Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvorfor valgte du din rase?


:)Kine
 Share

Recommended Posts

  • Svar 104
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg vil si at belger er min rase selv om jeg ikke har en nå og neste hund ikke blir belger. Hadde verden vært anderledes hadde det alltid vært en belger i mitt hus, og forhåpentligvis kommer det en be

Flat coated retriever: Jeg ville ha mer hund enn golden (som jeg hadde tidligere), og det var ikke like lett å oppdrive en aktiv golden, og jeg var ikke like lysten på jaktgolden heller (selvom tanken

Har hatt lyst på hund siden jeg var liten, men har alltid bare vært "hund" og ikke noen spesiell rase.. det endret seg etter min første tur til Japan i 2008 (eller var det 2007...?), der var det mange

Min neste hund kommer til å være mer konkurannsevennlig (hovedsaklig innenfor LP). Whippeten er litt for...mild? Ser for meg at jeg alltid kommer til å ha en mynde, og en "annen". Aldri mer to whippets - selvom jeg ikke bytter ut de jeg har nå.

Kan jeg spørre om det er en spesiell grunn til at du aldri mer vil ha to whippeter? :)

Lurte også litt på dette, men det ligger vel kanskje litt i det du skriver (at du vil ha en mer førervennlig hund)? Syns du det er noe negativt med å ha to whippet? Selv opplever jeg det, som eier av en og for tiden passer av en, som verdens enkleste sak -- er jo nesten ikke forskjell på å ha en whippet og å ha to whippet, de er jo fullstendig synkrone i alt de gjør! :)

Skal helt klart ha en mynde til. Om det blir en whippet vet jeg ikke. Snuser på saluki, men whippet er helt klart også aktuelt. Skal uten tvil ha whippet igjen, enten mens Hermes fortsatt lever, eller når han er gått bort (men det er jo leeeeenge til).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lurte også litt på dette, men det ligger vel kanskje litt i det du skriver (at du vil ha en mer førervennlig hund)? Syns du det er noe negativt med å ha to whippet? Selv opplever jeg det, som eier av en og for tiden passer av en, som verdens enkleste sak -- er jo nesten ikke forskjell på å ha en whippet og å ha to whippet, de er jo fullstendig synkrone i alt de gjør! :)

Skal helt klart ha en mynde til. Om det blir en whippet vet jeg ikke. Snuser på saluki, men whippet er helt klart også aktuelt. Skal uten tvil ha whippet igjen, enten mens Hermes fortsatt lever, eller når han er gått bort (men det er jo leeeeenge til).

Litt dårlig formulert kanskje..men to whippets sammen er bare koselig, ikke noe negativt med det sånn sett. Mente mer at om jeg skulle valgt om igjen ville jeg hatt èn whippet og èn mer førerorientert type. Tispa jeg har er veldig "myndete" ift hanhunden. Han er ganske førerorientert og syns lydighet er gøy, tispa kunne ikke brydd seg minde. Mye mer selvstendig. Det er kanskje litt derfor jeg føler at en mynde er nok til mitt "bruk".

Tre hunder er for mye for meg nå:-) Når det er sagt - om en av dem er borte så merker jeg nesten ikke at jeg har hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt dårlig formulert kanskje..men to whippets sammen er bare koselig, ikke noe negativt med det sånn sett. Mente mer at om jeg skulle valgt om igjen ville jeg hatt èn whippet og èn mer førerorientert type. Tispa jeg har er veldig "myndete" ift hanhunden. Han er ganske førerorientert og syns lydighet er gøy, tispa kunne ikke brydd seg minde. Mye mer selvstendig. Det er kanskje litt derfor jeg føler at en mynde er nok til mitt "bruk".

Tre hunder er for mye for meg nå:-) Når det er sagt - om en av dem er borte så merker jeg nesten ikke at jeg har hund.

Takk for at du svarte. :) Ble bare nysgjerrig på om du opplevde det trøblete å ha to whippeter sammen eller noe, har jo en skapfascinasjon for mynder. :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var liten, så jeg bilde av en nydelig hund i en hundebok. Det var en tervueren, og en sånn skulle jeg ha når jeg ble stor. Tiden gikk, og jeg fikk dvergschnauzer, og da han ble gammel og grå, var det riesenschnauzer og doberman jeg kikket på. Jeg ville ha en stor hund, slik at jeg følte meg litt tryggere når jeg jogget rundt om kvelden i Bergen, en som ikke stakk av, slik dvergschnauzeren pleide å gjøre, en hund som var lettlært og som kunne bli en lydighetshund.

Men en dag møtte jeg noen nye venner av mine foreldre, og de hadde en vakker tispe... :wub: En terv. Verdens herligste jente, redd fluer og kraftig regn mot taket, men hun hadde verdens beste personlighet. Og hun var så lydig. Hun viste at i en terv ville jeg få akkurat det jeg ønsket. Nå gjorde tilfeldigheter at jeg endte opp med en groenendael isteden, og jeg har fått akkruat det jeg ønsker. En hund som alltid er ved min side, som får meg til å smile hver dag, som er klok og godmodig, som er med meg i alt jeg finner på, og som ligger ved beina mine eller i sofaen ved siden av meg når jeg har en slapp dag, og som egner seg supert til lydighet. Her er det jeg som setter begrensningene for hvor langt vi kan nå. :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg lurer på hvorfor du valgte akkurat din rase? Var det flere raser det stod i mellom? Og har du funnet "din" rase? Eller kommer du til å velge noe annet neste gang?

De som var:

Mix (labrador/tervuren); en super hund til tiltenkt bruk som var tur og litt lp + ag trening. Dessverre hadde han endel uheldig bagasje med seg på veien når han kom til oss 13 mnd gml.

Labrador; hun kom på besøk, og her ble hun. Ingenting gjonnomtenkt overhodet.... :P

En fantastisk deilig og ukomplisert hun, kanskje det blir en labrador igjen i fremtiden.

Pyreneisk Gjeterhund; en rase som sjarmerte meg i senk, et fantastisk energinivå kombinert med sjarmerende klovnestreker og tidvis dårlig impulskontroll.

Etter Birk var det umulig å skaffe ny pyrre uten å bli skuffet, han var litt "feilvare" når det kom til det sosiale.

Veldig utadvent istedenfor reservert.

Pyrre igjen? Kanskje? Om jeg klarer å finne noe like bra :)

Nåtid:

Australsk kelpie; valget sto mellom langhårsbelger og ak.

Jeg likte godt det sosiale på ak, samt at jeg synes det var lettere å finneforeldredyr med god arbeidsvilje.

Konstruksjon og helse er og et pluss :) Fare for at det blir flere kelpier i fremtiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Tok en rasetest på nettet og fikk 99% på toller, så da måtte jeg jo sjekke det ut. Leste meg masse opp på rasen og kom i kontakt med flere oppdrettere. Fant også ut at naboen til "svigermor" hadde ei fin lita tollertispe, nydelig frøken. Tolleren var alt jeg ønsket i en hund, så da sitter jeg her med verdens herligste frøken. Angrer ikke så langt ihvertfall!

Blir nok toller igjen, men har også lyst til å ha andre raser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter at vi leverte vår golden retriever tilbake til hundeskolen for å bli førerhund, var det på tide å sjekke ut litt forskjellige raser. Vi så etter en middels/stor hund, som trenger middels mosjon, og gjerne langhåret men uten mye pelsstell.

Jeg har lenge siklet etter samojed av utseende, men la dette litt på hylla da jeg visste jeg ikke fikk tid til å gi den alt den trengte. Da var det å gå inn på canis rasevelger, og vi gikk igjennom lista. Eurasieren hadde jeg da aldri hørt om eller sett, men falt i første omgang helt for utseende, sammen med finsk lapphund. Etter mye søking på nett, likte jeg det jeg leste, men vi ville møte en eurasier live før vi bestemte oss. Da vi besøkte oppdretter var vi solgt, og vi skjønte at vesle Leo var den som skulle bli med oss hjem - og det har vi ikke angret et sekund på. Vi ønsket en familiehund til tur, men etter hvert fant jeg ut at man kan gjøre så mye mer enn bare å gå turer, så nå prøver vi oss på aility, kløving, utstilling og enkel lydighet. :) Blir nok flere eurasiere i fremtiden, men om jeg vil satse mer på lydighet blir det nok en sheltie.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos meg var det aldri noen annen rase enn boxer. Mine besteforeldre hadde boxer da jeg var lita. Hun ble født året etter meg og levde til jeg var tretten år. Jeg føler vi vokste opp sammen selv om jeg ikke bodde hos besteforeldrene mine. Da jeg lærte å lese var hundebøker og ei bok om boxeren det jeg leste aller først. Tror jammen ikke jeg var gamle jenta før jeg var sikker på at jeg skulle ha boxer når jeg ble voksen. Broren min var allergisk så jeg fikk aldri hund da jeg bodde hjemme.

SIden jeg ble tyve har det vært boxer i mitt hus nå i snart 23 år tror jeg det blir. Salukien var ikke et impulskjøp egentlig. Jeg har alltid beundret mynder. Leste om afganere og salukier i alle bøker jeg kom over. Ble vel enig med meg selv i at de ble for spesielle. Men da jeg mistet den forrige hanhunden min begynte jeg seriøst å tenke saluki. Og da gikk det egentlig rimelig raskt. Halvannen måned etter at han døde så var hun i hus. Føler meg noen ganger "rar" som har to så ulike raser hjemme. Men det er lærerikt og jeg angrer ikke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hos meg var det aldri noen annen rase enn boxer. Mine besteforeldre hadde boxer da jeg var lita. Hun ble født året etter meg og levde til jeg var tretten år. Jeg føler vi vokste opp sammen selv om jeg ikke bodde hos besteforeldrene mine. Da jeg lærte å lese var hundebøker og ei bok om boxeren det jeg leste aller først. Tror jammen ikke jeg var gamle jenta før jeg var sikker på at jeg skulle ha boxer når jeg ble voksen. Broren min var allergisk så jeg fikk aldri hund da jeg bodde hjemme.

SIden jeg ble tyve har det vært boxer i mitt hus nå i snart 23 år tror jeg det blir. Salukien var ikke et impulskjøp egentlig. Jeg har alltid beundret mynder. Leste om afganere og salukier i alle bøker jeg kom over. Ble vel enig med meg selv i at de ble for spesielle. Men da jeg mistet den forrige hanhunden min begynte jeg seriøst å tenke saluki. Og da gikk det egentlig rimelig raskt. Halvannen måned etter at han døde så var hun i hus. Føler meg noen ganger "rar" som har to så ulike raser hjemme. Men det er lærerikt og jeg angrer ikke!

Jeg kommer nok alltid til å ha flere hunder av forskjellig rase i hus, hvert sitt bruksområde! :) Må ikke føle deg rar!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ganske klare rammer, da jeg valgte rase. Hunden skulle

  • ikke kreve mer enn det jeg var 100 % sikker på at jeg kom til å tilby den
  • være enkel i forhold til andre hunder og mennesker, kontaktsøktende og omgjengelig
  • sterk nok til å trekke meg på skiturer alene, og bære kløv med alt sitt over lange distanser
  • rask nok til å være med på skiturer, treig nok til å like å jogge med meg :P
  • liten nok til å bo på hybel en stund
  • tåle uteliv godt
  • ha gode sjanser for å ha god helse som voksen, funksjonell og sterk kropp

Jeg likte faktisk ikke utseendet på samojeden før jeg kjøpte Nansen, i alle fall ikke de jeg så på utstillinger og som reklameplakater på raseklubbens hjemmesider og oppdretternes hjemmesider. Schvære, klumpete pelsbomber, urk! Kom over bilder av Frost til Fannhvít her inne, og lette etter kull hvor foreldrene så litt mer sånn ut - og fikk en nydelig liten mann :D

Neste hund har jeg noe av det samme utgangspunktet; den skal ikke trenge mer enn jeg er sikker på at jeg vil gi, livet ut, den skal være omgjengelig og enkel rundt andre hunder (om enn på en litt annen måte), ha en praktisk størrelse og kunne være med på joggeturer og skiturer. God helse er fortsatt veldig viktig for meg, men jeg har heldigvis blitt mer i stand til å velge linjer og kombinasjoner hvor helsa er god, og er ikke like avhengig av rasens helsebilde. Utover det har det blitt noen endringer... ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Barndomsdrømmen var egentlig schäfer, men jeg hoppet ned på andre plass når jeg senere fant ut at hverken utstillingsvarianten eller bruksen var det jeg var ute etter. Så da ble det belger. Jeg skulle egentlig ha en svarting, men Grim kom i feil farge - og da ble det bare sånn. Ville ha en førerorientert, morsom hund som jeg kunne bruke til litt av hvert. Og det fikk jeg.

Dum og deilig. :thumbs:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er vokst opp med Schäfere, så den rasen ligger vel nærmest hjertet mitt.

når vi nå skulle kjøpe oss hund, ønsket vi en aktiv og livlig krabat som kan brukes til litt av hvert.

Da endte vi opp med Alaska Husky, og har ikke angret et sekund på det. :)

Føler vi fikk verdens beste lille valp, som nå vokser opp til å bli en flott dame.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Valgte belgisk fårehund fordi dette var en rase jeg er oppvokst med.. Vi hadde en Tervueren hjemme og min onkel hadde en Malinois. Vi er en familie som alle elsker hunder og min tante hadde opptil flere ulike raser opp igjennom barndommen min, og til den dag i dag faktisk, men ingen av disse rasene bandt seg til mitt hjerte. Hvorfor det ble den sorte var helt tilfeldig.

Jeg fikk aldri lov til å ha egen hund så lenge jeg bodde hjemme, så håpet startet så fort jeg flyttet for meg selv, men pga ulike huseiere ble det ikke realitet før jeg flyttet inn i et "banklån-bolig", hvor jeg da kunne bestemme heeeeeelt selv :P

Letingen startet da i 2008. Eneste jeg hadde i hodet da var at jeg skulle ha en langhåret belger med bra motor, for han (skulle selvsagt ha en hannhund) skulle bli både det ene og det andre når han ble stor! :P Jeg ville ha en hund jeg både kunne brukes til alt og som var glad i jobbe samt likte det! ;) Jeg fant etterhvert en oppdretter i Østfold (det var jo ikke så langt unna heller! :P) med "arbeidende Groenendaeler". Jeg var egentlig på utkikk etter den røde varianten, men hadde hørt mye bra om den sorte også! :D Valgte å ta kontakt med denne oppdretteren for en prat og det ble opp til flere også + noen besøk til Østfold og en hannhund av den sorte varianten ble med meg hjem i August 2008!

I dag bor det 4 stk Groenendaeler i huset vårt og jeg kan aldri tenke meg en fremtid uten denne rasen i livet mitt <3 Så lenge helsen er i behold så vil jeg alltid ha en eller flere sorte fårehunder å både jobbe sammen med og kose meg med <3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han het Arak ;) Min mor var medlem av Grenland Hundeklubb og dro litt rundt og trente med han og stilte han litt ut ;)

Ok, jeg studerte i Kragerø på begynnelsen av 90 tallet og hadde en terv fra Porsgrunn boende hos meg, og gikk i klassen med ei som hadde en Terv hanne som het Dennis skjønner du. Begynte å lure på om vi hadde felles kjente ev var gamle kjente *ler*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ok, jeg studerte i Kragerø på begynnelsen av 90 tallet og hadde en terv fra Porsgrunn boende hos meg, og gikk i klassen med ei som hadde en Terv hanne som het Dennis skjønner du. Begynte å lure på om vi hadde felles kjente ev var gamle kjente *ler*

Hehe, jeg skjønner :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og samboeren valgte Engelsik Springer Spaniel fordi

  • Dette er vår første hund, selv om begge har vokst opp med hunder (mange år siden)
  • Ønsket en rase som er aktiv
  • En av de lettere rasene å trene har jeg blitt fortalt
  • Vi ønsket en som tåler litt. Vil gjerne at den skal tåle lengere turer med hesten min,
  • Vi begge liker utseende på ESS
  • Vi bor i leilighet og ønsket derfor ikke en stor hund.

Vi er kjempe happy over valget vi har tatt :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Flat coated retriever: Jeg ville ha mer hund enn golden (som jeg hadde tidligere), og det var ikke like lett å oppdrive en aktiv golden, og jeg var ikke like lysten på jaktgolden heller (selvom tanken streifet meg maaange ganger). Spurte rundt og snakket med forskjellige bekjente om flatten, og de mente at en flat passer godt til mitt behov. Primært skulle jo Pøbel bli lydighetshund, men vi klaffer ikke helt der enda - sammen i hvert fall. Jakt var også noe som fanget interessen min med goldenen jeg hadde før - og der kommer alt så naturlig for Pøbel, så der er nok storsatsingen vår, tror jeg.

Basenji: Tja! Jeg husker jeg så noen rare hunder med grisehale, med elegansen til en gaselle for mange år siden - men jeg har liksom følt at det ikke er en hund for meg som "alenehund". Jeg synes to hunder ikke er noe problem, men jeg ville ikke ha en hund som krevde like mye som han jeg har, og jeg ville at hund nummer to ikke skulle være så innmari stor heller. Jeg så jo også hvor godt Pøbel trivdes med en ekstra hund i hus (passet en Rottweiler titt og ofte), og det samme gjorde vi. Også kommer Yodel og poster finfine ting og bilder om Kamar sitt kull, og jeg ble egentlig solgt. Også fikk vi til en sånn fin avtale, så alt i alt klaffet det fint sammen. Også har vi selvsagt lest de sjarmerende historiene om TonjeMs lille basenji.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg endte opp på en irsk ulvehund. Vi ønsket oss en bedagelig hund som passet til småbarnslivet. Og han er absolutt en jackpot i denne sammenheng. Tålmodig, hyggelig og forsiktig i sin fremferd innendørs er gull verdt. Samt han er ganske så fornøyd å være en del av familien.

Vi kommer ikke til å kjøpe irsk ulvehund neste gang. Min kone vil ha en mindre hund, jeg vil ha en større atlet som har brukspotensial. Men når vi blir pensjonister, barna er store og vi har for mye tid. Da har jeg lyst på en eller to som kan rusle i hagen sammens med meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...