Gå til innhold
Hundesonen.no

Navn som brukes på hunder av begge kjønn, og/eller brukt "feil"


Lekr

Recommended Posts

Skrevet

Hender stadig vekk at jeg kommer over navn på hunder hvor jeg er overbevist om at hunden er av motsatt kjønn av det som er faktum. Er det bare jeg som har ganske bestemte oppfatninger om hva som er "riktig" og "galt" i forhold til kjønnet?

Det er ikke noe som plager meg, og folk må få kalle hundene sine hva de vil, men det er noe jeg har tenkt litt på. Det er sjeldent noe som er "riv ruskende galt", som f.eks. å kalle en hannhund for Tinka, men likevel mange ganger jeg stusser over navnevalget.

Jeg har dessverre ikke noen gode eksempler på virkelige tilfeller, men er jo noen tilfeller her inne hvor jeg har blitt litt overrasket.

Guest Jonna
Skrevet

Blaze er ett navn jeg har hørt på begge kjønn.

Bocca heter Pappaen til Talli, og det er vel også en tispe her inne som heter det?

Jeg syns egentlig at begge de navnene kan brukes til begge kjønn.

Skrevet

Jeg har to hunder med navn som jeg har sett blitt brukt på motsatte kjønn. Dog mener jeg at både Bocca og Chilli er tispenavn.

Jeg er enig :)

Skrevet

Østlendingene sliter med Kahlo, og tror at jeg sier "Carlo" og da må det jo være en hanhund. I tillegg til at navn som ender på o visstnok er maskuline. :lol:

Skrevet

Jeg vet om hunder av begge kjønn som heter Aiko og Berni(e).

Mange tror at min tispe X'en er en hannhund, men jeg antar de kanskje hadde tenkt på henne som tispe om min samboer kom med henne og sa hva hunden het. At kjønnsantagelsen er basert i en heteronormativitet og at navnet ikke oppfattes som en bokstav, men er koblet til relasjoner.

Skrevet

Jeg synes at det var forvirrende da jeg traff på en tispe som het Charlie. For meg er det et kjælenavn for Charles, og derfor definitivt et guttenavn.

Skrevet

Østlendingene sliter med Kahlo, og tror at jeg sier "Carlo" og da må det jo være en hanhund. I tillegg til at navn som ender på o visstnok er maskuline. :lol:

På spansk er det jo faktisk sånn, og jeg tror endel sitter igjen med slik oppfatning.

Jeg har tilfeldigvis en hund som ender feminint, Tinka, men det er jo så utpreget tispenavn at det ikke er noe tvil. Chico også, som faktisk betyr gutt/liten på spansk.

På neste hunden min snuser jeg på navnet Delux, som jeg føler at kanskje er mer jentete enn guttete, men samtidig kan brukes på begge kjønn. Evt. kan det være Luxern til vanlig, som i mine ører er litt maskulint.

Skrevet

Østlendingene sliter med Kahlo, og tror at jeg sier "Carlo" og da må det jo være en hanhund. I tillegg til at navn som ender på o visstnok er maskuline. :lol:

I Italia ender alle mannlige navn på O og A :)

Skrevet

Nå er det jo menneskenavn som bæres både av gutter og jenter rundt om i denne verden. Her i Norge har vi lite unisexnavn, og noen av våre tradisjonelle jentenavn, bæres av gutter i andre land. Janne eksemel er ikke akkurat noe folk hadde kalt guttungen sin i Norge. Er ikke helt sikker på at det er lov heller, vi har regler for å navnsette barna våre "korrekt" i forhold til kjønn, selv om den nye navneloven har åpnet for litt andre muligheter også i tillegg til at enkelte mennesker skal få velge navn som svarer til kjønnsidentitet (og da gå på tvers av det fastsatte lovverket).

Så det er jo ikke rart at hunder har navn som brukes både på hannhunder og tisper sånn sett. Mange av navnene er jo tross alt bare betydninger, eller vill fantasi, og mange har ikke spesielt feminin eller maskuling "klang" heller. Og da blir det personlig preferanser etter hvordan man navnsetter hunden, ergo man "bommer" litt i antagelsene når man treffer på hunder som er navnsatt av mennesker med en litt annen preferanse enn seg selv.

Skrevet

Tibben "min"(er egentlig mormor sin og hun har mesteparten av annsvaret for den men den ble beholdt av det kullet jeg hadde mot at jeg var behjelpelig med pass, turer og stell for hun ville ha selskap) heter NUSSE! skrekk og gru! Nusse er i mine øyne en katt og jente, men dette er Nusse hannhund! :blink:

Han skulle egentlig hete Amigo eller Migo. Jeg ville ha Migo da moren heter Amy og hunden vi hadde før Amy het My så da var det noen som gikk igjen. Ja Amy er mor til Nusse og My er jente.

Flatten heter Ivo, hannhund.

Sito, var den første hunden av mormor og var en gutt.

Timmy er en hannhund vi hadde da jeg var liten.

Skrevet

Forskjellige språk vil også ha alt å si.. F.eks. Janne, som er nevnt ovenfor her - i Sverige er det et helt normalt kallenavn på en mann/gutt som heter Jan. I Norge er det helt klart et jentenavn (kjenner flere).

Hannen jeg kjøpte fra Tyskland for et par år siden het Sascha - tysk mannsnavn. (Tenk han pornoskuespilleren som Alex Rosèn intervjuet) JEG ville ikke ha en hann som heter dèt, liksom... Så jeg kaller han Mac (men han reagerer på begge navn, og når han bodde et halvår hos oppdr i fjor het han Sascha igjen).

Hadde en tispe som het Villig - mange trodde det var en hann (Willy), såklart.

Antar at navnet Moxy like gjerne kunne vært på en hannhund, da.

Susanne

Guest Jonna
Skrevet

Shani het min første Tibbe gutt, men jeg har vel hørt det mest som jentenavn i ettertid. Om jeg husker rett så var han oppkalt etter en eller annen artist som min far likte.

Guest Jonna
Skrevet

Her inne finnes det jo to terver av hvert sitt kjønn som begge heter Ace. For meg er det et guttenavn, men aner ikke hvorfor.

For meg er det ett jentenavn pga Gilmore Girls :P

Skrevet

På spansk er det jo faktisk sånn, og jeg tror endel sitter igjen med slik oppfatning.

Ja, er det min stefar sier også - vi har samme diskusjon hver jul. :lol: Kahlo er oppkaldt etter kunstneren med samme navn, men siden det er etternavn så klarer han ikke få det til å bli feminint, uansett hvor mye han prøver. :lol:

Og østlendinger tenker ikke på at for meg som skarrer på r'en så ville Carlo ikke høres ut som Kahlo. Navn er vanskelige greier.

Skrevet

Lundii har jeg jo tatt fra fransk "Lundi" som betyr mandag, men jeg skriver det med to i'er for å få trykk på i'en, slik det er på fransk. Sånn at ikke det blir LUndi, som i Lundehund. :P Dette kunne jo vært maskulint også, men for meg er Lundii veldig feminint. :P

Kee-Kee heter det fordi mammaen heter Dee-Dee, og stamtavlenavnet er Doberguard's Master Key To Kingwana. Så da ble Key til Kee-Kee. :ahappy: Også feminint navn. :)

Skrevet

Hunden til noen i klubben heter Tore Hund. Og det er ei tispe. Der ble navnet bestemt før de visste hvilken hund og kjønn som ble deres. :P

Skrevet

Hender stadig vekk at jeg kommer over navn på hunder hvor jeg er overbevist om at hunden er av motsatt kjønn av det som er faktum. Er det bare jeg som har ganske bestemte oppfatninger om hva som er "riktig" og "galt" i forhold til kjønnet?

Det er ikke noe som plager meg, og folk må få kalle hundene sine hva de vil, men det er noe jeg har tenkt litt på. Det er sjeldent noe som er "riv ruskende galt", som f.eks. å kalle en hannhund for Tinka, men likevel mange ganger jeg stusser over navnevalget.

Jeg har dessverre ikke noen gode eksempler på virkelige tilfeller, men er jo noen tilfeller her inne hvor jeg har blitt litt overrasket.

Hvordan oppfatter du "Fanta"? Det blir ofte oppfattet som hanhund-navn, men det er ei tispe :)

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...