Når man skaffer seg hund.....

[Kira]

*klippet*

Og jeg har avlivet hunder når de ikke følger eller tåler det jeg krever av en hund...

Hva krever du da egentlig av en hund??

Det skal mye til for min del før jeg omplasserer hunden, men selvfølgelig vil jeg gjøre det hvis livssituasjonen tilsier at hunden vil få det bedre hos en ny eier enn hos meg.

Jeg ville ikke omplassert hunden før grunnen gikk på hundens helse løs og ikke min for å si det sånn.

[Tyfonia]

Og jeg har avlivet hunder når de ikke følger eller tåler det jeg krever av en hund...

I alle dager! Liksom: Beklager du er ikke den jeg ville du skulle være. Da må du dø. Og hva gjorde du for å unngå at hunden ble som den ble? Har det slått deg at det kunne vært din feil?

[Lola Pagola]

Nå må dere la henne svare før dere begynner å angripe

[SiriEveline]

Eneste man vet med sikkerhet (enn så lenge) er at vi en dag alle skal dø.

Der sier du noe. Vet det er et ekstremt tilfelle, men selvom jeg er ung (19) så vet man aldri når jeg måtte dø.. det kan jo skje i en bilulykke osv. Hva gjør man da?

Har man noen til å ta over hunden så supert!

Men det er ikke alle som har det, da må den jo bare omplasseres. Og som regel finner man fine hjem til hunder som omplasseres, dog ikke alltid.

[SaraS]

Jeg synes at man, i det sekundet man tar over en hund, skal love at man skal passe på at denne hunden får et trygt og godt hjem (på godt og vondt). Man tar ikke over en hund og sier at "nå skal jeg passe på deg helt til det ikke passer så godt lengre"

Men jeg klarer selvfølgelig å se ting fra flere sider. Jeg har en venninde som nettopp gikk fra kjæresten sin, de har barn sammen og hun jobber nå mye for å få endene til å møtes. Hun innså at flatten hennes ikke fikk i nærheten av den oppmerksomheten han fortjente. Og det ble ikke tid til så mange turer. Hun så seg nøtt til å omplassere og fant et hjem med to veldig aktive turmennesker som lenge hadde ønsket seg flatt!

Det gikk altså fint med flatten, men venninda mi sliter alikevel med dårlig samvittighet og savn etter hunden sin. Man bør kanskje være forsiktig med å dømme andres besluttninger.

[belgerac]

Jeg har en venninde som nettopp gikk fra kjæresten sin, de har barn sammen og hun jobber nå mye for å få endene til å møtes. Hun innså at flatten hennes ikke fikk i nærheten av den oppmerksomheten han fortjente. Og det ble ikke tid til så mange turer. Hun så seg nøtt til å omplassere og fant et hjem med to veldig aktive turmennesker som lenge hadde ønsket seg flatt!

Det gikk altså fint med flatten, men venninda mi sliter alikevel med dårlig samvittighet og savn etter hunden sin. Man bør kanskje være forsiktig med å dømme andres besluttninger.

Dømme? Hm... det finnes flere sider av den saken...

Jeg også har et case, innen min nærmeste familie. Her var det snakk om en prioritering som jeg aldri kommer til å forstå meg på, eller noensinne akseptere: Man avliver ikke en frisk, livsglad middelaldrende hund i beste alder (7 år) fordi man skal på ferie til Tyrkia for 2. gang i løpet av en sommer - og ikke klarer å få pass til hunden i tide denne gangen??? Omplassering (som denne hunden hadde fixet helt supert pga ekstremt romslig gemytt, hadde tidligere vellykket historikk med flere ferie-passere) var ikke på tale, fordi avslaget på hundepass kom altfor tett innpå reisen (omplassering kan jo ta sin tid på sommertid). Hundeeier blir kritisert for valget og kontrer med en hel masse svada unnskyldninger om at hunden var "omplassert en gang for 4 år siden så burde ikke omplasseres igjen", "ikke tid til hunden i hverdagen, graver hull i soveromsgulvet på grunn av undersimuli", "hunden hadde best av.." etc Her kom masse vrøvl og billige spilll på typiske tabuer som liksom skal avskjære omgivelsenes kritikk. Jeg blir kvalm! Og jeg tror ikke min slektning er noe spesielt unik i sin odde prioritering når lysten på "viktigere" ting kommer foran hunden. Dessverre.

[Argyr]

Man får tilbud om sin drømmejobb, men den er på et annet kontinent?

Da prøver man å få med seg hunden, eller man lar være å ta jobben.

Man har en hund man egentlig ikke er fornøyd med?

Ikke videre aktuelt - jeg blir glad i dem, ikke "fornøyd" med dem..

Man har flere hunder, men som ikke fungerer til arbeidsoppgavene sine, skal man sette tjenestehund stillingen på vent i 15 år til den hunden du har, men som ikke egner seg dør og man kan kjøpe en ny?

Man planlegger, og har man den innstillingen at hunden ikke bare er et arbeidsverktøy, men et familiemedlem - så kjøper man seg heller en voksen, ferdig hund til det den koster, fremfor å gamble. Har man allerede en hund når ideen kommer på bane - så kvitter man seg selvsagt ikke med et familiemedlem for å få seg et nytt arbeidsverktøy.

Det er så mange situasjoner som kan oppstå og jeg er helt sikker på at det er de færreste som kvitter seg med en hund med lett hjerte. Som regel er det nada problemas for hunden, men eiere har en tendens til å lage mye unødvendig hysteri.

Nå er jeg sikkert usaklig, men jeg tipper en ettåring ikke har rare problemer med å "omplasseres" heller, om den får det like bra/bedre på nytt sted - de glemmer og tilpasser seg også fort. Men man gjør ikke det likevel, selv om man skulle ønske at den ikke var allergisk mot hund, eller den hadde en annen hårfarge, eller det ikke passet så godt akkurat nå likevel.

Så en annonse på finn nylig.. 10 uker gammel valp selges grunnet familieforøkelse.

[Ricco]

Jo det å få hund er på godt og ondt...

Hvis min kjæreste skulle være allergisk, da ryker han- beklager- klarer meg uten det..

Hvis noen av mine tanteunger blir ekstermt allergiske- vel da kan de ikke besøke meg mer,og jeg må være veldig påpasslig når jeg er der...

Men hva hvis jeg blir allergisk? Kommer til å strekke meg ekstremt langt- heller ha det vondt fysisk enn drepen psykisk uten hund.

men jeg har også måtte omplassere en hund- en omplasseringshund jeg fikk- jobbet med henne i tre måneder- og det var ingen kjemi- vi likte hverandre virkelig ikke...Så ho bor nå på gård

Og jeg har avlivet hunder når de ikke følger eller tåler det jeg krever av en hund...

Blir litt "oppgitt" over enkeltes bastante mening/holdning til dette..... Kjæresten går på hode ut om h*n er allergisk, tanteunger blir nektet adgang fordi dei har allergi (stakkars barn, dei får jo virkelig trykt i trynet at dei ikkje er som andre...)

Hvor mange av dere har egne barn med allergi og har sett hvordan dei kan slite pga dette? Det er greit å ha en mening om hva man ville gjort om det blei slik eller sånn, men det kan bli annerledes når man står midt opp i det......

Har selv en sønn som hadde allergi, men "heldigvis" så var det mot husmidd og ingen utslag på dyr. Men eg veit det at om han hadde hatt det så hadde mine dyr blittt omplassert. Setter bare ikke barn på medisin for at jeg skal få dyrke min lidenskap. Da må man prioritere og ta ett valg (sier ikke at det er lett) og for min del så kommer da barn i første rekke.

Henger meg og litt opp i den siste setningen din her ang avlivningsgrunn for hund..... Pga. av at dei ikke følger/tåler det du krever? Det er ikke du som krever mer enn det hunden kan yte/gi tilbake da? Du vet vel hva slags hund du trenger for dine krav før du skaffer den...?

[Guest 2ne]

Tja.. I en perfekt verden så funker hunder til det man kjøper de for, ingen er allergiske, og man takler alltid alt samme hvor mye forandringer det blir i livssituasjonen.. Jeg lever ikke i en perfekt verden..

Jeg har omplassert en hund som begynte å knurre til barnet mitt. Jeg kunne selvsagt valgt å adoptere bort ungen eller hatt hunden i bur når barnet var våkent og aktivt, men jeg syns det var greiere å plassere bikkja hos noen som ikke hadde daglig omgang med barn.

Jeg lot eksen ta med seg bikkja når vi flytta fra hverandre. Det er ikke bare bare å skille seg, og mye skal falle på plass før man får hodet over vannet igjen, og fremfor å niholde på en hund som sannsynligvis ikke ville fått noe i nærheten av hva han fortjente og trengte, så syns jeg det var greiere å sende han med eksen som faktisk kunne ta seg av han. Jeg fikk han igjen et år senere, da.. Så da er vel eksen like umoralsk som meg..

Jeg har omplassert (vel, jeg solgte henne) en hund ene og alene fordi hun ikke likte å gå spor og jeg. Kynisk, kaldt og umoralsk, jeg burde ha venta 10-12 år før jeg fikk ny hund som jeg evt kunne konkurrert med. Hun har kommet til en familie som er evig takknemlig over å få lov til å kjøpe henne, hun er jo den mest fantastiske hunden på jord.. Og det er hun, Emma er snill, veloppdragen og ukomplisert. Hun var bare ikke "nok" for meg, og da er det vel bedre at hun nå får bo hos noen som syns hun er "alt" og litt til?

Jeg har og avlivet hunder som ikke holder mål, som ikke tåler det jeg krever av en hund. Som f.eks at det er mulig å gå tur uten å få angstanfall og noia hver gang man møter en annen hund.. Engstlige og/eller aggressive hunder trenger ikke å holdes i live for enhver pris. Jeg antar det er det Debbie mente, selv om man tydeligvis bør legge noe annet i det enn det?

[BDD Girl]

Amen til 2ne!

Deilig med mennesker som ikke lever i en boble og tror verden er et perfekt sted og at man ALDRI vil/eller vil måtte kvitte seg med hunden.

Ricco: Enig med deg i disse bastante meningene. Å nekte tantebarna å komme på besøk, ja, så snilt da ... mine tanteunger er ikke allergiske, men moren deres er, så jeg slipper besøk av henne :-D, men ungene hennes elsker å være her og kunne kose med hundene. De ganger det er noe selskapligheter jeg innviterer til, så gjør jeg rent i hver enest ekrik og krok, ber søstern ta en allergitablett og ha med seg en ekstra i tilfelle, også setter jeg hundene i bilen så lenge.

[Ricco]

Amen til 2ne!

Deilig med mennesker som ikke lever i en boble og tror verden er et perfekt sted og at man ALDRI vil/eller vil måtte kvitte seg med hunden.

Ricco: Enig med deg i disse bastante meningene. Å nekte tantebarna å komme på besøk, ja, så snilt da ... mine tanteunger er ikke allergiske, men moren deres er, så jeg slipper besøk av henne :-D, men ungene hennes elsker å være her og kunne kose med hundene. De ganger det er noe selskapligheter jeg innviterer til, så gjør jeg rent i hver enest ekrik og krok, ber søstern ta en allergitablett og ha med seg en ekstra i tilfelle, også setter jeg hundene i bilen så lenge.

Ja av og til så blir det litt bastante meninger..

[Nokia]

Når familien er i ferd med å gå i oppløsning, man er nært et nervøst sammenbrudd, er deprimert og hysterisk fortvila døgnet rundt på grunn av bikkjas tilsynelatende "uhelbredelige" adferdsproblem, og har prøvd absolutt alt alt fra en selv til dyrlegen til onkelen til bestemoren til naboen foreslår, og ingenting hjelper, DA føler jeg at jeg har prøvd nok, og er i min fulle rett til å - beklager - kvitte meg med dyret.

[Tora]

Forstår ikke hvordan noen helt bastant kan forutsi hva som skjer i livet de neste 12 årene. Ett så forutsigbart liv må jo være litt kjedelig. Man vet aldri. Og som jeg ser det - de fleste hunder takler helt fint å flytte noen ganger. En veltipasset hund som har hatt et bra liv har helt andre forutsetninger enn en hund som kommer fra dyrevernstilfeller og har hatt det begredelig hele livet.

Nå har jeg omplassert to. Første hatet å bo i lag med annen hund og ble ganske trist i væremåten, hvilket ikke er gøy å se på når det egentlig er verdens gladeste hund, og det var ikke ett alternativ å selge unghunden. Den hunden har alltid slått seg fort til ro med andre, er veltipasset i dagliglivet og en enkel hund å leve med. Hun har nå ett bedre liv der hun er enn jeg ville kunne gitt henne da hun ble omplassert. Hun har det topp og er dronninga i verden - og enebarn.

Kineseren min flyttet til foreldrene mine. Den har seperasjonsangst og jeg fant det mye bedre for hunden å få være i ett hjem hvor hun slipper å møte problemstillingen.

Jeg kjøpte meg nå en "voksen" hund. Altså omplassert, fra oppdretter. Men likevel en omplassering siden han var 14 mnd. Han tilpasset seg veldig fort - ser ikke noe savn fra han om å flytte hjem igjen. Jeg fikk kjøpe han fordi jeg kunne tilby han ett mer aktivt og innholdsrikt liv en oppdretter hadde tid til.

Selv om det ikke er gøy å omplassere hunden man er glad i - så er det iallefall for meg viktigst om vurderingen jeg legger til grunn er om det er hundens beste, eller mitt beste jeg tenker på. Jeg tror ikke at jeg er den beste eier i verden og at hundene mine ikke kan klare seg uten meg. Hunder tilpasser seg fort, og kan noen tilby hunden ett bedre liv for den enn jeg kan - ja da er valget enkelt.

For de jeg har plassert ute, så er de alltid velkommen hjem igjen til meg om noe skulle skje og de ikke kan være der de er nå, de er fortsatt "mine" selv om de ikke bor her.

[Linda Marie]

Jeg har desverre måtte omplassere to av mine hunder opp igjennom. Første hunden fordi jeg ble gravid (uplanlagt) og hunden likte absolutt ikke små barn. Andre hunden måtte jeg omplassere da samboeren jeg da hadde gjorde det slutt og jeg sto på bar bakke med bikkje og et barn. Hadde ingen plasser å bo unntagen i ei blokk. Var med tungt hjerte at jeg etter flere klager og trusler om å bli kastet ut av blokken at jeg omplasserte hunden. Den kom til folk på landet og døde av alderdom.

Tror mange her på forumet aldri har vært i en slik krise, og dermed uttaler seg ut av uvitenhet.

[ipadda]

Etter å ha sett mange annonser på nettet om hunder som omplasseres og selges grunnet forandringer i familien, de er for små/store til å brukes til det man hadde tenkt og diverse andre grunner lurer jeg på hvorfor man skaffer seg hund.

Hvorfor skaffet dere hund??

Og når dere har skaffet hund, hvor langt går dere for å beholde den til tross for nye familiemedlemmer eller endret livssituasjon??

Jeg beklager virkelig, men når jeg kommer over en annonse hvor man selger hunden etter 6 mnder fordi den ikke passer inn i det man vil gjøre med den og hunden da er tre år så syntes jeg dette er litt trist.

Når jeg køpte meg Cesar så var det fordi jeg ville ha han. Og at JRT kan egne seg til jakt er en gode for min samboer, men hvis Cesar ikke vil eller er interessert i jakt så ser jeg ikke på det som en grunn til å selge han.

Dette er ihvertfall min mening. Setter pris på deres.

Det kommer vel ann på hvor mye du legger i kjøpet av en hund.

Jeg skaffet meg hund fordi jeg ville drive med lydighet og agility. Om det skulle vise seg at hun ikke passer til dette så syns jeg ikke det er en god grunn til å omplassere hunden. Hun fungerer veldig fint i sin helhet, hun går godt sammen med de andre hundene mine, og fungerer i hverdagen, det er viktigst for meg.

Jeg kan forstå folk som kjøper hunden til noe spesielt, feks: jakt, eller de som har høye ambisjoner innen en sport. Hvis det viser seg at hunden da ikke fungerer til dette av en eller annen grunn (eks: Hd??) Ja... så syns jeg rett å slett det blir for dumt å legge "drømmen" på hyllen, da er det bedre hunden kommer til noen som ikke har slike ambisjoner. Og den som først kjøpte hunden kan få en ny mulighet.

En hund dør ikke om den blir omplassert, dog syns jeg det er mangen som tar for lett på det og kjøpe hund. Det forbauser meg ikke i det hele tatt at det er så mangen hunder som blir omplassert i en alder av 6-14 mnd, det er da det er vanskelig å ha hund. Resten er i grunn bare bagateller...

Det som irriterer meg, er det at folk kjøper hund, omplasserer den når den kommer i puberteten, for så å kjøpe seg en hund de tror er lettere å ha med å gjøre etterpå... Men det er jo en annen sak..

Ja, en hund er vel egentlig på godt og vondt, men om det da blir for mye av det vonde, så er det bedre at hunden kommer til noen som ikke syns det problemet er så vondt.

[raia123]

Det er ekstremt lett ¨dømme andre for valg de må ta når det kommer til hunden/ne sine. Jeg sitter sjøl i en slik vanskelig situasjon nå pga helsemessige årsaker og har ikke lenger mulighet til å ha alle mine tre hunder,så en må dessverre gå. Og om man da skal velge omplassering eller avliving er faktisk også et ganske stort dilemma. Vi har prøvd å omplassere vekk ho yngste,men pga helt utrolige mengder med useriøse henvendelser så ser ikke dette ut til å være et alternativ. Ho mellomste vi har bruker samboer på fuglejakt,så der er vel saken ganske oppe og avgjort. Da sitter jeg igjen med eldste på 9,5 år,kværner hode på hva slags valg jeg skal ta. Problemet med en evnt omplassering på han er at han er veldig og da mener jeg veldig sær på en spesiell måte. Han er utrolig snill,samtidig som han kan være litt upålitelig i visse situasjoner. Ikke hensiktsmessig slem eller sint,men pyseheten kan slå ut i aggresjon.Ergo,man må kjenne han veldig godt for å vite hvordan man skal forholde seg til han,og siden han er som han er så er ikke barnefamilier et alternativ,ei heller noen som er "røffe" mot han. Så da sitter man igjen med et lite hyggelig valg med tanke på at han jo er en frisk hund med noen år igjen. Jeg sa også at mine hunder skulle bli hos meg for enhver pris,men etter to skulderoperasjoner på 1 år med dårlig utfall så ser jeg at jeg ikke kan holde det løftet jeg ga meg sjøl. Og det er forferdelig lett for andre å sitte der å dømme noen for at de omplasserer eller avliver tilsynelatende friske hunder,men husk at dette er ikke noe alle ønsker å måtte gjøre,og ei heller tar lett på en slik avgjørelse. Man veit faktisk ikke hvordan framtida blir, mye kan skje som gjør at man må ta et fryktelig vanskelig og vondt valg. Jeg har nå et håp igjen for eldstemann i forhold til nytt hjem,og jeg krysser virkelig alt jeg har for at dette skal gå i orden. En hund skaffer man i utganspunktet for å ha den livet ut,men når man havner i en livsituasjon hvor det vonde ofte overgår det gode,ja da må man ta et valg som en ikke i utgangspunktete hadde sett for seg at man måtte ta. Noen kvitter seg med hunder på dårlig grunnlag,men husk at ikke alle gjør det.

[Nowisclee]

Jeg skaffet meg hund fordi jeg har ønsket meg det siden jeg var 9-10 år gammel, jeg har elsket dyr siden jeg var bitteliten. Og også fordi jeg ville ha selskap når jeg bor alene, det er mye selskap i en hund, det vet jo alle dere her på forumet. Og også fordi jeg hadde lyst å drive litt med agility, kanskje litt med spor, noe lydighet, alt på hobbybasis, da.

Jeg tenkte nok ikke allverdens igjennom det før jeg skaffet meg Roya, blant annet ikke hvor stor hun kom til å bli, men det har jeg tatt som det har kommet. Hun er den hun er, jeg er kjempeglad i henne, og vi fikser våre problemer i vårt tempo. For meg er det uaktuelt å få meg kjæreste som er allergisk, det funker bare ikke, for jeg er 'allergisk' mot å være uten dyr. Jeg jobber med dyr, lever med dyr, jeg lever FOR dyr kan man vel egentlig si.

Jeg har heller INGEN planer om å få meg barn, da man faktisk ikke kan omplassere eller avlive dem om de får atferdsproblemer eller blir syke., eller kjemien ikke stemmer. Iallefall ikke på en god del år til(her snakker vi 10-15 år), for jeg er rett og slett ikke klar for et slikt ansvar. Jeg MÅ vite at jeg har en sikkerhet når jeg tar på meg ansvar, i forhold til hund, så er den sikkerheten muligheten til å kunne omplassere bikkja til et godt hjem DERSOM livet mitt skulle skjære seg totalt. Det er det jo veldig liten sjanse for, men DERSOM..

Jeg kommer ikke til å omplassere bikkja pga for lite tid, e.l., har jeg skaffet meg hund, så har jeg også tatt på meg et ansvar for å ha nok tid til henne. Da får jeg heller finne en jobb som gir meg nok tid til henne, uansett hva slags jobb det måtte være.

Men jeg mener heller ikke at man skal gi slipp på THE ONE AND ONLY drømmejobb, dersom man får et tilbud, og ikke KAN ha hunden med seg. Om det kanskje er det eneste tilbudet man får i løpet av et liv, og bikkja kan få det like godt hos noen andre. Evt kan man jo sette bikkja bort på fôr en stund til man får mulighet til å ta den til seg(i forhold til flytting, komme i orden, om det er til et annet kontinent(!) så også i forhold til å få transportert hunden dit).

Man må se an seg selv og hva man ønsker, om man gir opp det man virkelig vil pga hunden eller andre dyr, så kan man bli bitter på dyret fordi man 'ble holdt tilbake' fra å gjøre det man virkelig ønsket fordi man tok hensyn. Og det er iallefall ingen god løsning.

Men om jeg skulle bli syk, eller på annen måte ikke klare å gi Roya det hun trenger av daglig stimuli og trening, eller rett og slett ikke ha råd til å ha henne pga svært uforutsette omstendigheter(man vet aldri hva som skjer), da hadde det beste for henne vært å komme til noen andre.

Alt i alt må man se på helheten, tror jeg, og den er det ikke alltid man får fram i en annonse på internett eller i en avis. Så man skal ikke dømme mennesker der man ikke vet hva bakgrunnen for deres handlinger er. Men selvfølgelig, når noen omplasserer bikkjer på 10-14 uker, så burde de kanskje ha satt seg inn litt mer i hva de går til når de skaffer seg hund.

[Vala]

Jeg synes at man, i det sekundet man tar over en hund, skal love at man skal passe på at denne hunden får et trygt og godt hjem (på godt og vondt). Man tar ikke over en hund og sier at "nå skal jeg passe på deg helt til det ikke passer så godt lengre"

*klippet*

Men i denne lovnaden, så ligger det jo også i å se sine egne begrensninger. Som når en ikke i det hele tatt kan gi hunden det den trenger og behøver- om det så koker kun ned til personkjemi, så vil jo en omplassering til en mer egnet person fremdeles opprettholde lovnaden.... Hunden har det nemlig ikke nødvendigvis best hos den som plukket den ut av valpekassen liksom.

Jeg skjønner veldig godt folk som omplasserer fordi hund og eier ikke "treffer" hverandre etter flere års "forhold". Og egentlig, synes jeg det står respekt av en slik avgjørelse. Men jeg finner selv at denne grensen for når man burde omplassere er vanskelig å lokalisere. Ikke ift hva andre avgjør, men ift meg selv og Sofus.

[occurrence]

Jeg mener at dersom eieren har lite/ingen glede av hunden og føler den er mer i veien enn noe annet så tror jeg både hund og eier vil få det bedre med omplassering.

[Mud]

her er man bastante og snakker ut av livserfaring skjønner jeg. Jeg er utrolig glad for at de omplasseringshundene jeg har tatt til meg ikke hadde like bastante eiere. De har passet bedre hos meg. Jeg er skikkelig glad jeg var oppegående nok til å omplassere lyra når det viste seg at hun ikke passet inn i livet mitt; hun har det helt topp nå.

[Raksha]

her er man bastante og snakker ut av livserfaring skjønner jeg. Jeg er utrolig glad for at de omplasseringshundene jeg har tatt til meg ikke hadde like bastante eiere. De har passet bedre hos meg. Jeg er skikkelig glad jeg var oppegående nok til å omplassere lyra når det viste seg at hun ikke passet inn i livet mitt; hun har det helt topp nå.

Samme her, jeg hadde gått glipp av to flotte hunder om eierne hadde ment at det kun var en eier som gjalt. Heldigvis sluppet å omplassere hund, håper jeg slipper det.

[ida]

Hm, hva skal man si? Det er merkelig at jeg ikke har svart i denne tråden, men jeg kunne ikke se noen velformulerte og gjennomtenkte innlegg fra meg her, så da har jeg nok ikke det. Jeg sier som jeg har sagt før. Det er altfor mange bikkjer i forhold til kompetente folk. Med kompetent mener jeg ikke nødvendigvis treningsfanatikere med voldsomme ambisjoner på bikkjas vegne, men hverdagsmennesker med et hverdagshundehold med turer i skauen, valpekurs og skikkelig bikkjemat i passe porsjoner. Disse vi møter på tur oppatt og oppatt og etterhvert begynner å ta følge med fordi hundene går så godt sammen og da er jo folka hyggelige også, vet dere. Derimot er det svært mange som tar seg vann over hodet selv ved ankaffelse av en helt vanlig selskapshund, fordi de ikke aner hva ansvaret for en hund innebærer, hvor langvarig et hundeliv egentlig er, hvor mye en valp griser, roter og ødelegger. Man kan jo ikke gå på jobb som før en gang. Og når valpen blir litt større og man går på jobb likevel, kan man jo ikke dra på kino om kvelden. Da blir jo bikkja alene igjen. Den er jo mer krevende enn en unge på mange måter. I femten år. Da ville i det minste ungen ha begynt å fly litt ute og forsvinne på egne aktiviteter sånn innimellom. Forhåpentligvis uten å tjuvparre seg.

Det er lett å bli moralist på andres vegne. Man skaffer seg ikke en krevende brukshund uten å være forbredt og klar for oppgaven, ikke sant? Likevel skjer det ting på privaten, man ikke kunne forutse. Eller bikkja blir i overkant krevende. Eller begge deler. Dette er kankje ting man burde tatt høyde for før man skaffet seg hunden. Det er da det. Akkurat som alle dere jenter i begynnelsen av tjueåra eller der omkring bør se for dere en fremtid med både småbarn og hund. De fleste av dere vil faktisk få barn mens hunden er i sin beste alder. Jeg hadde en toårig tispe da jeg fikk mitt første barn, jeg. Alene på landet uten bil, ble vi og. Sånn ca igrunnen hele tiden. Skal ikke påstå at hunden hadde en optmal tilværelse den første vinteren, men ærlig talt så tror jeg ikke hun tok noen permanent skade av å bli litt nedprioritert heller. Vi tok igjen trening og langturer når vær og føreforhold tillot det. Unger kan bæres på mage og rygg. Puppen er der du er. Vogna kan parkeres og bikkja trenes. Jeg har forresten bodd i blokk med bikkjer, også. renslighetstrening fra tredje etasje går fint, det.

Så, jepp. Her brukes egen erfaring og moralismen florerer. Det er lett for meg å tenke at det jeg klarer, bør andre klare. Livet er jo ikke slik. Det er alltid faktorer vi kanskje ikke vet noe om. Men altså, når du ser at folk har skaffet seg mer hund enn de makter og du forstår at de ikke har noen som helst slags peiling verken på rasens særpreg, eller hundehold i sin alminnelighet, er det da lov å bli oppgitt. Vil ikke skylde på oppdretter heller, jeg. Voksne folk må ta ansvaret for egne handlinger og ikke minst ta konsekvensene av dem. Denne resirkuleringen av bikkjer er ikke pent og burde være en nødløsning.

EDIT: Det er også en delt fornøyelse å overta hunder som andre ikke orker. Særlig når du vet at atferdsproblemene delvis skyldes feillæring. Nå tar jo ikke jeg livet av bikkja fordi den har utfall mot andre bikkjer og traktorer (særlig grønne), men ellers har et herlig hundeliv. Muligens er jeg jævli sta, men ærlig talt. Noen ganger er det en helvetes jobb å ha hund. Det er ikke alltid gøy. Det er vel ikke disse "litt for treige hunder som var tenkt til ag" man finner på Finn.no, heller. Ikke mine heller. Ikke vil de bli det heller. Dett ble mye heller, men det får nå så være.

[Toril]

Hm, hva skal man si? Det er merkelig at jeg ikke har svart i denne tråden, men jeg kunne ikke se noen velformulerte og gjennomtenkte innlegg fra meg her, så da har jeg nok ikke det. Jeg sier som jeg har sagt før. Det er altfor mange bikkjer i forhold til kompetente folk. Med kompetent mener jeg ikke nødvendigvis treningsfanatikere med voldsomme ambisjoner på bikkjas vegne, men hverdagsmennesker med et hverdagshundehold med turer i skauen, valpekurs og skikkelig bikkjemat i passe porsjoner. Disse vi møter på tur oppatt og oppatt og etterhvert begynner å ta følge med fordi hundene går så godt sammen og da er jo folka hyggelige også, vet dere. Derimot er det svært mange som tar seg vann over hodet selv ved ankaffelse av en helt vanlig selskapshund, fordi de ikke aner hva ansvaret for en hund innebærer, hvor langvarig et hundeliv egentlig er, hvor mye en valp griser, roter og ødelegger. Man kan jo ikke gå på jobb som før en gang. Og når valpen blir litt større og man går på jobb likevel, kan man jo ikke dra på kino om kvelden. Da blir jo bikkja alene igjen. Den er jo mer krevende enn en unge på mange måter. I femten år. Da ville i det minste ungen ha begynt å fly litt ute og forsvinne på egne aktiviteter sånn innimellom. Forhåpentligvis uten å tjuvparre seg.

Det er lett å bli moralist på andres vegne. Man skaffer seg ikke en krevende brukshund uten å være forbredt og klar for oppgaven, ikke sant? Likevel skjer det ting på privaten, man ikke kunne forutse. Eller bikkja blir i overkant krevende. Eller begge deler. Dette er kankje ting man burde tatt høyde for før man skaffet seg hunden. Det er da det. Akkurat som alle dere jenter i begynnelsen av tjueåra eller der omkring bør se for dere en fremtid med både småbarn og hund. De fleste av dere vil faktisk få barn mens hunden er i sin beste alder. Jeg hadde en toårig tispe da jeg fikk mitt første barn, jeg. Alene på landet uten bil, ble vi og. Sånn ca igrunnen hele tiden. Skal ikke påstå at hunden hadde en optmal tilværelse den første vinteren, men ærlig talt så tror jeg ikke hun tok noen permanent skade av å bli litt nedprioritert heller. Vi tok igjen trening og langturer når vær og føreforhold tillot det. Unger kan bæres på mage og rygg. Puppen er der du er. Vogna kan parkeres og bikkja trenes. Jeg har forresten bodd i blokk med bikkjer, også. renslighetstrening fra tredje etasje går fint, det.

Så, jepp. Her brukes egen erfaring og moralismen florerer. Det er lett for meg å tenke at det jeg klarer, bør andre klare. Livet er jo ikke slik. Det er alltid faktorer vi kanskje ikke vet noe om. Men altså, når du ser at folk har skaffet seg mer hund enn de makter og du forstår at de ikke har noen som helst slags peiling verken på rasens særpreg, eller hundehold i sin alminnelighet, er det da lov å bli oppgitt. Vil ikke skylde på oppdretter heller, jeg. Voksne folk må ta ansvaret for egne handlinger og ikke minst ta konsekvensene av dem. Denne resirkuleringen av bikkjer er ikke pent og burde være en nødløsning.

EDIT: Det er også en delt fornøyelse å overta hunder som andre ikke orker. Særlig når du vet at atferdsproblemene delvis skyldes feillæring. Nå tar jo ikke jeg livet av bikkja fordi den har utfall mot andre bikkjer og traktorer (særlig grønne), men ellers har et herlig hundeliv. Muligens er jeg jævli sta, men ærlig talt. Noen ganger er det en helvetes jobb å ha hund. Det er ikke alltid gøy. Det er vel ikke disse "litt for treige hunder som var tenkt til ag" man finner på Finn.no, heller. Ikke mine heller. Ikke vil de bli det heller. Dett ble mye heller, men det får nå så være.

Bukker for et flott innlegg,klappe litt Ingen kjenner morradagen osv.

[patricia]

Godt sagt Ida!

[Pia]

Jeg overtok en omplasseringshund for noen år siden. han var da 3.5 år, og måtte omplasseres fordi eierne bygde hus, og hadde en 1 år gammel baby i tillegg til jobb. Nero var for krevende for dem da de skulle prøve å få kabalen til å gå opp, og de valgte det som var best for han, ikke det som var best, eller mest enkelt for dem selv. Han var i fokus og de så at han mistrivdes med for lite og korte turer og lite eller ingen trening fordi tiden rett og slett ikke strakk til. Dette resulterte i at han ble fryktelig sjalu på babyen, og at han begynte å bli litt grinete og gretten. Jeg fant han på en omplasseringsside, og jeg måtte ha en voksen hund den gangen. Det at de lot meg få overta han gav han et bedre liv. Han slapp og være hjemme mens menneskene hans var på jobb om dagen, og bygget hus om kvelden, og var opptatt av babyen den lille tiden de hadde igjen. De var hele tiden jeg hadde han interessert i hvordan det gikk med han, og jeg sendte dem epost med bilder og hilsener, fortalte om sykdom og fine turer. De sluttet ikke å være glade i han, selv om de ikke kunne ha han hos seg lengre.

Hos meg fikk han mange og lange turer vær dag, vi trente litt lydighet, og han fikk mange hunde venner å leke med, han slapp å konkurrere med en baby om oppmerksomheten og han var en lykkelig og glad gutt til han var 7 år, 1mnd og 14 dager. Da måtte han avlives pga kreft, spredning og total mangel på livsvilje.

Neste hund jeg fikk var en valp, fordi jeg ville gjøre "alt" selv. Jeg tror og håper at jeg ALDRI må omplassere henne, men det kan skje ting som man ikke kan forutsi. Jeg har hatt Rottweiler i 4 år, og vet hva det innebærer å ha hund.

Pia er bare 9,5mnd og jeg ser for meg å ha henne til hun blir gammel og grå, men fordi jeg ikke er synsk, og fordi jeg ikke kan spå i fremtiden, så er det eneste jeg vet helt sikkert at jeg alltid vil tenke på HENNES beste, og ikke meg selv. Dersom jeg ikke kan gi henne det hun trenger, fortjener, og har behov for, må jeg bare tenke på hennes ve og vel, og ikke være egoistisk og beholde henne kun fordi jeg er glad i henne... Det kan alltid oppstå en situasjon man ikke kan forutse på forhånd og omplassering kan være det beste alternativer for hunden og det er i mine øyne det som er viktig.