alt for hunden ?

[ipadda]

Ja, hvor villig er du til å gå for hunden din ?

Hvor mye penger er du villig til å bruke hvis den blir skadet o.l ?

[MarieR]

Pr. dags dato er jeg villig til å gå langt for Ask. Hvertfall om det gjelder for veterinærutgifter o.l. Han betyr såpass mye for meg at det skal mye til før jeg "svikter" han.

[PhoNuLi]

Jeg ville gått så langt som mulig, hvis jeg kunne redde Phoebe Hun betyr så ubeskrivelig mye for meg, at det skal mye til før jeg hadde gitt opp å redde henne!

[Lilleulv]

Ja, hvor villig er du til å gå for hunden din ?

Hvor mye penger er du villig til å bruke hvis den blir skadet o.l ?

Ekstremt langt! Og dersom de ikke kunne redde henne i Norge, hadde jeg sikkert reist til utlandet for å finne noen som kunne. Koste hva det koste ville.

[Einstein&Charlie]

Jeg er parat til at gå rigtigt lang for mine hunde, men har altid sagt til mig selv, jeg også skal være realistisk, og se på hvor meget min hund kommer til at lide for min skyld, og hvordan dens videre livskvalitet kommer til at blive, før jeg tager beslutninger.

[molly]

For meg så handler det ikke om penger (kanskje litt "snobbete" å si, men...) men om livskvalitet og utsikter...

Om hunden min hadde hatt store utsikter til å bli frisk, og rekonvalensen overkommelig (tidsmessig) hadde ikke prislappen spilt noen rolle. Om sjansene er små, han mest sannslynlig måtte leve med dårligere livskvalitet, lang rekonvalens (heter det det?) osv, tror jeg at jeg ville latt han få slippe...

[Lilleulv]

Jeg er parat til at gå rigtigt lang for mine hunde, men har altid sagt til mig selv, jeg også skal være realistisk, og se på hvor meget min hund kommer til at lide for min skyld, og hvordan dens videre livskvalitet kommer til at blive, før jeg tager beslutninger.

Det som er greia, er at man kjenner sin egen hund så utrolig godt og man ser på hunden om hunden har lyst til å kjempe videre eller om den har lyst til å slippe. Derfor mener jeg at man skal være utrooolig forsiktig med å uttale seg om andres hunder på dette området. Jeg hadde garantert sett på nemi dersom hun ville fighte, eller om hun ville slippe, og fattet mine beslutninger deretter.

Min første golden retriever tok vi da hun var 14 år. Da hadde vi i 1 år hørt kommentarer fra andre om at vi burde la henne slippe osv. Det synes jeg var forferdelig fælt. ja, jeg visste hun ikke hadde all verden av tid, men så lenge hun viste sine tegn på livsglede så fikk hun også leve. Den dagen hun mistet livsgleden og fighterviljen sin så var det rett til dyrlegen. men da visste vi at nå var det rett tidspunkt.

sånn sett så stoler jeg veldig på at jeg kan ta de rette avgjørelsene på mine hunder i sånne problemstillinger!

[Boubou]

Jeg er parat til at gå rigtigt lang for mine hunde, men har altid sagt til mig selv, jeg også skal være realistisk, og se på hvor meget min hund kommer til at lide for min skyld, og hvordan dens videre livskvalitet kommer til at blive, før jeg tager beslutninger.

Viktig poeng!

Jeg er nok en liten surpomp i forhold til dere andre... Jeg mener legevitenskapen i dag har gått ALTFOR langt når det gjelder å bruke ressurser på å "REDDE LIV". Hva slags liv vi snakker om og om ikke disse ressursene kunne vært brukt bedre (bedre livskvalitet for noen andre, kanskje?) er for meg viktige spørsmål. Og å bruke mange hundre tusener av kroner for å la en hund leve f. eks 1/2 år ekstra, når disse pengene kunne vært brukt til f.eks å gi mat, klær og skolegang til barn som ikke har noe... vel, DET synes jeg blir uetisk. Det at pengene nok IKKE ville bli brukt til noe slikt dersom ikke hunden hadde trengt dem -eller dersom hundeeieren hadde bestemt seg for å ikke bruke en slik sum på å "redde" hunden... er jo et poeng, men likevel synes jeg at det blir feil. Kanskje NETTOPP fordi få av oss noen gang tenker på å ofre noe særlig for andre vi ikke kjenner.

Når det gjelder å ofre tid, venner, andre aktiviteter fordi hunden trenger meg, da er jeg helt med, det er jo derfor jeg HAR hund. Når det gjelder pengebruk, hunden skal ha det den trenger for å leve et optimalt hundeliv (Skikkelig MAT, STELL, TRENING, TID MED MEG og KJÆRLIGHET. Hvis den blir syk skal den ha pleie, men har den en alvorlig og kostbar sykdom og nedsatt livskvalitet vil jeg gråte mine modige tårer og bite tennene sammen og si at da er nok nok.

Håper VIRKELIG aldri jeg kommer i en slik situasjon - og håper IKKE jeg er så svak at jeg ombestemmer meg av "EGOISTISKE" grunner hvis det likevel skulle skje. Jeg vil ikke dømme noen men slik ser jeg det.

Det var det med å tenke med hodet og føle med hjertet, da. Omvendt blir det mye rør.

[Boubou]

, lang rekonvalens (heter det det?) osv, tror jeg at jeg ville latt han få slippe...

Det heter rekonvalesens vanskelig skal det være

[LeneG]

Vet ikke helt hvor mye jeg er villig til å gjøre.

Hadde Bessie plutselig trengt en operasjon til 30 000 kr nå så hadde det nok blitt en sprøyte isteden.

Jeg er glad i hunden min men har ingen intensjoner om å la barna leve på brød og vann, droppe klær, fritidsaktiviteter, ferier o.l fordi hunden på død og liv må reddes.

Nå blir jeg vel halshugd men sånn er det bare.

[Aya]

For meg så handler det ikke om penger (kanskje litt "snobbete" å si, men...) men om livskvalitet og utsikter...

Om hunden min hadde hatt store utsikter til å bli frisk, og rekonvalensen overkommelig (tidsmessig) hadde ikke prislappen spilt noen rolle. Om sjansene er små, han mest sannslynlig måtte leve med dårligere livskvalitet, lang rekonvalens (heter det det?) osv, tror jeg at jeg ville latt han få slippe...

Helt enig!

Det som er greia, er at man kjenner sin egen hund så utrolig godt og man ser på hunden om hunden har lyst til å kjempe videre eller om den har lyst til å slippe. Derfor mener jeg at man skal være utrooolig forsiktig med å uttale seg om andres hunder på dette området. Jeg hadde garantert sett på nemi dersom hun ville fighte, eller om hun ville slippe, og fattet mine beslutninger deretter.

Uff, jeg synes dette er kjempevanskelig jeg? Overlevelsesinstinktet er jo det sterkeste instinktet man har, både dyr og mennesker, og jeg synes det er så godt som umulig å se "når hunden ikke vil kjempe mer". Har avlivd to unge hunder, i begge tilfellene var det en kjempevanskelig beslutning å ta, og først når jeg så på prognoser og mulighetene for at hundene skulle bli friske igjen, kunne jeg ta avgjørelsen om at det nok ville være best for dem å slippe.

Når det gjelder topicen, så står det ikke på penger, men heller på om hunden vil kunne leve et tilnærmet normalt liv etter en operasjon/behandling, om den vil få varige mèn, om det vil redusere hundens livskvalitet, og så videre.

EDIT: hundene er jo forsikret, begge to, så som regel vil jo mye bli dekket.

[Djervekvinnen]

Hadde gjort mye for hunden. Men desverre spiller penger en stor rolle her. 10-20 000 kr går an, men over det blir for mye.. Altså det er litt vanskelig å sitte å anta hvordan ting blir og hva jeg tenker, når man ikke har vært i den situsjonen før.. Hadde nok prøvd å lånt penger og sånn, og somsagt tidligere kommer det helt an på om hunden blir frisk igjen eller ikke. Hundens velvære er viktigst, og jeg vil ikke at hunden skal plages med smerter i hverdagen.

Så jeg gjør mye for hunden, men ikke ALT.

[akela]

Molly sa det - kort og greit.

Slik er min prioritering også, og jeg har vært gjennom noen hunder - og brukt noen kroner på enkelte, selv med god forsikring så blir det penger av det.

Derimot er jeg helt uenig i Boubou som vil "redde verden" med disse pengene som jeg er villig til å bruke på min hund, men langt fra på noe annet. Jeg betaler nærmest maks skatt og bidrar med atskillig bare gjennom det, og jeg gir også det jeg synes passer til visse gode formål fast, men hundene mine betyr mye for meg - så mye at jeg bruker de pengene jeg har råd til på dem, og ikke på å være noen edel idealist ut fra "avliv hunden og gi de 30.000 jeg sparer på det til et fattig barn i Afrika".

Det er flott at veterinærvitenskapen også er kommet mye lenger. Skal man stoppe opp, bare fordi det koster? Nettopp fordi man utvikler nye teknikker som i første omgang vil være enormt kostbare, kan man på sikt kanskje få andre behandlingsmetoder utviklet som er mer lavterskel og mer matnyttige for flere hunder/eiere.

Jeg reagerer også på at dette med at kostbar behandling nevnes i samme setning som langvarig lidelse. Nettopp endel kostbar eller "ny" behandling kan kanskje dempe lidelser eller gjøre behandling og rekonvalesens kortere. Og når det gjelder lidelser i seg selv, så er det igjen bare å lese Mollys innlegg om igjen.

Jeg har også hatt en unghund med problemer, som det kostet flesk å fikse, men som deretter fikk et fullverdig liv og som nøt det til fulle. Det hadde vært billigere og enklere å avlive og bare kjøpe ny hund - men for meg var det ikke noe reelt valg da. Og jeg klarte å skaffe penger. Det er blant fordelene med å skaffe seg en valp med helsegodkjente foreldre. Men man kan forsikre mange hunder, og jeg synes man bør ha det i tankene når man skaffer seg en eldre eller syk hund også - har man ikke noen kroner til overs i sykdomstilfeller, så kanskje den ideelt sett komme til noen som har det, mens en selv skaffer seg en hund som kan forsikres?

Husker en bekjent som jobbet på dyreklinikk, og ble helt kvalm av en eier som hulket og gråt over "sin elskede hund" som hadde brukket beinet - et enkelt brudd - men som ikke "kunne betale", og som heller ikke hadde anledning til å passe litt ekstra på den i de få ukene tilhelingen tross alt tok (bære 20 kilo hund opp og ned trappen, nei det gikk ikke). Slik kan det også gjøres, denne eieren kom tilbake med ny valp et par uker senere for å vaksinere.

[Lilleulv]

Jeg hadde sikkert satt grensa for penger ved 100 000 eller kanskje mer. jeg klarer ikke å tenke at jeg ikke ville betalt 30 000 for å redde jenta mi. jeg hadde heller solgt meg fra gård og grunn tror jeg

[Peers]

Jeg er enig med Molly jeg.

Dersom jeg har en relativt ung og sprek hund, som har stor sjanse for å komme ordentlig til hektene etter skade/sykdom, så gjør jeg alt for å redde hunden. Om hunden derimot hadde vært gammel eller hadde hatt liten sjanse for å bli frisk, hadde jeg heller latt den slippe. Jeg vil gjøre mye for at mine hunder skal ha det godt, men jeg vil ikke holde dem i live på mine premisser.

[Boubou]

Derimot er jeg helt uenig i Boubou som vil "redde verden" med disse pengene som jeg er villig til å bruke på min hund, men langt fra på noe annet. Jeg betaler nærmest maks skatt og bidrar med atskillig bare gjennom det, og jeg gir også det jeg synes passer til visse gode formål fast, men hundene mine betyr mye for meg - så mye at jeg bruker de pengene jeg har råd til på dem, og ikke på å være noen edel idealist ut fra "avliv hunden og gi de 30.000 jeg sparer på det til et fattig barn i Afrika".

Jeg sa jo faktisk at pengene skjelden eller aldri vil bli brukt til det - men tanken om hva disse pengene KAN gjøre bør være der? Altså, noen mennesker har VESKER som koster mer enn det vil koste å redde den sykeste hund, (og de burde kanskje tenke ennå mer ) Det jeg reagerer litt på er at all pengebruk på "meg og mine" liksom er greit, og ikke bare greit men roses opp i skyene.

Jeg reagerer også på at dette med at kostbar behandling nevnes i samme setning som langvarig lidelse. Nettopp endel kostbar eller "ny" behandling kan kanskje dempe lidelser eller gjøre behandling og rekonvalesens kortere. Og når det gjelder lidelser i seg selv, så er det igjen bare å lese Mollys innlegg om igjen.

Naturligvis betyr prognose og alder mye. Naturligvis. Men ikke alt. I mitt eksempel (som er reelt men ikke gjaldt min hund) levde en allerede godt voksen hund 6 måneder, med betydelig nedsatt livskvalitet, etter et stort og meget kostbart inngrep. For meg blir det HELT feil, og det er viktig å være bevisst når man dar valget. Og for meg (har jo økonimiutdanning, så er vel blitt hjernevasket) er det faktisk greit å spørre seg selv om hunden "er verdt" x antall kroner.

Jeg synes du har flere bra poenger, men, når det gjelder unyansert pengebruk for å "redde" en hund - da synes jeg det blir galt.

Og igjen, hver har sin terskel, sånn må det vel bare være.

[mara]

Hm. Vanskelig å svare på når man ikke er i situasjonen syns jeg.. Hadde gjort veldig mye for hunden, men ikke ALT. Dvs hvis jeg måtte tatt opp et lån for å dekke veterinærutgifter for å forlenge hundens liv med et par år for eksempel? Nei, da måtte jeg nok bakket ut. Men det kommer nok an på hva og hvorfor..

[Renate A]

Det Molly sier beskriver min holdning også

[molly]

Det heter rekonvalesens vanskelig skal det være

Thank you! Jeg så det ble litt feil ja, men jo flere ganger jeg leste det/sa det, jo mer feil ble det, så jeg klarte ikke å komme meg på rett spor...

[Inustaff]

Jeg kan ikke måle det i penger og si at jeg bruker 10 000 , 17 500 eller 35 250 liksom.

Det jeg vet er at jeg hadde gjort alt jeg kunne,om jeg visste at det ikke var plagsomt og ble anbefalt at hunden feks fikk slippe.

De fleste går så langt de kan.Det vil tilslutt begrense seg selv,med mindre man er millionær,eller bestevenn med en.

Ingen ønsker og gi opp noe som de er glad i uansett!

[Gullen]

Jeg kan ikke måle det i penger og si at jeg bruker 10 000 , 17 500 eller 35 250 liksom.

Det jeg vet er at jeg hadde gjort alt jeg kunne,om jeg visste at det ikke var plagsomt og ble anbefalt at hunden feks fikk slippe.

De fleste går så langt de kan.Det vil tilslutt begrense seg selv,med mindre man er millionær,eller bestevenn med en.

Ingen ønsker og gi opp noe som de er glad i uansett!

Helt enig!

Jeg hadde solgt skjorta mi om det hadde vært nødvendig for å hjelpe hundene mine, HVIS behandling hadde vært til det beste for dem.

Det er noen som lett kvitter seg med en hund fordi det blir dyrt og for strevsomt i rekonvalesenstida (ble det riktig, tro.?).

Men det er også de som strekker det unødvendig langt når dyr (særlig gamle) blir syke.

Det er et privilegium som dyr har, at de kan få lov å slippe når de blir for syke og har dårlige framtidsutsikter.

Heldigvis er mine hunder godt forsikra om det skulle skje noe. Det blir bare opp til meg (og veterinæene) å finne ut når nok er nok og når videre behandling bør stoppes.

Det med å gi penger til fattige er alltid en god tanke, men bør kanskje heller gis månedlig istedet for å plutselig tenke på det når hunden blir syk og trenger behandling.

[Kristiin]

Må bare spørre.

vis eks. Hunden din har blitt alvolig syk, og den trenger en oprasjon som koster 250.000spenn.

Hunden har en veldig god sjanse da. Har dere ofret det?

[Maritaa]

Ekstremt langt! Og dersom de ikke kunne redde henne i Norge, hadde jeg sikkert reist til utlandet for å finne noen som kunne. Koste hva det koste ville.

Ditto Koste hva det koste vil.

[Aya]

Må bare spørre.

vis eks. Hunden din har blitt alvolig syk, og den trenger en oprasjon som koster 250.000spenn.

Hunden har en veldig god sjanse da. Har dere ofret det?

Det hadde jeg ikke hatt råd til å ofre. Punktum. Jeg hadde aldri fått et så stort lån, og har ikke noe av verdi å selge.

[Inustaff]

Jeg dreit meg ut med at jeg mistet en hund jeg lånte utrolig mye penger på å få iorden,men han viste senskader som gjorde at han måtte avlives rett over 8 mndr etterpå,om jeg husker rett..Men jeg syns uansett det var verdt det,selv om det var 3 dyrlegebesøk i uka i 3 mndr,fikk med alt mulig bandasjer og styr hjem for å fixe dette selv etterhvert som jeg hadde vært med maaange ganger og sett hva som ble gjort.Det tok lang tid før såret grodde,og det måtte klippes å skjæres mer å mer død hud av ham.Var helt sykt!

(Ble overkjørt og lå under bilen i klem og fikk brannskader som gjorde at all huden på ryggen råtnet av!)

Det var uansett ingen av oss som kunne vite at han skulle få senskader,for han viste ikke tegn til problemer annet en første minuttene etter han kom ut fra under bilen.Men hoppet senere rundt som vanlig,og det tok 2-3 dager før han begynte å råtne i huden.Veterinæren hadde ikke sett tegn til det da vi var der,det oppsto etterpå..Merkelig...

Begynte senere å slepe beina etter seg helt plutselig..som om noen plutselig stakk ham med ei nål i ryggen som fikk beina til å svikte bak,og hunden til å senke ryggen i et knips!

Men sånt skjer..

Jeg må innrømme at jeg er mer obs på sånt nå,og krever alltid direkte svar fra dyrlegen.Føler at alle dyrleger snakker svada når det kommer til avgjørelser ...