Bruks-mote / slank mote

[Gjest]

I lys av en del tråder her inne, stiller jeg spørsmålet:

Er det bare jeg som synes det er en "skummel" utvikling i hundemiljøet, at alle skal ha hunder til å være utrolig slanke? Men VENT, ikke begynn å blåse røyk ut av ørene enda, la meg forklare nærmere.

Ja, selvfølgelig har utstillingsringen ødelagt (for) mange hunderaser. Det ønskes en stadig mindre funksjonell kropp som er en idealisering av tekst på papir - ikke noe som faktiske forsøk har vist gir en vakker og sunn hund. Det er jo "min" rase et godt eksempel på, samt en hel haug andre hunder.

Det er i og for seg greit, men det virker som folk i en omvendelsesfase nå har glemt at hunderaser ikke nødvendigvis trenger å se ut som en greyhound/setter for å være brukende? Kraftig kroppsbygning har blitt et slags skjellsord, noe som er negativt. Har man glemt at mange raser *i bunn og grunn* er kraftig?

Her må man kanskje definere bruken av kraftig. En kraftig hund kan ha spenst og lange bein, opptrukket buklinje og tynn pels - den også - sant?

Det faller nok mange åpenbart hvilke tråder jeg bygger mine spørsmål/tanker på, jeg skjønner bare ikke hvorfor folk ønsker raser som originalt skal være kraftige - tynne? Ja det kan hende noen lider en nød av utstillingsringens modifikasjoner - men har man et sted i prosessen glemt at en gruppe hunder kan være klassifisert som "kraftige" - uten at dette er negativt? Negativt for hverken kroppslig fysikk, helse, spenst eller brukspotensiale.

[Guest Jonna]

Trenden er jo også om man setter jakt/Working forann navnet så er det med en gang en MYE bedre hund. Eller Schäferhunden som må være grå for å være en god brukshund (det blir jo også født normal fargete etter brukslinjer.)

Mange raser "lider" under at folk da dropper å undersøke de linjene som faktisk ikke er jakt/working forann navnet. Og om den da også har ett "show" championat ja da MÅ den jo være ubrukelig.

Min rase har "lidd" lenge i Norge av at den har blitt kalt "show" kelpie. Men endelig begynner stadig flere å få opp øynene for at det faktisk ikke er en hund som bare kan løpe til venstre.

En annen ting jeg ser er at man blir så opptatt av brukset at man glemmer helheten. Nå skal jeg ikke nevne rasenavn for da tar det brått bare helt av.. Men en rase har en rett og slett forferdelig mentaltiet på mange måter når det kommer til brukslinjene. De er alt for skarpe til å omgåes både folk og fe, de er lydberørte med alt for mye vokt i forhold til det som burde vært i dette samfunnet. De gjør bra tester pga de har mye kamp og jakt, men det blir glemt å se på de i hverdagen. Imens "show" (jeg liker ikke bruke det ordet) varianten har ett mye bedre forhold til folk. Kanskje noe mindre jakt og kamp, men de funger faktisk i samfunnet.

Jeg ser også at på min egen rase det fokus bare havner på en ting så går det utover mange andre kvaliteter.

Laberadoren er jo ett eksempel på å dra det til de ekstreme ytterkantene. Den tyngste og groveste varianten vil faktisk slite med å ta seg fram på myren, imens en "mynde" preget kroppsfassong ikke har noe med labbis å gjøre overhode. Det må da finnes en gylden middelvei? Og det er jo noen som faktisk prøver på det, men det blir helt glemt pga man blir så opptatt av ytterkantene.

Personlig så liker jeg ikke den tyngste og groveste varianten av min rase. Men det fins faktisk en mellomting til en "mynde" form.

Det jeg også legger merke til er at "working/jakt" varianten er veldig lite typelik. Det dukker gjerne både grove og lette varianter opp i samme kull. Så man vet nesten ikke hva man får av kroppsbygning.

Skulle gjerne skrevet langt og lenge om mine tanker på flere rase om dette, da det er en problmatik jeg er intressert i. Men det får bli senere

[Guest Gråtass]

Tja, jeg syns vel heller det er motsatt jeg da at de avles tynnere og speere enn det som er ønskelig ut i fra min vurdering av standarden. Greyhounds, whippets, settere u name it.. jeg syns de blir mer og mer pipestilker. AKkurat som bamsehundene blir grovere og tyngre, eller rottweilerne skal helst veie 60 kg, eller lab'en skal være tønneformet..

Ja jeg vet hva du sikter til, men jeg tror ikke det er representativt for rasesynet eller hunde-norge om noe kan kalles noe sånnt på en lite homogen gruppe mennesker, med kun en felles interesse. Men i forhold til avlsarbeidet syns jeg at tidvis er mest fokus på ytterpunktene og de lett ekstreme enkelt"momentene" man kan utvikle på relativt kort tid og få generasjoner.

[Benedicte]

Jeg er veldig enig med det Jeanette skriver.

Det finnes knallgode middelveier som dessverre blir glemt i fokuset på ytterpunktene.

Jeg syns også at de ekstreme oppdretterne på brukssiden driter i å ta hensyn til eksteriør (i rent prinsipp?), og man får hunder med kroppsbygning som aldri i livet hadde holdt ut en uke på jakt f.eks.

Jeg syns det går en trend om at alle skal ha brukshund, og de skal ikke være innenfor standarden, men enten veldig små eller veldig store (alt ettersom hva som er "in". På aussien er det blitt veldig positivt å ha de så små som mulig, på labrador så høye som mulig). På mange raser, blant annet min egen, så er de "mer brukanes jo styggere de er". Men jeg ser at veldig mange av disse "brukshundene" ikke fungerer optimalt i hverdagen. De har, som Jeanette sier, mye jakt og kamp, men det tas lite hensyn til andre ting. Jeg kjenner flere hunder fra "brukslinjer" som har mye futt i seg og arbeidsvilje, men det hjelper ikke når hunden er redd for dommeren eller ikke tør å ligge i fellesdekk. Jeg hadde helt klart foretrukket en hund fra utstillingslinjer som kan fungere optimalt i hverdagen, ikke har issues med fremmede mennesker, ikke bjeffer av sin egen skygge, men kanskje mangler litt futt - MEN hvertfall klarer å være på et stevne med mye folk uten å stresse seg selv opp i skyene. Men ja, det finnes jo mellomting. Det finnes gode brukshunder som også fungerer supert i hverdagen, og som har en velfungerende anatomi.

[Hermes]

Tja, jeg syns vel heller det er motsatt jeg da at de avles tynnere og speere enn det som er ønskelig ut i fra min vurdering av standarden. Greyhounds, whippets, settere u name it.. jeg syns de blir mer og mer pipestilker. AKkurat som bamsehundene blir grovere og tyngre, eller rottweilerne skal helst veie 60 kg, eller lab'en skal være tønneformet..

Nå er jeg litt fersk i denne verden, og har enda ikke forvillet meg inn på en utstilling, men jeg har bare hørt motsatt så langt ang. whippet; "fór den godt, hvis ikke blir den for tynn, spinkel". Det er mulig vår oppdretter skiller seg litt ut fra normalen, men jeg trodde virkelig at det var ønskelig at whippeten skulle være litt kraftig (alt er relativt selvsagt, og nå snakker vi om en kraftig whippet) og at det ikke er bra om den blir for tynn.

[Debbie]

Gode innlegg..

Jeg er også enig i det som blir skrevet, og at det blir ytterpunkter på hver sin side..

Ta min hund, en normal dalmistispe..

Når jeg har hun i min vanlige form, har hun litt mye fett over ribbena for bruksfolket, mens for utstillingsfolket er hun jo utmagret.. Da er det ikke lett å vite hva som er mest normale og vanlige.

[Fanny]

I min värld är det helt ointressant med var som är normalt eller vanligt. I min värld spelar det inte heller någon roll vilken ras eller byggnad hunden har - alla hundar ska vara smala. Övervikt kan väl aldrig vara sunt och bra - oavsett vad som premieras på utställning.

[Guest Gråtass]

I min värld är det helt ointressant med var som är normalt eller vanligt. I min värld spelar det inte heller någon roll vilken ras eller byggnad hunden har - alla hundar ska vara smala. Övervikt kan väl aldrig vara sunt och bra - oavsett vad som premieras på utställning.

Da har jeg misforstått hele denne diskusjonen for jeg trodde vi snakket om grovhet, beinstamme og masse ikke fett. For det er noe helt annet for min del..

[Guest Jonna]

Da har jeg misforstått hele denne diskusjonen for jeg trodde vi snakket om grovhet, beinstamme og masse ikke fett. For det er noe helt annet for min del..

Jeg snakker iallefall om grovhet, benstamme og det som "naturlig" er med kroppen. Ikke det som kan legges til eller trekkes fra som vekt og fett.

[pippin]

Enig i det som skrives over her ja, men det finnes jo forskjellige tilfeller av "grovhet"..

Jeg synes det er synd at labradorer SKAL være "feite", (neida mange har kraftig benstamme, men mange er også rett og slett feite...). Nå er jeg en person som helst liker "lette hunder", smale hunder og gjerne litt lengre ben. Og jeg mener det er sunnere for rasen å være litt smal. Mtp overvekt og problemer det medfører seg.. En labbe trenger ikke være like tynn som en mynde, der er det jo STORE forskjeller, men den trenger ikke se ut som en tønne heller.

Nå finnes jo hunder i alle fasonger og størrelser, og jeg har sett flere varianter av feks. huskyen. De kan jo være både tynne og lange, mens andre er store og kraftige(merk; ikke TJUKK).

[patricia]

Hvis noen skriver om feite labradorer en gang til, skriker jeg! rasen SKAL faktisk ha godt velvede ribben, den SKAL ha kraftig benstamme, den SKAL ha gode vinkler, lang overarm, godt tilbakelagt skulder, dobbel pels, og mye annet som den s.k. jaktvarianten IKKE har. Når jeg ser en s.k. jaktvariant, lurer jeg på hvordan de klarer en hel dag på jobb i terrrenget, med alle de anatomiske merkverdighetene de har.

Ellers er det bare å si amen til startinnlegget her.. Det har kommet en trend i alle hundesporter at ting skal gå i en h.. fart. Da er ikke de gode, gamle polarhundene, gjeterne, retrieverne, tjenestehundene gode nok lenger. Nei, vi lager en "bruks" eller "jakt" variant som løper mye fortere, har mye mer temperament og stress i seg, ser ut som nøkken sjøl og er en karikatur av opphavet sitt. dette skjer i stadig flere raser, og jeg lurer jo på hvem og hvor de er, alle disse "bruks" og "jakt" interesserte menneskene?

[Guest Gråtass]

Hvis noen skriver om feite labradorer en gang til, skriker jeg! rasen SKAL faktisk ha godt velvede ribben, den SKAL ha kraftig benstamme, den SKAL ha gode vinkler, lang overarm, godt tilbakelagt skulder, dobbel pels, og mye annet som den s.k. jaktvarianten IKKE har. Når jeg ser en s.k. jaktvariant, lurer jeg på hvordan de klarer en hel dag på jobb i terrrenget, med alle de anatomiske merkverdighetene de har.

Ellers er det bare å si amen til startinnlegget her.. Det har kommet en trend i alle hundesporter at ting skal gå i en h.. fart. Da er ikke de gode, gamle polarhundene, gjeterne, retrieverne, tjenestehundene gode nok lenger. Nei, vi lager en "bruks" eller "jakt" variant som løper mye fortere, har mye mer temperament og stress i seg, ser ut som nøkken sjøl og er en karikatur av opphavet sitt. dette skjer i stadig flere raser, og jeg lurer jo på hvem og hvor de er, alle disse "bruks" og "jakt" interesserte menneskene?

Jeg skal ikke si ett ord om labradorer, for der er jeg tidvis enig med deg, men jeg kan si litt om to andre raser og det er at på "mine" raser bc og schäfer, så er det faktisk bruksvarianten som er den opprinnelige, funksjonelle, arbeidshunden som innehar de fysiske og mentale egenskapene som rasen(e) har blitt berømt og populær for. Det er desverre en trend som ser ut til å ha overtatt de siste årene og det liker jeg dårlig; at man skal avle bc'er som ikke gjeter eller schäfere som familiehunder. De er ikke det; de er arbeidende brukshunder og det skal de være så lenge jeg kan gjøre noe for rasene ihvertfall.

Dagens utblåsning!

[Hermes]

Da har jeg misforstått hele denne diskusjonen for jeg trodde vi snakket om grovhet, beinstamme og masse ikke fett. For det er noe helt annet for min del..

Men vil ikke noen hunderaser naturlig ha høyere fettprosent enn andre. En mynde vil selvsagt ha en lavere fettprosent enn en labrador, og slik har det vel alltid vært? Overvekt må i så fall regnes ut fra en standard for hver rase/gruppe. En labrador kan tåle en høyere fettprosent enn en mynde, mens en mynde vil tåle en lavere fettprosent enn en labrador.

Men det er godt mulig noen raser gjennomsnittlig er for fete i forhold til rasens ideal. Det vil man vel merke på en del aldersykdommer hos enkelte hunder, noe som gjerne skyldes litt for mange kilo gjennom et langt liv (så vidt jeg vet).

[Guest Gråtass]

Spinoza: Jeg er ikke enig med deg, for fedme er en helt annen sak en en kraftig bygd hund eller en hund med grov beinstamme. En feit hund er feit uansett om den er spe eller grov.

Jeg har en schäferhanne her hjemme nå som veier 48kg, han har ikke ett gram overflødig fett på seg, men han er alt for stor og grov ift hva som er ønskelig på rasen. Men det finnes ikke en hund som kan måle seg med han i funksjonalitet. Han har aldri vært syk, halt eller skadet annet enn ved uhell (blitt sparket av hest). Ingen holder følge med han en hel dag, fordi han er i ekstremt god kondisjon i tillegg til en meget anatomisk korrekt byggning. Selv om den ikke følger rasestandarden eller eksteriørdommeres preferanser.

[Fanny]

Da har jeg misforstått hele denne diskusjonen for jeg trodde vi snakket om grovhet, beinstamme og masse ikke fett. For det er noe helt annet for min del..

Det var väl mest ett svar på inlägget ovanför mitt, det om dalmatinern. Skulle väl ha citerat det... Men jag tycker att det är problematiskt att det finns raser där alla framgångsrika utställningshundar är feta och där folk måste göda hundarna innan utställning för att de ska ha en chans. Fruktansvärt!

[Kristian_]

Mitt inntrykk er at det store flertallet skal ha svært kraftige og kortbeinte hunder. Synes veldig godt på golden og labrador. De som vil ha "mynde"-typene virker å være i mindretall.

Men siden det er de som ønsker slanke og langbeinte hunder som går mot strømmen, så blir det antagelig lagt mer merke til når man begynner å snakke om hva slags type man vil ha.

Ellers synes jeg det er synd at det er så mange raser som skal avles mot å være "familiehunder". Det finnes nok av utpregede "selskapsraser" som man kan velge blant.

[Fanny]

Hvis noen skriver om feite labradorer en gang til, skriker jeg! rasen SKAL faktisk ha godt velvede ribben, den SKAL ha kraftig benstamme, den SKAL ha gode vinkler, lang overarm, godt tilbakelagt skulder, dobbel pels, og mye annet som den s.k. jaktvarianten IKKE har. Når jeg ser en s.k. jaktvariant, lurer jeg på hvordan de klarer en hel dag på jobb i terrrenget, med alle de anatomiske merkverdighetene de har.

Ellers er det bare å si amen til startinnlegget her.. Det har kommet en trend i alle hundesporter at ting skal gå i en h.. fart. Da er ikke de gode, gamle polarhundene, gjeterne, retrieverne, tjenestehundene gode nok lenger. Nei, vi lager en "bruks" eller "jakt" variant som løper mye fortere, har mye mer temperament og stress i seg, ser ut som nøkken sjøl og er en karikatur av opphavet sitt. dette skjer i stadig flere raser, og jeg lurer jo på hvem og hvor de er, alle disse "bruks" og "jakt" interesserte menneskene?

Men var är poängen med en hund som (enligt dig) är perfekt för att arbeta hela dagar i terrängen - när de inte har mentala egenskaper som gör att de fixar det? Är inte mentaliteten en minst lika viktig (jag skulle säga viktigare) del i vad som är "rastypiskt"?

Jag tror också att du har fel om du tror att jakt- och bruksvarianterna är någon slags nyhet. I Norge är det kanske det eftersom det var utställningsvarianten som importerades först, men i rasernas ursprungsland är det på ett helt annat sätt. Om man tittar på springer spaniel i England till exempel, är det jaktvarianten som är i absolut majoritet, det är det som är en "vanlig" spaniel, de andra är en slags avart... Att kalla jaktavlade fågelhundar för en "trend" blir bara dumt.

[Benedicte]

Jeg kan ikke så mye om labadorens tidligere utseende, og alle har ulike kilder å vise til. Jaktfolkene kan vise til stamfedre som er veldig slanke, mens andre kan vise til kraftigere labradorer. Uansett, så er det en stor mellomting mellom de mest ekstreme jaktlabradorene og de mest ekstreme utstillingslabradorene.

Jeg er IKKE enig i at en labrador skal se slik ut:

[Djervekvinnen]

Slik jeg tenker, og ut ifra slik jeg tolker førsteinnlegget, så er jeg en av de som foretrekker hundene mer tynne. Hadde jeg fått meg en labrador, st. bernard, mops ol. hunder som er kraftigere bygd, men som også kan ha lett for å bli større, så ville jeg jobbet hardt med å holde disse så slank som mulig. Kanskje mer opptatt av det en hvermannsen. I mine øyne er en slank hund sunnere og penere, uansett hvilken rase det gjelder. Og der hvor noen syns hunden ser litt for tynn ut, så er den flott i mine øyne.

Oppdretteren min syns dobberen som jeg overtok var i et perfekt hold, gjerne skulle hun ha sett enda mer "masse" på hunden for da ville den være i bra utstillingshold, det jeg så var en fet hund. Jeg har trimmet hunden til en mye penere kroppsfasong enn det hun hadde, kanskje ikke oppdretteren liker det, eller at utstillingsdommere liker det, med det bryr jeg meg ikke om. Jeg syns det er penere, og hunden blir lettere i kroppen og lettere for å bevege seg.

Jeg har full forståelse for at raser er veldig ulike, og noen skal være kraftig bygget. Men tror noen igjen unnskyder hunden med at den er litt for tykk med at "rasen skal jo være så god og rund" og liker de litt kraftige og bamsete.

Jeg liker ikke hunder som er for tynne heller, bare for å si det. Det blir jo en smaksak. Jeg syns jo en Azawakh feks. blir aaalt for tynn igjen, selv om de skal være sånn.

Litt synd det skal være såpass delt mellom visse raser, og krangling om det slik jeg ser det. Men det vil jo alltid være konflink når entusiaster har ulikt syn på samme tingen.

[Guest Jonna]

Spørsmålet er jo hvem som tolker standaren også. Jeg var på forelesning med en dommer som stilte litt spørsmål ved rasestandar. Bla pga det gjerne var folk uten peiling på anatomi o.l. som skrev standaren.

Så hvordan skal en AK se ut med dette som utganspunkt:

Muskuløse, kraftig benstamme. Rette og parallelle sett forfra.

Kraftig i forhold til hva? I forhold til en Italiensk Mynde eller Napoliansk Mastiff?

[Aussieglis]

Jeg tror det er lett å glemme hvorfor "hundetreningsfolket" kanskje ofte velger små, lette og langbeinte hunder. Spesielt i bruks har dette sine fordeler. En langbeint og lett hund vil logisk nok fly igjennom en runderingsløype lettere enn en tung og grov hund. En lett og slank hund har lite "ekstra" å dra med seg. Det er ganske logisk for meg å ville "slippe" ekstra jobb med treige tungmotiverte hunder, det slipper en jo om en har en god trent hund i slank og fin form. (les: det kommer jo selvøflgelig ANN på da..)

Jeg er veldig enig med det Jeanette skriver.

Det finnes knallgode middelveier som dessverre blir glemt i fokuset på ytterpunktene.

Jeg syns også at de ekstreme oppdretterne på brukssiden driter i å ta hensyn til eksteriør (i rent prinsipp?), og man får hunder med kroppsbygning som aldri i livet hadde holdt ut en uke på jakt f.eks.

Enig! Men en annen ting igjen, er jo at hvis en oppdretter skal ta hensyn til ALT - vil alle egenskapene bli like bra da? Jeg vet ikke... Jeg har et forhold til en oppdretter som virker som om hun konsentrerer seg om så mangt i avelen sin. Det er vel langt fra den perfekte kennel hun driver, men det kommer da noen flotte hunder derifra også, selv om det kommer mange middels-hunder og kanskje problemhunder derfra og. Utseende, bruksegenskaper, mentale egenskaper, sosiale hunder, vakt/vokt.... Det blir en del å tenke på, også er det jo sikkert 40 andre ting en må ta hensyn til uansett.

Jeg syns det går en trend om at alle skal ha brukshund, og de skal ikke være innenfor standarden, men enten veldig små eller veldig store (alt ettersom hva som er "in". På aussien er det blitt veldig positivt å ha de så små som mulig, på labrador så høye som mulig). På mange raser, blant annet min egen, så er de "mer brukanes jo styggere de er". Men jeg ser at veldig mange av disse "brukshundene" ikke fungerer optimalt i hverdagen. De har, som Jeanette sier, mye jakt og kamp, men det tas lite hensyn til andre ting. Jeg kjenner flere hunder fra "brukslinjer" som har mye futt i seg og arbeidsvilje, men det hjelper ikke når hunden er redd for dommeren eller ikke tør å ligge i fellesdekk. Jeg hadde helt klart foretrukket en hund fra utstillingslinjer som kan fungere optimalt i hverdagen, ikke har issues med fremmede mennesker, ikke bjeffer av sin egen skygge, men kanskje mangler litt futt - MEN hvertfall klarer å være på et stevne med mye folk uten å stresse seg selv opp i skyene. Men ja, det finnes jo mellomting. Det finnes gode brukshunder som også fungerer supert i hverdagen, og som har en velfungerende anatomi.

Jeg er ikke helt enig med deg her da, men det kan være så enkelt at jeg ikke bor så langt sør og ser like mye forskjellige aussier og aussieeiere. Og jeg ser ihvertfall ikke den trenden om at jo styggere de er, jo bedre er de...

Også syns jeg det blir litt komisk at du tar opp dette med brukshunder som ikke fungerer i hverdagen. Jeg tipper det er noen aussiefolk som kan fortelle om utstillingshunder de har møtt som fungerer ekstremt dårlig i hverdagen de og med alle redslene og stresset sitt. Det er jo slik det er... Det kommer såklart dårlige hunder fra begge leirer. Utstillingsoppdrettere tester sjeldent kull og er ofte ikke så flinke på mentalitet i det hele og det store, og det samme kan i mange tilfeller sies om "bruksoppdretterne"

Av de aussiene jeg kjenner og har møtt, så er det de fra "arbeidslinjer" som har "kommet noen vei" og det er de fra utstillingslinjer som har diller og daller som gir hunden og eier issues i hverdagen. Skuddredsler, veldig lite trøkk og vilje, veldig lite kamp, veldig(!) lett-stressede hunder... Ja. Flere av de fra arbeidslinjer stilles til og med, og den ene er Norsk Utstillingschampion.

Nå har jeg jo til og med en aussie selv, og den er (hold dere fast) fra utstillingslinjer. Det er noen brukshunder å finne i slekta hennes og (farssiden mest) men det er mainly utstillings og sportshunder. Gjett hva det eneste jeg skulle ønske jeg kunne forandret på My er... (redsel og stress!)

I USA, Tyskland, Nederland etc. er det fremdeles mange oppdrettere som avler hunder for gjeting og prøver. Oppdretterne der nede skjønner ikke hvorfor en hund burde være skuddfast f.eks, det er helt fjernt for de, de tenker ikke slik. Så lenge hundene de avler takler å hamle opp med de 60 kyrne de har så er det en bra hund liksom. Oppdrettere som lener seg mer mot denne siden av skalaen, vil jo ta mindre hensyn til utseende, for det betyr jo veldig lite når man trenger en hund til å hjelpe en med "livestocken"

Hvis noen skriver om feite labradorer en gang til, skriker jeg! rasen SKAL faktisk ha godt velvede ribben, den SKAL ha kraftig benstamme, den SKAL ha gode vinkler, lang overarm, godt tilbakelagt skulder, dobbel pels, og mye annet som den s.k. jaktvarianten IKKE har. Når jeg ser en s.k. jaktvariant, lurer jeg på hvordan de klarer en hel dag på jobb i terrrenget, med alle de anatomiske merkverdighetene de har.

Ellers er det bare å si amen til startinnlegget her.. Det har kommet en trend i alle hundesporter at ting skal gå i en h.. fart. Da er ikke de gode, gamle polarhundene, gjeterne, retrieverne, tjenestehundene gode nok lenger. Nei, vi lager en "bruks" eller "jakt" variant som løper mye fortere, har mye mer temperament og stress i seg, ser ut som nøkken sjøl og er en karikatur av opphavet sitt. dette skjer i stadig flere raser, og jeg lurer jo på hvem og hvor de er, alle disse "bruks" og "jakt" interesserte menneskene?

Sorry, men du får ikke meg til å tro på at disse tønneformede feite utstillingslabbene hadde klart å hoppet over 1,5m gjerder etc. for å apportere vilt f.eks. Det har de ikke sjangs til... En jakt-labbe derimot, hopper jo sikkert 1,8m uten problemer.

[Hermes]

Spinoza: Jeg er ikke enig med deg, for fedme er en helt annen sak en en kraftig bygd hund eller en hund med grov beinstamme. En feit hund er feit uansett om den er spe eller grov.

Jeg har ikke ment noe annet enn dette, jeg sier bare at fettprosent (høy fettprosent vil nok kunne klassifiseres som fedme) normalt er ulik for ulike hunderaser.

For å være litt mer kontroversiell her: mennesker fra forskjellige verdensdeler er også forskjellig bygd (mennesker fra samme verdensdel er også forskjellig bygd), noen har lettere for å legge på seg enn andre, noen forblir tynne uansett hva de får i seg, noen har mer muskler enn andre, osv. En afrikansk mann har normalt sett en helt annen muskulatur enn en nordeuropeer (tro meg, jeg har trent fast med en fra Ghana før, og han er litt "heldigere" på akkurat dette). En afrikansk dame vil ofte har litt mer rundt hoftene enn nordeuropeiske damer. Asiater er små, nordmenn er store. Altså, man har forskjellig anlegg fra naturens side, og dette anlegget bør tas med i beregningen når man skal vurdere hva som er over- /undervektig og ikke. Noen ting kan man rett og slett ikke gjøre noe med, og det er sjelden disse tingene er spesielt usunt i seg selv (det er ikke spesielt usunt for en afrikansk dame å ha litt ekstra rundt hoftene, men om hun har litt ekstra overalt så kan hun nok kalles overvektig).

Jeg bruker menneskesammenligningen fordi jeg tror vi her har en tendens til å føre våre idealer over på hundene våre, og det er ikke alltid våre idealer er naturens egne idealer.

[Benedicte]

Jeg er ikke helt enig med deg her da, men det kan være så enkelt at jeg ikke bor så langt sør og ser like mye forskjellige aussier og aussieeiere. Og jeg ser ihvertfall ikke den trenden om at jo styggere de er, jo bedre er de...

Også syns jeg det blir litt komisk at du tar opp dette med brukshunder som ikke fungerer i hverdagen. Jeg tipper det er noen aussiefolk som kan fortelle om utstillingshunder de har møtt som fungerer ekstremt dårlig i hverdagen de og med alle redslene og stresset sitt. Det er jo slik det er... Det kommer såklart dårlige hunder fra begge leirer. Utstillingsoppdrettere tester sjeldent kull og er ofte ikke så flinke på mentalitet i det hele og det store, og det samme kan i mange tilfeller sies om "bruksoppdretterne"

Av de aussiene jeg kjenner og har møtt, så er det de fra "arbeidslinjer" som har "kommet noen vei" og det er de fra utstillingslinjer som har diller og daller som gir hunden og eier issues i hverdagen. Skuddredsler, veldig lite trøkk og vilje, veldig lite kamp, veldig(!) lett-stressede hunder... Ja. Flere av de fra arbeidslinjer stilles til og med, og den ene er Norsk Utstillingschampion.

Nå har jeg jo til og med en aussie selv, og den er (hold dere fast) fra utstillingslinjer. Det er noen brukshunder å finne i slekta hennes og (farssiden mest) men det er mainly utstillings og sportshunder. Gjett hva det eneste jeg skulle ønske jeg kunne forandret på My er... (redsel og stress!)

Stress er generelt et problem på aussien - av de mange jeg har møtt hvertfall. Også er det noen som ikke har futt i seg overhodet. Men på andre raser ser jeg oftere at oppdrettere av "ekstreme brukshunder" ikke tar hensyn til ting som stress. Stående fuglehunder f.eks - hadde jaktoppdrettere vært flinkere til å redusere stresset på hundene sine, så hadde de hatt mye mer energi når de etter en hel dag på jakt endelig får 20 minutter i ilden.

Men apropo aussier, så ser jeg faktisk helt det motsatte. Jeg har vært med å teste et lite knippe aussier, men jeg har studert det meste av mentaltester og resultater fra ulike kenneler. Det er generelt få aussier som hevder seg, og det tror jeg kommer aller mest an på eieren, og ikke like fullt på linjer. Aussie er en aussie liksom, mer eller mindre. Men det er de såkalte "bruksoppdretterne" i Norden som har hunder som må avlives, omplasseres, er sky ovenfor mennesker osv. Ja, de leker, men det er også den eneste gode egenskapen de har. Dette er jo værstingene, men jeg syns jeg ser mange, mange flere av de blant 'bruksoppdrettene'. Jeg har sett utrolig mange dårlige MHer fra aussier av slike linjer, mens de bedre testene har jeg sett er fra utstillingslinjer. Jeg kan gjerne nevne hvem og hvilke hvis du er interessert (men på pm)! Skuddredsel ser jeg mye av i begge leire. Selv om bruksoppdretterne tester hundene sine, så hjelper det ikke når man kun tar hensyn til momentene som handler om lek

[Gjest]

Slik jeg tenker, og ut ifra slik jeg tolker førsteinnlegget, så er jeg en av de som foretrekker hundene mer tynne. Hadde jeg fått meg en labrador, st. bernard, mops ol. hunder som er kraftigere bygd, men som også kan ha lett for å bli større, så ville jeg jobbet hardt med å holde disse så slank som mulig. Kanskje mer opptatt av det en hvermannsen. I mine øyne er en slank hund sunnere og penere, uansett hvilken rase det gjelder. Og der hvor noen syns hunden ser litt for tynn ut, så er den flott i mine øyne.

[...] Jeg syns det er penere, og hunden blir lettere i kroppen og lettere for å bevege seg.

Men her har vi iallefall det jeg mener er kjernen i problemet. Så i teorien går du rundt og synes at "kraftigere" hunder er usunne. (Jeg er ikke sur på deg av den grunn ( ) - jeg tolker bare hva du skriver her, og gjør meg tanker rundt det. Det er interessant, det er ikke noe rett eller galt .... så langt, iallefall! hehe )

Om vi tar labrador-tråden, om vi tar en del rase-valg tråder opp i gjennom tidene, og andre aktuelle tråder, så er alltid noen av tipsene i leia av at utstillingsvarianten er det synd i og man bare må velge jakt/bruks-versjonen for det er den eneste sunne og friske hunden. Det er nesten så at utstillingshunder har en automatikk i å bli syk også, av en merkelig grunn.

Er det samfunnets generelle behov for sunnhet og det å være trent/"tynn" som nå overføres på hunder? Som Patricia sier, det er og har alltid vært *kraftige* hunder som ikke tripper rundt på helspente muskler i ren whippet/greyhoundstil. Kraftige hunder er ikke implisitt en usunn hund. Det er ikke implisitt en hund uten evner til å utføre arbeid.

TRENGER labradoren å hoppe 1,8 meter? Nei. I historien om Labradorens opphav skulle bikkja hente fiskenett. Vannapportør. Det er i senere tid at den ble innført som jakthund, og dermed spesialisert for det feltet. Det er ikke synd i bikkja, om den ikke klarer hoppe 1,8 meter.

Kraftig skal iallefall ikke bety noe negativt.

(Og husk at vi stadig ikke omtaler EKSTREME utstillingsvarianter her, men den moderate - allikevel kraftige - hundetypen. )

[patricia]

Lagrange: Amen!