Gå til innhold
Hundesonen.no

Takk kjære veterinær!


Mari

Recommended Posts

Takk kjære veterinær! For en hjertelig mottagelse da jeg kom inn på klinikken med en Töddel og en sprukket klo. Man blir ikke annet enn smørblid når man blir møtt med et granskende blikk, og blir målt fra topp til tå. Du er litt av en menneskekjenner du! Det skal du ha. For siden jeg har muskelhund og perforerte ører hadde jeg jo egentlig planlagt et lynkjapt raid av det dere måtte ha av Rimadyl, håndsåpe og barbermaskiner, før jeg røsket ut sekk etter sekk fra tørrfôrhylla mens jeg hylte en hysterisk latter og rømte rake vegen inn i getawaybilen som typen hadde gående rett utenfor. Brum brum! Vi har alle våre laster, min er Rimadyl og rødvin på lørdags kveld, og det vises åpenbart tydelig på meg.

Takk kjære veterinær! Da vi kom inn på kontoret en halv time etter avtalt tid, blir jeg helt varm om hjertet da du spurte hvor lenge han har gått med kloa sprukket. Jeg måtte jo si som sant er at det har gått over en uke, men siden saldoen har vært lav og kan sammenlignes med utenlandsgjelden til et lite uland, har jeg ikke kommet meg av gårde tidligere. Men jeg hadde jo fulgt med, og tåen hadde hverken blitt rød eller hoven. Blikket du ga meg bekreftet mine mistanker. Jeg er ingen verdig hundeeier. Jeg er ikke som dere, og jeg klarer ikke å ta vare på dyrene mine. Jeg er en amøbe, jeg er en gammel og seig tyggis klistret fast på undersiden av skoen din, jeg er en kakerlakk i salaten, jeg er en soppinfeksjon. Jeg beklager, det er ikke meningen, jeg skulle egentlig aldri ha levd. Jeg er beviset på evolusjonens dårlige humor, hvor bare Darwin ler. Jeg det det i klartekst nå, og for det er jeg deg evig takknemlig.

I all min skam klarer jeg alikevel å fiske opp de hjemlagete kyllinghalsene for å få ham opp på bordet. "Hva er det du gjør!?" sier du forståelsesfullt. "Han skal ikke ha mat om han skal sove for å fjerne kloen!".

"Han har fint tålt noen godbiter tidligere" sier jeg. "Selv om han har fått sovesprøyte, og det har skjedd noen ganger." Jeg smiler pent og forklarer litt om Töddels historie, at han har vært hos veterinæren så og si en gang i uken i et halvt år, og at han har fått sovesprøyte mange ganger før også med godbiter i magen.

"Han kan kaste opp og sette det fast i halsen!" kvitrer du, fortsatt så tålmodig og raus. "Hunder har dødd av det!" Jeg er jo ingen hysterisk hundeier, men jeg tenker at det må være godt for de nybakte førstegangseierne å bli møtt av et slikt jordnært og beroligende vesen når hunden deres blir syk for første gang. Bare å være i nærheten av deg gir assosiasjoner til bølgeskvulp, palmer og oransje solnedgang.

Nå føles det rett og slett som om jeg sitter i en varm stue, en diger kopp te i hånden, regnet spruter utenfor, og jeg har et splitter nytt kapittel i Kjærstads "Forføreren" brettet ut på fanget. Himmelsk! Hvem trenger vel meditasjon når man har XXX Dyreklinikk? Töddel har den samme følelsen ser jeg, der bordet flakser oppover i en heidundrandes fart. Klunk klunk sier bordet, og det er som om Töddel synger med.

Takk kjære veterinær! I tillegg til å være en fantastisk menneskekjenner, er du en av de som ser hva slags hund du har med å gjøre også! Med den største selvfølgelighet fisker du fram munnbindet, kaster det på Töddelen og strammer godt rundt halsen. "Det er helt unødvendig" sier jeg. "Han har vært i voldsomme smerter hos veterinæren tidligere, og det eneste han gjør er å logre." "Ja, han virker jo så snill" sier du. Munnbindet sitter fortsatt som støpt. "Jeg kan holde hodet hans" sier jeg. Töddel liker ikke munnbind han, det er ingen problem å se. Han synes de er teite. "og jeg kan garantere at han ikke kommer til å så mye som knurre." Smilet mitt var muligens litt fårete da. Men nærværet av en slik karismatisk og autentisk skikkelse som deg ville satt de fleste litt ut. Det blir som å plutselig stå ansikt til ansikt med Jesus på trikken om du skjønner? Man blir rett og slett litt fortumlet.

I ansiktet ditt ser jeg nå at jeg selvsagt ikke kjenner hunden min så godt som jeg tror. Han er jo et fråtsende beist av en blodtørstig puma, han har filt sine egne tenner til nåleskaprpe spisser. Hans tidligere veteinærbesøk har vært et spill for galleriet. Han har lurt oss godt, og ventet på denne dagen, planlagt i nøye detalj med blueprints og laserpenn. At kloen sprakk var ingen tilfeldighet, men en brikke i Töddels plan om å rive av deg hodet, kjære veterinær. Jeg føler meg liten og naiv, alikevel er det godt å ha blitt satt på plass. Jeg må jo ikke glemme at vi har med dyr å gjøre, og at alle hunder biter. Takk kjære veterinær. Du er så flink til å kommunisere!

En djevel går igjennom meg, jeg vet ikke hvor det kommer fra. Det kan kanskje sammenlignes med når man blir forlatt foran den røde knappen i det lille rommet og så skal man ikke trykke på. Det sitrer i fingrene. Alt tilsier at dette er feil, men jeg klarer ikke å la være. Jeg tar av ham munnbindet. Helt uten din tillatelse eller oppfordring. Det føles som om man er fjorten og blir tafset under genseren, i kirken, midt under en gudstjeneste. Pulsen banker, og jeg har gjort de verste av lovbrudd.

Jeg ser vemmelse i øynene dine, og jeg bøyer hodet i skam. Men du sier ingenting. Du er en av de som snakker om det til kollegaene dine i stedet. Over en lunsjmuffin, kaffe, øyerulling og fnising. Det setter jeg pris på, ellers hadde det jo blitt så beklemt der inne.

Takk kjære veterinær! For at du er så hensynsfull! Jeg forklarte deg at jeg har mistet to hunder på veldig kort tid, og at jeg liker å være med når det skjer ting. Bare slik at jeg kan se at det går ordentlig for seg. Jeg har vært med på både steriliseringer og kastraksjoner på egne dyr sier jeg. Det er ingen problem. Jeg låser bare munnen med en nøkkel som jeg slenger over skuldra, og jeg skal ikke stå i veien. "Kan jeg være med å se tror du?" Jeg sparker i grusen, det er ukomfortabelt. Jeg føler jeg har tatt sats og hoppet lengde over streken.

"Nei, det går ikke! Det er for hundens egen sikkerhet!"

Pokker! Jeg har blitt busta igjen! Det var et skalkeskjul. Jeg hadde jo egentlig planlagt å knabbe skalpellen fra hånden din, løpe rundt i operasjonssalen med flaksende hender og tungetale før jeg kutter voldelig løs på en stakkars bevisstløs Töddel. Seirende skulle jeg holde det fortsatt bankende hjertet hans opp mot himmelen med et seiersbrøl, han skulle være min offergave til *****! Planen for dagen var å sette ham i fare, kjære veterinær. Men nå har du gjennomskuet meg, reddet ham, og du kan sove godt enda en natt! Jeg derimot, må finne en ny klo å knuse, og en langt mer godtroende veterinær. :icon_clapping:

Sprøyten blir satt. Han dreper henne overraskende nok ikke, selv om munnbindet er av. Nålestikket tålte han. Jeg kommer tilbake om et kvarter sier du. Da har han nok sovnet. Ok, det er fint. Jeg stryker Töddel på hodet, slik han liker. "Ikke ta på ham! La han være fullstendig i fred!" sier du ømt. Å nei! Har jeg en hudsykdom jeg har fortrengt? En ekkel en med åpne væskende sår, blemmer, gulgrønt verk og en råtten eim? Ja, det må jammen være noe sånt! Åherregudåherregudåherregud. Jeg tenker at jeg nok har smittet Töddel med min spedalskhet, og at det er derfor kloen krangler. Jeg setter meg ned, og pakker hendene under genseren. Mentalt er jeg avskum. Fysisk er jeg avskum. Hunden min er avskum. Jeg er bare glad hun ikke så vår Volvo 240, det tror jeg ikke at jeg ville taklet. Jeg vil ikke høre slakt av Go'Førti'n, noe i min verden må fortsatt få være hellig.

En halv time senere lusker vi ut fra veterinærkontoret. To lapper lettere, en kontrolltime booket, en søpledrita Töddel med verdens største lampeskjerm, og en splitter ny selvinnsikt. Jeg har innsett hva jeg egentlig er, og jeg er ussel. Så takk kjære veterinær! For å ha gjort dagen min lyserosa og My Little Pony-aktig. For å ha tatt min bevissthet til en nytt nivå, jeg er deg evig takknemlig, og du skal aldri glemmes.

Det var lærerikt, og jeg gleder meg til om 5 dager da vi igjen skal berike vår hverdag med Dr Veterinærfrue.

Denne gangen er jeg beredt, og Töddel sier han skal antibiotikaprompe deg rett i ansiktet. :frantics:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du burde gitt ut bok, du burde hatt fast spalte i Hundesport, du burde dele den fantastiske skrivemåten din med flere enn bare oss soniser! For en usannsynlig god måte å skildre dette temaet på - dette tror jeg er første gangen jeg har ledd mens jeg har lest om fordommer. :icon_clapping:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Mari og Tøddelfnotten har min dypeste medfølelse.. Trøsten er at dere kan ta dere kyllinghalser og rødvin når dere kommer hjem og fnotten er heeeelt våken seff. Neste gang du skal til ekle damen så kan du jo bare drikke litt før du går, sånn at du fniser litt for høyt og ukontrollert av dine egne tanker og fnottedyrets evinnelige gassdunst.. De dype skogers befolkning ønsker hell og lykke!

ps. Skal du til tigerstaden i nærmeste fremtid? Jeg har jo ett bur..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er ikke ofte jeg gidder å lese slike laaaange tekster på forum, det kan ofte bli kjedelig. Er forfatterens navn Mari, derimot, da blir jeg aldri skuffet.

Som alltid, flott skrevet! (Enig med Martine, bytt veterinær.) :icon_clapping:

Så enig! :frantics:
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde jo egentlig planlagt å knabbe skalpellen fra hånden din, løpe rundt i operasjonssalen med flaksende hender og tungetale før jeg kutter voldelig løs på en stakkars bevisstløs Töddel. Seirende skulle jeg holde det fortsatt bankende hjertet hans opp mot himmelen med et seiersbrøl, han skulle være min offergave til *****!

Genialt skrevet! :icon_clapping:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:icon_clapping: Har takk-og-lov en flott veterinær selv uten noen fordommer. Men -

Med den største selvfølgelighet fisker du fram munnbindet, kaster det på Töddelen og strammer godt rundt halsen.

Munnbind er uansett veldig greit, Lockheed har glefset etter en veterinær engang som satt sprøyten feil (traff muskel, ble betent osv senere, stygg sak) - og selv om hunden normalt sett ikke gjør slikt, kan veterinærer gjøre feil og da kan hunden fort reagere annerledes :frantics:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
    • Morsomt med småplukk å jobben med😅Enig med @simira, ta det helt tilbake til start. Hvilken rase(r) er hun (noen er jo kjent for å ha et litt høyere stressnivå enn andre)? Og hvilken bil har du? Udyret mitt synes bilkjøring er helt ok i min kompakt suv (der tar hun hele bagasjerommet, så ikke plass til bur, men har lastegitter); men hun hater å kjøre bil om vi låner type stor kassebil der hun må være i varerommet. Stressnivået går til himmels. Gjør det hele lystbetont med bildøren åpen og motoren av i begynnelsen, om hun er mottakelig for sitt/bli kommando eller bare be henne hoppe opp i bilen (om hun ikke er så liten at hun må løftes inn da). Babysteps og alt det der, masse lykke til!
    • Oof, det gjorde vondt å lese! Og jeg tror slett ikke hun nødvendigvis er trygg selv om hun er rolig da. Jeg ville faktisk vurdert å prøve å starte på scratch med burleker og positiv assosiasjon til buret som IKKE medfører timesvis med passivisering. Og ut fra det lille jeg vet så langt så er jeg helt sikker på at du klarer å få til dette når hun etterhvert får oppleve mer frihet, aktisering og meningsfylte oppgaver!
    • Hun har sittet 10 timer i bur daglig der hun kom fra, så hun er forsåvidt trygg og rolig i bur, men det er vel mest fordi hun har lært seg å være passiv der. Hun har også ressursforsvar på liggeplass, og tror helst bare hun vil være i fred når hun går inn i buret (ikke at jeg har bur innendørs uansett, men fikk det inntrykket der jeg hentet henne). Hun har litt problemer den frøkna her 🙈 Men hun er bare 3 år og synes det er veldig gøy å trene, så tror absolutt det er håp for henne.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...