Gå til innhold
Hundesonen.no

Takk kjære veterinær!


Mari

Recommended Posts

Takk kjære veterinær! For en hjertelig mottagelse da jeg kom inn på klinikken med en Töddel og en sprukket klo. Man blir ikke annet enn smørblid når man blir møtt med et granskende blikk, og blir målt fra topp til tå. Du er litt av en menneskekjenner du! Det skal du ha. For siden jeg har muskelhund og perforerte ører hadde jeg jo egentlig planlagt et lynkjapt raid av det dere måtte ha av Rimadyl, håndsåpe og barbermaskiner, før jeg røsket ut sekk etter sekk fra tørrfôrhylla mens jeg hylte en hysterisk latter og rømte rake vegen inn i getawaybilen som typen hadde gående rett utenfor. Brum brum! Vi har alle våre laster, min er Rimadyl og rødvin på lørdags kveld, og det vises åpenbart tydelig på meg.

Takk kjære veterinær! Da vi kom inn på kontoret en halv time etter avtalt tid, blir jeg helt varm om hjertet da du spurte hvor lenge han har gått med kloa sprukket. Jeg måtte jo si som sant er at det har gått over en uke, men siden saldoen har vært lav og kan sammenlignes med utenlandsgjelden til et lite uland, har jeg ikke kommet meg av gårde tidligere. Men jeg hadde jo fulgt med, og tåen hadde hverken blitt rød eller hoven. Blikket du ga meg bekreftet mine mistanker. Jeg er ingen verdig hundeeier. Jeg er ikke som dere, og jeg klarer ikke å ta vare på dyrene mine. Jeg er en amøbe, jeg er en gammel og seig tyggis klistret fast på undersiden av skoen din, jeg er en kakerlakk i salaten, jeg er en soppinfeksjon. Jeg beklager, det er ikke meningen, jeg skulle egentlig aldri ha levd. Jeg er beviset på evolusjonens dårlige humor, hvor bare Darwin ler. Jeg det det i klartekst nå, og for det er jeg deg evig takknemlig.

I all min skam klarer jeg alikevel å fiske opp de hjemlagete kyllinghalsene for å få ham opp på bordet. "Hva er det du gjør!?" sier du forståelsesfullt. "Han skal ikke ha mat om han skal sove for å fjerne kloen!".

"Han har fint tålt noen godbiter tidligere" sier jeg. "Selv om han har fått sovesprøyte, og det har skjedd noen ganger." Jeg smiler pent og forklarer litt om Töddels historie, at han har vært hos veterinæren så og si en gang i uken i et halvt år, og at han har fått sovesprøyte mange ganger før også med godbiter i magen.

"Han kan kaste opp og sette det fast i halsen!" kvitrer du, fortsatt så tålmodig og raus. "Hunder har dødd av det!" Jeg er jo ingen hysterisk hundeier, men jeg tenker at det må være godt for de nybakte førstegangseierne å bli møtt av et slikt jordnært og beroligende vesen når hunden deres blir syk for første gang. Bare å være i nærheten av deg gir assosiasjoner til bølgeskvulp, palmer og oransje solnedgang.

Nå føles det rett og slett som om jeg sitter i en varm stue, en diger kopp te i hånden, regnet spruter utenfor, og jeg har et splitter nytt kapittel i Kjærstads "Forføreren" brettet ut på fanget. Himmelsk! Hvem trenger vel meditasjon når man har XXX Dyreklinikk? Töddel har den samme følelsen ser jeg, der bordet flakser oppover i en heidundrandes fart. Klunk klunk sier bordet, og det er som om Töddel synger med.

Takk kjære veterinær! I tillegg til å være en fantastisk menneskekjenner, er du en av de som ser hva slags hund du har med å gjøre også! Med den største selvfølgelighet fisker du fram munnbindet, kaster det på Töddelen og strammer godt rundt halsen. "Det er helt unødvendig" sier jeg. "Han har vært i voldsomme smerter hos veterinæren tidligere, og det eneste han gjør er å logre." "Ja, han virker jo så snill" sier du. Munnbindet sitter fortsatt som støpt. "Jeg kan holde hodet hans" sier jeg. Töddel liker ikke munnbind han, det er ingen problem å se. Han synes de er teite. "og jeg kan garantere at han ikke kommer til å så mye som knurre." Smilet mitt var muligens litt fårete da. Men nærværet av en slik karismatisk og autentisk skikkelse som deg ville satt de fleste litt ut. Det blir som å plutselig stå ansikt til ansikt med Jesus på trikken om du skjønner? Man blir rett og slett litt fortumlet.

I ansiktet ditt ser jeg nå at jeg selvsagt ikke kjenner hunden min så godt som jeg tror. Han er jo et fråtsende beist av en blodtørstig puma, han har filt sine egne tenner til nåleskaprpe spisser. Hans tidligere veteinærbesøk har vært et spill for galleriet. Han har lurt oss godt, og ventet på denne dagen, planlagt i nøye detalj med blueprints og laserpenn. At kloen sprakk var ingen tilfeldighet, men en brikke i Töddels plan om å rive av deg hodet, kjære veterinær. Jeg føler meg liten og naiv, alikevel er det godt å ha blitt satt på plass. Jeg må jo ikke glemme at vi har med dyr å gjøre, og at alle hunder biter. Takk kjære veterinær. Du er så flink til å kommunisere!

En djevel går igjennom meg, jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det kan kanskje sammenlignes med når man blir forlatt foran den røde knappen i det lille rommet og så skal man ikke trykke på. Det sitrer i fingrene. Alt tilsier at dette er feil, men jeg klarer ikke å la være. Jeg tar av ham munnbindet. Helt uten din tillatelse eller oppfordring. Det føles som om man er fjorten og blir tafset under genseren, i kirken, midt under en gudstjeneste. Pulsen banker, og jeg har gjort de verste av lovbrudd.

Jeg ser vemmelse i øynene dine, og jeg bøyer hodet i skam. Men du sier ingenting. Du er en av de som snakker om det til kollegaene dine i stedet. Over en lunsjmuffin, kaffe, øyerulling og fnising. Det setter jeg pris på, ellers hadde det jo blitt så beklemt der inne.

Takk kjære veterinær! For at du er så hensynsfull! Jeg forklarte deg at jeg har mistet to hunder på veldig kort tid, og at jeg liker å være med når det skjer ting. Bare slik at jeg kan se at det går ordentlig for seg. Jeg har vært med på både steriliseringer og kastraksjoner på egne dyr sier jeg. Det er ingen problem. Jeg låser bare munnen med en nøkkel som jeg slenger over skuldra, og jeg skal ikke stå i veien. "Kan jeg være med å se tror du?" Jeg sparker i grusen, det er ukomfortabelt. Jeg føler jeg har tatt sats og hoppet lengde over streken.

"Nei, det går ikke! Det er for hundens egen sikkerhet!"

Pokker! Jeg har blitt busta igjen! Det var et skalkeskjul. Jeg hadde jo egentlig planlagt å knabbe skalpellen fra hånden din, løpe rundt i operasjonssalen med flaksende hender og tungetale før jeg kutter voldelig løs på en stakkars bevisstløs Töddel. Seirende skulle jeg holde det fortsatt bankende hjertet hans opp mot himmelen med et seiersbrøl, han skulle være min offergave til *****! Planen for dagen var å sette ham i fare, kjære veterinær. Men nå har du gjennomskuet meg, reddet ham, og du kan sove godt enda en natt! Jeg derimot, må finne en ny klo å knuse, og en langt mer godtroende veterinær. :icon_clapping:

Sprøyten blir satt. Han dreper henne overraskende nok ikke, selv om munnbindet er av. Nålestikket tålte han. Jeg kommer tilbake om et kvarter sier du. Da har han nok sovnet. Ok, det er fint. Jeg stryker Töddel på hodet, slik han liker. "Ikke ta på ham! La han være fullstendig i fred!" sier du ømt. Å nei! Har jeg en hudsykdom jeg har fortrengt? En ekkel en med åpne væskende sår, blemmer, gulgrønt verk og en råtten eim? Ja, det må jammen være noe sånt! Åherregudåherregudåherregud. Jeg tenker at jeg nok har smittet Töddel med min spedalskhet, og at det er derfor kloen krangler. Jeg setter meg ned, og pakker hendene under genseren. Mentalt er jeg avskum. Fysisk er jeg avskum. Hunden min er avskum. Jeg er bare glad hun ikke så vår Volvo 240, det tror jeg ikke at jeg ville taklet. Jeg vil ikke høre slakt av Go'Førti'n, noe i min verden må fortsatt få være hellig.

En halv time senere lusker vi ut fra veterinærkontoret. To lapper lettere, en kontrolltime booket, en søpledrita Töddel med verdens største lampeskjerm, og en splitter ny selvinnsikt. Jeg har innsett hva jeg egentlig er, og jeg er ussel. Så takk kjære veterinær! For å ha gjort dagen min lyserosa og My Little Pony-aktig. For å ha tatt min bevissthet til en nytt nivå, jeg er deg evig takknemlig, og du skal aldri glemmes.

Det var lærerikt, og jeg gleder meg til om 5 dager da vi igjen skal berike vår hverdag med Dr Veterinærfrue.

Denne gangen er jeg beredt, og Töddel sier han skal antibiotikaprompe deg rett i ansiktet. :frantics:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du burde gitt ut bok, du burde hatt fast spalte i Hundesport, du burde dele den fantastiske skrivemåten din med flere enn bare oss soniser! For en usannsynlig god måte å skildre dette temaet på - dette tror jeg er første gangen jeg har ledd mens jeg har lest om fordommer. :icon_clapping:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Mari og Tøddelfnotten har min dypeste medfølelse.. Trøsten er at dere kan ta dere kyllinghalser og rødvin når dere kommer hjem og fnotten er heeeelt våken seff. Neste gang du skal til ekle damen så kan du jo bare drikke litt før du går, sånn at du fniser litt for høyt og ukontrollert av dine egne tanker og fnottedyrets evinnelige gassdunst.. De dype skogers befolkning ønsker hell og lykke!

ps. Skal du til tigerstaden i nærmeste fremtid? Jeg har jo ett bur..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke ofte jeg gidder å lese slike laaaange tekster på forum, det kan ofte bli kjedelig. Er forfatterens navn Mari, derimot, da blir jeg aldri skuffet.

Som alltid, flott skrevet! (Enig med Martine, bytt veterinær.) :icon_clapping:

Så enig! :frantics:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde jo egentlig planlagt å knabbe skalpellen fra hånden din, løpe rundt i operasjonssalen med flaksende hender og tungetale før jeg kutter voldelig løs på en stakkars bevisstløs Töddel. Seirende skulle jeg holde det fortsatt bankende hjertet hans opp mot himmelen med et seiersbrøl, han skulle være min offergave til *****!

Genialt skrevet! :icon_clapping:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:icon_clapping: Har takk-og-lov en flott veterinær selv uten noen fordommer. Men -

Med den største selvfølgelighet fisker du fram munnbindet, kaster det på Töddelen og strammer godt rundt halsen.

Munnbind er uansett veldig greit, Lockheed har glefset etter en veterinær engang som satt sprøyten feil (traff muskel, ble betent osv senere, stygg sak) - og selv om hunden normalt sett ikke gjør slikt, kan veterinærer gjøre feil og da kan hunden fort reagere annerledes :frantics:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...