvis det først skal ende slik.

Det er ingen skam å snu sier fjellvettreglene. Jeg syns livet er fort kort til å ha hunder som ikke passer meg.

[Maria]

Nå skal jeg være litt motvekt til alt det fantastiske råååsa sukkkerspinnet her jeg: Det er fullt mulig å angre på det valget man har tatt og man er ikke nødt til å være stuck med en hund de neste 15 årene fordi man tilfeldigvis gjorde en brøler. Det går helt fint an å ta en telefon til oppdretter å si at man har bommet og spørre om man kan gjøre en avtale om tilbakelevering eller salg av hunden.

Det er helt greit å føle at man ikke har kjemio med en hund også, jeg har hatt det sånn selv med verdens skjønneste labradorvalp, som jeg leverte tilbake til oppdretter etter 3 mnd fordi vi hadde ingen god kjemi. Da blir man også ofte urettferdig i sin håndtering og trening av hunden. Jeg som oppdretter vil heller få en valp i retur så fort som mulig etter salg, enn å få en unghund tilbake, hvis det først skal ende slik.

Det er ingen skam å snu sier fjellvettreglene. Jeg syns livet er fort kort til å ha hunder som ikke passer meg.

Det er jeg helt enig med deg i, jeg. Det er nettopp derfor det er litt rart å selv måtte smake litt på den følelsen, noe jeg ikke har gjort tidligere. Men heldigvis kan jeg enn så lenge si at det ikke føles som at kjemien er dårlig her. Det er nok heller det at det krever visse mentale omstillinger fra min side, som jeg kanskje ikke var forberedt på før jeg fikk valpen i hus.

En ting som jeg kjenner på hele tiden er at min far er allergisk. Og jeg har faktisk utrolig dårlig samvittighet for ham - jeg har ikke vært hos ham siden jeg fikk valpen. Hos han bor også min fire år gamle halvbror, som jeg da ikke får sett like mye som før. Ver det riktig av meg å få hund fremfor å kunne besøke pappa og lillebror hver helg f.eks.? Samtidig flyttet min søster til danmark forrige helg, og min mor er mye alene med Chessea. Nok en faktor som gjør meg betenkt. Smart tid å få valp på - kanskje ikke. Men jeg er ikke villig til å gi opp på grunn av en dårlig dag.

Men som du sier - jeg er og opptatt av at man skal være ærlig med seg selv. Man skal ikke sitte med en hund i 15 år om det hele tiden gnager på en og en føler kjemien er helt feil!

[Renate A]

Jeg elsker dere alle allerede, haha. Den følelsen "søren hva har jeg gjort!" hadde jeg også da umuliusen kom i hus. Og den sitter litt i nå (høyst sannsynlig grunnet pms...). Nå har han vært her i 5 uker, og innimellom så elsker jeg ham over alt, og andre ganger lurer jeg på hvorfor i alle dager jeg gjorde dette mot meg selv, haha. Guri min, som jeg gleder meg til han blir litt større og vi blir enda litt bedre kjent.

Og når de blir eldre så gruer man seg til de skal forlate oss og vil mer enn gjerne tilbake til den håpløse tiden, vi er rare vi

(har selv en på snart 10år og tenker at jeg kunne godt hatt tilbake ett åringen og fått alle årene på nytt igjen)

Nå skal jeg være litt motvekt til alt det fantastiske råååsa sukkkerspinnet her jeg: Det er fullt mulig å angre på det valget man har tatt og man er ikke nødt til å være stuck med en hund de neste 15 årene fordi man tilfeldigvis gjorde en brøler. Det går helt fint an å ta en telefon til oppdretter å si at man har bommet og spørre om man kan gjøre en avtale om tilbakelevering eller salg av hunden.

Det er helt greit å føle at man ikke har kjemio med en hund også, jeg har hatt det sånn selv med verdens skjønneste labradorvalp, som jeg leverte tilbake til oppdretter etter 3 mnd fordi vi hadde ingen god kjemi. Da blir man også ofte urettferdig i sin håndtering og trening av hunden. Jeg som oppdretter vil heller få en valp i retur så fort som mulig etter salg, enn å få en unghund tilbake, hvis det først skal ende slik.

Det er ingen skam å snu sier fjellvettreglene. Jeg syns livet er fort kort til å ha hunder som ikke passer meg.

Helt enig, er det helt miss i kjemi og valg, så er det bedre å snu enn å være stuck i så mange år med begredelig kjemi

[:)Kine]

Jeg angra uendelig mye på kjøpet av Boris de første månedene jeg hadde han. Han var gal valp og skjønte ingen verdens ting og jeg var utslitt. Men etterhvert så forelska jeg meg helt i han. <3 Så jeg fant vel ut at jeg absolutt ikke liker valper! Jeg har vært på et par valpebesøk hos ulike oppdrettere, og folk flest(som jeg kjenner) synes jo det er så vanskelig å dra fra de små valpene. Det har jeg ingen problemer med!

Det går nok over, ja. Og er det ikke match, så ville jeg fulgt Gråtass sine tips.

[Benedicte]

JEG har hvertfall ikke noe grunnlag til å uttale meg om kjemi med valpen når den er bare noen måneder gammel. Alle valpene jeg har hatt sammenlignes med Cita, men jeg blir ikke skuffet over valpene fordi de på flere punkter ikke lever opp til de forventningene jeg har.

Jeg utvikler heller ingen skikkelig kjemi med hunden før den er 2-3 år gammel. Jeg elsker hundene mine, men kjemien hos oss har tatt lang tid å bygge opp, bortsett fra Cita som er min første egne hund. Det er en grunn til at jeg har klart å levere fra meg 3-4 mnd gamle mallevalper liksom

Derfor hadde det for min del vært totalt uaktuelt å omplassere en valp jeg ikke finner kjemien med, fordi det i alle mine tilfeller er noe som har kommet seg etterhvert. Jeg har aldri irritert meg på en valp, men jeg har heller ikke hatt ekte kjemi med en valp.

Også syns jeg er kjemi er litt oppskrytt da Men det kan hende jeg bare enda ikke har opplevd å ha skikkelig personlighetskræsj med en hund...

[borderen]

Det går opp og ned og jeg ihvertfall av den typen som alltid angrer litt etter forandringer. Det er rart at noe forandres og det vil noen ganger føles som om alt var tryggere og bedre som det var før. Men på lang sikt tror jeg mange forandringer er sunt og vil føles riktig.

Jeg irriterer meg grenseløst mye over hunder jeg ikke har god kjemi med, men samtidig går det veldig opp og ned. Uansett kjenner jeg f.eks at jeg ikke har samme kjemi med Kiter, som jeg har med Amira og Yippie. Han er veldig morsom, men jeg har liksom ikke den nære kontakten... Likevel tror jeg Kiter er den beste hunden jeg noen gang har hatt ift potensiale, så vi står på! I tillegg til litt manglende kjemi, angrer jeg en del ganger på at jeg kjøpte en hund til, fordi det fører til at Amira får mye mindre trening og at jeg aldri får tid til å trene Yippie... Mens i andre tilfeller, f.eks på skitur, er jeg helt avhengig av å ha en hund som Kiter!

[Castella]

Jeg husker da jeg kjøpte min første egne hund...det var sommeren 2010, jeg angret som en hund ( ) et par uker etter at jeg tok valpen hjem...valpen var verdens snilleste, men plutselig synes jeg hun var stygg og alt var feil.... men så gikk det over og jeg innså at jeg hadde verdens nydeligste hund, og hun er noe av det beste som har hendt meg...

I sommer kjøpte jeg meg en hund til, han var mye mer krevende enn den første og valpetiden var fryktelig slitsom, han pep annenhvertime om natten og ødla alt rundt seg...og ble sent husren og det virket som han ikke hadde noen personlighet, han var uinteressert i meg og stakk av så fort han hadde mulighet... Nå er han 9 mnd, han er fortsatt litt slitsom, og ødelegger fortsatt masse ihuset, men jeg angrer overhode ikke...endelig har han begynnt å bli interessert i meg, og jeg har blitt super glad i den lille mannen. Selv om han er et sinnsykt pubertets troll som bare snuser og markerer

Jeg tror ivertfall det er normalt å få litt "kalde føtter" en periode etter at man har tatt en stor beslutning som det å få ny valp.... jeg tror kanskje man opplever noe lignende når man har fått baby... men så går det over også er man utrolig glad for beslutningen man tok

[Aya]

Jeg har angret hver gang jeg har kjøpt hund, og alltid sammenlignet den med den forrige. Zima brukte jeg sikkert et år på å bli ordentlig skikkelig inderlig glad i, og det først nå som hun er alenehund hun har krøpet ordentlig innunder huden. Jeg avskyr valpetiden, synes valper er dumme og slitsomme, og jeg tenker alltid at jeg har gjort en gigafeil. Det er lov. Det går seg til. Og du kommer til å vende deg til størrelsen og etterhvert se for en kul, lettlært, ivrig og tøff liten hund du har fått! Hun må bare vokse seg til litt, og dere må vokse sammen.

[Tricolor]

Jeg har angret hver gang jeg har kjøpt hund, og alltid sammenlignet den med den forrige. Zima brukte jeg sikkert et år på å bli ordentlig skikkelig inderlig glad i, og det først nå som hun er alenehund hun har krøpet ordentlig innunder huden. Jeg avskyr valpetiden, synes valper er dumme og slitsomme, og jeg tenker alltid at jeg har gjort en gigafeil. Det er lov. Det går seg til. Og du kommer til å vende deg til størrelsen og etterhvert se for en kul, lettlært, ivrig og tøff liten hund du har fått! Hun må bare vokse seg til litt, og dere må vokse sammen.

Haha, kanskje godt at Lizzie kurerte din akutte valpesyke da hun bæsjet stinkende nervøs-valp-luktende bæsj som stanket ut hele dyrekupeen. Husker kommentaren din da jeg hadde hatt en babyvask på henne i den knøttlille vasken på toaettet: Nei, jeg har ikke lyst på valp likevel.

[Mud]

Jeg tror faktisk den eneste hunden jeg har elsket fra første sekund er Loke, men for meg et det unntaket..

Mozza kryper seg inn i hjerterota her, hun er så morsom å trene! Men helt annen hund en Loke.. Nå gjemmer hun seg litt for meg fordi jeg har renset ørene hennes, Loke ville ha glemt det i det jeg var ferdig

[Maria]

Rart det der med hvor glad man er i visse hunder. Chessea snakker med meg, hun. Vi skjønner hverandre så godt. Leja er uforutsigbar og ennå veldig vanskelig å forstå seg på til tider.

Men hun har en dødssøt "stemme". Jeg ler og ler når hun liksom snakker inn i øret mitt og prøver å bite av meg øredobbene. Hun høres ut som en liten 4 år gammel jente ellerno. Rare, rare mini'en! Også elsker hun leker og er utrolig selvgående og leker mye med seg selv. Chessea er jo leke-hater...

En ting er de veldig like på. De er begge to utrolig lite myke. Om jeg kremter eller småkjefter bryr ingen av dem seg om det overhode. Begge to diskuterer og brøler som aper om de ikke får det som de vil . Altså.. Leja veier 1330 gram. Men gjett om hun er vanskelig å holde fast når vi skal dryppe saltvann i øynene eller gre pelsen! De har sine egne meninger må skjønne. Korreks er ikke veien å gå med disse to tuppene - her må vi lure fram ved hjelp av belønning.