Gå til innhold
Hundesonen.no

Er det frekkt å gratulere noen før de har gått ut med resultater selv?


ipadda

Recommended Posts

2ne, du har lest innlegget mitt på verst tenkelige måte, ser jeg. Men det er kanskje ikke så rart, jeg vet at jeg er dårlig på å få frem det jeg mener på nett. Jeg burde ha formulert meg annerledes, og beklager om jeg har støtt noen.

Men jeg får ta sjansen på å stille spørsmålet mitt på nytt:

Mange i denne tråden sier at de helst vil fortelle om resultatene selv og slippe den der "jada, jada, jeg har hørt det alt"-følelsen. Dette gjelder kanskje i første rekke overfor de som sitter hjemme og venter på resultater, men i og med at du, 2ne, trekker frem den situasjonen hvor folk ved eksteriørringen fikk vite om dine LP-resultater, tolket jeg det dithen at det egentlig gjelder alle, også de som er på stevnet sammen med en selv (Fyttirakkern for en dårlig setning!)

Det er gjerne flere fra min klubb som er på samme stevne, og siden alle ikke har mulighet til å følge med på alle, er det helt vanlig at vi flyr rundt og spør hverandre om de vet hvordan det gikk med den og den. Dessuten er det jo flere andre måter å få vite resultater på, så sjansen er stor for at noen blir gratulert før de har rukket å si noe selv til den som gratulerer. Jeg har aldri sett på det som "feil" før. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og fornærme noen uten å mene det, så derfor lurer jeg altså på hvor grensa går for hva en kan si og gjøre?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 69
  • Created
  • Siste svar

Og, ærlig talt: Hvordan i all verden kan man sammenligne graviditeter og giftetanker med resultater fra fesjå? Realitetsorientering, please!

Skriver under på denne. Jeg syns det er viktig å kunne skille mellom private og offentlige nyheter. Jeg ville aldri skrevet gratulerer på en venninnes facebook etter å ha hørt det privat enten fra henne eller en annen bekjent, men hvis det står i avisa er det en helt annen sak!

Følelser derimot, kan ingen argumentere seg bort fra. Jeg syns ikke trådstarter bør ha dårlig samvittighet for det hun har gjort, men hun bør likevel ha forståelse for venninnens reaksjon, nettopp fordi at når det er følelser involvert, så hjelper det ikke med fornuft. I ettertid kommer hun sikkert til å se at gratulasjonen var skrevet i beste mening :blink:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er gjerne flere fra min klubb som er på samme stevne, og siden alle ikke har mulighet til å følge med på alle, er det helt vanlig at vi flyr rundt og spør hverandre om de vet hvordan det gikk med den og den. Dessuten er det jo flere andre måter å få vite resultater på, så sjansen er stor for at noen blir gratulert før de har rukket å si noe selv til den som gratulerer. Jeg har aldri sett på det som "feil" før. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og fornærme noen uten å mene det, så derfor lurer jeg altså på hvor grensa går for hva en kan si og gjøre?

Hvis dere reiser som en gjeng, og gjør det med jevne mellomrom, kjenner dere vel hverandre såpass godt at dere vet hva som er greit? Noen vil ikke snakke med noen rett etter at de har gått, noen trenger å skravle med en gang for å "debriefe seg". Noen vil selv fortelle hva som gikk galt, andre vil at andre kan forklare hva som ikke fungerte. Noen vil få juble selv, noen synes det er helt greit at andre videreformidler.

Det finnes ingen fast grense, fordi det er snakk om folks følelser, og følelser er ikke universelle og allmenngyldige. Kan dere ikke ta en prat i gjengen?

Eller gjøre som 2ne selv foreslå - om du får spørsmål om hvordan det gikk med Emma, svar at hun så ut som om hun hadde falt ned fra månen, du får høre med henne selv?

Eller så kan dere etter stevnet gå på en pizzarestaurant, bestille tre store med alt og en kald cola hver, og ta runden - hvordan gikk det i dag? :blink: Så avsluttes dagen sosialt, og positivt (med mindre alle trykker seg ned i øvelsen som brast og dommeren som var bakfull...)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2ne, du har lest innlegget mitt på verst tenkelige måte, ser jeg. Men det er kanskje ikke så rart, jeg vet at jeg er dårlig på å få frem det jeg mener på nett. Jeg burde ha formulert meg annerledes, og beklager om jeg har støtt noen.

Men jeg får ta sjansen på å stille spørsmålet mitt på nytt:

Mange i denne tråden sier at de helst vil fortelle om resultatene selv og slippe den der "jada, jada, jeg har hørt det alt"-følelsen. Dette gjelder kanskje i første rekke overfor de som sitter hjemme og venter på resultater, men i og med at du, 2ne, trekker frem den situasjonen hvor folk ved eksteriørringen fikk vite om dine LP-resultater, tolket jeg det dithen at det egentlig gjelder alle, også de som er på stevnet sammen med en selv (Fyttirakkern for en dårlig setning!)

Det er gjerne flere fra min klubb som er på samme stevne, og siden alle ikke har mulighet til å følge med på alle, er det helt vanlig at vi flyr rundt og spør hverandre om de vet hvordan det gikk med den og den. Dessuten er det jo flere andre måter å få vite resultater på, så sjansen er stor for at noen blir gratulert før de har rukket å si noe selv til den som gratulerer. Jeg har aldri sett på det som "feil" før. Jeg har ikke lyst til å gå rundt og fornærme noen uten å mene det, så derfor lurer jeg altså på hvor grensa går for hva en kan si og gjøre?

Jeg mener jo at du leste mitt innlegg på verst tenkelige måte, i og med at du klarer å spørre som du gjør etterpå. Selvsagt er det lov å se andre gå, selvsagt er det lov til å gratulerer folk, selvsagt er det lov å høre på speakeranlegget, selvsagt er det lov å sjekke resultatlista - og for all del, om du blir spurt om hvordan det gikk med Helga og Britt, så fortell hva pokker du vil. Som jeg skreiv i det innlegget du sikter til, så ble jeg hverken sur, sint, lei meg eller fornærmet over å bli gratulert. Jeg takket og ble glad for gratulasjonene også, jeg har aldri klemt så mange frivillig på en og samme dag før, jeg. Det er ikke det som er greia her i det hele tatt. Men når det blir spurt om det betyr noe HVEM som formidler resultatet videre, så gjør det det, for oss sære, som har dårlig folkeskikk og tør å tenke noe så frekt som at det hadde vært morsommere, hyggeligere og koseligere om man hadde fått formidle den gode nyheten selv. Da er man helt sikkert direkte uhøflig, rett og slett..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er veldig kjekt å få fortelle litt større nyheter selv, og jeg setter veldig mye pris på at mine "hundevenner" spør om jeg helst har lyst til å være først ute selv. :blink: Men jeg hadde nok ikke blitt sur hvis noen hadde lagt det ut, med mindre jeg allerede har sagt at jeg vil gjøre det selv, også gjør de det likevel. Men det er jo ikke alle som kjenner meg så godt at de vet hva jeg foretrekker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følelser derimot, kan ingen argumentere seg bort fra. Jeg syns ikke trådstarter bør ha dårlig samvittighet for det hun har gjort, men hun bør likevel ha forståelse for venninnens reaksjon, nettopp fordi at når det er følelser involvert, så hjelper det ikke med fornuft.

Det må jeg si meg uenig i. Det eneste som hjelper når følelser er involvert, er fornuft. Det er det som skiller oss fra dyrene. Dyr handler stort sett instinktivt eller for å få dekket et umiddelbart behov. Vi har (hedligvis? dessverre?) fornuft nok til å lære at det i det lange løp kan lønne seg å ikke la følelsene styre våre handlinger til en hver tid. Vi slutter som regel å bæsje hvor og når som helst fordi vi føler for det, eller å grine fordi vi har lyst på pupp. Da kan vi lære oss å takke pent når noen gratulerer oss med en eller annen hyggelig begivenhet. Det koster begge parter mindre enn at vi skal være sure og spydige tilbake.

Man kan forstå folks følelser så mye man bare vil, men man gjør dem en bjørnetjeneste om man gir dem inntrykk av at man aksepterer hva som helst av atferd bare fordi de "følte for det".

Får håpe ingen leser noen resultatlister fra WW i Danmark nå da. Slik at folk får "sprukket boblen selv". :whistle:

Jeg regner med at DKKs webmaster blir overrent av følelsesladd e-post fra sinte/ulykkelige/skuffa vinnere over helga, ja ... ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, hunderesultater O.l. synes jeg det bare er hyggelig om folk offentliggjør før meg/ gratulerer.

Private affærer som graviditet, giftemål o.l. vil jeg selvsagt meddele selv, men de fleste klarer da å se forskjellen på dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skjønner ikke helt greia med å lage styr av slikt, for det er et offentlig arrangement med offentlige resultater som ikke er taushetsbelagt på noen som helst måte. Vil man ikke at folk skal spre resultater, så får man da melde seg på steder ingen andre man kjenner starter på da...

Signerer denne.

Hadde det vært noe privat så hadde jeg kanskje kunne tenkt meg om en gang eller to, evt sendt grattulasjon på mail eller tlf, men på et slikt offentlig arrangemang hvor mange vet resultatene og hvem som helst kan gå inn og sjekke hadde jeg nok kunne sendt en offentlig grattulasjon på FB. For min egen del blir jeg bare glad for en grattulasjon så lenge det var noe offentligheten skulle vite, og ikke noe privat jeg ville holde for meg selv av en eller annen grunn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det må jeg si meg uenig i. Det eneste som hjelper når følelser er involvert, er fornuft. Det er det som skiller oss fra dyrene. Dyr handler stort sett instinktivt eller for å få dekket et umiddelbart behov. Vi har (hedligvis? dessverre?) fornuft nok til å lære at det i det lange løp kan lønne seg å ikke la følelsene styre våre handlinger til en hver tid. Vi slutter som regel å bæsje hvor og når som helst fordi vi føler for det, eller å grine fordi vi har lyst på pupp. Da kan vi lære oss å takke pent når noen gratulerer oss med en eller annen hyggelig begivenhet. Det koster begge parter mindre enn at vi skal være sure og spydige tilbake.

Man kan forstå folks følelser så mye man bare vil, men man gjør dem en bjørnetjeneste om man gir dem inntrykk av at man aksepterer hva som helst av atferd bare fordi de "følte for det".

Jeg regner med at DKKs webmaster blir overrent av følelsesladd e-post fra sinte/ulykkelige/skuffa vinnere over helga, ja ... ;-)

Jeg formulerte meg nok litt klønete der, eller kanskje du bare misforsto. Det jeg mente var selvsagt ikke at man ikke skal bruke fornuften sin til å oppføre seg. Følelsene kan man ikke stoppe likevel. Man kan føle seg sint og såret, uten at man trenger å utagere.

Jeg mente ikke ett eneste sekund at vi skal se bort fra skikk og bruk og alt det som gjør at samfunnet vårt fungerer bare fordi vi føler oss fornærmet. Men at følelsene ER der, det kan vi ikke stoppe med noen som helst fornuft.

Håper det var oppklarende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er ikke noe å bli sur for, og det er heller ikke TS sitt tilfelle jeg diskuterer, fordi dette sto også i første innlegget:

Jeg diskuterer dette:

Og da blir svarene sånn:

Nei, jeg hadde ikke blitt sur om noen laget et gratulasjonskort og la ut på facebook, hjemmeside eller whatever. Man blir ikke sur for å bli gratulert, det er - stort sett - hyggelig ment, det.. Men ja, det betyr noe HVEM som formidler et slikt resultat videre. Og noen ganger, så har man faktisk lyst til å være den som forteller det selv, selv om man tydeligvis må reise til Gokk der ingen skulle tru at nokon kunne bu i smug for at det skal være mulig.

Det ser ut som at dette er noe som engasjerer meg veldig, og det er det jo egentlig ikke. Jeg syns bare det er litt hyklersk å snakke om andres manglende folkeskikk, når hele problemet kan unngås ved å stille et enkelt spørsmål: "Gjør det noe om jeg offentliggjør de gode resultatene nå?"

Men, hovedpoenget med en gratulasjon er kanskje å være først ute? De som gratulerer som nr 2, 3 eller 7, mener det sikkert ikke like mye som den som gjorde det først? :whistle:

Uthevet: Her bør man jo skille på private og offentlige ting. Stevne/utstillingsresultater feks vil jo oftest bli lagt ut i offentligheten av arrangørene og da er det vel ikke spesielt privat lenger uansett, mens andre ting som ikke legges ut på nettet for allmenheten er mere privat, feks vis noen er gravid.

Når det gjelder gratulasjoner så har det vel ikke noe og si når man grattulerer, men enkelte er jo skikkelig engasjerte og spente på sine venner og kjente's vegne når det sjer noe og følger godt med, og går det bra da så er det jo litt gøy og grattulere. Jeg har heller aldri slitt med at jeg ikke får fortalt selv, for de fleste kommer jo og grattulerer og samtidig spør de jo om detaljer og da får man jo fortelle hva som skjedde selv :whistle:

Kort fortalt så synes jeg ikke det er natturlig og mene at folk skal spørre om tillatelse til og fortelle noe som allerede er offentliggjort. Er det ikke offentliggjort så blir det noe annet :thumbs:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uthevet: Her bør man jo skille på private og offentlige ting. Stevne/utstillingsresultater feks vil jo oftest bli lagt ut i offentligheten av arrangørene og da er det vel ikke spesielt privat lenger uansett, mens andre ting som ikke legges ut på nettet for allmenheten er mere privat, feks vis noen er gravid.

Når det gjelder gratulasjoner så har det vel ikke noe og si når man grattulerer, men enkelte er jo skikkelig engasjerte og spente på sine venner og kjente's vegne når det sjer noe og følger godt med, og går det bra da så er det jo litt gøy og grattulere. Jeg har heller aldri slitt med at jeg ikke får fortalt selv, for de fleste kommer jo og grattulerer og samtidig spør de jo om detaljer og da får man jo fortelle hva som skjedde selv :)

Kort fortalt så synes jeg ikke det er natturlig og mene at folk skal spørre om tillatelse til og fortelle noe som allerede er offentliggjort. Er det ikke offentliggjort så blir det noe annet :)

Hunderesultater (utstilling, konkurranser) blir jo som oftest offentliggjort etterhvert, men ikke samme kveld. Har jeg mulighet til å fortelle det selv før det popper opp på dogweb eller klubbers hjemmesider, foretrekker jeg det, selv om det blir "offentlig" senere..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uthevet: Her bør man jo skille på private og offentlige ting. Stevne/utstillingsresultater feks vil jo oftest bli lagt ut i offentligheten av arrangørene og da er det vel ikke spesielt privat lenger uansett, mens andre ting som ikke legges ut på nettet for allmenheten er mere privat, feks vis noen er gravid.

Når det gjelder gratulasjoner så har det vel ikke noe og si når man grattulerer, men enkelte er jo skikkelig engasjerte og spente på sine venner og kjente's vegne når det sjer noe og følger godt med, og går det bra da så er det jo litt gøy og grattulere. Jeg har heller aldri slitt med at jeg ikke får fortalt selv, for de fleste kommer jo og grattulerer og samtidig spør de jo om detaljer og da får man jo fortelle hva som skjedde selv :)

Kort fortalt så synes jeg ikke det er natturlig og mene at folk skal spørre om tillatelse til og fortelle noe som allerede er offentliggjort. Er det ikke offentliggjort så blir det noe annet :)

Nå er det vel bare de store utstillingene, som verdensvinner og Crufts, som har den servicen at de oppdaterer resultatene løpende i løpet av stevnet. Det har rett nok kommet BIG og BIS-resultater fra NKK Trondheim allerede, men det er ikke noe sted - foreløpig - hvor resterende resultater er offentliggjort. De "vanlige" utstillingene offentliggjør ikke resultater før de kommer på dogweb, og det kan jo ta flere uker..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, poenget er nå vel noe sånn som at hvem som helst kan stå rundt en ring og se hvem som vinner. Det er offentlig. Altså kan hvem som helst utbasunere det til hele verden - gitt at de ikke vet hvem du er.

Ser ikke problemet - bruk nå litt almenn skjønn? Om det er bestevenninna di så kan du jo alltids holde igjen om hun er så sær at hun vil si noe selv - men om det er noen langt ute i periferien så er det vel ikke aktuelt å nevne det engang?

Aldri vært borti noen som har nektet meg / andre å legge ut resultater, det er jo igjen bare bikkjer? Men det finnes kanskje de som har sidestilt bikkjeresultater med egne resultater i livet...? Jeg har iallefall beholdt mine karakterer, mine personlige oppnåelser og slikt som høyerestående enn om bikkja rykker opp en klasse i lp. Gøy det liksom - men .... Det er bare ei bikkje. Ikke et barn :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eh, poenget er nå vel noe sånn som at hvem som helst kan stå rundt en ring og se hvem som vinner. Det er offentlig. Altså kan hvem som helst utbasunere det til hele verden - gitt at de ikke vet hvem du er.

Ser ikke problemet - bruk nå litt almenn skjønn? Om det er bestevenninna di så kan du jo alltids holde igjen om hun er så sær at hun vil si noe selv - men om det er noen langt ute i periferien så er det vel ikke aktuelt å nevne det engang?

Aldri vært borti noen som har nektet meg / andre å legge ut resultater, det er jo igjen bare bikkjer? Men det finnes kanskje de som har sidestilt bikkjeresultater med egne resultater i livet...? Jeg har iallefall beholdt mine karakterer, mine personlige oppnåelser og slikt som høyerestående enn om bikkja rykker opp en klasse i lp. Gøy det liksom - men .... Det er bare ei bikkje. Ikke et barn :)

Jasså, er ikke hunder barn? Næhei? Vel vel, tusen takk for opplysninga. Det slo deg ikke at man liker hunder nettopp fordi de er hunder, kanskje?

At du ikke oppnår rare greiene med bikkja di, det er helt greit, det er faktisk opp til deg hva du ønsker å legge i DITT hundehold. Men dropp den der agendaen du tydeligvis har mot alle oss som har hund for noe annet enn det å ha en turkompis, gidder du? Og skal du argumentere om å få respekt for ditt hundehold, så bør du muligens starte med å utvise bittelitt respekt for andres hundehold først..

Det er noen år siden jeg var ferdig på skolen, så "personlige oppnåelser" går liksom ikke på karakterer fra skolen lenger. At du ikke klarer å forstå at det å jobbe med en hund, kanskje over tid, kanskje overvinne noen vanskeligheter, at det kanskje går under "personlige oppnåelser" - selv om det er BARE en hund? At det kanskje ikke bare går på selve BIKKJA, men også mennesket som har trent denne hunden, og kanskje overvunnet sjeanse eller konkurransenerver eller prestasjonsangst eller whatever. At man kanskje er nødt til å ha et lite snev av kunnskap om hund og hvordan de lærer for å kunne gjøre det såpass greit i konkurranser at det er noe å være stolt av? Så hvorfor uttaler du deg egentlig om hvor "gøy det er liksom"? Har du i det hele tatt PRØVD det selv?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde blitt veldig glad for en sånn gratulasjon jeg! Ser at noen liker å fortelle selv, men herlighet, å bli sur er jo bare utrolig dumt!

For meg spiller det ingen rolle, det at folk informerer om det betyr jo at dem bryr seg og det hadde jeg nok blitt veldig glad for :)

Er veldig forsiktig selv med å legge ut andres resulater. Reaksjonene til folk er ikke alltid like lett å spå.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At du ikke klarer å forstå at det å jobbe med en hund, kanskje over tid, kanskje overvinne noen vanskeligheter, at det kanskje går under "personlige oppnåelser" - selv om det er BARE en hund? At det kanskje ikke bare går på selve BIKKJA, men også mennesket som har trent denne hunden, og kanskje overvunnet sjeanse eller konkurransenerver eller prestasjonsangst eller whatever. At man kanskje er nødt til å ha et lite snev av kunnskap om hund og hvordan de lærer for å kunne gjøre det såpass greit i konkurranser at det er noe å være stolt av?

Jeg ser framdeles ikke noen grunn til å kalle folk frekk fordi de er glad på mine vegne, og forteller andre om et offentlig resultat - oppnådd i en offentlig framstilt konkurranse. Jeg synes jeg så at en av spillerene på tippeligalaget i byen (som jeg kjenner) ble sur på meg fordi jeg gikk og fortalte folk at de vant 4-0 mot lag "xyz"? Eller at søskenebarnet mitt som scoret for lilleputtlaget da de utrolig nok vant fotballturneringen de har trent til i ett år - tror du han kaller meg frekk når jeg forteller hans tante og onkler om seieren? Utstillinger eller hundesport er ikke noe særegent, alle sporter krever kunnskap og trening. Det er første gangen jeg hører at man ikke skal gå ut med resultater fra offentlige konkurranser. Det høres rett og slett litt rart og nesten egoistisk ut? :)

Men man har jo respekt for mennesker i verden (uansett hvor hardt du kanskje prøver å argumentere for at man ikke har det, sorry å skuffe deg ;) ) - gitt at folk faktisk sier i fra. For det er IKKE normalt for meg å gå rundt og late som jeg ikke er glad på andres vegne, altså vil jeg "per normal" rope ut til hele verden hvor stolt jeg er over familie eller venner. Om jeg ikke skal si noe må jeg legge inn et "unntak" - ikke noe problem - men jeg forstår det ikke helt :) Som er årsaken til at jeg skrev i tråden. Det er da basic human 101 å ta hensyn til hva andre ber deg om, men det gir forutsetningen at folk faktisk sier i fra.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...