Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan ville du hedret hunden etter døden?


Recommended Posts

Skrevet

Førstemann kremerte vi, og urnen hans er under jorden på toppen av trappa i hagen der han alltid pleide å ligge, der ligger også nummer to sin urne nå...

Skrevet

Bonzo og Sari er begravd side om side, på mine foreldres gård. På et sted de elsket å løpe, og med nydelig utsikt over vannet. Jeg går av og til dit med Rina, og nyter å se henne løpe og kose seg der, slik de to andre gjorde. Sari ble lagt på saueskinnet sitt og begravd med favorittleken sin, en apekatt, og pipedyret min søster prøvde å kalle henne inn med da ulykken skjedden :cry:

Saris lekekasse står fremdeles ganske urørt, jeg får meg ikke helt til å kaste lekene hennes, Rina har fått de som var hele. Resten får ligge i kassen inntil videre.

Rina har også arvet Saris halsbånd og kobbel.

Det eneste spesielle jeg har fått, er et smykke i glass, med Saris hode brent inn i glasset. Det fikk jeg av oppdretteren hennes, som minne og takk for at Sari fikk komme til meg :cry:

Skrevet

For meg er hunden borte når den dør, det øyeblikket når øynene er døde og de ikke puster lenger, da er sjela borte, og bare skallet som er igjen, så jeg hedrer mine ved å minnes de og ha bilder av de.

2 er levert til felles kremering, 1 er levert inn til et forskningsprosjekt på NVH. For meg føltes det meningsfullt at han kanskje kan være med på å oppklare en gåte, men jeg ønsker jo også at min kropp "gjenbrukes" når jeg er død, enten pga organdonasjon (hvilket jeg tviler på, i og med at jeg stapper kroppen full av gift), eller til medisinske studier (ja, jeg har snakket med mine nærmeste om det).

Skrevet

Gjenlevende hunder får arve bånd og annet utstyr, bare bra at tingene blir brukt og ikke kastet.Tar separat kremering uten urne. Asken blir strødd på steder akkurat den hunden elsket å oppholde seg - med badeglade labradorer blir den helst strødd på et vann. Ellers ingen lys, urner i bokhyllen eller andre minneopplegg, bare minner og bilder.

Skrevet

Ulrik var så spesiell for meg at etter hans bortgang gjorde jeg flere ting. Jeg har navnebrikken + klipset som hørte til båndet i nøkkelringen min. Jeg ga bort selen og skjerfet hans til tispa han digget mest av alle. Og så har jeg minnetatovering der det står Ulrik, fødselsdato og dødsdato. Jeg skal også tatovere hodet hans på samme arm som minnetatoveringen er. men det krever litt mer av meg, og jeg vet ikke helt om jeg er klar for det! Han var det viktigste i livet mitt, den som holdt meg gående, lærte meg ting og var bare fantastisk! Jeg er sikker på vi delte sjel! Så når han dro så var det som om en del av meg dro også.

Asken har jeg også, men jeg vet da søren hva jeg skal gjøre med den :cry: Planen var å spre den, men jeg klarte det ikke! Nå har det snart gått to år, og enda får jeg meg ikke til å gjøre noe som helst med asken. Ingenting føles riktig liksom... Har ikke et bilde eller noe oppe av han heller, men minnebok er i boks og på vei til butikken! 26 sider med bilder av skjønningen!

men min måte å hedre han på er vel rett og slett å huske han! Jeg tenker på han hele tiden, ser på bilder av han med jevne mellomrom og snakker masse om han!

Mjæh, ble rotete dette! Jeg kjenner jeg tåler dårlig å snakke om han fremdeles... Savner verdens fineste edelsten :cry:

Med fremtidige hunder håper jeg at det vil føles mer naturlig å kanskje sende kroppen til NVH, det hadde vært fantastisk at dyrene mine kunne kommet til "nytte" enda mer etter sin bortgang. Men jeg tviler på at jeg kommer til å klare det... Men jeg tror aldri det vil bli så ekstremt som med Ulrik! Det vil nok bli mer naturlig sorg, der minnet av dem er nok, og evt ta vare på en av tingene dems!

Skrevet

Jeg hedret den siste hunden jeg måtte avlive ved å donere henne til NVH og med alle de gode minnene jeg har med henne,vi har masse bilder, vi snakker masse om henne og ler godt av alt det rare hu gjorde og alle særegenhetene hu hadde.

Noe utstopping hadde absolutt ikke vært aktuelt.

Skrevet

Jeg vil helst levere de til NVH for jeg vil at man skal lære mest mulig. Går ikke det så får veterinæren gjøre hva den vil egentlig.

For meg er en død hund en død hund, halsbånd går i gjennbruk og det er vel bare de med navn på som ikke det kommer til å bli gjort med. Bilder er i albumene og bilder som alt er på veggen får bli der.

Som 2ne så er jeg også donor og jeg håper hundene mine kan gjøre den samme nytten for videre forskning og utdannelse. Død er død, når glimte i øyet er borte er også sjelen det.

Skrevet

Bilder og minner er nok. Da vår BC blanding ble avlivet for masse år siden, beholdt jeg halsbåndet hun brukte som valp. Har det fortsatt i en eske et sted. Når Bella en dag dør, er bilder og minner nok i massevis. Blir nok også å ta vare på litt utstyr. Resten blir gitt bort, eventuelt tatt vare på til jeg får bruk for det igjen.

Skrevet

Skulle gjerne hatt skinnet til Yippie... Det er så mykt! Tenk så digg å sette føttene på den pelsen en kald vintermorgen! Men innen hun er gammel er sikkert pelsen dårligere. Dessuten er det kanskje litt makabert :P

Ellers blir nok hundene sendt til forskning eller felles kremering her...

Skrevet

Forskning / kremering om jeg ikke har hage som er passende sted å grave ned da.. Er litt sånn tradisjon ifra barndommen tror jeg.. Det med å begrave kjæledyra i hagen sin.. men er ikke sikker på om jeg hadde klart det nå egentlig når jeg tenker meg om..

Nej.. heller nok litt mot forskning - er som flere andre har nevnt også donor selv (om de finner noe de kan bruke..*host-harrk*... :| ) og syntes det er godt å kunne evt bidra til forskning/hjelp til andre om uhellet skulle være ute :)

Skrevet

Jeg har bare bilder og minner igjen. Og et halsbånd som aldri skal brukes av noen igjen. OG de halsbånda som blir brukt oppigjen- det er litt tøft synes jeg, men kommer over det.

Skrevet

Forrige familiehunden ble kremert separert, slik at vi fikk urne til å grave ned i hagen. Jeg har tatt vare på halsbåndet og bilder som jeg titter på innimellom.

Chica som er min første egne hund, som har vært både stor glede og trøst for meg, vil nok alltid ha en stor, spesiell plass i hjertet mitt. Derav eget fotoalbum, bilder på veggen, ta vare på litt av utstyreet hennes og kremering med urne. Jeg har lenge tenkt på å tatovere Chica på skulderen, så det vil jo vært et godt minne for henne, føler jeg:)

Skrevet

Jeg kjenner at jeg ikke klarer å tenke på dette engang uten å bli litt gråtkvalt. Jeg elsker Aiko høyere enn himmelen, nærmest litt usunt til tider, og merker at dersom jeg skulle hatt henne med meg hjem etter at hun hadde blitt avliva, så hadde jeg aldri klart å slippe henne.

Jeg kommer til å donere henne til forskning, fordi hun har en spesiell misdannelse i skjelettet som det ikke er noen som har sett før. Hun har fire halsbånd som er bare hennes (2 x Aiko, Trollbolla, Shiba Kengu) som jeg tviler på at noen kan få bruke på nytt. Det finnes bare en trollbolle, men kanskje det dukker opp en Aiko til i mitt oppdrett om noen år, dersom det dukker opp en liten rød fare med stjerne og bless...

Hun er en meget fotografert hund, og jeg har både henne og Imouto flere steder på veggen hjemme. De bildene ville jeg nok passa veldig godt på.

Og nå gråter jeg, for jeg veit ikke hvor lenge hun får bli hos meg. :heart:

Skrevet

Er dere klar over at døde dyr må graves ned flere meter under jorden? Det er ikke slik at man kan grave ned kjæledyrene sine i hagen etter eget forgodtbefinnende. For de som gidder, kan man sikkert finne reglene om dette på mattilsynet sine sider. På den annen side, er det jo litt problematisk å følge opp et slikt regelverk og personlig bryr jeg meg lite om hva folk gjør :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...