Bør en hund avlives når den mister ...?

[KarpeSkrotum]

Leste i en annen tråd om en jakthund som ble avlivet for at den mistet synet og begynte å tenke ... når er det greit å avlive ... når er det skade nok.

Ser f.eks på vår hund som liker å løpe at det ser ikke ut som det gjør han så mye den perioden han hinket på 3 ben pga skade. Selvfølgelig elsker han å løpe, da det er en hund og whippet, men har mangel av en fot til en slik hund vært nok til å avlive .... hadde den ikke kunne fått et flott liv uansett?

I forbindelse med å være blind, så har vi en hund i nabolaget som er blind - en collie tror jeg det er. Vanligvis går den løs sammen med eier, for da føler den seg ikke så 'bundet' og den blir litt mer nervøs av å være i bånd. Den har møtt både vår forrige hund og den vi har nå. Den har snuten mye opp i været og den bruker lyd mer i sin kommunikasjon. Den virker lykkelig og den går helt greit sammen med eier uten at eier trenger å gi lydsignal eller noe når de går. (regner med den hører skrittene og lukter?) Den løper etter når man kaster ball og foruten at den løper litt mer forsiktig, så kan man ikke merke at den er blind. Folk syns den lager mer lyd og ser litt rar ut når den 'værer' i lufta med nesen hele tiden, men alle jeg har sagt "den er jo blind" til har blitt overasket.

Er blind en grense du mener er grunn?

Bare 2 eksempler, ta gjerne med mer om hva dere syns på temaet.

(jeg er ikke ute etter en dømming av andres avgjørelser, for jeg mener dette får være opp til hver enkelt - det er de som sitter med kjennskap til sin hund og ting rundt det. Jeg ville bare høre hva folk tenker rundt temaet)

[SoppenCamilla]

Jeg vet ikke, vil det ikke være veldig stor forskjell på å være født blind eller å gradvis miste synet, enn å få øya blåst ut av huet? Bare tenker høyt her.

Jeg tror at det for meg ville kommet ann på hva som hadde skjedd, og hvordan det skjedde. Personlig ville jeg nok heller latt hunden slippe, dersom den ble skadet på en slik måte at den måtte gjennom operasjon(er), for så å måtte gjennom en lang (og smertefull) rekonvalens og til slutt ende opp med å få et mye mer begrenset og avskåret liv enn den en gang hadde. Tror jeg.

[Trulte70]

Vi hadde to engelsksetterbrødre, hvor den ene var blind og den andre døv...og det gikk faktisk litt tid før vi fant det ut, fordi de utfylte og hjalp hverandre både i hverdagen og på jakt...men da den ene måtte avlives av alderdom, ble den andre totalt hjelpeløs og forfalt fort, så jeg mener å huske at de ble avlivet med noen ukers mellomrom, 12-13 år gamle...

På den andre side, begynte irsksetteren min å miste synet da han var 8-9 år, og han ble redd og usikker, og dermed avlivet av hensyn til dyret...

[simira]

Det kommer helt an på hunden og omstendighetene. Jeg kjenner en 6 år gammel pinscher som har hatt mye problemer og til slutt operert ut begge øynene, men han er like glad. Litt klønete iblant, og eier må ta litt forholdsregler, men han fungerer bra i hverdagen sammen med 2-3 andre hunder.

Så lenge hunden ikke har smerter, og er glad, så ser jeg ingen grunn til å avlive. Dersom hunden har vondt, og/eller mister livsgleden, (og det ikke kan fikses) så mener jeg det er rett å la ham slippe.

[Artemis]

Sier meg vel enig i de to siste setningene til Simira her.

Det er så forskjellig fra individ til individ hvordan de takler slike ting. Det gjelder jo mennesker også. Det finnes ikke én fasit. I linken til KarpeSkrotum så ble jo hunden blind gjennom en ulykke, og jeg ser for meg at det kan være en større omveltning enn å bli gradvis blind. Samtidig er det de som tåler det sistnevnte dårlig også. Så slikt må man nok bare se an. Det finnes jo uansett grader av blindhet også. Er slett ikke alle som ikke ser noe som helst, bare det å se lys/mørke, litt skygger osv. kan være til stor hjelp det.

Ja, jeg synes det at hunden er blind kan være grunn nok til å avlive, men det trenger ikke å være grunn nok til å avlive.

[tulip]

Ja, jeg synes at hunden er blind kan være grunn nok til å avlive, men det trenger ikke å være grunn nok til å avlive.

Sier meg 100% enig i dette! Valpis tror jeg hadde berga seg fint blind, iom at hun allerede er en dilter, og har full tillit til meg. Gubben feks hadde blitt avlivet, han hadde IKKE nok tillit til meg ute, så han hadde ikke hatt et godt liv som blind.

Hadde Valpis blitt "trebent" hadde hun blitt avlivet, hun hadde ikke hatt en godt liv med feilbelastningene det hadde blitt.

[Djervekvinnen]

I mine øyne ville jeg avlivet hunden hvis den ble blind. Også hvis den måtte amputere en fot.

Hadde hunden blitt døv, hadde det fortsatt vært en sjangs.

[SandyEyeCandy]

I mine øyne ville jeg avlivet hunden hvis den ble blind. Også hvis den måtte amputere en fot.

Hadde hunden blitt døv, hadde det fortsatt vært en sjangs.

For meg er det ikke så stor forskjell på om Aiko er døv eller ikke, hehe, men om hun hadde måtte amputere et bein, hadde hun fått slippe, mtp at hun allerede sliter med å bevege seg riktig. Jeg trur heller ikke mine shibaer hadde hatt et rikt liv uten synet (dersom det blei borte pga en ulykke, ikke om det skjedde gradvis), da de bruker synet i meget stor grad, gjennom jakt, når de observerer livet rundt seg (de er veldig til å titte og følge med) og når vi kommuniserer med hverandre.

[Carro92]

Jeg avliva selv min forrige hund pga han ble blind(og leddbetennelser), og tror ikke jeg kommer til å la en blind hund fortsette å leve. Og det samme med hvis den må amputere et bein. Men samtidig så kommer jeg nok til å se an bikkja når det faktisk skjer

[Lola Pagola]

Jeg tror nok ikke jeg hadde avlivet om Casper ble blind. Eller mistet et ben. Eller mistet hodet... merket nå at jeg ikke klarer tenke på det engang

Pleide å passe en flat som var blind før, han var ikke født slik, men ble det gradvis (jeg forsto det slik at det var relativt vanlig hos rasen, men jeg var bare 14 så er lenge siden). Merket egentlig ikke stort til at han var blind, passet ekstra godt på i trappene og på vei ut, men ellers var det omtrent som å gå med en vanlig hund.

Det kommer så an på hund til hund, hva som gir og tar livskvalitet, finnes vel ingen fasit her.

[MegaMarie]

Blondie hadde klart seg helt fint på tre bein. Det så jeg da hun hadde knukket den. Så hun hadde nok fått leve da. Hadde hun vært blind så spørs det helt. Hadde hun blitt blind gradvis og jeg så at hun klarte seg greit, så kunne hun fått leve. Hadde hun blitt blind i en ulykke, så tror jeg kanskje hun hadde blitt avlivet.

Men samtidig så er hun mors lille hjertebarn! Ser aldri for meg at jeg skal klare å ta en slik avgjørelse. Men når tiden er inne, så er det sikkert andra saker, håper jeg. Ekkelt å prate om slikt.

[Rocket]

Beaglepøbelen er jo delvis blind på ene øyet og han klarer seg fint, så om han ble helt blind tror jeg ikke han hadde blitt avlivet nei.

[Benedicte]

Hunden jeg snakker opp fikk et skudd inn i det ene øyet og ut det andre. I et øyeblikk hadde den synet, og i det neste øyeblikket var den fullstendig blind og med store smerter. Det er en 5 år gammel jakthund som lever av å løpe mange mil hver eneste dag, og et liv som blind hadde vært en alvorlig funksjonshemning for denne hunden. Dette er ikke en hund som man plutselig kan sette i bånd og trimme med gåturer i skogen resten av livet.

[Djervekvinnen]

Hadde hunden blitt blind på 1 øye, hadde det ikke gjort noe. Men på begge øyne hadde det ikke gått.

[MiO]

Leste i en annen tråd om en jakthund som ble avlivet for at den mistet synet og begynte å tenke ...

Ble hunden avlivet fordi den begynte å tenke da den mistet synet?

(her måtte jeg lese setningen et par ganger før jeg skjønte hva som mentes :-) )

[Mari]

Hunden jeg snakker opp fikk et skudd inn i det ene øyet og ut det andre.

Damn! Stakkars hund! Det må ha gjort noe helt umenneskelig vondt. Det høres ut som riktig avgjørelse i det tilfellet.

Tråder som dette er alltid så triste. Og det finnes jo ikke noen riktige svar her, man må gjøre det man selv mener er best for hunden.

Jeg satt med mulig amputeringsalternativ en gang, og det var noe jeg slet skikkelig med. Jeg syntes det var kjempevanskelig og hadde en lang tråd her inne. Nå ble det aldri aktuelt, og med tanke på hvilke feilbelastninger som hunden opparbeidet seg uten amputasjon så hadde det vel neppe hatt særlig suksess heller.

Men man vet aldri sånn, så slike tråder bare gir meg masse tvil. Tvil om avgjørelser som for lengst er tatt, mine kjære hunder som er borte, og hvor tvil og anger bare er destruktivt.

[Guest 2ne]

Jeg avliva selv min forrige hund pga han ble blind(og leddbetennelser), og tror ikke jeg kommer til å la en blind hund fortsette å leve. Og det samme med hvis den må amputere et bein. Men samtidig så kommer jeg nok til å se an bikkja når det faktisk skjer

Unnskyld, men har ikke du en trebeint hund?

For meg er ikke tap av syn, hørsel eller lemmer grunn nok alene til å avlive. Det kommer mer an på hvordan det påvirker hunden, enn bare det at den blir blind, døv eller trebeint. Jeg har kjent en hund som ble helt blind, og som ikke plagdes med det i det hele tatt. Jeg har kjent hunder som er døve, som ikke plages med det i det hele tatt. Jeg kjenner hunder som ser dårlig, som plages med usikkerhet i forbindelse med det. De aller fleste godt voksne hunder jeg kjenner, har blitt mer eller mindre tunghørte, uten at det plager dem større. Og jeg ser ikke helt at amputasjon av kroppsdeler automatisk er noen avlivningsgrunn, da er mer spørsmålet hvorfor man må amputere, og hvor gode utsikter det er for at hunden skal leve et godt og forholdsvis normalt liv etterpå.

[Benedicte]

Damn! Stakkars hund! Det må ha gjort noe helt umenneskelig vondt. Det høres ut som riktig avgjørelse i det tilfellet.

Heldigvis var hunden i jaktmodus og hadde såpass mye adrenalin at når det smalt så sa det bare "pip". Etter det var det ingen lyd og hunden beholdt seg fullstendig rolig (sjokk?) i de to timene det tok å løpe ned fra fjellet og finne en veterinærklinikk. Så man kan jo håpe at det ikke var så vondt som det høres ut som, men det er umulig å si.... :/ Den som tar det tungt nå er jegeren... Det må være en helt forjævlig avgjørelse å ta når man selv var den som skjøt...

[Nirm]

Hundene mine vil bli avlivet om de mister synet på begge øynene, eller må amputere et bein. Rullestol vil aldri være alternativ her heller. Jeg hadde heller ikke prøvd å redde noen valp som hadde mangler på antall bein eller syn. Hørsel på en gammel hund blir litt anderledes, men synet og beina sine skal mine få beholde. Om jeg hadde vært oppdretter og fått en valp med slike mangler, hadde jeg fått den avlivet med en gang. Hadde en valpekjøper beholdt en hund som hadde mistet et bein i en ulykke, hadde vedkommende aldri fått ny hund hos meg.

Når det kommer til hunder, så skal man være glad i hundene sine, og ikke følelsene ovenfor de. En del mennesker går nok i siste kategori, fordi at det å miste hundene overskygger totalt om hunden ikke har det helt bra eller ikke. Man skal være menneske nok til å si at nok er nok, og at nå skal denne hunden slippe.

[Mari]

Heldigvis var hunden i jaktmodus og hadde såpass mye adrenalin at når det smalt så sa det bare "pip". Etter det var det ingen lyd og hunden beholdt seg fullstendig rolig (sjokk?) i de to timene det tok å løpe ned fra fjellet og finne en veterinærklinikk. Så man kan jo håpe at det ikke var så vondt som det høres ut som, men det er umulig å si.... :/ Den som tar det tungt nå er jegeren... Det må være en helt forjævlig avgjørelse å ta når man selv var den som skjøt...

Å herregud. Stakkars stakkars jegeren. For en grusom historie. Grøss.

Når det kommer til hunder, så skal man være glad i hundene sine, og ikke følelsene ovenfor de. En del mennesker går nok i siste kategori, fordi at det å miste hundene overskygger totalt om hunden ikke har det helt bra eller ikke. Man skal være menneske nok til å si at nok er nok, og at nå skal denne hunden slippe.

Dette er jo så lett i teorien, men så vanskelig i praksis. Jeg synes iallfall det er fryktelig vanskelig å finne den riktige grensen hvor hundens velferd alltid blir ivaretatt, å avlive hverken for tidlig eller for sent. Det er alltid mye tvil involvert for meg (iallfall med de unge hundene), og mye selvransakelse. For det blir jo vanskelig nettopp på grunn av kjærligheten til hunden, det trenger ikke være egoisme som gjør at man avliver for sent heller. Sånt kan skje med de aller beste hensikter.

Pluss at man har forskjellig grenser for når man mener nok er nok, det ene er ikke nødvendigvis mer riktig enn det andre.

Jeg tror de aller fleste setter strek etter beste evne og setter hundens interesser først. Resultatet vil variere fra eier til eier, men hensiktene tror jeg som oftest er gode.

Nei, huff. Det er et trist og sårt tema. Hvilken velsignelse og forbannelse det er, å sitte med det ansvaret som er å avgjøre når et annet individ har levd lenge nok.

[KarpeSkrotum]

Gubben feks hadde blitt avlivet, han hadde IKKE nok tillit til meg ute, så han hadde ikke hatt et godt liv som blind.

Nå syns jeg du går noget langt utenfor temaet her.

Ble hunden avlivet fordi den begynte å tenke da den mistet synet?

(her måtte jeg lese setningen et par ganger før jeg skjønte hva som mentes :-) )

Glemte en "jeg tenkte" i den setningen, men mulig den hadde blitt ennå mer forvirrende utav det - jeg tenke? - da har man hørt det å

I forbindelse med rullestol. Har jo sett hunder som har mistet begge bakben og/eller har ryggskade der de bruker vogn/rullestol. Tilsynelatende fornøyde? Hva syns dere om det?

Lufter bare tanker og etter at vår hund kappet senen, så fikk jeg en 'f... plutselig kan ting altså skje sånn helt plutselig' - ikke så hyggelig å tenke på, men greit at man har tenkt litt mens man er mentalt i balanse og ikke bare når man er oppi det (kryss fingre og tær for at ting ikke skal skje, men ...)

[SandyEyeCandy]

Unnskyld, men har ikke du en trebeint hund?

Han er etter det jeg husker født uten det ene frambeinet.

[Carro92]

Unnskyld, men har ikke du en trebeint hund?

Han er etter det jeg husker født uten det ene frambeinet.

det stemmer jeg avliver ikke om den er født sånn(om jeg i det hele tatt velger den hunden)

[AnnikenK]

Hundene mine vil bli avlivet om de mister synet på begge øynene, eller må amputere et bein. Rullestol vil aldri være alternativ her heller. Jeg hadde heller ikke prøvd å redde noen valp som hadde mangler på antall bein eller syn. Hørsel på en gammel hund blir litt anderledes, men synet og beina sine skal mine få beholde. Om jeg hadde vært oppdretter og fått en valp med slike mangler, hadde jeg fått den avlivet med en gang. Hadde en valpekjøper beholdt en hund som hadde mistet et bein i en ulykke, hadde vedkommende aldri fått ny hund hos meg.

Når det kommer til hunder, så skal man være glad i hundene sine, og ikke følelsene ovenfor de. En del mennesker går nok i siste kategori, fordi at det å miste hundene overskygger totalt om hunden ikke har det helt bra eller ikke. Man skal være menneske nok til å si at nok er nok, og at nå skal denne hunden slippe.

Enig her!

Jeg har motforstilling mot at alt/alle skal reddes. Og selvfølgelig kan man påstå at hunden er glad og lykkelig.

Vet ikke om noen husker reportasjen om en hund i USA, som bare hadde bakbein. Den så nå både glad og lykkelig ut den, men da var det ganske mange her inne som skreik om dyremishandling. Jeg bare lurer på når en hund ikke er glad og lykkelig, om den ikke har fysisk vondt?

[tm100021]

Hundene mine vil bli avlivet om de mister synet på begge øynene, eller må amputere et bein. Rullestol vil aldri være alternativ her heller. Jeg hadde heller ikke prøvd å redde noen valp som hadde mangler på antall bein eller syn. Hørsel på en gammel hund blir litt anderledes, men synet og beina sine skal mine få beholde. Om jeg hadde vært oppdretter og fått en valp med slike mangler, hadde jeg fått den avlivet med en gang. Hadde en valpekjøper beholdt en hund som hadde mistet et bein i en ulykke, hadde vedkommende aldri fått ny hund hos meg.

Når det kommer til hunder, så skal man være glad i hundene sine, og ikke følelsene ovenfor de. En del mennesker går nok i siste kategori, fordi at det å miste hundene overskygger totalt om hunden ikke har det helt bra eller ikke. Man skal være menneske nok til å si at nok er nok, og at nå skal denne hunden slippe.

Du får sagt det!