Gå til innhold
Hundesonen.no

Min hverdag...skal jeg orke mer? Er det håp?


Clueless
 Share

Recommended Posts

I enkelte kulturer / land er det vanlig at hunder har munnkurv på ute, f.eks Frankrike mener jeg å huske? Man innser at hunder kan bite når "ting" oppstår, uansett problemhund eller ikke,- og dett er dett, liksom. Man blir sett på som en naturlig ansvarsbevisst hunde-eier, og ikke som eier av en skremmende monsterhund av den grunn. Hundene i disse landene lider kanskje?.. eller ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 68
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg mener det motsatt. Det er synd at folk skal ha hundene uansett hva. Det er mange hunder der ute som er en fare for omgivelsene eller som lider pga sykdom. MAnge er for egoisitiske og tenker bare p

I enkelte kulturer / land er det vanlig at hunder har munnkurv på ute, f.eks Frankrike mener jeg å huske? Man innser at hunder kan bite når "ting" oppstår, uansett problemhund eller ikke,- og dett er dett, liksom. Man blir sett på som en naturlig ansvarsbevisst hunde-eier, og ikke som eier av en skremmende monsterhund av den grunn. Hundene i disse landene lider kanskje?.. eller ?

Ja, men i dette landet er ikke det en kultur. Det som derimot er en kultur er at folk er redde for store hunder, ala dogo canarien... og en dogge med munnkurv blir nok enda skumlere her i Norge.

Jeg skal sette noen ord dette som mest sannsynlig for får folk til å tippe :) Du har en stor rase, det er en vokter rase og den kan være litt ugrei mot andre hunder (de jeg har møtt på har ikke vært i overkant trivelige). Rasen du har er ikke videre populær blant hundehatere og den kan fort ramle inn på en forbudsliste, vil du virkelig være med på det? For kommer han seg fri fra munnkurven og ett barn var i nærheten og han "angriper", ja selv med kun ett rift, vil dette skape store problemer, ikke bare for deg, men også for resten av raseentusiastene i Norge, om det blir politianmeldt og etterforsket.

Jeg må ærlig si at jeg er sjokkert over at man fortsetter å avle på slikt gemytt, for det er jo tydelig ut i fra det du forteller at det er ikke ett engangstilfelle... Så hvor seriøst er oppdrettet da sånn egentlig? En ting er å bevare det orginale i rasen, som vokterinstinktet, men å avle på aggressive hunder blir for meg ett mysterium.

Dette er ett valg du alene må ta, ingen andre kan bestemme det. Du får sikker flere svar utover dagen og jeg håper jo du får alle vinklinger og at du klarer å ta en avgjørelse. Jeg mener jo mitt, og det er jo rimelig tydelig :P (jeg har selv hatt en aggressiv hund, men var dum nok til å vente til den bet ett barn)

*setter meg ned å venter på juling for at jeg ikke støtter og trøster, men derimot sier gruuuusomme ting om rasen og oppdrettet som jeg ikke peil på, men leser hearsay*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Orker ikke å lese igjennom alle innleggene.. men jeg føler at avlivning av en 16mnd hund ikke blir helt riktig. Han har jo ikke engang rukket å bli voksen og vist hvor balansert han kan bli.

Jeg sier ikke at det er noen garanti, men personlig hadde jeg nok ventet til hunden var voksen. Men på den annen side så forstår jeg deg og støtter deg fullt ut om valget faller på avlivning. Det kan absolutt ikke være lett å ha en sånn hund i hus, spesielt når man ser hvor mye det går utover hund nr. 2

Som du sier, så tror jeg du mangler å prøve en ting, og det er å la hunden bli voksen. Men det er rett og slett tidkrevende, også må man jo tenke på tispa di, man vil jo ikke at noe av atferden skal smitte over på henne!

Uff nei, kan bare si lykke til med valget ditt! Uansett hva du faller på, så vil det være det riktige for både deg og din hund.. men det er lov å bruke tid på å tenke og fordøye alt sammen!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

I enkelte kulturer / land er det vanlig at hunder har munnkurv på ute, f.eks Frankrike mener jeg å huske? Man innser at hunder kan bite når "ting" oppstår, uansett problemhund eller ikke,- og dett er dett, liksom. Man blir sett på som en naturlig ansvarsbevisst hunde-eier, og ikke som eier av en skremmende monsterhund av den grunn. Hundene i disse landene lider kanskje?.. eller ?

Nei, det er ikke vanlig i Frankrike med munnkurv, men det er enkelte områder i Tyskland og antakelig andre steder som krever munnkurv på enkelte store raser. Det er ikke dermed sagt at det er vanlig.

Jeg må ærlig si at jeg er sjokkert over at man fortsetter å avle på slikt gemytt, for det er jo tydelig ut i fra det du forteller at det er ikke ett engangstilfelle... Så hvor seriøst er oppdrettet da sånn egentlig? En ting er å bevare det orginale i rasen, som vokterinstinktet, men å avle på aggressive hunder blir for meg ett mysterium.

Nå er det vel ikke sagt noe spesielt om avl i denne sammenhengen ? At det dukker opp enkeltindivider med dårlig gemytt er jo ikke ukjent verken på denne rasen eller en hvilken som helst annen rase, uten at man skal skrike om dårlig avl av den grunn, men om dette er en "vane" for enkelte raser, altså at slik adferd er mer vanlig enn uvanlig, DA burde det nok begynne å ringe temmelig mange bjeller hos oppdretterne og raseentusiastene ja :).

Orker ikke å lese igjennom alle innleggene.. men jeg føler at avlivning av en 16mnd hund ikke blir helt riktig. Han har jo ikke engang rukket å bli voksen og vist hvor balansert han kan bli.

En slik adferd blir sjelden bedre jo eldre hunden blir - heller tvert i mot. Jo eldre en hund blir, jo mer trøkk vil den tørre å legge bak - og dette kombinert med en etablert adferd og en god porsjon vokterinstinkt sier meg at denne hunden om et år eller to er noe JEG ikke ville hatt i nærheten av meg selv eller mine hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, men i dette landet er ikke det en kultur. Det som derimot er en kultur er at folk er redde for store hunder, ala dogo canarien... og en dogge med munnkurv blir nok enda skumlere her i Norge.

Jeg skal sette noen ord dette som mest sannsynlig for får folk til å tippe :) Du har en stor rase, det er en vokter rase og den kan være litt ugrei mot andre hunder (de jeg har møtt på har ikke vært i overkant trivelige). Rasen du har er ikke videre populær blant hundehatere og den kan fort ramle inn på en forbudsliste, vil du virkelig være med på det? For kommer han seg fri fra munnkurven og ett barn var i nærheten og han "angriper", ja selv med kun ett rift, vil dette skape store problemer, ikke bare for deg, men også for resten av raseentusiastene i Norge, om det blir politianmeldt og etterforsket.

Jeg må ærlig si at jeg er sjokkert over at man fortsetter å avle på slikt gemytt, for det er jo tydelig ut i fra det du forteller at det er ikke ett engangstilfelle... Så hvor seriøst er oppdrettet da sånn egentlig? En ting er å bevare det orginale i rasen, som vokterinstinktet, men å avle på aggressive hunder blir for meg ett mysterium.

Dette er ett valg du alene må ta, ingen andre kan bestemme det. Du får sikker flere svar utover dagen og jeg håper jo du får alle vinklinger og at du klarer å ta en avgjørelse. Jeg mener jo mitt, og det er jo rimelig tydelig :P (jeg har selv hatt en aggressiv hund, men var dum nok til å vente til den bet ett barn)

*setter meg ned å venter på juling for at jeg ikke støtter og trøster, men derimot sier gruuuusomme ting om rasen og oppdrettet som jeg ikke peil på, men leser hearsay*

Takk for innspill! Dette ga meg enda en ny synsvinkel, som jeg faktisk ikke har tenkt så mye på. Setter pris på at du sier dette, for jeg synes ikke det skal legges skjul på slike ting heller. Jeg er ikke noe for at en bare skal si positive ting om en rase, men la det negative ligge.

Dette ga meg faktisk litt mer å tenke på.

Jeg var ute med tispa nettopp, tok en halvtimes tur. Og møtte 3 hunder, endel mennesker, pluss ei dame med rullator. Tenkte med meg selv at jeg var glad jeg var ute med tispa da. Så er det hannen sin tur om den stund. Tenker jo på signaleffekten det er å gå med munnkurv på han, det gir ikke noe hyggelig uttrykk akkurat.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sitter med et tungt ansvar og sikkert utslitt og lei - naturlig nok. Sånn jeg forstår deg har du verdens beste gutt - inne og en tikkende bombe du er redd for - ute. Og sånn er det gjerne, de vanskeligste hundene er gjerne de som kryper lengst inn i hjerte og blir værende der, kanskje fordi vi legger så mye arbeid og kjærlighet i å "fikse" de? Og så lenge verden er perfekt regulert og du har 100% kontroll er alt bra, dessverre fungerer ikke verden slik. Dette er heller ikke som hunden din har hatt et benbrudd og vil bli bra om 3 måneder, hans atferd har forverret seg over tid og til tross for hjelp. Sannsynligheten er stor for at han vil legge mer alvor i handlingene sine jo eldre han blir.

Det jeg leser av innleggene dine er at du har en hund som er høyt elsket, men som har store problemer og som lever et liv med mange begrensninger. Så da tenker jeg, har hunden din et godt hundeliv sånn det er nå? Har du og mannen din et godt hundehold sånn det er nå? Hvor langt er det forsvarlig å dra strikken for både dere og hunden din?

Kort og brutalt tenker jeg at en død hund lider ikke.. :) Jeg beklager, men det er det valget jeg ville tatt om dette var min hund, men lett sier jeg ikke det er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Orker ikke å lese igjennom alle innleggene.. men jeg føler at avlivning av en 16mnd hund ikke blir helt riktig. Han har jo ikke engang rukket å bli voksen og vist hvor balansert han kan bli.

Jeg sier ikke at det er noen garanti, men personlig hadde jeg nok ventet til hunden var voksen. Men på den annen side så forstår jeg deg og støtter deg fullt ut om valget faller på avlivning. Det kan absolutt ikke være lett å ha en sånn hund i hus, spesielt når man ser hvor mye det går utover hund nr. 2

Som du sier, så tror jeg du mangler å prøve en ting, og det er å la hunden bli voksen. Men det er rett og slett tidkrevende, også må man jo tenke på tispa di, man vil jo ikke at noe av atferden skal smitte over på henne!

Uff nei, kan bare si lykke til med valget ditt! Uansett hva du faller på, så vil det være det riktige for både deg og din hund.. men det er lov å bruke tid på å tenke og fordøye alt sammen!

Takk for svar. Han har alltid vært litt sånn, men fra starten av mars har han bare blitt verre og verre. Det var da han bet en person...men altså ikke noe alvorlig bitt. Etter det, er det merkbar forskjell på han.

Jeg vet ikke om jeg makter å vente til han blir voksen. Det er over et år til med stålkontroll og angst for at noe kan skje. Hadde jeg sett bedring, så hadde jeg hatt mer pågangsmot. Jeg synes det går veldig opp og ned. En dag har han fungert noenlunde greit, og jeg er kjempeglad. Neste dag er han rasende på noen, som han var på naboen her i helga. Det er også veldig slitsomt når det går sånn og ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er ikke vanlig i Frankrike med munnkurv, men det er enkelte områder i Tyskland og antakelig andre steder som krever munnkurv på enkelte store raser. Det er ikke dermed sagt at det er vanlig.

Nå er det vel ikke sagt noe spesielt om avl i denne sammenhengen ? At det dukker opp enkeltindivider med dårlig gemytt er jo ikke ukjent verken på denne rasen eller en hvilken som helst annen rase, uten at man skal skrike om dårlig avl av den grunn, men om dette er en "vane" for enkelte raser, altså at slik adferd er mer vanlig enn uvanlig, DA burde det nok begynne å ringe temmelig mange bjeller hos oppdretterne og raseentusiastene ja :).

En slik adferd blir sjelden bedre jo eldre hunden blir - heller tvert i mot. Jo eldre en hund blir, jo mer trøkk vil den tørre å legge bak - og dette kombinert med en etablert adferd og en god porsjon vokterinstinkt sier meg at denne hunden om et år eller to er noe JEG ikke ville hatt i nærheten av meg selv eller mine hunder.

Det er akkurat dette jeg tenker på. Jeg konkurrerer med et stadig sterkere vaktinstinkt, som øker på fram til han er 3 år.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for svar. Han har alltid vært litt sånn, men fra starten av mars har han bare blitt verre og verre. Det var da han bet en person...men altså ikke noe alvorlig bitt. Etter det, er det merkbar forskjell på han.

Jeg vet ikke om jeg makter å vente til han blir voksen. Det er over et år til med stålkontroll og angst for at noe kan skje. Hadde jeg sett bedring, så hadde jeg hatt mer pågangsmot. Jeg synes det går veldig opp og ned. En dag har han fungert noenlunde greit, og jeg er kjempeglad. Neste dag er han rasende på noen, som han var på naboen her i helga. Det er også veldig slitsomt når det går sånn og ned.

Jeg tror at når (og jeg sier når, for jeg tror ærlig talt det bare er et tidsspørsmål, enten til du selv innser at du ikke kan ha det sånn lengre eller til noen andre forteller deg at du må fordi noe har skjedd...) du tar avgjørelsen om å avlive hunden din, hvor trist det måtte være, så vil en ro falle over deg. Når alt er avgjort og over så vil du etter som hverdagen blir forandret og du innser hva du faktisk har holdt på med, hvor langt du har strukket deg og hvor mye du har prøvd og brukt av energi og frustrasjon, da vil du forstå at det var ingen annen valg, du gjorde det rette uten tvil og du vil sannsynligvis også undre deg over hvor langt du har latt det gå..

Jeg har masse sympati og medfølelse for din situasjon, men synes du skal legge fra deg skyldfølelser og alle tanker om at du har mislyktes med en gang! Skal man tro Gry Løberg så er sånne situasjoner veldig lite eiers skyld, og veldig mye det som bor i hunden fra naturens side.... Siden du har hatt flere hunder før, du har tom en til nå, så er det jo ingenting som tilsier at det er noe DU har gjort som har gjort at hunden har blitt sånn! Jeg synes heller ikke det er noen mening i at du skal gå rundt og være redd i et år mens du håper på at hunden din skal vokse opp og fullstendig forandre gemytt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du sitter med et tungt ansvar og sikkert utslitt og lei - naturlig nok. Sånn jeg forstår deg har du verdens beste gutt - inne og en tikkende bombe du er redd for - ute. Og sånn er det gjerne, de vanskeligste hundene er gjerne de som kryper lengst inn i hjerte og blir værende der, kanskje fordi vi legger så mye arbeid og kjærlighet i å "fikse" de? Og så lenge verden er perfekt regulert og du har 100% kontroll er alt bra, dessverre fungerer ikke verden slik. Dette er heller ikke som hunden din har hatt et benbrudd og vil bli bra om 3 måneder, hans atferd har forverret seg over tid og til tross for hjelp. Sannsynligheten er stor for at han vil legge mer alvor i handlingene sine jo eldre han blir.

Det jeg leser av innleggene dine er at du har en hund som er høyt elsket, men som har store problemer og som lever et liv med mange begrensninger. Så da tenker jeg, har hunden din et godt hundeliv sånn det er nå? Har du og mannen din et godt hundehold sånn det er nå? Hvor langt er det forsvarlig å dra strikken for både dere og hunden din?

Kort og brutalt tenker jeg at en død hund lider ikke.. :) Jeg beklager, men det er det valget jeg ville tatt om dette var min hund, men lett sier jeg ikke det er.

Ja, du har rett. Verdens beste inne, og en tikkende bombe ute.

Jeg har jo håpet han skulle bli tryggere med tiden. Mannen min sier vi bare må øve, og gå mer tur med han i nærområdet. Og at han sånn sett vil bli tryggere på det å møte folk.

Hunden har det jo i utgangspunktet godt, men jeg vet han ikke får alt han trenger, til det har han for mange begrensninger. Han funket faktisk fint på tur med munnkurv i går, jeg synes han var mindre hissig. Men om det løser problemet, vet jeg ikke. Og jeg tror ikke jeg vil ha en hund som må gå med munnkurv over tid.

Jeg synes ikke vi har noe godt hundehold nå. Det er jo ikke det når man bare må avbryte en tur med begge hundene fordi man ser ferske fotspor. Da er det noe anstrengt. Selv om vi er på øde steder, er jeg hele tiden obs på hva som skjer rundt oss, om det kommer noen...jeg slapper aldri av på tur når han er med.

At jeg er så sliten og nedfor er jo noe mannen min merker også. Han sier han støtter meg uansett, og tanken på avliving har nok meldt seg hos han også. Selv om han nok mener vi burde prøve ut munnkurv først, og se om han blir å fungere bedre.

Jeg selv har mye dårlig samvittighet for begge hundene. Tispa kunne fått mye mer trening og uteliv, hun får ikke nok pga han. Og han får for lite pga seg selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, du har rett. Verdens beste inne, og en tikkende bombe ute.

Jeg har jo håpet han skulle bli tryggere med tiden. Mannen min sier vi bare må øve, og gå mer tur med han i nærområdet. Og at han sånn sett vil bli tryggere på det å møte folk.

Hunden har det jo i utgangspunktet godt, men jeg vet han ikke får alt han trenger, til det har han for mange begrensninger. Han funket faktisk fint på tur med munnkurv i går, jeg synes han var mindre hissig. Men om det løser problemet, vet jeg ikke. Og jeg tror ikke jeg vil ha en hund som må gå med munnkurv over tid.

Jeg synes ikke vi har noe godt hundehold nå. Det er jo ikke det når man bare må avbryte en tur med begge hundene fordi man ser ferske fotspor. Da er det noe anstrengt. Selv om vi er på øde steder, er jeg hele tiden obs på hva som skjer rundt oss, om det kommer noen...jeg slapper aldri av på tur når han er med.

At jeg er så sliten og nedfor er jo noe mannen min merker også. Han sier han støtter meg uansett, og tanken på avliving har nok meldt seg hos han også. Selv om han nok mener vi burde prøve ut munnkurv først, og se om han blir å fungere bedre.

Jeg selv har mye dårlig samvittighet for begge hundene. Tispa kunne fått mye mer trening og uteliv, hun får ikke nok pga han. Og han får for lite pga seg selv.

Først må jeg si at dårlig samvittighet skal du ikke ha, du forsøker å gjøre det "umulige" og strekker deg lengre enn veldig mange andre hundeeiere.

Jeg synes Carma gir deg et veldig godt svar, så les det høyt for mannen din også. Kanskje det kan hjelpe dere til å ta en avgjørelse. Jeg synes ikke noen av dere skal fortsette å leve med et så høyt stressnivå og store begrensninger..

Lykke til.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at når (og jeg sier når, for jeg tror ærlig talt det bare er et tidsspørsmål, enten til du selv innser at du ikke kan ha det sånn lengre eller til noen andre forteller deg at du må fordi noe har skjedd...) du tar avgjørelsen om å avlive hunden din, hvor trist det måtte være, så vil en ro falle over deg. Når alt er avgjort og over så vil du etter som hverdagen blir forandret og du innser hva du faktisk har holdt på med, hvor langt du har strukket deg og hvor mye du har prøvd og brukt av energi og frustrasjon, da vil du forstå at det var ingen annen valg, du gjorde det rette uten tvil og du vil sannsynligvis også undre deg over hvor langt du har latt det gå..

Jeg har masse sympati og medfølelse for din situasjon, men synes du skal legge fra deg skyldfølelser og alle tanker om at du har mislyktes med en gang! Skal man tro Gry Løberg så er sånne situasjoner veldig lite eiers skyld, og veldig mye det som bor i hunden fra naturens side.... Siden du har hatt flere hunder før, du har tom en til nå, så er det jo ingenting som tilsier at det er noe DU har gjort som har gjort at hunden har blitt sånn! Jeg synes heller ikke det er noen mening i at du skal gå rundt og være redd i et år mens du håper på at hunden din skal vokse opp og fullstendig forandre gemytt..

Tusen takk for enda et godt svar, og til LivB også.

Jeg føler egentlig ikke jeg har mislyktes med selve hunder, for han var jo sånn fra han kom hit. Men jeg mislykkes i å gi han nok, nettopp fordi han er som han er. Jeg kan ikke ta han med alle steder, eller utsette andre for han. Alt må skje veldig kontrollert, og kan jeg ikke kontrollere situasjonen, så kan han ikke være med. Jeg gruer meg til i sommer, når vi skal besøke familien. De bor langt unna, og det vil jo gi endel situasjoner både med folk og unger, hvor han må skjermes veldig. Ser helt klart for meg at han må sitte med munnkurv på verandaen når vi drikker kaffe og små unger vandrer omkring, eller han må være i et eget rom.

Jeg tenker ofte på hvor enkelt hundeholdet hadde vært om jeg bare hadde tispa. Og da får jeg dårlig samvittighet, for det er jo det samme som å ønske ham død.

Men jeg hadde jo sluppet alle bekymringer og dårlig samvittighet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Han vet nok ikke dine vurderinger og planer om han, så han verken bekymrer seg eller bryr seg om sin egen fremtid, så sånn sett trenger du nok ikke ha dårlig sammvittighet for noe.. annet enn det er dine egene følelser som kommer frem, netopp fordi man knytter seg til disse 4 beinte dyrene våre. Det ligger naturlig for oss og ta vare på dem, beskytte dem, gi dem mat,kos og det dem trenger.. Og velge og ta livet av en levende vesen faller igjen utenfor noe som føles naturlig ut.. døden er aldri hyggelig.. iallefall ikke og selv ta et slikt valg for et dyr man virkelig bryr seg om! Noe annet enn du syntes dette er et lett valg hadde vært mer rart, og det føles vanskelig ut fordi du bryr deg..

Så er det dette med fornuft og følelser.. fornuften din sier at dette ikke går.. følelsene dine ser øynene, sjønnheten og alt det gode ved han. Så er vel kanskje her du må kanskje ta et valg, om du skal lytte til fornuft eller følelsene..

Sånn personlig forstår jeg at dette må føles veldig vanskelig, netopp fordi du er så glad i han.. Men på den andre siden har man et stort ansvar som hundeier og enda mer når man har hund av en såpass stor vokterrase. Du sier du har ikke barn nå? planlegges det i fremtiden? han er jo enda ung og lever jo lenge enda.. er dette er hund du vil føle seg trygg nok på etterhvert og ink. barna dine i han?

Vil du klare fremtiden din ellers med han, det er jo mange år som da ligger fremfor dere, mye som kan skje.. jeg syntes ikke det høres ut som et sundt hundehold verken for hund eller eier og leve i frykt.. og kan tenke meg den blir ikke mindre med årene.. en angst kan fort vokse seg stor og større etterhvert.. Og i tilegg til alt som må tilrettelegges , han er vel ikke bare en hund du kan sette på kennel om dere skal vekk? eller enkel og finne hundepass til? Det er ganske mange ting og tenke på.. Også syntes jeg det ikke høres godt ut for din egen helse heller og gå konstant rundt med en slik bekymring.

Og jeg tror ikke en slik avgjørelse blir lettere om 1 år eller 4 om det ikke skjer en drastisk bedring for dere... og nederlaget vil nok føles verre ut siden da du har brukt så mye tid og bekymring på han. og sammvittigheten blir nok heller ikke lettere kan jeg tenke meg, netopp fordi det da føles ut som du gir han opp.. så den sammvittigheten du føler på tror jeg du aldri vil klare og få bukt på uansett om du tar en slik avgjørelse nå eller om noen år..

Jeg kjenner til folk som har avlivet hunder av enda svakere grunnlag enn det du forteller om han, og det igjen med lettelse etterhvert. pga bekymringene og ansvaret det følger med og ha en hund som ikke passer inn i et normalt samfunn der det finnes barn,folk ,andre hunder osv man må treffe på hver eneste dag... og man sitter med en hund som kan være til skade for andre. Er rett og slett dette ansvaret her jeg tror må veie tyngst av alle grunnene om dere skal fortsette og ha han eller ikke..

Beklager om jeg formulerer meg litt feil og skriver litt knotete... var så mange tanker her som jeg ville ha frem. Og håper du finner en løsning som blir rett for dere! Masse lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

La oss nå si at hunden bedrer seg med tiden. Hvor realistisk er det at han bedrer seg nok? Vil du ikke likevel alltid være usikker når det kommer løpende barn og løshunder? Eller aldri føle at du kan slappe helt av når dere har besøk? Alltid være på vakt i tilfelle noe uforutsett skjer?

Slik som du omtaler ham så vil jeg si at du gjør deg selv, raseentusiastene og omgivelsene en tjeneste om du tar og avslutter det hele nå, før det går for langt. Er dette virkelig noe du har lyst å ta sjanser med?

Du har en stor hund og hvis han virkelig legger alvor i handlingene sine, så kan utfallet bli alvorlig. Dette er vel kanskje et av tilfellene hvor man ikke ønsker å være etterpåklok?

Jeg mener ikke å være krass og sur, men slik du fremstiller det, så kan ikke jeg se at denne hunden kommer til å bedre seg med det første, og hundehold skal ikke være en eneste stor bekymring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror at når (og jeg sier når, for jeg tror ærlig talt det bare er et tidsspørsmål, enten til du selv innser at du ikke kan ha det sånn lengre eller til noen andre forteller deg at du må fordi noe har skjedd...) du tar avgjørelsen om å avlive hunden din, hvor trist det måtte være, så vil en ro falle over deg. Når alt er avgjort og over så vil du etter som hverdagen blir forandret og du innser hva du faktisk har holdt på med, hvor langt du har strukket deg og hvor mye du har prøvd og brukt av energi og frustrasjon, da vil du forstå at det var ingen annen valg, du gjorde det rette uten tvil og du vil sannsynligvis også undre deg over hvor langt du har latt det gå...

Jeg har masse sympati og medfølelse for din situasjon, men synes du skal legge fra deg skyldfølelser og alle tanker om at du har mislyktes med en gang! Skal man tro Gry Løberg så er sånne situasjoner veldig lite eiers skyld, og veldig mye det som bor i hunden fra naturens side.... Siden du har hatt flere hunder før, du har tom en til nå, så er det jo ingenting som tilsier at det er noe DU har gjort som har gjort at hunden har blitt sånn! Jeg synes heller ikke det er noen mening i at du skal gå rundt og være redd i et år mens du håper på at hunden din skal vokse opp og fullstendig forandre gemytt..

Nikker enig til denne...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som sagt så er jeg enig i at avlivning muligens er den beste muligheten og alt det der. Og atferden blir muligens ikke bedre i det hele tatt..

Men han er jo bare unghunden, og du sier jo selv at det har vært tilfeller av hunder som har vært som din, som har roet seg som voksne.. Tydeligvis er dette rett og slett blitt for mye, og du sliter i tillegg med dårlig samvittighet, og det skal ingen trenge å ha. Så da kommer liksom eneste alternativ til avlivning på omplassering.. og tja.. der er det jo mange meninger.. men kanskje ikke så lurt egentlig!

Som sagt jeg bare syntes det er utrolig synd, men støtter selvfølgelig et valg om avlivning til det fulle. Han skal jo absolutt ikke trenge å lide, og det skal ikke tispa di heller!

Så LYKKE TIL!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for gode svar! Flott at noen er villig til å bruke tid på å hjelpe meg.

Det har gått litt opp og ned i det siste, og jeg veksler mellom tvil og tro. Den ene dagen går det fint, og jeg ser framgang, neste dag er det like ille. Akkurat det er slitsomt, for jeg føler begge deler så sterkt.

Han er så merkelig! I dag har jeg vært ute med munnkurv på igjen. Dette er andre gangen. Og det går så fint! Vi har passert mødre med unger på slep uten at han reagerte, men kunne gå pent i bånd ved siden av meg. Han har snudd seg og sett på dem, og kommet med et lite murr etter at vi hadde passert, men ingen tegn til utagering.

Da det kom en dame i mot oss på veien (noe han ikke har tålt noe særlig), fant han ut at han skulle ut i grøfta og tisse. Han knurrer ikke heller, bare vandrer avgårde ved siden av meg med halen løftet. Så han virker ikke usikker heller. Snuser i veikantene og er ikke så veldig opptatt av folk.

Virker som han er mindre hissig, rett og slett. I dag har han vært helt eksemplarisk. Håpet er jo at han venner seg til denne atferden istedet for utagering, og at han har glemt utagering når munnkurven skal av. Atferd befester seg jo når den får gjentas, så kanskje det er håp i akkurat det.'

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lest noe av hele tråden her... :ahappy: Jeg hadde en blanding mellom Amstaff og Rottweiler som var født i 95. Han var litt av dette kalibret her... Jeg valgte og kastrere han som en siste utvei, en sånn hund kan uansett ikke brukes i avl, for det er jo ikke akkurat ønskelig med aggresjon i linjene.. Dette var jo på 90 tallet, men nå er det jo fler forskjellige måter og kastrere på, kjemisk, fjerning av testikler, men har også hørt om en "chip" som settes inn, som inneholder noen hormoner som stopper hormon og sæd produksjonen... Dette er noe jeg hadde vurdert, snakk med vet, så kanskje man kan prøve det før en eventuell avliving, som er helt grusomt å komme seg gjennom..

Min hanne som ble kastrert fungerte bra etter inngrepet, ikke helt happy for bråkete hanbikkjer, men han ble kontrolerbar, og en flott kompis til mine nevøer... Har bare gode minner fra han, og vet hvilket dilemma du er i, tro meg=) :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Lest noe av hele tråden her... :ahappy: Jeg hadde en blanding mellom Amstaff og Rottweiler som var født i 95. Han var litt av dette kalibret her... Jeg valgte og kastrere han som en siste utvei, en sånn hund kan uansett ikke brukes i avl, for det er jo ikke akkurat ønskelig med aggresjon i linjene.. Dette var jo på 90 tallet, men nå er det jo fler forskjellige måter og kastrere på, kjemisk, fjerning av testikler, men har også hørt om en "chip" som settes inn, som inneholder noen hormoner som stopper hormon og sæd produksjonen... Dette er noe jeg hadde vurdert, snakk med vet, så kanskje man kan prøve det før en eventuell avliving, som er helt grusomt å komme seg gjennom..

Min hanne som ble kastrert fungerte bra etter inngrepet, ikke helt happy for bråkete hanbikkjer, men han ble kontrolerbar, og en flott kompis til mine nevøer... Har bare gode minner fra han, og vet hvilket dilemma du er i, tro meg=) :ahappy:

Ja, kanskje det hadde vært en idè! Verdt å prøve før en avliver, ja! Tusen takk for at du skrev om din erfaring.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg lest igjennom alle svarene her, men skriver til deg allikevel, da jeg har erfaring med rasen, og kjenner godt til raseklubben, er aktivt medlem der selv :ahappy:

For det første, i raseklubben sitter det mange hyggelige mennesker som har vært borti disse problemene mange ganger. Jeg anbefaler deg og ta kontakt med raseklubben, fortelle om problemstillingen din, og høre hva dem har og si. du finner dem på www.ndck.info. :ahappy: jeg ville ikke tenkt meg om to ganger, ring til dem eller send mail med en gang!

For det andre, som du sier selv, du er ikke alene! dette er en krevende rase som krever veldig konsekvente men rettferdige eiere. Jeg vet hva mange mener om lederskap osv, men med Dogoen så må man vise hunden at man er en god leder, og at det faktisk er deg som bestemmer.

Desverre har det vært en del ukritisk avel på rasen, noe som har ført til at det har kommet en del individer med svak psyke. Og svak psyke på en dominant vakthund er veldig lite heldig.

Jeg sleit selv MYE med ei tispe med utagering mot andre hunder og noen få ganger mot mennesker, og at hun svarte meg litt når jeg korrigerte henne i unghundperioden. Men jeg jobba veldig mye med henne, og trente mye lydighet med henne, og det ble et veldig trivelig hundehold etter hvert. men jobben med henne var aldri ferdig, jeg måtte alltid passe på, og være 110% konsekvent. I de periodene jeg var slapp, ble hun verre.

Skal også sier at hun hadde store problemer med ryggen, og det kan godt hende det påvirket hennes temperament.

Du sier at hunden er frisk, men jeg ville dobbeltsjekka dette. Er han fri for HD og AA, har han spondylose i ryggen? andre ting som kan være vondt?

En dogo er også seint voksen i hodet. Dem er ikke ordentlig modna før dem er nærmere tre år. Da vil dem "stabilisere" seg mentalt. Så om han er usikker, så vil nok dette bli bedre med alderen, men dette kommer jo helt ann på.. spørs jo også hvor godt hunden er sosialisert og miljøtrent i ung alder... Rasen trenger mye sosialisering. Jeg har også ofte sett dogoer som utagerer, ikke fordi de er sinna og aggresive, men fordi dem rett og slett er veldig usikre på situasjonen.

Om du velger og avlive han har jeg stor forståelse for dette! mange avliver ikke før det er for sent og ulykken har skjedd... Du kjenner din hund best, og vet hvordan han er.

Men om du velger å jobbe videre med han så må du gå 110% inn for å gjøre en stor jobb. Jeg personlig ville kastrert han. Jeg ville trent lydighetstrening med han, for å forsterke din "lederrolle". Ikke bare derfor, noen av linjene på dogoen trenger en del stimulering, og en understimulert hund er alltid mer vrien enn en sliten og tilfreds hund (nå vet ikke jeg hvor mye du stimulerer han da). Jeg ville starta miljøtrening og sosialisering på nytt, så han blir mer sikker på omgivelsene.

jeg kunne sikkert skrivd om egne erfaringer rundt dette mye lengere, men du får heller si ifra om jeg skal fortelle med hva jeg gjorde :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

må bare skrive en ting til; hvis du går rundt og er nervøs/redd/usikker når du går tur med han, så bidrar du til negativ adferd. Du sender signaler til hunden om at "dette er farlig, nå må vi være forsitkig og passe oss". om du derimot er rolig og selvsikker når du går tur, så smitter det også over på hunden, og den vil bli mer rolig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå har ikke jeg lest igjennom alle svarene her, men skriver til deg allikevel, da jeg har erfaring med rasen, og kjenner godt til raseklubben, er aktivt medlem der selv :ahappy:

For det første, i raseklubben sitter det mange hyggelige mennesker som har vært borti disse problemene mange ganger. Jeg anbefaler deg og ta kontakt med raseklubben, fortelle om problemstillingen din, og høre hva dem har og si. du finner dem på www.ndck.info. :blink: jeg ville ikke tenkt meg om to ganger, ring til dem eller send mail med en gang!

For det andre, som du sier selv, du er ikke alene! dette er en krevende rase som krever veldig konsekvente men rettferdige eiere. Jeg vet hva mange mener om lederskap osv, men med Dogoen så må man vise hunden at man er en god leder, og at det faktisk er deg som bestemmer.

Desverre har det vært en del ukritisk avel på rasen, noe som har ført til at det har kommet en del individer med svak psyke. Og svak psyke på en dominant vakthund er veldig lite heldig.

Jeg sleit selv MYE med ei tispe med utagering mot andre hunder og noen få ganger mot mennesker, og at hun svarte meg litt når jeg korrigerte henne i unghundperioden. Men jeg jobba veldig mye med henne, og trente mye lydighet med henne, og det ble et veldig trivelig hundehold etter hvert. men jobben med henne var aldri ferdig, jeg måtte alltid passe på, og være 110% konsekvent. I de periodene jeg var slapp, ble hun verre.

Skal også sier at hun hadde store problemer med ryggen, og det kan godt hende det påvirket hennes temperament.

Du sier at hunden er frisk, men jeg ville dobbeltsjekka dette. Er han fri for HD og AA, har han spondylose i ryggen? andre ting som kan være vondt?

En dogo er også seint voksen i hodet. Dem er ikke ordentlig modna før dem er nærmere tre år. Da vil dem "stabilisere" seg mentalt. Så om han er usikker, så vil nok dette bli bedre med alderen, men dette kommer jo helt ann på.. spørs jo også hvor godt hunden er sosialisert og miljøtrent i ung alder... Rasen trenger mye sosialisering. Jeg har også ofte sett dogoer som utagerer, ikke fordi de er sinna og aggresive, men fordi dem rett og slett er veldig usikre på situasjonen.

Om du velger og avlive han har jeg stor forståelse for dette! mange avliver ikke før det er for sent og ulykken har skjedd... Du kjenner din hund best, og vet hvordan han er.

Men om du velger å jobbe videre med han så må du gå 110% inn for å gjøre en stor jobb. Jeg personlig ville kastrert han. Jeg ville trent lydighetstrening med han, for å forsterke din "lederrolle". Ikke bare derfor, noen av linjene på dogoen trenger en del stimulering, og en understimulert hund er alltid mer vrien enn en sliten og tilfreds hund (nå vet ikke jeg hvor mye du stimulerer han da). Jeg ville starta miljøtrening og sosialisering på nytt, så han blir mer sikker på omgivelsene.

jeg kunne sikkert skrivd om egne erfaringer rundt dette mye lengere, men du får heller si ifra om jeg skal fortelle med hva jeg gjorde :ahappy:

Tusen hjertelig takk for at du svarte på dette! Veldig godt å høre fra noen som har vært ute for dette før, og som kjenner rasen.

Jeg tror ikke han har vært nok sosialisert som liten, men vi har drevet miljøtrening her. Ser framgang på han når det gjelder hvordan han oppfører seg ute. Før var han helst i nærheten av meg, men nå vil han gjerne snuse og undersøke. Han er super til å gå i bånd, det har han alltid vært, men før har han helst gått noen cm bak meg, mens nå er han gjerne på siden eller en halvmeter foran med halen til viftende til værs. Så han virker ikke så veldig usikker. Dette også når han går med munnkurv, som jeg har brukt 2-3 ganger på tur i sentrum/langs veiene i byggelfeltet.

Han er egentlig en rolig og litt bedagelig hund. Han liker lydighetstrening, men han blir fort lei, og da vil han ikke mer. Men han gjør egentlig alltid sitt beste, og har stjerner i øynene når han får trene litt. Jeg kan ikke trene han noe særlig på hundetreningene, da er han altfor oppi situasjonen med stress og tendens til utagering, så vi trener her hjemme og ute langs veien, eller på en åpen plass alene eller sammen med tispa.

Han og tispa får gjerne en times tur sammen hver dag, helst på områder der jeg ikke møter noen, sånn at de kan leke og løpe. Kommer også til å trene endel spor utover nå.

Vi har strenge regler her, og han MÅ høre etter. Sitte før vi skal ut, sitte før mat, sitte og vente til han får lov til å gå ut av bilen, legge seg når han skal, får ikke lov til å vokte ved å sitte og se ut vinduet osv.

Har ikke sjekka han for HD/AA, tenkte jeg skulle vente til han var 18 mnd. Han har aldri haltet, aldri vært stiv og støl, men det kan jo være han har HD/AA likevel.

Jeg vil veldig gjerne høre mer om hvordan du trente med tispa du hadde litt problemer med, så hvis du orker å skrive, så hadde det vært kjempefint!

Til dere andre, når det gjelder framtiden og evt barn...jeg er godt voksen og skal ikke ha barn, så det trenger jeg ikke å tenke på :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva om hunden din kommer seg løs på egenhånd en dag? Og et barn løper fra den? Hva skjer da? Kan du med 100% sikkerhet si at det aldri vil skje.Ja, så er det vel ikke noe i veien for å la den leve. Men jeg må ærlig talt innrømme at jeg håper du ikke bor i mitt nabolag! Jeg er redd for barna mine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva om hunden din kommer seg løs på egenhånd en dag? Og et barn løper fra den? Hva skjer da? Kan du med 100% sikkerhet si at det aldri vil skje.Ja, så er det vel ikke noe i veien for å la den leve. Men jeg må ærlig talt innrømme at jeg håper du ikke bor i mitt nabolag! Jeg er redd for barna mine.

Og derfor min stålkontroll. For kommer han seg løs uten munnkurv, så vil han nok bite.

Hadde jeg hatt barn, og det hadde vært andre enn meg og mannen som gikk ut og inn her, så hadde ikke dette gått. Da hadde han sikkert en dag kommet seg ut. Men det er bare meg og han, og begge er like nøye.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



×
×
  • Opprett ny...