Gå til innhold
Hundesonen.no

For oss som misliker apportøvelsen...


Shilamon

Recommended Posts

Inspireret av "hatøvelse"- tråden lage jeg nå en tråd for oss apportmotstandere (eller mislikere iallefall) der vi kan dele erfaringer, irritasjoner, frustrasjoner, gleder, gjennombrudd og de supreste triksene og tipsene.

Hovedproblemet i dette huset er at bikkja plutselig får det for seg at apporten er ekkel. Rundt huset og hjemme er en übergira og spinner omtrent rundt seg selv når jeg tar frem dummien. Men på tur kobler han helt ut og oppfører seg som ett barn som ikke vil ha tran (type sitter og vrir hodet til alle kanter og later som om dummien ikke eksisterer) når jeg prøver ta den frem. Irriterende!

Enda mer irriterende blir det når han får disse tulltakene hjemme. ARG! Ser virkelig ikke grunnen til det hjemme, på tur kan han lide av "naturen er mye morsommere"- syndormet, men hjemme? hmm

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det strider mot hundens natur å skulle gi fra seg byttet, sa treneren vår.

Vi trener med treapport mot LP øvelser. Det er en stor fordel å ha store hunder i denne øvelsen (også) har jeg funnet ut. Nå har jeg tatt klikkeren i bruk i et forsøk på at hundene skal skjønne at de skal holde til jeg klikker, helt på nybegynnerstadiet. De kommer på plass, men kaster apporten før jeg sier ifra. Hvorfor kan de ikke bare forstå hva jeg mener, ikke hva jeg gjør! *argh* :whistle:

Lurer på hvordan andre med små hunder fikk til at hunden ikke slipper før du har tatt tak i apporten og sagt takk. Man må jo sette seg ned på et kne for å rekke ned til hunden.

*nå ramlet det ned hvordan vi skal trene fremmadsending til kjegle*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Oh, for en fantastisk tråd! Apporten er virkelig øvelsen jeg hater sterkest av dem alle.. Ella hater nemlig å ha ting i munnen, uansett hva. Æsj og ekkelt er det nemlig. Så nå har jeg jobbet, jobbet, jobbet og jobbet med dette i laang tid. (Har brukt klikk for å se på, klikk for å holde osv) Nå endelig har det løsnet litt. Hun kan apportere små ting, som sporpinner, terninger, klikkeren osv. I går apporterte hun faktisk sporpinnen gang på gang :whistle: Men lp-apporten bli nok værre. Den synes hun fortsatt er kjempe ekkel, men det kommer vel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig apportøvelsen veldig godt, og har aldri hatt problemer med å lære inn plukke, holde og komme inn på forskjellige hunder. Har heller ikke hatt problem med å få bort tygging. Problemene her ligger i det å ikke stemple apportbukken. Det er visst svært arvelig og en del av jaktatferden, og siden det ikke har fungert å legge apporten oppå noe eller inntil vegg (med en gang jeg fjerner hjelpen er vi tilbake i stemplingen), så sier jeg til Cita "rolig" før hun når frem til den, da tar hun det med ro og det ser ut til å fungere i lengden også. Og på Tia kaster jeg leken bak oss, før jeg kaster apporten frem, og hun må hente apporten og komme inn med den før hun får løpe etter leken. Siden leken er bak oss har hun for liten tid til å stemple, så jeg håper det også fungerer i lengden.

En annen side ved apporteringen som er litt dum, er når man har en altfor apportglad hund. Når man hele tiden må styre hunden til å ikke velge første og beste apport, som f.eks på neseprøve og apportering med dirigering :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet vårt er også dette med at apporten er fæl, slem og ekkel... Ute riktignok, inne er den stort sett kongekul (om ikke frk. matmor blir overgira og trener litt for mange søk....).

"det strider i mot hundens natur å gi fra seg byttet"... hva med de hundene som ikke vil ha byttet en gang? hmm, slippe har vi faktisk aldri slitt med, utenom en periode der jeg terpet hold. Da slapp han ikke før han var helt sikker på at jeg mente det:P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg liker egentlig apportøvelsen veldig godt, og har aldri hatt problemer med å lære inn plukke, holde og komme inn på forskjellige hunder. Har heller ikke hatt problem med å få bort tygging. Problemene her ligger i det å ikke stemple apportbukken. Det er visst svært arvelig og en del av jaktatferden, og siden det ikke har fungert å legge apporten oppå noe eller inntil vegg (med en gang jeg fjerner hjelpen er vi tilbake i stemplingen), så sier jeg til Cita "rolig" før hun når frem til den, da tar hun det med ro og det ser ut til å fungere i lengden også. Og på Tia kaster jeg leken bak oss, før jeg kaster apporten frem, og hun må hente apporten og komme inn med den før hun får løpe etter leken. Siden leken er bak oss har hun for liten tid til å stemple, så jeg håper det også fungerer i lengden.

En annen side ved apporteringen som er litt dum, er når man har en altfor apportglad hund. Når man hele tiden må styre hunden til å ikke velge første og beste apport, som f.eks på neseprøve og apportering med dirigering ;)

Hva betyr egentlig å stemple?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Wohoo!! Gjett hva som skjedde nå!? Lille bollefrøkna apporterte selveste lp-apporten.... *stolt* Og ikke bare det, men om jeg nå mister ting på bakken el kan jeg faktisk be henne om å plukke dem opp, og hun gjør det ;) Jeg er fortsatt litt i sjokk over at trening faktisk hjelper.. Nå kan jeg nesten si at hun liker å apportere, men bare nesten. Skal se det kommer en dag det også :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*sende to stk gale JRT med hver sin apportbukk ned bakken til furuset* :blink:

*ler*

*kom på trening i lillestrøm en dag Benedicte skal dit :blink: * gubben din kan kjøre deg :wub:

;)

Hva med søndag? :P

Hva betyr egentlig å stemple?

Dvs at de trår på apporten, sparker borti den, dytter borti den med snuten etc. Det er en del av jaktatferden. Når man kaster apporten får man jo i gang jaktdriftene i hunden, og for å få liv i apporten igjen "stempler" de den så den kan jages litt til. Ser man på hvordan ulver, rev etc dreper små dyr, så stempler de dem på lik måte som hundene mine gjør på apportbukken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvs at de trår på apporten, sparker borti den, dytter borti den med snuten etc. Det er en del av jaktatferden. Når man kaster apporten får man jo i gang jaktdriftene i hunden, og for å få liv i apporten igjen "stempler" de den så den kan jages litt til. Ser man på hvordan ulver, rev etc dreper små dyr, så stempler de dem på lik måte som hundene mine gjør på apportbukken.

Kongelig! vi har enda ett problem ;) he he, har lagt merke til denne atferden hos dyret mitt også. Bare ikke tenkt på at det finnes ett ord for det. Her i gården kommer det gjerne når han er overgira og da er det bare å roe ned hele dyret for så å gå på igjen:)

OG Ella og Maria: GRATULERER!! wiii!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

OG Ella og Maria: GRATULERER! wiii!

Takktakk, jeg lever litt på skyer nå :P Dette er noe vi har slitt med leeenge (les i mange år, men uten å jobbe veldig aktivt med det).

Men vi har nok av problemer igjen.. Ser for meg at tyggingen nå kommer. Også må vi jobbe med utgangsstilling med apporten, farten og det meste annet. Heldigvis tar det nok litt tid før vi kommer oss til klasse 2 uansett, så har good tid. ;) Ser ut som om jeg slipper unna stemplingen i hvert fall, flinke hunden min!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

sliter veldig med det med den hunden jeg trener nå.. Har endelig fått et gjennombrudd der hun griper over og holder til jeg klikker. Foreløpig i bare 2-3 sek.. Men troooor vi er over den værste kneiken.. Blir nok lettere å lære det til valpen tror jeg, for hun griper over ting naturlig, og hun bærer også en del ting naturlig..

Hun jeg trener med nå bærer aldri ting..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Problemet vårt er også dette med at apporten er fæl, slem og ekkel... Ute riktignok, inne er den stort sett kongekul (om ikke frk. matmor blir overgira og trener litt for mange søk....).

Har du prøvd å eks feste noen rypervinger på dummien ? Da blir den gjerne mer spennende og morsom - selv på tur.

Jeg hadde start problemer på apporten men når det først løsnet har jeg fått en utrolig stødig og soldig apportør.

Og da er apport veldig morsomt. Gøy når det funker og enda mer gøy når man ser hvordan storkoser seg og blir spinnvill når jeg finner frem dummiene

Skal snart i gang å trene apport med lille smurfen. Han er veldig glad i å bære ting, men det betyr ikke at apporten blir lett av den grunn. Jeg er spent.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde/har et forsvarsproblem med apporten. Norma har aldri hatt noen vanskeligheter med å verken plukke eller bære apporten, problemet var at hun ville ha den helt for seg selv. Hun smalt rett i andre hunder om de kom for nære (og hun er ikke utpreget kranglete sånn ellers) og hun ville aldri gå innenfor en viss radius i forhold til meg eller andre tobente med apporten. Om apporten var hos meg tok hun den ikke... Tankegangen hennes var mer eller mindre "får jeg ikke ha den selv, vil jeg ikke ha den i det hele tatt". Hun benyttet enhver anledning hun hadde til å stikke avgårde med den, og deretter bli stående over den og "passe på".

Vi har jobbet enormt mye med dette de siste ukene, og jeg tror jeg kommer til å trille baklengs (i oppoverbakke!) av glede når apporteringen endelig sitter 100%. Jeg har vært gjennom blåmerker, blod, svette og tårer mens vi har holdt på, men jaggu var det verdt det når det endelig løsnet bittelitt. Nå har vi kommet fram til at hun ENDELIG henter og kommer inn i utgangsstilling med apporten, men vi har fremdeles en lang vei å gå...

Noen som har gode tips med tanke på stempling, opptak og fart tilbake? ;) Hun er fortsatt litt i "den er min"-modus, så man kan trygt si at farten er bedre ut enn inn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dvs at de trår på apporten, sparker borti den, dytter borti den med snuten etc. Det er en del av jaktatferden. Når man kaster apporten får man jo i gang jaktdriftene i hunden, og for å få liv i apporten igjen "stempler" de den så den kan jages litt til. Ser man på hvordan ulver, rev etc dreper små dyr, så stempler de dem på lik måte som hundene mine gjør på apportbukken.

Takk for forklaring :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er problemet litt motsatt av de fleste. Rinalinaen elsker nemlig apporten, både metall og treapport. Hun plukker opp stort sett alt jeg vil hun skal plukke, men er rett og slett overivrig.

Så hun både stempler apporten, og, er så ivrig etter å få belønningen at hun rett og slett kaster apporten etter meg :ahappy: Veldig kjekt å få en metallapport i kneet *fnise*

Her må vi altså jobbe med ro, og gå helt tilbake til "holde til jeg sier takk" stadiet. Og tålmodighet er jo en dyd, så det ser jeg frem til :banana:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her er problemet litt motsatt av de fleste. Rinalinaen elsker nemlig apporten, både metall og treapport. Hun plukker opp stort sett alt jeg vil hun skal plukke, men er rett og slett overivrig.

Så hun både stempler apporten, og, er så ivrig etter å få belønningen at hun rett og slett kaster apporten etter meg :ahappy: Veldig kjekt å få en metallapport i kneet *fnise*

Her må vi altså jobbe med ro, og gå helt tilbake til "holde til jeg sier takk" stadiet. Og tålmodighet er jo en dyd, så det ser jeg frem til :banana:

:)

My er mye på samme måten, bare at jeg slipper å få apporter kastet på meg *ler* Hun blir bare så ivrig at tyggingen kommer automatisk, og er hun glad nok (aussier er konstant glade, forresten) så sjonglerer hun med apporten rett og slett. Kaster den opp i lufta og tar imot, løper videre, stopper litt opp for å filleriste den osv.

Har mistanke om at apport er en lek for My :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:banana:

My er mye på samme måten, bare at jeg slipper å få apporter kastet på meg *ler* Hun blir bare så ivrig at tyggingen kommer automatisk, og er hun glad nok (aussier er konstant glade, forresten) så sjonglerer hun med apporten rett og slett. Kaster den opp i lufta og tar imot, løper videre, stopper litt opp for å filleriste den osv.

Har mistanke om at apport er en lek for My :ahappy:

Hihi, høres ut som Rina og My har samme tanker om apporten. Rina tror det er en leke, men det er stort sett min feil. Forrige hunden min syntes apportene var ekle, så med Rina introduserte jeg apportene med en gang, og gjorde de morsomme.

Nå gjelder det bare å finne en balansegang *ler* vil jo ikke at hun skal synes apportene er kjedelige. Men foretrekker virkelig å ikke få de kastet etter meg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har jobbet enormt mye med dette de siste ukene, og jeg tror jeg kommer til å trille baklengs (i oppoverbakke!) av glede når apporteringen endelig sitter 100%. Jeg har vært gjennom blåmerker, blod, svette og tårer mens vi har holdt på, men jaggu var det verdt det når det endelig løsnet bittelitt. Nå har vi kommet fram til at hun ENDELIG henter og kommer inn i utgangsstilling med apporten, men vi har fremdeles en lang vei å gå...

Lyst til dele noen gode råd om hvordan dere kom dere igjennom blod, svette, tårer og blåmerker og frem til gjennombruddet? Hva var det som ga gjennombruddet?

Her bruker vi mye tid på å roe ned om han begynner med stemplingen. Han får beksjed om å ta inn apporten, så roer vi han ned før han kommer ut i ett nytt søk/hente apport arbeid og så gjør han det stort sett greit uten problemer. Vahengige av dagen så gir vi oss ikke alt for lenge etterpå:ahappy:

MonicaT har du noen luretriks opp i ermet for å få til apporten ute? :banana: Og dette med å legge på krav om at han skal apportere, har du gjort det emd Toya? Og hvordan? Rypevingene skal jeg teste

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her var ikke apportbukken interessant så vi har lekt litt og hatt "drakamp" (noe liknende) for å ha fått henne til å holde den skikkelig. Hun kan fint gå med den, og syns den er ganske kul. Noen ganger kulere enn belønningen og vil heller stikke av med den når hun får belønning. Men prøver jeg å få henne inn på plass slipper henne. Så jeg føler jeg ikke kommer noe lenger. Hva bør jeg gjøre? Bare trene mye apport i utgangsstilling? Eller er det andre råd som kan hjelpe?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Toya fikk en dårlig opplevelse med apport da hun var 1 år gammel. Første gangen vi skulle trene apport og instruktøren tar en stor dummie og stapper i kjeften på henne.

Etter det ville hun ikke ha noe som helst og vegret seg.

Jeg meldte meg på et apport kurs og kjøpe en liten leke ( avlang tynn sak ) som jeg brukte som dummie siden hun ikke ville ha en vanlig dummie ( de er jo ganske tjukke )

Surre på noen rypervinger og vi lekte med denne. Hver gang hun tok den roste jeg masse. Etterhvert ble den ikke skummel og vi trente på å holde. Hun satt ved siden av meg og jeg puttet inn bukken og roste masse. Det gikk sakte men sikkert fremover. Etterhvert kunne hun sitte med den og gå på plass med bukken i munnen. Masse ros hele veien. ( de andre på kurset var laaaangt foran oss )

På slutten av hver kurskveld skulle de se hvor langt vi var kommet. De andre var der at bukken ble kastet ut og hunden hentet. Jeg måtte også være med på denne. De kastet bukken og Toya bare satt der. Jeg løp, hoppet og spratt bort til bukken( da ble Toya giret ) og når jeg tok opp bukken fra bakken så tok hun den ut av henden mine. Neste gang så løp hun faktisk ut og hentet bukken selv - jeg aner ikke hvorfor. Men etter det så løsnet det helt og apport er døds morsomt. Nå er hun helt gira og tent. Og det er så morsomt. Det hadde jeg aldri trodd når vi startet på apport kurset.

Min løsning ble masse lek og moro og etterhvert krav til at hun holder og kommer til meg. Hun har aldri plukket opp bukken og løpt en annen vei.

Jeg har med andre ord trent en form for konsekvens apport.

Nå henter hun store bukker også. Hun kan fortsatt være litt forsiktig om det er ting hun ikke har hentet før ( men så lenge jeg løfter bukken opp og vi tar en lek - så apporterer hun den uten problemer etterpå ). Eneste hun overhode ikke vil hente er måke ( som var krav på vannapport før ).

Jeg ville prøvd å sette på rypevinger (motivasjon )

Da blir det gjerne mer spennende å søke ute. Surr på to rypevinger.

Bare pass på at han ikke tygger på disse, for da får du starten på et nytt problem ( tygging på fugl ). Ute på tur er det jo mye spennende lukter og en kjedelig dummie er ikke så spennende da. Så kan hende at noen rypevinger gjør susen

Når det gjelder krav så har jeg alltid fullført øvelsen. Ligger bukken ute og hun ikke vil hente, så kaller jeg inn og vi sammen går bort til bukken. Plukker den evt opp selv og gir henne og vi går sammen tilbake til startstedet og jeg roser masse. ( derfor er det viktig å trene på å holde/bære - sånn at hunden kan dette ). Om jeg føler at det går så legger jeg ut en enda lettere apport - eks 20 m lengre bort på stien/veien slik at hun ser den og sender henne ut og masse masse ros om hun henter. ( sånn av vi avslutter positivt med at hun hentet den selv ) Om hun ikke henter her så gjør jeg det samme som først og avslutter der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville prøvd å sette på rypevinger (motivasjon )

Da blir det gjerne mer spennende å søke ute. Surr på to rypevinger.

Bare pass på at han ikke tygger på disse, for da får du starten på et nytt problem ( tygging på fugl ). Ute på tur er det jo mye spennende lukter og en kjedelig dummie er ikke så spennende da. Så kan hende at noen rypevinger gjør susen

Forskjellen på min ved apport av dummy og apport av rype er slik: "Kan jeg snart få lov til å slippe denne teite dummyen?" og "Rypen er min! MIN! MIIIIN! Om jeg kan slippe den? As if!" :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forskjellen på min ved apport av dummy og apport av rype er slik: "Kan jeg snart få lov til å slippe denne teite dummyen?" og "Rypen er min! MIN! MIIIIN! Om jeg kan slippe den? As if!" :ahappy:

Ha ha ha, der slo genene til gitt:P he he, god beskrivelse.

Det skal sies, når vi har vært på tur med pappa og han har hatt med den halvråtne (den ser iallefall slik ut etter ett par hunder:P) apportrypa si i sekken har Rex stort sett vært flink til å apportere. Men vi har ett godt stykke igjen til vi har noen sikker apportør her i huset...

Takk for tips angående fremdrift og krav MonicaT:) Vi hadde en litt ulykke med apportbukken her i huset også, i overivrig glede kom han løpende med den til meg og kræsjet med den i dørkarmen. Aldri har han sluppet noe så fort ut av munnen. Men dette har han faktisk kommet over, iallefall såpass at han kan apportere bukken nå. Det er bare dette med "alltid" som vi sliter litt med. Men rypevingene kan nok være ett triks å ta med;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...