Savner oppdretter og rasemiljø

[HeraHiromi]

Må si at av og til savner jeg å ha oppdretter i nærheten. Nå er det jo min egen feil da som måtte helt til Danmark for å hente valpen

Også skulle jeg ønske at rasemiljøet var større. Men det er jo på vei fremover

Noen andre som har det på samme måten?

[Kira]

Nå har jeg ikke hvit gjeter, men jeg skulle ønske miljøet var noe større, så det hadde vært lettere å møte/hilse på noen.

Jeg vurderer sterkt å få hvit gjeter som hund nr to, men føler ikke at jeg klarer å skaffe meg mer info eller kunnskap enn teori.

[armagnac]

min oppdretter på Kita bor også langt unna, helt nede i Skåne i Sverige (1 og en halv time fra Danmark). Vi har god kontakt via mail og jeg føler at kontakten er god, selv om det er mange mil mellom oss:)

håper vi får møtt dem en gang i året i hvertfall. Nå skal vi stille i Göteborg og Stckholm, så da møter jeg dem igjen

Kunne gjerne vært arrangert mer innen rasen:) med raseklubben gjør en god jobb og miljøet er ikke så lite:)

[SaraS]

Må si at av og til savner jeg å ha oppdretter i nærheten. Nå er det jo min egen feil da som måtte helt til Danmark for å hente valpen

Også skulle jeg ønske at rasemiljøet var større. Men det er jo på vei fremover

Noen andre som har det på samme måten?

Jeg har det på samme måten. Skulle veldig gjerne hatt et større rasemiljø i Trondheim, og Norge generelt! Men det er ikke nok folk som har rasen. Oppdretteren min er ikke så alt for langt unna og vi har god kontakt. Men rasen er så liten at det ikke er noen egen klubb og det er svært få individer som bor i byen De få som bor på østlandet vet jeg har kontakt og finner på ting sammen faktisk, så det er jo bra (eller de som er venner møtes, er jo litt konflikter i alle rasemiljøer... ) Men tenker av og til at det hadde vært morsomt å møte andre parsons! Til og med på utstilling er det veldig få av rasen.

Vil ikke at rasen skal bli superpopulær sånn at det blir avl i hytt og pine, men jeg er absolutt for at vi får økt antallet parsons i Norge!

[HeraHiromi]

Nå har jeg ikke hvit gjeter, men jeg skulle ønske miljøet var noe større, så det hadde vært lettere å møte/hilse på noen.

Jeg vurderer sterkt å få hvit gjeter som hund nr to, men føler ikke at jeg klarer å skaffe meg mer info eller kunnskap enn teori.

Nei, det er ikke så lett med de hvite Vi så egentlig på Schæfer først, men så ble det bare slik. Vi besøkte oppdretter før vi bestemte oss 100% .Fikk bare en utrolig god magefølsese for denne oppdretteren. Og den er der enda, men av og til skulle jeg ønske hun var naboen min.

min oppdretter på Kita bor også langt unna, helt nede i Skåne i Sverige (1 og en halv time fra Danmark). Vi har god kontakt via mail og jeg føler at kontakten er god, selv om det er mange mil mellom oss:)

håper vi får møtt dem en gang i året i hvertfall. Nå skal vi stille i Göteborg og Stckholm, så da møter jeg dem igjen

Kunne gjerne vært arrangert mer innen rasen:) med raseklubben gjør en god jobb og miljøet er ikke så lite:)

Ja, sverige og Danmark. Det er jo egentlig ikkelange biten sånn sett. Vi vurderer også å reise ned i juni på world dog show. Må få tatt rabiesvaksine først Da håper jeg å møte oppdretter og noen av søsknene til Hera

[Guest Dratini]

Oppdretter på våre to eldste er henholdsvis 75 mil og 86 mil unna (en vei). Og ikke var rasemiljøet noe stort her heller. Kan ikke si at det er så veldig aktivt nå heller, finnes distriktskontakt, men har vel ikke vært noen treff siden mai i fjor

[KristinL]

Kjenner meg igjen ja.. Oppdretter bor 70-80 mil unna, i Sverige.. Vi har ok kontakt på mail, men jeg skulle veldig gjerne hatt mer hjelp til pelsstell. Ikke alt som er like lett å forklare over mail desverre

Ellers så er det jo veldig få norfolk i Norge, og i hvertfall i Trondheim. De eneste gangene jeg faktisk har møtt noen er på utstilling, og det var nå den ene gangen i Sverige liksom.. Utennom da har Micko vært den eneste av rasen på de utstillingene vi har vært på. Kunne absolutt tenkt meg litt større rasemiljø ja, men samtidig tenker jeg at dette visste jeg jo om på forhånd. Jeg var jo fult klar over at det ikke akkurat florerer av norfolkoppdretterer eller eiere i Norge..

Blir annerledes med neste hund da i hvertfall, de er det massevis av.. Har både fordeler og ulemper det og

[Pan]

Jeg skulle gjerne hatt oppdretteren nærmere.. Men vi mailer litt frem og tilbake, og møtes ca en gang i året så..

Samtidig skulle jeg ønsket at både rasemiljøet og antall hunder av min rase i Norge var vesentlig mindre..

[Ingvild]

Tinkas oppdretter befinner seg ca. åtti mil fra her jeg bor. Hun har jeg møtt to ganger etter at vi kjøpte Tinka, og de første årene pleide jeg å sende en mail i ny og ne for å fortelle hva vi holdt på med. Nå er det evigheter siden jeg har sendt henne mail, så siste gangen jeg hadde kontakt med henne var vel da jeg møtte henne på verdensvinneren i Stockholm i fjor.

Når det gjelder rasemiljø, går jo labradoren inn under landets største raseklubb, så jeg kan vel i grunnen ikke klage. Retrieverklubben i Trondheim har ukentlige jakttreninger, ukentlige miljøtreninger, jaktkurs, lydighetskurs, sporkurs, en utstilling i året også videre - men jeg deltar lite på det som skjer. Hovedgrunnen til det er vel rett og slett at jeg ikke trives noe særlig i retrievermiljøet - det er lite nytenkende og bærer preg av forgubbing og gamle metoder. De gangene jeg har vært med på treninger eller møter og stått for det jeg mener om hvordan man skal trene hund, har jeg fått rare blikk og kommentarer om at "man får ikke kustus ved å dille med hunden." At jeg som oftest har stått der med den lydigste og flinkeste hunden (det sier vel litt om retrieverne i Trondheim ), ignorerer de helt.

Og når jeg heller ikke har noen brennende lidenskap for rasen min, er det heller ikke så fristende å gå inn i komiteer o.l. og prøve å få til litt mer variasjon. Jeg foretrekker heller å trene og gå tur med de jeg trives sammen med (stort sett bare soniser, faktisk), og "klubbarbeidenergien" min retter jeg heller mot NKKU for å få fram et bredere og yngre alternativ der.

Hadde jeg derimot hatt en rase som jeg virkelig brenner for, og som ikke hadde hatt særlig aktivt rasemiljø, ville jeg nok gjort mitt for å få i gang flere ulike aktiviteter.

[SD]

Tinkas oppdretter befinner seg ca. åtti mil fra her jeg bor. *klipp* og de første årene pleide jeg å sende en mail i ny og ne for å fortelle hva vi holdt på med. Nå er det evigheter siden jeg har sendt henne mail *klipp*

Kan signere denne. Skulle dog ønske at jeg hadde bedre kontakt med oppdretter og at vi bodde nærmere hverandre.

Når det gjelder rasemiljø, går jo labradoren inn under landets største raseklubb, så jeg kan vel i grunnen ikke klage. Retrieverklubben i Trondheim har ukentlige jakttreninger, ukentlige miljøtreninger, jaktkurs, lydighetskurs, sporkurs, en utstilling i året også videre - men jeg deltar lite på det som skjer. Hovedgrunnen til det er vel rett og slett at jeg ikke trives noe særlig i retrievermiljøet - det er lite nytenkende og bærer preg av forgubbing og gamle metoder. De gangene jeg har vært med på treninger eller møter og stått for det jeg mener om hvordan man skal trene hund, har jeg fått rare blikk og kommentarer om at "man får ikke kustus ved å dille med hunden." At jeg som oftest har stått der med den lydigste og flinkeste hunden (det sier vel litt om retrieverne i Trondheim ), ignorerer de helt.

Og når jeg heller ikke har noen brennende lidenskap for rasen min, er det heller ikke så fristende å gå inn i komiteer o.l. og prøve å få til litt mer variasjon. Jeg foretrekker heller å trene og gå tur med de jeg trives sammen med (stort sett bare soniser, faktisk), og "klubbarbeidenergien" min retter jeg heller mot NKKU for å få fram et bredere og yngre alternativ der.

Hadde jeg derimot hatt en rase som jeg virkelig brenner for, og som ikke hadde hatt særlig aktivt rasemiljø, ville jeg nok gjort mitt for å få i gang flere ulike aktiviteter.

Jeg, i motsetning til Ingvild, er veldig glad i rasen min, men jeg trives ikke noe særlig i retrievermiljøet jeg heller. Nettopp fordi det er som Ingvild sier: det er lite nytenkende og bærer preg av forgubbing og gamle metoder. Også tror jeg rasen er så vanlig at de fleste jeg møter rundt omkring som har labrador ikke deler min superinteresse for hunder eller rasen.

[Lola Pagola]

Det synes jeg er flott med å ha en middels vanlig rase som dalmatiner, at når man møter folk er man alltid glad for å møte noen med samme rase, og det er alltid noe å snakke om. Virker som om de fleste med dalmatiner (som jeg har møtt iallefall) brenner for rasen, og det er kjempegøy å møte engasjerte folk, jeg kan snakke dalmatiner/hund i timesvis og da er det jo stas å møte likesinnede

Miljøet synes jeg virker veldig bra til nå iallefall.

Oppdretter har jeg heller ikke i landet, det er litt synd. Men er ganske ofte i danmark, så drar opp til oppdretter når han skal vaksineres, sender en sms i ny og ne, også prakker jeg på henne bildespammer på mail en gang i blant Er ikke sikkert jeg ville hatt mer kontakt med en norsk oppdretter, kanskje møttes litt på utstilling og sånn da, men ellers hadde det sikkert gått mest på mail, og kanskje søskentreff. Akkurat det hadde vært skikkelig gøy da.

[Djervekvinnen]

Rasemiljøet til greyhound er ikke stort. Det er ikke så mange som har greyhound, og disse er spredt. Det er sjeldent man treffer mange på utstillinger også. Så ja, jeg savner flere greyhound eiere som man kunne ha snakket med og delt erfaringer med. Det nærmeste jeg kommer er Whippet, og det er en rase jeg treffer til stadighet. men alikevel blir det ikke det samme.

Oppdretteren har jeg kontakt med iblandt og kan ringe hvis det er noe. Men det hadde vært knall å kunne bodd så nært at man kunne ha møttes iblandt, og vist frem hunden sin og fått tips. det hører vel til sjeldenhetene at folk har slike oppdrettere.

Dobermann er hakket bedre. Kjenner flere med rasen og har trent sammen med flere og vært på treff. Til og med begynt raseklubb.

[HeraHiromi]

Tinkas oppdretter befinner seg ca. åtti mil fra her jeg bor. Hun har jeg møtt to ganger etter at vi kjøpte Tinka, og de første årene pleide jeg å sende en mail i ny og ne for å fortelle hva vi holdt på med. Nå er det evigheter siden jeg har sendt henne mail, så siste gangen jeg hadde kontakt med henne var vel da jeg møtte henne på verdensvinneren i Stockholm i fjor.

Når det gjelder rasemiljø, går jo labradoren inn under landets største raseklubb, så jeg kan vel i grunnen ikke klage. Retrieverklubben i Trondheim har ukentlige jakttreninger, ukentlige miljøtreninger, jaktkurs, lydighetskurs, sporkurs, en utstilling i året også videre - men jeg deltar lite på det som skjer. Hovedgrunnen til det er vel rett og slett at jeg ikke trives noe særlig i retrievermiljøet - det er lite nytenkende og bærer preg av forgubbing og gamle metoder. De gangene jeg har vært med på treninger eller møter og stått for det jeg mener om hvordan man skal trene hund, har jeg fått rare blikk og kommentarer om at "man får ikke kustus ved å dille med hunden." At jeg som oftest har stått der med den lydigste og flinkeste hunden (det sier vel litt om retrieverne i Trondheim ), ignorerer de helt.

Og når jeg heller ikke har noen brennende lidenskap for rasen min, er det heller ikke så fristende å gå inn i komiteer o.l. og prøve å få til litt mer variasjon. Jeg foretrekker heller å trene og gå tur med de jeg trives sammen med (stort sett bare soniser, faktisk), og "klubbarbeidenergien" min retter jeg heller mot NKKU for å få fram et bredere og yngre alternativ der.

Hadde jeg derimot hatt en rase som jeg virkelig brenner for, og som ikke hadde hatt særlig aktivt rasemiljø, ville jeg nok gjort mitt for å få i gang flere ulike aktiviteter.

Det er trist når det skal være slik, men da er det godt å kunne finne andre miljøer man trives i

Vi kommer nok i kontakt med flere hundefolk etterhvert som vi trener mer. Det er ivertfall ikke vanskelig å komme i snakk med folk når man har Hvit gjeter. De fleste er utrolig nysgjerrig og spør og graver. Det syns jeg bare er kjekt (selv om mange spør mer enn jeg kan svare på )

Det intrykket jeg har av HG oppdrettere og eiere er at de er mer inne på dette med klikker og at treningen skal være positiv. Så får bare håpe det fortsetter

[monica_n]

Jeg synes også det er litt ensomt iblandt. Skulle ønske oppdretteren bodde nærmere, eller hvertfall noen med samme rase. Jeg er blitt grundig lei av de som spør hvilke rase det er, hvordan de er, hvordan de er i forhold til schæferen osv.. Er stort sett alltid de samme spørsmålene, er selvsagt koselig, men hadde vært veldig koselig å prate med noen som faktisk har hvit gjeter også iblandt:)

Herahiromi: Skal det ikke være HG-treff i stavanger snart da?

[HeraHiromi]

Jeg synes også det er litt ensomt iblandt. Skulle ønske oppdretteren bodde nærmere, eller hvertfall noen med samme rase. Jeg er blitt grundig lei av de som spør hvilke rase det er, hvordan de er, hvordan de er i forhold til schæferen osv.. Er stort sett alltid de samme spørsmålene, er selvsagt koselig, men hadde vært veldig koselig å prate med noen som faktisk har hvit gjeter også iblandt:)

Herahiromi: Skal det ikke være HG-treff i stavanger snart da?

Haha. Du får de samme spørsmålene du også? Hos meg går det i: " er det en sånn samojed?" Jeg blir vel lei jeg også, har ikke vært oppi det så lenge

Det skal forhåpentligvis arrangeres HG treff i rogaland, det er noen rundt om kring her

[charlotte]

Jeg er bortskjemt skjønner jeg. Nå bor ikke oppdretterne mine i nærheten men vi har ukentlige jakttreninger 2 minutter fra huset mitt, vi har uoffisielle prøver og er en stor gjeng som trener sammen. Og jeg trives selvsagt i retrievermiljøet siden jeg er leder i jaktkomiteen

[Decarabia]

Jeg har en oppdretter som bor i Karlstad, tar vel ca 4-5 timer å kjøre dit. Så har jeg en i Bergen, 6-7 timer unna, 1 i Vikersund 4 timer unna, 1 i Spydeberg, tror det er ca 3 timer dit, og 1 på Illseng. Det tar meg 45 min å reise dit. Ettersom jeg har 2 hunder fra den oppdretteren og en av disse greyene er deleid med oppdretter så treffes vi ganske ofte.

Whippetmiljøet er jo ganske stort. Så man treffer til stadig whippeter på utstillinger og det bor også noen i nærheten av meg. Greyhoundmiljøet her på ødtlandet er nok noe større enn i Nord ja Djervekvinnen. Tror det er generelt lite grey i nord.

Dalmatinere er det jo mange av.

[TonjeRA]

Jeg skulle gjerne hatt oppdretteren nærmere.. Men vi mailer litt frem og tilbake, og møtes ca en gang i året så..

Samtidig skulle jeg ønsket at både rasemiljøet og antall hunder av min rase i Norge var vesentlig mindre..

Så enig, så enig!!! Staffemiljøet er ikke noe å skryte av!

Savner også å ha en oppdretter i nærheten...Min bor i Sverige, ca 50 mil unna...Men skal treffe henne nå i desember da, når hun arrangerer valpetreff samtidig som Hund 2009 i Stockholm...

Neste hund blir kjøpt i Norge, har funnet en fantastisk oppdretter som ikke bor langt unna... Så gleder meg virkelig til videre planlegging av den hunden...