Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du vokst opp med hund?


Pion

Har du vokst opp med hund før du skaffet din egen?  

139 stemmer

  1. 1.

    • Ja
      93
    • Nei
      46


Recommended Posts

Jeg har hatt dyr hele livet, men ikke hund. (hetterotter, kanin, katt, og drevet med ridning i mange år)

Flere av mine foreldres venner hadde hunder, så jeg har vært veldig mye sammen med New Foundlandere, settere og en liten terrier som jeg ikke husker helt rasen, i min oppvekst.

Var med på Morokulien en gang for å stille ut noen av disse NUFFene da jeg var liten, (Alle barna som var der kunne stille ut for gøy den ene dagen).

Jeg har alltid ønsket meg hund selv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 73
  • Created
  • Siste svar

Tja, jeg vil si det, selvom vi ikke har hatt hund i vårt hus før jeg fikk min egen(siden jeg har allergi og foreldrene mine ikke er hundeintresserte), men onkelen min hadde masse hunder, og vi bodde på samme tomt som han, så jeg hadde jo hunder rundt meg hele tiden, schæfere, settere, goldens etc, og selvfølgelig alaska huskys(Han kjørte turister, i tillegg til at han hadde egne hunder som han brukte på hobbybasis), vi var oppe der han jobbet titt og ofte, og ikke nok med at de hadde sikkert godt over 100stk AH+ et par individ av andre raser, men de drev hundepensjonat i tillegg..

Naboen vår der vi bodde før hadde også hund, små terriere, og driver i dag oppdrett..

Og etter vi flytta til byen(Da jeg var 10-11år) begynte jeg å lufte andres hunder, og alle ferier var vi på hytta, hvor onkelen min med hundene også var, og da ble det mye lufting og trening gitt..

Så jeg kan vel trygt si at jeg har hatt nok av hunder rundt meg helt fra jeg var liten.. Og min forkjærlighet for trekkhunder kan jeg nok takke onkelen min for..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, familien min har ikke hatt noen hund før jeg flyttet hjemmefra. Jeg har derimot alltid vært interessert i hund (og andre dyr), og jeg var nok den ungen som i ett av mine foreldres uoppmerksomme øyeblikk, kunne finne på å gå bort til et hvilket som helst dyr (deriblant en mannevond hest som stod og ble skodd gikk jeg under magen på, to år gammel). Selv om vi ikke hadde hund selv, bodde vi i et land hvor det var endel løshunder. Disse var jeg meg, og koste med og gav mat til. Naboene hadde også hunder, og når de fikk valper var jeg alltid å finne der. Det finnes flere bilder av meg som går tur med Bamse, en godslig golden-lignende sak. Alt dette var før fylte tre år.

Jeg gikk tur med bygdas hunder, i alle fall noen av de, men interessen gikk mer i retning hest, så hund ble litt nedprioritert en stund. Likevel "adopterte" jeg en løshund da jeg gikk i 4.-6. klasse en gang, og gav den mat. Den fikk valper, og jeg var daglig på "besøk" og koste med valpene. Hundeflokken holdt til på et butikkhjørne, og folk som så meg kjøpte mat til hundene på butikken som jeg kunne gi de. Det å "bo" sånn i en mer eller mindre "vill" hundeflokk har lært meg MYE om omgang med hunder, og i det hele tatt er jeg kjempetakknemlig for at jeg fikk oppleve det..

Begynte å jobbe i stall da jeg var 18, hvor vi også hadde fire vorstehre som ble brukt til trekk, og det var da jeg fant ut at jeg skulle ha hund. Og etter det har jeg hatt hund, og det har vel bare "ballet på seg".. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har aldri hatt hund hjemme hos oss. Men besteforeldrene mine som bodde 100 m unna har hatt hund så lenge jeg kan huske, og det er Border Collien Troja som sitter igjen i minnet derfra.

Ellers har onklene mine (begge brødrene til pappa) hatt hunder som har vært med til oss osv.

Men min egne hund fikk jeg først i 1999 da vi kjøpte Buffy. Og heretter blir det vel alltid hund i hus vil jeg tro.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg var 4 fikk vi vår første hund, verdens beste bernersennen hund Laila. Hun ble bare 8 år, så da jeg var 12 , 13 fikk vi to nye hunder - bearded collie og en berner tispe til. Hadde bearded collien med meg da jeg flyttet ut og hadde henne selv på slutten av hennes levetid.

Drev også og gikk turer med andres hunder da jeg var liten.

Nå skal jeg snart få min første egne valp, og av en rase jeg ike har hatt før. Det blir veldig spennende og jeg gleder meg. :)

Er superglad for at jeg har vokst opp med hunder :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, oppvokst med grand danois, og har vært en del andre raser innom gjennom den tiden jeg bodde hjemme. Da bla: st.bernard, irsk ulvehund, div blandinger, rottweiler.. Var mye med på utstilling da jeg var mindre, og er mye på utstilling nå også:) Hunde intr har alltid vært der, og kune absolutt ikke tenke meg ett liv uten hund!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har alltid vært rundt dyr og hunder. Mine besteforeldre, som også er naboer har alltid hatt hund og sau. Når jeg var ca 8 år fikk vi en bcvalp derfra. Det er Kaiza som vi har enda:D Jeg er nå 16 og I oktober i år fikk jeg min første egen hund, det er en aussie:D Fungerer kjempe bra m Kaiza<3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, vil ikke si at jeg har vokst opp med hund. Da jeg fikk min da jeg 11 år (med hjelp av mamma og stepappa, og pappa da). Men man kan jo si at jeg har vokst opp med interessen, da den alltid (som jeg kan huske) har vært der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk vår første hund (Schæfer) da jeg var 5-6år gammel,og han hang med til jeg ble 16-17. Imellom der kom det ei am.cocker tispe da jeg var 12 som ble "min" hund,også kom det ei schæfertispe sammen med mammas samboer.

Bestemor og to av tantene mine har hatt hunder "hele" tiden også. Jeg husker ikke helt når hundeinteressen kom,eller om den var der fra fødselen av :) Ike kjøpte jeg 6mnd etter at cockeren måtte takke for seg,og jeg hadde gjennomgått de kjedeligste månedene i mitt liv...

Og 1.August i år kom Felixn.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg vil si det. Da jeg var ca. 2 år kom gærne Zarinadyret inn i familien. Hun er hovedsaklig farmors hund, men vi har/hadde henne nesten hele tiden. Kun noen få uker i året var hun hos farmor. Zarina er nå en snart 12 år gammel, glad og fin frøken enda. Vi passet andre diverse hunder gjennom hele tiden fram til jeg fikk Aysha. Jeg fikk Aysha da jeg var 11 år. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det vil jeg jo si. Vi fikk vår første sheltie i hus da jeg var 9 år ihvertfall. Har vært med både og sett på og deltatt på kurs, og var med og så på en god del utstillinger. Ettersom vi hadde hannhunder opplevde jeg ikke valpekull før jeg fikk min egen tispe, men vår ene hannhund sto til avl, så paring var noe helt naturlig. Hundeinteressen tok dog ikke helt av før jeg flyttet hjemmefra og kjøpte min egen, da tok gradvis hundene over for hest som jeg også har holdt på med hele livet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja det vil jeg si. Mamma og pappa hadde en norsk lundehund når jeg var veeeldig lita, type 5-6år? Pappa rodde finnmarksfiske på den tiden, så han var borte i opptil 2-3 måneder i strekk mens mamma var alene hjemme med meg, og hun klarte ikke å styre hunden (mamma har null hundetekke og er generellt en dårlig hundetrener..) så hun skulle egentlig avlives, men dyrlegen tok henne til seg og hun bodde visst hos han til hun ble gammel.

Senere fikk vi en blandingshund (st. bernard, toller ++) rett før jeg ble tenåring. Han hadde stått ute i bånd fra han var 2mnd gammel til han ble 6mnd så å si, og var en stresslus uten like. Enden på den visaen ble at han nappet etter en av naboungene så pappa valgte å avlive han.

Så har naboene alltid hatt schæfer, også hadde de en golden retriever også som jeg husker godt fra barndommen.. Han døde rett imellom husene våre da han var over 10år gammel.

Så jeg føler egentlig at det "alltid" har vært en hund eller flere i livet mitt, selv om ikke alle har vært MINE. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk min egen hund da jeg ble 12 år. Vi hadde en hund på prøve noen år tidligere, men det ble ikke bra, hun hadde allergier og litt gemyttproblemer.

Men jeg er vokst opp med nabohundene. Begynte å gå tur alene med Leo (bichon frise) da jeg var 4 år. Og gikk så og si hver dag med han til han begynte å trekke på åra, de fikk en til etterhvert og jeg gikk med begge og etterhvert bare med den yngste. Begynte etterhvert å gå tur med andre hunder også, og selv da jeg fikk min egen så dro jeg med meg andres hunder på turer.

I familien min så har det vært hunder rundt omkring, tanten min hadde to schæfere, og en onkel kjøpte seg schæfer etterhvert - men siden vi bodde på andre siden av landet så var det ikke så ofte jeg fikk være med dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

ja, jeg er vokst opp med hund.. vi har hatt 5 hunder fra jeg var baby..

Å det er litt av hvert. labrador-golden-blanding-samojed og cocker spaniel :)

Så er ganske vant med hund. så har jeg alltid passet hunder siden jeg var liten ..

Så elsker hunde :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi fikk en golden retriever da jeg var 8. Hun ble 14 år. Jeg gikk daglige turer med henne og hadde henne mye med meg rundt omkring :ahappy: Ellers så har min mormor og morfar hatt 1 labrador og 1 labrador/flat, og farmor og farfar har hatt en collie. Så har jeg en onkel som alltid har hatt settere. Så har på en måte vokst opp med hund, men da jeg fikk min første hund som var en portugisisk vannhund merket jeg allikevel at jeg ikke hadde all verdens erfaring med oppdragelses-delen. Så var frøkna mi noe krevende også, så jeg lærte mye av henne :ahappy: Nå har jeg 1 stk portis og 1 stk golden og føler meg relativt erfaren med hund. Tror jeg skulle fått til den neste ganske bra. Men alle hunder er forskjellige, og min neste hund hadde sikkert hatt noen nye egenskaper som jeg ikke hadde erfaring med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har vokst opp med en Riesenschnauser som var også blandet inn med ulv.

Når jeg var 4 år "fikk" jeg min første hund, en liten amerikansk cocker spaniel, nydelig liten tass :)

Nikko døde når jeg var 16, så etter det hadde jeg ikke hjerte til å skaffe meg en ny en. Men etter 5 år er sorgen såpass på avstand at i januar kommer en liten tispe til meg :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi hadde ikke hund i min familie.

Men min bestefar som bodde rett over veien hadde en hund jeg "disponerte" og hadde med meg på hundetrening og sånn.

Samt at naboen og en av mine barndomsvenninner også hadde en hund jeg gikk litt tur med.

Fikk min 1 hund som 15-åring, og har til sammen hatt 4 stk med de 2 jeg har nå.

Så mine siste 21 år har jeg vært hundeeier...

Kunne ikke tenke meg et liv uten!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
    • Av praktiske årsaker, skal ha med hunden på flere reiser uten fryser. Tenker å gi blanding av vom og tørrfor på sikt.  I tillegg liker jeg å bruke deler av måltidene til trening på tur, noe som er vanskelig med råfor...  
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...