Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg har sett hos en del hundeeiere at de forventer at hundene deres skal like stillestående hundetreff med alt mulig slags hunder. Jeg har også hørt om flere av disse som har kastrert hunden sin fordi

Definitivt raseforskjeller. Jeg tror det har noe for seg at der det har vært vanlig med flokker/større antalla hunder sammen pga gjeting, jakt osv er det mindre hundeaggressjon enn i raser som vanl

Vil tro det hjelper at en hund som er ufin mot andre hunder på jaktprøve kan bli utestengt for alltid. Dermed vil jeg tro en del tar hensyn til dette i avlen. De skal jo kunne slippes sammen med hvilk

Skrevet

men burde han ikke reagere likt på tisper av andre raser da? Mange der kan ha provoblikk og breial oppførsel..

Jo,sånn sett så er amstaff tispe (breial) og bordercollie tispe (stirrer) sånne han har reagert på. Amstaff tispa kan godt ha hatt høyt testosteron nivå selv om hun var tispe da:)

Skrevet

Jo,sånn sett så er amstaff tispe (breial) og bordercollie tispe (stirrer) sånne han har reagert på. Amstaff tispa kan godt ha hatt høyt testosteron nivå selv om hun var tispe da:)

  • 2 years later...
Skrevet

Jeg skjønner deg, men jeg lar være å la Hermes hilse på hunder som har eier som spør hvilket kjønn Hermes er. Dette fordi min erfaring er at eiere som er opptatt av dette ofte har hunder som ikke går bra sammen med andre. Det burde vært et irrelevant spørsmål.

Hei, kan jeg få spørre hva du mener? Bør ikke tisper hilse på hannhunder som ikke liker hannhunder? Hvorfor ikke? Etter min erfaring er det ingen automatikk i at hunder som ikke liker sitt eget kjønn oppfører seg ufint mot motsatt kjønn. Jeg skjønner ikke helt?

  • Like 1
Skrevet

Ja jeg ser heller ikke sammenhengen når det kommer til dette? Min er veldig fin med tisper, aldri noe tull der, men med fremmede hannhunder blir det ofte anspent stemning, og da er det liksom ikke noe poeng i å hilse, ingen har glede av det. Men med det motsatte kjønn er det jo bare hyggelig.

Det er absolutt ingen automatikk i det, slik jeg ser det iallefall.

(Nå er ikke jeg en slik som driver og spør om hunden min kan hilse på alle og enhver, men noen ganger faller det seg jo naturlig).

Når det er sagt så synes jeg oftere det er tisper som har problemer med begge kjønn enn hannhunder, hannhunder kan gjerne være grinete ift. andre hanner, men tisper gjerne er grinete mot både tisper OG hanner? Hannhunder flest ypper jo ikke til bråk mot tisper, det tilhører vel sjeldenhetene?

Skrevet

Hei, kan jeg få spørre hva du mener? Bør ikke tisper hilse på hannhunder som ikke liker hannhunder? Hvorfor ikke? Etter min erfaring er det ingen automatikk i at hunder som ikke liker sitt eget kjønn oppfører seg ufint mot motsatt kjønn. Jeg skjønner ikke helt?

Dette var lenge siden, men det jeg mente var: Min erfaring er at hundefolk som stiller spørsmålet "Er det hannhund eller tispe?" selv har hund som ikke hilser pent, og jeg blir i utgangspunktet skeptisk til hunden deres uavhengig av hvilket kjønn det er. I utgangspunktet burde ikke kjønn ha noe å si, men klart, noen raser er mer disponert for kjønnsaggresjon e.l. Jeg vet ikke om det ble mer forståelig?

  • Like 1
  • 2 weeks later...
Skrevet

Jeg har en helt annen oppfatning av holdninger fra "gamle dager" enn dere. Jeg får stadig vekk høre av voksne folk (dvs 50+) at det ALDRI kommer til å gå bra med to tisper i hus, og at jeg er naiv og har for store forventninger når jeg vil at mine skal være greie med andre tisper, og at det bare er å forvente at de skal barke i hop med jevne mellomrom, for "sånn er tisper".

På min rase er det en del samkjønnsaggresjon, men den arter seg nok ganske annerledes enn hos mange andre raser. Det er lite uprovoserte angrep, shibaene har veldig ofte en god grunn (i sitt hode) før de går til det steget at de sier ifra. Jeg er veldig lei meg for at Aiko gikk fra å være en mønstershiba som var helt fantastisk med alt og alle, til å bli ei ganske sur ku mot yngre tisper etter løpetid nr to. Det er helt målbart at det skjedde da, og jeg er ganske letta for at det i det minste ikke er min feil. Nå er jeg litt redd for at det samme skal skje med Imouto, men jeg håper jo ikke det. Likevel kan jeg godt ta en vilt fremmed tispe i bånd og gå tur med henne og Aiko i samme hånd uten at noe skjer, så noe skrekkelig aggressiv kan hun vel knapt kalles.

Men på min rase er det altså ganske vanlig med sterke meninger om hverandre, og til min store skam og skrekk ser jeg ofte at eiere nærmest står og ler når hundene deres ypper. Hjelp dem til å oppføre seg i det minste!

Det samme skjedde med min Cane Corso da hun rundet andre løpetid. Til da kunne hun omgås alle, men etter det kun tisper som ikke utfordret henne på noe vis. Det var litt merkelig i fjor sommer, da oppdretter til min Labrador kom på besøk i flere dager. Hun godtok de to tispene som hadde samme farge som labben (gul), mens sjefstispa som var svart, og utfordret henne, ikke ble godtatt. Jeg er fortsatt i tvil om det var fargen på de to andre som gjorde at de var ok, eller om det var oppførselen på de to og den gamle svarte som var forskjellen.

Skrevet

Dette var lenge siden, men det jeg mente var: Min erfaring er at hundefolk som stiller spørsmålet "Er det hannhund eller tispe?" selv har hund som ikke hilser pent, og jeg blir i utgangspunktet skeptisk til hunden deres uavhengig av hvilket kjønn det er. I utgangspunktet burde ikke kjønn ha noe å si, men klart, noen raser er mer disponert for kjønnsaggresjon e.l. Jeg vet ikke om det ble mer forståelig?

Enig i den!

  • 1 month later...
Skrevet

JEG TROR (veldig viktig,dette er kun basert på personlige erfaringer,jeg er ingen ekspert:) At vi har skapt konflikter ved å avle så forskjellige raser som vi har. Jeg har en "samkjønnsaggressiv/rasistisk" hanne på 6. Han svarer raskt på provoblikk og breial oppførsel. Starter aldri,men svarer kjapt om den andre ypper,og det gjør den andre stort sett. :) Men,en staff feks snakker med store bokstaver,høyt og brautete,mens en mynde er følsom og forventer svar på sine små nesten umerkelige signaler. Skjønner dere hva jeg mener? Så staffens oppførsel er ikke nødvendigvis provoserende på en annen staff,som også snakker med store bokstaver, men for en mynde er det helt unaturig å oppføre seg slik. Så han går fint med all slags myndehanner,i romjula var vi 9 hanner fra 5 mnd til 8 år. Borzoi,Azawakh,saluki og sloughi i vill lek. Ingen lyd. Samme på trening med bare mynder,helt lydløs gamling. Men ovenfor andre raser er hanner helt krasj. Så de hundene som er mest opprinnelige kommuniserer jo utmerket..så min tanke er litt at vi ødelegger mye for hundene våre ved å avle frem alle disse forskjellige egenskapene som ødelegger kommunikasjonen dem imellom. Så vi må kanskje regne med å måtte skille hundetypene fra hverandre? Bare tankespinn fra min side :) (jeg er ikke imot å avle forskjellige raser altså,men har tenkt mye på raseforskjeller og kommunikasjon:)

Litt morro å lese - dette blir litt offtopic, men jeg kom til å tenke på et møte mellom staffen min og en whippet. Det var riktignok en Whippet-tispe og min er hann, men Whippeten gikk rett bort til staffen min og eier fikk hakeslepp. Eier kunne så fortelle at denne tispa ALDRI hilste på andre hunder, hun var *veldig* sky og hadde alltid vært sånn. Men så var det altså noe hun falt for i forhold til min staff sitt brautende språk.... :huh::ahappy:

Skrevet

Synes det er litt vanskelig tema å diskutere, for det handler vel litt om hva man legger i ordet. Hvis en hannhund ikke får til å hilse på fremmede hannhunder i bånd, og rett og slett blir hissig av dette, så vil de fleste kalle det for samkjønnsaggresjon. Men hva om samme hunden klarer å omgås ukjente hannhunder løs? Da er det jo situasjonen, og ikke den andre hunden som egentlig er problemet.

Skrevet

Synes det er litt vanskelig tema å diskutere, for det handler vel litt om hva man legger i ordet. Hvis en hannhund ikke får til å hilse på fremmede hannhunder i bånd, og rett og slett blir hissig av dette, så vil de fleste kalle det for samkjønnsaggresjon. Men hva om samme hunden klarer å omgås ukjente hannhunder løs? Da er det jo situasjonen, og ikke den andre hunden som egentlig er problemet.

En hund er jo ikke nødvendigvis samkjønnsaggressiv fordi den kan reagere på noen hunder av samme kjønn. En sammkjønnsaggressiv hund er i mine øyne en hund som går dårlig med alle/de fleste/mange hunder av samme kjønn, uten annen grunn enn at det er samme kjønn. Og det må jo være grunnen, er det feks andre hunden som bråker så er det jo lov å ikke like dem å da har det jo heller ikke så mye med kjønn og gjøre, men oppførsel. Er hunden i bånd så kan det være usikkerhet eller at den som holder båndet skaper en anspenthet som smitter over.

  • Like 2
  • 2 weeks later...
Skrevet

Hannen vår går helt fint med andre hanner.. Og han går supert med tisper :) Men så er han bare valp, og vi syns det er viktig å lære han til å være med begge kjønn! Han blir fort underdanig med andre hanner, og veldig forsiktig, mens med tisper blir han veldig på å vil leke og kose med dem med en gang :P Men så fort han blir "varm i trøya" så leker han med hanner og ;)

Skrevet

Når i hundens liv pleier eventuell samkjønnsaggresjon å komme til syne? Når kan man si "denne hunden er samkjønnsaggressiv"?

Skrevet

Jeg tenker som så: når hunden er ferdig med siste pubertet og er voksen, så bør man kunne si om dette er en hund som har samkjønnsaggresjon om den reagerer på alt av samme kjønn.

Skrevet

Jeg har jo en rase som går for å være samkjønnaggresiv, og jeg kjenner mange hunder av rasen som ikke går med andre hunder av samme kjønn.

Hannen min er absolutt ikke no spesielt godt sosialisert med andre hunder. Han har hatt tre -fire tisper som han har lekt gjevnlig fra han var liten, ellers har han aldri fått hilse på fremmede hunder i bånd. Jeg har aldri hatt han med på typ frislipp steder. Han er faktisk ikke hundeaggressiv og han er egentlig ganske tolerant mot fremmede hunder. Det har skjedd mange ganger at løse hunder har kommet bort til oss ( som regel små hunder) og han har da vist at han har en høy terskel for å reagere negativt på dem, selv om det er typ tøffe i tryne terrier hanner som har flydd rundt oss og knurra og kjefta. Så jeg tror at kvalitet fremfor kvantitet på sosialiseringa med andre hunder er veldig viktig, og at det har mye å si med hvor selvsikker hunden er. Har man en selvsikker hund så vil den jo ha en høyere terskel for å gidde å reagere på andre hunder som egentlig ikke utgjør noe "trussel"?

Men han lar seg ikke pille på nesa av andre dominante hannhunder på samme størrelse :P

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...