Gå til innhold
Hundesonen.no

Ny runde med Töddel


Mari

Recommended Posts

  • Svar 77
  • Created
  • Siste svar

Takk for all bekreftelse på at jeg har tatt riktig avgjørelse. Sonenbrukerne er fine. Det varmer noe innmari, selv om det ikke direkte gjør det enklere. Jeg føler liksom at jeg må rettferdiggjøre den, og det er godt å høre at det ikke er nødvendig.

f@enf@enf@en. Jeg føler meg så forbanna masktesløs. Og så uendelig trist.

Klarer ikke helt å slutte å grine.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gråt ferdig du Mari, jeg gråter nesten jeg også. Etterpå blir det litt lettere vet du, og litt etter litt blir det vonde erstattet av gode minner. Dette er den store ulempen med å være så glad i hunder, men tenk på alt det gir oss av glede resten av tiden!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for all bekreftelse på at jeg har tatt riktig avgjørelse. Sonenbrukerne er fine. Det varmer noe innmari, selv om det ikke direkte gjør det enklere. Jeg føler liksom at jeg må rettferdiggjøre den, og det er godt å høre at det ikke er nødvendig.

Du behøver ikke å rettferdiggjøre noenting for omgivelsene dine, så lenge du vet det er riktig selv. Og det gjør du - ellers hadde du aldri tatt en slik beslutning.

f@enf@enf@en. Jeg føler meg så forbanna masktesløs. Og så uendelig trist.

Klarer ikke helt å slutte å grine.

Du er maktesløs, Mari - som vi alle er i kampen mot Murphys lov og døden, og for rettferdighet og liv og lykke og sånt...

Og du behøver ikke å slutte å grine. Gråt gjør deg godt...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har vært gjennom mye av det samme...

Og ja; du KAN prøve en ting til... og en ting til... og enda en ting til... alt utfra en ren egoistisk tankegang fordi du ikke orker å ta den grusomme beslutningen. Dersom du klarer å sette dine egne ønsker og behov til side, og sette Tøddels velbefinnende først... da må du gå gjennom "*******" selv, for at Tøddel skal få slippe det.

En tøff beslutning! Tommelen opp for deg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk for all bekreftelse på at jeg har tatt riktig avgjørelse. Sonenbrukerne er fine. Det varmer noe innmari, selv om det ikke direkte gjør det enklere. Jeg føler liksom at jeg må rettferdiggjøre den, og det er godt å høre at det ikke er nødvendig.

f@enf@enf@en. Jeg føler meg så forbanna masktesløs. Og så uendelig trist.

Klarer ikke helt å slutte å grine.

Jeg sitter på jobb og strever litt for å holde tårene unna. Dette er skikkelig ufortjent, men vit at du gjør det beste for gutten din *klemme på*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men herregud da, så urettferdig verden skal være :) Enkelte får "alt" gang på gang og så fryktelig ufortjent...

Selvfølgelig gjør du det eneste riktige, hvor uendelig vondt det enn må gjøre.

*masse trøsteklemmer*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

*Tørker tårer så jeg ser hva jeg skriver*

Huff Mari, det var ikke sånn det skulle ende... Skjønner deg så godt og henger meg på de andre, du gjør det eneste riktige. Kos deg med han den siste tiden, og ta vare på deg selv, prøve ihvertfall! Og ja, bare gråt

*Holdeskikkeligrundt-bamseklem* :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff dette var uendelig trist lesing Mari! Jeg har likom blitt kjent med Töddel her på sonen gjennom det du har skrevet. Og det kjennes blodig urettferdig at du skal få slag på slag i ansiktet :wub:

Du gjør det som er rett - tvil aldri på det.

masse trøsteklemmer fra meg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...