Hvordan har det seg at du fikk akkurat DIN hund?

[Artemis]

Da jeg leste i "holde hannhund hemmelig"-tråden nå nettopp kom jeg til å tenke på dette med anskaffelse av valp. Her inne så oppmuntrer jo de fleste sonisene fremtidige hunde- og valpekjøperne til å planlegge lang tid i forveien for å bestemme rase og kull. Ingen ting i veien for å snakke med oppdrettere før deres neste kull er påtenkt osv.

Men hvordan har det seg at dere fikk akkurat deres hunder? Var det et impulskjøp? En annonse på finn.no, og dagen etter var valpen i hus? Eller kontaktet dere oppdretter flere år i forveien og ventet tålmodig på løpetid og parring?

Jeg har en følelse av at ikke alle sonenhunder var godt gjennomtenkte og planlagte kjøp...

[AnnChristin]

Jeg har planlagt hund i snart to-tre år, men aldri hatt anledning/penger til å skaffe meg det. Det har liksom aldri passet overens med tid og penger. Har jeg hatt tid har jeg ikke hatt penger og andre veien.

Før i januar hvor jeg så på siden til oppdretter at de hadde fått tilbake en valp fra tidligere kull som var 5-6 mnd. Tenkte at da var han mest trolig husrein og hadde muligheten til å være hjemme alene. Ringte og pratet med oppdretter og fikk vite at hunden da var solgt igjen, men det endte opp i valpeprat ettersom de hadde et kull og det endte da opp med at jeg får en liten valp i hus neste fredag.

[Guest Gråtass]

Tja, litt tilfeldig og litt flaks kanskje?

Gråtassen var en kompis/oppdretter som importerte med tanke på avl. Jeg så henne da hun var 2 år og sa at den hunden vil jeg ha, så da fikk jeg henne.

Pyh var en venninde som hadde, men i hennes livssituasjon der og da så passet ikke hunden inn, så jeg spurte om å få kjøpe henne etter å ha passet henne en mnds tid. Det fikk jeg. Da var hun 1 1/2 år.

Alva er datteren til Pyh, hun ble bare igjen her når de andre valpene reiste

[Raksha]

Jeg har en følelse av at ikke alle sonenhunder var godt gjennomtenkte og planlagte kjøp...

:icecream: :icon_redface:

Vel - snusern er planlagt, oppdretter ble kontaktet et år før jeg hadde planlagt å få riesen i hus - da hadde jeg brukt mye tid på å velge meg ut oppdretter. Akkurat kombinasjonen var litt hips om haps siden jeg kjente såpass lite til riesen og stolte på oppdretter. Nå gikk ikke ting som det skulle og pga sykdom hos knøttis så spurte jeg om jeg kunne få komme på liste på et tidligere kull, så jeg skulle slippe å være så lenge uten hund. Det fikk jeg. Så må vel si at rasen og oppdretter var planlagt men selve kullet var litt på slump. Angrer ikke!

Jodlern var planlagt impuls - jeg visste jeg ville ha basenji, men ikke når. Og så kom sjansen da kasko sitt kull ble født og jeg satt på msn og diskuterte med linesk og tok mot til meg og kontaktet Yodel og vips var kassebass min. Tidspunktet var impuls, men ikke rasen, foreldredyra hadde jeg siklet på lenge.

Lukisen Vel altså. Heftig pushing fra oppdretter? *fnis* Yep - legger all skyld på henne, og nei det var ikke planlagt. Men angrer ikke et sekund. Jeg har verdens beste skrangleverk og han passer supert inn i kaoset her.

[Diffi]

Mest tilfeldig.

Skulle egentlig hatt en Sheltie fra midten av mars (amerikansk type), men så gikk tispa tom.

Da begynte jeg å surfe på nettet og kom tilfeldigvis over kennel Belmara som akkurat fått valper. Der var det foreløpig ingen ledig, men han kunne tipse om en fôrvert som hadde en ledig valp, som vi kunne hente uka etter! Klarte selvfølgelig ikke å motstå det lille sjarmtrollet, så han ble vår

Sånn i etterkant så gikk det jo litt vel fort i svingene, men er superfornøyd med både valpen og valg av kennel

[tm100021]

Planlagt tilfeldighet Jeg hadde jo nettopp blitt gravid og skulle IKKE ha valp da, sånn egentlig... Oppdretteren skulle jo beholde en tispe selv fra det kullet- Og det er samme mor som Ivy og faren er halvbror til Ivy- Så linjene kjente jeg jo... Men siden oppdretteren skulle ha ei tispe selv, og det var også samme tispe som jeg likte slo jeg fort fra meg ideen, helt frem til jeg hørte at hun kunne tenke seg å sette henne bort, så endte hun på deleie her hjemme- Angret ikke en sekund

Ivy, fine fine Ivy'n min! Hun var solgt til en dame her nede i Tønsberg, som ringte oppdretteren og sa at hun måtte hente valpen umiddelbart for hunden gjorde fra seg inne og var aggresiv- En liten tispevalp på 9 uker, jah. Jeg ble ringt etter at en bekjent av oppdretteren hentet valpen, som hadde kraftig UVI og blitt hardt herjet med av ungene til damen som hadde henne, så ble jeg ringt av felles bekjent som lurte på om jeg ikke kunne tenke meg en vakker Collie frøken som burde komme til et nytt godt hjem umiddelbart som hun fikk bli i. Og etter å ha møtt henne så var det ikke tvil i det hele tatt, hun var skapt for meg hun Jeg er like glad i begge hundene mine, men Ivy har blitt en del av meg :icecream:

[Artemis]

:icon_redface:

Skal jeg innrømme at jeg tenkte litt på deg da jeg skrev det?

Planlagt tilfeldighet Jeg hadde jo nettopp blitt gravid med Lyra og skulle IKKE ha valp da, sånn egentlig... Oppdretteren skulle jo beholde en tispe selv fra det kullet- Og det er samme mor som Ivy og faren er halvbror til Ivy- Så linjene kjente jeg jo... Men siden oppdretteren skulle ha ei tispe selv, og det var også samme tispe som jeg likte slo jeg fort fra meg ideen, helt frem til jeg hørte at hun kunne tenke seg å sette henne bort, så endte hun på deleie her hjemme- Angret ikke en sekund

Gravid med Lyra?!?

Når det gjelder de to vi har i hus her så:

Da vi kjøpte Onkel hadde vi vært på jakt etter en til irsk setter i 4-5 måneder etter at gordonsetteren vår døde. Vi hadde egentlig tenkt å vente noen måneder til, men så oppdaget jeg på irsksetterklubbens hjemmesider at det var en hannvalp ledig i et kull hvor jeg hadde kikket på foreldrene en stund. Dagen etter var broren min og valgte ut valp, og en halv uke senere var valpen i hus. Så at det ble akkurat det kullet var litt impuls, men ikke at det ble ny valp av den rasen. Angrer selvsagt ikke! :icecream:

Når det gjelder Nevø så hadde vi siklet på rasen en del år, og tenkt mer og mer på det etter den eldste irsksetteren vår døde. Vi hadde seriøst snakket om å kjøpe ny hund i et år eller to da vi kontaktet et par oppdrettere i Irland og Storbritannia og forhørte oss om kull. Nesten et halvt år senere så fikk vi en mail fra oppdretteren vi var mest interessert i å kjøpe hund fra, om at det var kommet et interessant kull som var et par dager gamle. Etter å ha kastet oss over telefonen og tatt en svipptur til Storbritannia for å velge ut valp, så kom Nevø i hus to måneder senere. Så han vil jeg ikke akkurat kalle impuls på noen måte.

[Ane]

Begge våre to som er kjøpt uten ifra var nøye gjennomtenkt. De tre andre har blitt igjen fra egne kull

[Carina]

Pointeren kom i hus bare på pur flaks, naboen som var pointeroppdretter kom en dag og sa at det var en kjempefin hannhund til salgs hos en som hadde fått litt for mange hunder etterhvert. Reiste opp til Os og hentet han kort tid etter og har aldri angret et sekund. Makan til flott gutt. Dette var med min tidligere samboer, og da vi gikk hver vår vei bestemte jeg at Willis skulle få være igjen der han fikk jakte. Savner han fortsatt hver eneste dag, men vet at det var riktig avgjørelse for hunden.

Cane var planlagt et halvår i forveien eller noe, etter at jeg hadde brukt litt tid på å bestemme meg for rase osv, men visste at jeg ville ha noe å jobbe med. Sendte en forespørsel til en annen oppdretter først, men pga dårlig kommunikasjon og magefølelse bestemte jeg meg for å kontakte oppdretteren til Cane i stedet. Fikk en veldig god følelse der, så jeg bestemte meg for å ta valp derfra. Det er vel den beste avgjørelsen jeg noen gang har tatt, ser ikke helt for meg livet uten Cane.

Zofia sitt kull hadde jeg siklet på veldig lenge, og hadde lest både MH'er og visste at det var en del hunder i den slekta som konkurrerte i bruks, bla begge foreldrene. Bestemte meg da valpene var født for å ta kontakt med oppdretter og de hadde heldigvis ledig tispe®. Zofia er en herlig hund, men dessverre var det totalt personlighetskræsj, og hun har dessverre litt dårlig samarbeid/konsentrasjon. Så hun fikk flytte til forvert. :icecream:

Ida var det oppdretter til Cane som tipset om. Skulle egentlig ha fra en oppdretter i Sveits, men der gikk dessverre tispen tom, det viste seg vel at hannhunden var steril (hadde paret 4-5 tisper uten resultat). Så jeg var på utkikk etter tispe fra brukslinjer, men at det ble Ida var vel litt tilfeldig. Dvs, jeg visste i utgangspunktet ikke om kombinasjonen, men jeg kjenner deler av slekta der og følte meg rimelig trygg på hva jeg gikk til. Ida er altså både min og Nanduhria sin tispe, vi kjøpte henne sammen.

[ipadda]

Med Betty var det rein tilfeldighet at jeg traff Helene akkurat på det tidspunktet.

Jeg hadde planlagt, og satt på venteliste hos flere Aussie oppdrettere. Plutselig fant mine foreldre ut at det ikke var ok med så "stor" hund, å jeg var desperat, så var jeg med Helene på tur med Teddy etter skolen, fikk være med hjem å treffe kullet hun hadde å ble helt solgt. En uke senere spurte jeg forsiktig om hun var intr. i fôrvert, å det var hun.

Bella Vita var mer planlagt, jeg har alltid sagt at dersom Tjorven skulle ha kull, skulle jeg ha valp derfra, så når vi parret Tjorven med Regin var jeg 100% sikker på at derfra skulle jeg ha en tispe. At jeg fikk første valg på valp i det hele gjorde ikke saken verre for min del

[Caroline]

En god blanding, kan man si.

Jóga, første hunden var definitivt et slags impulskjøp. Tre år uten hund var nok, og jeg kjøpte henne samtidig som jeg flyttet hjemmefra. Jeg hadde riktignok tenkt på det lenge, men ønsket meg hannvalp og fant ingen. Så da hun dukket opp slo jeg til og kastet meg på bussen for å hente henne. Siden 2006 har hun bodd hos mamma, som også syntes det var lenge å være uten hund i såpass mange år.

Saeta var jo godt planlagt ettersom hun ble født hjemme hos meg, og selv om jeg kanskje kastet meg i oppdretterrollen litt kjapt, så lærte jeg også vanvittig mye av det og har ikke angret et sekund.

Villa sitt kull fulgte jeg lenge med på, før de var født, men det passet egentlig ikke veldig godt med valp akkurat da. Jeg var interessert i linjene hennes ettersom hun var linjeavlet på faren til vår første sheltie, og det er linjer jeg ikke har noe igjen fra bortsett fra via henne. Silje og jeg snakket vel litt om det, men alle var egentlig solgt. Da de var 7 uker ble en valp avbestilt, og vi kunne få førstevalg på tispe ettersom vi ville stille ut. Vi reiste på besøk, og så var det gjort. Villa bor idag hos sammen med Marvin hos Marianne, men eies av meg og Silje.

Silma var også nøye planlagt, for hannhund til Saeta kikket jeg på et år før det i det hele tatt ble aktuelt å pare henne. Resultatet ble jo drømmekull med tre tisper, og Silma fanget min oppmerksomhet allerede som nyfødt, og sånn ble det også til slutt. Idag bor hun egentlig hos mamma, men er hos meg i perioder.

Tíbrá var en årelang drøm, etter å ha fulgt med på rasen siden 2002. Allikevel syntes jeg ikke jeg fant helt den rette oppdretteren, men i 2008 begynte jeg å maile litt rundt til de oppdretterne jeg likte linjene til. Bitta svarte raskt, og jeg avtalte å møte henne på utstillingen i Fredericia i februar 2009. Da var valpene allerede født, og etter det møtet ble det klart at jeg skulle få andrevalg i kullet. Og sånn ble det. Så selv om jeg ikke hadde kjent henne kjempelenge har jeg allikevel planlagt det i en viss tid, uten å treffe helt blink.

Sirius er resultatet av drømmekullet mitt som ble virkelighet et halvt år før det skulle. Det var nemlig ikke bare jeg som falt for Rebus, det gjorde Saeta også. Resultatet ble hele seks friske valper, og ettersom Rebus på det tidspunktet egentlig bare skulle være i Norge ett år hadde jeg bestemt meg på forhånd for å beholde en hannhund etter ham. Og sånn ble det. Har aldri angret på det heller.

Avalon, han var vel mer et resultat av impuls. Det var meningen jeg skulle ha en hannhund etter Diablo og Sycamore, men da Avalon var 5 uker spurte Bitta om jeg ikke ville ha ham, for han var best i kullet og hun ville ikke selge ham helt, og hadde ikke mulighet tl å ha ham hjemme. Uka etter dro jeg for å hilse på, og da ble det avgjort. Hentet ham da han var 11 uker gammel, og er så langt veldg fornøyd med hvordan han har utviklet seg.

[Poter]

I 2009 begynte jeg så smått å tenke på neste hund, mye for å gjøre det enklere å gå igjennom omplasseringen av Arn. Akkura det der kan jo aldri bli noe enkelt, men gode venner anbefalte meg virkelig å rette fokuset fremover og jeg tror det hjalp på. Så da begynte jeg å tenke på hvilken rase jeg ville ha og ikke minst hva jeg ville ha i en hund. Det ble ganske tidlig klart for meg at jeg ikke ville ha en ny aussie denne gang, så da var det å åpne horisonten og se hvilke andre raser der ute som kunne tiltale meg. Jeg var innom mange ulike raser og var nødt å være streng med meg selv og sette opp en prioritert liste over hvilke egenskaper jeg ville at vårt neste familiemedlem skulle ha. Ikke minst prøvde jeg å legge bort tidligere fordommer mot ulike raser, spesielt når det gikk opp for meg at det nok var en retriever som ville passe denne gang. Jeg har tidligere tenkt at retrievere er både kjedelige, feite og med lite tak i. Golden var min første tanke siden jeg synes de er utrolig vakre, men på min strenge liste stod praktisk pels høyt oppe, så da kom labradoren hakket over. Jaktlabrador, vel og merke.

Når da rase var bestemt, gikk det egentlig ganske fort å finne en oppdretter. Jeg hadde jo gjennom ca 1 år vært innom ulike oppdrettere og sett, men nå fikk jeg via ei venninne anbefalt en oppdretter og det var egentlig full match der med en gang. Jeg ble anbefalt til dem fra ulikt hold (utrolig trivelig!) og jeg likte oppdrettern veldig godt både gjennom hvordan de er som folk, men også hvordan de beskriver rasen og hundene sine.

Våren 2010 hadde de to kull. Jeg kunne få fra det første, men kjente meg ikke helt klar for å få valp og det passet ikke helt rent praktisk. Så da ble det til at jeg ventet på det andre kullet. Når de var leveringsklare kjørte vi 200 mil for å se på dem og ta en med hjem om jeg likte det jeg så. Det var vi enige om med oppdretteren om også, men vi var nok begge (oppdretter og vi) så pass sikre i vår sak at jeg følte vel egentlig ikke at jeg dro dit for å sjekke, men faktisk for å hente hjem vårt nye familiemedlem. Men man vet jo aldri.

Vi besøkte oppdretter, valper og hunder to-tre ganger. Fikk se de voksne i arbeid og hilse på valpene. Jeg syntes det var vanskelig å skulle velge en av hannene da alle var så like og jevne. Ikke så jeg forskjell på dem heller Men en ting var i allefall sikkert og det var at både mannen og jeg likte hundene veldig godt. Vi kunne tatt med oss en av de voksne på flekken

Det var 4 hanvalper i kullet på 10, hvor den gule hadde fått et hjem, så jeg hadde 3 å velge i mellom. Alle like sjarmerende, kontaktsøkende, trivelige og like interessert i leker. Og ikke minst klin like utseendemessig! Nå viste det seg at den ene hadde et lite navlebrokk og den andre hadde ikke fått ned den ene testikkelen, så da var egentlig ikke valget så vanskelig. Han med navlebrokk hadde jeg med i vurderingen lenge, det var så pass lite at det mest sannsynlig ville lege seg av seg selv, men han som manglet testikkelen var jeg streng og valgte bort. Det skar litt i hjertet for han var jo så trivelig han også. Men jeg har hatt nok syke hunder og ville ikke ta sjansen. Og det føltes også ganske avgjørende når jeg til slutt valgte bort han med navlebrokk til fordel for Eine. I tillegg var etter hvert Eine den som tok mest kontakt, som ble liggende ved beina våre når vi satt og pratet og som når jeg spurte "Er det du som er Eine?" (jeg hadde bestemt meg for navn på forhånd) virket som om han svarte ja Han kjentes rett ut, rett og slett. At han i tillegg var merket på "korset" (krysset) og hadde registreringsnavnet "Forest", ble det litt ekstra symbolverdi ved det hele siden vi er kristne og jeg kommer fra et sted som heter noe med skog. Litt morsomt sånt!

Så da ble det Eine, da Ikke hadde jeg på forhånd trodd at jeg skulle ende opp med en labrador -av alle ting! :icecream: Men jeg er kjempefornøyd og synes virkelig vi har fått en rase og et individ som passer oss veldig godt.

Så, ja, jeg vil si at han var godt gjennomtenkt og ikke noe impulskjøp. Det er gjerne ikke en impuls å kjøre 400 mil tilsammen for å kjøpe seg hund

[Djervekvinnen]

Jeg begynte tidlig å lete etter oppdretteren jeg ville satse på (greyhound). Etter et halvt års tid etter at jeg begynte søket, kom jeg i kontakt med oppdretteren jeg følte best om. Da reiste jeg og sambo sørover og møtte dem og fikk sett på tispa som de hadde tenkt å få valper på. På dette tidspunktet var ikke hannhund bestemt enda. Men da hadde vi alt bestemt oss for at vi ville ha valp fra oppdretteren og denne tispa. Stolte på dem at de fant en bra hannhund, ettersom hva jeg fikk inntrykk av etter møtet og samtalene på telefon.

Så jeg fikk følge prosessen med parring, drektighet osv. Jeg var så tidlig ute og viste så mye interesse at vi ble satt som nr 1 i køen på kjøpere. Da valpene ble født kom det bare 3 valper, 2 tisper og 1 hanne. Vi ønsket oss tispe og når oppdretter skulle ha en tispe selv, fikk vi tilbud om den andre. Men så ringte de etter en stund og sa at den tispa vi skulle ha hadde brukket foten og de ville ikke selge den i tilfelle senvirkinger av dette. Så da fikk vi tilbud om hannen. Da måtte vi jo omstille tankene helt og tilslutt sa vi JA. Og sånn kom Nitro inn i livet vårt. Angrer ikke et sekund!

Selv om ikke hannhund var planlagt, så føler jeg at jeg har planlagt godt ellers.

Den første valpen vår,dobber, var ikke riktig så planlagt.Eller jo den var jo det, men vi var jo helt fersk i denne verdenen. Da tenkte jeg å finne en som var nærmest der vi bodde. Og noen som hadde valpekull tilgjengelig (eller allerede var planlagt) Men hunden i seg selv var ikke impuls kjøp, for vi brukte mye tid på å forberede oss før kjøpet.

[Monica123]

Tja nå har jeg ikke en valp i hus enda,men må vel innrømme at Ebba kom i hus litt impulsivt..

Ei bekjent av meg kontaktet meg da hun visste at jeg hadde tenkt på hund i noen år og lurte på om ikke jeg ville overta Ebba for hun kunne desverre ikke ha begge sine hunder lenger og jeg sa ja etter mye om og men da collie ikke akkurat lå øverst på min liste,men det endte med at snuppa kom i hus og det er vel noen ganger jeg har angret(da hun er mye og jobbe med for en 1 gangs eier,men jeg har lært masse).Men hun er ei god jente med litt spesielle nykker som vi jobber med å bli kvitt.Men god jenta blir boendes her til hun selv bestemmer seg for og forlate denne verden.Neste valp er nøye planlagt

Edit:la til litt

[Ingvild]

Sommeren 2003 fant vi ut at vi skulle kjøpe hund, men var ikke sikre på rase. Etter litt lesing i en hundebok (alle vet jo hvor høy kvalitet det er på raseomtalene i slike hundebøker, hvor mye de forteller om hver rase og at alt som står i disse bøkene er sant! Eller ikke...) fant vi ut at vi skulle kjøpe labrador eller sheltie, men endte til slutt opp med labrador fordi den virket litt mer robust. Så lette vi etter valper til salgs, da, og fant ingen i Trøndelag. Så kikket vi over grensa til Sverige, og fordi pappa ikke er helt stødig i svensk geografi, endte vi opp med å sende mail til en oppdretter som nettopp hadde fått kull før vi egentlig visste hvor hun bodde. Det viste seg etterhvert at hun bodde rett utenfor Gøteborg, og det var jo litt lenger unna enn vi hadde tenkt, men så skulle hun til hytta i Sälen i midten av desember - like etter at valpene var leveringsklare, så da kunne vi jo møtes på halvveien og kjøpe valp av henne da. Ordnet seg fint, det.

Da vi tok kontakt med oppdretteren, var det to tisper ledige (vi skulle ikke ha hannhund, de var jo så overhormonelle, sant. Fint at vi fikk en tispe som også var hormonvrak, da). Den ene hadde overbitt, og siden vi uansett ikke skulle bruke hunden til utstilling, ble det bestemt at vi skulle få feilvarevalpen. Det var jo innmari kjekt, for da fikk vi 25 prosent rabatt og betalte bare 5300 NOK for valpen vår. (Mamma har det med å mobbe Tinka litt for det - "jada, vi fikk deg på billigsalg vi! Du er feilvare, du!" - hvorpå Tinka bare logrer og ser teit ut.)

Så - det var veldig tilfeldig at vi fikk akkurat Tinka i hus. Og jeg tror ikke vår framgangsmåte er spesielt ulik den andre førstegangskjøpere har når de skaffer seg hund!

[Raksha]

Skal jeg innrømme at jeg tenkte litt på deg da jeg skrev det?

Jeg følte meg innmari truffet, ja. Impuls går vel bra så lenge man vet hva man driver med? Eller noe sånt? Men jeg anbefaler virkelig ikke impulshandling av hunder, og spesielt ikke å sitte med tre hunder under tre år. Selv om det funker fint her, så er det IKKE å anbefale.

Når det er sagt så er hele hundehistorien min preget av impuls og tilfeldigheter.

Gamlemor Rexie ble kjøpt fordi hun var billig. IKKE min avgjørelse - jeg var 11.

Rikke fikk jeg fordi mamma hadde dårlig samvittighet - og var helt feil rase og alt - men vi passet som hånd i hanske. :icecream:

Aro fikk jeg en telefon om to dager før jeg flyttet hjemmefra, en collie som skulle skytes- kom med han, sa jeg. Fiiiiiiine løvetanhunden min.

Knøttis var fryktelig impuls - dro til oppdretter for å møte rasen og forelsket meg... Så da jeg fikk tilbud om henne og klarsignal fra jobb og sånt 2 uker etter, så var jeg solgt.

[Stine]

Trym var planlagt impuls Jeg hadde tenkt på en ny hund lenge og diskutert det med samboeren, men jeg var ikke sikker på rase enda. Valget stod mellom Olde English Bulldog og Staff. Jeg meldte meg inn i staffeforumet og leste litt rundt der, da bestemte jeg meg at det var staff jeg skulle ha, mest pga utstillingsdilla mi

Jeg kom så i kontakt med ei jente som visste om et kull i Sverige hvor en hannhund var ledig. Jeg sendte mail og fikk reservert denne gutten (ikke bare etter en mail da altså, måtte overbevise oppdretteren om at vi var de rette) Jeg visste jo om alle "sykdommene" man skulle teste for, men foreldrene til denne gutten var ikke røntget for hverken HD eller AD (røntget, men ikke sendt inn til SKK) og de var heller ikke testet for HC. Men jeg var solg Og 7 uker seinere dro vi til Sverige (langt pokker i vold) Vi dro 5 om morran og var vel hjemme igjen rundt midnatt, det var snøstorm og helt jævelig, men gud det var verdt det, han er verdens nydeligste hund med verdens beste temperement. Jeg angrer ikke et sekund, og jeg kunne godt tenkt til å kjøpe en til fra den oppdretteren.

Tuva var ikke veldig planlagt, men jeg hadde sikklet på det kullet en stund, og når oppdretteren sa at det var ei tispe ledig så maste jeg vel høl i hodet på samboer Og siden tiden desverre var inne for å avlive Bulldogen vår så sa han ja. 3 uker seinere hentet vi henne hjen, og 2 dager seinere blei Bulldogen avlivd Men det hjalp så utrolig på å få en valp og konsenterer seg om. Tuva er en utrolig nydelig tispe med temperementet til en terrier Har ikke angret et sekund der heller :icecream:

Neste hund kan bli litt impuls, men jeg veit hvem linjer jeg vil ha og dukker det perfekte kull opp kjøper jeg

[tm100021]

Gravid med Lyra?!? :icecream:

Editerte rett før du skrev det Ammetåke osv :icon_redface:

[Djervekvinnen]

Ja og Chanti var ganske impulsivt. SKulle å se på hunden hos oppdretter, men samboer ble helt forelska da han så henne så da var det vel gjort. Jeg gav litt lett etter, og vips stod vi på flyplassen med en fremmed dobber i hånda. Litt ulikt meg, men hva gjør man ikke for sin kjære? Hadde jeg vært alene om dette, ville jeg nok vært mye mer usikker og kanskje trengt mer tid på å bestemme meg. Og mest sannsynlig ville jeg vel ikke sagt ja. Men det var på den tiden, nå er hun blitt VÅR hund.

[SandyEyeCandy]

Jeg planla hund i 4 år, før jeg endelig tok mot til meg og skjønte at jeg nok ikke kunne være noe verre hundeier enn andre, og at på et tidspunkt kan man bare ikke planlegge, lese, spare og drømme mer, men må ta sats.

Jeg skulle egentlig ha rottweiler etter verdens flotteste tispe som jeg kjenner godt, men det passa aldri med tida, hun gikk tom, valper døde, og fordi jeg ikke skulle ha rottweiler bare for rasens skyld, men mest pga moren, gikk det toget. Sommeren 2009 fikk min daværende sambis i oppdrag å finne et alternativ mens jeg dro på jobb, så hver dag i en uke kom jeg hjem til 4-6 nye prospekter med informasjon om kommende kull og raser.

Og så fant vi siden til Tonje, med bilde av en smilende Tia (moren til begge mine). Vi blei begge helt satt ut, kunne en hund virkelig se sånn ut? Jeg sendte en laaang e-post med presentasjon av meg, mine og alle tanker og visjoner om hundeholdet, og gråt av glede da jeg fikk beskjed om at valpene var født og at en av tispene kunne få komme til meg. På besøk åpna Tonje opp døra, og ut spurta 5 røde farer. Den ene tispa hadde hvit stjerne og bless, og hang i buksebeinet mitt med tenna på tørk fra første stund (med unntak av da hun stakk av fra alle de andre for å undersøke ting selvsagt .) Aiko kom hjem til oss 3 uker seinere, og det er uten unntak den viktigste og mest definerende hendelsen i livet mitt.

Imouto kom til meg fordi oppdretter ville at jeg skulle få en ny tispe fordi Aiko har en medfødt skjelettdefekt. Først skulle jeg ha kullsøstra, men da hun fikk ganske kraftig underbitt, fikk jeg Imouto i stedet. Og hun passer perfekt inn hos oss.

[simira]

Begge her i huset er planlagte, men kunne nok vært bedre.

I 2006 hadde jeg bestemt "oss" for at jeg/vi skulle ha hund, men ikke helt for rase enda. Så også litt på omplasseringshunder. Jeg hadde to raser som jeg første gang jeg så dem tenkte "SÅNN hund skal jeg ha når jeg skal ha hund", toller og dsg. Toller tittet jeg en del på, dsg syntes gubben var for liten. I tillegg vurderte jeg en del raser i samme "kategori".

Så fikk jeg valp til morgengave, så det ble ganske definitivt avgjort at jeg skulle ha en hund. Mens jeg satt på finn og tittet på tollere, og hadde avtalt å se på en som skulle omplasseres fra en god oppdretter, så kom jeg over et kull med dsg. Jeg bestemte meg for å titte en gang til, og overtaltegubben til å bli med å hilse på noen av rasen. Jeg sjekket sidene til raseklubben, snakket med valpeformidler om tilgjengelige kull, og endte med å besøke oppdretter til Odin. Det hjalp at den første (og til da eneste) dsg jeg møtte var moren til denne tispa...

Jeg gjorde det meste riktig mtp. kjøp og oppdretter, men gjorde ingen undersøkelser selv på helse og gemytt på linjene, noe jeg skulle ønske jeg gjorde.

Neste gang var det en del mer planlagt, jeg så mye på helse og gemytt, og fulgte raseklubben og oppdrettere lenge. Rasen var bestemt et år i forveien omtrent. Jeg var ikke spesielt opptatt av visse oppdrettere og foreldredyr, siden vi hverken er interessert i avl eller utstilling, men var mer opptatt av oppdretters hundehold og at hundene ble brukt til noe mer enn utstilling. Stod på liste hos to oppdrettere med en favoritt, men hun endte med å avslå oss fordi hun mente hundene i kullet var ganske tøffe mentalt, og vi hadde ikke noe erfaring med større hunder. Det er jeg glad for, for et par av de hundene har vist seg å være en del mer krevende enn vår kjære Kovu... Oppdretter der var relativt tilfeldig (men ikke ukritisk!), og vi er ganske fornøyde med resultatet.

Dessverre har tilbakefall på depresjonene mine gjort jobben en del mer krevende enn forventet, og omplassering har allerede vært vurdert. Men det skyldes på ingen måte manglende forarbeid eller hunden i seg selv. Men noen dager skulle jeg ønske at vi hadde 30 kilo mindre å passe på i unghund-frustrasjonene, og valgt en mer "safe" rase.

Neste gang skal jeg ha en impulskjøpt omplasseringshund av tvilsomt opphav. Så lenge den er grei og i riktig størrelse.

[Benedicte]

Ingen impulshunder her, noe som er litt rart siden jeg er impulsmenneske! Men har hatt impuls-besøkshunder da

For å gjøre tre lange historier kort, så var alle hundene planlagt over 2-4 år. Men Ikke kunne kanskje ha vært en malle.

[Galskapen]

Hadde vært på leting etter valp en god stund, og ringte til flere som lå på finn, den vi falt for var blitt solgt bare minutter før vi ringte.. Men den trivelige damen vi snakket med visste råd, for hun kjente ei dame her i Trondheim som driver oppdrett av finske lapper, så hun henviste oss til henne! Å etter å ha snakket litt frem og tilbake med henne, så fikk vi komme på besøk å treffe alle valpene(hun hadde to kull med en ukes mellomrom på daværende tidspunkt) Så var det tre stykker vi falt for, men siden det var andre i kø foran oss så skulle de få bestemme først.. Så vi venta i spenning vi Det kribla godt den dagen vi skulle oppover å få vite hvilke valper som enda var "ledige". Da Nina sa at pandaen og den grå var ledige, og at vi skulle få velge selv, så var det litt vanskelig, men samtidig ikke mye tvil, det var pandaen som helt klart var førstevalg! Ikke fordi han var sååå nydelig, men også fordi han hadde mye motor, veldig selvstendig og tøff Å sånn er Yarogutten enda

De to andre, Anton og Aida er min samboers, så om han hadde planlagt i lang tid, eller om det var "impuls" med Aida, det vet jeg faktisk ikke.. Har liksom aldri tenkt på å spørre om det! Hmm, det skal jeg gjøre når han kommer hjem fra jobb i kveld

Anton var bare 3 uker gammel når sambo fikk overta, og det var litt "impuls" da han gjennom jobb fikk spørsmål om å kunne ta en av to valper som overlevde et innavl-kull.. Og snill som han er, så tok han den ene å han fikk navnet Anton! Det var veldig usikkert om lillegutten kom til å klare seg, men sambo ga morsmelkerstatning før han gikk over til for, og den lille vokste seg stooor og sterk! Han blir 8 år nå i mai og is still going strong, selv om han hører litt dårligere og ser bittelitt dårligere, er litt stiv i bakføttene. Dyrlegen mener han kan bli opptil 10-11 år uten problemer Å så lenge han er frisk og rask, så er alt godt

[Symra&Pippin]

Her var for så vidt ingenting overlatt til tilfeldighetene. Gubben og jeg bladde i rasebøker og fant ut at wheatenterrieren var en morsom sak. Så sjekket vi ut hva som fantes av kull akkurat da, og så sjekket vi litt omkring en av de som hadde kull, ringte noen ganger, dro på valpebesøk, og så var saken klar. Vi syntes vi var fornuftige og grundige, kanskje man kan si at vi var så grundige som man kan forvente av nybegynnere? I ettertid ser jeg jo at jeg burde tatt høyde for at jeg kunne komme til å bli interessert i utstilling, jeg burde ha sjekket foreldredyr og linjer istedet for å bare stole på at oppdretteren var seriøs, og jeg burde kanskje ikke hatt en terrierhann som førstegangshund.

Med Symra brukte jeg lang tid. Hun var (og er) mest mitt prosjekt, gubben kunne klart seg med en hund han. Det kullet jeg egentlig hadde siktet meg inn på ble det ikke noe av, og så fikk jeg SusanneL til å hjelpe meg med å finne fram til en fin valp i Sverige. Men rasen hadde jeg bestemt meg for selv, og det er et valg jeg overhodet ikke angrer på.

[Guest Jonna]

Shani, Tibetansk Spaniel, var nok ett impulskjøp fra famillien sin side. Jeg var bare 12 år på dette tidspunktet. Det var planlagt av vi skulle ha hund og at det skulle være en liten hund. Hvilken rase det ble var impulsivt og funnet i avisen BT

Stevie, også Tibetansk Spaniel, var mitt første hundekjøp. Jeg var da 15 år. Det var planlagt og "plukket ut" oppdretter mer bassert på resultater enn kunnskaper om gemytt, helse osv.

Hexa var mitt neste kjøp. Hun var planlagt i mange år og jeg fulgte rasen og mailet med oppdrettere i 4 år. Etter 2 år fant jeg "min" oppdretter og ventet 2 år på Hexa.

Blaze ble med i dragsuge til Hexa. Det var min tidligere samboer som egentlig skulle ha seg ny Sch på samme tidspunkt, men den gikk tom. Blaze var kusinen til Hexa og ble anbefalt av Hexa oppdretter. Når Hexa døde veldig ung så overtok jeg Blaze.

Talli var både og. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke beholde en tispe fra Blaze sitt første kull. Men da det ble keisersnitt og ikke viste hvordan framtiden ble med tanke på flere kull så ble Talli hos meg. Og bra var det for Blaze fikk ikke flere valper etter seg.

Jeg er i gang med ett kjøp nå også. Noe som har vært planlagt i flere år uten at den rette hunden har dukket opp. Nå er det bare å vente å se hvilken resultater som kommer og om kjøpet går i boks. Det kjøpet kan iallefall ikke kalles impulsivt