Gå til innhold
Hundesonen.no

Da har Dina faktisk bitt...


Midas

Recommended Posts

Selv trives jeg veldig godt med Jon Snøfugl og Kathrin Höner på Heimdal. Det etterpå kan jeg ikke si så mye om...

Enig, de på Heimdal er flinke :ahappy: Jeg har vært med å avlivet hund der selv (for en del år siden men..) og det var veldig fint. De har ett eget rom de bruker og der får man være med hunden så lenge man vil og ta farvel etterpå, og man slipper å gå ut gjennom venterommet etterpå, noe som kan være greit i en sånn situasjon. Alt var veldig rolig og fint.

Stor klem til deg! Utrolig tøft dette, men sånn det høres ut så gjør du virkelig det riktige og jeg tror faktisk ikke du kommer til å angre, bare føle at dette var det riktige valget :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 167
  • Created
  • Siste svar

Du kommer nok til og vær trist og lei deg, men jeg tror ikke du kommer til og angre, etter en liten "sorgperiode" kommer du nok til og se ting litt klarere og se at det du gjorde var det rette :ahappy:

Nå får du Midas og kose deg med i tiden framover.

Ser du er i trondheim, er bare og sifra om du vill gå en tur eller noe slikt med meg og Milla med Midas :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri angret på at jeg tok Z. Det jeg angret på var at jeg tok han så sent... Klart det var tungt og jeg bebreidet meg selv en god del, men til syvende og sist, så var det så utrolig godt å slippe "trykket" hans.

Samme her. Har ikke angret på at jeg tok mine heller.

Marit- føler så med deg. Men jeg tror nok dette er det beste for henne også, jeg. Varm klem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri angret på at jeg tok Z. Det jeg angret på var at jeg tok han så sent... Klart det var tungt og jeg bebreidet meg selv en god del, men til syvende og sist, så var det så utrolig godt å slippe "trykket" hans.

Var akkurat slik jeg hadde det også, etter jeg tok Rex.

Føler virkelig med deg, for det er ikke lett uansett hvor "riktig" man føler det :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler virkelig med deg. Dette er det værste man gjør som hundeeier, det er et grusomt ansvar å ha. Jeg var i en lignende situasjon for ett år siden, så vet hvor utrolig vanskelig og umulig det kjennes ut. Man knytter seg så utrolig, nesten overnaturlig, til disse hundene som har plager eller issues av noen slag. Man jobber så mye med dem og de kommer kanskje litt ekstra under huden på oss.

Selv valgte jeg å omplassere. Jeg skal ikke skrive noe om det nå, faktisk er det enda smertefult og slitsomt, så jeg har ikke orket å skrive noe om det her på sonen. Men det jeg kjente når avgjørelsen var tatt, var en enorm lettelse. Det var så godt å få det ut av verden. Slappe av, senke skuldrene og puste igjen. Det halve året uten hund så jeg virkelig hvor mye Arn hadde krevd av meg. Hvor unaturlig mye, egentlig, og hvor anspent jeg hadde vært. Jeg ser det bare nå som jeg har en frisk og velfungerende hund. Det er noe helt annet. Helt, helt annet. Det er gøy å ha hund nå! Så det jeg kan si er at på andre siden av smerten og sorgen, der ventet det lettelse og glede på meg. Jeg var så heldig at jeg hadde noen få gode hundevenner rundt meg som minnet meg på dette i den vanskelige prosessen. Det var vanskelig å tro på det da, men de hadde rett.

:ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv trives jeg veldig godt med Jon Snøfugl og Kathrin Höner på Heimdal. Det etterpå kan jeg ikke si så mye om...

Signeres, Heimdal er veldig greie! Har ikke prøvd de på avliving, men til mye annet. Orkdal dyreklinikk er fine på avliving også om du skulle være i det området..Jeg har kun avliva en hund i trondheim, da dro jeg på Trøndelag dyreklinikk, og det var IKKE en god opplevelse...

Nå begynner dette å bli over 5 år siden, men den gangen sa jeg at jeg ville ha asken med meg hjem, og den kom i posten en stund siden.. Jeg har enda ikke åpnet pakken, og ikke klart å begrave henne.. Så den neste jeg måtte avlive tok jeg ikke hjem asken, klarte ikke tenke ut et sted nært nok oss som jeg kunne være heeelt sikker på at aldri ble gravd i....

Føler veldig med deg :ahappy::lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff, jeg føler med deg, og ønsker deg og dere alt godt gjennom en vanskelig avgjørelse og tiden etterpå :ahappy:

En fattig trøst er at dette er det beste for både henne, deg og de rundt dere - dere slipper alle mye engstelse, påpasselighet og "stress".

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv trives jeg veldig godt med Jon Snøfugl og Kathrin Höner på Heimdal. Det etterpå kan jeg ikke si så mye om...

Heimdal dyreklinikk og strinda smådyrklinikk har jeg avlivet hunder på og har god erfaring med begge. På begge stedene får du (selvfølgelig) et eget rom slik at du kan sitte ei stund etterpå om du ønsker pluss at du slipper å gå gjennom venterommet før og etter.

Skjønner at du har det helt j**vlig nå,men det blir bedre,sånn etterhvert... :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først av alt en stor klem, det er ikke lett å ta den avgjørelsen - uansett årsak! En føler seg som en bøddel og leter desperat etter en annen utvei, håper det er noe uprøvd som står igjen. Vi har måttet ta farvel til et titalls hunder etter hvert, og det blir aldri noe enklere, uansett alder eller situasjon. Du mister en venn, simpelthen.

Jeg vet ikke om det er sammenlignbart for deg, men for tre år siden var vi hos veterinær med ei tispe som hadde begynt å halte og fått en kul på bakbeinet. Det viste seg å være kreft, og det var kommet for langt til at vi kunne gjøre noe. Dette var 16. desember, og veterinær sa vi kunne få nok smertestillende til at Embi kom seg gjennom jula så vi slapp å ta henne rett før en høytid. Pappa og jeg diskuterte saken i maks ett minutt, og var skjønt enig om at nei, det tjener ingen å utsette det. Embi har ikke noe forhold til jula, vi vil bare gå og titte på henne med vemod og vite at hun snart er borte, og hun er syk og har smerter. Det eneste rette er å la henne slippe.

Selvfølgelig ble jula rar, det manglet jo en. Men det føltes veldig rett, at vi ikke var egoister og beholdt henne fjorten dager til fordi det var jul. Det er bare en - unødvendig - utsettelse.

Det er i hvert fall min erfaring og mening, om det kan være til noen hjelp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vil bare sende en stor klem. :wub: :wub:

Jeg har angret veldig på avlivning, men samtidig vet jeg at det var riktig. Angeren er vond, men lettelsen når man slipper å bekymre seg mer, er god. Er først da man kjenner hvor mye man faktisk HAR bekymret seg, og fulgt med.

:wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er også oppe i et tosifret antall hunder man har måttet ta en slik avgjørelse for, og jeg synes likevel den er veldig vanskelig. Man blir liksom aldri "vant" til det.

Jeg mener, sånn helt personlig, at siden man sliter så fælt med den avgjørelsen på forhånd så er det langt mer en form for lettelse (kanskje litt feil ord, men...) man kjenner når det er gjort.

Jeg tror heller ikke at man skal være så redd for å angre - gjort er gjort, og så lenge man er skråsikker på forhånd, så må man også innstille seg på å tenke slik når det er gjort.

En som er død lider ikke, og nå er det engang slik at vi kan bestemme dette over våre dyr. Kall det leke Gud eller kall det barmhjertighet - de SKAL ha det godt så lenge de lever, og vi forplikter oss også å gi de en verdig avslutning.

Du kjenner inne i deg hva som er riktig for deg. Jeg er litt sånn - har man vel bestemt seg så vil jeg gjøre det umiddelbart. Det blir ikke noen mindre sorg av å gå og kikke på hunden og tenke sånne vonde tanker... Sorgen er enklere å takle, synes jeg.

Men uansett hva du gjør - det er lov å sørge!

Susanne

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har fulgt med på denne tråden og har hatt planer om å svare deg, men det er jammen ikke lett å vite hva man skal si... Jeg føler så uendelig mye med deg og jeg veit hvordan du har det.. Jeg tok Rikke før hun beit noen, men hun begynte å bite etter folk hun kjente godt, helt uprovosert. Hun hadde også en del issues fra før, så til slutt tok jeg den tøffe avgjørelsen.

Jeg skal ikke si hvordan du kommer til å føle det etterpå, men for min del var det mange følelser i sving.

Jeg angret. Spesielt rett etter at sprøyta var satt.

Jeg var letta. Nå fikk hun fred.

Jeg var sint på oppdretter fordi hun hadde gitt Rikke en så dårlig start.

Men jeg visste innerst inne at det var den rette avgjørelsen. Jeg kunne beholdt henne lenger, men det hadde vært egoistisk. Jeg kunne omplassert henne, men det hadde blitt tortur for bikkja.

Det er ikke en enkel avgjørelse, det gjør forferdelig vondt. Men det blir bedre og da kommer du til å være veldig glad for valget du tok. Da kan du sitte ned å se på bilder av henne og minnes alle de fine tingene dere gjorde sammen! Hvor søt, rar og sjarmerende hun var og så koser du deg med det. Da skal du ikke tenke på de negative sidene. Bare kos deg med minnene! Det føles ihvertfall veldig godt for min del :wub:

Når det gjelder akkurat delen hos dyrlegen. Jeg klarte ikke å bestille time, så jeg fikk min beste venninne til å gjøre det for meg. Hun var også med meg og det er veldig godt med en god venn i en sånn situasjon. Jeg tror det er likt hos alle dyrleger, du kan velge å enten få med deg hunden hjem, sende den til felleskremasjon eller separat kremasjon. Velger du den siste så kan du bestille en urne fra dyrlegen som du senere får henne tilbake i. Det valgte jeg og det er jeg utrolig glad for. Nå er hun liksom alltid hos meg. Det er uten tvil min mest verdifulle gjenstand!

Jeg veit ikke helt om jeg gjorde dette bedre eller værre for deg, men jeg ville bare dele min erfaring med deg. Uansett når du velger å gjøre det, så støtter jeg deg fullt ut og du får mine varmeste tanker. :wub::wub:

Det kommer til å gå veldig bra. Husk at du har Midas å komme hjem til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så vondt at ingen ord kan beskrive...

Men nå har min elskede prinsesse Dina fått sin hvile. Hun sover nå, og ingen kan skremme henne lenger...

Jeg har det så vondt at hjertet ikke kan ta inn all smerten... Jeg har aldri i mitt liv tatt en så smertefull avgjørelse før...

Likevel vet jeg at nå har hun fred. Hun har tuslet over regnbuebroen til alle de andre vi savner...

Det er ingen trøst for meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå igjennom dagen uten min vakre lille jente.

Sov godt Dina. Du var alt for meg, og jeg vil aldri glemme deg, eller smerten det var å slippe deg fri. Jeg håper du tilgir meg...

:rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er så vondt at ingen ord kan beskrive...

Men nå har min elskede prinsesse Dina fått sin hvile. Hun sover nå, og ingen kan skremme henne lenger...

Jeg har det så vondt at hjertet ikke kan ta inn all smerten... Jeg har aldri i mitt liv tatt en så smertefull avgjørelse før...

Likevel vet jeg at nå har hun fred. Hun har tuslet over regnbuebroen til alle de andre vi savner...

Det er ingen trøst for meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå igjennom dagen uten min vakre lille jente.

Sov godt Dina. Du var alt for meg, og jeg vil aldri glemme deg, eller smerten det var å slippe deg fri. Jeg håper du tilgir meg...

:rolleyes2:

:huh:

Ord blir så fattige når man er nødt til å ta en slik avgjørelse som du har tatt.

Men jeg tviler ikke på at i det lange løp så var nok dette det beste for både Dina, deg og Midas.

:aww:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • @MaskotMen alt det du nevner høres ut som amerikanske og europeiske trender. Selv om det såklart er mange som følger ulike sosiale media internasjonalt, så er det ofte ikke representativt for hva som faktisk beveger seg og skjer i de aktive hundetreningsmiljøene i Norge. Heldigvis. Dessuten, om du søker på begrep som "positive reinforcement" "fearfree" etc, så får du garantert masse innhold da også. Det handler litt om hva man velger å fokusere på, følge, og lytte til. Til en viss grad kan det være nyttig å følge med på hva som beveger seg utenfor egne kretser også, men det kan være greit å være litt bevisst på hvordan algoritmer fungerer i sosiale media. Samt at det du ser på blir også vist til din krets, så det spres ytterligere.
    • Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord.  Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig.  Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på.    Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham.  Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av:  ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved.  Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis.  Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted.  På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen:  Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer.  Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening.  Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp.  Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker. 
    • Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer.  Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten.  Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening.  Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time. 
    • Det var trist å høre, han var ung? (Heh, sjekket bloggen din, det er visst jeg som er gammel. Men trist likevel.) Ifølge Akkurat nå er det noen "motreaksjoner" mot den positive trenden:  Nå er det noen år siden jeg var aktivt inne i noe treningsmiljø selv, men jeg tenker jo at Canis og klikkertrening/positiv forsterkning fortsatt er greia, og jeg ville nå gått til de samme bøkene som for ti år siden. Men klart, noen endringer er det nok og sikkert noen nye flinke guruer kommet til, så håper noen kan bidra der!
    • Det er nå to år siden Pax vandret videre, og vi (jeg) har begynt å planlegge ny valp.  De siste årene har gått mye til småbarn, jobb og hus, så jeg har ikke fulgt noe særlig med på hva som går for seg i hundemiljøet. Det må jeg gjøre noe med, og derfor spør jeg dere på Sonen om hjelp til oppdatering. Hvis du skulle anbefalt meg, en kommende valpespekulant, noen ressurser, creators på sosiale medier jeg kan følge, bøker å lese, treningsmetoder, trender/diskusjoner som er sentrale, hva som helst egentlig, hva skulle det vært? Er det noen tema som er kontroversielle eller er alt bare fryd og gammen? Har Cæsar Millan kommet tilbake eller har verden gått videre? Hva bør jeg sjekke ut? Hva bør jeg holde meg langt unna?   
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...