alt for hunden ?

[Lilleulv]

Jeg er ikke så sikker på at hunden kunne tenke seg å kaste inn håndklet med en gang den får noe helse-issues... Jeg synes noen eiere er alt for kjappe med å avlive hunden for at det er det beste for den uten å prøve en gang.

Da min golden fikk masse ondartede jursvulster i en alder av 10 år, ble vi presentert for en mulighet å avlive. tispa var jo tross alt 10 år, operasjonen var dyr og det var en stor sjanse for at svulstene kom tilbake igjen. Vi valgte å operere og fikk 4 år til med hunden vår, som ble akkurat som en valp igjen etter at hun kom seg etter operasjonen. Hvilken livsglede!

Nei, jeg ville ikke latt hundene mine ha det vondt av egoisme! men jeg ville gått laaangt for å redde de... 2 av mine venner har avlivet sine hunder, hun ene fordi hunden ville trenge øredråper resten av livet og hun likte ikke øredråpene så da var det best å gjøre det rette og skåne henne for dem. Vel, hunden min liker verken kloklipp eller å bade, men hun har lært å godta det og vi prøver å gjøre litt kos ut av det.

Jeg ville sikkert betalt 250 000 for å redde hundene mine... men hvis det var snakk om at de skulle lide og ha vondt og være slitne, så nei.

[LeneG]

Det kommer jo som andre her nevner helt an på situasjonen.

Bessie fikk akutte smerter i bakparten for ett års tid siden.

Var hos dyrlegen og tok masse blodprøver.

Hun mistenkte livmorbetennelse og jeg fikk vite at hvis det var det måtte hun opereres med en gang

ellers ville hun dø.

Operasjonen kom til å koste minst 15 000.

Var med hjertet i halsen og tårer i øynene jeg kom hjem til mannen min og fortalte situasjonen.

Vi tenkte oss febrilsk om og var rimelig satt ut men endte opp med at kredittkortet fikk tåle støyten.

Heldigvis gikk alt over og blodprøvene viste at alt var i orden.

I andre tilfeller kan det være at hunden trenger en hofteoperasjon til 20 000 hvor man ikke vet prognosene for å bli frisk.

Litt vanskeligere å bedømme hva man skal gjøre.

Uansett så går jeg igjennom mye ubehagelig for hunden min hvis det skulle behøves. Det gnager ikke inn i en ellers dårlig økonomi.

Vil også si at hadde jeg vært uten barn så kunne jeg strekt meg mye lengre finansielt.

En stor fordel med å ha hunden fra den er valp er at det går an å forsikre den ordentlig.

Prøvde å forsikre Bessie men forsikringen dekker nada så lenge man ikke vet forhistorien eller har papirer på hunden.

At man tar livet av hunden fordi den må bruke øredråper er jo bare dumt.

[Decarabia]

Jeg har selv sittet i 2 situasjoner hvoe jeg valgte å la hunden slippe.

1. For 3 årsiden kjøpte jeg meg en dalmisvalp. 2 uker etterpå reiste vi til vetrinæren fordi vi fant blod i urinen. Vi trodde dette var urinveisbetennelse, men syntes kulen hun hadde på siden ikke passet på en valp. Det ble konstantert ved røntken samme dag at valpen hadde kreft i nyrene. Dessuten var det nesten konsentrert blod. Og i lungene fant vetrinæren vann. Jeg sourte litt ut ang operasjon, men da var det ingen hund som hadde overlevd ved kun 1 nyre. Jeg valgte 1 time etterpå å la valpen få slippe.

2. i oktober fikk min eldste dalmis hjernehinnebetennelse. Hunden hadde så sterke smerter at når et hårstrå falt på henne hylte hun rett ut, selv om hun fikk 70 mg morfin. Hadde hunden det noe godt? Nei. Ikke orket hun å røre på seg. Hun kom seg ikke ut og fikk gjort fra seg. Så hun måtte dopes ned for så å tømmes. Den dagen hun døde var hun lam i bakparten, og hun gav opp. Jeg ser det etterpå at jeg skulle latt henne slippe før.

Jeg gjør alt for mine hunder, koste hva det koste vil. Men hvis en av mine hunder får så store smerter som den dalmisen min så lar jeg de slippe. Og jeg vil være sikker på at hunden vil få en god livskvalitet før jeg gjør noe.

Rottweileren vi hadde fikk livmorbetennelse. Den vetrinæren vi brukte da nektet å operere. Når vi kom til neste vetrinær etter at hunden hadde vært dårlig en stund sa vetrinæren at vi måtte operere med en gang. Men det var lite sannsynlig at hun ville overleve. Hun var tross alt helt gå i munnen. Vi valgte operasjon og vi tenkte slik. Skulle hun bli borte under operasjonen hadde hun ikke vondt da i det minste. Noen timer senere hentet vi henne og samme kveld spiste hun og ville ut å tisse. Hun fikk en knekk, ikke den gode gamle hunden som hun var før hun ble syk. Ble litt ustø på bakbeina, men gud for en livskvalitet hun hadde. Hun levde 3 år etter operasjonen og ble nesten 13 år før hun døde. Noen mente vi skulle avlivd henne der og da, men hadde de sett hvor glad den hunden var de 3 årene hun levde hadde de sagt noe annet.

[Akita]

Eg ville gjort alt for Akita. Er den eg bryr meg aller mest om. om det så hadde kostet 250 tusen så ville eg gjort det som hadde stått i min makt for å få tak i de pengene.

Akita er mitt lille barn. mine foreldres barnebarn og siist men ikkje minst, min bestefar som er en stolt oldefar, der er det oldebarnet som blir snakket mest om.

Hadde aldri trodd at eg virkelig kunne bli så glad i en hund.

Nå ligger ho her ved siden av meg og ser på vovven på"planetens morsomste dyr"

Men er en felle eg er redd for å gå i, vil eg gjøre alt som er best for Akita, eller for meg?

Vil eg bli litt for ego når det kanskje er best å avlive henne. er vanskelig å gi slipp.

Anette & Akita

[Bambings]

Veldig enkelt. Økonomisk sett vil jeg ofre ALT på hunden min. Det er rett og slett ikke pengene det kommer an på, men hvordan det vil være for hunden. For å ta et eksempel: Jeg gidder ikke betale et øre for å strekke levetiden hans 2 måneder hvis han vil ha vondt de 2 månedene.

[JailyTina]

Jeg vil ofre alt økonomisk sett for mine dyr så lenge det faktisk hjelper dem. Selvsagt har det noen naturlige grenser økonomisk å, jeg er ikke akkurat millionær, men så sant jeg hadde pengene eller mulighet til å skaffe dem ville jeg gjort det. Grensen min går på hvor det går fra å være for hunden og det går over til å være for min egen del. Hunden skal ikke bli testobjekt bare fordi jeg ikke klarer å innse at nok er nok...

[KristinR]

eg har akkurat dette dilemmaet nå jeg. Tispa mi har store forkalkninger i knærne og halter mye. Siden nytt år har hun gått på Rimadyl, glukosamin, chondroitin og omega 3. Dyr medisin + medisiner gjør dette til en ikke billig affære. Men det er faktisk helt ok så lenge hun blir bedre av behandlingen. Nå ser det ikke ut som om hun gjør det. Hva skal jeg da gjøre? Hvor lenge skal vi fortsette å forsøke??

Hun er 4 år og kan ikke leve i 4 år til slik knærne er. Forkalkningene er der og vil aldri forsvinne. Skulle gjerne brukt masse mer penger på henne hvis jeg trodde at hun ville bli bedre, men dessverre ser det ikke ut som om hun kommer til å bli det.

Litt off topic, når skal vi "gi opp"? Hun har ikke vondt i knærne de dagene hun ikke får noe som helst slags tur. Er vi ute med henne i en halv time halter hun resten av dagen. Jeg syns dette er veldig vanskelig og mannen min og jeg er nok litt uenige. Han vil nå vente og se til sommersesongen der hun kan svømme daglig. Jeg tenker at etter sommeren kommer det en vinter igjen. Hun er en aktiv hund med mye motor etter brukslinjer. Er det riktig at hun skal tusle i skogholtet nedfor huset og ikke få brukt seg? Syns ikke det jeg.

Men som sagt. Hadde jeg sett et lys i tunnelen ville jeg brukt X antall kroner på å få henne frisk.

[Guest Per Olav]

Hadde jeg sett et lys i tunnelen ville jeg brukt X antall kroner på å få henne frisk.

Uavhengig av spørsmålet om kroner og øre synes jeg Kristin tar opp et viktig spørsmål om hva som er etisk riktig når utfallet av sykdommen er klarlagt.

Med hensyn til andre fysiske skader står det på ei nettside at "Unfortunately, some veterinarians still to this day cling to old opinions of recommending euthanasia when a pet has a serious injury resulting in a physical handicap and many owners simply choose the easiest way of ridding oneself of a problem. Some pet owners consider their pet merely as an inanimate object to dispose of and replace with a new one, once the old one has "broken." Not only do these pets overcome their physical obstacles but they can live happy, normal lives, as well."

Jeg skal nesten ikke nevne de tilfellene hvor hundens funksjon er så tett sammenvevd med eierens bruk at friske hunder avlives fordi de ikke oppfyller eierens krav til hundens funksjonalitet.

[Turnip]

Jeg hadde nok ofret mye for Mike, hvis jeg hadde visst at det ikke gikk uttover hans mentale helse eller fysisk.

Sto mellom et ganske vanskelig valg i mai i fjor da en kasterering gikk veldig galt. Han ble lagt inn på Oslo Dyreklinikk i 1,5 uke og måtte ha 3 operasjoner til. Det var veldig kritisk i perioder da han fikk infeksjon i hele kroppen og blod anemien var ikke som den skulle. De spurte meg gjentatte ganger om han skulle få slippe da det var mye han måtte gjennom og de visste ikke om han var sterk nok til å klare det, og han ville mest sansynlig få problemer videre da dette var også en stor påkjenning for han psykisk. Men jeg klarte ikke å gi opp, Mike gav nesten opp på slutten. Men likevel klarte han å kjempe seg gjennom dette, og han ble bra igjen. 1 år med adferdsterepaut og mye trening, så har han blitt betraktelig bedre psykisk, og er en normal hund igjen.

Var ikke noe særlig når veterinærene ville la han slippe, men angrer ikke et sekund på at jeg tok avgjørelsen på at de skulle gjøre det de kunne for å få han frisk. Og 25 000,- var ikke penger jeg tenkte på engang for å få han frisk... Det var virkelig verdt det!

[akela]

Til KristinR, kjip situasjon - men igjen, du er best til å bedømme. "Tåler" hunden å gå og tusle i skogholtet mentalt, og trives med det? Har den det ålreit med å gå og rusle rundt i huset sammen med dere, og det er noen hjemme?

For meg blir sånne valg også avhengig av resten: Bor man i byen i en leilighet, der det kvarteret som hunden tåler å røre seg blir en luftetur rundt kvartalet, og man er alene - og kanskje har en hund til som trenger tur, så vil kanskje det "riktige" være at den hunden får et kortere liv enn den hunden som bor på en gård, kan tusle ut på gresset når den vil, ligge og myse på trappa, og der det gjerne er folk hjemme store deler av tiden.

Engang i gamle dager hadde jeg en hund som måtte få cortison på grunn av forkalkninger (alt dette andre fine fantes ikke da). Den levde et mye kortere liv (cortisonen førte til nyresvikt og "følgefeil"), men den levde det - og jeg tror neppe jeg ville skånet henne fra aktivitet, for å ha henne lenger, når hun spratt rundt i halvannet år på slutten av et ganske langt liv og hygget seg. Jeg ville heller kjørt en hund på smertestillende og latt den hygge seg noen måneder, enn å skåne og forlenge og nekte den selv en skogstur - men det har kanskje med min oppfatning av hva som er noe vits i, enten det er for folk eller dyr.

Liv er liv, og levende skapninger gjør det meste for å unngå død - selv om det i dyrs tilfelle neppe er særlig bevisst. Greia for meg blir om de trives og ikke lider - ikke hva det koster. Hvis en dyr operasjon ikke gjør noe særlig for dyret utover noen få måneder ekstra med lidelse, nei. Dersom den dyre operasjonen kjøper noen måneder ekstra som ikke er til plage for dyret, så har jeg valgt det selv - da ble det et halvt år med bare kos og hygge og en hund som ble fantastisk bortskjemt og hadde det topp til siste dag, hvor den fikk gå.

Men det er så mange avveininger, at det er umulig å si noen "regel".

[KristinR]

Til Akela. Jeg har jo en hanhund på 8 år med kneproblemer også. Han er jeg ikke det minste i tvil om at han trives. Han rusler rundt med en leke i kjeften og har det flott. Alltid godt humør og stivner han litt ekstra får han en rimadyl.

Med tispa er det litt annerledes. Humøret hennes er ikke slik det burde være. Hun gir liksom litt opp å være hund og sover mye. Hun innfinner seg med å få lite stimuli men reagerer ved å bli veldig passiv. Men i situasjoner der vi treffer andre hunder er terskelen hennes veldig lav for å angripe. Hun har alltid vært hundeagressiv, men syns at terskelen er veldig lav nå. Helt sikkert fordi hun har mye innestengt energi, i tillegg til kanskje å ha vondt.

Så kommer dette at jeg ikke syns hun responderer godt nok på medisineringen. Nei, er i tenkeboksen. Blir der nok en god stund til før en avgjørelse blir tatt. Penger er nå en ting. Klarer å betale uansett hva det koster. Men da bør det være en hjelp i behandlingen. Ellers blir det som å kaste penger ut av vinduet.

[Raksha]

Jeg har stått i den situasjonen tre ganger på et år nå, og ingen av gangene er det pengene som har avgjort. Som flere har sagt; jeg sier stopp når livskvaliteten til hunden ikke er, eller kommer til å bli, akseptabel.

Når det er sagt, så har jeg gått langt, jeg har brukt mye penger på hundene mine, veldig mye vil mange si. Men jeg håper og tror at jeg sa stopp på riktig tidspunkt for alle tre.

[akela]

Uff nei, noen hunder reagerer vel på smerte også ved å bli passive og bare "krype inn i seg selv", så det det høres ikke noe ålreit ut for noen av dere. Hva med å sette henne på sterkere smertestillende, og se om det gjør noe utslag - da vil du jo kanskje "vite" at det er smertene som gjør det (at hun sover mer, og blir mer hundeaggressiv; husker en dyrlege som sa til meg at "smerter gir kort lunte, selv hos hyggelige folk og hunder") eller ikke? Jeg liker liksom å vite så mye jeg kan, det hjelper iallfall meg.

[Bastian...]

Kan jeg være så frekk å vri på spørsmålet som var i utgangspunktet?? eller rettere sagt ta videre det første spørsmålet om "hvor langt man er villig til å gå for hunden"?

Jeg prøver meg jeg...

I stedet for å tenke kun penger, hvor langt hadde dere vært villig til å gå generelt?

Eksempelvis hadde man ofret å redusere jobben for å ta seg av en hund som var syk en periode? Ville man velge å ikke flytte inn til byen (eller hvor som helst) fordi hunden har det best der man bor? Er man villig til å ikke kvitte seg med hunden fordi kjæresten er allergisk? Ikke reise den turen til utlandet?

Det jeg lurer på er hvor langt er man villig til å tilrettelegge livet sitt ift til det at man faktisk har hund??

Ok, nå har jeg vært sylfrekk, men fikk de tankene når jeg leste dette. Så måtte bare...

[Mud]

Jeg har vært i forskjellige situasjoner med forskjellige hunder og valgt forskjellige løsninger..

Sheila, som hadde sterk HD og ville mått bytte ut begge hoftene og tilbragt ca et år til sammen i bur om hun skulle overleve, valgte jeg å avlive. På den tiden var det ikke så vanlig å ta en så stor operasjon på hund i norge, og jeg hadde mått dratt til sverige. Hovedgrunnen min for avlivningen var faktisk ikke først og fremst penger, men jeg orket ikke tanken på at hun skulle holdes helt i ro i et år...

Panebass kunne også blitt frisk muligens, ihvertfall bedre fysisk, men etter å ha brukt masse penger på mange undersøkelse av han i tilegg til atferdskonsultasjoner var det kroken på døra etter to år. Da valgte han å uprovosert angripe et barn og når det kommer til sånt driter jeg i hvor vondt hunden har det eller om han kan bli "frisk" etter nye to år, en hund som gjør slikt må dø.

Loke var både halt og "problemhund" når han kom han. Han har bitt meg til blods, drevet meg gjentagende ganger til vannvidd og han har kostet meg mer enn de to tidligere nevnte hundene til sammen i vetrinærutgifter siden jeg fikk han, men han har hele tiden hatt noe helt eget ved seg som har gjort at jeg har følt meg sikker på at han ble bra til slutt. Det har han jo også blitt og han er verdt hver dråpe blod, svette og tårer - og ikke minst hver krone.

[Huldra]

Kan jeg være så frekk å vri på spørsmålet som var i utgangspunktet?? eller rettere sagt ta videre det første spørsmålet om "hvor langt man er villig til å gå for hunden"?

Jeg prøver meg jeg...

I stedet for å tenke kun penger, hvor langt hadde dere vært villig til å gå generelt?

Eksempelvis hadde man ofret å redusere jobben for å ta seg av en hund som var syk en periode? Ville man velge å ikke flytte inn til byen (eller hvor som helst) fordi hunden har det best der man bor? Er man villig til å ikke kvitte seg med hunden fordi kjæresten er allergisk? Ikke reise den turen til utlandet?

Det jeg lurer på er hvor langt er man villig til å tilrettelegge livet sitt ift til det at man faktisk har hund??

Ok, nå har jeg vært sylfrekk, men fikk de tankene når jeg leste dette. Så måtte bare...

Veel.. du spør veldig interessant og treffende. Kjenner det at akkurat dette er et ømt punkt for meg og typen, hvor han kanskje vil endel, og jeg holder igjen, pga den hersens bikkja. Og da blir det kjipt i forhold til han igjen..

Jeg er nølende til å reise til utlandet på ferie, selv om jeg kanskje har lyst, ER det virkelig det første som slår meg: hunden - hva med den? Skulle vi bodd i utlandet, hadde hun blitt med.

Jobben fungerer ok slik det er nå - student og greier med lite forpliktelser. Men jeg har også hatt en hund med seperasjonsangst/problemer, hvor vi begge to virkelig la opp livet vårt etter han. Han var ALLTID med, og var aldri lenger alene enn det vi hadde trent han til. Vi måtte trene han opp sånn at vi kunne gå på kino (som lå to minutters gange fra huset), og vi dro rett hjem fra forelesning på skolen for å avløse den andre som kanskje skulle til time da. Ganske hektisk og slitsomt, spesielt på parforholdet, men du og du for en effekt det fikk! Til slutt kunne nemlig hunden være alene hjemme, og jeg husker da den første LotR kom, vi dro fra han i over tre timer - det var et gjennombrudd! Den hunden lærte meg virkelig en god del: om at det ER verdt å investere endel tid i trening, og at resultatet KAN bli veldig bra til slutt.

Det var for en stund siden snakk om å flytte til Bergen, og jeg hadde ikke lyst. Vi har bodd der før, og det gikk greit med en korthåret hund, men en springer??! Søle og skitt og våt hund konstant som aldri tørker skikkelig - det fristet ikke! Det var selvsagt andre ting også, men vi ble i alle fall boende her. Vi har også valgt å bosette oss utenfor en by, for å ha tilgang til skog og mark for å trene hund, i stedet for å bo i sentrum, hvor alt kanskje virker nært, men det likevel er endel stress med å komme seg dit og tilbake. Og mulighetene for å løpe løs ikke nødvendigvis er rett over veien. I tillegg ville det blitt en mindre leilighet, mens vi nå har en større tomannsbolig, pluss deilig hage. Og hagen er gjerdet inn for hundens del.. gosj.. vi har nok gjort utrolig mye for den bikkja. Kjenner jeg er veldig glad for å ha en sånn type som forstår, støtter og godtar "ting" som det.

Og for å svare på det opprinnelig spørsmålet; jeg ville gått så langt som forsikringa gikk (den beste hos agria) pluss litt til - så langt mine penger ville rukket. Og så ville jeg hatt foreldre som ville stilt opp med penger hvis det hadde trengtes, og også svigerforeldre. Kredittkort har vi også. Det var den økonomiske biten.

MEN det viktigste er fremtidsutsikter, og det er viktig med smerte eller ikke smerte, og for hvor lang tid. Livskvaliteten til hunden skal ikke bli så mye dårligere, bare pga min egen egoisme over å måtte få slippe å si adjø tidligere enn antatt. Det vil evt bli en avveining i situasjonen, hvor detaljer om sykdommen/tilstanden og behandlingen avgjør.

[Guest Per Olav]

Ville man velge å ikke flytte inn til byen (eller hvor som helst) fordi hunden har det best der man bor? Er man villig til å ikke kvitte seg med hunden fordi kjæresten er allergisk? Ikke reise den turen til utlandet?

Det er vel er avhengig av situasjonen og kan vel ikke besvares med et ja eller nei?

[starlight]

Veel.. du spør veldig interessant og treffende. Kjenner det at akkurat dette er et ømt punkt for meg og typen, hvor han kanskje vil endel, og jeg holder igjen, pga den hersens bikkja. Og da blir det kjipt i forhold til han igjen..

Jeg er nølende til å reise til utlandet på ferie, selv om jeg kanskje har lyst, ER det virkelig det første som slår meg: hunden - hva med den? Skulle vi bodd i utlandet, hadde hun blitt med.

Jobben fungerer ok slik det er nå - student og greier med lite forpliktelser. Men jeg har også hatt en hund med seperasjonsangst/problemer, hvor vi begge to virkelig la opp livet vårt etter han. Han var ALLTID med, og var aldri lenger alene enn det vi hadde trent han til. Vi måtte trene han opp sånn at vi kunne gå på kino (som lå to minutters gange fra huset), og vi dro rett hjem fra forelesning på skolen for å avløse den andre som kanskje skulle til time da. Ganske hektisk og slitsomt, spesielt på parforholdet, men du og du for en effekt det fikk! Til slutt kunne nemlig hunden være alene hjemme, og jeg husker da den første LotR kom, vi dro fra han i over tre timer - det var et gjennombrudd! Den hunden lærte meg virkelig en god del: om at det ER verdt å investere endel tid i trening, og at resultatet KAN bli veldig bra til slutt.

Det var for en stund siden snakk om å flytte til Bergen, og jeg hadde ikke lyst. Vi har bodd der før, og det gikk greit med en korthåret hund, men en springer??! Søle og skitt og våt hund konstant som aldri tørker skikkelig - det fristet ikke! Det var selvsagt andre ting også, men vi ble i alle fall boende her. Vi har også valgt å bosette oss utenfor en by, for å ha tilgang til skog og mark for å trene hund, i stedet for å bo i sentrum, hvor alt kanskje virker nært, men det likevel er endel stress med å komme seg dit og tilbake. Og mulighetene for å løpe løs ikke nødvendigvis er rett over veien. I tillegg ville det blitt en mindre leilighet, mens vi nå har en større tomannsbolig, pluss deilig hage. Og hagen er gjerdet inn for hundens del.. gosj.. vi har nok gjort utrolig mye for den bikkja. Kjenner jeg er veldig glad for å ha en sånn type som forstår, støtter og godtar "ting" som det.

Og for å svare på det opprinnelig spørsmålet; jeg ville gått så langt som forsikringa gikk (den beste hos agria) pluss litt til - så langt mine penger ville rukket. Og så ville jeg hatt foreldre som ville stilt opp med penger hvis det hadde trengtes, og også svigerforeldre. Kredittkort har vi også. Det var den økonomiske biten.

MEN det viktigste er fremtidsutsikter, og det er viktig med smerte eller ikke smerte, og for hvor lang tid. Livskvaliteten til hunden skal ikke bli så mye dårligere, bare pga min egen egoisme over å måtte få slippe å si adjø tidligere enn antatt. Det vil evt bli en avveining i situasjonen, hvor detaljer om sykdommen/tilstanden og behandlingen avgjør.

Du beskriver vel ganske likt som det jeg ville sagt.

Jeg vil strekke meg så langt som overhodet mulig både for hesten og hunden min. Jeg vil gå så langt det overhodet lar seg gjøre økonomisk (og sikkert ennå litt lenger), og ville sikkert fått støtte både fra foreldre og besteforeldre om det skulle bli nødvendig. Grensa mi går rett og slett ved dyrets vel og ve. Får dyret reduserte levekår, må leve med smerter, dårlige fremtidsutsikter osv osv, så ville jeg aldri holdt dyret i live for min egen del. Selv om jeg hadde sørget meg ihjel uten dem.

Når det gjelder det daglige, så har jeg allerede lagt opp "mye" etter dyrene mine. Jeg reiser svært sjelden bort f.eks. I tillegg bor jeg fortsatt hjemme. Jeg kunne godt ha tenkt meg å bo alene, men det hadde betydd svært mye alenetid for hunden og langt mindre tid til hesten. Så så lenge jeg "holder" ut så får jeg bare gjøre det for deres skyld. Når jeg en dag skal flytte så vil hensynet til dyrene, og da spesielt hunden (hesten skal jo ikke bo hjemme hos meg) veie tyngst. Jeg personlig kunne tenkt meg å bo i sentrum, men ikke med hund. Jeg vil ha kort vei til bymarka og tilgang til områder hvor hun kan være løs

I tillegg må jeg vel si at det er mange tilfeller hvor man tilpasser seg etter det faktum at man har dyr. Når resten fortsetter festen på nachspiel, drar jeg ofte hjem fordi jeg må tidlig opp til hesten for eksempel Mange gangen må man jo også ofre sosialt liv fordi det å ha dyr gir forpliktelser. Nå er jeg riktignok heldig som har foreldre og besteforeldre som stiller opp. En plass går jo grensa, dyrene kan ikke "ta over" ditt eget liv heller, men har man først gått til anskaffelse av dyr så har man tatt et valg man må prøve å oppfylle

Edit: For meg er dyrene som familiemedlemmer, og jeg ville gått utrolig langt for min familie. Da sier det seg selv at det samme gjelder for dyrene mine

[Nirm]

For å svare på litt av hvert her...

Ang sykdom og økonomi. Så lenge jeg klarer å hoste opp penger, så er det ingenting som stopper meg økonomisk. Jeg har ingen ferdigsatt "maxgrense" for hva jeg kommer til å bruke... Da Bogar ble syk i fjor var jeg rede til å legge ned flerfoldige titusen for å få han frisk, men det som feilte han, var ikke "reparerbart". Så da var det ikke noe spørsmål om hva som var det riktige.

Når det kommer til den andre biten (den vanskeligste egentlig), så vil jeg at hundene mine ikke skal lide i flere mnd pga min egoisme. Jeg kunne aldri tenkt meg og hatt en hund som måtte gå på sterke medisiner hele tiden for å kunne leve et tilsynelatende OK liv. Det er vanskelig å si hvor man setter grensen fra hund til hund, for det er forskjell på individene. Hvor fort de kommer seg etter operasjoner, fremtidsutsikter, hva som skal "repareres" på mm.

Så til Bastians del...

Hadde jeg hatt en jobb er jeg hadde hatt mulighet for å redusere tid for å være hjemme med hunden, så hadde jeg faktisk gjort det også. Ikke noe "sorry mac" og så avlives den fordi den trengte ettersyn en liten periode pga sykdom. Dersom hunden trenger mangfoldige månders ettersyn og pleie pga sykdom, så hadde det vel antakelig ikke vært helt forsvarlig i mine øyne å ha den i live... Nå har jeg en jobb jeg ikke kan redusere i tid så veldig lett, men jeg har en turnus som gjør at med litt hjelp fra familie, så hadde det gått utmerket og hatt 100% jobb og hatt tilsyn til en syk hund...

Hadde en potensiell kjæreste vært allergisk mot hunder, så hadde det aldri blitt noe mer enn vennskap. Jeg legger ikke om hele livet mitt og kutter ut interessene mine for et annet menneske (jepp, jeg er en skikkelig egoist). Anskaffer jeg meg hund, så har jeg faktisk et ansvar for de også. Nå lever vel også hunder lengre enn et gjennomsnitlig forhold virker det som og.... Så hvorfor kvitte seg med hunden sin for et forhold som varer bare et par år? Eller er hunder noe man bare kan "bruke og kaste" etter hvem man er sammen med?

Hadde ikke hunden min tålt å være med på et flyttelass, så sier det kanskje noe om hundens mentalitet og at den ikke har det så skrekkelig bra i sin lille verden. Hunder som ikke tåler forandringer i hverdagen burde kanskje få slippe... Så da hadde det handla om hundens liv kvalitetsmessig sett, og ikke om man bor der eller der... At jeg bosetter meg midt i sentrum av en by er uansett så tvilsomt uansett.... (en kollega vil ha en døgnåpen butikk innen 100 meter, jeg klarer meg godt uten naboer innen 100 meter... )

Den potensielle utenlandsturen jeg antakelig aldri drar på (flyskrekk... ) hadde jeg tatt dersom jeg hadde hatt hundevakt jeg stoler på. Nå har jeg hatt flere hunder jeg ikke har kunne satt vekk til hvem som helst av forskjellige grunner. Men dersom man ikke får pass til hunden, så blir man faktisk hjemme. Eller kanskje man skal avlive eller omplassere fordi man ikke får pass? For flybilletten er jo bestilt må man vite....

Men ikke alle av oss ofrer en haug med ting for hundene faktisk. Vi lever våre liv slik vi ønsker det, og hunder passer inn rett og slett. Ikke alle synes at ferier til det store "Syden" er den ulitmate måten å tilbringe sommeren på eks.

[Mud]

Jeg ofrer egentlig svært lite for Loke i hverdagen, dette fordi han er en omgjengelig hund som tåler en trøkk. Han er "med" der jeg måtte dra og det er ikke noe problem å få folk til å passe han. Han er en hund det er lett å bli glad i, også for andre enn meg. Han har noen odde reaksjonsmønstre i enkelte situasjoner som gjør at ikke " hvem som helst" får passe han i lengre tid da..

Loke er med på jobb sånn ca daglig, og blir det overtid har jeg en stående avtale som går ut på at jeg får ta meg en times tur med bikkja og få betalt for det Blir det mye overtid får jeg han hentet av noen..

Det hender jeg dropper fester jeg ikke kan ta han med på rett og slett fordi jeg ikke har lyst/gidder skaffe hundevakt, men det er mest fordi jeg vil være sammen med han. Loke liker å være på besøk han, han er nemlig god på å få folk til å tømme kjøleskapet sitt for han.

Tidligere har jeg hatt hunder som har "fengslet meg inne", hunder jeg aldri kunne overlate til andre, selv for noen timer. Hunder som ikke kunne være med på jobb eller sosiale sammenkomster pga dårlig miljømestring, hunder jeg ikke kunne gå tur med der jeg kunne støte på uhøflige folk som bare kom rett bort etc... Jo lengre jeg har Loke jo mer bestemt blir jeg på at jeg aldri vil ha det sånn igjen.

Det blir på en måte "normalt" når man har en sånn hund, men neste gang er jeg overbevist om at jeg velger friheten fremfor bikkja og lar bikkja slippe, eventuellt komme til noen som vil ha et slikt liv. Det skal ikke være en belastning å ha hund, greit at man tilpasser livet sitt til hunden, men jeg må ha et liv utenom hunderiet og jeg ønsker at hunden skal være en del av alle aspekter i livet mitt.

[Raksha]

Jeg har en hund som ikke kan være alene noe særlig, så jeg ofrer vel endel regner jeg med. Men slik ting er nå så gjør det meg ingenting. Hun er stort sett med, de få gangene hun ikke kan være med så har jeg hundepass. Er heldig som har en jobb som gjør det mulig, ting blir kanskje verre når jeg begynner å studere igjen, men jeg har en plan og to i ermet, så ting ordner seg somregel.

Jeg har valgt å ha hunden, jeg om kjøpte henne og har oppdratt henne. Gi opp over småting kan jeg ikke, men når det er sagt så skjønner jeg folk som ikke har de samme mulighetene som meg. Det er ikke alle som har en jobb det er praktisk mulig å ha med hunden på, eller faktisk kan legge om livet en periode slik at ting fungerer med en med seperasjonsangst. Det er heller ikke alle som har mulighet til å sette personlige økonomiske behov så til side så til de grader at de kan legge mangfoldige tusen i veterinærutgifter på bikkja.

[Boubou]

Kan jeg være så frekk å vri på spørsmålet som var i utgangspunktet?? eller rettere sagt ta videre det første spørsmålet om "hvor langt man er villig til å gå for hunden"?

Jeg prøver meg jeg...

I stedet for å tenke kun penger, hvor langt hadde dere vært villig til å gå generelt?

Eksempelvis hadde man ofret å redusere jobben for å ta seg av en hund som var syk en periode? Ville man velge å ikke flytte inn til byen (eller hvor som helst) fordi hunden har det best der man bor? Er man villig til å ikke kvitte seg med hunden fordi kjæresten er allergisk? Ikke reise den turen til utlandet?

Det jeg lurer på er hvor langt er man villig til å tilrettelegge livet sitt ift til det at man faktisk har hund??

Ok, nå har jeg vært sylfrekk, men fikk de tankene når jeg leste dette. Så måtte bare...

Her skal man ofre så mye at bikkjedyret har det skikkelig bra i livet sitt. Man skal planlegge og tenke og ta det med ro og tilpasse - dyret til sin livsstil og sin livsstil til dyret. Jeg tar ikke jobber hvis han ikke kan være med. Jeg stresser ned og tar lang lunsj med dyret. Jeg drar ikke til "syden", skulle jeg dra til svigers i Frankrike, tar vi ham med, dvs vi kjører bil, kjører fort, og blir lenge borte. Jeg kunne uansett ikke bodd inne i en storby (det kan jeg gjøre når jeg blir 80 og knærne ikke holder lenger), og jeg trives med mil lille, fleksible lavstatusjobb.

[Kristiin]

Kan jeg være så frekk å vri på spørsmålet som var i utgangspunktet?? eller rettere sagt ta videre det første spørsmålet om "hvor langt man er villig til å gå for hunden"?

Jeg prøver meg jeg...

I stedet for å tenke kun penger, hvor langt hadde dere vært villig til å gå generelt?

Eksempelvis hadde man ofret å redusere jobben for å ta seg av en hund som var syk en periode? Ville man velge å ikke flytte inn til byen (eller hvor som helst) fordi hunden har det best der man bor? Er man villig til å ikke kvitte seg med hunden fordi kjæresten er allergisk? Ikke reise den turen til utlandet?

Det jeg lurer på er hvor langt er man villig til å tilrettelegge livet sitt ift til det at man faktisk har hund??

Ok, nå har jeg vært sylfrekk, men fikk de tankene når jeg leste dette. Så måtte bare...

Spørs hvem som var der først. Hunden eller typen ..

[Boubou]

Spørs hvem som var der først. Hunden eller typen ..

Godt poeng

Kanskje skulle vi ta debatten "hvor langt ville du gått for kjæresten?"

- Ville du latt ham sove i senga di? (det er jo litt dårlig plass allerede, med deg OG bikkja)

- Ville han/hun få plassen sidna deg i sofaen (den plassen er jo bikka sin!)

- ville du la ham/henne invitere deg på kino? (og la bikkja være alene hjemme)

- Ville du overveie å flytte sammen mad ham/henne? (flytte bikkja???)

- Ville du lage middag til ham/henne (har jo et helt brett med lever som skal tørkes!)

- Ville du kjøpe nye sko til Han/henne (når dyret har tygget i filler de gamle?)

Tji hi

[Tini]

Jeg har vært klar over hva jeg ville valg fra første stund jeg fikk en hund i hus. Den økonomiske delen har ikke noe si. Penger ville jeg alltid klare å skrape sammen eller få tak i. Hundens livsglede og velvære er det som avgjør mine valg. Ingen av hundene mine skal lide og ha det vondt. Jeg har allerede brukt en del på hunden min når det kommer til sykdom. Men er verdt vær eneste øre og hun gir det tilbake med kjærlighet .. Jeg har å en helt super vett som er veldig flink til å forklare. Hun sier det som det er og hva som faktisk er BEST for hunden. Og det gjør det litt lettere..( så hun må jo bare leve og være vetten min for evig).. Det som er BEST for hunden er BEST for meg..

Er å villig til å ofre mye for hunden i mitt liv... Er hunden min syk så er jeg ved dens side.. selv om jeg må ta permesjon fra jobben... Hvor jeg velger å flytte hadde hun fulgt meg, greid å tilpasse deg de fleste steder.

Jeg vil alldri kvitte med en hun pågrunn av en kjæreste som er allergisk. Han hadde ikke blitt min kjæreste hvis han var allergisk. Da hadde det bare vært vennskap. Ingen gutter/ menn kommer inn i mitt liv hvis han ikke kunne levd med mine hunder.

Reiser: der er jeg heldig. har en del personer som kan passe hund. Jeg drar ikke så mye. Jeg skal nå en stor reise i sept. Ellers har det bare vært noen dager der og her... Hvis jeg ikke har en sted hunden mine kan ha det godt når jeg er ute å reiser så blir jeg hjemme.. tar telt tur i stede..hehe

tror jeg har fått skrevet ned det som lå i hode mitt angående saken akuratt nå...