Gå til innhold
Hundesonen.no

Trening, hva motiverer DEG? Eller demotiverer!


Mirai

Recommended Posts

Jeg har vært veldig heldig og fått jobb som personlig trener hos en stor og velkjent kjede her i England :D Er kvalifisert personlig trener og dette er første jobben. Jeg begynner tirsdag i neste uke, og nervene har begynt å melde seg!

Føler meg komfortabel med kunnskapen jeg har, og selve det å instruere noen under en treningsøkt (dette er i et treningsstudio så det vil være inne, frivekter, baller, apparater og slikt). Det jeg føler meg ganske råtten på er selve salgsdelen av det :P

Har tre måneders prøvekontrakt og ganske tøffe mål jeg må møte innen den går ut (de vil at vi skal klare å få oss så og så mange privattimer innen da). Så i bunn og grunn må man være flink til å være utadvent, snakke med folk, vise dem ting de kanskje ikke har sett før, og ikke minst; klare å "selge" seg selv sånn at man får de privattimene.

Så over til spørsmålet mitt. Selv kan jeg ikke fordra slitsomme SELGERE som bare trykker seg på og har nada forståelse for kunden. Har hatt en del salgskurs og slikt i tidligere jobber så jeg kan behovsanalyse og sånne ting, men føler meg som sagt ikke trygg på det.

Derfor; hva motiverer dere til å trene?

Hva er eventuelle grunner til at dere kunne f. eks tenkt å prøve ut en personlig trener? Ikke ta pris med i beregningen, men heller hva som er argumenter for og imot :) Er det motiverende, har du kanskje problemer med å definere dine egne mål, usikker på hvordan man skal komme igang, har trent før men vil ha litt inspirasjon og variasjon og så videre.

Jeg er veldig interessert i jobben min og syns det er gøy å hjelpe andre, altså servicedelen av jobben er for meg mer morsom for øyeblikket enn det å tjene en haug med penger (advarsel; om noen tenker på å flytte til England og jobbe så blir man forresten ikke veldig rik av det sånn med det første haha :P !). Så jeg håper at jeg kan klare å fremstå som at jeg ER interessert og kan det jeg driver med, ikke at jeg bare vil selge dem en pakke med privattimer fordi jeg vil ha penger.

personal_training.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nettopp begynt å trene selv, og har aldri vært så glad i det- Men personlige treneren min på mitt treningsenter gjør at jeg får lyst til å trene mer.

Det hun tok opp som var viktig- Som jeg likte var at man må sette realistiske mål til seg selv. Om du hater å gjøre noe (feks jeg HATER spinning!) Så ikke tving deg selv igjennom spinningstimene, trening skal jo være gøy! Jeg prøvde ut ganske mye forskjellig for å finne ut hva jeg likte best, og hva min kropp trivdes med. Hun fikk meg til å innse at alle starter et sted, og man må jobbe seg oppover. Hyppige timer i starten, å ha møte med henne hver 3 mnd var lite vits- Jeg har hver 14 dag nå i starten (Skulle hatt en gang i uken, men pga av baby passer det best hver 14 dag.) Og tålmodighet, jeg sleit med å få til til rett til å begynne med, men hun viste aldri tegn til å rushe meg igjennom ting, og tok alt med et smil- som gjorde at jeg klarte å slappe av da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres jo bra ut, jeg tenkte også sånn før jeg vurderte å ta PT-kurset. Tror det er mange som trener ting de avskyr, ser jo f. eks damer som aldri gjør annet på gymmet enn å løpe løpe løpe. Samt jeg håper jeg kan få avkreftet en del myter om muskelvekst hos damer :innocent:

Selv misliker jeg å løpe, og om jeg kanskje ikke visste bedre og trodde det var eneste mulighet hadde ikke jeg likt å trene!

Trening kan ikke alltid være komfortabelt og enkelt, det er klart, men det finnes jo så mange alternativer man kan prøve ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri hatt personlig trener, men har jo hatt trenere i diverse idretter under oppveksten. Jeg blir motivert av å delta på konkurranser med ønsker om å gjøre det bra der. Kanskje ikke så relevant når det kommer til et treningsstudio, men... Jeg blir motivert av å få positiv tilbakemelding, av trene sammen med andre(kanskje aller mest dette her. Blir treningen sosial så blir det jo så utrolig mye kjekkere.), av å ha faste treningstidspunkter, av å trene variert, av å ha god treningsmusikk på øret, av å hevde meg i konkurranse mot andre, og ikke minst ved å nå personlige mål jeg har satt meg. Å kjøre tester med jevne mellomrom er motiverende for meg(styrke, løping, ulike distanser på romaskin), men jeg vet jo at andre skyr dette som pesten da. Jeg liker å se bevis på at jeg har gjort fremskritt.

Jeg liker å sette opp en treningsplan, en ukeplan, som gjelder for en viss periode, f.eks. 8 uker. Hvor mange økter jeg skal ha i uken, hva jeg skal gjøre på de ulike øktene osv. Gjerne noen alternativ, og gjerne varierte øvelser i løpet av en uke.

Jeg synes også at det er motiverende å skrive treningsdagbok, uansett hvor dårlig utgangspunktet er. Der skriver jeg ned dato og tidspunkt for treningsøkten, hvor lenge jeg trener og hva jeg trener og gjerne en kommentar om hvor jeg selv følte at treningsøkten gikk(var det tungt, gjorde jeg en god innsats? osv.) Ror jeg på maskin f.eks. så skriver jeg ned tid, avstand, takt og snitttid.

Og så synes jeg at det er kjekt å ha en trener som jeg stoler på og føler at jeg kan snakke med, som er genuint interessert i fremgangen min og som ikke minst er pålitelig.

Vet ikke om dette hjelper da men...

:)

Edit: Skulle gjerne hatt en personlig trener/veileder jeg. Hadde vært greit å ha noen som pusher på med treningen og gir meg tilbakemeldinger nå som jeg ikke konkurrerer aktivt lenger.

Edit: Ellers så er jeg fascinert over at begge damene på bildet i startinnlegget ditt har løst hår når de trener. Hvem orker det da? :lol: SÅ upraktisk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som en som virkelig ikke liker treningssentre og har hatt erfaring med å totalt bli sykemeldt etter å ha vært på treningstime kan du jo høre mine to erfaringer.

Var en ok hyggelig person som satt igang, og jeg nevnte med en gang at armene mine er ufattelig svake pga trange blodårer og viste til brev fra lege ol. Så han satte igang og han fant aparater og pekte og ordnet. Så neste gang begynte jeg og alt med beina går kjempelett men så tok jeg disse arm maskinene på det han hadde sagt og det var skittungt og det gjorde vondt, og noe føltes veldig galt ut.

armene mine tålte overhodet ikke belastningen han hadde valgt ut og jeg ble sykemeldt i over en måned med totalforbud om å løfte noe som helst og har gått jevnlig til fysioterapi ol i etterkant.

Jeg dro til treningssenteret og tok opp det at det var alt for tungt (enda det var egentlig ganske lett for de fleste) og jeg hadde gitt masse informasjon om det i forkant og de ga meg alle pengene tilbake og lot meg bare beholde svømmemedlemskapet.

Jeg har senere prøvd meg på puls (det forrige var Active) hvorav jeg forklarte på nytt alt og sa hva som skjedde sist og hun la opp helt annerledes og fokusert på bein og alt annet som fungerer optimalt og jeg gjorde nærmest ingenting med armene som belastet de feil.

I tillegg var hun skikkelig hyggelig, så sum av sumarum, hør på kunden, vær hyggelig :P Hun på puls var også skikkelig motiverende men på den riktige måten, ikke på en blodslit måte du vil dø av å møte :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Enits, for min del handler det mye om kjemi. Jeg har aldri prøvd PT, men jeg kunne godt tenke meg det. Jeg kjenner et par som jobber som PT og de ville jeg nok aldri gått til for å få hjelp :whistle: Jeg har en del issues både med magen og ryggen, så for meg er det alfa og omega at en PT skjønner hva jeg sier. Bekkenbunnsmuskulaturen min er omtrent ikke-eksisterende, og ryggen er svak fordi jeg har gått så lenge med skiveprolapsen. Jeg har hittil ikke møtt en eneste fysioterapeut eller noe annet helsepersonell som kan hjelpe meg med det, så en PT som forstår min utfordring vil være gull verdt (og da vil det for min del heller ikke spille noen rolle hva det koster, selv om du ville at vi skulle se bort i fra det)!

Det verste for meg er trenere/fysioterapeuter som på død og liv skal presse en selv om jeg sier at jeg har vondt der og der - jeg kjenner kroppen min best og jeg nekter å gjøre noe jeg kjenner gjør vondt (på feil måte). Én ting er å presse seg litt ekstra, det har jeg ingenting i mot, men det finnes ikke noe verre en folk som tror de vet bedre enn deg hvor og hvordan du har vondt og om det er farlig eller ikke. :P Det er demotiverende, det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Enits, for min del handler det mye om kjemi. Jeg har aldri prøvd PT, men jeg kunne godt tenke meg det. Jeg kjenner et par som jobber som PT og de ville jeg nok aldri gått til for å få hjelp :whistle: Jeg har en del issues både med magen og ryggen, så for meg er det alfa og omega at en PT skjønner hva jeg sier. Bekkenbunnsmuskulaturen min er omtrent ikke-eksisterende, og ryggen er svak fordi jeg har gått så lenge med skiveprolapsen. Jeg har hittil ikke møtt en eneste fysioterapeut eller noe annet helsepersonell som kan hjelpe meg med det, så en PT som forstår min utfordring vil være gull verdt (og da vil det for min del heller ikke spille noen rolle hva det koster, selv om du ville at vi skulle se bort i fra det)!

Det verste for meg er trenere/fysioterapeuter som på død og liv skal presse en selv om jeg sier at jeg har vondt der og der - jeg kjenner kroppen min best og jeg nekter å gjøre noe jeg kjenner gjør vondt (på feil måte). Én ting er å presse seg litt ekstra, det har jeg ingenting i mot, men det finnes ikke noe verre en folk som tror de vet bedre enn deg hvor og hvordan du har vondt og om det er farlig eller ikke. :P Det er demotiverende, det!

Signerer denne!! SLiter selv med bekken og nakke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere nevner, så er en PT som forstår fysiske begrensninger eksremt viktig og motiverende. Har trent meg sykere selv, siden jeg var dum nok til å høre på PT. Jeg vil ha hjelp til å kunne legge opp trening til å passe meg slik at jeg blir bedre og ser framgang. Ikke at man ser framgang en liten stund og så bang er man skikkelig syk fordi øvelsene ikke passer overhode. En PT skal kunne hjelpe meg fram mot mine mål, ikke bare øke avstanden dit.

En annen ting som demotiverte meg såpass at jeg ikke har hatt ønske om å gå i en treningssenter siden jeg kutta ut for 5 år siden, var at jeg ikke stod fritt til å velge hva jeg ville trene fordi jeg er gutt. Jeg ble nekta å trene i enkelte saltimer fordi damene ikke likte at det var menn der (og timene stod aldeles ikke merket med "kun for damer" heller). Dette var trening som passet meg og min kropps plager helt utmerket. De eneste valgene for meg der, ble spinning og vekter mer eller mindre, siden formen og helsa mi ikke gav meg mulighet til å delta på enkelte av disse "tøffere" timene i sal.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha lest litt flere innlegg her tenker jeg at det er viktig å bli oppfattet som troverdig, og at man er forståelsesfull med tanke på individuelle forskjeller og problemer, og at man ikke har en "ovenfra og ned" holdning. Jeg innbiller meg i hvert fall at det er flere som oppsøker personlig trener fordi de ikke kan så mye om trening og/eller har vanskelig for å motivere seg, enn det er supermotiverte veltrente mennesker som bare vil ha det lille ekstra dyttet. Og så er det jo så veldig viktig å finne noe man faktisk liker å gjøre. Det må jo være et godt utgangspunkt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar, det er nyttig for meg å vite hva folk tenker og kanskje også spesielt hva slags erfaringer de har hatt før, og hvorfor dere i noen tilfeller er skeptiske! :)

Edit: Ellers så er jeg fascinert over at begge damene på bildet i startinnlegget ditt har løst hår når de trener. Hvem orker det da? :lol: SÅ upraktisk!

Ler :lol: Prøvde å finne et bilde som var nøytralt men det var vanskelig gitt!

Må da skjønne at disse damene er superdamer som kan trene med håret løst :whistle:

Jeg har hittil ikke møtt en eneste fysioterapeut eller noe annet helsepersonell som kan hjelpe meg med det, så en PT som forstår min utfordring vil være gull verdt (og da vil det for min del heller ikke spille noen rolle hva det koster, selv om du ville at vi skulle se bort i fra det)!

Dessverre så kan nok de fleste PT lite om rehabilitering og skader osv, og jeg tror kanskje flere burde være flinkere til å referere kunder til folk som KAN?

Eks. kjæresten min er utdannet fysioterapeut OG PT, og det tror jeg lønner seg :) Jeg prøver å plukke opp så mye jeg kan fra han, hehe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Dessverre så kan nok de fleste PT lite om rehabilitering og skader osv, og jeg tror kanskje flere burde være flinkere til å referere kunder til folk som KAN?

Eks. kjæresten min er utdannet fysioterapeut OG PT, og det tror jeg lønner seg :) Jeg prøver å plukke opp så mye jeg kan fra han, hehe..

Ja, det hadde vært mye mer verdt for min del om PT'ene hadde vært ærlige og sagt at de ikke kan/vet, og henvist meg til noen som kan (evt sagt at jeg nok bør gå til fysio/manuell terapeut el.l.) :P Jeg vet at jeg er rar, liksom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke allverdens erfaring fra sånn type trening og det er rett og slett fordi jeg er totalt demotivert. Hele greia føles ofte som ett press for å prestere. Jeg hadde ønsket å trene noe enkelt (i starten hvertfall) for å bygge opp motivasjonen min igjen :) Ikke noe som er altfor tungt, som man blir totalt utslitt av. Det motiverer hvertfall ikke meg om jeg kommer fra en treningsøkt og ikke orker å gjøre noe mer resten av dagen/påfølgende dag...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan hadde dere vært mest positive til å bli kontaktet av en PT når dere var på gymmet da? Det er noe av deg jeg ser for meg er det vanskeligste! Ta kontakt med folk og snakke med dem om treningen uten at det virker pushy eller at man bare er ute etter å selge noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som motiverer meg er som nevnt kjemi. Men også en som prater godt med andre, sånn at det ikke blir påtatt og typisk "selger" som du også nevner selv. Speile kunden, tror jeg er viktig. Det motiverer meg hvis trenern ser hva jeg trenger, hva jeg gjør feil, hva jeg bør prøve annerledes, og som roser for innsatsen når man egentlig er dødsliten og nesten har lyst til å gi opp før man er ferdig. Å rose innimellom er viktig for selvtilliten og følelsen av å mestre. Når trenern ser at jeg gjør det riktig, får til det vi trener på, så er det godt at han som kan det og vet hvordan det skal være/gjøres, faktisk ser det :P

Jeg tror du kommer langt med å lytte til kundene du skal ha, hør hva de føler om treningen sin og seg selv, og se hva de trenger. Noen har masse selvtillit, andre lite. Klarer du å bygge noens selvtillit med treningen, tror jeg du får en fornøyd kunde som sprer budskapet videre til andre.

En som ikke gir meg opp, som presser meg akkurat så mye som jeg klarer, og ikke lar meg få lov til å gi opp når jeg blir sur og tenker at i dag er alt drit med treningen. (Jeg trener flere ting, men er bare i ridingen jeg har en type personlig trener akkurat nå. Det er ikke trening i den forstand du driver med, men det går ut på det samme. Han er trenern min, og hvis ikke han ser hva jeg trenger, hvilke mål jeg bør sette meg for å få til ting osv, så ville treningen vært demotiverende.)

Jeg tror det er det samme uansett hva man trener. Har også trent innebandy, turning, svømming, skitrening, aerobic tidligere, og jeg kan si det samme om alt jeg trente.

Lykke til, jeg er sikker på det blir en kjempefin og lærrerik erfaring for deg. Jeg hadde digga å få en sånn jobb! :drool:

Edit: oppriktig innlevelse og engasjement vil smitte over på den du skal trene. Ingen ting er mer motiverende enn når trenern er oppriktig interessert i at du skal nå målet ditt!

Edit2: og jeg sier "han" her, fordi det er et hannkjønn som trener meg for tiden :P

Edit3: ikke bli irritert, det demotiverer (ikke overraskende:P) Men jeg vet om de som blir det også. Og selv om man har prøvd å formidle ting på flere måter, har trent mye på det, så hjelper det IKKE at trenern blir irritert. Ikke på meg ihvertfall.

Og nå føler jeg det ble veldig mye "ikke" her...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke så farlig med noen "ikke", det er erfaring det også :) Tilbakemelding er viktig, og det er vel noe av grunnen til at man velger å ha en PT i første omgang, hvertfall vet jeg at det hadde vært en av mine hovedgrunner (men, nå er jo kjæresten PT så hvis jeg vil så kan han alltids torturere meg om jeg spør).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det viktigste, både i salgs- og resultatsøyemed, er at du har peiling. Det er dessverre et begrep som omfatter fåtallet av personlige trenere. Så hvis du klarer å kommunisere at du faktisk vet hva du snakker om, er mye gjort.

Du sier du er kjent med behovsanalyse, men det er enorme forskjeller i kontekst. En kunde på Elkjøp og en kunde på Elixia er ikke den samme. Dette finnes også naturligvis forskjell på PT-klienter. Noen trenger å bli ivaretatt, noen trenger pushing, noen har ikke peiling på trening osv. Felles for alle tror jeg er at de vil ha noen som faktisk bryr seg om resultater.

Skjønner klienten at du bryr deg om å få dem frem til målet, samtidig som du viser at du vet akkurat hvordan, faller nok mye på plass av seg selv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Min" PT bruker jeg for å sette opp treningsprogram, forandre på det underveis og så skal jeg etterhvert også ha timer med henne bare for å få opp motivasjon og få en ny tilbakemelding på om jeg gjør øvelsene riktig. Min motivasjon for å bruke PT er:

- Vi begynte med en gang å snakke om hva mine mål med treningen var, det var faktisk det hun åpnet med. "Hva ønsker du å oppnå med treningen?". Det gikk derfra til å bli en samtale om hvordan vi skulle legge opp treningen for at jeg faktisk skal nå de målene. Det tror jeg er et godt utgangspunkt, hvis du skal drive oppsøkende salg, spør om hva de ønsker å oppnå med treningen, og så kan du gå videre med å fortelle hvordan du kan hjelpe de til å oppnå målene på en sunn, trygg og effektiv måte. Mange trener feil, og bruker unødvendig lang tid ...

- Hun er mer realistisk enn meg, som gjerne vil spurte av gårde fra dag en, og pådrar meg betennelser etter dag tre ... :P

- Hun er nøye på at jeg skal gjøre øvelsene RIKTIG, det er kjempeviktig for meg, for jeg blir lett skadet.

- Hun lar meg forstå at det jeg ønsker faktisk er helt oppnåelig

- Hun har også mye kunnskap om kosthold

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aya: Det du prater om er strengt tatt en treningsveileder, ikke en PT. En utrolig viktig del av jobben til en PT er å beholde kundene sine. Hvis en PT "lærer opp" kunder i form av instruksjon og treningsprogrammer, blir plutselig ikke kunden avhengig av dem lengre. Og da forsvinner inntektskilden. De fleste PT-er jobber delvis på provisjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder måten å ta kontakt på, ville jeg personlig blitt veldig avskrekket av at noen kom bort og lurte på hva jeg vil ha ut av treningen. For meg ville en plakat, gjerne med henvisning til en hjemmeside hvor jeg kunne finne ut mer om vedkommende, være bedre. Innhente informasjon i ro og mak og i mitt eget tempo er jeg glad i :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror på at man bør "utdanne" kundene, de får tillitt til deg og kommer tilbake. Er jo ikke sånn at man rekker å lære dem alt man vet i løpet av en time eller to, hehe.. Etter hva jeg har sett så setter folk pris på å lære, de ser flere grunner til det de driver med og tenker kanskje også at PT'en har kunnskap?

Breton, ja, hehe :P jeg tror ikke den beste fremgangsmåten er å gå rett bort og spørre om det med en gang. Kanskje mer å smile, spørre hvordan økta var, om man ser noen gjør noe FEIL så bør man kanskje litt forsiktig ta kontakt, eller man kan prøve å lure inn at man viser dem en ny måte å gjøre det på.

Uff, det er vanskelig! Jeg satser på de kanskje vet noen triks når jeg begynner å jobbe der :) Så får jeg utvikle meg etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, takk for det :) Jeg tror at om jeg får tid til å utvikle meg så kan jeg gjøre det ganske bra i denne jobben, jeg er genuint interessert. Men som jeg sa på jobbintervjuet og fremdeles mener; jeg tror ikke det kommer gratis. Kan ikke stå og henge for meg selv i pausene eller la være å snakke med folk.

Er også superglad for at kjæresten er fysio/personlig trener et annet sted, kan alltids spørre hva han tenker om ting dersom jeg er usikker eller trenger litt ekstra input. Bare noen få dager igjen nå, så starter jeg! Så får vi se om tilbakemeldingene herfra kan hjelpe meg på vei :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som motiverer meg er progresjon og at det er morsomt. Jeg må ha det gøy på trening, le og være fornøyd. Min PT skjønner det og tuller og spøker med meg. Når det blir tungt kan han variere mellom å pushe meg eller få meg til å le. Jeg liker også å lære og få kunnskap. Det gir mestringsfølelse. Kunnskap både om teknikk, trening generelt og om kosthold. Variert trening er også viktig.

Der jeg trener blir man ikke kontaktet av en PT, men tar kontakt selv, så vet ikke helt hvordan jeg ville likt å bli kontaktet av en PT... Tror jeg hadde syntes det var litt merkelig om det kom en bort og prøvde å selge seg på meg. Da måtte det i så fall være tilbakemeldinger på noe jeg gjorde bra eller kunne gjøre bedre, f.eks påpeke teknikk. Eller bare et stort smil og tommel opp f.eks, det også hadde vært hyggelig. Er noe med å bare være i miljøet, tror jeg. Være smilende, oppmuntrende og omgjengelig.

En PT må være en god menneskekjenner, tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...