Jump to content
Hundesonen.no

alt for hunden ?


ipadda

Recommended Posts

  • Replies 53
  • Created
  • Last Reply
Ja, hvor villig er du til å gå for hunden din ?

Hvor mye penger er du villig til å bruke hvis den blir skadet o.l ?

Ekstremt langt! Og dersom de ikke kunne redde henne i Norge, hadde jeg sikkert reist til utlandet for å finne noen som kunne. Koste hva det koste ville.

Link to comment
Share on other sites

Jeg er parat til at gå rigtigt lang for mine hunde, men har altid sagt til mig selv, jeg også skal være realistisk, og se på hvor meget min hund kommer til at lide for min skyld, og hvordan dens videre livskvalitet kommer til at blive, før jeg tager beslutninger.

Link to comment
Share on other sites

For meg så handler det ikke om penger (kanskje litt "snobbete" å si, men...) men om livskvalitet og utsikter...

Om hunden min hadde hatt store utsikter til å bli frisk, og rekonvalensen overkommelig (tidsmessig) hadde ikke prislappen spilt noen rolle. Om sjansene er små, han mest sannslynlig måtte leve med dårligere livskvalitet, lang rekonvalens (heter det det?) osv, tror jeg at jeg ville latt han få slippe...

Link to comment
Share on other sites

Jeg er parat til at gå rigtigt lang for mine hunde, men har altid sagt til mig selv, jeg også skal være realistisk, og se på hvor meget min hund kommer til at lide for min skyld, og hvordan dens videre livskvalitet kommer til at blive, før jeg tager beslutninger.

Det som er greia, er at man kjenner sin egen hund så utrolig godt og man ser på hunden om hunden har lyst til å kjempe videre eller om den har lyst til å slippe. Derfor mener jeg at man skal være utrooolig forsiktig med å uttale seg om andres hunder på dette området. Jeg hadde garantert sett på nemi dersom hun ville fighte, eller om hun ville slippe, og fattet mine beslutninger deretter.

Min første golden retriever tok vi da hun var 14 år. Da hadde vi i 1 år hørt kommentarer fra andre om at vi burde la henne slippe osv. Det synes jeg var forferdelig fælt. ja, jeg visste hun ikke hadde all verden av tid, men så lenge hun viste sine tegn på livsglede så fikk hun også leve. Den dagen hun mistet livsgleden og fighterviljen sin så var det rett til dyrlegen. men da visste vi at nå var det rett tidspunkt.

sånn sett så stoler jeg veldig på at jeg kan ta de rette avgjørelsene på mine hunder i sånne problemstillinger!

Link to comment
Share on other sites

Jeg er parat til at gå rigtigt lang for mine hunde, men har altid sagt til mig selv, jeg også skal være realistisk, og se på hvor meget min hund kommer til at lide for min skyld, og hvordan dens videre livskvalitet kommer til at blive, før jeg tager beslutninger.

Viktig poeng!

Jeg er nok en liten surpomp i forhold til dere andre... Jeg mener legevitenskapen i dag har gått ALTFOR langt når det gjelder å bruke ressurser på å "REDDE LIV". Hva slags liv vi snakker om og om ikke disse ressursene kunne vært brukt bedre (bedre livskvalitet for noen andre, kanskje?) er for meg viktige spørsmål. Og å bruke mange hundre tusener av kroner for å la en hund leve f. eks 1/2 år ekstra, når disse pengene kunne vært brukt til f.eks å gi mat, klær og skolegang til barn som ikke har noe... vel, DET synes jeg blir uetisk. Det at pengene nok IKKE ville bli brukt til noe slikt dersom ikke hunden hadde trengt dem -eller dersom hundeeieren hadde bestemt seg for å ikke bruke en slik sum på å "redde" hunden... er jo et poeng, men likevel synes jeg at det blir feil. Kanskje NETTOPP fordi få av oss noen gang tenker på å ofre noe særlig for andre vi ikke kjenner.

Når det gjelder å ofre tid, venner, andre aktiviteter fordi hunden trenger meg, da er jeg helt med, det er jo derfor jeg HAR hund. Når det gjelder pengebruk, hunden skal ha det den trenger for å leve et optimalt hundeliv (Skikkelig MAT, STELL, TRENING, TID MED MEG og KJÆRLIGHET. Hvis den blir syk skal den ha pleie, men har den en alvorlig og kostbar sykdom og nedsatt livskvalitet vil jeg gråte mine modige tårer og bite tennene sammen og si at da er nok nok.

Håper VIRKELIG aldri jeg kommer i en slik situasjon - og håper IKKE jeg er så svak at jeg ombestemmer meg av "EGOISTISKE" grunner hvis det likevel skulle skje. Jeg vil ikke dømme noen men slik ser jeg det.

Det var det med å tenke med hodet og føle med hjertet, da. Omvendt blir det mye rør.

Link to comment
Share on other sites

Vet ikke helt hvor mye jeg er villig til å gjøre.

Hadde Bessie plutselig trengt en operasjon til 30 000 kr nå så hadde det nok blitt en sprøyte isteden.

Jeg er glad i hunden min men har ingen intensjoner om å la barna leve på brød og vann, droppe klær, fritidsaktiviteter, ferier o.l fordi hunden på død og liv må reddes.

Nå blir jeg vel halshugd men sånn er det bare.

Link to comment
Share on other sites

For meg så handler det ikke om penger (kanskje litt "snobbete" å si, men...) men om livskvalitet og utsikter...

Om hunden min hadde hatt store utsikter til å bli frisk, og rekonvalensen overkommelig (tidsmessig) hadde ikke prislappen spilt noen rolle. Om sjansene er små, han mest sannslynlig måtte leve med dårligere livskvalitet, lang rekonvalens (heter det det?) osv, tror jeg at jeg ville latt han få slippe...

Helt enig!

Det som er greia, er at man kjenner sin egen hund så utrolig godt og man ser på hunden om hunden har lyst til å kjempe videre eller om den har lyst til å slippe. Derfor mener jeg at man skal være utrooolig forsiktig med å uttale seg om andres hunder på dette området. Jeg hadde garantert sett på nemi dersom hun ville fighte, eller om hun ville slippe, og fattet mine beslutninger deretter.

Uff, jeg synes dette er kjempevanskelig jeg? Overlevelsesinstinktet er jo det sterkeste instinktet man har, både dyr og mennesker, og jeg synes det er så godt som umulig å se "når hunden ikke vil kjempe mer". Har avlivd to unge hunder, i begge tilfellene var det en kjempevanskelig beslutning å ta, og først når jeg så på prognoser og mulighetene for at hundene skulle bli friske igjen, kunne jeg ta avgjørelsen om at det nok ville være best for dem å slippe.

Når det gjelder topicen, så står det ikke på penger, men heller på om hunden vil kunne leve et tilnærmet normalt liv etter en operasjon/behandling, om den vil få varige mèn, om det vil redusere hundens livskvalitet, og så videre.

EDIT: hundene er jo forsikret, begge to, så som regel vil jo mye bli dekket.

Link to comment
Share on other sites

Hadde gjort mye for hunden. Men desverre spiller penger en stor rolle her. 10-20 000 kr går an, men over det blir for mye.. Altså det er litt vanskelig å sitte å anta hvordan ting blir og hva jeg tenker, når man ikke har vært i den situsjonen før.. Hadde nok prøvd å lånt penger og sånn, og somsagt tidligere kommer det helt an på om hunden blir frisk igjen eller ikke. Hundens velvære er viktigst, og jeg vil ikke at hunden skal plages med smerter i hverdagen.

Så jeg gjør mye for hunden, men ikke ALT.

Link to comment
Share on other sites

Molly sa det - kort og greit.

Slik er min prioritering også, og jeg har vært gjennom noen hunder - og brukt noen kroner på enkelte, selv med god forsikring så blir det penger av det.

Derimot er jeg helt uenig i Boubou som vil "redde verden" med disse pengene som jeg er villig til å bruke på min hund, men langt fra på noe annet. Jeg betaler nærmest maks skatt og bidrar med atskillig bare gjennom det, og jeg gir også det jeg synes passer til visse gode formål fast, men hundene mine betyr mye for meg - så mye at jeg bruker de pengene jeg har råd til på dem, og ikke på å være noen edel idealist ut fra "avliv hunden og gi de 30.000 jeg sparer på det til et fattig barn i Afrika".

Det er flott at veterinærvitenskapen også er kommet mye lenger. Skal man stoppe opp, bare fordi det koster? Nettopp fordi man utvikler nye teknikker som i første omgang vil være enormt kostbare, kan man på sikt kanskje få andre behandlingsmetoder utviklet som er mer lavterskel og mer matnyttige for flere hunder/eiere.

Jeg reagerer også på at dette med at kostbar behandling nevnes i samme setning som langvarig lidelse. Nettopp endel kostbar eller "ny" behandling kan kanskje dempe lidelser eller gjøre behandling og rekonvalesens kortere. Og når det gjelder lidelser i seg selv, så er det igjen bare å lese Mollys innlegg om igjen.

Jeg har også hatt en unghund med problemer, som det kostet flesk å fikse, men som deretter fikk et fullverdig liv og som nøt det til fulle. Det hadde vært billigere og enklere å avlive og bare kjøpe ny hund - men for meg var det ikke noe reelt valg da. Og jeg klarte å skaffe penger. Det er blant fordelene med å skaffe seg en valp med helsegodkjente foreldre. Men man kan forsikre mange hunder, og jeg synes man bør ha det i tankene når man skaffer seg en eldre eller syk hund også - har man ikke noen kroner til overs i sykdomstilfeller, så kanskje den ideelt sett komme til noen som har det, mens en selv skaffer seg en hund som kan forsikres?

Husker en bekjent som jobbet på dyreklinikk, og ble helt kvalm av en eier som hulket og gråt over "sin elskede hund" som hadde brukket beinet - et enkelt brudd - men som ikke "kunne betale", og som heller ikke hadde anledning til å passe litt ekstra på den i de få ukene tilhelingen tross alt tok (bære 20 kilo hund opp og ned trappen, nei det gikk ikke). Slik kan det også gjøres, denne eieren kom tilbake med ny valp et par uker senere for å vaksinere.

Link to comment
Share on other sites

Jeg er enig med Molly jeg.

Dersom jeg har en relativt ung og sprek hund, som har stor sjanse for å komme ordentlig til hektene etter skade/sykdom, så gjør jeg alt for å redde hunden. Om hunden derimot hadde vært gammel eller hadde hatt liten sjanse for å bli frisk, hadde jeg heller latt den slippe. Jeg vil gjøre mye for at mine hunder skal ha det godt, men jeg vil ikke holde dem i live på mine premisser.

Link to comment
Share on other sites

Derimot er jeg helt uenig i Boubou som vil "redde verden" med disse pengene som jeg er villig til å bruke på min hund, men langt fra på noe annet. Jeg betaler nærmest maks skatt og bidrar med atskillig bare gjennom det, og jeg gir også det jeg synes passer til visse gode formål fast, men hundene mine betyr mye for meg - så mye at jeg bruker de pengene jeg har råd til på dem, og ikke på å være noen edel idealist ut fra "avliv hunden og gi de 30.000 jeg sparer på det til et fattig barn i Afrika".

Jeg sa jo faktisk at pengene skjelden eller aldri vil bli brukt til det - men tanken om hva disse pengene KAN gjøre bør være der? Altså, noen mennesker har VESKER som koster mer enn det vil koste å redde den sykeste hund, (og de burde kanskje tenke ennå mer :) ) Det jeg reagerer litt på er at all pengebruk på "meg og mine" liksom er greit, og ikke bare greit men roses opp i skyene.

Jeg reagerer også på at dette med at kostbar behandling nevnes i samme setning som langvarig lidelse. Nettopp endel kostbar eller "ny" behandling kan kanskje dempe lidelser eller gjøre behandling og rekonvalesens kortere. Og når det gjelder lidelser i seg selv, så er det igjen bare å lese Mollys innlegg om igjen.

Naturligvis betyr prognose og alder mye. Naturligvis. Men ikke alt. I mitt eksempel (som er reelt men ikke gjaldt min hund) levde en allerede godt voksen hund 6 måneder, med betydelig nedsatt livskvalitet, etter et stort og meget kostbart inngrep. For meg blir det HELT feil, og det er viktig å være bevisst når man dar valget. Og for meg (har jo økonimiutdanning, så er vel blitt hjernevasket) er det faktisk greit å spørre seg selv om hunden "er verdt" x antall kroner.

Jeg synes du har flere bra poenger, men, når det gjelder unyansert pengebruk for å "redde" en hund - da synes jeg det blir galt.

Og igjen, hver har sin terskel, sånn må det vel bare være.

Link to comment
Share on other sites

Hm. Vanskelig å svare på når man ikke er i situasjonen syns jeg.. Hadde gjort veldig mye for hunden, men ikke ALT. Dvs hvis jeg måtte tatt opp et lån for å dekke veterinærutgifter for å forlenge hundens liv med et par år for eksempel? Nei, da måtte jeg nok bakket ut. Men det kommer nok an på hva og hvorfor..

Link to comment
Share on other sites

Det heter rekonvalesens :rolleyes: vanskelig skal det være :D

Thank you! :) Jeg så det ble litt feil ja, men jo flere ganger jeg leste det/sa det, jo mer feil ble det, så jeg klarte ikke å komme meg på rett spor... :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg kan ikke måle det i penger og si at jeg bruker 10 000 , 17 500 eller 35 250 liksom.

Det jeg vet er at jeg hadde gjort alt jeg kunne,om jeg visste at det ikke var plagsomt og ble anbefalt at hunden feks fikk slippe.

De fleste går så langt de kan.Det vil tilslutt begrense seg selv,med mindre man er millionær,eller bestevenn med en.

Ingen ønsker og gi opp noe som de er glad i uansett!

Link to comment
Share on other sites

Jeg kan ikke måle det i penger og si at jeg bruker 10 000 , 17 500 eller 35 250 liksom.

Det jeg vet er at jeg hadde gjort alt jeg kunne,om jeg visste at det ikke var plagsomt og ble anbefalt at hunden feks fikk slippe.

De fleste går så langt de kan.Det vil tilslutt begrense seg selv,med mindre man er millionær,eller bestevenn med en.

Ingen ønsker og gi opp noe som de er glad i uansett!

Helt enig!

Jeg hadde solgt skjorta mi om det hadde vært nødvendig for å hjelpe hundene mine, HVIS behandling hadde vært til det beste for dem.

Det er noen som lett kvitter seg med en hund fordi det blir dyrt og for strevsomt i rekonvalesenstida (ble det riktig, tro.?).

Men det er også de som strekker det unødvendig langt når dyr (særlig gamle) blir syke.

Det er et privilegium som dyr har, at de kan få lov å slippe når de blir for syke og har dårlige framtidsutsikter.

Heldigvis er mine hunder godt forsikra om det skulle skje noe. Det blir bare opp til meg (og veterinæene) å finne ut når nok er nok og når videre behandling bør stoppes.

Det med å gi penger til fattige er alltid en god tanke, men bør kanskje heller gis månedlig istedet for å plutselig tenke på det når hunden blir syk og trenger behandling.

Link to comment
Share on other sites

Må bare spørre.

vis eks. Hunden din har blitt alvolig syk, og den trenger en oprasjon som koster 250.000spenn.

Hunden har en veldig god sjanse da. Har dere ofret det?

Det hadde jeg ikke hatt råd til å ofre. Punktum. Jeg hadde aldri fått et så stort lån, og har ikke noe av verdi å selge.

Link to comment
Share on other sites

Jeg dreit meg ut med at jeg mistet en hund jeg lånte utrolig mye penger på å få iorden,men han viste senskader som gjorde at han måtte avlives rett over 8 mndr etterpå,om jeg husker rett..Men jeg syns uansett det var verdt det,selv om det var 3 dyrlegebesøk i uka i 3 mndr,fikk med alt mulig bandasjer og styr hjem for å fixe dette selv etterhvert som jeg hadde vært med maaange ganger og sett hva som ble gjort.Det tok lang tid før såret grodde,og det måtte klippes å skjæres mer å mer død hud av ham.Var helt sykt!

(Ble overkjørt og lå under bilen i klem og fikk brannskader som gjorde at all huden på ryggen råtnet av!)

Det var uansett ingen av oss som kunne vite at han skulle få senskader,for han viste ikke tegn til problemer annet en første minuttene etter han kom ut fra under bilen.Men hoppet senere rundt som vanlig,og det tok 2-3 dager før han begynte å råtne i huden.Veterinæren hadde ikke sett tegn til det da vi var der,det oppsto etterpå..Merkelig...

Begynte senere å slepe beina etter seg helt plutselig..som om noen plutselig stakk ham med ei nål i ryggen som fikk beina til å svikte bak,og hunden til å senke ryggen i et knips!

Men sånt skjer..

Jeg må innrømme at jeg er mer obs på sånt nå,og krever alltid direkte svar fra dyrlegen.Føler at alle dyrleger snakker svada når det kommer til avgjørelser ...

Link to comment
Share on other sites

Archived

This topic is now archived and is closed to further replies.

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.



  • Nye innlegg

    • Ede blir så ivrig hver gang muttern tar frem et måltid etter en pause, han trenger påminnes at matbitene kommer når han sitter pent og rolig, behersker seg, ser på muttern og venter på markør. Husker det heldigvis resten av økten, men trenger påminnes igjen etter en lengre pause.  Han har begynt knekke koden på leave it i stå og fri ved foten også. Den satt mye lenger inne enn i sitt. Mye. To hele dager med øvelser til hvert av fire måltider, for å være helt presis. Somehow var sitt og stå to fullstendig ulike situasjoner fra Ede sin synsvinkel, på tross av den stadige vekslingen mellom bare de to. Ligg har vi satt på vent inntil videre fordi slikkingen på lukkede never i stå har vært så manisk og intens, det måtte fikses først, før noe annet.  Økten med kveldsmaten endte nå med nydelige strekker og snu, kontinuerlig uten avbrudd i pen, tett og rett fri ved foten uten lure i hånden og muttern er super happy av utsiktene til å kanskje snart få healet huden på hendene, som er slikket så sår og tørr at den kjennes ut som sandpapir og gjør vondt og skriker etter Barrier Repair Cream fra Dermalogica for å fikse skadene fra den våte tungen til ivrig matglad valp som har forsøkt slikke seg gjennom dem. Ubeskrivelig god følelse at han begynner forstå hvordan han får tak i innholdet. Tør ikke legge på krav om kontakt i stå ennå, selv om den er persistent i sitt nå. Priser meg bare lykkelig av at han evner se på både neve og åpen hånd med mat uten å prøve ta den med makt. Ede synes det går fremover med treningen av muttern han også, men hun er litt tett i pappen iblant. Skjønneste lille søtnosen satte opp det søteste kosemose ansiktet med "I wow you so much!" ører og dumme muttern trodde den blikkontakten handlet om kjærlighet og vennskap. Ede stirret og stirret inn i de dumme øynene til muttern som trodde han var glad for kos og reciprocal luv, før tålmodigheten hans sprakk, nesen og leppene krøllet seg i irritasjon og han måtte servere et skikkelig korreksjonsbjeff til dumme muttern som ikke husket kommandoen for å gi godbiter. Ikke hørte hun etter heller, bare reiste seg og gikk uten å servere. Makan!  Så skapte hun seg enda mer. Begynte prøve seg og teste ham. Godbitdispenseren ville ikke virke igjen uten at han snuste på noen bokser. Ikke nok med det, det måtte snuses på riktig boks, og hva var i den? Samme godbiten som ble servert for å snuse på den. Idioti! Kunne vel bare ha servert den uten alt det fjaset. Ufattelig frustrerende med sånn problematferd på disse menneskene. Hun skulle nemlig være trent til å kunne flere kommandoer for å gi godbiter nå, men tester grenser. Vi får se hvor lenge dette papprøret med tomme tomatpurebokser utenpå aluminiumsfolie skåler får leve før hun skjønner at en herremann hvis navn betyr vokter av rikdom (ifølge internettet) fortjener noe mer staselig enn dette pinlige grunnskole formingsprosjektet her.  Men muttern prøver da, det skal hun ha. Hun blir antagelig en veloppdragen matmor med tiden 🐾
    • Da har vi endelig vært på første bytur. Ga opp å vente på den sekken en selger på Finn ikke engang har orket sende avgårde en uke etter handel. Vi har ikke tid til å vente, ukene flyr, så vi lagde oss i nøden en bæreslynge av et gammelt fleecepledd, og den ble faktisk god å bære i, og tydelig også god å sitte i. Anbefales. Første busstur var no stress utover min forfjamselse over hvor tidlig den kom. Trodde vi hadde MYE bedre tid. Bar Ede ombord i bussen fordi første gangen og bratte trappetrinn. Han var litt nysgjerrig, mest nonchalant. Litt kos. Litt utforskende. Ingen tegn til discomfort. Så omgivelsene skifte gjennom vinduet. Spisset oppmerksomheten litt mot noe som beveget seg gjennom en park mens vi ventet på grønt lys, ellers uinteressert. Nonchalant. ..men han ble varm. Hadde plukket ham opp fra gulvet og satt ham i slynga i god tid før avstigning, for å slippe stress og kav. Han var helt rolig og bedagelig til det ble varmt. Første gang jeg har sett ham pese, og første gang han ikke har kunnet regulere temperaturen ved å legge seg på kaldt gulv. Det stresset meg mer enn ham. To holdeplasser igjen og jeg fryktet jeg hadde ødelagt hans forhold til buss og bæring og livet og universet og alt.  Temperaturen var heldigvis ok igjen tvert vi var ute av bussen. Det fristet lite å sette en valp ned på bakken akkurat der på holdeplassen. Så på klokka ifht om jeg skulle beholde ham i slynga og haste avgårde eller sette ham ned et sted og ta turen i hans tempo. Tallene på displayet var bare feil. Bussen kom uventet tidlig til holdeplassen fordi det var den forrige bussen som var litt forsinket. Nå stod vi i sentrum 45 minutter før vi skulle være der. 45 minutter ekstra er lenge. Valgte bære Ede til et renere og roligere sted for avstigning, ved Stiftsgården, hvor fortauet fra visuelt inntrykk å dømme blir vasket med jevne mellomrom, fordi kanskje kommer kongen igjen. Det er hans sted og han har jo vært der før, en gang på 90-tallet, tror jeg. Kongens eiendom er noe annet enn bussholdeplassen til røkla, som tydeligvis ikke er verdt å bruke skattepengene til på holde bakken ren for. Med temperaturen regulert ned igjen ville ikke lille Ede lenger ut av slynga. Han ble bare sittende i den på bakken, naturlig nok, da han var trøtt og avslappet og hadde glemt det halvminuttet han var for varm oppi der. Så ingen grunn til å presse ham ut fra et komfortabelt hvilested for å gi ham opplevelsen av at det var kjipt å bli drasset med rundt i byen når han heller ville slappe av og kose, så han fikk bli sittende oppi slynga og ta inn det nye miljøet mens vi spaserte til Torget. Første lykketreff for miljøtrening var en grafittifjerner i full sving med høytrykkspyler. Det var lyd og synsinntrykk og litt vanndråper i luften og no stress. Nonchalant. Vi så på folk bevege seg i ulike retninger over den store, åpne plassen, og fikk straks nytt lykketreff med to stk som kom bærende på skiutstyr i fargerike bager, virkelig rare silhuetter, og vi fikk passert dem på mindre enn fem meters avstand, nær en fargerik pølsebod som luktet deilig. Lydene fra en gatemusikant med trekkspill bak pølseboden synes ikke Ede noe særlig om, han var ukomfortabel med de lydene, så vi fortsatte bortover gaten og fikk øye på mer gull: En samling rus(mis)brukere utenfor Vår Frue Kirke. Stoppet og snakket med de, fikk oppmerksomhet og kos og matbiter. Ede våknet til liv, ville ut av slynga og ned på bakken, hvor han koste seg med å ta inn omgivelsene og de nye menneskene. Til min skuffelse var ingen av dem synlig rusa. Håper på å få møte noen tydelig ruspåvirkede (og trivelige) nå i pregningsperioden, så vi slipper få første møte med stressa speedfreaks eller innpåslitne kjevegnikkere med øyne så store som tinntallerkener høye på MDMA i en såkalt fryktfase av utviklingen, men vi får vel en ny sjanse på lørdag kveld når vi skal gomle kjøttboller mens vi ser på og antakelig blir hilst på av (blide og glade) fulle folk på tur fra vorspiel til utesteder. Drar hjem igjen før de blir overstadige og potensielt begynner krangle med hverandre. Det handler om GODE opplevelser. Treffer vi noen vi stoler på mens vi har nok kjøttbolle igjen, så tar muttern også en kjapp øl på en uteservering for å bli brisen. Her tar vi nemlig sosialisering alvorlig. Det er viktig for en valp å bli eksponert for fulle folk innen pregningsvinduet, dersom den skal måtte tåle det siden. De fleste har jo festlig besøk iblant, så Maskot er sitt ansvar bevisst og forbedrer Ede på det🍻 Regner med det blir en god opplevelse, for Ede liker barnslige tullemuttern bedre enn seriøs voksenmuttern.  ... En bitteliten miniatyrhund tilhørende en av de som hadde noen business med å være på plassen begynte skjelle frenetisk på oss, så vi beveget oss litt bort fra området. Gatemusikanten på skrå over gata begynte da å spille Kalinka, og lyden av trekkspill ble plutselig meget bedre. Vi beveget oss bort til ham, løp litt heelwork posisjoner, litt slalom og litt glade hopp og sprett med logring og glede og så var trekkspillyder kewlt istedenfor litt ekkelt. Det som ble ekkelt var å bruke musikken gratis, så Vippset ham pliktskyldigst en femtilapp som thank you for the music før jeg så at glad valp tydeligvis var bra business for ham også. Fra å ha blitt passert av alle var det flere som nå smilende stoppet opp for å se på Ede og kommentere hvor søt han var, og så vippset de også musikanten i samme slengen. Kanskje vi kan bli partners in crime. Live musikk til å trene heelwork i distraherende miljø er ikke å forakte. Mulig påvirket av de såkalte rusmisbrukerne utenfor kirken - fordi vi har kultur for å sette merkelapper og sortere fremmede mennesker i kategorier, sant - så lokket muttern Ede med seg for å kjøpe kaffe. Ideen om og de sensoriske minnene av en caramel frappuccino er antakelig av samme sorten som driver kokainsniffere fra helg til helg. Gikk fortvilet forbi flere kaffebarer uten å finne noen med luke mot gata, og lille Ede måtte bare være med på jakten. Heldigvis for han, som ikke drikker kaffe, så fikk vi møte en blid dame i elektrisk rullestol og det dro muttern ut av rusmisbruker modus, glemte hele frappuccinoen.  Kirkens Bymisjon hadde nå fått på en bålpanne på foran kirken, så vi beveget oss tilbake dit for å se og høre bål og lukte røyken av både tobakk og bjørk. Vi pratet med et par mørkebrune som smilte khatsmil og var trivelige. Hele tiden refilling the snack tray i passende intervaller og ved riktige anledninger.  Å få så hyggelige første møter med både mørkebrune og handikappede var en stor lettelse for meg, for det var sykt pinlig å ha en mangelfullt sosialisert hund hvis første møte med brun hud var å bli urettmessig skreket til i hysterisk panikk, på en meters avstand i en trang gang. Han meldte seg straks inn i høyreekstreme miljøer og la ingen skjul på sine holdninger. Kjeftet alle mørkhudede og synlig handikappede huden full: "Kom dere til ******* bort herfra! Dra hjem! Creepy freaks! Feilvarer! Gå bort og forbli borte! DØ!" ..fra han så dem til de var ute av syne igjen. Virkelig pinlig. Håper derfor Ede får flere hyggelige møter NÅ og gjerne også får møte noen med CP og Downs før pregningsvinduet lukker seg.  For å presisere, btw, alle vi har hilst på har vi ikke vært i nærkontakt med. Kun en håndfull som faktisk har berørt, på en god måte, resten har vi hilst på og vekslet ord med på litt avstand. Virker som vi er et mer opplyst samfunn nå enn for noen tiår siden. Folk flest vet nå antakelig at hunder fortjener personal space og at valper ikke bør tilvennes å forvente overfalls fysisk kontakt med tilfeldige fremmede på gata. Fremskritt.  Ede begynte vise tegn til å ville hvile, så han fikk komme opp i slynga igjen og ble bært gjennom en rolig bakgate og en rolig park til en benk, hvor en dame som selv har hatt riesen kom bort og slo av en prat mens Ede lå på fanget og slappet av. Bare 10 minutter ro der fordi det virkelige livet er ikke ideelt som i teorien - hvor han sikkert burde få sove et par timer akkurat der og da - men så var det dags for å møte storebror som tok oppdraget med å handle kaffe til muttern i langfri. Ede ble bært i slynga ned en ganske travel bygate, hvor vi møtte storebror og passerte arbeidsfolk i signalklær, som bar på store gjenstander. Ingen nysgjerrige reaksjoner på noe, han synes ikke noe av det virket merkelig. Satt bare avslappet i slynga hele veien ned gata og i mange minutter utenfor travle butikken hvor vi så på folk passere. Super nonchalant og bedagelig. Ikke spaced ut av stress, bare kewl med det hele. Viste seg at det ikke er bra å sende barn for å handle dop. Det ble feil type kaffe til min maskin, og kaffe må jeg jo ha. Som en typisk anonym kaffeliker er jeg en mester på å kamuflere misbruk, her ved å forklare det som vi fikk anledning til enda mer sosialisering og miljøtrening da Ede og storebror ble forlatt alene på en benk sammen i Midtbyen. Sukrer det med at de fikk pledd og kjøttboller, mens muttern LØP rundt hjørnet og ble borte i flere minutter for å bytte kaffen til en variant hun hadde brukerutstyr til å få ruset seg gira på. Da jeg kom tilbake var Ede opptatt med å vise storebror hvor flink han er til å sitte for kjøttboller. Barn av rusmisbrukere finner ofte trøst i og utvikler nære bånd til søsken. Bare gode opplevelser.  ..men SÅ, på tur tilbake til bussen, etter at storebror gikk tilbake til norsktimen for å unngå bli som muttern, så møtte vi på en dieseldrevet lift med med noe ekstra bråk på. Den tok nesten hele fortauet, kun en smal stripe å passere den på. Den der hadde han en sunn skepsis mot. Luktet vondt og bråkte fælt. Måtte lokke ham med kjøttbolle for å få ham med på å passere en decimeter fra den der. Absolutt ikke vanskelig å be, men skeptisk, ukomfortabel, og tydelig lettet da det hinderet med de lydene og den eksosen var forsert og han kunne innkassere kjøttbolle for jobben.  Da det mindre enn 60 meter lenger frem i gata dukket opp et liknende hinder, denne gangen arbeidsfolk med betongsag og støvsky valgte jeg løfte ham opp i selen igjen og gikk rundt på utsiden av de parkerte bilene, simpelthen for å rekke bussen. Den frappuccinoen jeg ikke kjøpte tidligere hadde jeg lyst på nå. Sikkert også greit å i samme slengen glatte over min higen etter en frappuccino med at det er greit å lære valpen at vi ikke trenger oppsøke absolutt alt vi synes virker kjipt. Han tok den forrige så pent, så en sky av betongstøv og støyen fra betongsag virket unødvendig å passere gjennom.  Vel inne på bussen sovnet han på fanget innen to holdeplasser og var glad og fornøyd da han gjenkjente området vi gikk av på som veien mellom treningssenteret og hjemme.  Nå sover han selvsagt som en stein og muttern er fornøyd med en vellykket kaffejakt, sosialisering og miljøtrening.  Eneste bildet fra i dag ble tatt på bussen hjem, fordi jeg har bare to hender og en bevissthet å være oppmerksom med. Ikke verdensmester i multitasking, så bilder av valp prioriteres ikke mens han er i denne fasen.  Å pusse sko før bytur var forøvrig waste of time. Det ser ut som vi har vært i marka, men vi var altså i Trondheim sentrum. Lange perioder med rødgrønt bystyre har satt sitt preg på byen ^^
    • Jeg tror vi er on the same page om hva du mener med avknapp i hvilke settinger. Støtter forøvrig også det generelle utbruddet om hvordan mange ikke aktiviserer nok til å kunne få til en god avknapp der hensiktsmessig. Selv hadde jeg tidligere for mye hund ifht tid tilgjengelig til trening og aktivisering og endte med å la ham trekke på tur fordi han vibrerte bortover gata av uforløst energi når jeg krevde at han gikk pent og pyntelig. Han hadde BEHOV for å få ta seg ut mer mer enn tiden min strakk til i den livssituasjonen, så å la ham trekke i en god sele istedenfor å gå pent, det var et valg for hans velvære.  Berett gjerne om ting som funker
    • Apport var dessverre ikke noe stas i dag. Åpnet lunsj med å introdusere den, hvorpå han umiddelbart grep den beint og rett og godt til min begeistring og BRAAA!! Derfra mistet den all verdi av nyhetens interesse fordi han ble helt i taket gira av den reaksjonen og maten og det eneste fornuftige å trene der og da var leave it, så hele måltidet gikk til den øvelsen alene. Må begynne jobbe med å trekke tiden fra forsterkning til belønning for å ha en sjanse til å klare noe uten mat i hendene eller på benken. Tror han er klar for det. Tok mange sekunder fra forsterkning til belønning ved en anledning i dag, og han holdt fokus på at han var forespeilet en utbetaling mye lenger enn jeg trodde han ville.  Føler jeg har klebbet ting til ved å begynne lokke. Ikke komfortabel med metoden, fordi jeg ikke har brukt den før. Har kun mangelfull teori om hvordan progresjonen bør gå. Jeg vet ikke hvordan resultatet blir til, for jeg har jo ikke gjort det før. Ikke sett prosessen. Jeg kan det ikke. Er ikke god på det. Bare knoter og prøver meg frem - og feiler. Lærer, selvsagt. Beste måten å lære på er ved å feile, men trenger jeg lære ny metode når jeg kan noe som fungerer og tar oss fortere og lettere til et penere resultat?  Synes shaping/"klikkertrening" (med klikker eller smatt) er mye lettere fordi det er hva jeg var vant med. Mener å huske jeg hadde raskere og bedre resultater. Bedre flyt, bedre kroppspråk, mindre knoting med tulleprat. Mer mestringsfølelse, mer selvsikker, mer klar og tydelig så hunden ikke ble forvirret. Er virkelig klønete med verbal forsterker. Bruker mange ulike ord uten å tenke meg om. Utbryter bl.a. "Så FLINK!" i ett sett og ødelegger dermed fri ved foten vår som er link! Veldig frustrerende hvordan ord bare ramler ut på autopilot fra en apemor som til et apebarn. Tror veien til mestring med lokking og verbal forsterker, fra min side, den er for lang, trekker motet mitt ned, forvirrer hunden og lager problemer, så jeg bør antakelig bare gå tilbake til klikkertrening (med et sånt hesteberte klikk i kinnet for fellestreningers del) istedenfor å la apemor få åpne munnen og derfra bable til Ede som om han er en menneskebaby. Trenger - for eget fokus - et klarere skille mellom den pludringen og det småpratet han ser ut til å like og lytter til når vi bare henger sammen mellom måltider/økter, og faktisk trening på helt konkrete øvelser med et klart mål.  ... Leave it løsnet forøvrig veldig da valget stod mellom tørrfor og råfor. Fra å noenlunde mestre halvhjertet og ufokusert med glipper og setbacks på bare tørrfor til FULL kontroll når det stod om råfor i den andre hånden.  "Så flink gutt!" ( 🤦🏼‍♀️) Det ansiktsuttrykket og den kroppsholdningen hans da han behersket seg med den siste halve kjøttbollen helt opp i ansiktet var viralt materiale. En blanding av stolt, zen og smertefull, beinhard selvdisiplin. Han så nesten voksen ut et øyeblikk. Like a sir. Ikke like vanskelig å beherske seg over tørrforet, som er hva jeg fikk fanget for å ha noe å legge ved, etter å ha glemt ta opp kamera på tur, som jeg tenkte vi skulle ha bilde fra. Han har ihvertfall forstått greia i sitt og dekk foran meg med maten i hendene og ingen andre distraksjoner nå. Baby steps 🐾
    • Guest
      Spesielt svar, med en rekke ubegrunnende antagelser som ikke er relevante i vår sammenheng. Spørsmålene ble stilt på et tidspunkt hvor vi bl.a. hadde fokus på ro-trening og innkalling. Labradorer brukes til mange type arbeidsoppgaver. I noen settinger er det å kunne finne roen og kunne slappe av i ulike miljøer viktig. Foreslår at når du kommer over hundeeiere som holder hund i bur hele dagen, eller Facebook-innlegg som plager deg - så tar du det opp direkte med dem det gjelder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...