Avliving eller ikke?

[småtroll]

Vil ha deres mening om ene hunden min, det er en 4 år gammel cairn-terrier-hann. Det er min første hund, og jeg har gjordt mye feil med han med tanke på oppdragelse, opplæring og håndtering.

-Han vokter/beskytter leker, godbiter, mat og hage om han får mulighet. Er vanskelig å stoppe han, og få han roet ned. Har hatt hjelp av adferds-spsialist, og fikk et opplegg som vi trente etter og det funket til en viss grad. Men han skjønner jo godt når vi trener og når vi ikke gjør det...

-Han kan ikke handteres, med mindre han vil selv. Kloklipping må gjøres dopet hos vetrinær, napping av pels er ett lite *******...Hvis han ikke "får det som han vil" så biter han gjerne. Foreløbig er det bare meg og typen som har blitt bitt, men det er jo fordi alle andre får streng beskjed om å ikke handtere han. Det er snakk om skikkelig bitt med brutt hund, og ikke bare advarsler.

-Oppdretter har selv sagt at han er litt mer enn normalt "heit", men at det bare er å utvise godt lederskap (men får ikke noe svar på hvordan).

-Utagerer på hunder, syklister og joggere når vi passerer. Kindereggmetoden brukes, men fungerer dårlig pga vi klarer ikke skape nok avstand som regel.

-Mye bjeffing inne på ting jeg ikke aner hva er, tror han ser og hører ting som jeg ikke klarer å oppfatte, tar lang tid etter en bjefferaptus før han roer seg.

-han er veldig "humørsyk". Enkelte dager er det bare å glemme å samarbeide med han.

Jeg er ikke tvil om at han kan bli "bra", og fungere helt fint. Det jeg er i tvil om er om jeg klarer den jobben, og avlivningstanken kommer oftere og oftere. Jeg tenker med gru på hvis han hadde klart å komme seg ut en dag uten oss, er så redd for hva han kan komme til å finne på. Skolebarn går forbi huset vårt, og er redd han kan skremme/skade dem.

På de 4 årene jeg har hatt han har han kommet seg løs 2 ganger, og det har heldigvis gått bra. Men feil kan skje og døren kan plutselig være oppe...

Vet at hadde jeg hatt barn, så hadde han vært avlivd for leeenge siden, man kan rett og slett ikke stole på han.

Vi tilrettelegger hverdagen MYE for han, det har jeg virkelig fått erfare nå når vi har fått en "normal" hund i hus, og skjønner hvordan hunder "skal" være.

Folk som møter han blir alltid kjempesjarmert av han, selv om han er intens. Han er jo en flott hund så lenge han får "bestemme sjøl", og ingen prøver å presse han til noe.

Mulig at han det siste året har fått for lite trim/hjernebry og at han er litt understimulert. Har dårlig samvittighet for det, men når turene bare ender med "krangel" og utagering så er det vanskelig å finne motivasjonen.

De 3 første årene hans var vi med på endel kurs og ukentlige fellestreninger, men det har vi slutta med. Jeg klarer ikke få kontakt annet enn når vi står på 40-50 meters avstand fra de andre, og selv da var det vanskelig for han å unngå å klikke.

Jeg er ikke intressert i å høre at jeg har gjordt masse feil, for det vet jeg! Ville bare høre hva dere tenker om dette tilfellet, er det feigt/slemt/forkastelig å avlive..? Føler nesten som jeg bare "bytter han ut" fordi vi plages...

Han er forressen kastrert, og sjekket for evt smerter.

[Ane]

Mulig at han det siste året har fått for lite trim/hjernebry og at han er litt understimulert. Har dårlig samvittighet for det, men når turene bare ender med "krangel" og utagering så er det vanskelig å finne motivasjonen.

Har ikke noe veldig spennende å komme med, men en liten ting! Hva om dere en dag kutter ut lange turer, og heller trener han mentalt? Og trener han mentalt noen minutter hver dag? Se om det hjelper Mental trening sliter hunden mer ut en fysisk aktivitet.

[Djervekvinnen]

Noen ganger går det ille, og man får/lager en hund til et lite mareritt. Du har jo innsett selv at du har feilet med denne hunden, og det er jo bra å være ærlig med seg selv. Jeg er personlig ikke særlig for å omplassere slike problem hunder, men jeg kan ikke si noe ut ifra en beskrivelse på nett, det må du selv avgjøre, om det går an å omplassere denne hunden. Føler du selv at det er håp? Det skader ikke å forsøke å finne noen som vil prøve.

Om det er feil/forkastelig å avlive føler jeg egentlig ikke at jeg kan si noe om, pga jeg ikke kjenner situasjonen. Jeg vet at det er et personlig valg, og noen hunder har det bedre i hundehimmelen enn i et stresset, nevrotisk liv. Jeg syns man må jobbe hardt med et problem man selv har laget, det fortjener hunden. Men går det ikke, så går det ikke, og alle har sine grenser.

Du ønsker vel å få konkrete svar, men desverre må dette avgjøres av kun deg.

Men håper du har lært av de feilene du har gjort? At du skjønner hva du har gjort som har gjort hunden på denne måten? Det er først når man har innsett dette og har lært at man er klar for å gå videre. Syns jeg. For å unngå reprise tenker jeg på.

Lykke til!

[Michelle_bodeng]

Hørtes ut som en vond situasjon...

Enig med Djervekvinnen over her.

Om du ikke selv klarer lengre, kan du legge ut en annonse å se om noen som kan mye om hund, tar kontakt og vil overta han.

Men du MÅ skrive om han, og problemene. Samt se ann personen veldig.

[Ia]

Jeg må si at jeg har litt blandede følelser etter å ha lest dette.

Først er jeg overrasket over at noen kan vurdere avliving, men samtidig si dette:

Jeg er ikke tvil om at han kan bli "bra", og fungere helt fint.

Etter å ha lest denne setningen, ble jeg veldig usikker på hva du egentlig føler. Jeg ser for meg at avliving kan lede til svært dårlig samvittighet. Som du skrev i enden av innlegget, ville du kanskje følt det egoistisk? Og da er det vel kanskje ikke egentlig det rette å gjøre?

I slike tråder som dette ser man ofte at trådstarter på forhånd har bestemt seg for hva de vil gjøre, og egentlig bare ønsker bekreftelse, men det er tydelig at det ikke er tilfellet her.

En ting som gjør det vanskelig å svare på dette, er at du skriver lite om i hvor stor grad hunden er et problem. Du skriver at hunden biter, men du skriver også at alle han møter blir sjarmert av han. Du skriver også at han kan være understimulert, og det er jo absolutt noe som kan repareres.

Vi mottok en problemhund for noen år tilbake. Etter din beskrivelse vil jeg tro at hun var langt verre enn det deres er. Det at hun aldri har bitt noen er ren flaks og forsiktighet fra vår side.

For å gjøre det kort: Vi har jobbet med denne hunden i seks år nå. Jeg var ti år da marerittet begynte, og det varte lenge. Men vi nektet å gi opp, og i dag er hun helt fantastisk. Det er veldig sjelden at hun har utfall, og inne er hun en drøm. Kampen vi har vært igjennom har skapt et spesielt bånd imellom oss, og for henne ville jeg gjort det igjen. Men når det er sagt, jeg unner ingen andre å gå igjennom det samme.

Vi tok et valg, og det viste seg å få langt større konsekvenser enn vi hadde drømt om. Og jeg ville ikke klandret noen for å la en slik hund slippe. Men da ville det vært like mye for hundens skyld som for eierens.

Jeg er ikke for omplassering av slike hunder. De ferreste vet hva de går til, og blir sittende med en byrde ingen fortjener. Men det er vanskelig å tyde ut ifra innlegget ditt om din hund er en "sånn hund", eller om dette er noe som er fullt mulig å kurere.

Kun en som kjenner hunden kan gi svar på det. Kun du og mannen din kan gi svar på det. Har han problemer i den grad at han ikke lever et godt liv, og dere ikke er villige til å ofre alt de neste årene for å redde han, forstår jeg hvorfor du tenker som du tenker. Og det skal du ikke klandres for.

Jeg vil også si at jeg synes det er flott at du er så klar på at du har gjort ting galt - det gjør det mye lettere å sette seg inn i situasjonen når eier er ærlig. På en annen side får det en til å lure på om denne hunden ville være lettere å handle for noen andre.

[KristinR]

Nå aner jeg ikke hva eller hvordan du har oppdratt han. Men tenkte jeg skulle nevne at det er slett ikke den første cairn jeg hører om med slike diller som det der. Cairn er nok ingen enkel sak og en rase det er lett å feile med tenker jeg. De er meget bestemte og legge rikke to fingre imellom for å si fra når det er noe de ikke liker. Jeg tror det kan være lett å feile med slike hunder. Så alt er nok ikke bare deres feil tenker jeg.

[Justisia]

Å ha hund er mye jobb, men det skal også være mer kos enn frustrasjoner og engstelser. Å ha en hund som du beskriver at din er, det er ikke kos. Det er ikke kos for deg, familien eller for hunden.

Det er svært få som er egnet til å overta en slik hund som dette, og de som kanksje vil klare å få orden på en slik hund, de vil helst ikke ha en slik hund. Så joda, legg gjerne ut annonse, men sjansen for at du treffer noen som kan klare å få "skikk" på han og som faktisk vil ha han - en i samme pakke, det tror jeg du vil slite med.

Jeg er i mot å omplassere denne type hunder, og mener at avlivning i slike tilfeller er det beste.

[Mud]

Jeg er ikke så sikker på at dere har gjort noe galt... For det første skal en hund (spesielt en Cairn Terrier) har litt slingringsmonn, det er faktisk ikke den helt store kunnskapstesten å oppdra en normal hund til å bli velfungerende. Hvis du ser rundt deg så ser du sannsynligvis at det er større idioter enn dere som har fått til bra hunder...

Sannsynligvis er dette er dårlig Cairn (tro meg, de finnes) og joda, noen folk hadde kanskje fått den til å bli så noenlunde, men det krever mer enn de fleste med littegranne greie på problematferd gidder... Får dere omplassert han så er det sannsynligvis til folk som ikke aner hva de går til og tror alt kan løses med TLC.

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, jeg kan bare fortelle at jeg hadde avlivd. Man skal ikke gå rundt å være redd for at ens egen hund skal skade noen.

[Tricolor]

Jeg kan heller ikke fortelle dere hva dere skal gjøre, men hadde avlivd om det var min hund.

[SusanneL]

Jeg HAR avlivet et par sånne... Og visst var det tøft å gjøre - selvsagt vondt å innrømme at mye av skylden er nok ens egen - og en fæl avgjørelse som man føler må "forsvares" for veterinæren, familie, venner og kjente i årevis framover...

Men de kloke ordene "det skal være hyggelig å ha hund" synes jeg burde være en mantra mange fler burde leve etter. Okey, noen opp- og nedturer trenger man i hundeholdet, noen utfordringer og litt drittjobb.. MEN i det store og hele skal det være hyggelig!

Og JEG synes ikke det høres særlig hyggelig ut å ha det slik dere har akkurat nå.

Men valget er deres! Ingen av oss kan gi noen 100% sikker fasit på det riktige å gjøre.

Lykke til!

Susanne

[mixew]

Hei

Vi måtte selv ta den avgjørelsen for under en måned siden, bare at vår hund var ca. 60 kilo tyngre enn det din er.

valget var fryktelig tungt, men når det kom til stykket var det ikke tvil om at for vår del var avlivning det eneste riktige å gjøre.

Hundeholdet hadde sluttet å være trivelig, vi gikk på nåler hele tiden i påvente av et utbrudd hvor han angrep vår andre hund (denne gjerne sovende og uvitende om "faren"), om barna sto i veien så spilte det ingen rolle...han løp de ned og regelen ble redde seg som best man kan.

På alle turer skulle man hatt røntgenblikk for å unngå å møte folk og dyr...har hatt mang et spenntak i trær rundt omkring.

Vi merket godt på slutten at respekten for oss forsvant mere og mere...så mang en gang leppa på tur opp.

Ikke alle kan omplasseres og "reddes". Det finnes så mange stabile gode hunder der ute som fortjener en sjanse... her har både mennesker og den andre hunden fått en ny hverdag...vondt å tenke på, men samtidig vet jeg at det var det rette.

Lykke til med avgjørelsen din

[småtroll]

Jeg må si at jeg har litt blandede følelser etter å ha lest dette.

Først er jeg overrasket over at noen kan vurdere avliving, men samtidig si dette:

Etter å ha lest denne setningen, ble jeg veldig usikker på hva du egentlig føler. Jeg ser for meg at avliving kan lede til svært dårlig samvittighet. Som du skrev i enden av innlegget, ville du kanskje følt det egoistisk? Og da er det vel kanskje ikke egentlig det rette å gjøre?

I slike tråder som dette ser man ofte at trådstarter på forhånd har bestemt seg for hva de vil gjøre, og egentlig bare ønsker bekreftelse, men det er tydelig at det ikke er tilfellet her.

En ting som gjør det vanskelig å svare på dette, er at du skriver lite om i hvor stor grad hunden er et problem. Du skriver at hunden biter, men du skriver også at alle han møter blir sjarmert av han. Du skriver også at han kan være understimulert, og det er jo absolutt noe som kan repareres.

Vi mottok en problemhund for noen år tilbake. Etter din beskrivelse vil jeg tro at hun var langt verre enn det deres er. Det at hun aldri har bitt noen er ren flaks og forsiktighet fra vår side.

For å gjøre det kort: Vi har jobbet med denne hunden i seks år nå. Jeg var ti år da marerittet begynte, og det varte lenge. Men vi nektet å gi opp, og i dag er hun helt fantastisk. Det er veldig sjelden at hun har utfall, og inne er hun en drøm. Kampen vi har vært igjennom har skapt et spesielt bånd imellom oss, og for henne ville jeg gjort det igjen. Men når det er sagt, jeg unner ingen andre å gå igjennom det samme.

Vi tok et valg, og det viste seg å få langt større konsekvenser enn vi hadde drømt om. Og jeg ville ikke klandret noen for å la en slik hund slippe. Men da ville det vært like mye for hundens skyld som for eierens.

Jeg er ikke for omplassering av slike hunder. De ferreste vet hva de går til, og blir sittende med en byrde ingen fortjener. Men det er vanskelig å tyde ut ifra innlegget ditt om din hund er en "sånn hund", eller om dette er noe som er fullt mulig å kurere.

Kun en som kjenner hunden kan gi svar på det. Kun du og mannen din kan gi svar på det. Har han problemer i den grad at han ikke lever et godt liv, og dere ikke er villige til å ofre alt de neste årene for å redde han, forstår jeg hvorfor du tenker som du tenker. Og det skal du ikke klandres for.

Takk for langt svar! Den psykiske helsen miner ikke helt på "topp", og frykter jeg kommer til å angre, ja. Avlivningstanken har lurt i bakhodet en stund, men jeg er jo så vannvittig glad i han! Vet ikke hvordan jeg skal klare å leve med at "jeg drepte han" om det går den veien.

Har lest om Fibi(?), og er veldig imponert over den arbeidsinnsatsen dere har lagt ned.

Alt hadde vært så mye enklere hadde det ikke vært for de følelsene, jeg elsker han jo!

Nå aner jeg ikke hva eller hvordan du har oppdratt han. Men tenkte jeg skulle nevne at det er slett ikke den første cairn jeg hører om med slike diller som det der. Cairn er nok ingen enkel sak og en rase det er lett å feile med tenker jeg. De er meget bestemte og legge rikke to fingre imellom for å si fra når det er noe de ikke liker. Jeg tror det kan være lett å feile med slike hunder. Så alt er nok ikke bare deres feil tenker jeg.

Jeg bestemte meg tidlig for at han skulle trenes med positive metoder, og holdt meg til det. Ble vel litt mye dilling til tider. Typen var/er mye hardere/strengere med han enn jeg er. Vil tro ting hadde vært bedre om vi var mer enige, og jeg var tydeligere og ikke så dillete, og han ikke fullt så streng/hard med han.

Før jeg kjøpte han hørte jeg flere si, og leste at cairn var den av terrierene som var lettest å oppdra, og leve med. Forsto vel egentlig heller ikke hvor stor forskjell det faktisk er på forskjellige typer hunder (terriere, mynder, gjeterhuder osv.)

Å ha hund er mye jobb, men det skal også være mer kos enn frustrasjoner og engstelser. Å ha en hund som du beskriver at din er, det er ikke kos. Det er ikke kos for deg, familien eller for hunden.

Det er svært få som er egnet til å overta en slik hund som dette, og de som kanksje vil klare å få orden på en slik hund, de vil helst ikke ha en slik hund. Så joda, legg gjerne ut annonse, men sjansen for at du treffer noen som kan klare å få "skikk" på han og som faktisk vil ha han - en i samme pakke, det tror jeg du vil slite med.

Jeg er i mot å omplassere denne type hunder, og mener at avlivning i slike tilfeller er det beste.

Det er dette jeg stadig kommer tilbake til, at det skal være gøy å ha hund. At det skal være en positiv ting, og at man ikke ser på det som ett ork og mer til plage enn glede.

Jeg er ikke så sikker på at dere har gjort noe galt... For det første skal en hund (spesielt en Cairn Terrier) har litt slingringsmonn, det er faktisk ikke den helt store kunnskapstesten å oppdra en normal hund til å bli velfungerende. Hvis du ser rundt deg så ser du sannsynligvis at det er større idioter enn dere som har fått til bra hunder...

Sannsynligvis er dette er dårlig Cairn (tro meg, de finnes) og joda, noen folk hadde kanskje fått den til å bli så noenlunde, men det krever mer enn de fleste med littegranne greie på problematferd gidder... Får dere omplassert han så er det sannsynligvis til folk som ikke aner hva de går til og tror alt kan løses med TLC.

Jeg kan ikke fortelle deg hva du skal gjøre, jeg kan bare fortelle at jeg hadde avlivd. Man skal ikke gå rundt å være redd for at ens egen hund skal skade noen.

Nei, det er skrekken, at han virkelig klarer å skade noen andre enn meg og typen. Bare tanken er jo helt forferdelig!

Det er som du sier, hunder burde han litt slingringsmonn. Burde være mulig å feile litt uten å skape et "monster"..

Jeg HAR avlivet et par sånne... Og visst var det tøft å gjøre - selvsagt vondt å innrømme at mye av skylden er nok ens egen - og en fæl avgjørelse som man føler må "forsvares" for veterinæren, familie, venner og kjente i årevis framover...

Men de kloke ordene "det skal være hyggelig å ha hund" synes jeg burde være en mantra mange fler burde leve etter. Okey, noen opp- og nedturer trenger man i hundeholdet, noen utfordringer og litt drittjobb.. MEN i det store og hele skal det være hyggelig!

Og JEG synes ikke det høres særlig hyggelig ut å ha det slik dere har akkurat nå.

Men valget er deres! Ingen av oss kan gi noen 100% sikker fasit på det riktige å gjøre.

Lykke til!

Susanne

Tenker mye på akkurat dette, folk komme til å syntes vi gjorde for lite for han og ikke forstå avgjørelsen hvis det ender med avliving.

Hei

Vi måtte selv ta den avgjørelsen for under en måned siden, bare at vår hund var ca. 60 kilo tyngre enn det din er.

valget var fryktelig tungt, men når det kom til stykket var det ikke tvil om at for vår del var avlivning det eneste riktige å gjøre.

Hundeholdet hadde sluttet å være trivelig, vi gikk på nåler hele tiden i påvente av et utbrudd hvor han angrep vår andre hund (denne gjerne sovende og uvitende om "faren"), om barna sto i veien så spilte det ingen rolle...han løp de ned og regelen ble redde seg som best man kan.

På alle turer skulle man hatt røntgenblikk for å unngå å møte folk og dyr...har hatt mang et spenntak i trær rundt omkring.

Vi merket godt på slutten at respekten for oss forsvant mere og mere...så mang en gang leppa på tur opp.

Ikke alle kan omplasseres og "reddes". Det finnes så mange stabile gode hunder der ute som fortjener en sjanse... her har både mennesker og den andre hunden fått en ny hverdag...vondt å tenke på, men samtidig vet jeg at det var det rette.

Lykke til med avgjørelsen din

Det er utrolig hvor mye man faktisk får med seg. Folk blir stadig overrasket når jeg oppdager hunder og folk lenge før de aner at det er noen der..Men bra slitsomt å hele tiden ha oversikt og full kontroll.

Er veldig takknemlig for alle svarene, er så godt å få andre sitt perspektiv på ting.Til syvende og sist kommer det an på hvor bra han har det i hverdagen og om jeg klarer å jobbe mer med han. Er bare så fryktelig frystrerende for det virker ikke som han tar læring, det blir bare brannslukking om noen forstår meg?

Han kommer ikke til å bli omplassert, Kan ikke vi ha han, skal ingen..

[Guest Gråtass]

Det er så enkelt som at når gledene i hundeholdet ikke overskygger ulempene, så er det en "drittbikkje". Mitt liv er for kort til å ha drittbikkjer. All ære til de som gidder, men jeg gidder ikke. Etter 25 år med hund har jeg utviklet selektiv tålmodighet.

Jeg syns dere virker reflekterte og fornuftige i deres tanker jeg, det er bare dere som kan ta den avgjørelsen uansett. Men jeg er helt sikre på at dere velger det som er rett for dere, uansett hva andre måtte tenke og mene om det, for det er irrelevant, det er ikke de som skal leve med deres hund i ti år framover.

Edit: omformulert en setning.

Endret 8. September 2011 av Gråtass

[HeleneFS]

Kanskje du vil sende meg en PM om hvor han er fra? Jeg har ikke tenkt å løpe å sladre, men det kan være jeg kan få sjekket hvordan søskene hans er blitt også med tanke på de problemene du nevner. Jeg har grei oversikt over oppdretterende i Norge

Terriere er jo en vanskelig rase, jeg er glad jeg var bevisst på dette da jeg selv valgte Cairn som rasen som skulle sette seg nærmest hjerterota. Og jeg blir selvfølgelig trist når jeg leser om slike individer

MEN jeg hadde ikke giddet å ofre hele livet mitt på den måten, er bikkja en drittbikkje så ikkje la den plage og torturere hverdagen din. Jeg er ikke en sånn person som skal "redde" alle hunder, har de problemer så er det ofte best at de heller får en verdig avslutning på livet.

[Rottisembla]

Når ein vurderer om hunden har det betre død enn levande, er det noko gale i hundeholdet. Hundehold skal som Gråtass seier vera meir glede enn bekymringer. Om det er for hunden er gammal, eller utrygg, ikkje til å stole på. Ja då er det kanskje betre å evnt omplassere eller prøve å omplassere til nokon som vil ta på seg ein utfordring etter ein har vore 100%ærlig om kvifor ein omplasserer, eller la hunden sleppe.

[Mud]

Det er så enkelt som at når gledene i hundeholdet ikke overskygger ulempene, så er det en "drittbikkje". Mitt liv er for kort til å ha drittbikkjer. All ære til de som gidder, men jeg gidder ikke. Etter 25 år med hund har jeg utviklet selektiv tålmodighet.

Jeg syns dere virker reflekterte og fornuftige i deres tanker jeg, det er bare dere som kan ta den avgjørelsen uansett. Men jeg er helt sikre på at dere velger det som er rett for dere, uansett hva andre måtte tenke og mene om det, for det er irrelevant, det er ikke de som skal leve med deres hund i ti år framover.

Edit: omformulert en setning.

Signerer den av hele mitt hjerte. Hjerte mitt --->

[soelvd]

Vi måtte selv ta den avgjørelsen for under en måned siden, bare at vår hund var ca. 60 kilo tyngre enn det din er.

Først: beklager så mye på deres vegne, det må ha vært grusomt. Har allikevel et spørsmål, håper ikke du vil ta det ille opp, jeg skjønner hvor utrolig tøft det må ha vært (siden vi sitter i samme situasjon selv nå, om vi skal avlive eller ikke). Men tror du det er lettere å ta en sånn avgjørelse om en så stor hund enn en liten en? Med tanke på at en liten hund ikke kan gjøre like mye skade? Bare lurer på om de med stor hund tenker veldig annerledes.

Klemmer til deg

[SandyEyeCandy]

Jeg synes du virker veldig fornuftig, ærlig og innsiktsfull, og at det neppe er så mye du har gjort "feil" som har ført til denne atferden. En hund skal ikke bli en biter eller umulig å håndtere fordi den behandles med en kjærlig og mild hånd!

Jeg ville ikke forsøkt å omplassere en sånn hund. Som du sjøl sier, så bør ingen andre belemres med problemet om dere sjøl ikke kan ha han.

Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det er å ha en hund som ikke kan passere andre, bli tatt på av fremmede, bli stelt med eller avkrevd ting. Det må være helt grusomt å trippe rundt og hele tida måtte tilrettelegge. Det hadde jeg helt ærlig ikke giddi.

Lykke til med avgjørelsen. Det er du som skal leve med hunden, og ikke alle andre som måtte mene veldig mye om en evt avliving. Du får spørre dem om de hadde hatt lyst på han, om de stiller seg uforstående til hele alternativet.

[soelvd]

Jeg ville ikke forsøkt å omplassere en sånn hund. Som du sjøl sier, så bør ingen andre belemres med problemet om dere sjøl ikke kan ha han.

Sånn tenkte jeg før og. Men, nå har en venninne av meg omplassert sin hund pga aggresjon. Hun fikk en omplasserer til å sile ut tilbakemeldingene, så gikk de gjennom resten sammen. De har funnet en dame som har tatt på seg sånne prosjekter med stort hell tidligere og som gjerne vil prøve han her og. Er det da feil?

[SandyEyeCandy]

Sånn tenkte jeg før og. Men, nå har en venninne av meg omplassert sin hund pga aggresjon. Hun fikk en omplasserer til å sile ut tilbakemeldingene, så gikk de gjennom resten sammen. De har funnet en dame som har tatt på seg sånne prosjekter med stort hell tidligere og som gjerne vil prøve han her og. Er det da feil?

Jeg kan ikke si hva som er feil og ikke. Men realiteten er at mennesker som denne dama du beskriver ikke akkurat vokser på trær. Hadde de gjort det, kunne jo alle umuliuser blitt sendt bort, for å gjenoppstå som nye og bedre verdensborgere. Jeg er av den mening at jeg veit hva som er best for min hund. Dersom kompetansen min kommer til kort, spør jeg. Dersom det da likevel går galt, tviler jeg altså på at et tilfeldig, vilt fremmed menneske fra finn skal kunne nå inn til bikkja og endre atferden til det bedre, når jeg som har hatt hunden siden den var valp og som har brukt uante mengder tid og krefter på å få orden på hunden, ikke får det til.

[Kensington Gate]

Det er så enkelt som at når gledene i hundeholdet ikke overskygger ulempene, så er det en "drittbikkje". Mitt liv er for kort til å ha drittbikkjer. All ære til de som gidder, men jeg gidder ikke. Etter 25 år med hund har jeg utviklet selektiv tålmodighet. Jeg syns dere virker reflekterte og fornuftige i deres tanker jeg, det er bare dere som kan ta den avgjørelsen uansett. Men jeg er helt sikre på at dere velger det som er rett for dere, uansett hva andre måtte tenke og mene om det, for det er irrelevant, det er ikke de som skal leve med deres hund i ti år framover. Edit: omformulert en setning.