Aktiv dødshjelp

[Nirm]

Hadde en diskusjon på jobb i løpet av uka som omhandlet gamlehjem, og kom litt inn på også aktiv dødshjelp. Et par av oss kunne tenke oss å bli "avlivet" før vi blir så gamle at vi ligger konstant i en seng, stirrer i taket 20 timer i døgnet og gjør på seg. Og enkelte andre ble rett og slett sjokkerte over at vi kunne tenke oss det.

Men hva synes dere? Kunne dere selv tenke dere å velge å avslutte livet før man blir for syk eksempel? Og burde mennesker få velge selv når de skal avslutte livet med statens hjelp og "velsignelse"? Innenfor strenge regler, slik at ikke et hvert suicidalt menneske løper for å bli avlivet. Nå tenker jeg mest på fysisk sykdom, store skader etter ulykker eller at man blir så gammel at man ikke klarer å ta vare på seg selv.

[Guest Michellus]

Jeg er for jeg (så klart under strenge regler sånn at ikke alle suicidale mennesker avliver seg selv, som du selv sa). Det er jo DITT liv, hvorfor skal andre mennesker bestemme over det?

[Hampus]

Jeg er egentlig for aktiv dødshjelp.

Men er usikker på hvordan det skal være praktisk mulig å gjennomføre uten at det skal bli missbrukt for å avlive gamle mennesker når de blir "til bry".

Jeg synes ikke man skal måtte ligge som grønnsak og eksistere for andre.

Hvem skal avgjøre hvilke pasienter som skal få slippe og hvem som fortsatt skal leve?

Vanskelig tema.

Så jeg svarte vet ikke på pollen...

Men jeg er egentlig for.

[Minadachs]

Jeg er for det. Jeg husker jeg og samboeren min snakket om dette angående hans syke oldemor. Han er veldig glad i oldemoren sin og hu er ei utrolig dame. Men som han sa, hvis det er slik at hun blir så syk at hun ikke en gang kan puste selv og må ha hjelp til det og bare ligge rett ut i en sykeseng, hadde nok alternativet vært å gi aktiv dødshjelp. Om dette hadde vært lov, hadde også oldemoren gått med på det. Som hun selv har sagt. Hvorfor skal jeg ligge her å bli holdt i live på skattebetalerene sine penger. Det er ren og skjær egoisme sa hu. Jeg er enig med henne der. Samme hvis jeg hadde blitt uhelbredelig syk og hadde hatt familie og sånn og jeg kanskje ikke hadde vært så gammel, så hadde jeg bedt om hjelp til å dø og ikke vært så egoistisk. Det er ikke jeg som betaler for det. Det er dere og staten. Eller, mest dere hehe.

[Ingvild]

Jeg syns ikke det går an å bruke argumenter om at folk ligger der og dør på skattebetalernes regning i diskusjonen om aktiv dødshjelp. Vi betaler skatt og avgifter for å bidra til å dekke alle typer utgifter - enten det gjelder pumping av folk som har drukket alt for mye alkohol, behandling av en pasient som på grunn av røyking har fått lungekreft, et statlig foretak som skal hjelpe narkomane opp på beina eller fengselsplassen for mannen som drepte kona si med en øks. De pengene vi betaler i skatter og avgifter skal også gå til å opprettholde fødestuer, utbygge veier og jernbane, holde brøyting og strøing på vinterveier i gang, gi støtte til bygging av studentboliger og utdanningsinstitusjoner også videre. Kort sagt - skattepengene våre går til å betale for hele samfunnet. Det inkluderer også bestemor som ligger for døden og trenger daglig pleie og assistanse fra hjelpepleiere, sykepleiere og leger.

Selv klarer jeg ikke å si noen bastant mening om hvorvidt jeg er for eller mot aktiv dødshjelp. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan et lovverk skal utformes slik at det aldri kan misbrukes. Å ta sitt eget liv skal være pasientens avgjørelse, ingen andres. Det innebærer at pasienten må være fullstendig tilregnelig og inneforstått med hva dette innebærer. Det må i tillegg være helt klart at det overhodet ikke finnes mulige behandlingsformer som kan gjøre livsvilkårene bedre for pasienten. Og hva om pasienten føler seg til bry for sine barn og derfor går med på aktiv dødshjelp, mens barnebarna ville høre flere historier om hvordan bestefar møtte bestemor og hvordan det var å vokse opp under krigen?

Man kan - helt isolert sett og uten å se på konsekvenser og komplikasjoner - nokså enkelt si at man er for eller mot aktiv dødshjelp. Under slike premisser vil jeg nok si at jeg er for. Men straks man beveger seg ut fra denne tankeboblen og inn i den virkelige verden, oppstår det haugevis av problemer som gjør det veldig, veldig vanskelig å kunne innføre aktiv dødshjelp uten at det noen gang blir gjort feil.

[Symra&Pippin]

Signerer bare Ingvild sitt innlegg jeg. Kloke ord.

[*Marianne*]

Jeg syns ikke det går an å bruke argumenter om at folk ligger der og dør på skattebetalernes regning i diskusjonen om aktiv dødshjelp. Vi betaler skatt og avgifter for å bidra til å dekke alle typer utgifter - enten det gjelder pumping av folk som har drukket alt for mye alkohol, behandling av en pasient som på grunn av røyking har fått lungekreft, et statlig foretak som skal hjelpe narkomane opp på beina eller fengselsplassen for mannen som drepte kona si med en øks. De pengene vi betaler i skatter og avgifter skal også gå til å opprettholde fødestuer, utbygge veier og jernbane, holde brøyting og strøing på vinterveier i gang, gi støtte til bygging av studentboliger og utdanningsinstitusjoner også videre. Kort sagt - skattepengene våre går til å betale for hele samfunnet. Det inkluderer også bestemor som ligger for døden og trenger daglig pleie og assistanse fra hjelpepleiere, sykepleiere og leger.

Selv klarer jeg ikke å si noen bastant mening om hvorvidt jeg er for eller mot aktiv dødshjelp. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan et lovverk skal utformes slik at det aldri kan misbrukes. Å ta sitt eget liv skal være pasientens avgjørelse, ingen andres. Det innebærer at pasienten må være fullstendig tilregnelig og inneforstått med hva dette innebærer. Det må i tillegg være helt klart at det overhodet ikke finnes mulige behandlingsformer som kan gjøre livsvilkårene bedre for pasienten. Og hva om pasienten føler seg til bry for sine barn og derfor går med på aktiv dødshjelp, mens barnebarna ville høre flere historier om hvordan bestefar møtte bestemor og hvordan det var å vokse opp under krigen?

Man kan - helt isolert sett og uten å se på konsekvenser og komplikasjoner - nokså enkelt si at man er for eller mot aktiv dødshjelp. Under slike premisser vil jeg nok si at jeg er for. Men straks man beveger seg ut fra denne tankeboblen og inn i den virkelige verden, oppstår det haugevis av problemer som gjør det veldig, veldig vanskelig å kunne innføre aktiv dødshjelp uten at det noen gang blir gjort feil.

Jeg er så enig. Jeg var akkurat i den situasjonen at det var nærliggende å tenke på slike ting; Min bestefar døde forrige helg, ettet 6 år på sykehjem, og nærmere 10 år med tydelige tegn på demens (fikk aldri noe "diagnose"), nesten hele den tiden uten å kunne kommunisere med de rundt seg, og stadig mer sengeliggende, og til slutt bare det. Den siste uka besto kun i å sitte ved sengen hans å vente på døden. Noe som jeg tror var en lettelse både for oss i familien og han når den endelig kom. Det er en lidelse for alle å se et aktivt menneske bare i løpet av få år bli bundet til rullestol og ikke kunne kommunisere med noen rundt seg, tydelig mistrives, men allikevel ikke dø, slik at han må leve i den tilstanden i flere år før kroppen ikke ville mer. Men man vet jo ikke. Hva om han egentlig fikk med seg alt som skjedde, og etterhvert trivdes med det i den situasjonen han var i? Hva om han tross siuasjonen fant noen ting som gjorde han glad? Vi så av og til reaksjoner på ting vi sa, eller spesielt sanger på julaften osv. som gav tydelige tegn på at det fantes en bevissthet der. Mindre og mindre for hvert år, men allikevel...

Så jeg kan si som Ingvil at helt isolert sett, kan man si at man er for, men hvem skal sitte å vurdere om en person er syk nok, eller ikke har mulighet til å bli frisk igjen. Og hvem skal vurdere et tilfelle hvor en person vil dø i en situasjon, men man vet at i mange situasjoner så vil personen kunne komme seg ut av dette, og leve et lykkelig liv senere? Og hvem vet egentlig hvor bevisst en person som ligger slik som min bestefar gjorde, er? De sier at det siste som forvinner er hørselen; Hva ville han føle om han lå der og hørte at vi planla hans død? Ville han villet det? Eller ville han få lov til å dø naturlig uansett hvor lang tid det tar?

Jeg har selv sagt at jeg aldri vil havne på pleiehjem og være avhengig av andre hele døgnet, og ikke kunne ta mine egne beslutninger, men er det sånn man tenker når man kommer dit?

[Huldra]

Dette er et utrolig interessant tema, kanskje spesielt siden jeg jobber innen eldreomsorg, og har opplevd mange ta farvel med livet. Det er så utrolig komplisert, og det er helt håpløst å dra et skille på når det evt skulle vært lov, og når det ikke skulle vært det. Noen kan være veldig veldig dårlige og ligge for døden, men de har det "bra"; dvs de har ikke vondt og de er rolige. Andre kan være fysisk relativt friske, men hodet er virkelig ikke med. Jeg synes slike skjebner kan være vel så vonde. Men så kan man være dement, men likevel ha et flott liv - det er så vanskelig å si hva som er "nok". Grensen for hva vi tåler vi være forskjellig fra person til person, og de aller aller fleste vet alt for lite om hva som kan vente de. Jeg pleier å si at "vi vet ikke hvordan vi blir"; og med det mener jeg at vi vet ikke om vi får slag, hjerneblødning, infarkt, blir dement, eller hva som skjer. Men jeg vet at mange av de skjebnene skremmer meg. Hadde det vært snakk om kun MITT liv, så hadde jeg vært for aktiv dødshjelp. Når det blir snakk om andres liv, er jeg imot.

Vi ser også motsatt problemstilling; pårørende vil gjerne holde liv i "sin gamle mor", til tross for at hun har gitt uttrykk for at hun vil dø, hun har kanskje sluttet å spise og drikke, og er selvsagt sengeliggende og på dødsleiet. Men folk vil ikke innse at andre mennesker de er glade i blir mett av livet, og vil forlenge livet med de midler de kan; surstoff, intravenøs væske, medisin, osv. Det kan være vel så egoistisk som mange andre ting... For siden vi jo ikke har aktiv dødshjelp her i Norge, så er eneste sjanse for å dø "før tiden" at man klarer å tenke og kontrollere det selv. Når man da som gammel og syk går inn for å dø ved å sulte seg selv; er det riktig å sabotere dette? Er det riktig å da tilføre væske og næring? Jeg synes det sier litt om hvor sterkt dødsønsket kan være, når folk faktisk sulter seg i hjel.. Og på den ene siden er det tragisk at vi ikke har noe alternativ (aktiv dødshjelp), men på den andre siden er det utrolig vanskelig å skulle håndtere det; lover og regler for det.

Jeg har som sagt fulgt mange den siste tiden, men det er til dags dato ingen jeg har sett at har "hatt behov for aktiv dødshjelp"; dvs noen jeg ville synes det var OK å gi aktiv dødshjelp til. For alle var på vei mot døden, det var ingenting som tilsa at de kom til å leve spesielt mye lengre enn de gjorde, det var ingen vi ikke klarte å holde godt nok smertelindret, så selv om den siste tiden kunne være vond på mange måter, har det ikke vært sånn at jeg har følt at den ble alt for lang (nå snakker vi uker, ikke dager). Derimot har jeg sett andre skjebner, som går mer på det psykiske; og tenkt at hvis jeg selv kom i en slik situasjon, hadde jeg ønsket meg aktiv dødshjelp. Man trenger ikke være så forferdelig syk fysisk, men når psyken er "plagsom" er det så utrolig mye verre enn når kroppen krangler. Er man fysisk syk på noen måte, er det snakk om et tidsspørsmål før man dør (tenker på kreft feks). Er man psykisk syk (langtkommen demens, slag, deprimert, angst, osv) er det ingenting som tilsier at man kommer til å dø; man dør ikke AV det, man dør MED det. Og det synes jeg høres mye verre ut, og jeg ser langt mer smerte (psykisk) hos folk som ikke takler slike ting, enn hos de med kreft. Jeg frykter ikke å få kreft og å dø av det, jeg er mye mer redd for psykiske lidelser.. Men siden det er så diffust og tidvis mulig å behandle, vil jeg ikke åpne for aktiv dødshjelp der heller. Bortsett fra når det gjelder meg selv.. egoistisk som jeg er..

[tulip]

Jeg er for, under strenge reguleringer. Man skal bestemme selv, ikke familien.

Derfor burde det være mulig å opprette "living Will" som de bla har i USA. Her dokumenteres det under hvilke omstendigheter man ikke vil ha livreddende hjelp, gjenoppliving ved død ol. Man kan legge inn akkurat de sykdommer/ tilstander man selv ønsker, og det kan endres så ofte man vil. Har man fått diagnosen demens ol skal det være to leger tilstede for å bekrefte at pers er frisk i øyeblikket dokumentet endres, ellers er det ikke gyldig. Dette bla for at pårørende ikke skal kunne presse på SINE ønsker.

Ved diagnoser der man er mentalt bevisst, men muligens fysisk hemmet kan man f.eks ha en søkeperide på xx tid, man søker om å få ta livet sitt, men ventetiden er XXX lang tid, for at man skal kunne ombestemme seg/se om helsen forbedres. ved uhelbredelig kreft og store smerter skulle det ikke vært nødvendig med for lang ventetid, når det ikke lenger er mer å gjøre og smertestillende ikke lenger fungerer, så burde man få hjelp tilå avslutte det. OM man SELV ønsker.

[Mirai]

Ingvild og Huldra

[Ganzie]

Jeg er definitivt for aktiv dødshjelp. F.eks ved langt fremskreden kreft så synes jeg det er helt fryktelig å se mennesker ligge å lide i ukesvis og månesdvis før døden endelig kommer og befrir dem. Jeg satt på dødsleiet til min farfar da jeg var 16, han hadde lungekreft som spredte seg til hjernen. Han hadde enorme smerter de siste månedene, og da kreften spredte seg til smertesenteret i hjernen var det ingenting som kunne gi lindring mer. Den siste uken lå han og hylte "aua" som et lite barn fordi han hadde så enorme smerter. Grusomt for ham, og grusomt for oss pårørende som ikke kunne gjøre annet enn å holde ham i hånden og håpe døden kom fort. Så ja, jeg er for aktiv dødshjelp. Som andre sier, man skal ikke åpne for å "avlive" folk bare fordi de er blitt gamle, men en person som har fått en dødelig sykdom hvor slutten drar ut og smertene er enorme, hvorfor skal ikke de få bestemme selv når nok er nok?

[pippin]

Jeg er for aktiv dødshjelp. Jeg synes ikke man skal måtte behøve å ligge i en seng til alle døgnets timer, uten å være istand til å gjøre noe. Jeg synes ikke det blir rettferdig ovenfor pasienten og familie. Men ja, det er vanskelig å finne en god løsning på dette uten at man kan "kvitte" seg med de som er til "bry". Man måtte jo eventuelt skrevet under på et dokument før man blir så syk og dårlig at man ikke kan gjøre det. Men hvem skal bestemme hvor grensen går for når det er greit å bruke aktiv dødshjelp?

[Aya]

Flott innlegg, Ingvild og Huldra! Jeg er veldig enig med dere! I utgangspunktet for, men jeg tror allikevel jeg hadde stemt nei dersom dette skulle innføres ved folkeavstemming- jeg ser et uendelig hav av komplikasjoner som i mine øyne gjør det umulig å innføre dette. For eksempel- hvordan skal man rangere sykdommer/skader? Hva kvalifiserer? Uhelbredelig kreft? Store lammelser etter bilulykker? Men hva med kroniske psykiske lidelser? Hva med barn som fødes med store handicap? Det er jo underforstått at lovverket måtte utformes slik at pasienten velger selv, noe som innebærer at pasienten må være hundre prosent tilregnelig. Men da utelukker man store grupper mennesker som kanskje har MINST like store skader/alorlige og hemmende sykdommer- hvem skal bestemme hvem som skal få dø og hvem som ikke skal få dø? Og hvem skal utføre dette- hvem skal gjøres til "bøddel"?

EDIT: I Norge har vi jo mulighet til å velge å avslutte livgivende behandling, så i tilfeller med svært alvorlige og uhelbredelige fysiske sykdommer, har man jo denne muligheten.

[Nirm]

Mange kloke ord her.

Jeg er for aktiv dødshjelp, men det skal kun være egenbestemt. Ikke at man skal kunne bestemme at "nå skal bestemor avlives". Det kommer garantert til å bli misbrukt, med tanke på fremskynning av arv bl.a. I tillegg måtte man jo ha en rekke undersøkelser som tilsier at man er mentalt oppegående, sørge for at det ikke blir utsatt press fra familie eller noe. Kostnader til behandling, at man er på "skattebetalernes regning" eller slike ting skal ikke ha noe å si.

Systemet med "living Will" skulle jeg gjerne ha benyttet meg av. Kunne aldri tenke meg å bli gjennopplivet til å være en grønnsak tilkoplet maskiner, lam fra halsen og ned, og ved dødelig sykdom kunne jeg tenke meg å avslutte ting tidligere. I tillegg til at jeg ikke har noe ønske om å sitte på et gamlehjem uten i stand til å ta vare på meg selv.

[Poter]

Veldig gode innlegg av Ingvild og Huldra!

Jeg vil nok generelt si at jeg er i mot aktiv dødshjelp. Jeg synes heller vi skal legge kreftene inn på en verdig "siste-fase-omsorg", slik at det blir en "god" opplevelse for alle parter.

[KarpeSkrotum]

Jeg er helt klart for.

Min bestemor lå med kreft i hele kroppen og måtte pines til døde, så jeg skjønner ikke helt at man ikke skal få velge å sovne stille inn i et gitt tidspunkt slik at familie og venner kan samles og si farvel og at man har de nærmeste ved sin side når man trekker det siste sukk. Min bestemor hadde ingen ved sin side og var sikkert veldig redd og alene når hun dro det siste sukk midt på natta. Uverdig syns jeg

Tror nok hun hadde foretrukket å sovnet stille inn med oss i familien ved sin side.

[Poter]

Jeg er helt klart for.

Min bestemor lå med kreft i hele kroppen og måtte pines til døde, så jeg skjønner ikke helt at man ikke skal få velge å sovne stille inn i et gitt tidspunkt slik at familie og venner kan samles og si farvel og at man har de nærmeste ved sin side når man trekker det siste sukk. Min bestemor hadde ingen ved sin side og var sikkert veldig redd og alene når hun dro det siste sukk midt på natta. Uverdig syns jeg

Tror nok hun hadde foretrukket å sovnet stille inn med oss i familien ved sin side.

Og det er det jeg mener med fokus på den siste fasen, at de som er syke (eller gamle) skal få dø med verdighet, smertefritt, omgitt av mennesker som bryr seg om dem.

[Gjest]

Jeg syns ikke det går an å bruke argumenter om at folk ligger der og dør på skattebetalernes regning i diskusjonen om aktiv dødshjelp. Vi betaler skatt og avgifter for å bidra til å dekke alle typer utgifter - enten det gjelder pumping av folk som har drukket alt for mye alkohol, behandling av en pasient som på grunn av røyking har fått lungekreft, et statlig foretak som skal hjelpe narkomane opp på beina eller fengselsplassen for mannen som drepte kona si med en øks. De pengene vi betaler i skatter og avgifter skal også gå til å opprettholde fødestuer, utbygge veier og jernbane, holde brøyting og strøing på vinterveier i gang, gi støtte til bygging av studentboliger og utdanningsinstitusjoner også videre. Kort sagt - skattepengene våre går til å betale for hele samfunnet. Det inkluderer også bestemor som ligger for døden og trenger daglig pleie og assistanse fra hjelpepleiere, sykepleiere og leger.

Selv klarer jeg ikke å si noen bastant mening om hvorvidt jeg er for eller mot aktiv dødshjelp. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan et lovverk skal utformes slik at det aldri kan misbrukes. Å ta sitt eget liv skal være pasientens avgjørelse, ingen andres. Det innebærer at pasienten må være fullstendig tilregnelig og inneforstått med hva dette innebærer. Det må i tillegg være helt klart at det overhodet ikke finnes mulige behandlingsformer som kan gjøre livsvilkårene bedre for pasienten. Og hva om pasienten føler seg til bry for sine barn og derfor går med på aktiv dødshjelp, mens barnebarna ville høre flere historier om hvordan bestefar møtte bestemor og hvordan det var å vokse opp under krigen?

Man kan - helt isolert sett og uten å se på konsekvenser og komplikasjoner - nokså enkelt si at man er for eller mot aktiv dødshjelp. Under slike premisser vil jeg nok si at jeg er for. Men straks man beveger seg ut fra denne tankeboblen og inn i den virkelige verden, oppstår det haugevis av problemer som gjør det veldig, veldig vanskelig å kunne innføre aktiv dødshjelp uten at det noen gang blir gjort feil.

Veldig enig i innlegget, men om det er noen sjanse for at de kan bli friske nok til å fortelle historier, da er de kanskje ikke syke nok til å være blandt dem som aktiv dødshjelp kan være aktuelt for heller?

Jeg er definitivt for aktiv dødshjelp. F.eks ved langt fremskreden kreft så synes jeg det er helt fryktelig å se mennesker ligge å lide i ukesvis og månesdvis før døden endelig kommer og befrir dem. Jeg satt på dødsleiet til min farfar da jeg var 16, han hadde lungekreft som spredte seg til hjernen. Han hadde enorme smerter de siste månedene, og da kreften spredte seg til smertesenteret i hjernen var det ingenting som kunne gi lindring mer. Den siste uken lå han og hylte "aua" som et lite barn fordi han hadde så enorme smerter. Grusomt for ham, og grusomt for oss pårørende som ikke kunne gjøre annet enn å holde ham i hånden og håpe døden kom fort. Så ja, jeg er for aktiv dødshjelp. Som andre sier, man skal ikke åpne for å "avlive" folk bare fordi de er blitt gamle, men en person som har fått en dødelig sykdom hvor slutten drar ut og smertene er enorme, hvorfor skal ikke de få bestemme selv når nok er nok?

Enig med deg. Jeg har vært med på avlive en hund som hadde så vondt at jeg syntes ikke veterinæren kunne få avlivet den fort nok. Tenker med gru på om det var et menneske man ikke kunne avlive.

Så spørsmålet for meg er mer rettet mot hvordan man kan hindre at det misbrukes mer enn om vi burde ha det eller ikke.

[SiriEveline]

Om man innfører noe ala donorkort, men uten å åpne for at slekt kan komme med sine meninger om personen ikke er registrert med noe slags ønske om aktiv dødshjelp.

Da har enkeltpersonen selv et valg, og ingen andre kan ta noen valg på vegne av denne.

Det må da selvfølgelig spesifiseres i hvilke tilfeller osv. Og kanskje noen enkeltpersoner ønsker minimumsalder, f.eks. ikke fø en alder av 60-70?

Nå tenker jeg bare litt høyt altså, og det måtte jo gjøres mye flere rammer og slikt enn jeg har nevnt her.. dette er bare en tanke.

[Ingvild]

Veldig enig i innlegget, men om det er noen sjanse for at de kan bli friske nok til å fortelle historier, da er de kanskje ikke syke nok til å være blandt dem som aktiv dødshjelp kan være aktuelt for heller?

Det er mulig å fortelle historier, men fremdeles være dødssyk, eller ha sterke smerter, eller leve i en tilstand som er særdeles hemmende. Én uke før farmoren min døde av kreft - den siste gangen jeg så henne i live - hadde hun ikke krefter til å gjøre noe annet enn å ligge med øynene lukket. Det hindret henne ikke i å snakke med meg.

En annen ting er at om man ikke er i stand til å gjøre rede for seg, eller ikke har nok krefter til å plukke fram minner fra fortiden, da er man vel heller ikke i stand til å vurdere ordentlig hvorvidt man vil leve eller dø?

Problemet med noe ala "living will" er at man ikke vet hvordan man reagerer og hva man ønsker før man er i den situasjonen selv. Nirm, du har jo flere ganger poengtert at mange av oss som til daglig lever et liv langt fra farer og kriser ikke ville gjort en dritt i en nødsituasjon, selv om vi - vel hjemme i sofakroken - sier at vi ville gjort sånn eller slik (om du føler denne karakteristikken av synspunktet ditt ikke er hundreogti prosent riktig, er det kun fordi jeg prøvde å korte den ned til én enkelt setning). Kan det ikke tenkes at det er på samme viset med oss selv og eventuelle sykdommer eller skader vi vil få i framtida?

Selv om jeg skulle bli bortimot bundet til senga for resten av livet (og hei, jeg har seksti år igjen å leve) fra og med i morgen, kan det vel allikevel hende at jeg finner en glede ved livet når jeg først har tilpasset meg de forholdene jeg lever under? Hvis jeg får sterke smerter og en dødsdom som skal fullbyrdes om 6-8 måneder, med lovnad om økende smerter i løpet av denne perioden - vel, jeg har da fremdeles familie og venner som jeg vil dele den siste tiden min med? Og om jeg skulle ende opp som "grønnsak" - helt ute av stand til å gjøre rede for meg gjennom samtaler, utmattet og sovende mesteparten av døgnet, med lammelser i hele kroppen, redusert hjernekapasitet og tilsynelatende ingen grunn til å leve - så vil vel allikevel synet av foreldrene mine gjøre meg glad?

Poenget er at selv om jeg nå - med alle mine friheter og gleder - lett kan si at jeg aldri vil ende opp med å måtte ligge inne hele dagen og ha vondt og ikke få til å gjøre noenting, kan det jo hende at hvis jeg havner i en slik situasjon, og skal være i denne situasjonen resten av livet mitt (uansett hvor langt eller kort det er), så vil jeg heller det enn å ikke være her mer i det hele tatt? Akkurat dét VET jeg jo faktisk ikke før jeg er i den situasjonen selv. (Og det gjelder vel alle dere andre, også?)

(Det dere sier når dere uttaler at dere heller ville dø enn leve hvis dere f.eks. ble utsatt for en bilulykke og endte opp som "grønnsak", er at det å leve som grønnsak ikke er et verdig liv. Hva da med alle de som blir født som grønnsaker - har ikke de heller et verdig liv? Fortjener de også å trykke på stopp-knappen og dø? Er det til og med det som er best for dem? Ja, dette blir helt på siden av det emnet handler om, men jeg syns allikevel det er en interessant digresjon.)

[SiriEveline]

En annen ting er at om man ikke er i stand til å gjøre rede for seg, eller ikke har nok krefter til å plukke fram minner fra fortiden, da er man vel heller ikke i stand til å vurdere ordentlig hvorvidt man vil leve eller dø?

Derfor bør valget tas på forhånd om det skal være aktuelt.

[tulip]

Og det er det jeg mener med fokus på den siste fasen, at de som er syke (eller gamle) skal få dø med verdighet, smertefritt, omgitt av mennesker som bryr seg om dem.

Men så er det slik at spesielt endel krefttyper er så smertefulle på slutten at ingen medisiner gir lindring, kun døden.. Min farfar døde sånn, han hylte av smerte til stemmebåndet brast de siste 48 timer før han døde, og farmors første ord etter at han døde var "Endelig". Og det var dyp og hjertefølt, etter å ha vært gift med mannen i nesten 50 år der de hadde kun vært en eneste natt fra hverandre var det en enorm pine å se han lide sånn på slutten. Hadde han hatt krefter til det, ville han skutt seg selv, det både sa og mente han.

[Huldra]

(Det dere sier når dere uttaler at dere heller ville dø enn leve hvis dere f.eks. ble utsatt for en bilulykke og endte opp som "grønnsak", er at det å leve som grønnsak ikke er et verdig liv. Hva da med alle de som blir født som grønnsaker - har ikke de heller et verdig liv? Fortjener de også å trykke på stopp-knappen og dø? Er det til og med det som er best for dem? Ja, dette blir helt på siden av det emnet handler om, men jeg syns allikevel det er en interessant digresjon.)

Og det er en fryktelig interessant diskusjon! For jeg har jobbet med slike "grønnsaksbarn" også jeg. Barn som enten er født sånn, eller som ved en skade - eksempelvis 4 år gammel - plutselig ble sånn (før var de normale). Å jobbe med slike barn, som forsåvidt har kortere forventet levetid, var utrolig givende og lærerikt. Jeg tror jeg vokste mye som menneske. Men saken er at ja - sånne barn kan ha livskvalitet, og den kan være veldig god. Det finnes få som er så sprudlende glade som de er, og selv om det er tungt å ta seg av de, så betyr ikke det at foreldrene vil være de foruten. Et relativt vanlig problem, er at sånne barn lett blir bortskjemt, nettopp fordi de er annerledes, og foreldrene vet de ikke vil ha de til "evig tid", og derfor ikke setter grenser for de. Nok om dèt. Sånne barn ville jeg ikke "latt dø"; ikke er jeg for abort av slike barn heller. Og jeg tviler sterkt på at disse barna ville valgt døden dersom de hadde kunnet. Hvorfor skal "voksne grønnsaker" få lov å velge døden da? Kanskje de har det like bra som barna? Når en voksen blir sånn, er sjansen stor for at vedkommende ikke henger helt med i hodet. Har man det da vondt? Det kan være vel så ille med demens; for folk som rammes kan være pinlig klar over at noe er galt, men de har ikke kontroll, de makter ikke å forandre det, og de skjønner ikke sammenhenger mer. De kan miste evnen til å spise selv - faktisk til å tygge og svelge! - de kan glemme at de har barn, og evt hvor gamle de er, og det å SE den smerten i øynene deres når de har små øyeblikk av "klarhet" eller hvor de skjønner at de har endret seg, det er forferdelig vondt. Sånne ting er for meg mye verre enn å se noen dø av kreft, selv smertefull kreft. Og det er spesielt vondt å se "unge" folk (under 80) rammes av demens på den måten. Det er tross alt en sykdom som etterhvert "går til kroppen" og gjør de mer og mer pleietrengende nettopp fordi de ikke evner å koble i hjernen selv. Smerten i øynene deres er så utrolig mye verre enn en kreftpasient, og den kan heller aldri fjernes ved bruk av morfin eller annen smertestillende...

[Aya]

Ingvild - jeg synes ikke det du sier er en digresjon jeg! Jeg synes det er med i hele bildet, og jeg synes man MÅ ha med hele bildet om man skal kunne vurdere dette på en realistisk måte.

Jeg synes det virker som de fleste av dere som svarer ubetinget ja til spørsmålet mener at det først og fremst skal være en mulighet ved uhelbredelig fysisk sykdom, som vil føre til døden og som vil innebære mye smerte? Hvordan man stiller seg til dette spørsmålet har kanskje noe med hva man vurderer som "det aller verste som kan skje" å gjøre også, tenker jeg. For noen vil vanvittige smerter være det aller verste, for andre er det mye mer skremmende med alvorlig psykisk sykdom, demens eller lignende - sykdommer hvor en mister seg selv. For meg er det iallefall vanskelig å skulle si at ja, en kreftpasient skal få velge å dø, mens en ung mor med tidlig alzheimer ikke skal få velge det. Det skillet der blir fryktelig vanskelig å sette.

[KarpeSkrotum]

Jeg kunne skrevet under i dag på at jeg ville ha hatt aktiv dødshjelp når den tid kommer. Kunne gjort det samme med f.eks gitte tidsrom. Når jeg da en gang ligger der og er full av kreft elns, så kunne jeg ha gjort det samme og da er det vel ikke noen tvil om hva jeg har villet og at det har vært et overveid valg og ikke en innskytelse pga f.eks depresjonstanker der å da.

Problemet slik jeg ser det er når man ikke der og da er istand til å si ifra pga f.eks 'grønsak' etter en bilulykke og at man da ikke vet om man fortsatt mener man vil ha hjelp eller ei selv om man tidligere skrev under når man var ved sine fulle fem.