Gå til innhold
Hundesonen.no

En utstillingshund med masse titler. Har den automatisk god mentalitet?


HeraHiromi
 Share

Recommended Posts

Ja, en hund som er svak mentalt kan gjøre det bra på utstillinger. Det krever selvsagt noe å være inni i en hall fylt med fremmede mennesker og hunder, men jeg har møtt mer enn en håndfulle hunder med titter lengre enn langt som jeg ikke anser har god mentalitet.

Og nei, en champion er ikke automatisk en god avlshund, verken når det kommer til det mentale, eller eksteriøret.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, absolutt ikke.

Vet om endel hunder som jeg vil si har en direkte dårlig mentalitet og som viser usikkerhet i utstillingsringen som er langt over gjennomsnitte premiert.

utstillingst ittler sier noe om eksteriøret, ingenting om mentalitet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Her tror jeg det blir nesten enstemmig nei!

En champion behøver ikke være avlsmateriale hverken eksteriørt eller mentalt. Spesielt kanskje ikke mentalt. Som den heldige eier av 1994 sin mestvinnende groenendael på utstilling kan jeg skrive under på at selv mentalt forstyrra hunder kan vinne enormt på utstilling - der holder det å være pen og ikke bite dommeren.

Min Bonita så skambanket ut når hun gikk rundt på utstillingsområdet - hun var pissredd - straks hun kom innenfor ringbåndet datt halen ut i sabel bak og hun ble både sosial og tilgjengelig - flirtet skamløst med dommeren og showet seg til det ene BIR'et etter det andre - men den hunden hadde overhodet ingenting i avl å gjøre.

Så nei, en utstillingstittel er ikke nødvendigvis ett kvalitetsstempel når det kommer til temperament - faktum er at det ikke sier en dritt om det. En hund lærer svært fort at de ikke dør i ringen - og kan lære å showe - og selv bikkjer som du ser er pissredde vinner jo i utstillingsringen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, hunder med dårlig gemytt kan gjøre det bra på utstilling.

Noen hunder er dopet, det kan vi dessverre ikke se bort fra at forekommer.

Noen hunder er så trent på situasjonen, at de håndterer dommers eksaminasjon.

Noen hunder er eid av folk som er flink til å plukke de rette dommerne og utstillingene, slik at det blir en minst mulig belastning - og dermed minst mulig reaksjon - for hunden. For eksempel vet jeg om hunder som ikke stilles for mannlige dommere, og jeg vet om hunder du aldri vil få se i en utstillingshall.

Noen dommere legger ikke nok vekt på gemytt.

Så har vi også det evigvarende dilemmaet om definisjon av "godt gemytt". Det er hunder jeg ikke liker oppførselen til i ringen, men som andre mener er helt greit og akseptabelt. Hvem skal ha definisjonsmakten?

Det er også en kjensgjerning at hunder har dagsformer, slik at én utstilling ikke behøver å være representativ for den hundens oppførsel. Jeg personlig "tilgir" av og til unge hunder som viser noe usikkerhet, om de ikke er utstillingsvant og i rett alder. Men det kommer helt an på hvor sterk reaksjon de har og om det gjentar seg over tid, da snakker vi om et mønster jeg ikke liker.

Jeg har også sett voksne hunder trekke seg for en dommer, uten at jeg har sett de gjøre det før. Kanskje hadde dommeren for sterkt etterbarberingsvann? Kanskje likte de ikke dommeren med mørke solbriller, stor sydvest og regnponcho som kom busende på for å sjekke tenner?

Noen hunder vises av nervøs handler, og det påvirker hunden.

Også videre.

Det kan være legitime grunner til at en hund viser uønsket gemytt i ringen. For meg er den store skillelinjen om det skjer en gang eller hver gang.

Og til det siste spørsmålet:

Nei, en champion trenger overhode ikke å være en god avlshund, verken for det mentale, helsemessig, for eksteriøret eller bruksegenskaper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dei kan gjere det bra på utstilling ja. Har hørt og sett hundar som glefsar/biter etter dommaren, og som enda har fått tildelt BIR. Mens enkelte er strengare, slik som når Pia bjeffa på dommaren og dermed gjekk ut med gult.

Ein Champion treng ikkje nødvendigvis vere ein god avlshund heller. Mange som trur det, men det er nok feil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å snu litt på det, så kjenner jeg en hannhund som er en skikkelig møkkabikkja på utstilling. Han blir direkte sur og vrang og knurrer, hyler og monger seg. Ikke alltid, men ofte. Denne hunden har gjennom stram handling blitt både norsk og svensk utstillingschampion. Jeg trur han kun har en 0 igjen før han ryker ut for evig.

Men utenfor ringen er han helt fantastisk sosial, glad, pratsom og ikke minst flink med valpene sine. Så jeg håper at han slipper å bli stilt ut noe mer nå, altså.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, som overskriften sier. Hva er din erfaring med dette? Kan hunder som er svake mentalt gjøre det bra på utstillinger? Og er en Champion automatisk en god avlshund når det gjelder det mentale?

Kom med dine erfaringer og meninger! :)

En champion er ikke nødvendigvis en god avlshund :) Derimot kan en tittelløs hund være en god avlshund... Jeg mener at man bør sjekke opp hunden grundig uansett! En championtittel er igrunn ikke noe kvalitetssikring... Jeg vet av noen hunder selv som har ekstremt dårlig gemytt og/eller helse som er champion i mange land, som ikke bør avles på i heletatt.

Om hunden har HD D f.eks så kan den fremdeles stilles på utstilling og bli champion :) Og om man er heldig med dommerne så kan man få cert og tittler selv om hunden er skeptisk/redd og skvetter f.eks...

Så lang tittelrekke er ikke det samme som god mentalitet eller avlskvalitet ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kom på et tillegg, ut fra min erfaring som ringsekretær:

Det virker dessverre som om mange dommere aksepterer mer "drittoppførsel" fra miniatyrhunder enn de store rasene. Det er selvfølgelig lettere å håndtere en hannhundaggressiv chihuahua enn tilsvarende rottweiler, på grunn av den fysiske forskjellen. Men etter min mening burde det være like uønsket atferd hos begge to og bli slått like hardt ned på.

Jeg har sett dommere humre over hunder som knurrer på bordet, fordi det er "futt i den lille dotten" - hadde min berner stått og knurret på bakken hadde de neppe humret og glist.

Så er det også snakk om kulturforskjeller her - vi stiller for dommere fra hele verden, og det er ulike måter i ha hund på. I mange østeuropeiske land er en vant til et krassere gemytt på hundene, og hundene har ikke den samme familiehund i sofa'n-posisjonen som de har i Norge. Dermed er det heller ikke "behov" for like omgjengelige og menneske-elskende hunder som vi trenger her i Norge.

Jeg ser for eksempel ofte at østeuropeiske dommere spør alle hundene de har i ringen om de kan ta på hunden, og de ber eier vise tennene selv - fordi det i deres hjemland ikke er en selvfølge at de kan ta på hunden eller beholde alle fingrene etterpå. Dermed vil de jo heller ikke slå ned på ting vi ikke liker, eller få "framprovosert" uønsket oppførsel.

Jeg har for eksempel som utstiller opplevd at en østeuropeer ikke tok på en eneste berner, h*n spurte alle hannhundeiere om hunden hadde to testikler, og han sto to meter unna og myste mens vi brettet opp lepper for å vise tenner og bitt. Og jeg holdt på å bli slått av en regelrett feit tispe, fordi dommer var så imponert over hundens bredde og masse i så ung alder. Men så løp vi en runde til og rygglinjen til tjukka holdt ikke, dermed vant vi klassen i stedet.

Og jeg er som regel en god taper, men det er frustrerende med en dommer som ikke tør å ta på hundene, og tror fett er masse og substans. Og tispas eier sa uoppfordret til meg at det ville vært helt feil og at det var nesten flaut å stille en så feit fôrhund.

Men det er en del av gamet, og ulike dommere har ulike bidrag til en helhetlig bedømmelse av hunden. Denne dommeren var for eksempel veldig, veldig opptatt av bevegelser, og vi løp veldig mye. Så en hund som bare tåler en runde, ville falle gjennom og plasseres lenger ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan vel ikke annet enn å signere de fleste her. Odin er jo aggressiv mot andre hunder, og en litt usikker hund. Jeg har valgt å ikke avle på ham pga. det. Hvis jeg hadde vært utstillings-junkie hadde det antageligvis ikke vært noe stort problem å få ham til champion nå som han har vokst seg ut litt. Noen 1. premier hadde vi ihvertfall greid å sanke oss, nok til at han på "utstillingspapiret" ser ut som en god nok avlshund,

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige omplasseringshund ble til slutt avlivet av hensyn til hunden - han var så redd folk at det var en belastning for ham...men på utstilling oppførte han seg som en prins! Tror det ble så "overload" for ham at han rett og slett bare resignerte! Vi slo til med cert på første utstilling, men jeg hadde ALDRI avlet på noe sånt...

En annen ting; om jeg hadde valget mellom valper etter en utstillingschampion eller en brukschampion, så hadde jeg ikke trengt 2 sekunder på å velge det siste - ALLE hunder klarer å løpe 2 runder i venstresving, men ikke alle funker i bruk ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det sier vel seg selv at idet en ung dame vinner Miss World blir hun automatisk en bedre mor - hennes kommende barn blir sunnere, alle eventuelle arveegenskaper hun har for sykdommer senere i livet blir visket bort og hun får et lengre liv - simpelthen BARE fordi hun vant den konkurransen (eller flere)... :no:

Eller ?

Susanne

(bare bittelitt ironisk...)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er en hund med lange utstillingstitler, en hund som ser bra ut rasemessig og har blitt dratt med hit og dit av eierne for å stilles ut mest mulig. Eiere er veldig utstillingsinteressert. Jeg tror de fleste med en normalt bygget hund kan få ganske så mange titler av å bruke mye penger på det og reise mye omkring.

Så det er det det sier meg. Ingen verdens ting om mentaliteten. Hunden kan være vant til selve utstillinger men funker dårlig ellers i hverdagen. Jeg blir ihvertfall ikke superimponert av lange utstillingstitler.

Folk maser på meg om ikke jeg stiller Nitro noe ut lengere, men jeg har jo fått championatet på han som beviser at han ser bra ut standard messig, trenger ikke bevise noe mer da føler jeg. (bortsett fra å delta på utstillinger pga å møte andre med rasen da, og det blir ikke før man har sjangs til å dra på noe stort.)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jo utstilling en bedømning av eksteriør, og bare ett av flere avlsverktøy. De oppdretterne som ser seg blind på utstillingsresultater er ikke gode oppdrettere, og driver dermed ikke et oppdrett som gagner rasen. Enkelt og greit.

Når det gjelder spørsmålet om at et mentalt dårlig hund kan gjøre det bra i utstillingsringen - Ja, det kan den.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg er en hund med lange utstillingstitler, en hund som ser bra ut rasemessig og har blitt dratt med hit og dit av eierne for å stilles ut mest mulig. Eiere er veldig utstillingsinteressert. Jeg tror de fleste med en normalt bygget hund kan få ganske så mange titler av å bruke mye penger på det og reise mye omkring.

Nå blir dette noe OT for diskusjonen, men jeg er grunnleggende uenig i at titlene kommer på ei fjøl bare en stiller lenge nok med en slik hund. Når det er 20-30 åpen klasse-hunder som konkurrerer om storcertet, og det hvert år kommer til nye lovende juniorer, samt utenlandske championer som også vil ha certet - da handler det om mer enn å stille mange nok ganger. Det er veldig mange bernere - for å bruke egen rase, siden den er tallrik på utstillinger - som har både 10 og 15 småcert, som er "overalt" på NKKs utstillinger, men likevel ikke har marginene på sin side. Hunden skal ha nok pels, rett dommer, rett konkurranse, god dagsform, også videre. Jeg vet om mange bernere som er utmerkede hunder og hadde fortjent tittelen, men konkurransen er for stor. Da handler det ikke bare om kvaliteter, men om flaks. Mens på mange andre raser får en tittelen om hunden har CK-kvalitet, fordi konkurransen er så liten.

Dette gjelder for mange raser, for eksempel flat coated retriever, staffordshire bull terrier, chihuahua, golden retriever og shetland sheepdog.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det skal mer til for en tallrik rase å oppnå resultatene, helt klart. Og da bunner det jo igrunn litt i flaks tilslutt. Men har man en god hund etter standaren bør det ikke være umulig å få campionatene på den. feks nordisk, int. osv. så lenge man har mulighetene for det. Men ja, jeg forstår at med populære hunder blir det mer rift om beinet. Jeg har jo selv bare erfaring med raser som det er veldig få av på utstillinger. (og feks på grey er det jo veldig vanlig med milevis med tittelrekker, uten at jeg blir videre imponert av den grunn) Men ser den at på en berner vil det da virke mer imponerende pga antallet. Så det bunner vel i hvilke raser man da ser det i sammenheng med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når en hannhund prøver å ta en løpsk tispe utenfor ringen, så hjelper det ikke at han har mange titler, BIR og gruppeplasseringer i mine øyne.... Det hjelper ikke å ha titler for å være vakker på utsiden, når det bor en krutt-tønne inni...

Jeg synes det er interessant å se på atferd i ringen, og hvor mye enkelte hunder får lov å utagere mot hverandre, dessverre uten at dommerne reagerer.

Det er litt "morsomt" å se hvordan ufyselig oppførsel i ringen ser ut til å være arvelig... (NOT)

Heldigvis er det noen dommere som ikke lar seg "lure":

Her er et sitat fra Kim Vigsø-Nielsen, som dømte på Japanspesialen i år.

"Norwegian Shibas has a superb temperament in general and the breeders seems to take care to who puppies are sold. But there are still a few that is not so good in temperament, this was the reason for me not to place two championmales, as their agressive behaviour towards each other and others in the ring, only reason why it had no fatal ending, were that their handlers stopped it, but it was close descission for me not to disqualifye the two and if they had touched either or others in the ring they certainly would have been send out with disqualification."

En championtittel er på enkelte raser ikke noe annet enn et bevis på at man har giddet å reise nok..

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det skal mer til for en tallrik rase å oppnå resultatene, helt klart. Og da bunner det jo igrunn litt i flaks tilslutt. Men har man en god hund etter standaren bør det ikke være umulig å få campionatene på den. feks nordisk, int. osv. så lenge man har mulighetene for det.

Nå flisespikker jeg, men en god hund skal ikke bli champion - den skal ha en good eller very good. En champion skal være en utmerket representant for rasen.

Og jeg mener fremdeles at det ikke bare handler om å reise nok eller å ha muligheten - for tallrike raser handler det om marginer en selv ikke kan kontrollere eller påvirke, altså er det ikke noe en har mulighet til selv. En kan gjøre sitt beste ved å stille hunden i toppkondisjon, reise på 11 NKK-utstillinger i året, gå på handlerkurs og pelsstellkurs, og bruke alle pengene sine på dette. Championatet kan fremdeles være umulig å oppdrive, selv om hunden er av CK-kvalitet for samtlige dommere.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var det kommet masse kommentarer! Jeg ser de fleste er enig og det er jo greit for det er jeg også. haha

Men hadde vært gøy å fått inn noen som er uenig. For de finnes det mange av der ute.

Jeg ser på min egen rase at det ikke er så viktig med bruksresultater i avl. Oppdrettere er mer opptatt av utstilling. Det er ikke noe galt i det, men om man vil bruke hunden som en brukshund. Noe den blir reklamert som, så nytter det ikke å jobbe med en hund som ikke vil leke med fremmede fordi det er for belastende eller at den ikke innehar de driftene den bør ha for å være lett å motivere.

Og disse tingene kan man ikke se på en utstilling. Her må det andre midler til. Mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er litt viktig å skille snørr og barter her også. En tittelrekke sier selvsagt ikke noe som helst om hundens mentalitet, eller hvordan den faktisk er "som hund".

Stå pent, bevege seg godt, ikke bite dommeren = utstillingskrav. SÅ kommer pels, kondisjon og handling som kan avgjøre titler, rosetter og premieringer forøvrig.

MEN en brukspremiert hund, ja sågar en brukschampion, er ikke automatisk en herlig familiehund den heller.

Og om sunnhet sier ingen av titlene noe som helst - verken utstilling, jakt eller bruks..

Så skrivebordskombinasjoner er supre, de - på papiret. Men det krever mye kunnskap, erfaring og ærlige oppdrettere/eiere for å faktisk kunne avle på en god kombinasjon.

Og jeg tror faktisk ikke at noen innerst inne tror at en champion = godt gemytt.. ALLE har da sett uagerende hunder, selv på utstillinger, skulle jeg tro?

(Men samtitid så blir man jo skuffet av menneskeheten stadig vekk, så det er jo slett ikke utrolig at noen faktisk tror det er såååå enkelt å avle.. :( )

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

MEN en brukspremiert hund, ja sågar en brukschampion, er ikke automatisk en herlig familiehund den heller.

Det sier ikke så mye om det er en herlig hund sånn generelt heller, det sier bare at hunden kan jobbe, og at den har en dedikert eier som gidder å trene den. Bare for å hive meg inn i rekka og si at titler ikke nødvendigvis sier så mye om en hund ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det sier ikke så mye om det er en herlig hund sånn generelt heller, det sier bare at hunden kan jobbe, og at den har en dedikert eier som gidder å trene den. Bare for å hive meg inn i rekka og si at titler ikke nødvendigvis sier så mye om en hund ;)

Helt enig.

En tittel sier bare noen om hunden i den spesifikke delen, utstilling, jakt og bruks. Den sier ingenting om gemytt.

Skal en hund brukes i avl må en se totalbilde og ikke bare titler/resultater.

Og litt som Emma er inne på, NUCH på en berner henger kanskje høyere enn for andre raser. Samme for oss med fuglehunder, hvor en faktisk må ha 1.premie på jakt før man blir NUCH.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...