Gå til innhold
Hundesonen.no

Saluki?


Bellare
 Share

Recommended Posts

Er ny på sida, men kvifor ikkje få nokre nye auger på "saken"? :)

Som sikkert mange andre, så er eg på utkikk etter den "perfekte" rasen for meg. Blir då rase nr. 2 sidan eg allerede har ei super lita gneldrebikkje av rasen Coton (mulig framtidig avlshund). Rase nr. 2 ligger enda nokre år fram i tid sidan eg først vil flytte heima ifrå og eg må ha ein fast jobb med stabil inntekt. Startar derfor leitinga etter rasen tidleg for så å finne den rette kennelen.

Men ja, Salukien. Har forelska meg så til dei grader i denne rasen. Anar ikkje heilt kvifor eigentleg. Men er ute etter ein mellom/stor hund med lite pelsstell (har nok med Coton pelsen). Eg trenar lydighet på hobbybasis og til tider AG. Ellers går det i utstilling.

Har forskjellige stader hunden kan springe fritt på.

Har forhørt meg litt med raseklubben og fått til svar at det er ein super familiehund om den får springe i frå seg. Får jo sjølvsagt dagleg tur og hjernetrim også så klart. Mens av andre høyrer eg at det er ein sjølvstendig katt i hundeklær som så absolutt ikkje funkar til blant anna lydighetstrening. Er vel ganske så individuelt eigentleg reknar eg med.

Men ja, korleis er eigentleg salukien? Skal prøve å oppsøke Salukiringen på neste utstilling for og sjå, eventuelt snakke litt med folk der. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 86
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg kjenner nesten ikke rasen min igjen her jeg. Av de åtte jeg har hatt er det tre av dem som var en smule vanskelig mht innkalling. Den ene endret seg da han kom over tenårene og utferdstrangen

Hermes + Hermesen = må jo bare bli en liten Hermeline med fire lange bein det her Med fare for å virke inhabil; Mocca er virkelig en nydelig liten skapning. Hun er søt, rar, morsom, festlig, allti

Næmmen, det var da veldig hyggelig, blir litt jeg nå. Men uansett, jeg hjelper gjerne til. Det viktigste, syntes jeg, er at man finner SIN valp, ikke hvilken oppdretter den kommer fra.

Jeg kan kun snakke om den salukien jeg har. Har ingen erfaring med andre salukier annet enn hva jeg har lest meg til. Jeg tror min er en typisk saluki i oppførsel.

De negative tingene først kanskje? Mulig ikke alle vil se på de som negative. Hun har mye endel jakt i seg som gir seg uttrykk i bjeffing når hun ser noe i vinduet, når det ringer på døra osv. Ingen ekstrem bjeffing, men mer enn jeg er vant til fra boxer.

Hun er skeptisk til fremmede, særlig menn. Tilsynelatende bare uinteressert, men "tvinger"de seg på henne og vil hilse trekker hun seg unna og er tydelig redd.

Jeg klarer ikke å lære henne noe særlig. Hun kan sitt om jeg holder en godbit foran henne. Hun kommer på innkalling om det passer henne slik (så av og til er det umulig).

Hun var en fysak som valp. Tygde vegger og møbler og var særdeles sen med å bli stueren (stoler ikke 100% på henne enda, hun er 2år nå).

Det var de sære og kanskje negative tingene. Så kommer de positive:-) Hun er VAKKER! Hun lukter ikke hund, røyter svært lite og på over halvannet år har jeg dusjet henne en gang.

Hun er veldig glad i de hun kjenner, usedvanlig hengiven vil jeg si. Elsker kos og å ligge i sofaen ved siden av de hun er trygg på.

Hun er stort sett veldig grei overfor andre hunder. Noen kan hun være litt redd for, men som regel tør hun fort opp.

Hun trekker ikke i bånd, men tripper pent avgårde.

Nå som hun er blitt 2 år merker jeg at hun er blitt mer voksen. Hun foretrekker kos fremfor destruksjon av stua. Sover lenge om morgenen og er ingen morgenfugl. Hun krever ikke enormt med trim. Noen steder leser jeg at de trenger en halvtime løping så er de fornøyd. Det er jeg ikke helt enig i. Minimum en times tur får hun om dagen. Som regel løs for hun elsker å løpe.

Jeg kunne godt hatt en til saluki så særegenhetene har ikke skremt meg. Men jeg kjenner jeg kan få grå hår av selvstendigheten hennes som er ekstrem. Hun gjør ting KUN når det passer henne. Og da mener jeg KUN. Ikke alle salukier er så selvstendig som henne har jeg forstått, men jeg tror kanskje de fleste er slik.

Hun er med på lydighetstrening en gang i uka og syns det er morsomt at jeg tripper avgårde og forsøker å lære henne lineføring. S lenge godbiten er synlig kan hun strekke seg litt for å få den, men jeg må ikke forlange mye av henne da orker hun slett ikke. Så vi trener korte økter med mye ros og godbiter. Det fungerer på et vis, men vi har egentlig ingen progresjon. Jeg syns bare det er ok å variere litt på hverdagen deres.

Skulle jeg si noe mer? Hmm, de er herlige og jeg elsker jenta mi høyt. Hun har mye rart for seg. Sjekk noen bilder av henne her. http://hundesonen.no/forum/topic/55933-lady-min-rare-rare-saluki/page__fromsearch__1

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har vi jo en salukioppdretter her på sonen - regner med hun stikker innom og kommer med synspunkter.

Men mine erfaringer fra besøk i det Tøffluske hjem er at dette er svært behagelige og trivelige hunder så lenge de får det de trenger, men som med de fleste andre raser så kan de ha en litt utfordrende atferd i ungdommen. Om de er kosemosehunder eller ikke er individavhengig slik jeg har oppfattet dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine erfaringer med saluki (som ikke er veldig mange, men noen), er at de er herlige hunder med masse personlighet. Jeg skal definitivt ha en etterhvert, når det blir er et annet spørsmål. :ahappy: de er fantastisk vakre, og utrolig behagelige hunder å ha i hus bare de får det de trenger av mosjon. Ang. lydighetstrening så er det vel ganske individuelt hva de gidder å jobbe for, jo mer glad i mat eller lek de er, jo lettere er det nok å trene dem. Motivasjon er jo viktig uansett hvilken rase man har, og å finne rett belønning.

Jeg personlig anbefaler rasen lett, så lenge man ikke har ambisjoner om å konkurrere i annet enn Lure Coursing og stille på utstilling. Vil man konkurrere i lydighet eller ag bør man nok kikke på en annen rase. :ahappy:

Ble mye rart dette, tidlig på morgenen, men konklusjonen er vel at de er flotte hunder som kan passe mange godt, de fleste er ikke supersære som jeg kjenner iallefall, egentlig er vel alle jeg kjenner ganske lite sære hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan hende jeg syns salukien min er så sær fordi jeg er vant til boxer og har lett for å sammenligne med den rasen. Med unntak av noe hundeaggresjon så er jo boxeren stort sett i mine øyne en superenkel rase. Da blir det lett å synes at hunder/raser med litt annet type personlighet blir litt "rare" :rolleyes2:

Jeg skulle ønske mi var litt mer trenbar, men har etterhvet bare resignert og tenkt at hun får være slik hun er. Elsker henne høyt likevel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg våken og ser endel skrivefeil i innleggget mitt fra i natt. Blant annet har jeg skrevet at hun har endel jakt i seg. Selvsagt har hun det. Men i den setningen skulle det jo selvsagt stå vakt da.

Jeg stusset på det. ;)

Men i forhold til norsk lovverk og god hundeskikk - er det ikke vanskelig å ha en hund med så mye løpebehov som man ikke "kan" få god innkalling på? Eller må man ha minimum to mål inngjerdet tomt for å ha rasen? Eller holder det med sykling og langline?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Salukien høyres jo ut som ein super rase. Har ingen ambisjonar innan verken LP eller AG, men trenar det kun for gøy. Om eg ønsker å satse så smått, så har eg uansett ei frøken som synest lydighet er kjempe kjekt i vert fall.

Lure Coursing er det ikkje her, i så fall har dei gjømt seg vekk, så det blir det nok svært lite av. Blir nok heller ein mulighet for utstilling. Trur det kan vere ein fin rase for meg og for mitt bruk, kan vel også sykle med dei? Berre ikkje så mykje på asfalt :P

Litt bjeffing er null problem, har jo tross alt ein liten varsler i hus frå før av. Huff, fekk det litt travelt her no. Får prøve å skrive vidare seinare x)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skulle liksom skrive masse om salukien jeg, men jeg klarer ikke. Han er helskjønn! Søt, myk og fantastisk. Eneste som er litt kjipt er at det er vrient å finne forsterker som funker utenfor huset, men håper det bare er en periode han er i nå.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Reknar i grunn med at innkallingstrening av Salukien er ein svært svært viktig ting å starte med frå dei er små. Men det er vel slik med alle så uansett. Er jo ein storforbrukar av langline sidan frøkna mi plutseleg kan lukke øyra og springe bort til nærmaste person og/eller hund, og då gjerne for å kjefte. Haff, kunne ønske ho var som når ho var lita, dilta etter meg og sprang aldri bort til andre x)

Er salukien typisk "passiv" til andre hundar, eller veldig sånn at dei VIL hilse? Er jo sjølvsagt individuelt frå hund til hund, men sånn generelt sett liksom. Kva er typisk for dei?

Når det kjem til at enkelte kan vere nokre grusomme monster som kvalp, der dei øydelegg alt mogleg, så trur eg at eg har opplevd det meste allerede. Mange sko som er ihjeltygde, telefon- og internettledningen er avgnagd X - antall gangar, pc laderen vart drept, det siste kullet til hunden til mamma drog tapet av veggane, frøkna mi pissa og dreit inne i nesten eit år og er enda ikkje 100% stuerein, og jah...

Er jo også ute etter ein frisk rase, og Salukien, eller myndar generelt er jo ein relativt frisk rase. Føler meg nesten litt "sær" på rasevalget mitt. Rasen eg har frå før av er det nesten ingen som har hørt om før (her i området altså), og Salukien er ikkje den rasen det finst flest av heller akkurat. Aldri sett rasen her faktisk x)

Er forresten den langhåra varianten eg har forelska meg sånn i då.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det kommer til innkalling på saluki så tror jeg at med god og riktig trening vil en del (kanskje de fleste) bli ok på det som voksne. Men jeg tror ikke det er så enkelt at bare man er flink til å trene så vil alle bli god på det. Er ikke uten grunn at ganske mange omtrent ikke kan være løse på annet enn inngjerdete områder.

Jeg trener innkalling alltid. Jeg har altså alltid med meg godbiter og belønner hver gang hun kommer. noen ganger får hun om hun bare svipper innom meg, andre ganger må hun sitte for å få den. Men uten godbit på tur så er jeg nesten sikker på å måtte slite. Og selv med hender det hun gjør seg svært så vanskelig. Men jeg skal ikke klage. Stort sett går innkalling greit.

Min løper bort til alle fremmede hunder om hun er løs. De fleste er hun nysgjerrig men skeptisk på og andre legger hun seg rett ned i lekestilling med. Men hun liker ikke brå hunder som er litt fysiske. Da kan hun bli ordentlig redd. Hun leker aller best med jakthunder fordi at de, akkurat som henne, vil løpe og løpe.

Jeg oppfatter salukien som en svært frisk rase. Levealderen er høy. Det som oftest tar de bortsett fra alderdom er påkjørsler. Jeg har aldri mi løs om jeg ikke er langt unna bilvei.

Jeg syns egentlig også den langhårete er penest :D Men jeg falt for hun her og angrer ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bodde rett ved ei som hadde to whippeter og en saluki en god stund og gikk mye tur med dem, var på besøk osv. Hun sa han dreper gjerne katter om han er løs og ser en katt, så han kunne ikke være løs i boligområder o.l. De tre bodde i flokk og var ikke så glade i andre hannhunder, men de var fantastiske med hverandre og aldri noe tull inne eller i deres flokk. De hadde ingen problemer med min ulvehund som var tispe :)

Innkallingen vil jeg si var ok, ikke noe verre enn jeg hadde på min ulvehund! De kom for det meste, jeg vil si de kom oftere enn de ikke kom når de ble ropt på :)

Inne var salukien veldig kosete og sosial med damer, jeg tror han var litt mer skeptisk til menn, men vil tro alle er forskjellige der.

Lydighetstrening er vel ikke noe man bør håpe å satse på med saluki, de kan jo lære kommandoer, men interesse over lang tid er en utfordring :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bodde rett ved ei som hadde to whippeter og en saluki en god stund og gikk mye tur med dem, var på besøk osv. Hun sa han dreper gjerne katter om han er løs og ser en katt, så han kunne ikke være løs i boligområder o.l. De tre bodde i flokk og var ikke så glade i andre hannhunder, men de var fantastiske med hverandre og aldri noe tull inne eller i deres flokk. De hadde ingen problemer med min ulvehund som var tispe :)

Innkallingen vil jeg si var ok, ikke noe verre enn jeg hadde på min ulvehund! De kom for det meste, jeg vil si de kom oftere enn de ikke kom når de ble ropt på :)

Inne var salukien veldig kosete og sosial med damer, jeg tror han var litt mer skeptisk til menn, men vil tro alle er forskjellige der.

Lydighetstrening er vel ikke noe man bør håpe å satse på med saluki, de kan jo lære kommandoer, men interesse over lang tid er en utfordring :)

Kjem vel gjerne an på om hunden er/var vandt med katt frå før av også reknar eg med. Dagen eg flyttar for meg sjølv saman med frøkna skal eg skaffe meg ein katt også (vi har to her heime, så frøkna er vandt med dei), både for min eigen og hundens del.

Men vi får da sjå kva eg sitter igjen med om nokre år, det kan jo bli riktig så spennande x)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min saluki går løs på tunet med 14dager gamle kyllinger og høns, og i hus med forøyeblikket *telle* 5 katter. Ja han sliter med impulskontrollen, spesielt på kattene, men han er ikke farligere for dyra mine enn snusern er. Og den jeg IKKE klarte å kalle bort fra reven på tunet, var basenjien, ikke salukien. Men slikt er jo både genetisk og miljøbetinget.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke saluki men også en rase man ikke slipper løs hvorsomhelst. Og som må få løpe,for det MÅ de. Men man lærer seg,ridehaller og inngjerdete plasser finnes mange steder. Jorder med god sikt etter siste slått og sammen med en god kompis er topp. Strendene tidlig på morgenen feks. Sammen med en god kompis så de har nok med hverandre. Og vi har stor innegjerdet hage. Mynder MÅ få løpe i trygge omgivelser,og da får man heller transportere seg et stykke og vri hjernen litt for å finne slike steder. Det blir ikke det samme etter en sykkel :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som katteeier synes jeg egentlig det er litt bekymringsfult at hunder med såpass jaktinstinkt slippes løs når innkalling "stort sett går greit" :hmm:

Trenger ikke å være katteeier for å synes det! Mulig jeg er en dårlig hundeeier som har hundene mine løs så lite som jeg har, men jeg har da ikke innkalling på dem i en del situasjoner. Vanligvis går det greit, men det er jo når de ser andre dyr (og det er vel da de fleste ikke kommer) at det gjelder!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tiltross for dette syns jeg ikke det høres ut som at myndeeiere skiller seg ut fra andre, hvis at folk tror myndene er ekstra ekstreme på å drepe ting og at dette er noe som skjer ofte. Jeg tror at hadde hundene løpt langt vekk og drap andre dyr titt og ofte, tror jeg ikke folk hadde sluppet dem så mye løs. Jeg ville ikke det ihvertfall.

Jeg har ingen problem selv med å ha min mynde løs. Har en god innkalling på han og klarer å avbryte han når han skal stikke til noen. Han har også kort radius. Men nå har jeg jo han ikke løs der jeg vet katter befinner seg, eller ved sau i skogen, for jeg vet at han har instinkter. Det tror jeg de fleste med mynder er klar over.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner nesten ikke rasen min igjen her jeg.

Av de åtte jeg har hatt er det tre av dem som var en smule vanskelig mht innkalling. Den ene endret seg da han kom over tenårene og utferdstrangen, og gikk løs overalt resten av sitt liv, den andre forulykket før vi rakk å bli ordentlig kjent, og den tredje har jeg vært ganske restriktiv på hvor jeg slipper og er hakket mer oppmerksom da hun er en meget bestemt dame som helst vil ha siste ord.

Av herping i hjemmet er det kun en som har ”pyntet” litt på dørkarmer og lister, ellers har det kun vært hva man kan forvente av alle valper/unge hunder uansett rase.

Alle som en har vært, og er, supersosiale med mennesker, noe mer skeptisk og/eller likegyldig til andre hunder før de blir kjent med dem, og alle har funket fint med barn.

Det er kun en har jeg stueren-problemer med, men hun har også litt ”bagasje” som forklarer dette. Ellers har alle de jeg har hatt kjapt lært at sånt skal skje ute.

Inne er de rolige og tar liten plass, men saluki kan godt ”synge” om de føler seg forlatt av flokken. Mine synger sjelden, men starter nabo-hunden korer de gjerne.

Ute løper de villmann i skog og mark, men sjelden alle på en gang (unntaket er når vi er med Margrete sine sjæffiser, da løper hele bøtteballetten og storkoser seg sammen :D ).

De fleste av mine saluki-venner har sine løse og det har aldri vært snakk om at det må være på inngjerdete områder. Ofte møtes vi med hele gjengen og lar dem springe sammen både i skogen og på jorder.

Tre av mine har vært aktive løpshunder og to av dem skal bli det. De liker å bli brukt, for eksempel trekke på ski og bære kløv. De liker å gå lange turer, de liker å løpe masse, men takler også fint korte båndturer innimellom. Mine får ikke alltid tur hver dag, men gjennomsnittlig er vi ute minst en time i skogen hver dag, helst mer.

Skal man trene lydighet er ikke saluki rasen jeg ville anbefalt, men det finnes noen unntak som har trent med godt resultat.

Angående katter er det også relativt. Noen jager for å ta, noen bryr seg ikke og noen lever og leker med dem.

Klart jeg også har hatt mine utfordringer og fått grå hår, men som rase generelt vil jeg si saluki er relativt ukompliserte. Jeg tror ikke vi med saluki har så innmari mye mer problemer og utfordringer enn folk med andre raser, bare litt annerledes problemer/utfordringer. Man bør ta høyde for deres typiske rase egenskaper som f eks jaktlyst, men ikke alle har det og noen har det i større grad enn andre. Men alle raser har vel sitt, man får bare lære seg og ha hundeholdet deretter.

Mange soniser har møtt mine hunder og jeg liker å tro at de oppfatter dem som velfungerende, greie hunder, med sine særegenskaper, og ikke er helt håpløse :ahappy:

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik Tøfflus skriver det så føler jeg at jeg harskrevet mye negativt om salukien, som ikke stemmer. Har ikke ment å fremstille den som en veldig vanskelig hund. Det er nok lett for meg å sammenligne med rasen jeg har mest erfaring med. Og da er den ikke veldig enkel.

Men salukien min er absolutt velfungerende i de aller fleste situasjoner. Har ikke ment å gi inntrykk av noe annet. Hun godtar folk flest. De hun er blitt kjent med elsker hun høyt. Fremmede overser hun som regel, men kan på eget initiativ gå bort til de for å hilse. Hun er mindre glad i at fremmede tar kontakt med henne først.

Herping hjemme kommer kanskje ikke av rasen, men at hun er løs sammen med en annen hund. Det første året jeg hadde henne var den andre hunden også veldig ung og de hauset nok hverandre veldig opp. Hadde jeg brukt bur eller skilt de ad på annen måte kan det hende jeg ville unngått en del ødeleggelser.

Angående innkalling så er hun ikke så verst, men jeg stoler ikke på henne for skjer det noe som er mer spennende kommer hun ikke. Hun har større radius enn jeg er vant til, naturlig nok for en jakthund.

Jeg mener også slik som Tøfflus at det er en relativt ukomplisert rase. Iallefall om man ikke har store visjoner om lydighet.

Fikk bare for meg at jeg har skissert salukien som mer vanskelig enn den er, har ikke ment det. Og som sagt har jeg kun erfaring med mi ene som først nå er begynt å bikke over i voksenverdenen,

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synest i grunn ikkje det var så mykje hardskriv frå deg KristinR. Og uansett, så er jo kvar hund forskjellig så ingen er like. Du har dine erfaringar, mens Tøfflus har sine. Har i vert fall fått masse god informasjon her, på andre forum føler eg at folk drar fram mykje negativt med salukien, eller så har eg ikkje fått eit einaste svar. Men har ikkje blitt mindre forelska i rasen så uansett, heller meir. Får vel starte med å lese enda meir om rasen og prøve å finne ein passandes oppdrettar dei neste åra fram til eg finn meg ei leilighet eller eit hus eg kan kjøpe :whistle:

Om nokon har ein super Saluki oppdrettar å anbefale, helst på vestlandet, men også i resten av landet, så setter eg pris på det. Tenker i grunn at dåke som har Saluki gjerne veit litt om kven som er blant dei "beste"?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jo jeg oppdretter selv så jeg skal kanskje ikke anbefale noen som de beste :)

Saluki som rase er ganske kompleks og det finnes massevis av forskjellige typer. Så du må egentlig finne ut hva du foretrekker og peile deg inn på de som har den typen du liker. Og det kan jeg godt hjelpe deg med når den tid kommer :)

Ellers finner du liste over norske oppdrettere her: http://saluki-norway.com/kjop/oppdrett.html

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...