Bør en hund avlives når den mister ...?

[Benedicte]

I forbindelse med rullestol. Har jo sett hunder som har mistet begge bakben og/eller har ryggskade der de bruker vogn/rullestol. Tilsynelatende fornøyde? Hva syns dere om det?

Det er så fryktelig vanskelig å si... Min gamle grandtante hadde en hund av liten rase i et borettslag for eldre. Hunden var midtpunktet i det nabolaget og stortrivdes nok med turer på asfalten mellom husene, og ellers leve et liv med masse oppmerksomhet fra alle beboerne. For en slik hund hadde en slik "rullestol" ikke vært en like stor funksjonshemning som for en av mine hunder for eksempel. Jeg hadde aldri latt hundene mine være i en slik.

Og at en hund er tilsynelatende glad spiller ingen rolle for meg. Mange hunder logrer uansett. Jeg hadde ikke stolt på at mine hunder var fornøyde med livet bare fordi de tilsynelatende virker glade, for det hadde de gjort uansett. Hunden som ble skutt i øyet lå og logret til den sovnet inn.

Om en av mine hunder hadde mistet ETT bein så tror jeg ikke at jeg hadde avlivet de. Det er jeg ganske sikker på. Jeg har sett såpass mange hunder som tilpasser seg dette livet og det skaper ingen store funksjonshemninger. Fullstendig blind? Jeg vet ikke. Blind på ett øye? Definitivt fått leve. Døv? De hadde fått leve.

Dette gjelder mine hunder. Hadde jeg hatt en hund som levde av jakt hadde jeg tenkt annerledes. Eller en hund som var 100% trekkhund.

[KarpeSkrotum]

Og at en hund er tilsynelatende glad spiller ingen rolle for meg. Mange hunder logrer uansett. Jeg hadde ikke stolt på at mine hunder var fornøyde med livet bare fordi de tilsynelatende virker glade, for det hadde de gjort uansett. Hunden som ble skutt i øyet lå og logret til den sovnet inn.

Ja, dette er vanskelig. Hvordan ser man det egentlig når en hund logrer, selv om den også viser glede via andre ting og logring er ikke ensbetydende med fornøydhet/glede heller.

Tenker man naturlig at den har blitt 'tatt' i naturen og den har vært den første som har gått ivei da, for naturen tar den svake/sårede - men er det igjen et argument(?). Mennesket hadde også blitt tatt først i naturen, men disse holdes i live uansett nesten (ikke for å lage aktiv-dødshjelp debatt) Men situasjonen er nå ikke den at de lever i naturen, de lever i trygge omgivelser med oss mennesker.

Heldigvis er det slik at dyr ikke trenger å bli plaget ihjel, men det er sannelig et stort ansvar og belastning å avgjøre slike ting når man har gått til anskaffelse av dyr - det skal ikke være lett. Men jeg tro alle gjør rett uansett avgjørelse - for seg og sin hund.

[tulip]

Nå syns jeg du går noget langt utenfor temaet her.

Hvorfor det? Grunnene til at man velger å avlive eller la leve spenner vidt, min grunn for ham er at han ikke ville hatt et verdig hundeliv utenfor husets vegger som blind. At det er pga manglende tillit til meg er vel like gyldig grunn som at en jakthund ikke kan løpe løs milesvis hver dag vel? (Labbis, ikke misforstå, jeg hadde også avlivet den aktuelle jakthunden om den var min).

[Argyr]

Så lenge jeg ser livslyst og glede i mine hunders øyne så tar jeg ikke livet fra dem. Så enkelt - men så vanskelig, for da kan man ikke være kategorisk på hva som skal få lov å leve og ikke.

Jeg har ikke tenkt å gjøre meg til dommer over hva som er greit leve med, det får hunden avgjøre selv (jeg kjenner hundene mine såpass at jeg vet hvordan de har det).

Så jeg kan ikke svare på spørsmålet, og hundene svarer ikke. Jeg får krysse den broa når jeg kommer til den.

[KarpeSkrotum]

Hvorfor det? Grunnene til at man velger å avlive eller la leve spenner vidt, min grunn for ham er at han ikke ville hatt et verdig hundeliv utenfor husets vegger som blind.

Gubben har vel ikke noe mer verdig liv fordi om han har et liv verdig en hund eller ikke vel?

[Guest lijenta]

Ja og nei blir vel svaret mitt. Det er mange hensyn som en skal ta når et dyr blir handicapet på et eller annet vis. Først og fremst så er jo spørsmålet om hunden klarer det psykisk så får hunden nok av fysiks og psykisk stimuli med det handicapet til å være tilfreds ut fra situasjonen i familien.

[Guest 2ne]

Gubben har vel ikke noe mer verdig liv fordi om han har et liv verdig en hund eller ikke vel?

Unnskyld, jeg skjønner ikke helt hva du mener her? Det jeg tror Tulip prøver å si er at en blind hund må i det minste stole 100 % på sin eier, og være trygg for å kunne takle at den ikke kan se. En hund som i utgangspunktet er litt usikker, eller ikke stoler fullt på sin eier, vil ha større psykisk belastning ved tap av syn enn en hund som er trygg og stoler på eieren sin.

[SoppenCamilla]

Sorry at jeg blander meg når jeg ikke har noe mer å si, men Skrotum trolla ikke litt da han sa at kommentaren til GUBBEN til Tulip var langt utenfor tema, da? Bare tenker høyt igjen..

[Lola Pagola]

*fnis* ler av Karpe Skrotum nå!

[Benedicte]

Sorry, men

[KarpeSkrotum]

Sorry, kunne ikke dy meg

[Guest 2ne]

*ler* Snakk om å gå fem på

[tm100008]

Så lenge en hund i mitt eie virker passe sorgfri og glad, så skal jeg nå tilpasse slik at livskvaliteten kan holde seg. Klarer man ikke det, da er det min triste oppgave å ta valget som er til det beste for hunden. Hva som er grunn til å avlive kan jeg ikke si sånn konkret, for det må vel vurderes til hver enkelt individ og situasjon.

Jeg kan i hvert fall love dyret mitt at så lenge jeg ser livsglede og styrke, da skal jeg legge tilrette og prøve alt jeg kan for at hunden får nyte et verdig hundeliv.

[Sanne]

Det eneste jeg kan føye til her er at jeg vet det når det er nok. Forrige hunden min fikk epilepsi, dette levde han med i ca ett år, hvor jeg underveis vurderte om det var nok flere ganger. Men den dagen jeg faktisk bestemte meg, tok opp tlf og ringte vetten, da var jeg 100 % sikker. Jeg så det på hele Ulrik at reisen hans hadde kommet til sin slutt. Veldig mange rundt meg spurte flere ganger om jeg var sikker på at det virkelig var tiden for å avlive han, han virket jo oppegående nok liksom. Men nei, jeg så det.. Det som kanksje mange andre ikke så, men det var der like fullt; tomrommet i øynene...

I tillegg var han veldig endret på mange måter da, epilepsien ble et stort handikap i livet hans, det ødela han rett og slett.

Så, om en av mine hunder/katter/ildere hadde fått et handikap, så er jeg meget sikker på at jeg hadde visst det om de ikke hadde god nok livskvalitet. Det spiller ikke noen rolle om en av hundene mistet en fot, så lenge den hadde det godt uten foten.

[OlavEmil]

til Skrotis og til MiO.

Elles har eg ikkje så mykje å seie. Eg har ikkje tenkt noko på avliving ved ulike situasjonar, vi har jo berre hatt hund i eit drøyt halvår. Men ein burde kanskje tenkje gjennom det? Eg merker iallefall kvar gong eg les om slikt her på forumet, at det hadde vore forferdeleg skulle vi miste Laffen. Men, DET skal jo ikkje skje på ti år enno .

[Pan]

Når det gjelder det med å miste syn kan en hund fungere bra uten syn..

Som kanskje mange vet har det blitt utført forsøk på Dachs med dette, de har slitt med dagblindhet, og de har avlet frem hunder i regi av Veterinærhøyskolen for å finne dette genet.. De har klart å finne det, og jeg har møtt noen av hundene som har vært en del av forsøket.

Den ene av hundene hadde et fint liv som blind, helt til de malte veggene i huset der hundene bor.. Da klarte han ikke lenger å orientere seg.. Frem til det klarte han seg helt fint.. Altså skal det veldig små endringer til før det blir for mye for en blind hund. (Maling kan påvirke akustikken i rommet, jeg antar at det var årsaken)

En hund som gradvis blir blind vil nok kunne greie seg relativt bra, mens en hund som blir blind som følge av en skade nok vil slite langt mer..

For min egen del ville jeg ikke hatt en blind hund, så her ville avliving blitt løsningen i et slikt tragisk tilfelle..