Gå til innhold
Hundesonen.no

Surrealistiske opplevelser


Mari

Recommended Posts

Jeg er fortsatt litt satt ut over at jeg faktisk ble slått av ei dame med løshund uten kontroll i dag. ;) Min var i bånd, hennes løs og totalt uten kontroll, midt på fortauet av en veldig trafikkert vei... Kjære vene for et spetakkel.

Det er pokker meg ikke bare oss som ikke liker løshundene som kan klassifiseres som "grinete kjerringer" iallefall! Det gale gale kvinnfolket... :ahappy:

Hva er det med meg'a? Jeg opplever griser på tur, hjernedøde damer og vanngevær, gaupejakt, gærne kamphunddame-demoner, tullete dyretolker og hva enn det måtte være, og nå blir jeg slått på åpen gate? Det fins jo ikke grenser? Jeg vil jo bare få gå i fred! ;)

Men bah! Å ha hund i Oslo er ikke alltid en dans på roser kjenner jeg. :ahappy: Crazy.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 50
  • Created
  • Siste svar
Jeg er fortsatt litt satt ut over at jeg faktisk ble slått av ei dame med løshund uten kontroll i dag. :ahappy: Min var i bånd, hennes løs og totalt uten kontroll, midt på fortauet av en veldig trafikkert vei... Kjære vene for et spetakkel.

Det er pokker meg ikke bare oss som ikke liker løshundene som kan klassifiseres som "grinete kjerringer" iallefall! Det gale gale kvinnfolket... :ahappy:

Hva er det med meg'a? Jeg opplever griser på tur, hjernedøde damer og vanngevær, gaupejakt, gærne kamphunddame-demoner, tullete dyretolker og hva enn det måtte være, og nå blir jeg slått på åpen gate? Det fins jo ikke grenser? Jeg vil jo bare få gå i fred! ;)

Men bah! Å ha hund i Oslo er ikke alltid en dans på roser kjenner jeg. ;) Crazy.

Jeg kjenner at den eneste måten du kan bli ferdig med dette på, er å fortelle om dette her :lol: *venter*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For at vi skal kunne dømme rettferdig og plassere skyld i denne saken så er det absolutt nødvendig med en detaljert beskrivelse av hendelsen! Mulig det er nødvendig med sammendrag av noen av de andre sakene nevnt også, sånn at vi kan fastslå om det er grunnlag for å fradømme noen retten til å gå løs.... :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For at vi skal kunne dømme rettferdig og plassere skyld i denne saken så er det absolutt nødvendig med en detaljert beskrivelse av hendelsen! Mulig det er nødvendig med sammendrag av noen av de andre sakene nevnt også, sånn at vi kan fastslå om det er grunnlag for å fradømme noen retten til å gå løs.... :innocent:

Signeres.

Er mer keen på fyldig beskrivelse av hendelse enn av hund! :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Stakkars Mari!

Her blir hun utsatt for tilfledig gatevold og får ingen sympati:(

Jeg synes synd på deg, tilfeldig gatevlod er alltid skummelt, men dessverre en del av baksiden med å bo i Oslo. Gærninger på hvert gatehjørne. he he

(jeg har forresten heller ikke noe i mot to gode historier fra deg. Regner og regner her nede, så vil gjerne ha noe gøy lese;))

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:whistle: Så slemme dere er! :innocent: Historien er ikke så innmari mye mer spennende enn det jeg skrev i førsteinnlegget altså, men la gå. Jeg skal prøve å gjøre det så interessant jeg klarer uten å juge på meg action.

Jeg var ute og gikk tur sammen min venninne i Trondheim i går kveld. Vi pleier ofte å få tur sammen selv om hun bor i trøndelag, telefon og handsfree har gjort at vi kan opprettholde et tett og klamt forhold selv om vi ikke ser hverandre så ofte. Det er veldig kult synes jeg. Det blir litt sånn latskapslufting av hund kanskje, men på en annen måte enn hundejordeslepp. Hun med sin hund, jeg med min hund, og en inneforstått ordning om at vi når som helst kan bryte samtalen for å trene passering eller hva det måtte være. Muligens noe sporadisk komisk for forbipasserende, men det funker som fjell.

Uansett, på slike turer holder jeg meg til asfaltdundring. Jeg slipper å forholde meg til så mange forstyrrelser da, bl.a løshunder, og kan konse om skravvel, og trene litt på plass om jeg føler for det.

Så jeg og lånedamen tusler og går, vi har gått forbi Svartdalsparken og er kommet opp til der Enebakkveien møter Konows gate, og har startet turen hjemover nedover Konows gate. For de som vet hvor det er liksom. Som om det spiller noen rolle...

Jeg krysser gata, og ut fra intet kommer det løpende en løshund mot oss. Attpåtil av en rase som jeg ikke har en eneste god erfaring med når det kommer til hundemøter, heller tvert imot for å si det sånn, og jeg liker ikke slike ukontollerte møter som dette. Det gjør ikke lånehunden heller. Skal hunder møtes så skal det skje på en ordentlig måte synes jeg, og midt i Konowsgate med biler fykende i 60 fra begge retninger, bånd og usosialisert pluss usikker lånedame er ikke en slik ordentlig måte. Så jeg roper: "Ta inn hunden din!" For dere som har lest om den gærne kamphunddama så vet dere at jeg ikke har særlig god erfaring med løshunder uten hundeiere i nærheten, og denne gangen hopper jeg rett over den muntre oppfordrings-biten og går rett over i det-er-ingen-tvil-om-at-jeg-vil-gå-i-fred-stemmeleiet. Men jeg var aldeles ikke ufin, bare direkte. Å balansere på den riktige siden av de to er en egenskap jeg liker å tro at jeg har.

Og jeg fortsetter å gå nedover gata og forsøker å få lånedamen til å ha kontakt med meg i stedet for løsdyret. Ingen eier dukker opp. Nå, med en økning på en decibel eller ti: "Hallo! Ta inn bikkja di!". Og vi går fortsatt videre. Jeg ser at lånedyret ikke er komfortabel med denne situasjonen, noe som betyr at jeg ikke er det heller, og løshunden er ikke mange centimeter unna, løpende i fullt firsprang. Dritt tenker jeg. Så jeg tar lånehunden bak meg, tar et steg fram mot løshunden og stamper i bakken. "Ta inn hunden din da!"

Nå kommer det to skikkelser løpende nedover som begynner å rope på hunden sin. Mangelen på respons fra hunden er simpelthen slående. Og den kommer mot oss igjen... Jeg stamper i bakken enda en gang, og hunden hopper unna i et lite sekund før den skvetter fram til lånedamen igjen. Nå synes ikke lånedamen det er ok å stå bak meg lenger, det er jo ikke så rart, og jeg ser at hun ikke synes situasjonen er noe kul i det hele tatt nemlig, og hun begynner å brumme og buste. Jeg går videre, jobber kontakt og forsøker å gjøre det beste ut av det. Endelig kommer skikkelsene bort til meg. Løshunden har tydeligvis erfaring med dette fra før, for den løper zooom! nedover Konowsgate (igjen, mye trafikk og ikke spesielt bredt fortau = :poke: ) og holder seg så langt vekk fra eierne som den bare klarer. Jeg sier "har du ikke kontroll på hunden din, så har du den ikke løs", og plutselig har jeg et crazy kvinnfolk opp i trynet som begynner å hyle til meg. Rett opp i trynet, fullstendig rabiat. Det var helt absurd.

Den andre skikkelsen er på vei etter hunden, som selvsagt skvetter unna hver gang han kommer nær den. Hopper litt uti veien, løper bort til lånedamen, du vet; blottet for både lydighet og høflighet.

Kvinnfolket inntar plutselig en slags hanekamp-positur; hun brysker seg opp, skyver brystkassa opp og fram, bretter armene utover og bakover, stirrer meg hardt inni i øya og begynner faktisk å dytte på meg med kroppen sin. Sånn skikkelig drita usikker hooligan-mann som tror at noen prøver seg på dama hans om du skjønner? "Hva er problemet ditt?" sier jeg, og kjenner at jeg begynner å bli litt irri. Og dama durer til meg hardt i skuldra. Wtf liksom??

Og det er veldig merkelig å si disse ordene, men det jeg skviser utav meg er "hei, ikke slå meg da!". Riktignok ikke på en sånn pinglete whitetrash wifebeater-offer måte altså, ikke sutrete og svakt liksom. Jeg skal ha meg frabedt. Men alikevel, det var veldig veldig rart. Men jeg backer ikke unna eller noe, det får da bare mangle liksom, jeg bare står der og ser sannsynligvis rimelig sjokkert ut. Og da kommer plutselig den andre eieren bort (uten hund forøvrig, den er fortsatt rundt omkring og overalt. Biler og kaos.), og han oppdager jeg plutselig at er en særdeles stor og veltrent mann. Som sikkert veier hundre kilo, og han ser på meg, og blir helt hard i blikket, og munnen hans blir en strek, og øyenbrynene får en streng bue, og han lener seg litt sånn framover når han kommer imot meg. Og jeg kjenner at jeg blir litt nervøs.

Hun dama hadde jeg klart å ta om jeg ble tvunget til det, det er jeg sikker på. (skyte inn en lol) Hun var ganske liten, og jeg er trønder. Men han fyren? Shiiiiit. Jeg ække stokk steine dum liksom.

Dama står fortsatt og bumper inni meg, roper og vil slåss, og det er omtrent akkurat nå jeg kommer på at jeg har min stakkars venninne i øret fortsatt, og det gale kvinnespetakkelet står faktisk og skriker rett i mikrofonhøyde. Komedie.

Seriøst, hun var helt besatt og lemenaktig.

Så med ei dame som yppebumper meg i kroppen, en schvær muskelmann som muligens kan hive seg på hennes lag, en fortumlet og forvirret (og muligens hørselsskadet) venninne på telefonen så drar jeg med meg lånedamen og går. Litt passiv aggressiv muligens siden jeg begynner å prate med venninne igjen, hvor jeg påpeker at dette er det galeste kvinnfolket jeg noen sinne har opplevd, og at hun "bættre mæ slo mæ!?!", og sannsynligvis et par hva f*** feiler folk!? Ja, jeg innrømmer det, jeg ble lettere uharmonisk. Han fyren begynner først å følge etter meg, kanskje bare fordi at det gjør hunden deres også, men jeg får sett ham rett inn i øya og sagt; "kan jeg værsåsnill få gå i fred??", og han tar hintet.

Venninna mi var opprørt, og fikk meg til å love at neste gang skal jeg før jeg gjør noe annet fortelle henne akkurat hvor det er jeg befinner meg sånn at hun kan ringe til sambo for å sette igang redningsaksjon.

Jaja, denne gangen hadde jeg iallefall et vitne til en av mine surrelistiske opplevelser. Det er egentlig litt deilig på en måte, for jeg fikk klart bekreftet at jeg ikke var hverken frekk, ekkel eller ufin. Det er fint det, selv om jeg helst skulle vært hele situasjonen foruten. Jeg er fortsatt litt satt ut av hele greia.

Og forresten. Info om lånehunden kommer i dag! Endelig fått klarsignal! Weeee!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er historien lest høyt til typen, som satte pris på å sette ettermiddagskaffen i vrangstrupen grunnet latter flere ganger! :whistle:

Ediit: eh, og ja.. selvsagt har du våres medfølelse og sjokkerte vantro med på kjøpet.. Err'e mulig?? :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er historien lest høyt til typen, som satte pris på å sette ettermiddagskaffen i vrangstrupen grunnet latter flere ganger! :poke:

Ediit: eh, og ja.. selvsagt har du våres medfølelse og sjokkerte vantro med på kjøpet.. Err'e mulig?? :whistle:

Hahahahaha :innocent: Jeg lo godt også og sender den, as we speak, rundt på msn til folk :jump:

Stakkar Mari! Jeg hadde begynt å grine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva pokker, liksom???? :yawn::punk: og enda mer :innocent:

Hva er i veien med folk????? På hvilken måte mente dette psykotiske kvinnemennesket at du hadde skyld i noe som helst som kunne rettferdiggjøre et angrep sånn? Jeeeeeeeeeezz! :poke: igjen.

Du har min dypeste sympati og jeg dømmer 0-whatever (vet ikke hvor mange surreagale du har møtt på nå...) i din favør når det gjelder skyld! Jeg vet pokker ikke hva jeg hadde gjort selv! Synes du taklet det bra! :whistle:

...og kan jeg samtidig få komme med et ønske...?

Hmmm...????

(Jeg ække så tålmodig, jeg, så jeg antar frekt at svaret er ja. På om jeg får komme med ønske da altså!)

Dyptfølt ønske fra meg- kolon

Jeg ønsker meg en Julekalender ala Mari! :jump:

Altså en julefortelling, enten en liten en hver dag i desember eller en lengre en som vi får litt av hver dag.

Snälla...

*smiske og smile søtt*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • https://atferdskonsulenter.no/ har stort sett gode folk, selv om jeg ikke kan gå god for alle. Anna Bjurgård Compton, Hilde Arneberg, Kjersti Bjøntegaard, Gry Eskeland, Nina Haaland og Lise Fredriksen kjenner jeg til og kan anbefale. Arne Aarrestad og Siri Linnerud har jeg lest nok av og såvidt møtt til at jeg vil gå god for dem.  
    • Hvilken landsdel? 
    • Bekymringer ifht kronisk stress fra belastning på binyrer i oppvekst er fullstendig forduftet. Bekymringen kom fra kompetente som bare har sett ham i settinger han har høye forventninger til - og var fullstendig legitim gitt hans STRESS i de situasjonene - men jeg selv senker skuldrene fullstendig nå, etter en forholdsvis nydelig dag.  Han er fortsatt ung, vilter, energisk, lav impulskontroll, men fremgang er så tydelig, jeg har ingen bekymringer for å ende med en vanskelig håndterbar voksen. Han hadde i dag ingen problemer med å legge seg ned og slappe helt av på et helt nytt sted med så mange spennende distraksjoner som var mulige å få til på en gang. Fra ankomst travelt turområde med masse folk, masse unger, hunder og skrål og digre plener og lang strand - både strand og plen er noe han av vane forbinder med å få løpe og leke på - og en ujevn strøm av syklister i alle størrelser som passerte tett bak benken vi slo oss ned på - så tok det ham mindre enn 5 minutter å gå fra pesende i helspenn av forventninger til mer avslappet kroppsspråk, til å sniffe litt og så legge seg ned og faktisk slappe av - ikke bare skuespille, men faktisk slappe av - og bare følge nysgjerrig med på omgivelsene, uten noe stress. Han sladret veloppdragent på hver eneste forbipasserende, både på sykkel og til fots. Vidunderlig følelse. Alibiet for turen var verre. Vi skulle hente en pose med bakevarer fra en travel kafe, med en tett strøm av barnefamilier inn og ut, og folk på alle bordene tett utenfor. Jeg kviet, men det måtte gjøres. Ikke så naiv at jeg forventet samme avslappede ro gjennom det oppdraget der. Første stressbjeff kom allerede et par meter fra benken. Lett å håndtere med en sitt-kommando. Første ignorering av sitt-kommando kom ca 5 meter fra bordene. Valgte snu ham rundt en runde et par ganger. Kommunisere at den bjeffingen er uønsket og ikke fører dit han vil. Ventet ham ut på sitt-kommando. Det hadde effekt. Etter noen repetisjoner med full stans og krav om tyst og sitt for fremdrift kom vi oss mellom bordene, opp trappen og til døren. Ikke på slakt bånd, men uten trekking, på det såkalte trafikkhåndtaket. En ny favoritt. Super handy å manøvrere med.  Vi fikk ikke komme inn, men fikk servert på platten utenfor, hvor vi ble stående og stående og stående og stående og stående i halve evigheten. Jeg aner ikke nøyaktig hvor lenge, men antakelig i mer enn 20 minutter totalt. Det ble selvsagt noe bjeffing, og det ble selvsagt noen forsøk på å oppsøke blikkflørtere og vibbere ved bordene nedenfor, men alt i alt er jeg veldig fornøyd med unge Edeward. Det der var verdens mest distraherende miljø for ham. Jeg var kjip med bittesmå tørrforkuler kun servert for sladring og krevde veldig mye selvdisiplin av ham uten annen tilbakemelding enn ros. Han var jevnt over veldig flink til å beherske seg.  På tur derfra, etter å ha kommet oss litt bort fra bordene fjernet jeg alle krav i noen minutter, på tross av å ha en kaffe latte i hånden. Tenkte han trengte blåse litt ut med litt byks og lek. Tror det var en god vurdering å bare la ham få være i noen minutter, for han oppførte seg aldeles eksemplarisk igjen, helt på eget initiativ, innen et par minutter senere, og resten av turen, som ikke i det hele tatt ble som planlagt. INGENTING ble som planlagt, btw. Det skulle regne og det var helligdag. Vi skulle få både busser og sted for oss selv, trodde jeg, fra værmeldingen. Hadde pakket langline og leker for å ha det gøy sammen på et folketomt friluftsområde i 14 grader og regn. Istedenfor var det sol og ganske varmt og STAPPFULLT på bussen, av gniere med digre kofferter, som synes melkerute rutebuss til Værnes var bedre enn flybuss, så vi stod som sild i tønne på kokeplate. Ede oppførte seg SÅ fint på den kvelende varme og stappfulle bussen. Han imponerte de andre passasjerene. Den settingen der er noe han mestrer med glans. Ikke mange forsøkene på sniffing av underliv og sko jeg trengte: –Æppæpp'e for avbryte. Resten aldeles eksemplarisk adferd.  Ede er trygg på buss og tok seg en blund på turen tilbake til byen, uforstyrret av bussens bevegelser og pratet fra passasjerene. Det var som forventet at han ville blunde etter turen. Det som ikke var forventet var å bli frakjørt av bussen som skulle ta oss hjem. Den DRITTSEKKEN av en bussjåfør så oss komme LØPENDE fra en forsinket buss vi steg av fra holdeplassen RETT FORAN HAM. Han SÅ meg veive med armene i full galopp. Det var MINDRE ENN FEM METER IGJEN da han svingte ut fra holdeplassen og kjørte avgårde. Han trengte ikke å gjøre det der. Han kunne ventet. Den ruta hans har et flere minutter langt stopp i sentrum, bare to holdeplasser lenger frem. Å vente på oss hadde ikke forsinket bussen. Den ***** DRITTSEKKEN av en bussjåfør gjorde det der fordi han ikke ville ha med hunden.  Det var TO TIMER til neste avgang. To laaaange timer med ingenting å gjøre, ikke noe mykt Ede kunne ligge på, det var meldt REGN, og Ede burde få komme hjem og sove. Istedenfor stod vi stuck i sentrum på trangt budsjett uten noe å hvile på. Jeg begynte gråte fortvilet, vel vitende om hvordan overstimulert valp pleier slå ut i ville raptuser, og hva slags dyremishandling jeg synes det er å be en hund legge seg til å sove på steinhardt steingulv inne på sentralstasjonen eller hard asfalt i regnvær utenfor.  Rusletur i sentrum fremstod som det minste ondet, så vi ruslet avgårde. Planen var å få kjøpt oss en softis og finne et sted hvor Ede kunne slappe av. Vi ruslet og ruslet og ruslet og ruslet. Ingensteds hadde noen tilgjengelig servering. Eneste servering vi fant var noen shady og overprisede matvogner uten verken kaffe eller softis, og vi fant heller ikke noen benk med gress tett nok på til at vi begge kunne raste der. Det var enten benk til meg eller gress til ham. Ufattelig lite hundevennlig by. Vi ruslet og ruslet og ruslet som forvirrede hjemløse.  Til min overraskelse kom aldri den raptusen han pleier få om jeg drar strikken for langt hva angår lengde på tur eller mengde inntrykk. Han hadde virkelig fått dosen sin av begge deler, men han var helt rolig og veloppdragen. Fremstod nesten som voksen.  Uinteressert i mer lek, ingen forventninger om godis. Vi bare gikk og koste oss i en forholdsvis folksom by, gitt helligdag og værmelding. Regnet uteble, lik den forventede raptusen.  Vi entret en park med en bråte bråkete duer og måker, ikke engang antydning til byttedrift. Så dem, hørte dem, passerte nonchalant en halvmeter fra dem. Greit nok, han var litt nysgjerrig på dem, men dette er å være avslappet i settingen:   Viser seg altså at Edeward identifiserer seg selv som bygutt. Sentrum er hans komfortsone. Har igjen for miljøtreningen i pregningsperioden.  Vi tuslet rundt i byen i nesten 1.5 timer. Kun få ganger trakk han litt mot noe spennende, ikke mot folk ✅ Som en bonus fikk vi etterpå handlet is på sentralstasjonen uten lyd og uten labber på disken. Han var super tålmodig og flink på *leave it* mens vi spiste den og han gikk pent av bussen på egne bein da vi kom hjem.  En god dag 🥰  
    • Hei jeg er på utkikk etter en hundetrener, som er god på adferd. Det gjelder tilvenning av hund og små barn, og at hunden har veldig eiebehov til eier.  kom gjerne med tips om dere har noen som kan hjelpe til med det, eller om det er noen som har tips. 😊
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...