Gå til innhold
Hundesonen.no

Kamphund - når kan man føle seg trygg?


Rilla

Recommended Posts

Er du klar over hvor frekt dette er å si?

Jeg tror ikke du skjønner hvor langt oss seriøse eiere strekker oss for å sørge for at våre hunder er gode representanter for rasene sine og for hundenorge. Det er helt andre krav fra allmennheten til mine hunder enn dine, det er helt andre krav til meg som hundeeier enn til deg. Det er blodig urettferdig, men jeg har akseptert det og jobber hardt for å innfri de. Jeg har engasjert meg i disse hundene i mange år og arbeidet for deres sak, jeg har møtt hundrevis av hunder og eiere, jeg har omvendt mang en skeptiker, jeg har engasjert meg på politisk nivå, og jeg har gjort en grundig innsats i å forsøke å framstille disse hundene balansert, objektivt og rettferdig. Dette er alle oppgaver jeg tar alvorlig, siden jeg tror det er den eneste veien for å få snudd raseforbudene og åpne for en fruktbar hundelovgivning.

Da er det faktisk ganske støtende å lese innlegg som det første i denne tråden, hvor jeg blir stemplet som kriminell og narkoman. (Jeg har forøvrig plettfritt rulleblad, og drikker ikke alkohol engang.) Nesten like støtende er det å lese at du ikke stoler at jeg er mitt ansvar bevisst som hundeeier kun basert på hvilke raser jeg har valgt å dele livet mitt med. Du vet ingenting om meg, du vet ingenting om min historie som hundeeier, du vet rett og slett ingenting annet enn at hunden min har kort hår og muskler. Du har med andre ord ingen rett til å dømme.

Jeg er helt enig med Mari. Og jeg vet hvor hardt Mari og andre med tilsvarende raser har jobbet for å vise en ignorant opinnion hvordan disse rasene virkelig er. Ikke det forvridde bildet man opplever i media. At kanskje under en prosent "muskelhundeiere" former medias og lesernes oppfatning av rasene er etter min mening blodig urettferdig ovenfor det overveldende flertall av lovlydige, over all forstand ansvarsbevisste hundeeiere - slike som Mari. Det er urettferdig at det skal stilles ekstraordinære strenge krav til Mari og hennes likemenn og -kvinner. Fordi de har valgt en rase som en håndfull lobbyister klarte å overbevise våre lovlagere var "farlige". Det er skremmende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 259
  • Created
  • Siste svar

Mari; Måtte du gjøre dette utrolig festlige, så festlig har vi faktisk ikke hatt på lange tider, til noe seriøst igjen.. Æsj altså... Men jeg forstår deg godt. Vi som ikke har bullehunder, men nervøse-aggressive-feige-hunder som angriper bakfra er også vant til denne hetsen. Vi hever oss over det og skåler i cola, om ikke annet, så for høy underholdningsfaktor. :rolleyes2:

Jee, jeg vet jeg vet. But I've gots them hormones or sumptin... I morgen er det artig igjen, så dere skal absolutt få fortsette. :whistle:

vivere: :wub: You know I love ya bebbe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil bare takke for en strålende ettermiddag, etter en lang og humpete dag på jobben. :rolleyes2: Mari: Jeg er et eksempel på at det nytter. Det går bare ikke an å gå forbi firkanthunder uten å kosemosebabyprate. :whistle: Det morsomste er når store, tøffe pakistanergutter (jaja, blabla, fordommer)blir stående med et litt fårete glis, mens hunden deres hilser nyforelska på ei halvgammel tussedame (meg).

Til TS: Vil du hilse på tolleren min? Hun sklir rett inn i profilen din av kamphunder. Særlig det med virker. Men hadde hun ikke vært min, ville jeg holdt meg langt unna henne. Sånn i første omgang. Hun liker ikke fremmede, hun. Ikke er hun overvettes høflig heller.Iallfall ikke hvis hun fikk bestemme. Kanskje jeg skulle gå inn for et forbud mot tollere? De er klin gærne.

Når vi er i gang. Kan jeg spørre om mastiffer er bittelitt hjernedøde? De er veldig elskelige og sånn, de jeg har møtt, men jeg lurer litt på om det er noen hjemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mari: Jeg er et eksempel på at det nytter. Det går bare ikke an å gå forbi firkanthunder uten å kosemosebabyprate. :D Det morsomste er når store, tøffe pakistanergutter (jaja, blabla, fordommer)blir stående med et litt fårete glis, mens hunden deres hilser nyforelska på ei halvgammel tussedame (meg).

Jeg elsker sånne som deg! Folk som er villig til å gi hundene en sjanse. De aller aller fleste blir jo overbevist! Sånne som deg er også det som gjør det verdt det, så takk! Både fra meg og vovvene. :D

Sorry Mari, jeg mente ikke deg personlig...

Men de folka som er her omkring er IKKE seriøse!

Når du snakker om "eierne av disse hundene", så inkluderer du alle. Useriøse eiere av denne hundetypen er i et forsvinnende mindretall, akkurat som de fleste andre raser. Men de synes så innmari godt, spesielt når de har bullehunder nettopp på grunn av alle fordommer som florerer. Eierne av bullehundene er mer eller mindre oppvakte, men useriøse kan du neppe kalle flertallet.

Ellers, har du beviselige farlige hunder i ditt nabolag så må du anmelde, det er riktig å gjøre og det er uavhengig av rase. Vet du ikke om de er farlige, så skal du heller ikke spekulere i hva eierne er eller ikke er. Det er dømmende det, uansett om du gjør unntak for meg eller ikke. :rolleyes2: Vi er venner altså, du bare pirker borti såre tær i dag og rettferdighetssansen min kicker overdrive.

Det er jeg som skal takke. :whistle: Tenk all kos jeg hadde gått glipp av og alle de pinlige øyeblikk min femtenåring hadde sluppet, hvis ikke mora hennes stadig vekk hadde skjena over veien for "tilfeldigvis" komme bortil en eller annen klumpehund. :wub:

:wub: Søte! Kan tenke meg det er øyehimlingfaktor fra femtenåringen ja! For øvrig tror jeg at dine gamle holdninger smittet litt over på din eldste (?) datter på et tidspunkt, hun var litt skeptisk den gangen Solo og Bacon (svarthvite amstaffen) møtte hverandre via felles kjente. Men skepsisen forsvant fort, og jentene var gode venner de, og datter var for øvrig veldig hyggelig! :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er ikke bare tull, det er også fordomsfullt.. Selvfølgelig er det hunder som har det i seg med hundeagressjon og som ønsker en fight og gjerne byr opp til en også. Det finnes masse hunder av mange forskjellige raser som har snille greie eiere som gjør alt de kan for at hunder ikke skal hverken slåss eller angripe andre hunder, men at det skjer skal man aldeles ikke kimse av.

Så de blir født med det? Men hvorfor er de isåfall blitt født med det? pga foreldre? og hvorfor er foreldrene sånn? Det blir for dumt. Ja godt mulig noen bare er sånn, men det er virkelig ikke hovedtallet her i verden. Vil rettere påstå det skjer sjeldent.

Ok, var ikke meningen å provosere så mange. Jeg siktet til hunder som ikke er lov i Norge. Ville ikke ta alle "kamphunder" under en kam. Forklarte bare inntrykket jeg hadde og spør fordi jeg er uviten.

Jeg har blitt angrepet og er derfor redd. Tenkte det var mange oppegående hundemennesker her som kunne svare. Nettop derfor jeg spør:

"Hvordan skal man vite at man kan føle seg trygg på en kamphund? Hvordan skal man opptre når den farer mot en og man føler at den vil rive både en selv og hunden i fillebiter? Folk med kamphunder og andre store hunder må forstå at folk kan bli redde!

Hvordan trener dere med kamphund opp hunden til å være 100% sikker på at den ikke vil gå til angrep?"

Vil jo ikke være redd de, men kan ikke noe for at jeg har et dårlig inntrykk.

Hør her. Jeg hadde en cavalier inntil september sist år og det er på stort grunnlag av en idiotisk eier med sin blandingshund. Vi skulle bare gå av t-banen i Oslo og endte opp på dyreklinikken og politistasjonen istedetfor, vet du hva eieren gjorde under angrepet?

Han sto og lo! Han lo av at min hund ble angrepet og hylte ismerte, mens jeg sparket og gjorde det jeg kunne for å fjerne bikkja! Så ikke vær redd hundene, det skal så mye til for at det er kun hundens skyld. Min søster har rottweiler og det er definitivt ikke en rase du liekr det er jeg sikker på. Ett møte med henne og jeg lover du endrer synet ditt. Mere happy go lucky hund finnes ikke. søstra til søstra mi(jau kompliserte søskenforhold) har en phalene/papillion, finner ikke bedre bestevenner...

Jeg er stadig ikke redd de hundene, om noe så er jeg mere aktiv i det faktumet at folk skal få bedre syn på rasene og mere informasjon, og ikke minst råder jeg folk som er uegnede til å tenke som 2 ganger...

Dette er definisjonen jeg har funnet på "kamphund":

Jeg har funnet det på nettet, det er ikke mine ord!)

Hvor fant du den? Hundebitt kanskje? Største motsandsorginasjonen(de er orginasjon er de ikke?) imot hunder punktum i dette landet?

Terrorisere? Terrorisere??

Når terroriserte en eneste småhund noen som helst ved å sitte pent og skinne i vesken sin. Makan til sprøyt fra en som skal være voksen. Ja sælig voksen - lizzm.

Å Limbi, Denne gruppa kan du bare gi opp. Bare påståelige og har ikke forståelse i de hele tatt. Fullstendig uten apati. Hele gjengen. Takk for meg i denne tråden.

Uff, finnes ikke verre enn de gneldredottene langs veien her som ikke finnes kontroll over.. valpen min som var med på det angrepet på min forrige og hun har vært rimelig skeptisk til hunder og kan stadivekk være det og disse små minitayrhundene hjelper ikke mye akkurat!

eller guri kor jeg flirer over ironien i tråden :rolleyes2:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Så de blir født med det? Men hvorfor er de isåfall blitt født med det? pga foreldre? og hvorfor er foreldrene sånn? Det blir for dumt. Ja godt mulig noen bare er sånn, men det er virkelig ikke hovedtallet her i verden. Vil rettere påstå det skjer sjeldent.

Nå er det faktisk sånn at de fleste hunder som er hundeaggressive har det som en del av en genetisk komponent, en del av hundens nervekonstruksjon. Mange hunder blir hundeaggressive etter erfaringer som de opplever som et stort traume mot deres liv. Grunnen til at noen blir det og andre ikke har noe med hvor stort overgrepet oppleves av hunden, hundens alder, modning, tidligere erfrainger med andre hunder og ikke minst en kombinasjon av hundens avreaksjonsevne og mot.

Hva er det som er for dumt? At du aldri har hørt om hundeaggresjon som ikke er fremmet av eier, eller at de fleste hunder som er hundeaggresive er det genestisk?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tråden åpnes igjen på skeptisk grunnlag, etter heftig rydding av de siste sidene. Husk at dette er debattkjelleren, som er til for å diskutere.

Nye medlemmer har like stor rett til å uttale seg som alle andre, og selv om dere er uenige så hold det på et saklig nivå.

Husk at ironi ikke alltid fungerer like bra over internett, og spesielt ikke i en debatt der de fleste har sterke meninger og mye følelser settes i sving.

Dette innlegget skal ikke kommenteres i tråden, send PM eller en rapport dersom dere har tilbakemeldinger.

Moderator IW

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det faktisk sånn at de fleste hunder som er hundeaggressive har det som en del av en genetisk komponent, en del av hundens nervekonstruksjon. Mange hunder blir hundeaggressive etter erfaringer som de opplever som et stort traume mot deres liv. Grunnen til at noen blir det og andre ikke har noe med hvor stort overgrepet oppleves av hunden, hundens alder, modning, tidligere erfrainger med andre hunder og ikke minst en kombinasjon av hundens avreaksjonsevne og mot.

Hva er det som er for dumt? At du aldri har hørt om hundeaggresjon som ikke er fremmet av eier, eller at de fleste hunder som er hundeaggresive er det genestisk?

Jeg er enig med Gråtass... Det er mange instinkter som ligger genetisk i en hund. Hos noen raser er disse instinktene lettere å framelske enn hos andre. En engelsksetter har en genetisk pakke som blant annet tilsier at den tar stand på fugl, elghunder jakter elg, bordercollier gjeter sau. Alt dette er arvelige egenskaper som man i større eller mindre grad kan greie å trene fram til å bli enda bedre, eller dempe for å redusere forekomsten av. Uansett - det LIGGER der, enten man vil eller ikke i større eller mindre grad.

Jeg skjønner i grunnen ikke hvorfor man ikke skal kalle en spade en spade ? Ser jeg en engelsksetter, så tenker jeg automatisk "føggelhoinn" - helt uavhengig av om jeg vet noe om hvorvidt den er trent på fuglejakt eller ikke. Jeg omtaler også mine hunder som vakt- og gjeterhunder selv om mine hunder aldri er trent for verken vaktoppdrag eller gjeting - men de er av en type hund som er vakt- og gjeterhunder. Så hvorfor er det så himla galt å kalle hunder av raser som har vært brukt i kamper med enten andre hunder eller okser, bjørn ect for kamphunder ?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er litt "morsomt" jeg, at man fornekter rasers egenskaper. Å hevde at raser som tidligere har vært brukt til kamp (hund-hund) IKKE kan være sintere mot andre hunder er som å si at polarhunder er fine sauevenner. Eller at BC er fine jakthunder (kanskje et litt dårlig sammenligning, da BC jo blir avlet for sin oppgave fortsatt. men for å fjerne en egenskap må man aktivt gå inn å avle den vekk. det er jo feks derfor en del tidligere brukte gjeterhunder viser gjeteratferd, om enn ikke i fullgod form). Det er noe med å innse hva man har i den andre enden av båndet.

redigert: hadde glemt et IKKE her..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner i grunnen ikke hvorfor man ikke skal kalle en spade en spade ? Ser jeg en engelsksetter, så tenker jeg automatisk "føggelhoinn" - helt uavhengig av om jeg vet noe om hvorvidt den er trent på fuglejakt eller ikke. Jeg omtaler også mine hunder som vakt- og gjeterhunder selv om mine hunder aldri er trent for verken vaktoppdrag eller gjeting - men de er av en type hund som er vakt- og gjeterhunder. Så hvorfor er det så himla galt å kalle hunder av raser som har vært brukt i kamper med enten andre hunder eller okser, bjørn ect for kamphunder ?

Synes det er litt "morsomt" jeg, at man fornekter rasers egenskaper. Å hevde at raser som tidligere har vært brukt til kamp (hund-hund) kan være sintere mot andre hunder er som å si at polarhunder er fine sauevenner. Eller at BC er fine jakthunder (kanskje et litt dårlig sammenligning, da BC jo blir avlet for sin oppgave fortsatt. men for å fjerne en egenskap må man aktivt gå inn å avle den vekk. det er jo feks derfor en del tidligere brukte gjeterhunder viser gjeteratferd, om enn ikke i fullgod form). Det er noe å innse hva man har i den andre enden av båndet.

Jeg er tillhenger av å kalle en spade en spade - og å kjenne (og erkjenne) sin rases egenskaper på godt og ondt - men saken er litt mer kompleks enn som så. Grunnet medias hat-elsk forhold til de såkalte kamphundene er 'kamphund' i seg selv er et mer negativt ladet ord enn eks 'jakthund' eller 'gjeterhund', som de fleste fornuftige "kamphund"eiere (med god grunn) kvier seg for å bruke.

For å dra strikken litt kan det sammenlignes med å, rent objektivt ved spade argumentet, ta seg rett til å kalle alle av afrikans opprinnelse for negre, da de har negroide (les: afrikanske) trekk...

Kom med et alternativt ord som beskriver denne typen hunder objektivt som ikke betyr spiser-garantert-alle-tanters-lille-puddel-killer-dog så skal jeg gjerne bruke det om min!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For å dra strikken litt kan det sammenlignes med å, rent objektivt ved spade argumentet, ta seg rett til å kalle alle av afrikans opprinnelse for negre, da de har negroide (les: afrikanske) trekk...

Tja, vi som vokste opp "før i tida" kalte da folk fra Afrika med negroide trekk for negre, og jeg ser fortsatt ingen problemer med å gjøre det (selv om det visst nok er helt forkastelig og politisk ukorrekt å gjøre det i dagens samfunn... :)).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan skjønne at du blir skeptisk hvis du har opplevd noe skummelt. Det er litt menneskelig å reagere. Men det viktige her er å ikke dra alle under en kam. ALLE hunder kan være potensielt farlige, og det er stort sett eieren som er problemet. Hvis man vet at hunden sin er redd eller agressiv, så slipper man den ikke løs. Tenk litt på alle de andre som har slike hunder og som blir satt i bås, hvordan tror du de føler det når de har et seriøst hundehold?

Vi med slike raser, ja og dette gjelder ikke bare kamphunder, men rottweiler, shæfer og dobermann for å ta noen andre eksempler. Vi har et mye større ansvar på å få best mulige hunder, for å bevise noe for resten av samfunnet føler jeg. Jeg som er i 20 årene og har dobermann føler meg veeeeldig vurdert av andre og føler nesten at jeg må bevise noe ekstra for å bli "godtatt". Litt vanskelig å forklare. Det er surt å få ødelagt rykte, selv om man ikke har gjort noe galt, bare fordi vi har den og den rasen. For det er netopp det som skjer. Det finnes MANGE flinke og seriøse folk med fine hunder som de har jobbet mye med, ikke la dem føle seg mislykket fordi de har en bestemt rase!

Hold deg unna de miljøene du vet er dårlig. Vær sammen med orntlige folk. Å være i et "forurenset" miljø gjør ikke inntrykkene bedre. Ja, jeg skal ærlig innrømme at visse raser er jeg skeptiske til. Men jeg velger å tro det beste om dem til det motsatte er bevist. Man ser an hunden og ikke minst eieren, og kan da vurdere om feks hundene kan slippes sammen etc.

Jeg vet følelsen av å bli uglesett. Og kjent på det ansvaret det innebærer å gjøre best mulig inntrykk til omverdenen. Man gjør så godt man kan. Please ikke døm meg før du har møtt meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så hvorfor er det så himla galt å kalle hunder av raser som har vært brukt i kamper med enten andre hunder eller okser, bjørn ect for kamphunder ?

(Nå bruker jeg ordet kamphund innimellom selv, men føler jeg må forklare alikevel.) Fordi det har ekstremt negative konnotasjoner, og det blir urettferdig. Fordi hundekamper har vært forbudt i mange tiår, det blir sett på som et alvorlig lovbrudd, og fordi flesteparten av disse hundene aldri har vært avlet spesifikt for hundekamper. For det er langt ifra alle linjer og tidlige avlshunder som ble avlet for hundekamper. Når man hører ordet gjeterhunder så tenker man ikke aggresjon, slåsskamp og blod. Man tenker ikke på brudd på etikk og moral, og handlinger som står stikk i strid med alt som heter dyrevern. Det gjør man heller ikke med føggelhund liksom. Eller gårdshund, jakthund eller familiehund, alle er områder kamphundrasene også er blitt avlet for. Jeg synes det er en stor forskjell jeg, og jeg tror egentlig at du ser det du også?

Jeg synes det er mye mer rettferdig å kalle de bullehunder jeg. Det er på langt nær like ladet, og det fornekter heller ikke rasenes opphav på noe slags vis.

Hva er mest rettferdig å kalle en amstaff f.eks? Er det en kamphund? En terrier? En familiehund? Rasen har aldri blitt avlet for hundekamper siden den ble etablert som rase, så er det da rettferdig å putte den i kamphundboksen kun fordi man kan om man bare flisespikker nok?

For ja, jeg er enig i at det ikke er direkte feil å kalle de kamphunder, men jeg skjønner ikke hvorfor man på død og liv skal bare fordi man kan heller. Det er så få og så lenge siden noen av dem ble brukt, og ingen av mine hunder har noen sinne være noe tess som kamphund i historisk og tradisjonell forstand.

Hvilke raser ville du inkludert i kamphund-begrepet forresten? Amerikansk Pit Bull Terrier, Staffordshire Bull Terrier og hvilke fler? Jeg ble bare litt nysgjerrig, ingen såre følelser eller snurt attitude altså. :)

Synes det er litt "morsomt" jeg, at man fornekter rasers egenskaper.

Hvem gjør egentlig det? Jeg har ingen problemer med å forklare at mine raser har en tendens for aggresjon mot hunder av samme kjønn, jeg har utgreid om det mange ganger både her inne og andre plasser. Det er også noe av det første jeg informerer om til valpekjøpere og raseinteressenter. Jeg har aldri benektet den blodige delen av rasenes opphav, tvert imot har jeg tilbragt mange timer med å studere rasehistorie og det inkluderer match-rapporter fra hundekamper.

Men det betyr langt ifra at rasene er blodtørstige beist som ikke eier bitehemning og kan angripe når som helst uten provokasjon. Sånn er rett og slett ikke virkeligheten.

Man skal ikke rosemale, men det er absolutt like ille å svartmale!

Kom med et alternativt ord som beskriver denne typen hunder objektivt som ikke betyr spiser-garantert-alle-tanters-lille-puddel-killer-dog så skal jeg gjerne bruke det om min!

Tøtta di er en bullehund. Og jeg er sikker på at hun er et herlig eksemplar av en. :)

edit: fint at tråden ble åpnet igjen. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har skummet gjennom, så ikke skyt meg om det jeg skriver er uten sammenheng eller relevans med resten av tråden :)

Jeg har dvergpuddel, dvs at jeg er av gruppen med miniatyrhunder :) Jeg hadde da jeg fikk min lille hund et helt nøytralt forhold til "kamphundtyper" (se at jeg skriver det i anførsel, jeg forstår at ikke de er kamphunder nå). Jeg må dessverre si at jeg strever litt med å opprettholde dette nøytrale til positive forhold til denne typen hunder. Og det er av erfaringer jeg og hunden min har hatt siste halvår:

Hunden min elsket å være på hundejordet og leke med de andre hundene. Hun var tøff og uredd. Til den dagen det kom en overengasjert staffe med en eier som overhode ikke satte grenser for sin hund. Denne hannen var så pågående og bøs mot Stella at hun ble skikkelig frustrert. Hun har nå en negativ asosiasjon til hundejordet og kryper sammen så fort vi nærmer oss. Når denne hannen er der lar vi være å delta, fordi han absolutt ikke oppfører seg.

Ved en annen anledning traff vi en gruppe eiere og deres hunder. Alle hundene var løse. Stella svinset rundt og hilste på alle. Plutselig, og uten noen grunn, tar den ene hunden, som var av "kamphundtype" og glefser over ryggen til Stella og kaster henne et par meter avgårde... Heldigvis ga ikke dette varig men hos Stella.

En kveld traff vi en mann og hans gedigne ambull hannhund. Han hadde heldigvis ingen interesse av Stella, så jeg pratet litt med mannen. Hunden var råflott, og virket veldig stabil og fin. Men hva mannen fortalte meg skremte meg. De hadde gått tur et annet sted en stund tidligere, hvor hans hund hadde braket sammen med en rottweiler. Rottweileren hadde blitt avlivet på stedet pga skadene...

Jeg har selv hatt stor hannhund, og han braka sammen med andre til stadighet. De største skadene han oppnådde var et lite hakk i et øre, noen blåmerker og et kutt i en labb. Aldri så han trengte veterinærbehandling. Dette var også mot bl.a en rottweiler. Det jeg reagerer på er at "kamphundtypene" virker å ha en annen innstilling når de først sloss, og at terskelen for å skade er mye lavere. De sloss ikke for å skremme eller dominere, de sloss for å skade/drepe. Historien over er eksempel nok. Det skal litt til for å drepe en rottweiler... Og slikt skremmer meg litt. Dessverre.

Nå skal det sies at jeg fremdeles har et veldig åpent syn på alle hunder, og er lite rasistisk (er nok dessverre litt rasistisk mot schäfere, men det hører ikke hjemme her :) ). Jeg slipper Stella bort til det meste for å leke (med eiers samtykke selvsagt, og kun om begge hunder er løse), og hun leker stadig med både rottweilere og bulldoger. Hennes beste venner er en fransk bulldog og en blanding av Rottweiler, RR og dober. Men det er jo synd at selv om jeg virkelig vil ha et åpent sinn om slike hunder så skjer det stadig ting som ødelegger. Det er jo ikke rart man blir skeptisk?

Bare for å vise at jeg ikke er rasistisk:

Stellapokkjan108red.jpg

Stella og hennes bestevenn, bulldogen Pøkk :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det forstår jeg. Vet selv om 2 angrep i min forrige by som har endt i veldig store skader av amstaff og den ene ble drept av amstaff, så ja man blir skremt av tanken. Denne type hund kan gi store skader, for de har kraftig bit og holder fast hvis de virkelig setter inn. (det har mange andre raser også, men spesiellt bullehunder) Men selv om man hører om tilfeller, må man prøve å ikke la seg dømme alle. Det er den tankegangen som er så skummel og fordomsfremkallende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har skummet gjennom, så ikke skyt meg om det jeg skriver er uten sammenheng eller relevans med resten av tråden :)

Jeg har dvergpuddel, dvs at jeg er av gruppen med miniatyrhunder :) Jeg hadde da jeg fikk min lille hund et helt nøytralt forhold til "kamphundtyper" (se at jeg skriver det i anførsel, jeg forstår at ikke de er kamphunder nå). Jeg må dessverre si at jeg strever litt med å opprettholde dette nøytrale til positive forhold til denne typen hunder. Og det er av erfaringer jeg og hunden min har hatt siste halvår:

Hunden min elsket å være på hundejordet og leke med de andre hundene. Hun var tøff og uredd. Til den dagen det kom en overengasjert staffe med en eier som overhode ikke satte grenser for sin hund. Denne hannen var så pågående og bøs mot Stella at hun ble skikkelig frustrert. Hun har nå en negativ asosiasjon til hundejordet og kryper sammen så fort vi nærmer oss. Når denne hannen er der lar vi være å delta, fordi han absolutt ikke oppfører seg.

Ved en annen anledning traff vi en gruppe eiere og deres hunder. Alle hundene var løse. Stella svinset rundt og hilste på alle. Plutselig, og uten noen grunn, tar den ene hunden, som var av "kamphundtype" og glefser over ryggen til Stella og kaster henne et par meter avgårde... Heldigvis ga ikke dette varig men hos Stella.

En kveld traff vi en mann og hans gedigne ambull hannhund. Han hadde heldigvis ingen interesse av Stella, så jeg pratet litt med mannen. Hunden var råflott, og virket veldig stabil og fin. Men hva mannen fortalte meg skremte meg. De hadde gått tur et annet sted en stund tidligere, hvor hans hund hadde braket sammen med en rottweiler. Rottweileren hadde blitt avlivet på stedet pga skadene...

Jeg har selv hatt stor hannhund, og han braka sammen med andre til stadighet. De største skadene han oppnådde var et lite hakk i et øre, noen blåmerker og et kutt i en labb. Aldri så han trengte veterinærbehandling. Dette var også mot bl.a en rottweiler. Det jeg reagerer på er at "kamphundtypene" virker å ha en annen innstilling når de først sloss, og at terskelen for å skade er mye lavere. De sloss ikke for å skremme eller dominere, de sloss for å skade/drepe. Historien over er eksempel nok. Det skal litt til for å drepe en rottweiler... Og slikt skremmer meg litt. Dessverre.

Nå skal det sies at jeg fremdeles har et veldig åpent syn på alle hunder, og er lite rasistisk (er nok dessverre litt rasistisk mot schäfere, men det hører ikke hjemme her :) ). Jeg slipper Stella bort til det meste for å leke (med eiers samtykke selvsagt, og kun om begge hunder er løse), og hun leker stadig med både rottweilere og bulldoger. Hennes beste venner er en fransk bulldog og en blanding av Rottweiler, RR og dober. Men det er jo synd at selv om jeg virkelig vil ha et åpent sinn om slike hunder så skjer det stadig ting som ødelegger. Det er jo ikke rart man blir skeptisk?

Bare for å vise at jeg ikke er rasistisk:

Stellapokkjan108red.jpg

Stella og hennes bestevenn, bulldogen Pøkk :)

Må bare spørre.. hvor mange "kamphunder" har du møtt? I hele ditt liv?

Og utifra det nr. kan du regne ut en prosent på hvor mange av disse du har opplevd som skremmende eller farlige?

For det er veldig ofte sånn at man husker best de negative møtene med andre hunder.. spesielt når det er en hund det tales mye negativt om rundt omkring.. spesielt media.

Også spørsmål nr 2. Hvor mange småhunder eller hvor mange vanlige hunder har du møtt som har oppført seg dårlig? Kanskje ikke gjort noe skade på annen hund (kanskje grunnet str) men som egentlig når du tenker deg om har oppført seg uakseptabelt, virkelig uakseptabelt.

Hvordan var eierene til de forskjellige hundene?

Jeg vil tro at når du tenker deg om å ser på dette, vil du se at det har lite med hvilken rase det er.. men mer med eier.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*klippe*

Bare for å vise at jeg ikke er rasistisk:

Stellapokkjan108red.jpg

Stella og hennes bestevenn, bulldogen Pøkk :)

Er dette ironisk? Sorry, men det har til tider vært så mye ironi i denne tråden at jeg ikke vet mer. :) Hvis det ikke er ironisk; når ble fransk bulldog regnet blant de "skumle bullehundene" for å si det litt teit? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Følte for å uttale meg i tråden. :)

Personlig føler jeg meg mye tryggere på å la mine hunder (som er relativt små, en basenji på 7,5 kg og en etnahundvalp på 6 kg) hilse på bullehunder, enn på diverse andre hunderaser.

Hunden min er noe skeptisk mot dobermann, pga en hendelse som skremte henne litt, og den ble forårsaket av MEG. (som var så teit at jeg ga mat til en fremmed hund, men man forventer ikke at en avlstispe som får løpe løs rundt huset og inn i naboens hage, er matagressiv, gjør man vel?) Men jeg er ikke skeptisk til dobermenn generelt likevel. Og hun begynner å fatte at de er faktisk ikke farlige.

Jeg er faktisk mest skeptisk til å la min eldste hilse på småhunder, pga mine fordommer. I mitt hode starter de oftere krangler. Nå får hun bare hilse på hannhunder fordi hun er teit for tiden, men uansett. Jeg føler meg mye tryggere med å la henne hilse på en pitbull/boerboel-blanding enn med å la henne hilse på en yorkshireterrier.

Jeg er skeptisk til å la min yngste hilse på veldig pågående, viltre og masete hunder, fordi hun er ganske forsiktig av seg og noe reservert for tiden. I mitt hode er dette raser som golden retrievere, labrador retrievere, flatcoated retrievere, jack russel terrier, setter-rasene, cocker spaniel, cavalierer(iallefall hannhundene), schæfere, belgere, og sikkert mye annet hvis jeg gidder å tenke meg om. Da vil jeg mye heller la henne hilse på en staff, bullmastiff, pitbull, amstaff eller lignende. I mitt hode er disse rasene mye roligere i en hilsesituasjon. :)

Dette er jo da selvsagt MINE fordommer, jeg vet at det finnes veldig fine og rolige hunder av alle de rasene jeg har nevnt, men det finnes også viltre og pågående hunder som jeg ikke vil la min valp løpe løs med. Jeg vet at det finnes mange småhunder som ikke starter krangler, men pga min hund, så vil jeg ikke risikere at hun skal finne ut at småhunder er fine å krangle med.

Hittil har jeg aldri møtt en hundeaggressiv bullehund *bank i bordet*, bare søte snille lekne herlige dyr. :) Heldige meg! Det jeg er mest redd for når jeg går tur, er små sinte gneldrebikkjer enten løse eller i flexibånd. Da må jeg løfte opp mine hunder. Stakkars dere som har store hunder, dere får ikke løftet opp deres hunder når det kommer sånne gneldrebikkjer! :) Jeg føler med dere!

Ellers så har jeg jo tidligere hatt en rottweiler/dobermann-blanding, en tispe. Vi opplevde på tur at en dvergschnauzer utagerte mot oss, slik at min svarte, noe som var såpass uventet(på snøføre) at jeg holdt på å gå overende og knapt fikk dratt bikkja mi unna. Deretter ble jeg kjeftet huden full for at jeg ikke klarte å holde kontroll på bikkja mi, og at jeg aldri skulle hatt en sånn hund. Det var veldig sårende å høre, også iom at vi faktisk hadde noen problemer vi jobbet med, som jeg prøvde å ta hånd om så godt jeg kunne. Det endte med omplassering, men det var ikke pga utageringsproblemer på tur. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er dette ironisk? Sorry, men det har til tider vært så mye ironi i denne tråden at jeg ikke vet mer. :) Hvis det ikke er ironisk; når ble fransk bulldog regnet blant de "skumle bullehundene" for å si det litt teit? :)

Hvor "skummel" en hund er, er jo et definisjonsspørsmål, og at fransk bulldog er en såkalt bullehund kan vel ikke være noe å diskutere?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor "skummel" en hund er, er jo et definisjonsspørsmål, og at fransk bulldog er en såkalt bullehund kan vel ikke være noe å diskutere?

Nå handler denne tråden om "kamphunder" og TS har klart definert hvilke type hunder hun mener. Og jeg tviler på at Fransk Bulldog er på den listen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvor "skummel" en hund er, er jo et definisjonsspørsmål, og at fransk bulldog er en såkalt bullehund kan vel ikke være noe å diskutere?

Se der har du nok ikke lest godt nok. Jeg betviler ikke at fransk bulldog er en såkalt "bullehund" (det ligger tydelig nok i navnet), det jeg spør om, er om de kommer i kategorien "SKUMMEL bullehund". Et viktig ord der, som du hoppet galant over.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå handler denne tråden om "kamphunder" og TS har klart definert hvilke type hunder hun mener. Og jeg tviler på at Fransk Bulldog er på den listen.

Fra franskbulldog.no:

"De kan være ganske bestemte, noe som er logisk, da de opprinnelig ble avlet frem til å delta på oksekamper."

Jeg er uenig i at TS har klart definert hvilken type hunder h*n mener. En slik definisjon er faktisk ganske vanskelig, og jeg synes det stiller interessante spørsmål om hvordan vi skal klart definere ordet kamphunder jeg da. Om de må ha en historie som inneholder kamper med andre dyr eller hunder så inkluderer det tydeligvis Fransk Bulldog, men ekskluderer Amstaff og Amerikansk Bulldog f.eks.

For min egen del så tenker jeg på de rasene som generelt sett er uglesett av allmennheten uavhengig av historie og tradisjon, og som innehar visse fysiske karakteristikker. Med andre ord er det for meg mest et kulturelt begrep?

Jeg synes det er interessant iallefall, og viser også litt om hvor inkonsekvente og urettferdige definisjonene fort kan bli.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå handler denne tråden om "kamphunder" og TS har klart definert hvilke type hunder hun mener. Og jeg tviler på at Fransk Bulldog er på den listen.

Fransk bulldog er da ikke mindre "kamphund" enn en amstaff? Og nei, ts har ikke definert tydelig hva vedkommende mener.

Se der har du nok ikke lest godt nok. Jeg betviler ikke at fransk bulldog er en såkalt "bullehund" (det ligger tydelig nok i navnet), det jeg spør om, er om de kommer i kategorien "SKUMMEL bullehund". Et viktig ord der, som du hoppet galant over.. :)

Nope, jeg hoppet slett ikke over, du får lese litt selv du også, dessuten finner jeg ingen ting om skumle bullehunder i startinnlegget :)

Fra franskbulldog.no:

"De kan være ganske bestemte, noe som er logisk, da de opprinnelig ble avlet frem til å delta på oksekamper."

Takk, Mari!

Jeg er uenig i at TS har klart definert hvilken type hunder h*n mener. En slik definisjon er faktisk ganske vanskelig, og jeg synes det stiller interessante spørsmål om hvordan vi skal klart definere ordet kamphunder jeg da. Om de må ha en historie som inneholder kamper med andre dyr eller hunder så inkluderer det tydeligvis Fransk Bulldog, men ekskluderer Amstaff og Amerikansk Bulldog f.eks.

For min egen del så tenker jeg på de rasene som generelt sett er uglesett av allmennheten uavhengig av historie og tradisjon, og som innehar visse fysiske karakteristikker. Med andre ord er det for meg mest et kulturelt begrep?

Jeg synes det er interessant iallefall, og viser også litt om hvor inkonsekvente og urettferdige definisjonene fort kan bli.

Og nettopp derfor bruker jeg det negativt ladde ordet "kamphund", minst mulig :) Bullehunder er mye heller betegnelsen jeg foretrekker.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...