Jump to content
Hundesonen.no

Ny runde med Töddel


Mari

Recommended Posts

Back in the saddle again... Og salen? Den er selvsagt sykdom.

Hjemme fra veterinæren nå. Töddel har haltet en stund, og det på tross av å bli holdt i ro. Tok et kjapt bilde av hoftene når han alikvel ble røntget for å se etter leke i magen hans. Töddel har svak HD på høyre side (bildet ble ikke sendt inn til NKK, men dette i følge meningene til et knippe mennesker jeg stoler på), med milde forkalkninger. Ikke noe som i følge bildet burde gi slike symptomer. Men man må jo se på hunden, ikke bildene, og hunden halter. Han har rævva bevegelser, han harehopper og han belaster høyre bakbein veldig lite både når han står og går og løper.

I tillegg har det framre forbeinet blitt verre igjen. Det er hovent, og splinten som såvidt kunne kjennes der inne, er nå blitt på størrelse med en liten ert. Mulig er "splinten" ufarlig arrdannelse? (For dere som ikke har lest om Tøddels skade, klikk her) Dette er liksom dette som bekymrer meg mest tror jeg. Jeg vet ikke helt opp eller ned akkurat nå.

Jeg skal være ærlig. Han har haltet en stund, og jeg har vel rett og slett bare latet som jeg ikke har sett det. Dere vet, fortreng fortreng. Men det har jo gnagd i meg, så jeg lånte penger og fikk oss til veterinæren. Så please ikke gi meg pepper for at jeg har brukt bikkja fysisk på tross av halting. Jeg tror jeg hadde gjort det samme igjen uansett.

Når det er sagt så har han haltet selv om han har blitt holdt i ro i ca en måned, og han er ikke bedre. Heller verre egentlig.

Sånn som jeg føler det nå:

Jeg ønsker ikke å behandle frambeinet noe mer. Både operasjon og amputasjon er inntil videre utelukket. Som jeg har sagt tidligere så er ikke dette en hund som skal begrenses, og begge alternativene vil jo bety det. En operasjon innebærer lang rekonvalens, hvor han evt hadde måttet gått på beroligende for å holde ham i ro. Jeg tror begge alternativer ville forminsket hans livskvalitet drastisk, det ønsker jeg rett og slett ikke gjøre. Å sette ham på en ny runde med antibiotika, kanskje bare med midlertidig virkning denen gangen også? Mens jeg må holde hunden i ro? Huff, jeg føler ikke at det blir riktig denne gangen. Vi forsøkte med antibiotika, og det fungerte tydeligvis ikke på sikt.

Nå blir det Rimadyl i ti dager for å se om han blir bedre. Blir han ikke det så blir det nye bilder bak for å se om forkalkningene har blitt verre siden sist, og for å se status på frambeinet. Blir han bedre av Rimadyl, så får man holde ham på det.

Jeg vil heller ta ham før han blir så dårlig at det går utover livskvaliteten hans. Han er så utrolig aktiv, så glad, så fysisk, så intens i alt han gjør og i alt han må få lov til å gjøre. Quoten hans i signaturen min er ganske beskrivende. Jeg får helt vondt i sjela av bare tanken på å skulle holde hunden i ro over lengre tid, og begrense ham.

Det føles bare mer rettferdig både ovenfor meg og hunden. Men blæh. Det er så himla vanskelig, og jeg er redd for at jeg er egoistisk. Jeg hater dette, og jeg hater å være hundeeier i dag.

Det pleide å være rekreasjon og terapi å ha hund. Akkurat i dag er det ikke moro i det hele tatt lengre. Ja, jeg vet jeg syter nå, og at det ikke fører noen vei i det hele tatt å være negativ. Men jeg gir meg selv dispensajon akkurat i dag. I løpet av de siste fire årene som hundeeier, har jeg tilsammen hatt frisk hund i type en måned. Tanken på å leve med en kronisk syk hund igjen gjør meg direkte utmattet, det er vanvittig slitsomt. Dere som har vært igjennom det vet hva jeg prater om. Jeg er lei av at hele hundeholdet blir basert på dårlig samvittighet, enten gjør jeg ikke nok ellers så gjør jeg altfor mye. Å hele tiden se etter symptomer, å skulle måle livskvalitet, og samtidig gjøre et tappert forsøk på å være objektiv og sørge for at man ikke går glipp av en sakte utvikling til det verre. Jeg er lei. Og veldig veldig trist.

Link to comment
Share on other sites

  • Replies 77
  • Created
  • Last Reply

Uff, Mari! Det går jo liksom aldri ordentlig bra med dere. :blink:

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, bortssett fra at jeg skjønner godt tankegangen din. Jeg kan ikke engang forestille meg hva du går igjennom. Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, men sender alle slags mulige lykketanker og -ønskinger, og håper det går over så fort som f*en. :wub:

Link to comment
Share on other sites

Huff, Mari.. Har ingen gode råd jeg, ville bare sende en klem, en sånn holdeskikkeligrundtbamseklem :blink: Det hadde ihvertfall jeg trengt..

Det er grusomt å leve med en kronisk hund, ønsker dere masse lykke til, håper det løser seg!

Link to comment
Share on other sites

:blink: Huff hva skal jeg s? F*en er det som faller først inn. Hadde tenkt å ringe deg i dag for å syte selv, kanskje jeg skal ringe deg likevel så kan vi syte litt begge to.

Livet som hundeeier suger.

Link to comment
Share on other sites

Ånei Mari. Så leit.

Du har sikkert tenkt igjennom dette en million ganger og jeg forstår veldig godt dillemaet.

Rimadylen kan nok kjøpe deg ganske mye tid hvis han responderer bra på den.

Ellers er jeg enig med deg. Bedre med ett kortere kvalitetsliv enn ett liv i smerte eller tvungen ro.

Stakkars Töddel.

En stor trøsteklem :blink:

Link to comment
Share on other sites

Triste greier - men før du bestemmer deg for at nå er det slutt, så er det kanskje verdt det å få en "second opinion" av en annen veterinær?

Jeg husker jo at du skrev hvor du var hen først, og der har jeg hørt om behandling som ikke har vært... tilstrekkelig, kan man vel si, i to tilfeller der det ene nesten var rett før kroken på døra. Jeg vet ikke hvor du går nå, men når man eventuelt gjør det verste så er det greit å være helt sikker på at den "fremste ekspertisen" har sagt sitt også. Å vite at man har gjort alt som gjøres kan, hjelper faktisk.

Svak HD med svake forkalkninger "skal" vel normalt sett ikke gi slike utslag på en hund som later til å bygge muskler fint etc. Det kan jo være et resultat av feilbelastning på "alle fire" over tid, og at det har en sammenheng med forbeinet - og at det kanskje har vært mer smertefullt når du trodde han var bra? Eller så er det kanskje verre stelt enn bildet/den første tolkningen tydet på?

Link to comment
Share on other sites

Uff, nå ble jeg fryktelig lei meg på dine vegne. Det er så urettferdig å måtte ta det valget, og det er fryktelig å leve med en kronisk syk hund- iallefall når du egentlig vet hva utfallet må bli. Gamlegutten min hadde svak HD på den ene siden, middels på den andre og ingen forkalkninger, og han var invalid fra 5 mnds alder, så som du sier, man må ikke se på grad men på hunden. En second opinion hadde kanskje vært greit, jeg vet ikke? Hos oss bekreftet vet.høgskolen bare det vi allerede visste. Skjønner godt at du ikke synes livet som hundeeier er så greit akkurat i dag, og jeg sender en stor trøsteklem, dette fortjener du iallefall ikke nå. Jeg håper rimadylen gir gode resultater, og at ting på mirakelvis ordner seg til det beste. Stor klem fra meg.

Link to comment
Share on other sites

Dette kjente jeg så altfor godt igjen. Trist å lese.

Kjenner godt igjen resonnementet, følelser som svinger mellom håp og *******, samvittighet som gnager. Hvor vondt det er å se en lykkelig naiv hund glede seg over livet, og bli hemmet og plaget med smerter.

Råd har jeg nok dessverre ikke, men jeg tror jeg støtter resonnementet ditt, om jeg ikke har lest helt feil. Smertestillende så lenge det ser ut til å fungere helt greit og la bikkja leve livet mens den ennå orker det! Jeg tror han "forteller" når han har fått nok.

Du har ihvertfall full medfølelse herfra..

Link to comment
Share on other sites

Jeg har ingen gode råd å gi, men jeg vil bare si at jeg har virkelig medfølelse med deg når det gjelder hunder og sjukdom. Jeg skjønner ikke hvorfor i alle dager det skal være så blodig urettferdig at noen ender opp med "alle" de kronisk syke hundene mens andre får hund etter hund hvor ingen av dem har noen form for helseproblemer.

Som sagt, gode råd har jeg ikke, men en trøsteklem skal du få. :blink: Selv om det ikke hjelper det grann, dessverre.

Link to comment
Share on other sites

Jeg er sannsynligvis helt ute på jordet nå, men dere har sjekket sånne helt enkle ting som støle muskler eller låsninger i skjelettet, eller? Jeg bare tenkte at med så mange skader som han har hatt så er det jo fort gjort at noen muskler blir overbelastet mens andre blir lite brukt, og da er det jo veldig fort gjort å pådra seg noe når han blir satt i trening igjen. Ser du har forsøkt å holde ham i ro uten at det har hjulpet noe. Det tyder kanskje på at det ikke er musklene som er problemet, men kanskje er det en kraftig låsning i ryggen eller noe? Den teorien forklarer selvsagt ikke "greia" i forbeinet, men om han avlaster forbeinet vil jo det være med på å forverre "hva det nå er" i bakparten. Men som sagt antar jeg at du allerede har utelukket slike ting?

Lykke til!!

Link to comment
Share on other sites

Takk for sympati erklæringer folkens! Det hjelper. :lol:

Dere er fine. :)

Akela: Jeg får ta stilling til en second opinion når jeg får se bildene av frambeinet. Det skal uansett ikke settes igang noen dramatiske eller langvarige behandlingstiltak der. Det er jeg ganske fast bestemt på.

Petra: Han har tidligere hatt låsninger i ryggen pga feilbelastning, gikk til behandling hos kiropraktor og ble friskmeldt. Men han haltet både før og etter låsningene tror jeg. Han er muligens litt slapp i høyre kne sier veterinæren, men det er ingen tegn til korsbåndsskader eller no sånt. Han løfter høyre kne dårlig, og subber litt med det når han går inne.

Kanskje det er en strekk eller støl musklatur. Men da burde han vel ha blitt bedre etter en måned med ro?

Uansett er det ikke haltingen bak jeg er mest bekymret over nå. Det kan i verste fall smertebehandles, og i beste fall kureres.

Inne er han blitt veldig urolig, men jeg vet ikke om det er fordi han har blitt holdt i ro såpass lenge eller om han har vondt/ubehag. Han sutrer og bærer seg, går mye rundt, og får ikke helt til å slå seg til ro. Han så å si tigger om å gjøre noe konstant, og hopper opp og skal være med ved den minste mulighet.

Link to comment
Share on other sites

Hvor mye av dette tror dere jeg skal tolke som at gutten har vondt?

Dette er ting som har dukket opp den siste måneden.

* Kløe

* Furunkler histen og pisten. (på rare plasser forøvrig. Låret, ballene, albuen, magen og ankelen.)

* tidvise stress symptomer. Jage halen, utålmodighet (mer enn vanlig), pesing, problemer med å roe seg ned. Ekstremt søkende til meg, skal ligge inntil og oppe, dytter og maser, rauter litt.

* dårlig ånde

* hale som henger

Bakparten er verre enn aldri før i dag. Stiv, subbete og vraltende. Jeg har aldri vært flint til å se halting på fronten, så jeg vet ikke om han halter det. Ikke påfallende iallefall.

Han får 150 gr Rimadyl fordelt på to ganger, men ingenting av det ovenstående er registrerte bivirkninger. Rimadyl har ikke hatt virkning på haltingen bak.

Ved berøring viser han ikke så mye tegn til smerte. Stiv når han tøyes og bøyes i bakparten, men ingen direkte/typisk tegn til at han får vondt.

Så hvor mye av dette tror dere kan være tilfeldigheter?

Jeg trenger objektive meninger her, for jeg stoler ikke et døyt på meg selv og det driver meg litt til vanvidd. Ser jeg for mye etter ting? Ser jeg for lite etter ting? Hva er reelt, og hva er innbilt? Disse tingene er ihvertfall håndfaste. :ahappy:

Vi har ny time hos veterinæren i morgen for røntgenbilder.

Link to comment
Share on other sites

Som jeg skrev så er dette ting som har dukket opp den siste måneden.

Han har nok haltet mye lengre enn det. Jeg ville bare ikke se det.

Aktiviteten/mosjonen er økt i det siste, men uten forbedring i symptomene jeg skriver om. Han får selvsagt ikke like mye aktivitet som han burde.

Link to comment
Share on other sites

Skal jeg bare svare ut i fra symptomene du lister opp vil jeg si at Töddel tydeligvis ikke er frisk.

Men skal jeg svare fra egen erfaring med kronisk syk hund var det ikke alle de små symptomene som plaget meg, det var summen av alle symptomene.

Det er mulig jeg svarer på siden av det du spør om, men har han det greit? Greit nok? Eller er ikke "greit nok" greit.. om du skjønner. :ahappy:

Link to comment
Share on other sites

Skal jeg bare svare ut i fra symptomene du lister opp vil jeg si at Töddel tydeligvis ikke er frisk.

Men skal jeg svare fra egen erfaring med kronisk syk hund var det ikke alle de små symptomene som plaget meg, det var summen av alle symptomene.

Nei, han er ikke frisk. (Pokker, det er like før jeg begynner å grine bare av å skrive det.)

Og det du skriver er helt riktig, et godt råd, og veldig viktig. Jeg må se på hele hunden. Det er liksom det jeg prøver å gjøre. Om det bare var like enkelt i praksis! :ahappy:

Det er mulig jeg svarer på siden av det du spør om, men har han det greit?

Tja.

Greit nok?

Nei. Dette er ikke aktuelt på sikt.

Eller er ikke "greit nok" greit.. om du skjønner. :ahappy:

Nope, det er ikke greit. Og ja, jeg skjønner.

Jeg er livredd for å gjøre noe forhastet, og jeg er livredd for å ikke høre på det han forteller meg. Blæh!

Håper virkelig jeg får vite mer hos veterinæren i morgen.

Link to comment
Share on other sites

Nei, han er ikke frisk. (Pokker, det er like før jeg begynner å grine bare av å skrive det.)

Og det du skriver er helt riktig, et godt råd, og veldig viktig. Jeg må se på hele hunden. Det er liksom det jeg prøver å gjøre. Om det bare var like enkelt i praksis! :ahappy:

Det går ikke ann å se hunden sin objektivt, det er umulig. Men du kan se han som en helhet, som Töddel, og jeg vet, det er kjempevanskelig. For min del så ble det lettere å "se" da jeg gikk igjennom gamle filmer og bilder av han og snakket med venner om turene vi hadde tatt, og hvordan han var da, mot hvordan han var sommeren 07. Det er så lett å se seg blind på her og nå, og glemme hvordan han "egentlig" var.

..

Jeg er livredd for å gjøre noe forhastet, og jeg er livredd for å ikke høre på det han forteller meg. Blæh!

Håper virkelig jeg får vite mer hos veterinæren i morgen.

Jeg kjenner igjen den følelsen.

:ahappy:

Lykke til hos veterinæren!

Link to comment
Share on other sites

Må si meg enig med LivB her... Det er vel summen av symptomene som er skumle. At det er så mye!

Og dette med å sammenligne fra hvordan han har vært før, og hvordan han EGENTLIG er. Jeg fikk meg en god del vekkere der selv med Buffy... Da hu ikke kunne gå tur på mer enn 3km før hu la seg ned, så skjønte jeg litt mer liksom.

Men ut fra det du forteller så er det som sagt, ikke tvil om at det er noe som ikke er rett med Fnutten.

Ønsker deg masse lykke til hos veterinæren, og vit at du uansett gjør dte beste for Töddel.

*klem*

Link to comment
Share on other sites

Alle de symptomene du lister opp ville jeg tatt som tegn på smerte, desverre.. Og som LivB sier, summen av alt.

Flere av de har jeg sett endel på Lita, når hun er som mest plaget av ryggen sin...

Masse lykke til imorgen, skal tenke på dere :ahappy:

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Ede blir så ivrig hver gang muttern tar frem et måltid etter en pause, han trenger påminnes at matbitene kommer når han sitter pent og rolig, behersker seg, ser på muttern og venter på markør. Husker det heldigvis resten av økten, men trenger påminnes igjen etter en lengre pause.  Han har begynt knekke koden på leave it i stå og fri ved foten også. Den satt mye lenger inne enn i sitt. Mye. To hele dager med øvelser til hvert av fire måltider, for å være helt presis. Somehow var sitt og stå to fullstendig ulike situasjoner fra Ede sin synsvinkel, på tross av den stadige vekslingen mellom bare de to. Ligg har vi satt på vent inntil videre fordi slikkingen på lukkede never i stå har vært så manisk og intens, det måtte fikses først, før noe annet.  Økten med kveldsmaten endte nå med nydelige strekker og snu, kontinuerlig uten avbrudd i pen, tett og rett fri ved foten uten lure i hånden og muttern er super happy av utsiktene til å kanskje snart få healet huden på hendene, som er slikket så sår og tørr at den kjennes ut som sandpapir og gjør vondt og skriker etter Barrier Repair Cream fra Dermalogica for å fikse skadene fra den våte tungen til ivrig matglad valp som har forsøkt slikke seg gjennom dem. Ubeskrivelig god følelse at han begynner forstå hvordan han får tak i innholdet. Tør ikke legge på krav om kontakt i stå ennå, selv om den er persistent i sitt nå. Priser meg bare lykkelig av at han evner se på både neve og åpen hånd med mat uten å prøve ta den med makt. Ede synes det går fremover med treningen av muttern han også, men hun er litt tett i pappen iblant. Skjønneste lille søtnosen satte opp det søteste kosemose ansiktet med "I wow you so much!" ører og dumme muttern trodde den blikkontakten handlet om kjærlighet og vennskap. Ede stirret og stirret inn i de dumme øynene til muttern som trodde han var glad for kos og reciprocal luv, før tålmodigheten hans sprakk, nesen og leppene krøllet seg i irritasjon og han måtte servere et skikkelig korreksjonsbjeff til dumme muttern som ikke husket kommandoen for å gi godbiter. Ikke hørte hun etter heller, bare reiste seg og gikk uten å servere. Makan!  Så skapte hun seg enda mer. Begynte prøve seg og teste ham. Godbitdispenseren ville ikke virke igjen uten at han snuste på noen bokser. Ikke nok med det, det måtte snuses på riktig boks, og hva var i den? Samme godbiten som ble servert for å snuse på den. Idioti! Kunne vel bare ha servert den uten alt det fjaset. Ufattelig frustrerende med sånn problematferd på disse menneskene. Hun skulle nemlig være trent til å kunne flere kommandoer for å gi godbiter nå, men tester grenser. Vi får se hvor lenge dette papprøret med tomme tomatpurebokser utenpå aluminiumsfolie skåler får leve før hun skjønner at en herremann hvis navn betyr vokter av rikdom (ifølge internettet) fortjener noe mer staselig enn dette pinlige grunnskole formingsprosjektet her.  Men muttern prøver da, det skal hun ha. Hun blir antagelig en veloppdragen matmor med tiden 🐾
    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...