Gå til innhold
Hundesonen.no

En utstillingshund med masse titler. Har den automatisk god mentalitet?


Recommended Posts

Skrevet

Ja, som overskriften sier. Hva er din erfaring med dette? Kan hunder som er svake mentalt gjøre det bra på utstillinger? Og er en Champion automatisk en god avlshund når det gjelder det mentale?

Kom med dine erfaringer og meninger! :)

Skrevet

Nei.. Enkelt og greit... Mener jeg da.. Fordi en tittel ikke sier noe som helst om selve hunden, bare hvordan den ser ut.. Og noen dommere gir vel fine priser til en hund som kan uttaggere litt, hvis den er helt perfekt i forhold til standarden.. Tror jeg..

Skrevet

Ja, en hund som er svak mentalt kan gjøre det bra på utstillinger. Det krever selvsagt noe å være inni i en hall fylt med fremmede mennesker og hunder, men jeg har møtt mer enn en håndfulle hunder med titter lengre enn langt som jeg ikke anser har god mentalitet.

Og nei, en champion er ikke automatisk en god avlshund, verken når det kommer til det mentale, eller eksteriøret.

  • Like 3
Skrevet

Nei, absolutt ikke.

Vet om endel hunder som jeg vil si har en direkte dårlig mentalitet og som viser usikkerhet i utstillingsringen som er langt over gjennomsnitte premiert.

utstillingst ittler sier noe om eksteriøret, ingenting om mentalitet.

Skrevet

Frøken har prøvd å bite etter dommere og knurra og ikke fått noe dårligere enn CK når hun har knurret.. Ikke en gang en annmerkning på gemyttet.. Så man kan fint ha rævva gemytt og få bra plassering, det er værtfal min erfaring!

Guest Belgerpia
Skrevet

Her tror jeg det blir nesten enstemmig nei!

En champion behøver ikke være avlsmateriale hverken eksteriørt eller mentalt. Spesielt kanskje ikke mentalt. Som den heldige eier av 1994 sin mestvinnende groenendael på utstilling kan jeg skrive under på at selv mentalt forstyrra hunder kan vinne enormt på utstilling - der holder det å være pen og ikke bite dommeren.

Min Bonita så skambanket ut når hun gikk rundt på utstillingsområdet - hun var pissredd - straks hun kom innenfor ringbåndet datt halen ut i sabel bak og hun ble både sosial og tilgjengelig - flirtet skamløst med dommeren og showet seg til det ene BIR'et etter det andre - men den hunden hadde overhodet ingenting i avl å gjøre.

Så nei, en utstillingstittel er ikke nødvendigvis ett kvalitetsstempel når det kommer til temperament - faktum er at det ikke sier en dritt om det. En hund lærer svært fort at de ikke dør i ringen - og kan lære å showe - og selv bikkjer som du ser er pissredde vinner jo i utstillingsringen.

Skrevet

Ja, hunder med dårlig gemytt kan gjøre det bra på utstilling.

Noen hunder er dopet, det kan vi dessverre ikke se bort fra at forekommer.

Noen hunder er så trent på situasjonen, at de håndterer dommers eksaminasjon.

Noen hunder er eid av folk som er flink til å plukke de rette dommerne og utstillingene, slik at det blir en minst mulig belastning - og dermed minst mulig reaksjon - for hunden. For eksempel vet jeg om hunder som ikke stilles for mannlige dommere, og jeg vet om hunder du aldri vil få se i en utstillingshall.

Noen dommere legger ikke nok vekt på gemytt.

Så har vi også det evigvarende dilemmaet om definisjon av "godt gemytt". Det er hunder jeg ikke liker oppførselen til i ringen, men som andre mener er helt greit og akseptabelt. Hvem skal ha definisjonsmakten?

Det er også en kjensgjerning at hunder har dagsformer, slik at én utstilling ikke behøver å være representativ for den hundens oppførsel. Jeg personlig "tilgir" av og til unge hunder som viser noe usikkerhet, om de ikke er utstillingsvant og i rett alder. Men det kommer helt an på hvor sterk reaksjon de har og om det gjentar seg over tid, da snakker vi om et mønster jeg ikke liker.

Jeg har også sett voksne hunder trekke seg for en dommer, uten at jeg har sett de gjøre det før. Kanskje hadde dommeren for sterkt etterbarberingsvann? Kanskje likte de ikke dommeren med mørke solbriller, stor sydvest og regnponcho som kom busende på for å sjekke tenner?

Noen hunder vises av nervøs handler, og det påvirker hunden.

Også videre.

Det kan være legitime grunner til at en hund viser uønsket gemytt i ringen. For meg er den store skillelinjen om det skjer en gang eller hver gang.

Og til det siste spørsmålet:

Nei, en champion trenger overhode ikke å være en god avlshund, verken for det mentale, helsemessig, for eksteriøret eller bruksegenskaper.

Skrevet

Dei kan gjere det bra på utstilling ja. Har hørt og sett hundar som glefsar/biter etter dommaren, og som enda har fått tildelt BIR. Mens enkelte er strengare, slik som når Pia bjeffa på dommaren og dermed gjekk ut med gult.

Ein Champion treng ikkje nødvendigvis vere ein god avlshund heller. Mange som trur det, men det er nok feil :)

Skrevet

For å snu litt på det, så kjenner jeg en hannhund som er en skikkelig møkkabikkja på utstilling. Han blir direkte sur og vrang og knurrer, hyler og monger seg. Ikke alltid, men ofte. Denne hunden har gjennom stram handling blitt både norsk og svensk utstillingschampion. Jeg trur han kun har en 0 igjen før han ryker ut for evig.

Men utenfor ringen er han helt fantastisk sosial, glad, pratsom og ikke minst flink med valpene sine. Så jeg håper at han slipper å bli stilt ut noe mer nå, altså.

Skrevet

Ja, som overskriften sier. Hva er din erfaring med dette? Kan hunder som er svake mentalt gjøre det bra på utstillinger? Og er en Champion automatisk en god avlshund når det gjelder det mentale?

Kom med dine erfaringer og meninger! :)

En champion er ikke nødvendigvis en god avlshund :) Derimot kan en tittelløs hund være en god avlshund... Jeg mener at man bør sjekke opp hunden grundig uansett! En championtittel er igrunn ikke noe kvalitetssikring... Jeg vet av noen hunder selv som har ekstremt dårlig gemytt og/eller helse som er champion i mange land, som ikke bør avles på i heletatt.

Om hunden har HD D f.eks så kan den fremdeles stilles på utstilling og bli champion :) Og om man er heldig med dommerne så kan man få cert og tittler selv om hunden er skeptisk/redd og skvetter f.eks...

Så lang tittelrekke er ikke det samme som god mentalitet eller avlskvalitet ;)

Skrevet

Jeg kom på et tillegg, ut fra min erfaring som ringsekretær:

Det virker dessverre som om mange dommere aksepterer mer "drittoppførsel" fra miniatyrhunder enn de store rasene. Det er selvfølgelig lettere å håndtere en hannhundaggressiv chihuahua enn tilsvarende rottweiler, på grunn av den fysiske forskjellen. Men etter min mening burde det være like uønsket atferd hos begge to og bli slått like hardt ned på.

Jeg har sett dommere humre over hunder som knurrer på bordet, fordi det er "futt i den lille dotten" - hadde min berner stått og knurret på bakken hadde de neppe humret og glist.

Så er det også snakk om kulturforskjeller her - vi stiller for dommere fra hele verden, og det er ulike måter i ha hund på. I mange østeuropeiske land er en vant til et krassere gemytt på hundene, og hundene har ikke den samme familiehund i sofa'n-posisjonen som de har i Norge. Dermed er det heller ikke "behov" for like omgjengelige og menneske-elskende hunder som vi trenger her i Norge.

Jeg ser for eksempel ofte at østeuropeiske dommere spør alle hundene de har i ringen om de kan ta på hunden, og de ber eier vise tennene selv - fordi det i deres hjemland ikke er en selvfølge at de kan ta på hunden eller beholde alle fingrene etterpå. Dermed vil de jo heller ikke slå ned på ting vi ikke liker, eller få "framprovosert" uønsket oppførsel.

Jeg har for eksempel som utstiller opplevd at en østeuropeer ikke tok på en eneste berner, h*n spurte alle hannhundeiere om hunden hadde to testikler, og han sto to meter unna og myste mens vi brettet opp lepper for å vise tenner og bitt. Og jeg holdt på å bli slått av en regelrett feit tispe, fordi dommer var så imponert over hundens bredde og masse i så ung alder. Men så løp vi en runde til og rygglinjen til tjukka holdt ikke, dermed vant vi klassen i stedet.

Og jeg er som regel en god taper, men det er frustrerende med en dommer som ikke tør å ta på hundene, og tror fett er masse og substans. Og tispas eier sa uoppfordret til meg at det ville vært helt feil og at det var nesten flaut å stille en så feit fôrhund.

Men det er en del av gamet, og ulike dommere har ulike bidrag til en helhetlig bedømmelse av hunden. Denne dommeren var for eksempel veldig, veldig opptatt av bevegelser, og vi løp veldig mye. Så en hund som bare tåler en runde, ville falle gjennom og plasseres lenger ned.

Skrevet

Jeg kan vel ikke annet enn å signere de fleste her. Odin er jo aggressiv mot andre hunder, og en litt usikker hund. Jeg har valgt å ikke avle på ham pga. det. Hvis jeg hadde vært utstillings-junkie hadde det antageligvis ikke vært noe stort problem å få ham til champion nå som han har vokst seg ut litt. Noen 1. premier hadde vi ihvertfall greid å sanke oss, nok til at han på "utstillingspapiret" ser ut som en god nok avlshund,

Skrevet

Min forrige omplasseringshund ble til slutt avlivet av hensyn til hunden - han var så redd folk at det var en belastning for ham...men på utstilling oppførte han seg som en prins! Tror det ble så "overload" for ham at han rett og slett bare resignerte! Vi slo til med cert på første utstilling, men jeg hadde ALDRI avlet på noe sånt...

En annen ting; om jeg hadde valget mellom valper etter en utstillingschampion eller en brukschampion, så hadde jeg ikke trengt 2 sekunder på å velge det siste - ALLE hunder klarer å løpe 2 runder i venstresving, men ikke alle funker i bruk ;)

Skrevet

Det sier vel seg selv at idet en ung dame vinner Miss World blir hun automatisk en bedre mor - hennes kommende barn blir sunnere, alle eventuelle arveegenskaper hun har for sykdommer senere i livet blir visket bort og hun får et lengre liv - simpelthen BARE fordi hun vant den konkurransen (eller flere)... :no:

Eller ?

Susanne

(bare bittelitt ironisk...)

  • Like 2
Skrevet

For meg er en hund med lange utstillingstitler, en hund som ser bra ut rasemessig og har blitt dratt med hit og dit av eierne for å stilles ut mest mulig. Eiere er veldig utstillingsinteressert. Jeg tror de fleste med en normalt bygget hund kan få ganske så mange titler av å bruke mye penger på det og reise mye omkring.

Så det er det det sier meg. Ingen verdens ting om mentaliteten. Hunden kan være vant til selve utstillinger men funker dårlig ellers i hverdagen. Jeg blir ihvertfall ikke superimponert av lange utstillingstitler.

Folk maser på meg om ikke jeg stiller Nitro noe ut lengere, men jeg har jo fått championatet på han som beviser at han ser bra ut standard messig, trenger ikke bevise noe mer da føler jeg. (bortsett fra å delta på utstillinger pga å møte andre med rasen da, og det blir ikke før man har sjangs til å dra på noe stort.)

  • Like 1
Skrevet

Nå er jo utstilling en bedømning av eksteriør, og bare ett av flere avlsverktøy. De oppdretterne som ser seg blind på utstillingsresultater er ikke gode oppdrettere, og driver dermed ikke et oppdrett som gagner rasen. Enkelt og greit.

Når det gjelder spørsmålet om at et mentalt dårlig hund kan gjøre det bra i utstillingsringen - Ja, det kan den.

Skrevet

For meg er en hund med lange utstillingstitler, en hund som ser bra ut rasemessig og har blitt dratt med hit og dit av eierne for å stilles ut mest mulig. Eiere er veldig utstillingsinteressert. Jeg tror de fleste med en normalt bygget hund kan få ganske så mange titler av å bruke mye penger på det og reise mye omkring.

Nå blir dette noe OT for diskusjonen, men jeg er grunnleggende uenig i at titlene kommer på ei fjøl bare en stiller lenge nok med en slik hund. Når det er 20-30 åpen klasse-hunder som konkurrerer om storcertet, og det hvert år kommer til nye lovende juniorer, samt utenlandske championer som også vil ha certet - da handler det om mer enn å stille mange nok ganger. Det er veldig mange bernere - for å bruke egen rase, siden den er tallrik på utstillinger - som har både 10 og 15 småcert, som er "overalt" på NKKs utstillinger, men likevel ikke har marginene på sin side. Hunden skal ha nok pels, rett dommer, rett konkurranse, god dagsform, også videre. Jeg vet om mange bernere som er utmerkede hunder og hadde fortjent tittelen, men konkurransen er for stor. Da handler det ikke bare om kvaliteter, men om flaks. Mens på mange andre raser får en tittelen om hunden har CK-kvalitet, fordi konkurransen er så liten.

Dette gjelder for mange raser, for eksempel flat coated retriever, staffordshire bull terrier, chihuahua, golden retriever og shetland sheepdog.

Skrevet

Ja det skal mer til for en tallrik rase å oppnå resultatene, helt klart. Og da bunner det jo igrunn litt i flaks tilslutt. Men har man en god hund etter standaren bør det ikke være umulig å få campionatene på den. feks nordisk, int. osv. så lenge man har mulighetene for det. Men ja, jeg forstår at med populære hunder blir det mer rift om beinet. Jeg har jo selv bare erfaring med raser som det er veldig få av på utstillinger. (og feks på grey er det jo veldig vanlig med milevis med tittelrekker, uten at jeg blir videre imponert av den grunn) Men ser den at på en berner vil det da virke mer imponerende pga antallet. Så det bunner vel i hvilke raser man da ser det i sammenheng med.

Skrevet

Når en hannhund prøver å ta en løpsk tispe utenfor ringen, så hjelper det ikke at han har mange titler, BIR og gruppeplasseringer i mine øyne.... Det hjelper ikke å ha titler for å være vakker på utsiden, når det bor en krutt-tønne inni...

Jeg synes det er interessant å se på atferd i ringen, og hvor mye enkelte hunder får lov å utagere mot hverandre, dessverre uten at dommerne reagerer.

Det er litt "morsomt" å se hvordan ufyselig oppførsel i ringen ser ut til å være arvelig... (NOT)

Heldigvis er det noen dommere som ikke lar seg "lure":

Her er et sitat fra Kim Vigsø-Nielsen, som dømte på Japanspesialen i år.

"Norwegian Shibas has a superb temperament in general and the breeders seems to take care to who puppies are sold. But there are still a few that is not so good in temperament, this was the reason for me not to place two championmales, as their agressive behaviour towards each other and others in the ring, only reason why it had no fatal ending, were that their handlers stopped it, but it was close descission for me not to disqualifye the two and if they had touched either or others in the ring they certainly would have been send out with disqualification."

En championtittel er på enkelte raser ikke noe annet enn et bevis på at man har giddet å reise nok..

  • Like 2
Skrevet

Ja det skal mer til for en tallrik rase å oppnå resultatene, helt klart. Og da bunner det jo igrunn litt i flaks tilslutt. Men har man en god hund etter standaren bør det ikke være umulig å få campionatene på den. feks nordisk, int. osv. så lenge man har mulighetene for det.

Nå flisespikker jeg, men en god hund skal ikke bli champion - den skal ha en good eller very good. En champion skal være en utmerket representant for rasen.

Og jeg mener fremdeles at det ikke bare handler om å reise nok eller å ha muligheten - for tallrike raser handler det om marginer en selv ikke kan kontrollere eller påvirke, altså er det ikke noe en har mulighet til selv. En kan gjøre sitt beste ved å stille hunden i toppkondisjon, reise på 11 NKK-utstillinger i året, gå på handlerkurs og pelsstellkurs, og bruke alle pengene sine på dette. Championatet kan fremdeles være umulig å oppdrive, selv om hunden er av CK-kvalitet for samtlige dommere.

Skrevet

Her var det kommet masse kommentarer! Jeg ser de fleste er enig og det er jo greit for det er jeg også. haha

Men hadde vært gøy å fått inn noen som er uenig. For de finnes det mange av der ute.

Jeg ser på min egen rase at det ikke er så viktig med bruksresultater i avl. Oppdrettere er mer opptatt av utstilling. Det er ikke noe galt i det, men om man vil bruke hunden som en brukshund. Noe den blir reklamert som, så nytter det ikke å jobbe med en hund som ikke vil leke med fremmede fordi det er for belastende eller at den ikke innehar de driftene den bør ha for å være lett å motivere.

Og disse tingene kan man ikke se på en utstilling. Her må det andre midler til. Mener jeg.

Skrevet

Er litt viktig å skille snørr og barter her også. En tittelrekke sier selvsagt ikke noe som helst om hundens mentalitet, eller hvordan den faktisk er "som hund".

Stå pent, bevege seg godt, ikke bite dommeren = utstillingskrav. SÅ kommer pels, kondisjon og handling som kan avgjøre titler, rosetter og premieringer forøvrig.

MEN en brukspremiert hund, ja sågar en brukschampion, er ikke automatisk en herlig familiehund den heller.

Og om sunnhet sier ingen av titlene noe som helst - verken utstilling, jakt eller bruks..

Så skrivebordskombinasjoner er supre, de - på papiret. Men det krever mye kunnskap, erfaring og ærlige oppdrettere/eiere for å faktisk kunne avle på en god kombinasjon.

Og jeg tror faktisk ikke at noen innerst inne tror at en champion = godt gemytt.. ALLE har da sett uagerende hunder, selv på utstillinger, skulle jeg tro?

(Men samtitid så blir man jo skuffet av menneskeheten stadig vekk, så det er jo slett ikke utrolig at noen faktisk tror det er såååå enkelt å avle.. :( )

Susanne

Skrevet

MEN en brukspremiert hund, ja sågar en brukschampion, er ikke automatisk en herlig familiehund den heller.

Det sier ikke så mye om det er en herlig hund sånn generelt heller, det sier bare at hunden kan jobbe, og at den har en dedikert eier som gidder å trene den. Bare for å hive meg inn i rekka og si at titler ikke nødvendigvis sier så mye om en hund ;)

Skrevet

Det sier ikke så mye om det er en herlig hund sånn generelt heller, det sier bare at hunden kan jobbe, og at den har en dedikert eier som gidder å trene den. Bare for å hive meg inn i rekka og si at titler ikke nødvendigvis sier så mye om en hund ;)

Helt enig.

En tittel sier bare noen om hunden i den spesifikke delen, utstilling, jakt og bruks. Den sier ingenting om gemytt.

Skal en hund brukes i avl må en se totalbilde og ikke bare titler/resultater.

Og litt som Emma er inne på, NUCH på en berner henger kanskje høyere enn for andre raser. Samme for oss med fuglehunder, hvor en faktisk må ha 1.premie på jakt før man blir NUCH.

  • 4 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...