Gå til innhold
Hundesonen.no

Da har Dina faktisk bitt...


Midas

Recommended Posts

Skrevet

Selv trives jeg veldig godt med Jon Snøfugl og Kathrin Höner på Heimdal. Det etterpå kan jeg ikke si så mye om...

Enig, de på Heimdal er flinke :ahappy: Jeg har vært med å avlivet hund der selv (for en del år siden men..) og det var veldig fint. De har ett eget rom de bruker og der får man være med hunden så lenge man vil og ta farvel etterpå, og man slipper å gå ut gjennom venterommet etterpå, noe som kan være greit i en sånn situasjon. Alt var veldig rolig og fint.

Stor klem til deg! Utrolig tøft dette, men sånn det høres ut så gjør du virkelig det riktige og jeg tror faktisk ikke du kommer til å angre, bare føle at dette var det riktige valget :lol:

  • Svar 167
  • Created
  • Siste svar
Skrevet

Du kommer nok til og vær trist og lei deg, men jeg tror ikke du kommer til og angre, etter en liten "sorgperiode" kommer du nok til og se ting litt klarere og se at det du gjorde var det rette :ahappy:

Nå får du Midas og kose deg med i tiden framover.

Ser du er i trondheim, er bare og sifra om du vill gå en tur eller noe slikt med meg og Milla med Midas :lol:

Skrevet

Jeg har aldri angret på at jeg tok Z. Det jeg angret på var at jeg tok han så sent... Klart det var tungt og jeg bebreidet meg selv en god del, men til syvende og sist, så var det så utrolig godt å slippe "trykket" hans.

Samme her. Har ikke angret på at jeg tok mine heller.

Marit- føler så med deg. Men jeg tror nok dette er det beste for henne også, jeg. Varm klem.

Skrevet

Uff så trist lesning :ahappy: Må bare si at jeg føler med deg, og det er nok det beste alternativet å la henne slippe mer stress, også for din del. Det vil føles j*vlig i begynnelsen, men etterhvert vil du skjønne at det var riktig. :lol:

Skrevet

Jeg har aldri angret på at jeg tok Z. Det jeg angret på var at jeg tok han så sent... Klart det var tungt og jeg bebreidet meg selv en god del, men til syvende og sist, så var det så utrolig godt å slippe "trykket" hans.

Var akkurat slik jeg hadde det også, etter jeg tok Rex.

Føler virkelig med deg, for det er ikke lett uansett hvor "riktig" man føler det :ahappy:

Skrevet

Føler virkelig med deg. Dette er det værste man gjør som hundeeier, det er et grusomt ansvar å ha. Jeg var i en lignende situasjon for ett år siden, så vet hvor utrolig vanskelig og umulig det kjennes ut. Man knytter seg så utrolig, nesten overnaturlig, til disse hundene som har plager eller issues av noen slag. Man jobber så mye med dem og de kommer kanskje litt ekstra under huden på oss.

Selv valgte jeg å omplassere. Jeg skal ikke skrive noe om det nå, faktisk er det enda smertefult og slitsomt, så jeg har ikke orket å skrive noe om det her på sonen. Men det jeg kjente når avgjørelsen var tatt, var en enorm lettelse. Det var så godt å få det ut av verden. Slappe av, senke skuldrene og puste igjen. Det halve året uten hund så jeg virkelig hvor mye Arn hadde krevd av meg. Hvor unaturlig mye, egentlig, og hvor anspent jeg hadde vært. Jeg ser det bare nå som jeg har en frisk og velfungerende hund. Det er noe helt annet. Helt, helt annet. Det er gøy å ha hund nå! Så det jeg kan si er at på andre siden av smerten og sorgen, der ventet det lettelse og glede på meg. Jeg var så heldig at jeg hadde noen få gode hundevenner rundt meg som minnet meg på dette i den vanskelige prosessen. Det var vanskelig å tro på det da, men de hadde rett.

:ahappy:

Skrevet

Selv trives jeg veldig godt med Jon Snøfugl og Kathrin Höner på Heimdal. Det etterpå kan jeg ikke si så mye om...

Signeres, Heimdal er veldig greie! Har ikke prøvd de på avliving, men til mye annet. Orkdal dyreklinikk er fine på avliving også om du skulle være i det området..Jeg har kun avliva en hund i trondheim, da dro jeg på Trøndelag dyreklinikk, og det var IKKE en god opplevelse...

Nå begynner dette å bli over 5 år siden, men den gangen sa jeg at jeg ville ha asken med meg hjem, og den kom i posten en stund siden.. Jeg har enda ikke åpnet pakken, og ikke klart å begrave henne.. Så den neste jeg måtte avlive tok jeg ikke hjem asken, klarte ikke tenke ut et sted nært nok oss som jeg kunne være heeelt sikker på at aldri ble gravd i....

Føler veldig med deg :ahappy::lol:

Skrevet

? :ahappy:

Jeg vet godt at dette ikke er en tråd for humor,men du skrev om problem"barn"....

Jeg lo ikke av situasjonen til Marit,bare for å ha sagt det.

Skrevet

Uff, jeg føler med deg, og ønsker deg og dere alt godt gjennom en vanskelig avgjørelse og tiden etterpå :ahappy:

En fattig trøst er at dette er det beste for både henne, deg og de rundt dere - dere slipper alle mye engstelse, påpasselighet og "stress".

Skrevet

Selv trives jeg veldig godt med Jon Snøfugl og Kathrin Höner på Heimdal. Det etterpå kan jeg ikke si så mye om...

Heimdal dyreklinikk og strinda smådyrklinikk har jeg avlivet hunder på og har god erfaring med begge. På begge stedene får du (selvfølgelig) et eget rom slik at du kan sitte ei stund etterpå om du ønsker pluss at du slipper å gå gjennom venterommet før og etter.

Skjønner at du har det helt j**vlig nå,men det blir bedre,sånn etterhvert... :ahappy:

Skrevet

Først av alt en stor klem, det er ikke lett å ta den avgjørelsen - uansett årsak! En føler seg som en bøddel og leter desperat etter en annen utvei, håper det er noe uprøvd som står igjen. Vi har måttet ta farvel til et titalls hunder etter hvert, og det blir aldri noe enklere, uansett alder eller situasjon. Du mister en venn, simpelthen.

Jeg vet ikke om det er sammenlignbart for deg, men for tre år siden var vi hos veterinær med ei tispe som hadde begynt å halte og fått en kul på bakbeinet. Det viste seg å være kreft, og det var kommet for langt til at vi kunne gjøre noe. Dette var 16. desember, og veterinær sa vi kunne få nok smertestillende til at Embi kom seg gjennom jula så vi slapp å ta henne rett før en høytid. Pappa og jeg diskuterte saken i maks ett minutt, og var skjønt enig om at nei, det tjener ingen å utsette det. Embi har ikke noe forhold til jula, vi vil bare gå og titte på henne med vemod og vite at hun snart er borte, og hun er syk og har smerter. Det eneste rette er å la henne slippe.

Selvfølgelig ble jula rar, det manglet jo en. Men det føltes veldig rett, at vi ikke var egoister og beholdt henne fjorten dager til fordi det var jul. Det er bare en - unødvendig - utsettelse.

Det er i hvert fall min erfaring og mening, om det kan være til noen hjelp.

Skrevet

Vil bare sende en stor klem. :wub: :wub:

Jeg har angret veldig på avlivning, men samtidig vet jeg at det var riktig. Angeren er vond, men lettelsen når man slipper å bekymre seg mer, er god. Er først da man kjenner hvor mye man faktisk HAR bekymret seg, og fulgt med.

:wub:

Skrevet

Jeg er også oppe i et tosifret antall hunder man har måttet ta en slik avgjørelse for, og jeg synes likevel den er veldig vanskelig. Man blir liksom aldri "vant" til det.

Jeg mener, sånn helt personlig, at siden man sliter så fælt med den avgjørelsen på forhånd så er det langt mer en form for lettelse (kanskje litt feil ord, men...) man kjenner når det er gjort.

Jeg tror heller ikke at man skal være så redd for å angre - gjort er gjort, og så lenge man er skråsikker på forhånd, så må man også innstille seg på å tenke slik når det er gjort.

En som er død lider ikke, og nå er det engang slik at vi kan bestemme dette over våre dyr. Kall det leke Gud eller kall det barmhjertighet - de SKAL ha det godt så lenge de lever, og vi forplikter oss også å gi de en verdig avslutning.

Du kjenner inne i deg hva som er riktig for deg. Jeg er litt sånn - har man vel bestemt seg så vil jeg gjøre det umiddelbart. Det blir ikke noen mindre sorg av å gå og kikke på hunden og tenke sånne vonde tanker... Sorgen er enklere å takle, synes jeg.

Men uansett hva du gjør - det er lov å sørge!

Susanne

Skrevet

Jeg har fulgt med på denne tråden og har hatt planer om å svare deg, men det er jammen ikke lett å vite hva man skal si... Jeg føler så uendelig mye med deg og jeg veit hvordan du har det.. Jeg tok Rikke før hun beit noen, men hun begynte å bite etter folk hun kjente godt, helt uprovosert. Hun hadde også en del issues fra før, så til slutt tok jeg den tøffe avgjørelsen.

Jeg skal ikke si hvordan du kommer til å føle det etterpå, men for min del var det mange følelser i sving.

Jeg angret. Spesielt rett etter at sprøyta var satt.

Jeg var letta. Nå fikk hun fred.

Jeg var sint på oppdretter fordi hun hadde gitt Rikke en så dårlig start.

Men jeg visste innerst inne at det var den rette avgjørelsen. Jeg kunne beholdt henne lenger, men det hadde vært egoistisk. Jeg kunne omplassert henne, men det hadde blitt tortur for bikkja.

Det er ikke en enkel avgjørelse, det gjør forferdelig vondt. Men det blir bedre og da kommer du til å være veldig glad for valget du tok. Da kan du sitte ned å se på bilder av henne og minnes alle de fine tingene dere gjorde sammen! Hvor søt, rar og sjarmerende hun var og så koser du deg med det. Da skal du ikke tenke på de negative sidene. Bare kos deg med minnene! Det føles ihvertfall veldig godt for min del :wub:

Når det gjelder akkurat delen hos dyrlegen. Jeg klarte ikke å bestille time, så jeg fikk min beste venninne til å gjøre det for meg. Hun var også med meg og det er veldig godt med en god venn i en sånn situasjon. Jeg tror det er likt hos alle dyrleger, du kan velge å enten få med deg hunden hjem, sende den til felleskremasjon eller separat kremasjon. Velger du den siste så kan du bestille en urne fra dyrlegen som du senere får henne tilbake i. Det valgte jeg og det er jeg utrolig glad for. Nå er hun liksom alltid hos meg. Det er uten tvil min mest verdifulle gjenstand!

Jeg veit ikke helt om jeg gjorde dette bedre eller værre for deg, men jeg ville bare dele min erfaring med deg. Uansett når du velger å gjøre det, så støtter jeg deg fullt ut og du får mine varmeste tanker. :wub::wub:

Det kommer til å gå veldig bra. Husk at du har Midas å komme hjem til.

Skrevet

Så kjempe trist å lese! Det triller tårer her.. Glad deg ikke er meg det gjelder, uff. Håper at du ikke vil angre, og at dette er den rette løsningen! En god klem til deg :wub:

Skrevet

Det er så vondt at ingen ord kan beskrive...

Men nå har min elskede prinsesse Dina fått sin hvile. Hun sover nå, og ingen kan skremme henne lenger...

Jeg har det så vondt at hjertet ikke kan ta inn all smerten... Jeg har aldri i mitt liv tatt en så smertefull avgjørelse før...

Likevel vet jeg at nå har hun fred. Hun har tuslet over regnbuebroen til alle de andre vi savner...

Det er ingen trøst for meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå igjennom dagen uten min vakre lille jente.

Sov godt Dina. Du var alt for meg, og jeg vil aldri glemme deg, eller smerten det var å slippe deg fri. Jeg håper du tilgir meg...

:rolleyes2:

Skrevet

Det er så vondt at ingen ord kan beskrive...

Men nå har min elskede prinsesse Dina fått sin hvile. Hun sover nå, og ingen kan skremme henne lenger...

Jeg har det så vondt at hjertet ikke kan ta inn all smerten... Jeg har aldri i mitt liv tatt en så smertefull avgjørelse før...

Likevel vet jeg at nå har hun fred. Hun har tuslet over regnbuebroen til alle de andre vi savner...

Det er ingen trøst for meg, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå igjennom dagen uten min vakre lille jente.

Sov godt Dina. Du var alt for meg, og jeg vil aldri glemme deg, eller smerten det var å slippe deg fri. Jeg håper du tilgir meg...

:rolleyes2:

:huh:

Ord blir så fattige når man er nødt til å ta en slik avgjørelse som du har tatt.

Men jeg tviler ikke på at i det lange løp så var nok dette det beste for både Dina, deg og Midas.

:aww:

Skrevet

Uff Marit! Jeg føler med deg *klem* Prøvde å skrive noe trøstende, men som Mika sier, ord blir så fattige. Ta vare på deg selv og Midas nå *fortsetter på samme klemmen*

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...