Gå til innhold
Hundesonen.no

Så lenge oppdretter informerer, hva er greit å avle på?


Raksha

Recommended Posts

Jeg kjenner jeg er innmari nysgjerrig, for jeg klarer ikke helt å gjøre meg opp noen mening selv. Dette er ment som en helt generell debatt, så eventuelle likheter med soniser eller andre "kjente" hundepersoner er bare tilfeldig.

Hvilke feil kan man godta at en avlshund har, forutsatt at oppdretter er ærlig om det og informerer potensielle valpekjøpere og nysgjerrige sjeler om tanken bak kullet og hvorfor man bruker den eventuelle hunden i avl?

Psykiske brister, fysiske skvanker eller mangler, rene eksteriøre feil? Hva skal til for at du føler du kan gjøre en god vurdering og kjøpe valp etter en forelder med f.eks hd?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er veldig vanskelig å diskuere dette på generelt grunnlag fordi raser er så ulike og har ulike ting de sliter med.

Men helt generelt så setter jeg stor pris på at oppdretter er ærlig og forteller om både tispas og hanhundens "feil", være seg fysisk, mentale eller ekstreriøre feil. Altfor mange forteller kun det positive og lar være å fortelle om de negative. Kjøper jeg hos førstnevnte har iallefall oppdretteren vært ærlig.

Nå er det slik at det er fullt mulig å avle vekk "feil". Det er jo en av oppgavene en god oppdretter har det. Nei, jeg flipper ikke ut av en HD-diagnose eller en annen feil sånn automatisk. Er kombinasjonen god kan jeg sikkert vurdere å kjøpe fra en kombinasjon der det fins svakheter. Det har forresten alle hunder uansett. Jeg er hellig overbevist om at det perfekte avlsdyret ikke fins.

Som oppdretter må man ta en del valg. Man kan ikke få i pose og sekk. Og det er greit tenker jeg. SÅ lenge jeg som valpekjøper får vite om valgene og da selv kan ta et standpunkt om jeg vil kjøpe eller ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så lenge hunden tilfører rasen noe positivt som det ikke er "mer enn nok av", og ikke har noen mangler eller feil som kan gi avkommene nevneverdige helseproblemer så er det "greit", mener jeg. Dersom 80% av individene i rasen (tilfeldig valgt andel!) kan tilføre det samme i større eller bedre grad, er det virkelig ingen god grunn til å avle på hunden, med mindre rasen er veldig liten.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva er positivt "nok" til å overse feil?

Hvilke feil er "greie"? Er det ok å avle på epilepsi i raser der man ikke ser noen klare arvelige genetiske faktorer? Er det greit med HD fordi det ikke har en enkel arvegang? Er det greit å avle to bærere på potensielt fatale sykdommer, så lenge oppdretter informerer? Er det noen magisk grense for hva som er "greit" og ikke?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hva er positivt "nok" til å overse feil?

Hvilke feil er "greie"? Er det ok å avle på epilepsi i raser der man ikke ser noen klare arvelige genetiske faktorer? Er det greit med HD fordi det ikke har en enkel arvegang? Er det greit å avle to bærere på potensielt fatale sykdommer, så lenge oppdretter informerer? Er det noen magisk grense for hva som er "greit" og ikke?

Det kommer veldig an på avlsgrunnlaget i rasen. Jeg synes det er greit å avle på en lidelse man kan operere for eller holde i sjakk, der det er realistisk at avkommene kan leve et fullverdig liv uten smerter, hvis hunden har veldig gode kvaliteter som man bare finner hos en veldig liten andel av rasen. Dersom avlsbasen "tillater" at man kan plukke bort problemer med uviss genetisk faktor, så er det ihvertfall en fordel!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva er status på gjennomsnittet i rasen? Det må man være klar over tenker jeg. Hvis avlstispa er dårligere enn snittet så bør man la være, er hun bedre får man tenke over hvilke feil/sykdommer hun har, og så se om man har mulighet til å forbedre disse tingene ved å gjøre den "rette" kombinasjonen.

Jeg klarer ikke å peke på enkeltfeil eller sykdommer og si at det er greit, men ikke det. Kommer så an på rasen og enkeltindividet.

På min rase kan det være greit å avle på en tispe med HD ja. Epilepsi og allergi nei. Men det er mange gråsoner og ingen fasitsvar på det du spør om mener jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Man må jo følge sin egen samvittighet. Hva jeg mener er en bra hund er ikke det samme som andre mener det er en bra hund.

Jeg har en formening om hvordan jeg vil ha hundene mine, jeg vet feks at jeg personlig liker litt høyere stressnivå på hundene mine enn feks en av mine "stille partnere" når det kommer til avl.

Hva jeg mener er en sund hund er ikke det samme som alle andre mener det. Jeg kommer antagelivis, av ulike årsaker, til å bruke en hund med feks 3 på skuddet på MH. Og jeg kan begrunne det valget den gangen jeg kommer til å gjøre det.

Det tror jeg faktisk er en av de viktigste tingen. At man faktisk har tenkt igjennom, vurdert og har gode begrunnelser til hvorfor man faktisk velger å bruke en hund som er "dårlig" i avl. Man bør kunne ha gode, gjennomtenkte begrunnelser og ikke bare "for det jeg vil". Og man bør tåle å bli konfrontert med de valgene man gjør.

Hva jeg annser som feil på min egen rase er gjerne ikke det på andre. Men for meg er det viktigste at hunden skal være frisk til å leve ett liv uten at den må opereres, behandles og begrenses utover normalen. OG at den er fungerende i det daglige. Det blir faktisk glemt oppi alle tester o.l. Man ser seg veldig fort blind på det enkelte resultat.

Men en valpekjøper gjør sitt eget valg så lenge man legger ut resultatene og forklarer evt konsekvensen av den feilen. Man kan ikke tvinge noen til å kjøpe hund fra deg. Så lenge man ikke holder noe skjult så er det faktisk opp til kjøperen.

Men jeg personlig skiller veldig på feks feil som Epilepsi, som ofte bare går en vei, og feks krypt -noe en hund svært skjeldent lider noen nød av.

Dette ble litt rotete, men jeg sitter vel ofte å veier slike ting selv når jeg skal avle. Hva kan en hund/eier leve med uten at det får en konsekvens for livet, helsen, resultater og hverdagen? Man vil jo gjerne at alle hull i avlen er tette, men vil man faktisk klare det??

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er bedre at oppdrettere er ærlige, og oppgir både posetivt og negativt om avlsdyra og linjene. Man velger selv hvor man vil kjøpe valp, og det er bedre å trekke seg fordi oppdretter er ærlig, enn å kjøpe katta i sekken fordi oppdretteren har holdt tilbake informasjon.

Også er det veldig mye som kommer ann på rase osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Avle på lidelser man kan operere for? :o:blink:

Misforstår jeg nå?

Dårlig formulert av meg kanskje. Men dersom avlsgrunnlaget på rasen er veldig dårlig så kan man f.eks. avle på hunder med HD eller AD, dersom hunden har VELDIG gode kvaliteter ellers som burde komme rasen til gode. Men igjen her er det veldig mange relative verdier som skal måles opp mot hverandre, i tillegg til etikk og smak...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man avler ikke på hunder med fysiske og psykiske skavanker med mindre man har flere GODE grunner til det. Og at hunden er fin på utstilling er IKKE en god nok grunn.

Jeg kommer for eksempel aldri til å avle på Grumpy, joda han kamper og leker som en gud, er forholdsvis skuddfast (ikke hørt skudd helt nærme, men på litt avstand og brydde seg ikke) og kunne helt sikkert fått gjeterprøven så lett som bare det om jeg hadde hatt sauer hjemme, helsen hans er tipp topp - øyenlyst fri og A på albuer og hofter, men han han har ikke god nok mentalitet!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å si det sånn, Valpis mangler detaljene som gir en GOD gd, men hun er en meget SUNN hund. Hun er rtg fri foran og bak i en rase der rtg ikke har blitt ansett som viktig før de siste år, og da kun bak på avlsdyr, ikke resten av kull/slekt. Hun er mentaltestet, og er noe feig, men avreagerer og er skuddfast, og har tydelig stor tillit til eier og gjør det jeg ber henne gjøre. Hadde avlsbasen trengt henne, ville hun blitt brukt til tross for svakheter i både mentalitet og eksteriør, samt fargen på pelsen, fordi hun er en sunn hund fra sunne linjer. Men siden avlsbasen klarer seg fint uten henne er ikke avl på henne aktuelt. Får jeg en gang i framtia en kopi av henne, og avlsbasen er mindre enn i dag, da ville jeg ikke nølt med å bruke den om jeg fant en hanne som komlimenterte hennes feil og mangler.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig dette her, men for meg så kommer helse og gemytt/mentalitet først. Jeg skal leve med hunden, så den må ha godt gemytt, og en frisk hund vil jeg ha. Så kommer bruksegenskaper. Etter det kan man begynne å tenke på utseendet.

Jeg kan ikke helt se for meg at jeg ville kjøpt en valp etter en hund som har f.eks. HD. Det bør da finnes nok friske individer i en rase som kan avles på? Den må i hvert fall ha mange positive sider for å veie opp, og helseproblemene bør stoppe ved HDen. Jeg kan også være "snillere" med små raser med lite genetisk mangfold.

Tja, konklusjon? Kommer an på rase osv, men helst vil jeg se at hundens helse er på topp før den går i avl. Og enkelte ting/sykdommer/skavanker veier tyngre enn andre. Vil heller avle på hunder fra linjer som er kjent for å ha problemer med kryptorkisme enn linjer med allergi.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant diskusjon. Her er noen av mine meninger (uten at jeg nødvendigvis har så godt grunnlag for disse meningene :P)

Svak AA ser jeg på som en liten feil for en liten/middel stor hund. Svak HD er litt værre synes jeg... i hvertfall har Amira fått store plager som mest sannsynlig i utgangspkt er forårsaket av svak HD. Hvis flere i søskenflokken og/eller foreldrene har svak HD eller AA er de helt klart utelukket for min del. Et individ med svak AA synes jeg ikke gjør så mye...

Øyenlysning vet jeg ikke så mye om, men jeg ville aldri kjøpt valp etter foreldre med syns- eller hørselfeil!

MH: Avreagering og resultatet på skudd er viktigst for meg. Er alle søsken skuddfaste mens individet som skal i avl er litt berørt (altså ikke livredd), er det greit nok, men da skulle faren og hans søsken/foreldre vært skuddfast (totalt uberørt). Jeg tror de aller fleste BC'er f.eks er litt berørte av skudd hvis det ikke trenes på. Så lenge det kan enkelt ordnes med riktig trening er det helt fint for meg :)

Det som avgjør hvem jeg vil ha valp etter, er alt i alt "hundetypen". Altså å finne den typen hund innen rasen som jeg liker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant diskusjon. Her er noen av mine meninger (uten at jeg nødvendigvis har så godt grunnlag for disse meningene :P)

Svak AA ser jeg på som en liten feil for en liten/middel stor hund. Svak HD er litt værre synes jeg... i hvertfall har Amira fått store plager som mest sannsynlig i utgangspkt er forårsaket av svak HD. Hvis flere i søskenflokken og/eller foreldrene har svak HD eller AA er de helt klart utelukket for min del. Et individ med svak AA synes jeg ikke gjør så mye...

Hvorfor er hofter verre enn albuer? Siden 60% av vekten til hunden bæres foran tenker jeg. Er oppriktig nysgjerrig. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er hofter verre enn albuer? Siden 60% av vekten til hunden bæres foran tenker jeg. Er oppriktig nysgjerrig. :)

Tenkte det samme.. Jeg kunne godtatt C bak på ene hunden, men ikke annet enn fritt foran.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor er hofter verre enn albuer? Siden 60% av vekten til hunden bæres foran tenker jeg. Er oppriktig nysgjerrig. :)

Der ble min manglende kunnskap røpet allerede :icon_redface:

Det jeg tenkte på var bare at f.eks BC "aldri" er plaget med albueplager og blir derfor svært sjeldent røntget for AA. Rasen har så vidt jeg husker svært lite AA blant de som faktisk blir røntget.

Svak grad synes jeg uansett ikke er så ille, så lenge søsken og foreldre er fri. Nedarving av HD/AA er ganske komplekst...

EDIT: For BC er svært få røntget (203 stk), men siden 1982 er er det registrert 1 med svak grad og 202 fri.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo litt forskjellig på rase til rase hva som er vanlig å gjøre. Jeg er ikke inne på særlig mange andre raser enn mine egne, så tenker ut ifra dem. Sånn primært ønsker jeg at et avlsdyr skal være så friskt som mulig. Er det HD på rasen, vil jeg ha HD fri slekt, samme gjelder andre tester som albuer, øyne osv. hvis dette er plager innad rasen. Jeg vil jo ha et best mulig utgangspunkt for min kommende hund, og så frisk og bra som mulig. At en hund ikke vil bli perfekt vet man jo,og garantier han man ikke, men man kan jo prøve å finne en :P

Mentalt er veldig viktig for meg. Jeg vil ikke ha noen pinglehund! Derfor er det litt fustrerende at noen raser ikke har noen kartlegging av dette. Da må man nesten bare stole på oppdretteren og håpe de er slik som de sier.. :getlost:

På dobber er det jo enklere sånn sett. Det er mange tester og prøver man kan/bør gå igjennom og da får man et bra bilde på både arbeidslyst, evne og mentalitet. Og da går man jo etter de linjer som har resultatet å vise til. Desverre er det fortsatt litt helse issues, men nå begynner folk å bli mer oppmerksom på dette og tester hundene, men alikevel vil det gå lang tid før man får kartlagt dette bra nok (feks DCM)

Så for meg er det mye som skal spille inn. Utstilling er ikke noe viktig for meg. At hunden har X-antall titler gjør ikke hunden mer imponerende i mine øyne. Det er hele pakka, at hunden ser bra ut (for det er viktig at hunden ser rasetypisk ut), er frisk og har en god mentalitet (evnt er god å jobbe hvis det er en arb. rase). At en hund er bærer på et gen gjør meg ikke noe, så lenge hunden ikke er/blir syk av det. Nitro er jo selv bærer på en gen (neuropaty) og jeg vil bruke han i avelen selv om, fordi han har mye mer positivt å bidra med enn å fokusere for mye på det genet. Han vil jo ikke lage syke valpe så lenge man parrer med FRIe tisper.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kommer veldig an på avlsgrunnlaget i rasen. Jeg synes det er greit å avle på en lidelse man kan operere for eller holde i sjakk, der det er realistisk at avkommene kan leve et fullverdig liv uten smerter, hvis hunden har veldig gode kvaliteter som man bare finner hos en veldig liten andel av rasen. Dersom avlsbasen "tillater" at man kan plukke bort problemer med uviss genetisk faktor, så er det ihvertfall en fordel!

Så da er det ok å avle på patella lux feks? Det kan jo opereres for... å da har sjeldent hundene problemer i ettertid. Ja?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dårlig formulert av meg kanskje. Men dersom avlsgrunnlaget på rasen er veldig dårlig så kan man f.eks. avle på hunder med HD eller AD, dersom hunden har VELDIG gode kvaliteter ellers som burde komme rasen til gode. Men igjen her er det veldig mange relative verdier som skal måles opp mot hverandre, i tillegg til etikk og smak...

Men hva har HD eller AD med å avle på lidelser man kan operere for?

(med mindre du mener HD som er så fæl at man må erstatte hoftene for at bikkja skal kunne fungere, eller AD som kan fikses ved å fjerne en del av ulnaen)

Hvis avlsgrunnlaget hos en rase er så dårlig at det da er ok å avle på lidelser man kan operere for, bør man ikke da revurdere rasen?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Dibaq, ja. Jeg er godt fornøyd med kombinasjonen av pris og kvalitet, med unntak av manglende kondroitinsulfat. Det er noe de fleste for (inkludert mer kjente og anerkjente for som Vom og Alpha Spirit) har altfor lite av. Stoffet finnes rikelig i brusk, så gir tilskudd av rå frosset eller tørket hals/føtter fra kylling/kalkun og ører/haler fra diverse dyr for å kompensere. Ellers er jeg veldig begeistret for Farmina, men en må være litt forsiktig for å unngå voldsom vekst av det. Min fikk en skremmende, massiv growth spur da jeg foret bare på det en ukes tid. Skjøt i været og la på seg. Veldig høy næringstetthet og kaloririkt, så lite slingringsmonn før det blir for mye av det. Pga DCM-skandalen i forbindelse med kornfrie for, hvor det å fore på f.eks. Acana -ansett som et premium høykvalitetsfor, rost opp i skyene for kvaliteten - medførte strukturell hjertefeil på en mengde hunder, så har jeg valgt å kombinere flere ulike typer for å gardere meg bedre dersom det i ettertid skulle vise seg å ha vært noe gærnt med noen av dem.  Farmina har kornfrie varianter, til forveksling lik skandaleforene, men har også tilstrekkelig med carnitin/taurin/metionin, og de inneholder ikke hele belgfrukter eller belgfruktproteiner - mistenkt for å være anti næringsstoffer som hemmer opptak eller syntese av andre aminosyrer og proteiner. Farmina inneholder kun stivelsen fra erter, og ekstrahert og isolert stivelse skal være bare stivelse, uavhengig av om det kommer fra hvete, ris eller erter. Nødvendig for å kunne holde de andre ingrediensene bundet sammen til kibble.  Om den voksne hunden ender på perfekt størrelse med perfekt leddet perfekt skjelett, perfekte organer og perfekt pels vet jeg jo ikke ennå, men avføringen er ihvertfall perfekt :)
    • Takk for godt tips om godbitpung! Skal se om jeg finner noe liknende. Hadde samme erfaring som deg med vom, veldig hard avføring som virket ubehagelig å trykke ut. Tørrfor fra Dilaq, er det Dibaq du mener? Vurderte nemlig dette foret selv. Kan ikke så mye om hundeernæring, men syntes ingrendiensene så ganske bra ut og foret er rimelig. Men kunne ikke lese noen erfaringer med det på nett, og det føltes skummelt å prøve et så ukjent formerke. Du er fornøyd altså?
    • Vi har hatt fremgang på flere områder denne uka, bl.a. pelsstell. Tålmodigheten med kamming og raking har økt dramatisk. Han liker det ikke, men det virker som han har forstått at det er et nødvendig onde og en slags act of kindness fra min side, og er mer tålmodig med det. Nå holder det med en utbetaling per kammede og rakede bein, en for ryggen, en for magen og en for brystet, totalt 7 skjeer med Vom for å få kammet og raket hele hunden, unntatt skjegget, som det koster minst fire skjeer Vom å få kammet grundig gjennom.  Ny milepæl er napping. Skal ikke påberope meg å være noen kløpper ennå, men får det da til på et vis, og til min gledelige overraskelse liker han å bli nappet.  Ellers har vi fått mye sosialisering/miljøtrening med hester og fremmedfolk på territoriet denne uka, med camp/landsstevne på gården. Han har roet seg betraktelig ned og er progressivt desensitivert til situasjonen gjennom å få trøkket ansiktet fullt av godis og spise 1-2 måltider om dagen fra gresset rett foran paddockene, mens folk traver rundt med utstyr og for, og leier hester frem og tilbake. Fra å være heftig begeistret og vilter nysgjerrig med mye vokal de første dagene, til å være nær nonchalant nå på slutten - en pen utvikling. En god hjelp var hestenes nedlatende forrakt mot ham da han begynte bjeffe på dem. De gjorde hesteekvivalenten til det menneskelige uttrykket 'himlet med øynene og fnøs foraktelig' mot den lille drittungen som lagde sånn irriterende lyd. Den reaksjonen der fra dem sved på en annen måte enn tilsvarende reaksjon fra meg, som han har reagert på med MER vokal, for å gjøre det tydelig hva slags emosjonell abuse og omsorgssvikt sånt er fra primær omsorgsperson. Å "få" den der fra hestene var noe annet. Den fungerte på en annen måte fordi det ikke kom fra meg. En stor takk til hestene for hjelpen med å utvikle litt manerer. Han fikk til og med hilse snute mot mule med et brødrepar han har vært på nikk med i noen dager. Var veldig forløsende for ham, og roet ham betydelig ned i nærheten av dem.  Han er fortsatt ganske sosialt inkompetent, though. Klønete. Forsøkte kjefte og true seg til å bli hilst på og kost med her om dagen. Kroppsspråket hans var forvirrende. Ledig halvhøy hale i halvhurtig bevegelse. En slags mellomting mellom avventende vurdering, irritasjon og gledesbevegelser. Så satte han i en vokal som fremstod som truende dersom en skulle sammenlignet med mange andre raser. Ikke en dyp og alvorlig morsk voktervokal - det er ingen tvil om hva han mener når han bruker den - men et mer prososialt toneleie ispedd knurrebrumming, mot to unge kvinner som kom for å møkke en paddock. Mens han stod der og tilsynelatende kjeftet litt truende på dem, lett å tolke som territorial for den som ikke har hørt hvordan ekte territorial fra ham høres ut, så vrikket han på rumpa som i genuin gledeslogring, samtidig som han lagde de lydene der. Han forsøkte dundre meg å kjefte og true dem til å komme kose med ham, og hadde en forventning om å lykkes med det. Skjønner hvorfor mange beskriver gruppe 2 raser som: "Kan være dominant." Det er ikke så mange andre ord en kan beskrive det der med enn nettopp 'dominant'. Attitude.  Han fikk ingen uttelling for det der da, og begynte sutre og sytebjeffe da de gikk.  Kortbuksene har blitt kortere, fordi han satte seg i en fersk tyggisklyse på bussholdeplassen. Konsulterte Grok om frisyren og lurte på om den kunne generere et bilde av den optimalt estetiske måten å klippe en riesenschnauzer på, med en 2020 jeansmote silhuett på beina. Dialogen ble lang, men samme hvor omstendelig jeg forklarte, så klarte den ikke forstå at i den virkelige verden..  Så jeg forklarte og forklarte og la ved det eneste bildet tatt denne uka, kun for å vise den AI'em hva jeg mente: Jeg ville se om den kunne komme opp med en kul overall look som passer bedre med de kortbuksene der enn den typiske rasefrisyren. Jeg vet den er godt trent på visuell estetikk. Den KAN former og linjer. I forsøket på å veilede den til å forstå spurte jeg om den kunne vise meg forskjellen på å klippe en hunds naturlige pels til en silhuett av 2020 women's jeans fashion og på å kle en hund i hundeklær av jeansstoff.. ..så inntil videre beholder vi bare Lady og Landstrykeren looken med skjegg og bart og spaniel ører, til de ukonvensjonelle kortbuksene.
    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...