Seperasjonsproblemer

[Djervekvinnen]

Hva er folkets syn på seperasjonsproblemer hos hund?

Er det alltid eieren sin feil at hunder ikke liker/takler å være alene hjemme?

Er det hunden som blir FOR knyttet til eiere/lite selvstendig i utgangspunktet? altså litt personlighet.

Er det rasebetinget?

Har det med gener å gjøre?

Hva tror dere?

Og hvis en hund ikke takler å være alene, og bjeffer/uler dagen lang, hva syns dere om det? Har hørt noen som virker sint på eierne pga dette, eller som på nyhetssiden, at det ble anmeldt. (visstnok var den i bur, men tenker på det generelle)

Jeg syns personlig dette er en vanskelig sak. Spesiellt jeg som har overtatt en voksen hund som har fått seperasjonsproblemer. Hun kan i værste fall bjeffe en hel dag. Så, er det da bedre at denne hunden skulle vært avlivet, istedet for å "lide" hjemme alene? Hvor går grensen egenltig? *sånn satt på spissen*

En ting er å trene en valp, men en voksen hund, så er sjangsene for helbredelse små (jo eldre, jo værre), og i mitt tilfelle er det skifting av forskjellige hjem som har forårsaket sperasjonsproblemene. (har blitt litt mye for hunden rett og slett)

Men det er litt kjipt å tenke på hva andre tenker om meg, som eier, når de hører hunden bjeffe når jeg er på jobb.. Det hjelper ikke akkurat på den allerede dårlige samvittigheten.

Hva er deres tanker om temaet?

[ida]

Det høres ut som dere har overtatt mye hund for penga Jeg syns dere skal gå skikkelig i dere selv å finne ut om dere er villige til å gi alt denne hunden ser ut til å trenge, inkludert alt det vil gå på bekostning av. Selvom du nå spør om seperasjonsangst, ser det ut til at dere har fått "full pakke". Nei, en hund skal ikke stå og ule hele dagen. Gjør den det har den det ikke bra. Det spiller ingen rolle om den er voksen. Den trenger innlæring som en valp. Man er slett ikke garantert de samme resultatene som med en valp, fordi det alltid er mye vanskeligere å avlære dårlige vaner, etablerte uønskete atferder, enn å lære noe for første gang. Ulike atferder snappes også gjerne opp av husets øvrige hunder og man har plutselig to hunder som oppfører seg som idioter (unnskyld uttrykket). Uff, dere har jammen litt å bale med. Lykke til.

EDIT: Jeg svarte ikke på det med arvelighet og slikt, for det er så mange dersomatte og myter rundt dette. Vi hørte at gatehunder ble desperate hvis de ble overlatt til seg selv innendørs, fordi de alltid hadde vært ute. Dessuten ble de så redde for å bli forlatt når de først hadde funnet noen å bli glade i. Heldigvis hadde ikke Scilos hørt noe om dette, så han ligger nå og sover mens vi er på jobb og skole, han. Akkurat som Fibi. Han fikk panikk da vi bandt dem til et tre for å ta kveldsstellet på hestene her en kveld, forresten. Hadde det ikke vært for at det var langt inni skauen, hadde vi løst det ved å gjøre det hver eneste kveld (men bare noen sekunder først, slik at vi alltid ville komme tilbake før han begynte å hyle), så hadde han fort lært seg at det ikke er noe å grine for. Isteden blir en ved hundene, mens den andre tar hestene. Hestestyret vårt er jo bare for en kort periode.

[Inustaff]

Utrolig leit problem!

Hadde en Cane Corso som var helt nevrotisk og hadde vill separasjonsangst,gikk berserk på alt av saker...

Han sov i stua,løs om natten..og var helt rolig der i flere timer uten lyd,selv om jeg hadde døra igjen..

Jeg ble kreativ...

Han måtte jeg lure ved og gå inn på soverommet og late som jeg la meg for kvelden,for deretter og krype ut vinduet og gå dit jeg ville.Jeg måtte selvsagt krype inn samme veien,musestille...

Han var rolig i timesvis sålenge han tenkte at "huset sover"...

Da husverten gravde rundt vinduene,for å drenere rundt(kjeller)så ble det et veldig problem med den krypingen...Jeg prøvde en gang,og så var det sånn at vinduet datt av hektene og jeg ramla ned i hullet og det var selvsagt regnvær og jeg hadde sorpe overalt..Jeg med sko,måtte trø i senga med dem på(senga under vinduet).

Ville tider med andre ord.Jeg måtte snu taktikken,og det endte opp med at jeg innbilte Loke at jeg byttet soverom.

Jeg begynte å "gå å legge meg" på gangen...

Altså ikke helt seriøst...men jeg tok tepper,bøker/blader og askebeger etc på gangen og lot det stå til.

Der oppholdt jeg meg over en ukes tid noen ganger daglig sånn at det for han var normalt at jeg oppholdt meg der,og at det ikke bare var veien ut.

Han var det ikke plass til der(liten gang)Ikke en gang meg var det plass til og ligge,men jeg la meg litt tilsides og bare slappet av en stund.Han gadd ikke ligge på shitkalde fliser,så han la seg på plassen sin i stua,og kveld var det.

På samme måte som jeg hadde soveromsdøra oppe når han var valp,og lukket den etterhvert når han kjente huset/rutinene på samme måte lukket jeg den etterhvert på gangen(juskesoverommet)

Han reagerte ikke på det han.Jeg hadde jo all rett til og bytte ligge plass som han..

Så da var veien lett ut døra--hahah!

Det høres kanskje helt sprøtt ut,men det fungerte...

Han sluttet og bry seg om hvilken dør jeg lukket,og var heller bare glad da jeg kom igjen/våknet.

Kan love jeg følte meg helt ånnass der jeg satt på den mygla ekle gangen og spekulerte i om hunden bet på...

Han og alle de andre hundene jeg har hatt/har sover heldigvis lenge...så da kan man lure dem godt...

Har du en hund som sover med deg,vil jeg anbefale deg som første sak og skille av...

En annen ting jeg gjorde var og gå å legge meg midt på dagen ca 30 minutt til en time.

Da fant han jo ut at det rommet kunne jeg gå på når som helst,ikke bare på natta/kveld.Så han fant seg i at jeg forsvant inn på rommet(soverom,eller gang)i flere timer midt på dagen(jeg måtte ut uten han)

Noen ganger gikk jeg faktisk og la meg midt på dagen også pga drittform..da lot jeg døren stå åpen noen ganger,eller gikk litt inn og ut for vann/febertabbisser etc..

Tror han kjøpte det bedre da...

Hvem vet?

En skal ha mange rare tanker for å lure en hund som har satt seg noe i hodet...Slemt kanskje,men funker det så er det jo topp.

Poenget er,lær hunden og stenges av,uansett rom..og tid...La hunden se du sover/"sover" først og så steng etterhvert.

Ikke sikkert det hjelper,men jeg har brukt noenlunde(ikke så ekstreme metoder)for og unngå separasjonsproblemer.Funker flatt for meg...Kanskje ikke så lett og forklare,og virker kanskje mer tungt enn det er,men det er bare tålmodighet som skal til...

Håper det ordner seg for deg!

[Djervekvinnen]

Takk for svar. jeg er interessert i å høre folks tanker om temaet generellt, selv om jeg trakk inn mine erfaringer. Vi er ganske heldige ja, hehe*ironi*, som ikke ønsket et ny slik hund. Jeg var veldig klar i at hunden MÅTTE kunne være alene hjemme, noe denne kunne. Det var et av de få kriteriene jeg hadde på en voksen hund. Men så skjedde det noe i prosessen som gjorde at det ble for mye for denne, noe ingen kunne forutse ut ifra hvordan hunden hadde vært tidligere. (eller man har jo ingen garanti da)

Klart, vi må deale med denne saken, noe vi holder på med. (føler jeg svartmaler den stakkars hunden nå, men hun er ikke totalt ubrukelig altså! har vel tatt opp de to større problemene hun har nå)

Jeg som har stått oppi dette problemet, vet vanskelighetene med det, så det hadde vært interessant å hørt andre syn på det. Om hva som gjør hunder slik, hvordan ta tak i det, osv.

Ida: hvis man ikke klarer å trene seperasjonsproblemer bort, bør man avlive hundene da? Alle hundene med seperasjonsproblemer har det bedre i himmelen?Jeg bare spør. Jeg personlig tror det er ganske mange hunder der ute som ikke liker å være alene, og uler og bjeffer, selv uten at eierene vet om det. Hvor går grensen på at dette er et alvorlig problem og hunden lider, kontra at hunden ikke syns så mye om det, men "klarer seg"?

Edit: Inustaff: uff det hørts ut som litt av et prosjekt . hehe Bra det hjalp! Heldigvis har ikke hunden noe problemer med å være alene i huset når vi er andre steder i huset feks. i andre etg. Hun sover alene i et annet rom og følger ikke etter oss overalt i huset. Men det er når vi har gått ut og låst ytterdøra bjeffinga starter. Hun vet godt når hun er helt alene. (eller Nitro er der da, men det spiller ingen rolle tydeligvis. ) Samme greia i bilen, når vi forlater bilen. Så nå prøver vi ulike ting. Er ikke helt pessimist enda.

[Inustaff]

Nei det hadde ikke min heller,han kunne være i hele leiligheten uten styr...men gikk man,da var ******* løst...

Var derfor jeg "byttet soverom" sånn at jeg var fri til og bruke ytterdøra/gangen som jeg ville uten at han brydde seg...

Er ikke noe lett sånne problemer,krever mye vilje!

[breton]

Jeg har en voksen omplasseringshund, og er ikke et sekund i tvil om at jeg ville ha avlivet ham om han fikk separasjonsproblemer jeg ikke klarte å trene vekk, på samme måte som jeg kommer til å avlive ham om forkalkningene hans forverres slik at han har daglige smerter som ikke lar seg medisinere vekk. For meg ville bjeffing/uling e.l. over tid betydd at hunden ikke hadde det bra, og det ville vært uaktuelt for meg å tvinge ham til å gå gjennom det flere dager i uken. Det er i min verden dårlig dyrevelferd.

[Gåsa]

Insustaff:Oj,litt av et prosjekt men,bra det fungerte Veldig vanskelig dette med seperasjonsangst for det er jo ikke nå lett når eieren må på jobb/skole.

mi hadde det når var yngre bjeffet,ulte og ødla alt hun komm over(og det var my)Startet på vegger osv da jeg flyttet unna det som gikk.

Var nok pga litt dårlig trening fra min side og at hun mistet den eldre hunden jeg hadde også.Det tok sin tid bor i bygård med mange bygårder rund og jeg drar på jobb 6.30.Aldri noen som klaget!Snakket med naboene da og alle var så forståelsefulle.

Fikk folk til følge med litt og hun startet bjeffe da jeg dro for så stille noen timer og så starte på gjenn.Hun var ikke alene så lenge og fikk noen til passe henne mens vi trenet enda mere gradvis på det enn jeg gjorde i starten.

Med alderen og hun ble tryggere sluttte hun bjeffe,ule helt og har vært still i flere år nå Eneste nå som egentlig ikke er nå problem da hun aldri er alene på kvelder er at hun takler dårlig være alene noen timer i en helg samme hvilken tid på døgenet.Bjeffer ikke nei men,stresser seg opp sitter bare følger med i vinduet.

Grunnen til det er at jeg har fast arbeidstid og hun kan jo klokka når jeg er hjemme.I helger har hun jo ikke peiling!Så hun får alltid pass om hun ikke kan bli med noen plasser etter jobb/helger.

[Frode&Zorro]

Mine tanker om temaet kan du lese i bloggen min.

Se link: http://borderzorro.blogspot.com/2009/08/hj...ner-viktig.html

[Grim]

Jeg syntes det er utrolig trist å gå forbi hus der man hører en fortvilet hund som tydelig ikke har det OK alene.

Og jeg blir litt grinete på eiere som "ikke gjør noe med det". Har man ikke anledning til å kutte ned på timene man er borte, ta seg fri, eller trene nok på det, ville jeg fikset dagpass til bikkja. Har man ikke anledning til noe av det, ville jeg omplasert hunden til noen som er hjemmeværende. Å skrike ut om avliving vil jeg ikke gjøre før jeg har sett den aktuelle hunden.

Grim utviklet seperasjonsangst med en gang han kom i hus, og ble ekstremt avhengig av meg. Ble for mye flytting og stress rundt dette. Han ula og sutra hvis jeg forsvant til butikken i fem min, eller satt å peip hvis jeg gikk på doss.

Men så er jeg "heldigvis" hjemmeverende, så jeg har jo hatt all verdens tid til å rette på det. Og det gikk seg til, mye raskere enn jeg hadde trudd. Nå bare går han å legger seg. Det viktigste for han var at han skjønte at jeg alltid kommer tilbake, selv om jeg er borte i ti minutter eller ti dager.

Når det er snakk om forskjell på raser og slikt, skulle man jo tro at raser som er mer selvstendige i alt fikser det lettere. Jeg ser hvertfall for meg at hunder som jobber tett på eier og liker å alltid ha kontroll, lettere blir frustrert når de mister oversikten.

Men så igjen er jo alle like mye flokkdyr.... Så. Godt spørsmål.

[Chira&Shandy]

Inustaff: du er søren ikke dum

[ida]

Ida: hvis man ikke klarer å trene seperasjonsproblemer bort, bør man avlive hundene da? Alle hundene med seperasjonsproblemer har det bedre i himmelen?Jeg bare spør. Jeg personlig tror det er ganske mange hunder der ute som ikke liker å være alene, og uler og bjeffer, selv uten at eierene vet om det. Hvor går grensen på at dette er et alvorlig problem og hunden lider, kontra at hunden ikke syns så mye om det, men "klarer seg"?

Jeg er nok ikke den rette å spørre om avlivning. Jeg er hun som slutta på lærerhøyskolen fordi bikkja hadde drept en pute da jeg kom hjem etter en lang dag med forelesninger. Hun hadde ikke seperasjonsangst, men 8-17 ble i overkant lenge for henne. Bare tanken på at hun hadde blitt så desperat at hun gikk løs på puta, gjorde meg kvalm av dårlig samvittighet. Hun var nesten to år og hadde ikke gjort slikt før i det hele tatt. Avlivning har jeg ikke tenkt på. Ikke bur heller . Mer langtidssykemelding pga depresjon eller noe annet vagt som ikke innebærer at du må holde deg inne, men trygt kan jobbe med bikkja over tid. Det kan jeg jo ikke si som den pliktoppfyllende arbeidstaker jeg er, men siden du spør hva du kan gjøre for hunden så...

[Tonje]

Jeg må si meg enig med dere som mener at det er fælt å høre om hunder som står å gauler mye av tiden eier er borte,og jeg vet med meg selv at det hadde ikke jeg klart. alternativene mine ville da blitt å omplassert til noen som er hjemmeværenede og har god tid til å trene på dette, eller avliving. Det kommer jo litt an på omfanget av problemet også selvfølgelig,men en hund som tydelig har det "vondt" med å være alene kunne ikke bodd hos meg.

[rottmaneier]

når jeg fikk valpen hjem i slutten av Mai, hadde jeg fri i 2 mnd, og trente ikke på alene hjemme trening i det hele tatt. Jeg begynte 3 uker før jeg skulle begynne på skolen igjen og trodde dette skulle holde, men den gang ei. Jeg fikk en valp som begynte å ule med engang jeg bare gikk ut av døren. Hun fulgte etter meg overalt hele tiden. Jeg måtte begynne med å bare åpne ytterdøren for så å lukke den med engang. Dette gjorde jeg helt til hun ikke brydde seg noe om dette lenger. deretter gikk jeg ut døren og lukket den, for så og gå inn igjen med en gang. Dette gjorde jeg helt til jeg var sikker på at hun godtok dette. Så begynte jeg å stå ute i 1 sekund, 2 sekund osv. Så sakte måtte jeg gå frem. Dette holdt jeg på med i 2 mnd og hadde bare kommet opp i 15 minutter. Jeg begynte da og bli rimelig desperat og pratet med instruktøren på valpekurset + at jeg spurte om råd på et forum. Det jeg da fikk råd om, og som jeg begynte å gjøre, var å gi henne en kong med leverpostei og bare dra og bli borte i 45 minutter. Jeg lastet i tillegg ned et lydopptak program på dataen slik at jeg kunne spille av opptaket og høre hvor mye uling det hadde vært.

De første gangene var det uling jevnt over, men jeg måtte bare ha is i magen, så jeg fortsatte med taktikken. Etterhvert ble det bare mindre og mindre uling, og når hun bare ulte i et par sekunder i løpet av 45 minutter, økte jeg til 60 minutter. Slik fortsatte jeg helt til hun idag kan være alene hjemme i 8 timer. Dette har vært utrolig slitsomt og tidskrevene, og ikke minst frustrerende! Det gikk jo mye utover studiene mine ettersom jeg måtte være hjemme med henne de dagene jeg ikke fikk pass til henne. Men alt strevet var virkelig verdt det altså. Jeg begynte i juli, og nå er det snart November; jeg har altså slitt med dette i 5 mnd.

Naboen derimot, har ikke trent på hjemme alene trening med sin valp. Den stod å ulte hele dagen i flere uker før noen sa ifra. Da begynte de å ha den med på jobben istedenfor å trene. Et par ganger i uken må den være alene hjemme, og da står den å uler hele dagen. Dette syntes jeg er dårlig av eierne. Hadde de bare giddi å trent litt med den når den var valp, hadde de garantert ikke hatt dette problemet den dag idag.

[occurrence]

Jeg har virkelig brukt mye tid og energi på å trene mallen min å være alene hjemme. Det har vært en stor frustrasjon og jeg har prøvd ut de mest brukte metodene. Jeg fikk et treningsprogram av Knut Pedersen og nå etter to måneder er jeg langt på vei. Er du interessert i metoden kan du sende meg en PM.

[Taz]

Jeg syns ikke sep.angst i seg selv er nok til å avlive (hvis det finnes andre alternativer) men jeg dømmer ingen i hva de gjør, da jeg har vært borti det selv og vet hvor frustrerende det er.

Det er aldri gøy med en hund med sep.angst og det er ikke lett å trene vekk.

Det krever vanvittig mye arbeid og en eier som kan være hjemme med hunden hver dag, ikke gå på butikken å handle engang.

Går du fra den, og den får panikk, så må du begynne helt på ny igjen.

[Lola Pagola]

Kjenner en som hadde en RR. Hun trente på at den skulle kunne være alene helt fra starten av, jeg vet ikke metodene hennes men jeg tror nok hun gjorde det på en god og ordentlig måte om jeg kjenner henne rett... hunden taklet det rett og slett ikke, og etter et år med iherdig trening, hun prøvde alt mulig og fikk hjelp og tror jeg, gikk utover studier og alt, hun kunne jo ikke dra fra hunden, som bare bjeffet i leiligheten. Endte med omplassering iallefall. For meg virker det som om at denne hunden hadde det i seg iallefall, og at det ikke var så mye å gjøre med det, selv om mye ble prøvd :/

Men avlivning ser jeg ikke på som et alternativ, med mindre hunden har store og mer alvorlige problemer enn separasjonsangst (altså så nervøs at den ikke fungerer i hverdagen selv om man har gjort det man kunne, eller agressiv).

Edit: hahaha Inustaff, fantastisk metode!

[Djervekvinnen]

Takk for innspill.

Heldigvis jobber jeg ikke 100 %, så hundene er alene max 3 dager i uken. I de siste to ukene har jeg hatt opplæring og det har blitt lange dager 8-5, og da har moren min kommet hjem til meg i 11 tiden og vært til jeg har kommet hjem igjen. Jeg syns det er utrolig snillt!

Jeg sliter svært med dårlig samvittighet, men ikke like ille som før, da jeg bodde i leilighet og hadde andre til å ta henyn til. Nå har jeg enebolig, og slipper å være redd for naboene.

De siste dagene har jeg hatt henne i bur med pledd over, og det har gått bra (moren min har sagt det har vært stille når hun har kommet). Hun er vandt til å ligge i bur fra før. Så vi skal fortsette trene på dette, og gå litt ut og så inn igjen og belønne, og la tiden gå lengere for hver gang. Så ser jo hunden at vi kommer tilbake, og ikke forsvinner for godt (som de andre personene hun har knyttet seg til, har gjort.

Jeg syns avlivning er absolutt siste alternativ i en slik sak. Samboeren min sier at man ikke skal avlive en frisk hund, men jeg tenker som så at en hund som har stor seperasjonsangst ikke er frisk mentalt. (tenker nå på det generelle) Men en bedre løsning er omplassering til noen som er hjemmeværende feks.

I mitt tilfelle er omplassering inget alternativ, for jeg syns ikke noe om å omplassere en hund i hytt og pine. Så eneste elternativet for meg er at hunden MÅ blir bedre. Og det tror jeg hun blir, ihvertfall slik jeg ser det nå. Vi har ikke hatt hunden så lenge heller, så jeg har troen på henne.

[Raksha]

Jeg var hos Løberg med min galskap da jeg ikke fikk bukt med seperasjonsangsten og fikk god hjelp der - men har fremdels ikke helt fått kontroll på det pga. andre ting. Nå er jeg bortskjemt nok til at jeg kan ha henne med meg på jobb og sette henne der når jeg skal noe annet. Så det har ikke blitt prioritert - men jeg kjenner savnet etter å kunne dra på butikk uten å ha henne med eller måtte gjøre det i arbeidstiden.

Forøvrig - seperasjonsangst er ofte arvelig og kan ligge latent i hunden og komme frem i forskjellige situasjoner - typisk er skifte av hjem, hjemmeværende eier som begynner i jobb, flytting ol. Samt at det selvsagt er en miljødel der hvor eier og oppdretter spiller inn.

[Gjest]

når jeg fikk valpen hjem i slutten av Mai, hadde jeg fri i 2 mnd, og trente ikke på alene hjemme trening i det hele tatt. Jeg begynte 3 uker før jeg skulle begynne på skolen igjen og trodde dette skulle holde, men den gang ei. Jeg fikk en valp som begynte å ule med engang jeg bare gikk ut av døren. Hun fulgte etter meg overalt hele tiden. Jeg måtte begynne med å bare åpne ytterdøren for så å lukke den med engang. Dette gjorde jeg helt til hun ikke brydde seg noe om dette lenger. deretter gikk jeg ut døren og lukket den, for så og gå inn igjen med en gang. Dette gjorde jeg helt til jeg var sikker på at hun godtok dette. Så begynte jeg å stå ute i 1 sekund, 2 sekund osv. Så sakte måtte jeg gå frem. Dette holdt jeg på med i 2 mnd og hadde bare kommet opp i 15 minutter. Jeg begynte da og bli rimelig desperat og pratet med instruktøren på valpekurset + at jeg spurte om råd på et forum. Det jeg da fikk råd om, og som jeg begynte å gjøre, var å gi henne en kong med leverpostei og bare dra og bli borte i 45 minutter. Jeg lastet i tillegg ned et lydopptak program på dataen slik at jeg kunne spille av opptaket og høre hvor mye uling det hadde vært.

De første gangene var det uling jevnt over, men jeg måtte bare ha is i magen, så jeg fortsatte med taktikken. Etterhvert ble det bare mindre og mindre uling, og når hun bare ulte i et par sekunder i løpet av 45 minutter, økte jeg til 60 minutter. Slik fortsatte jeg helt til hun idag kan være alene hjemme i 8 timer. Dette har vært utrolig slitsomt og tidskrevene, og ikke minst frustrerende! Det gikk jo mye utover studiene mine ettersom jeg måtte være hjemme med henne de dagene jeg ikke fikk pass til henne. Men alt strevet var virkelig verdt det altså. Jeg begynte i juli, og nå er det snart November; jeg har altså slitt med dette i 5 mnd.

Naboen derimot, har ikke trent på hjemme alene trening med sin valp. Den stod å ulte hele dagen i flere uker før noen sa ifra. Da begynte de å ha den med på jobben istedenfor å trene. Et par ganger i uken må den være alene hjemme, og da står den å uler hele dagen. Dette syntes jeg er dårlig av eierne. Hadde de bare giddi å trent litt med den når den var valp, hadde de garantert ikke hatt dette problemet den dag idag.

Har du link til dette programmet?

Driver og trener selv

[rottmaneier]

Har du link til dette programmet?

Driver og trener selv

For PC:

http://audacity.sourceforge.net/download/windows

For Mac:

http://audacity.sourceforge.net/download/mac

Det er veldig enkelt å bruke. Jeg har hatt på opptak i 8 timer, så du får tatt opp i flere timer også

[TonjeM]

Vel, jeg vet at får jeg en hund til med separasjonsangst til tross for "vanlig iherdig" trening (og jeg trene rinn sånt slow altså..) så orker jeg ikke det mer - been there done that - never again.

Lille basenji har ikke separasjonsangst i den forstand, hun er grei så lenge hun har noen hjemme hos seg (denne "noen" er ofte Tomsingen..). Da schäferblandingen vår måtte avlives, oppdaget vi fort at lille basenji kunne ikke være alene, og satte igang alenetrening fra scratch i ørsmå trinn. Etter 4 måneder iherdig alene trening hadde jeg klart å få henne til å kunne være alene i 3 timer, så ble jeg oppholdt og var borte i ca 4 timer - og lille basenji hadde gått fullstendig bananas hjemme (blod får man ikke ut av gipsvegger..) - og vi var tilbake til trinn 0, og jeg hadde ikke 4 måneder til å trene på nytt. Da kjøpte vi Tomsingen - og det funket for lille basenji. Vi kjøpte altså hund til henne som siste utvei.

Hvis noe skjer med Tomsingen, så må vi avlive lille basenji. Jeg har lovet henne at hun aldri skal måtte være alene og redd igjen, og det løftet skal jeg holde - selv om det innebærer å måtte avlive henne.

Dyrevernsmessig tror jeg det er renspikket tortur å la en hund med separasjonsangst være alene. Jeg tror at på ett punkt ihvertfall er dyr og mennesker ganske like - og det er opplevelsen av angst. Jeg vet ikke om noen verre følelse enn angst - smerte, sorg, fortvilelse etc - fæle ting det også - men angst er verst.

Hundene mine får nok oppleve angst en gang iblant, det er egentlig uunngåelig, feks hos dyrlege eller, for lille basenjis vedkommende, når vi kommer over bjørnespor i skogen etc, men de skal slippe å oppleve angst pga de må være alene, dvs Tomsingen er ikke redd for å være alene så han går det forsåvidt greit med.

Jeg tror tilbøyeligheten til separasjonsangst er genetisk. Noen hunder tror jeg ikke kan kureres simpelthen. Om man skal kalle det en mental defekt vet jeg ikke, det er vel egentlig veldig naturlig for en hund å ikke ville være alene? Skulle tro det var mer unaturlig at de tålte å være alene.. (men takk og pris for unaturligheten får en si!)

PS Inustaff - jeg er villt imponert over din innsatsvilje!

[Gjest]

For PC:

http://audacity.sourceforge.net/download/windows

For Mac:

http://audacity.sourceforge.net/download/mac

Det er veldig enkelt å bruke. Jeg har hatt på opptak i 8 timer, så du får tatt opp i flere timer også

Tusen takk

Ellers enig i det TonjeM skriver...

[Inustaff]

Hehe,takk til alle som kommenterte,eller hva man skal si,hehe..Skal love jeg slet..Det var så frustrerende og ha det slik at jeg måtte bare tenke på hvordan jeg kunne komme meg ut uten han...For jeg har hatt hund hakk i hjel hele livet,men enkelte ganger går det bare ikke å ha hund med seg og være helt kneblet!