Hipp som happ?

[xxx12345]

Med utgangspunkt i dette:

Hva er det som er så strålende ved denne rasen at du ikke heller kan ta en annen rase.... Det er nok av andre raser og nok av hunder på Finn. Sjekk også med raseklubbens hjemmeside. Her bør du finne andre oppdrettere og det er da godt mulig at noen har valper til salgs.

Er vi i overkant fokusert på hva slags raser og hva slags hunder vi er ute etter?

Edit:

Det har ikke så mye med nevnte tråd og gjøre, var bare utsagnet jeg stusset litt på. F eks ta meg selv. Jeg er ute etter sort dvergschnauzer - ikke salt/pepper, ikke sort/sølv, ikke hvit, men sort. Det er jo den samme rasen, kun fargepreferanse. Er dette for sneversynt av meg? De andre fargene, og også helt sikkert andre raser, oppfyller jo alle mine krav til raseegenskaper. Andre her er også svorne raseentusiaster -

Men - med mindre man har planer om avl og forbedring av en rase: bør man ikke se på enkelt hunder? Finne en valp man trives med? En hund man kan samarbeide med? Uten å henge seg opp i rase?

[SoppenCamilla]

Wow, dette var en veldig lite beskrivende emnetittel, og etter å ha lest innlegget ditt, så er jeg fortsatt ikke helt med på hvor du vil hen? Jeg føler at det er en tråd jeg bør lese først, at dette var tatt litt ut av sammenheng?

[Tonje]

Nå vet ikke jeg hvilken tråd det der kommer fra,men nei, jeg synes vel heller at det oftere går andre veien,at folk er for LITE klare på hva slags rase og hundehold de burde ha. Samtidig så greier jeg ikke helt forstå folk som kun liker en rase og som heller er hundeløs enn å velge noe annet blandt alle de flotte rasene som finnes. Men det er nå meg.

[Gjest]

Litt usikker på hvor du vil... MEN... Jeg tror man skal være litt sneversynt, men kanskje mer på egenskaper enn på utseende. Når man begynner letingen etter den perfekte hund, kan man ikke bare begynne i den ene enden av hundepopulasjonen og jobbe seg igjennom, man gjør det veldig mye enklere for seg selv hvis man er klar på hva man vil ha, finner en rase som oppfyller kriteriene både i forhold til bruksegenskaper og utseende, og SÅ ser på individet. For det er selvsagt også viktig. Men det at vi har raser gjør det veldig mye enklere å finne en hund man trives med, fordi forskjellige raser passer til forskjellige typer mennesker... Og man tenker jo gjerne likt også om det er en blanding man ser på; har man et veldig passivt liv, og liker å ligge på sofaen, vil man gjerne ha en hund som passer til det, og da går man ikke i utgangspunktet for en blanding av flat og bc f.eks. Men man penser seg inn på noen hunder som er blanding av de egenskapene (rasene) man syns passer, og SÅ velger man individ...

Jeg syns man skal være fokusert på hva slags rase/hund man er ute etter, det er jo grunnlaget for å kunne gi en hund det den trenger. Jeg mener ikke at man på død og liv skal henge seg opp i EN rase, for det er sikkert mange raser som kan passe til en type bruk, og mange kan nok ha nytte av å åpne øynene litt. Men raser og rasepreferanser er jo en veiledning på en måte. Det å ha en rase går jo ikke bare på avl osv. Avlen er jo ofte for å opprettholde en rase med et sett med egenskaper som passer for en spesiell gruppe mennesker. Det er kun noen få innen hver rase som faktisk jobber for å opprettholde rasen, alle de andre "høster jo fruktene" av oppdretternes arbeid for å få en hund som kan brukes til noe spesielt, og det er jo sånn det er ment å være--

[MonicaT]

Jeg tenker litt sånn at om man har funnet en rase man trives med, hvorfor skal man da bytte om man ikke vil ?

Såklart det finnes masse flotte raser der ute, men om man er fornøyd så er det jo ingen grunn til å bytte. Nå kan det jo selvsagt være individ forskjeller, så nesten hund av samme rase trenger jo ikke bli lik den første man hadde.

Jeg er eks veldig fornøyd med Breton og har ingen planer eller lyst til å prøve en annen fuglehund. Da vil jeg heller prøve andre linjer etc.

Veldig enig med Marianne sitt innlegg. En del førstegangs kjøpere starter i feil ende med å se på utseende og ikke egenskap. Hva skal jeg ha hunden til og deretter plukke rase og velge den man tror passer best.

Om man "bare" skal ha en familiehund så er det kanskje litt hipp som happ hva man velger innen for den sjanger eller om det er blandingshund.Da skal man liksom "bare" ha en hund ( og ikke at det er noe feil ).

[Gjest]

Om man "bare" skal ha en familiehund så er det kanskje litt hipp som happ hva man velger innen for den sjanger eller om det er blandingshund.Da skal man liksom "bare" ha en hund ( og ikke at det er noe feil ).

Men allikevel bruker man jo kunnskap om rasene (med eller uten blanding med andre) for å finne et utgangspunkt som passer deg, ikke sant... Selv om det "bare" skal være en familiehund. Og som du sier, hvis man HAR funnet en rase som passer perfekt, så er det jo ingen grunn til å bytte hvis ikke man føler for det. Men det ER nok enkelte som totoalt "forelsker" seg i en rase (utseende) men som egentlig ikke passer til egenskaper og personlighet, men som allikevel tviholder på den rasen gjennom mange hunder, selv om de kunne fått et mye mer harmonisk hundeliv med en som matchet litt bedre...

(Se bare på meg, som egentlig har flat som favoritt, men som innser at jeg alene ikke kan gi en flat (hann, for tispe er ikke aktuelt akkurat nå) alt den trenger. Så jeg valgte kooiker, som krever mye, men mest psykisk, og det fysiske er helt på mitt nivå fordi det er en litt mindre str.)

[meika]

Tja, jeg har en blanding Border Collie/Golden og jeg liker igrunn ingen av rasene. Jeg sa for senest et år sia at jeg ALDRI skulle ha en hund som gjeter.. Men så møtte jeg på verdens søteste og mest understimulerte valp og hun ble min etter noen mnd da eierne så seg lei på at hun spiste og ødela alt av invetar..

Jeg er egentlig utrolig lat, jeg er ikke så glad i å gå lange turer mer en en gang i uka, jeg syntes det er vledig gøy å trene og konkurrere men det går periodevis.. Nå MÅ jeg ut å gå lange turer hver dag og bruke flere timer på trening og stimulering.

Hadde jeg ikke vært så bløthjerta hadde jeg uten tvil valgt en rase som passer mieg bedre så jeg slipper å rette meg så til de grader etter hundens behov (missforstå meg rett, jeg ELSKER hunden min og skal ha henne til hun dør.. men etter det blir det nok en laid-back rase)

Så jeg syntes det er veldig fint at folk er rasebevisste og finner den rasen som passer best for enselv!

[SFX]

Jeg kunne sikkert trivdes med mange raser, det finnes tross alt borti 400 forskjellige, og jeg nekter å tro at min rase er så pokkers unik. For meg handler det om hele pakka - jeg kjenner rasen på godt og vondt, jeg er aktiv i rasemiljøet og har mange venner der (dog har jeg jo også fått vennskap i andre raser etter hvert også), jeg kjenner rasens svakheter, jeg kjenner linjer og har masse kunnskap om rasen jeg ikke tenker over - som er viktig for meg når jeg skal velge oppdretter og valp, når jeg skal velge avlshannhund.

Det slår meg som innmari mye arbeid å skulle sette seg for meg tilstrekkelig inn i en ny rase, slik at jeg kan gjøre et fornuftig kjøp. Men så vil jo ikke jeg bare ha en familiehund.

Derimot regner jeg med å "produsere" familiehunder, og ta imot folk som "bare skal ha seg en hund". Og jeg er veldig bevisst på at de som ønsker seg berner faktisk vet hva slags rase de får i huset, at mine valpekjøpere skal være best mulig forberedt, og ikke bare har falt for en stor og vakker bamse. Jeg har sett flere starte med berner og gå over til en annen rase etterpå fordi den passer bedre - og motsatt. Selvfølgelig kan interesser, ønsker, behov og bevissthet endres i løpet av et flere år langt hundehold. Men jeg mener at oppdrettere har et ansvar for å si nei til valpekjøpere som ikke virker som om har valgt rett rase, og bidra til at valpekjøper blir bedre kjent med rasen - på godt og vondt. En oppdretter som ikke kan si noe negativt om sin rase, kjenner ikke sin rase. Det samme gjelder linjene og avlsdyrene, en skal kunne si noe positivt og negativt.

[Raksha]

Jeg er jo en sånn ubestemmelig sak som ikke klarer å lande på en rase. Er en grunn til at jeg har tre hunder av tre forskjellige raser i hus, og av 7 hunder, så har jeg enda ikke hatt samme rase to ganger. Og kunne egentlig tenke meg å ha alle de forskjellige rasene igjen.

Jeg tror at mange kunne tjent på å la være å se seg blind på raser, eller farger, men samtidig så er det jo det som er fordelen med å ha mange raser og farger å velge mellom. Man kan følge preferansene sine. Og rasers særpreg er jo ofte det som fenger interessen ved rasen og får en til å sjekke mer ut.

[Nirm]

Det er garantert et mye større utvalg i raser dersom man ikke har så store konkurransemål med hundeholdet sitt annet enn utstilling, en trivelig turkamerat og familiehund. Da er spekteret så mye større, og man kan antakelig blir fornøyd med mange forskjellige raser.

Men dersom man sikter seg inn mot konkurranser på høyere nivå, rypejakt, elghundjakt etc, så begrenser rasevalget seg ganske så mye. Om du ønsker å jakte elg, så trur jeg du kommer til å bli veldig skuffet om du kjøper deg en pekingneser, så det er nok ikke helt det samme hva man velger da. Samme med andre hundesporter på toppnivå. Enkelte raser vil du mest sannsynelig aldri nå opp i elite lydighet, A bruks, klare å ta IPO3 prøve med etc. Så det er ikke "hipp som happ" hva man havner med da akkurat.

[pippin]

Jeg var slik at jeg først kikket på utseende til hunder for å se om jeg likte de. Ja teit kanskje, men det er da det første man legger merke til hos en hund! Jeg kunne ikke kjøpt en hund jeg ikke var "fornøyd" med på grunn av utseende. Jeg vil gjerne ha den delen av pakka også.. Er det teit det da? Jeg fant en rase som var pen utseendemessig og så leste jeg om egenskapene for å se om den kunne passet meg.

Jeg har vært heldig jeg da for jeg elsker utseende til polarhundene og har også fått oppleve at huskyen er den "perfekte" for meg. Den er alt jeg ser i en hund.

Jeg kommer ikke til å stille krav til farge når jeg finner en oppdretter, men jeg har jo selvfølgelig en favoritt eller to..

Så lenge man finner en rase man virkelig trives med så ser jeg ikke hvorfor man skal lete etter en ny rase hvis man må vente litt lengre eller noe.

[jma]

jeg har hengt meg totalt opp i min rase er aktiv i raseklubben, og veldig engasjert i alt som har med rasen og gjøre. dette er den eneste rasen jeg har hatt, har nå vår fjerde i hus, og neste blir nok samme rase den og. haha... det er et par andre raser jeg også kunne tenkt meg og prøvd. men må jeg velge mellom de eller min rase, så velger jeg nok min rase

er som en annen her sa, jeg kjenner miljøet rundt rasen godt, linjene,oppdretterne og vet godt hva jeg går til ved kjøp av valp. kjenner godt rasens svakheter og sterke sider. det er liksom litt trygt, samtidig som jeg virkelig føler at jeg har funnet rasen for meg.

[Nowisclee]

Jeg har definitivt funnet min rase nå, etter litt prøving og feiling og det ene med det andre. Etnahunden passer meg utmerket i både lynne, aktivitetsbehov og at de er så himla lærevillige og lekne.

Jeg hadde jo først dobermann/rottweilerblanding, en tispe jeg fant på finn.no etter å ha sittet og kikket og egentlig bare ville "ha en hund", jeg var den typiske uerfarne hundekjøperen som bare skulle ha en hund. Jeg hadde jo lest masse om rottweiler, og dobermann, og vært borti begge rasene før, men det viste seg jo etterhvert at hun var mer krevende enn hva jeg hadde trodd, samt at kjemien ikke stemte etterhvert, og hun passet ikke i det hele tatt på det stedet jeg bor og jobber, så hun fikk flytte til en tidligere kollega av sjefen min, der hun er lykkelig familiehund per i dag.

Også fikk jeg meg basenji, det gikk nok litt fort i svingene og var noe ugjennomtenkt fra min side, de virker jo fryktelig morsomme og spesielle på rasebeskrivelsene, og det er de jo også, forsåvidt, iallefall som oftest. Det er nok egentlig helt fullstendig feil rase for meg, men individet er jeg jo fryktelig glad i, og hun er glad i meg også. Så det går jo, selv om det ikke er helt det hundeholdet jeg egentlig drømte om.

Og så kom etnahunden, og der falt alt på plass. Eneste jeg irriterer meg over av og til, er bjeffingen, men den er levelig. Bare det at hun heller trekker seg unna andre hunder enn å gå mot og eventuelt fly på, er nok til å overskygge alle negative sider. Og at hun er så lærevillig, så leken, så lett å belønne, om det er med godbit eller leke eller hva det er. At hun er så lettlært, og lykkelig hele tiden, unntatt når det regner da, eller blåser kaldt. (men det er også til å leve med, jeg liker heller ikke at det regner eller blåser kaldt!)

Nei, jeg har funnet min rase, og den kommer jeg til å holde på, selv om jeg muligens kommer til å anskaffe meg noe litt større i fremtiden, enten det blir saluki, faraohund eller podenco canario, det er ikke godt å si. Eller østerrisk pincher, som jeg drømmer bittelitt om, eller en annen brukshund som jeg kan trene og konkurrere i bruks med.. Men, får jeg ut fingern og får trent mer med Lundii, etnahunden, så kan jeg nok alltids starte i brukskonkurranse med henne også. "Hals" kan hun jo!

Jeg vil si at noen er nok FOR fastlåst i en rase. Mens andre er for dårlige til å tenke gjennom hva de vil ha, eller som meg, de vet faktisk ikke helt hva de ønsker seg, de tror de ønsker seg noe, men så viser det seg å være feil. Det er ikke alltid SÅ lett å vite på forhånd hva man faktisk vil ha, og hva man ikke vil ha.

Jeg visste ikke at det var viktig for meg å ha en hund som kan gå løs, og som ikke er fullstendig klin gæærn på sauer. I tillegg var jeg jo overbevist om at MIN hund blir jo ikke sånn som alle de negative historiene man hører, det er jo bare fordi folk ikke kan det de driver med/har valgt feil rase/ikke gir hunden sin nok stimuli. Så MIN hund skal jo bli perfekt! Velvel, man lærer av sine feil, er det ikke det de sier?

[Guest Belgerpia]

Tja... det kommer an på tenker jeg...

Når jeg skulle ha min første hund så var det viktigste for meg å få hund. Jeg hadde to kriterier og kun to, den skulle være renraset og det skulle overhodet ikke under noen omstendighet være en retriever (de lukta vondt, var late og dumme). Ung var jeg, og økonomien begrenset og det var ikke allverdens renrasede hunder uten issues som ble gitt bort den gangen heller. Plutselig kom jeg over en annonse om en hannhund på 7 måneder som skulle omplasseres - den var rett nok en golden retriever, men etter fire måneder på leting var jeg rimelig desp. Man skulle jo hatt hund i går når man først har bestemt seg sant?

Summa summarum så endte jeg opp med en 7 måneder gammel golden gutt som var alt annet enn lat og dum, lukta dritt gjorde han - men regelmessige bad og nitidig pelsstell gjorde det levelig (antagelig Norges reneste golden). Herrrrlig hund som lærte meg masse masse masse, full av fres og med han våknet ønsket om å konkurrere. Hund nummer to kom inn i heimen ved tilfeldigheter to år senere - det var en belger, og relativt snart ble det klart at DET var rasen for meg.

Hva er det som er så strålende med belgeren som gjør at jeg aldri noensinne vil vurdere en annen rase som "min"? Vel, utseende appelerer til meg - de er store, men allikevel små i forhold til vekt, de ser staselig ut, de er våkne, de lærer fort, de er hengivne, de krever lite pelsstell men er allikevel fluffy nok til at pelsterapi fungerer. De er på nett, de er rett og slett strålende på alle måter som teller for meg. En rottis og en parson har hatt gjesteopptredner og begge var høyt elsket og jeg fantaserer om å en gang eie en liten snerten rottistispe igjen - jeg likte humøret hennes, men det er belger som er rasen for meg. Ingen over ingen ved siden.

For mange som skaffer seg hund for første gang så er det nok mer eller mindre hipp som happ hva de får, men de aller fleste lar seg nok styre av utseendet. De vil ha en rase som apellerer til dem eksteriørt og visuelt. Svært få tenker på bruksområder. Når man først så har skaffet seg en hund og man får det til så slår vel læringsloven til igjen vil jeg tro - for OM man lykkes med sin første hund så er sannsynligheten overveiende for at man velger samme rase og gjerne også samme oppdretter igjen når man skal ha neste. Blir som hundetrening, adferd som lønner seg vil gjenta seg. Svært mange er lojale til sin rase resten av livet - jeg tror ikke nødvendigvis det handler om å være sneversynt, jeg tror det handler mer om at man gjerne gjør om igjen det som har vært en suksess tidligere. "Never change a winning team"

[Havana]

Uttrykket "hipp som happ" i tittelen på denne tråden kom vel fra mitt utsagn i den andre tråden om at det ikke ville være hipp som happ for meg om jeg hadde havanais eller shih tzu. Trådstarter i den tråden ventet på en havanaisvalp og en annen person foreslo at h*n trengte jo ikke å vente fordi h*n kunne jo like gjerne skaffe seg en annen rase i stedet, f.eks shih tzu.

Så hva er det som er så strålende med havanaisen at jeg ikke like gjerne kunne hatt en shih tzu? Mange vil sikkert tenke at det er to små, hårete selskapshunder, så da kan det jo ikke spille så stor rolle om man har den ene eller den andre? Men i det aktuelle eksemplet er det snakk om to raser som er ganske ulike i gemyttet. For meg er det først og fremst trenbarheten som blir det avgjørende i forskjellen på de to rasene. Det ene er en svært trenbar rase og det andre er ikke det. Vi driver med rallylydighet og jeg liker å bruke tiden på å faktisk trene hund i stedet for å bruke tiden på å finne ut hvordan jeg best kan motivere hunden.

Nirm sier lenger opp i tråden at det ikke er hipp som happ hvilken rase man velger hvis man skal drive hundesport på høyt nivå, og det har han selvfølgelig rett i. Men jeg syns at rasevalget også er viktig om man ikke toppambisjoner, men bare liker å drive med hundesport. Også på lavere nivåer er det mye mer inspirerende å jobbe med en hund som liker å jobbe og som tar ting kjapt enn en hund som heller vil drive med andre ting. Man trenger selvfølgelig ikke å velge f.eks malinois eller border collie til det bruket, men også blant familiehunder/selskapsraser er det store forskjeller og hvis man har interesser i den retningen, så det kan være greit å ta det med i rasevalget.

Havanaisen er en rase som har passet meg bra, og det er ikke tilfeldig at jeg har endt opp med den gjentatte ganger. Men det er flere andre raser jeg også har lyst til å ha i løpet av livet. Jeg er ikke fanatisk når det gjelder én rase, men jeg har ganske spesifikke kriterier for hva jeg ønsker og ikke ønsker i en hund. Det at jeg er allergisk setter også sine begrensninger på rasevalg. Derfor blir det ikke så mange raser som står igjen når jeg har eliminert bort de som ikke er aktuelle. Jeg finner stort sett noe sjarmerende i de fleste hunder jeg møter/kjenner, uansett rase el. blanding. Men når jeg skal velge hund til meg selv holder det ikke at hunden er søt, vakker eller morsom. Den må passe inn i mitt liv og i mine interesser, så da tillater jeg meg å være kresen på rase.

[Aya]

Både og, tror jeg. Jeg opplever at mange MÅ ha BC, for de skal trene litt agility, og hvis man ikke har BC kan man jo nesten bare la være å prøve en gang ... Spesielt endel yngre jenter har denne holdningen, føler jeg. Sånn bortsett fra dette, så synes jeg egentlig det er fint at folk tenker nøye gjennom rasevalget sitt og prøver å finne en rase som passer seg og sitt liv. For meg er det enda ikke sånn at det bare finnes EN rase, eller EN type hund. Jeg har hatt tre/fire BC'er nå, og kjenner den rasen godt, og selv om det er en flott rase med helt spesielle særegne egenskaper (som det er veldig viktig å ivareta!), så er det ikke Rasen, med stor R, for meg. Jeg tror ikke jeg er den typen, nemlig. Jeg kan trives med så mange raser, storkoste meg med Gordon Setteren vår f.eks, og på ønskelisten står både gjetere, voktere, mynder og polarhunder. Jeg tilpasser aktivitetene til den eller de hundene jeg har, og synes mye forskjellig er gøy. Så man bør jo kjenne seg selv litt også, jeg tror jeg kunne blitt fornøyd med de fleste typene hund (av aktive, friske raser iallefall), mens andre har veldig sterke preferanser.

[SuperMarvin]

Jeg har ikke lest alt i detalj her nå, så ikke meningen å gjenta noen..

Mot alle råd valgte jeg min hund, ikke fordi det var en BC, men fordi det var -den- bc'en. Individet ga meg lyst til å gi alt jeg hadde mulighet til, og sitter idag med en hund jeg ikke vil bytte mot alt i hele verden. Jeg skal ha en hund til engang, og jeg har erfart at bc har en rettning jeg liker, både på godt å vondt. Men møter jeg 30 bc'er, i alle farger og linjer, og en golden, hvor magefølelsen er perfekt, drar jeg hjem med en golden framfor en bc.

Jeg tror folk lyver litt for seg selv når de skaffer seg hund. Kanskje både bevist og ubevist. De fleste skriver nok ikke alt på forum, om hva de vil gi, hvordan de er, og hvor mye de vil. Jeg tror jeg klare å være ærlig på alle områder når jeg fikk hund, INGEN anbefalte bc før jeg fikk i meg bc, fordi de er såpass krevende som de er, og jeg hadde forståelse for det, men det var jeg som skulle ha hunde, og jeg som skulle trene hunden, og i dag er det ingen jeg vet om og snakket med, som vil fraråde meg å kjøpe en bc til.

At rasen spiller noen rolle er jo klart. det gir jo en pekepinne i rettningen man vil ha, hva man kan gi, og hva man kan forvente. Om vi mennesker er like flinke til å vite hvor vi er, hva vi kan gi, og hvilken rettning vi går i, er det vell værre med.

Jeg tror mange velger hund i feil rekkefølge på listen over krav. Å sette opp for å imot lister, å se på rasene, er fargen viktigere enn gemytt? er størrelse viktigere en bruksområde? er pelstypen viktigere enn instinkt? Alle vil jo ha en hund de synes er fin og se på, og som tiltaler seg på førsteinnstykket, men å velge det framfor resten av pakken er vell de som kan settes på kanten. Sliter folk med å vite hva de vil ha? vil de ha bare for å ha?

Bc-pakken min er nok ikke lik noen av de andre bc-pakkene. Min har samme gavepapir som de fleste, med en tricolor farge og hvite tegninger, like stor som gjennomsnittet, og igrunn en ganske så normal bc, som alle vet er en bc, fordi han ser ut som en. Jeg har bc, fordi jeg vil ha denne bc'en, ikke fordi naboen har en, ikke fordi de er best i agility, ikke fordi de er så søte å se på, men fordi det er min bc, som ble med på mitt lag, og fordi jeg og min bc jobber best sammen.

Jeg tror også de fleste som er ærlige med seg selv, vet hvilken rase/individ de vil ha, den dagen de får i hund. Å få inspirasjon å ideer fra andre er kjempe positivt, men burde man ikke vite hva,hvem,hvordan,hvorfor selv? For meg var det ingen tvil. Jeg kjenner folk som har vært i tvil, å valgt en rase de ble anbefalt, som de ikke var i nærheten av den de tenke på selv, å funnet en perfekt match, Men også de som skal ha, bare for å ha, og sliter.

Vil man nok, å vet meg selv selv at man er villig til å gi alt, så tror jeg alle kan ha alle raser. så lenge man er ærlige med selg selv. Jeg kommer til å spørre selv på nr. 2, om tips,råd og erfringer fordi jeg er usikker på hvilken,hvorfor,hvordan hund jeg kanskje vil ha. Det er også derfor jeg ikke har 2 hunder nå, fordi Jeg ikke vet.

Ble kanskje litt mye tanker, og litt unom tema, men håper noen skjønner hva jeg prøver og få fram i sammenhengen med resten av tråden =)