Gå til innhold
Hundesonen.no

Trening, hva motiverer DEG? Eller demotiverer!


Mirai

Recommended Posts

Jeg har vært veldig heldig og fått jobb som personlig trener hos en stor og velkjent kjede her i England :D Er kvalifisert personlig trener og dette er første jobben. Jeg begynner tirsdag i neste uke, og nervene har begynt å melde seg!

Føler meg komfortabel med kunnskapen jeg har, og selve det å instruere noen under en treningsøkt (dette er i et treningsstudio så det vil være inne, frivekter, baller, apparater og slikt). Det jeg føler meg ganske råtten på er selve salgsdelen av det :P

Har tre måneders prøvekontrakt og ganske tøffe mål jeg må møte innen den går ut (de vil at vi skal klare å få oss så og så mange privattimer innen da). Så i bunn og grunn må man være flink til å være utadvent, snakke med folk, vise dem ting de kanskje ikke har sett før, og ikke minst; klare å "selge" seg selv sånn at man får de privattimene.

Så over til spørsmålet mitt. Selv kan jeg ikke fordra slitsomme SELGERE som bare trykker seg på og har nada forståelse for kunden. Har hatt en del salgskurs og slikt i tidligere jobber så jeg kan behovsanalyse og sånne ting, men føler meg som sagt ikke trygg på det.

Derfor; hva motiverer dere til å trene?

Hva er eventuelle grunner til at dere kunne f. eks tenkt å prøve ut en personlig trener? Ikke ta pris med i beregningen, men heller hva som er argumenter for og imot :) Er det motiverende, har du kanskje problemer med å definere dine egne mål, usikker på hvordan man skal komme igang, har trent før men vil ha litt inspirasjon og variasjon og så videre.

Jeg er veldig interessert i jobben min og syns det er gøy å hjelpe andre, altså servicedelen av jobben er for meg mer morsom for øyeblikket enn det å tjene en haug med penger (advarsel; om noen tenker på å flytte til England og jobbe så blir man forresten ikke veldig rik av det sånn med det første haha :P !). Så jeg håper at jeg kan klare å fremstå som at jeg ER interessert og kan det jeg driver med, ikke at jeg bare vil selge dem en pakke med privattimer fordi jeg vil ha penger.

personal_training.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har nettopp begynt å trene selv, og har aldri vært så glad i det- Men personlige treneren min på mitt treningsenter gjør at jeg får lyst til å trene mer.

Det hun tok opp som var viktig- Som jeg likte var at man må sette realistiske mål til seg selv. Om du hater å gjøre noe (feks jeg HATER spinning!) Så ikke tving deg selv igjennom spinningstimene, trening skal jo være gøy! Jeg prøvde ut ganske mye forskjellig for å finne ut hva jeg likte best, og hva min kropp trivdes med. Hun fikk meg til å innse at alle starter et sted, og man må jobbe seg oppover. Hyppige timer i starten, å ha møte med henne hver 3 mnd var lite vits- Jeg har hver 14 dag nå i starten (Skulle hatt en gang i uken, men pga av baby passer det best hver 14 dag.) Og tålmodighet, jeg sleit med å få til til rett til å begynne med, men hun viste aldri tegn til å rushe meg igjennom ting, og tok alt med et smil- som gjorde at jeg klarte å slappe av da :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres jo bra ut, jeg tenkte også sånn før jeg vurderte å ta PT-kurset. Tror det er mange som trener ting de avskyr, ser jo f. eks damer som aldri gjør annet på gymmet enn å løpe løpe løpe. Samt jeg håper jeg kan få avkreftet en del myter om muskelvekst hos damer :innocent:

Selv misliker jeg å løpe, og om jeg kanskje ikke visste bedre og trodde det var eneste mulighet hadde ikke jeg likt å trene!

Trening kan ikke alltid være komfortabelt og enkelt, det er klart, men det finnes jo så mange alternativer man kan prøve ut.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har aldri hatt personlig trener, men har jo hatt trenere i diverse idretter under oppveksten. Jeg blir motivert av å delta på konkurranser med ønsker om å gjøre det bra der. Kanskje ikke så relevant når det kommer til et treningsstudio, men... Jeg blir motivert av å få positiv tilbakemelding, av trene sammen med andre(kanskje aller mest dette her. Blir treningen sosial så blir det jo så utrolig mye kjekkere.), av å ha faste treningstidspunkter, av å trene variert, av å ha god treningsmusikk på øret, av å hevde meg i konkurranse mot andre, og ikke minst ved å nå personlige mål jeg har satt meg. Å kjøre tester med jevne mellomrom er motiverende for meg(styrke, løping, ulike distanser på romaskin), men jeg vet jo at andre skyr dette som pesten da. Jeg liker å se bevis på at jeg har gjort fremskritt.

Jeg liker å sette opp en treningsplan, en ukeplan, som gjelder for en viss periode, f.eks. 8 uker. Hvor mange økter jeg skal ha i uken, hva jeg skal gjøre på de ulike øktene osv. Gjerne noen alternativ, og gjerne varierte øvelser i løpet av en uke.

Jeg synes også at det er motiverende å skrive treningsdagbok, uansett hvor dårlig utgangspunktet er. Der skriver jeg ned dato og tidspunkt for treningsøkten, hvor lenge jeg trener og hva jeg trener og gjerne en kommentar om hvor jeg selv følte at treningsøkten gikk(var det tungt, gjorde jeg en god innsats? osv.) Ror jeg på maskin f.eks. så skriver jeg ned tid, avstand, takt og snitttid.

Og så synes jeg at det er kjekt å ha en trener som jeg stoler på og føler at jeg kan snakke med, som er genuint interessert i fremgangen min og som ikke minst er pålitelig.

Vet ikke om dette hjelper da men...

:)

Edit: Skulle gjerne hatt en personlig trener/veileder jeg. Hadde vært greit å ha noen som pusher på med treningen og gir meg tilbakemeldinger nå som jeg ikke konkurrerer aktivt lenger.

Edit: Ellers så er jeg fascinert over at begge damene på bildet i startinnlegget ditt har løst hår når de trener. Hvem orker det da? :lol: SÅ upraktisk!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som en som virkelig ikke liker treningssentre og har hatt erfaring med å totalt bli sykemeldt etter å ha vært på treningstime kan du jo høre mine to erfaringer.

Var en ok hyggelig person som satt igang, og jeg nevnte med en gang at armene mine er ufattelig svake pga trange blodårer og viste til brev fra lege ol. Så han satte igang og han fant aparater og pekte og ordnet. Så neste gang begynte jeg og alt med beina går kjempelett men så tok jeg disse arm maskinene på det han hadde sagt og det var skittungt og det gjorde vondt, og noe føltes veldig galt ut.

armene mine tålte overhodet ikke belastningen han hadde valgt ut og jeg ble sykemeldt i over en måned med totalforbud om å løfte noe som helst og har gått jevnlig til fysioterapi ol i etterkant.

Jeg dro til treningssenteret og tok opp det at det var alt for tungt (enda det var egentlig ganske lett for de fleste) og jeg hadde gitt masse informasjon om det i forkant og de ga meg alle pengene tilbake og lot meg bare beholde svømmemedlemskapet.

Jeg har senere prøvd meg på puls (det forrige var Active) hvorav jeg forklarte på nytt alt og sa hva som skjedde sist og hun la opp helt annerledes og fokusert på bein og alt annet som fungerer optimalt og jeg gjorde nærmest ingenting med armene som belastet de feil.

I tillegg var hun skikkelig hyggelig, så sum av sumarum, hør på kunden, vær hyggelig :P Hun på puls var også skikkelig motiverende men på den riktige måten, ikke på en blodslit måte du vil dø av å møte :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Enits, for min del handler det mye om kjemi. Jeg har aldri prøvd PT, men jeg kunne godt tenke meg det. Jeg kjenner et par som jobber som PT og de ville jeg nok aldri gått til for å få hjelp :whistle: Jeg har en del issues både med magen og ryggen, så for meg er det alfa og omega at en PT skjønner hva jeg sier. Bekkenbunnsmuskulaturen min er omtrent ikke-eksisterende, og ryggen er svak fordi jeg har gått så lenge med skiveprolapsen. Jeg har hittil ikke møtt en eneste fysioterapeut eller noe annet helsepersonell som kan hjelpe meg med det, så en PT som forstår min utfordring vil være gull verdt (og da vil det for min del heller ikke spille noen rolle hva det koster, selv om du ville at vi skulle se bort i fra det)!

Det verste for meg er trenere/fysioterapeuter som på død og liv skal presse en selv om jeg sier at jeg har vondt der og der - jeg kjenner kroppen min best og jeg nekter å gjøre noe jeg kjenner gjør vondt (på feil måte). Én ting er å presse seg litt ekstra, det har jeg ingenting i mot, men det finnes ikke noe verre en folk som tror de vet bedre enn deg hvor og hvordan du har vondt og om det er farlig eller ikke. :P Det er demotiverende, det!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med Enits, for min del handler det mye om kjemi. Jeg har aldri prøvd PT, men jeg kunne godt tenke meg det. Jeg kjenner et par som jobber som PT og de ville jeg nok aldri gått til for å få hjelp :whistle: Jeg har en del issues både med magen og ryggen, så for meg er det alfa og omega at en PT skjønner hva jeg sier. Bekkenbunnsmuskulaturen min er omtrent ikke-eksisterende, og ryggen er svak fordi jeg har gått så lenge med skiveprolapsen. Jeg har hittil ikke møtt en eneste fysioterapeut eller noe annet helsepersonell som kan hjelpe meg med det, så en PT som forstår min utfordring vil være gull verdt (og da vil det for min del heller ikke spille noen rolle hva det koster, selv om du ville at vi skulle se bort i fra det)!

Det verste for meg er trenere/fysioterapeuter som på død og liv skal presse en selv om jeg sier at jeg har vondt der og der - jeg kjenner kroppen min best og jeg nekter å gjøre noe jeg kjenner gjør vondt (på feil måte). Én ting er å presse seg litt ekstra, det har jeg ingenting i mot, men det finnes ikke noe verre en folk som tror de vet bedre enn deg hvor og hvordan du har vondt og om det er farlig eller ikke. :P Det er demotiverende, det!

Signerer denne!! SLiter selv med bekken og nakke!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som flere nevner, så er en PT som forstår fysiske begrensninger eksremt viktig og motiverende. Har trent meg sykere selv, siden jeg var dum nok til å høre på PT. Jeg vil ha hjelp til å kunne legge opp trening til å passe meg slik at jeg blir bedre og ser framgang. Ikke at man ser framgang en liten stund og så bang er man skikkelig syk fordi øvelsene ikke passer overhode. En PT skal kunne hjelpe meg fram mot mine mål, ikke bare øke avstanden dit.

En annen ting som demotiverte meg såpass at jeg ikke har hatt ønske om å gå i en treningssenter siden jeg kutta ut for 5 år siden, var at jeg ikke stod fritt til å velge hva jeg ville trene fordi jeg er gutt. Jeg ble nekta å trene i enkelte saltimer fordi damene ikke likte at det var menn der (og timene stod aldeles ikke merket med "kun for damer" heller). Dette var trening som passet meg og min kropps plager helt utmerket. De eneste valgene for meg der, ble spinning og vekter mer eller mindre, siden formen og helsa mi ikke gav meg mulighet til å delta på enkelte av disse "tøffere" timene i sal.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter å ha lest litt flere innlegg her tenker jeg at det er viktig å bli oppfattet som troverdig, og at man er forståelsesfull med tanke på individuelle forskjeller og problemer, og at man ikke har en "ovenfra og ned" holdning. Jeg innbiller meg i hvert fall at det er flere som oppsøker personlig trener fordi de ikke kan så mye om trening og/eller har vanskelig for å motivere seg, enn det er supermotiverte veltrente mennesker som bare vil ha det lille ekstra dyttet. Og så er det jo så veldig viktig å finne noe man faktisk liker å gjøre. Det må jo være et godt utgangspunkt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for svar, det er nyttig for meg å vite hva folk tenker og kanskje også spesielt hva slags erfaringer de har hatt før, og hvorfor dere i noen tilfeller er skeptiske! :)

Edit: Ellers så er jeg fascinert over at begge damene på bildet i startinnlegget ditt har løst hår når de trener. Hvem orker det da? :lol: SÅ upraktisk!

Ler :lol: Prøvde å finne et bilde som var nøytralt men det var vanskelig gitt!

Må da skjønne at disse damene er superdamer som kan trene med håret løst :whistle:

Jeg har hittil ikke møtt en eneste fysioterapeut eller noe annet helsepersonell som kan hjelpe meg med det, så en PT som forstår min utfordring vil være gull verdt (og da vil det for min del heller ikke spille noen rolle hva det koster, selv om du ville at vi skulle se bort i fra det)!

Dessverre så kan nok de fleste PT lite om rehabilitering og skader osv, og jeg tror kanskje flere burde være flinkere til å referere kunder til folk som KAN?

Eks. kjæresten min er utdannet fysioterapeut OG PT, og det tror jeg lønner seg :) Jeg prøver å plukke opp så mye jeg kan fra han, hehe..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klipp*

Dessverre så kan nok de fleste PT lite om rehabilitering og skader osv, og jeg tror kanskje flere burde være flinkere til å referere kunder til folk som KAN?

Eks. kjæresten min er utdannet fysioterapeut OG PT, og det tror jeg lønner seg :) Jeg prøver å plukke opp så mye jeg kan fra han, hehe..

Ja, det hadde vært mye mer verdt for min del om PT'ene hadde vært ærlige og sagt at de ikke kan/vet, og henvist meg til noen som kan (evt sagt at jeg nok bør gå til fysio/manuell terapeut el.l.) :P Jeg vet at jeg er rar, liksom...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ikke allverdens erfaring fra sånn type trening og det er rett og slett fordi jeg er totalt demotivert. Hele greia føles ofte som ett press for å prestere. Jeg hadde ønsket å trene noe enkelt (i starten hvertfall) for å bygge opp motivasjonen min igjen :) Ikke noe som er altfor tungt, som man blir totalt utslitt av. Det motiverer hvertfall ikke meg om jeg kommer fra en treningsøkt og ikke orker å gjøre noe mer resten av dagen/påfølgende dag...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan hadde dere vært mest positive til å bli kontaktet av en PT når dere var på gymmet da? Det er noe av deg jeg ser for meg er det vanskeligste! Ta kontakt med folk og snakke med dem om treningen uten at det virker pushy eller at man bare er ute etter å selge noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som motiverer meg er som nevnt kjemi. Men også en som prater godt med andre, sånn at det ikke blir påtatt og typisk "selger" som du også nevner selv. Speile kunden, tror jeg er viktig. Det motiverer meg hvis trenern ser hva jeg trenger, hva jeg gjør feil, hva jeg bør prøve annerledes, og som roser for innsatsen når man egentlig er dødsliten og nesten har lyst til å gi opp før man er ferdig. Å rose innimellom er viktig for selvtilliten og følelsen av å mestre. Når trenern ser at jeg gjør det riktig, får til det vi trener på, så er det godt at han som kan det og vet hvordan det skal være/gjøres, faktisk ser det :P

Jeg tror du kommer langt med å lytte til kundene du skal ha, hør hva de føler om treningen sin og seg selv, og se hva de trenger. Noen har masse selvtillit, andre lite. Klarer du å bygge noens selvtillit med treningen, tror jeg du får en fornøyd kunde som sprer budskapet videre til andre.

En som ikke gir meg opp, som presser meg akkurat så mye som jeg klarer, og ikke lar meg få lov til å gi opp når jeg blir sur og tenker at i dag er alt drit med treningen. (Jeg trener flere ting, men er bare i ridingen jeg har en type personlig trener akkurat nå. Det er ikke trening i den forstand du driver med, men det går ut på det samme. Han er trenern min, og hvis ikke han ser hva jeg trenger, hvilke mål jeg bør sette meg for å få til ting osv, så ville treningen vært demotiverende.)

Jeg tror det er det samme uansett hva man trener. Har også trent innebandy, turning, svømming, skitrening, aerobic tidligere, og jeg kan si det samme om alt jeg trente.

Lykke til, jeg er sikker på det blir en kjempefin og lærrerik erfaring for deg. Jeg hadde digga å få en sånn jobb! :drool:

Edit: oppriktig innlevelse og engasjement vil smitte over på den du skal trene. Ingen ting er mer motiverende enn når trenern er oppriktig interessert i at du skal nå målet ditt!

Edit2: og jeg sier "han" her, fordi det er et hannkjønn som trener meg for tiden :P

Edit3: ikke bli irritert, det demotiverer (ikke overraskende:P) Men jeg vet om de som blir det også. Og selv om man har prøvd å formidle ting på flere måter, har trent mye på det, så hjelper det IKKE at trenern blir irritert. Ikke på meg ihvertfall.

Og nå føler jeg det ble veldig mye "ikke" her...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er ikke så farlig med noen "ikke", det er erfaring det også :) Tilbakemelding er viktig, og det er vel noe av grunnen til at man velger å ha en PT i første omgang, hvertfall vet jeg at det hadde vært en av mine hovedgrunner (men, nå er jo kjæresten PT så hvis jeg vil så kan han alltids torturere meg om jeg spør).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det viktigste, både i salgs- og resultatsøyemed, er at du har peiling. Det er dessverre et begrep som omfatter fåtallet av personlige trenere. Så hvis du klarer å kommunisere at du faktisk vet hva du snakker om, er mye gjort.

Du sier du er kjent med behovsanalyse, men det er enorme forskjeller i kontekst. En kunde på Elkjøp og en kunde på Elixia er ikke den samme. Dette finnes også naturligvis forskjell på PT-klienter. Noen trenger å bli ivaretatt, noen trenger pushing, noen har ikke peiling på trening osv. Felles for alle tror jeg er at de vil ha noen som faktisk bryr seg om resultater.

Skjønner klienten at du bryr deg om å få dem frem til målet, samtidig som du viser at du vet akkurat hvordan, faller nok mye på plass av seg selv :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Min" PT bruker jeg for å sette opp treningsprogram, forandre på det underveis og så skal jeg etterhvert også ha timer med henne bare for å få opp motivasjon og få en ny tilbakemelding på om jeg gjør øvelsene riktig. Min motivasjon for å bruke PT er:

- Vi begynte med en gang å snakke om hva mine mål med treningen var, det var faktisk det hun åpnet med. "Hva ønsker du å oppnå med treningen?". Det gikk derfra til å bli en samtale om hvordan vi skulle legge opp treningen for at jeg faktisk skal nå de målene. Det tror jeg er et godt utgangspunkt, hvis du skal drive oppsøkende salg, spør om hva de ønsker å oppnå med treningen, og så kan du gå videre med å fortelle hvordan du kan hjelpe de til å oppnå målene på en sunn, trygg og effektiv måte. Mange trener feil, og bruker unødvendig lang tid ...

- Hun er mer realistisk enn meg, som gjerne vil spurte av gårde fra dag en, og pådrar meg betennelser etter dag tre ... :P

- Hun er nøye på at jeg skal gjøre øvelsene RIKTIG, det er kjempeviktig for meg, for jeg blir lett skadet.

- Hun lar meg forstå at det jeg ønsker faktisk er helt oppnåelig

- Hun har også mye kunnskap om kosthold

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Aya: Det du prater om er strengt tatt en treningsveileder, ikke en PT. En utrolig viktig del av jobben til en PT er å beholde kundene sine. Hvis en PT "lærer opp" kunder i form av instruksjon og treningsprogrammer, blir plutselig ikke kunden avhengig av dem lengre. Og da forsvinner inntektskilden. De fleste PT-er jobber delvis på provisjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når det gjelder måten å ta kontakt på, ville jeg personlig blitt veldig avskrekket av at noen kom bort og lurte på hva jeg vil ha ut av treningen. For meg ville en plakat, gjerne med henvisning til en hjemmeside hvor jeg kunne finne ut mer om vedkommende, være bedre. Innhente informasjon i ro og mak og i mitt eget tempo er jeg glad i :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror på at man bør "utdanne" kundene, de får tillitt til deg og kommer tilbake. Er jo ikke sånn at man rekker å lære dem alt man vet i løpet av en time eller to, hehe.. Etter hva jeg har sett så setter folk pris på å lære, de ser flere grunner til det de driver med og tenker kanskje også at PT'en har kunnskap?

Breton, ja, hehe :P jeg tror ikke den beste fremgangsmåten er å gå rett bort og spørre om det med en gang. Kanskje mer å smile, spørre hvordan økta var, om man ser noen gjør noe FEIL så bør man kanskje litt forsiktig ta kontakt, eller man kan prøve å lure inn at man viser dem en ny måte å gjøre det på.

Uff, det er vanskelig! Jeg satser på de kanskje vet noen triks når jeg begynner å jobbe der :) Så får jeg utvikle meg etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe, takk for det :) Jeg tror at om jeg får tid til å utvikle meg så kan jeg gjøre det ganske bra i denne jobben, jeg er genuint interessert. Men som jeg sa på jobbintervjuet og fremdeles mener; jeg tror ikke det kommer gratis. Kan ikke stå og henge for meg selv i pausene eller la være å snakke med folk.

Er også superglad for at kjæresten er fysio/personlig trener et annet sted, kan alltids spørre hva han tenker om ting dersom jeg er usikker eller trenger litt ekstra input. Bare noen få dager igjen nå, så starter jeg! Så får vi se om tilbakemeldingene herfra kan hjelpe meg på vei :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det som motiverer meg er progresjon og at det er morsomt. Jeg må ha det gøy på trening, le og være fornøyd. Min PT skjønner det og tuller og spøker med meg. Når det blir tungt kan han variere mellom å pushe meg eller få meg til å le. Jeg liker også å lære og få kunnskap. Det gir mestringsfølelse. Kunnskap både om teknikk, trening generelt og om kosthold. Variert trening er også viktig.

Der jeg trener blir man ikke kontaktet av en PT, men tar kontakt selv, så vet ikke helt hvordan jeg ville likt å bli kontaktet av en PT... Tror jeg hadde syntes det var litt merkelig om det kom en bort og prøvde å selge seg på meg. Da måtte det i så fall være tilbakemeldinger på noe jeg gjorde bra eller kunne gjøre bedre, f.eks påpeke teknikk. Eller bare et stort smil og tommel opp f.eks, det også hadde vært hyggelig. Er noe med å bare være i miljøet, tror jeg. Være smilende, oppmuntrende og omgjengelig.

En PT må være en god menneskekjenner, tenker jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...