Operasjon, amputasjon eller gud forby avlive?

[Mari]

(Jeg har en kranglete n-kapp, så bær med meg og mine skrivefeil. )

Ok, dette kommer til å bli langt, men det er mye som må ut akkurat nå.

Dette er det suckyeste hundeåret noen sinne tror jeg.

I oktober i fjor mistet jeg min kjære Bacon, kun 3 år gammel. 8. mai i år måtte jeg avlive Moshi, min 1,5 år gamle Amerikanske Bulldog, pga av hjertefeil. M.a.o. har det vært en tøff tid.

Før Moshi ble syk var jeg i prosessen med å importere en Amerikansk bulldog fra statene. Han kom til landet 1. juni etter å ha stått i karantene i Tyskland siden han var 8 uker gammel. Damien har bodd til forvert på vestlandet siden da, men jeg har fulgt ham opp nøye.

Da han var i Tyskland ble han flydd på av en tispe. Han fikk en skade på venste forben, og veterinæren sa at det var muskelskade som ville gå over. Når jeg møtte ham da han endelig kom til Norge så jeg at foten ikke var bra, han haltet veldig, og ba forvert ta ham med til veteriæren for å få ham røntget. Dette ble gjort 12. juni, og to veterinærer så på bildene og sa at det ikke var skade på beinet og bekreftet den tyske veterinærens diagnose om muskelskade. Etter det har han blitt holdt i ro. Med store vanskeligheter vel og merke, han er MYE hund. Han ble litt bedre under denne tiden.

På en liten luftetur ble han flydd på av en Chow Chow, som selvsagt beit ham på akkurat samme plass. Dette gjorde at han hovnet opp igjen, og foten ble fylt med verk. Han ble satt på antibiotika, og verket ble fjernet. Igjen ble han bedre.

Så var jeg på besøk for et par uker siden, og så (igjen!) at foten ikke var bra. Hoven, og hunden halter selv om han har bllitt holdt i ro. Jeg bestemte meg for å ta ham med til min egen veterinær som jeg stoler 100% på. Forvert skulle til Oslo for å dra på Bjerke med en annen hund, så det passet bra at han tok ham med da.

Så på fredag var vi på AlternatiVet for ny sjekk, og hadde med de gamle røntgenbildene. Når vi setter de på lysgreia ser vi at bildene er så mørke at det nesten er umulig å se noe som helst. Flott at to veterinærer gjør seg opp en mening på grunnlag av bilder som nesten er svarte! Argh!

Vi tok nye bilder av beina hans, og når jeg går inn for å se på de faller hjertet ned i magen på meg. Det er ikke vanskelig å se at dette var stygt.

Det har gått så kraftig betennelse i beinet at en stor del mellom albuen og mellomleddet er praktisk talt råttent. Det er ikke til å redde. Det er fare for at det går nekrose i det rett og slett. Veterinæren sa at det var et vidunder at det ikke rett og slett har knukket. Damien har store smerter og feber, men det er UMULIG å merke på ham. Han er så glad som en hund kan bli, full av motor, driv og arbeidslyst. Han tar ingen hensyn til at han har vondt i det hele tatt. 100% Bulldog.

Han må nå opereres, hvor vi må fjerne den delen av beinet som er skadet. Det er en komplisert operasjon, og vil kreve opp til 6 måneder med rehabilitering. Etter operasjonen vil han ha e sånn metalldings rundt beinet med skruer in i beinet. Han vil måtte bo i bur, med kun helt korte turer ut bare så han får gjort ifra seg.

Dette må gjøres på enten veterinærhøyskolen eller på Oslo Dyreklinikk, så nå bor han hjemme hos meg.

Operasjon og rekonvalens vil koste opptil 50 000 kroner som jeg ikke har, jeg må ta opp lån på leiligheten om banken tillater det. Økonomien er rumpe nå da jeg ikke jobber for tiden. Men pengene må jeg få tak i. Forsikringen dekker bare 15 000, og ca 5000 av de er allerede brukt opp. Jeg ka heller ikke tenke meg at alt dette vil gå fint og flott uten komplikasjoner. Det er som sagt en avansert operasjon på en hund som er svært krevende å holde i ro, og som ikke enser smerte. Jeg forsøker iallefall å være realistisk her.

Uten å ha snakket med ortoped enda funderer jeg på om amputasjon av venstre forben er et alternativ. Rehabiliteringen vil være mye kortere, og jeg er i ingen tvil om at Damien vil tilpasse seg å ha tre ben på strak arm (no pun intended). Han har en mentalitet jeg ikke har sett makan til, han er helt utrolig til å være en 11 måneder gammel valp. Han har vært gjennom mye i sitt korte liv og bestått alt med glans. Han har så stort potensiale denne hunden at det er helt utrolig, og jeg tror han kunne bidratt mye til rasen om han ellers er frisk og kan brukes i avl. Hadde det ikke vært for at jeg vet at det ikke finnes perfekte hunder hadde jeg helt klart ment at Damien er "it". Dette er hans femte "hjem" og han har tatt alle utfordringer med de største selvfølgelighet. Han har en kamplyst fra en annen verden, avreaksjon som er til å måpe av, og simpelthen ELSKER alle mennesker han møter (også de som ikke vil hilse for de saks skyld ). Han er ikke det spor hundeaggressiv, iallefall ikke enda. I tillegg er han flott eksteriørmessig, og har et av de fineste hodene jeg har sett på en bulldog.

Hadde ikke hunden vært så innmari bra ville jeg vurdert avliving, spesielt siden det å redusere han til burdyr er på grensen til (om det ikke er over grensen) dyreplageri. Han må nok sederes under rekonvalensen for at det skal være rettferdig. Er det urettferdig å ikke vurdere avliving?

Er amputasjon noe som i det hele tatt blir gjort i Norge? Jeg vet mange heller ville avlivet enn å amputere, og hadde det vært en annen hund ville jeg nok gjort det selv. Men jeg blir overrasket om det går ut over livskvaliteten hans å fungere på tre og ikke fire. Han er rett og slett en happy go lucky fyr som ville tilpasset seg på en flekk.

Det flyr tanker rundt i hodet mitt akkurat nå. Alt dette er sikkert veldig rotete. Jeg blir sprø av at jeg igjen sitter her med en syk hund etter Bacon, Moshi og Charlie på rappen, og nå Damien også. Det vil kreve utrolig mye av meg også under rehabiliteringen, og det er så lenge siden jeg har hatt et hundehold som har vært fylt av glede at jeg holder på å miste hele hundeengasjementet mitt. Men jeg har jo ikke noe valg?

Foten har blitt verre siden fredag, han må opereres så fort som overhodet mulig før det går nekrose i beinet, og jeg sitter her og ikke vet hva jeg skal gjøre, tenke eller føle.

Veterinæren min ringer meg opp igjen i morgen etter å ha undersøkt med ortopeder og også hvor det er best at han opereres. Forhåpentligvis vet jeg mere da.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette. Kanskje få litt realistiske innspill fra hundefolk. Jeg vet ikke.

Her er han iallefall. I all sin prakt.

[Linn Christine]

Jeg vet ikke helt hva slags råd jeg kan gi deg, men må bare si at dette var en utrolig trist historie. Stakkars liten så uheldig han har vært. Jeg håper du finner en løsning som vil fungere på et eller annet vis, enten det blir det ene eller det andre. Han er ihvertfall en utrolig nydelig hund

[Raksha]

Kan ikke gi deg noe svar jeg heller, det er du og Tor som kjenner Damien best, er kun dere som kan avgjøre om han får en fullverdig livskvalitet med operasjon eller amputasjon. Må bare sende deg en stor trøsteklem.

[Turnip]

Jeg vet at de amputerer i Norge da jeg kjente en hund på 3 bein...Den ble tatt av grevling og de måtte amputere hele den ene bakbeinet, han var 1 år da dette skjedde. Han klarte seg fint på 3 ben, månedene gikk og da han var 1,5 år ca så begynte han å bli agressiv, han belastet venstre bakbeinet for mye da det høyre var borte. Det hadde blitt store bettenelser i beinet (husker ikke helt hvor) men de bestemte seg får å la han få slippe nå... Han har det godt nå hvertfall og lider ikke.

Jeg ville nok heller tatt sjanse på operasjon enn å amputere. Ser ikke at en hund vil få det fullkomment uten 4 bein.. sorry.. Men kanskje andre gjør.. Men ville nok tatt en operasjon eller å la han slippe... Komplikasjoner vil det helt sikkert komme som du sier, for sjeldent sånne ting går helt knirkefritt har jeg fått intrykk av. Men du bruker de beste veterinærene nå. Vært der endel ganger før, og får alltid "fasit" svaret hva som feiler dyret mitt der og hva jeg kan gjøre. Skal han opereres så ville jeg brukt Oslo Dyreklinikk. Nå har ikke jeg så mye erfaring med veterinærhøyskolen utenom på hest, og var ikke fornøyd der. men hunden min lå jo inne på Oslo dyreklinikk i 1,5 uke og hadde en operasjone der, og flinkere folk skal man lete lenge etter. Lykke til hvertfall, hold oss informert

[CWL]

Jeg hadde ikke nølt med å amputere om det ikke er annen utvei en avlivning eller en lang, smertefull operasjon som kanskje ikke blir vellykket. Jeg har møtt et par - 3 hunder med 3 bein og du kan nesten ikke merke at det er noe som mangler De hadde ingen problemer med å komme seg rundt og leke med andre hunder osv.

[aikonia]

For det første: Han var FLOTT. Og om han har den mentaliteten og pågangsmotet som du beskriver, så kan jeg skjønne du ikke vil avlive han.

Jeg ville nok gått for amputering. Å holde en hund i et bur i 6mnd når han har den motoren du beskriver han har, det er dyreplageri. Og, det blir dyrt for deg, og kanksje ikke det blir vellykket heller og at han til sist må avlives pga. komplikasjoner mm.

Håper du finner løsningen.

[molly]

Så utrolig trist å lese om...

Jeg er av dem som alltid har ment at avliving er bedre enn å leve med en stor mangel som et ben jo er...

Men etter å ha tilbrakt en uke på kurs sammen med en hund som faktisk har operert bort begge øynene har jeg forandret litt mening. At denne hunden har et fullverdig liv er det ingen som helst tvil om, hun var usedvanlig veltilpass og lykkelig, og jeg visste ikke engang at hun ikke hadde øyne før jeg ble fortalt det etter to dager...

Hunder er jo som kjent utrolig tilpasningsdyktige, så særlig unge hunder, tror jeg kan fikse en amputasjon godt...

Men på den annen side, jeg vet ikke om jeg hadde fikset å hatt en slik hund. Jeg hadde antakelig syntes så inderlig synd på den hele tiden, at den fort hadde blitt en bortskjemt ufordragelig hund...

Uansett, masse lykke til!

[IM]

For en trist historie! Men for en nydelig hund!

Jeg hadde nok gått for amputasjon, selv om det kanskje kan oppstå komplikasjoner senere i livet, som f.eks. overbelastning av bakbein, så ville jeg gitt han en sjanse til. Spesielt med det pågangsmotet og livskvaliteten du sier han har. Er han ellers en frisk og god hund,kan du jo bruke han i avl og få flotte avkom etter han.

Så selv om økonomien er dårlig, og operasjonen dyr, så ville jeg gått for amputasjon. Meen jeg hadde fulgt veldig godt med på hunden i ettertid i tilfelle han skulle få noen plager.

Ser jo på animal planet at hundeben amputeres støtt og stadig, så er helt sikkert ikke noen big deal for hunden. spesielt ikke når den er så ung.

Lykke til i alle fall, og hold oss oppdatert!

[Guest Jonna]

Om du velger amputasjon ville jeg først ha forhånds rønket hoftene og albuene hans for å være sikker på at dem kan klare belastingen ved å ha 3 ben.

[torunns]

Siden det er et forben så hadde jeg forsøkt en amputasjon. Mange hunder klarer seg fint med 3 ben og de klarer seg bedre med et manglende forben enn et manglende bakben. Av det jeg har sett så har hunder i USA med manglende forben problemer med å holde seg i ro når de står rolige. De jobber hele tiden med balansen, men i aktivitet så ser man liten forskjell. På sikt må du regne med artrose og leddproblemer, men det kan du ta når den tiden kommer.

Anbefaler også at du er nøye med hvike andre hunder denne får sosialisere seg med etter en evt. amputasjon. Negative erfaringer har den allerede nok av og andre hunder vil bli usikre over din hunds uvante bevegelsesmønster.

PS: billige tastaturer på Clas Olhsson..

[JailyTina]

Det var da ikke måte på å mye motgang du og hundene dine skulle oppleve!

Jeg er ærligtalt ikke sikker på ha jeg ville gått for. Om albuen på andre benet og hoftene ikke har tegn til skade så ville jeg kanskje prøvd amputering. Heller det enn en lang, vond operasjon som kanskje ikke går bra allikevel..

Ønsker deg og hunden masse lykke til i hvertfall! Han ser ut som en ordentlig flott gutt!

[akela]

Det der er i grunnen litt valget mellom pest eller kolera. Jeg hadde på en måte holdt en knapp på operasjon, dersom du får noe konkret svar på om prognosen ER sånn noenlunde grei. Kjente en hund med et usedvanlig stygt brudd, som ville blitt avlivet dersom eier ikke hadde insistert, og som etter en lang periode fikk et veldig, veldig mye lengre liv med masse metall og skruer på plass i beinet.

Amputasjon... vel, jeg ville ikke hatt en hund med tre bein, eller for den saks skyld en blind hund, slik jeg har hund. Hadde jeg bodd på gård, der hunden kunne styre mye selv - så ja. Men i en by, der man er avhengig av å GÅ tur med en hund, så tror jeg ikke det for min del nei - det blir raskt belastningsskader, og veldig mye innetid hvis man skal være forsiktig nok og bare gå korte turer. Jeg og hundene mine blir ganske gale i utgangspunktet hvis en hund må ta det med ro over lengre tid, derimot så merker jeg når vi er på besøk på venners gårder/hus i skogen at det å gå og pusle og rusle og bare "være ute" og del av livet på gården er ganske greit for hundene.

Blind hund ville jeg ikke hatt i en by, det har jeg møtt, og det ER litt trist å se usikkerheten når andre hunder reagerer og hunden ikke aner hva den har gjort galt; derimot på landet i vante omgivelser kan det gå veldig greit, hører jeg av bekjente.

Det mentale kommer nok mye an på hundens grunntemperament; mer váre hunder kan nok plages mer av andre hunders reaksjoner, eller egen usikkerhet som følge av blindhet (som jeg tror du ikke vil få på en amputert hund). Jeg tror nok han der vil tåle den biten, så det haddde nok bekymret meg mindre. Det som hadde bekymret meg mer, derimot, var belastningsskader.

For når det er en så stor og etterhvert tung hund så tror jeg det dessverre uvegerlig blir belastningsskader - det blir det nok. Med en såpass massiv front som han vil få etterhvert, så blir det mye belastning på det gjenværende beinet. For mye kommer nok an på "detaljer" i anatomien - jeg møtte en ulvehund med amputert forbein, og det var... helt ærlig... trist å se hvordan den hinket seg møysommelig rundt, der en schäfer med forkrøplet forbein som jeg også husker, spratt rundt. Men på sikt - tja, selv en amputert TÅ kan føre til feilbelastning og ryggplager på en noe langrygget hund, så det ER ikke lett.

Men dersom operasjon er umulig, så kan jo amputasjon i det minste kjøpe ham noen flere gode år. Men da tror jeg det gjelder å være tøff når belastningsskadene eventuelt melder seg. Det tøffe gemyttet kan nettopp bli hans svøpe som hans velsignelse - han vil vel neppe ta særlig hensyn til sine begrensninger.

Jeg tror vel det blir å veie opp prognosene ved en operasjon, såvel som kostnadene - for å være realistisk, opp mot det å iallfall gi ham noen år ekstra i live. Er det dårlige prognoser, så er det litt slemt nesten å utsette ham for lang rekonvalesens og opptrening - hvis det likevel går dårlig. En amputasjon vil jo uansett lykkes, han vil kunne sprette rundt noen år iallfall, og så får du jo vurdere hvor det passer ham best å bo og hvordan han får et best hundeliv når han er her. Og som kjent... hunder har ingen tanker om hvor lenge de skal leve, eller hva som venter dem, så si to år på tre bein er jo et "greit" hundeliv det, dersom hunden har det bra og er lykkelig. Eller, hvis det blir operasjon og den blir vellykket, så er seks måneder ut av et liv på kanskje 11-12 år ikke allverden, selv om man naturligvis kan si at de seks månedene for hunden kan virke uendelige. Det blir jo omtrent som syke barn, det; de lever også i øyeblikket når de er så små at de ikke skjønner.

Lykke til, bra du omsider fikk god hjelp - det er ikke noen muligheter for erstatningskrav mot de dyrlegene som har sviktet såpass grovt? Siden det økonomiske faktisk jo teller her i verden, dessverre.

Jeg liker ikke å bruke verken Veterinærhøyskolen eller Oslo Dyreklinikk til vanlig, siden jeg har erfart litt ymse begge steder. Men er det der spesialistene er, så er de der. På høyskolen husker jeg en oppdretter som nærmest "tvang" seg på for å stelle en hund som lå der en stund; den fikk ikke allverden av de pressede ansatte, så oppdretteren var innom ofte for å snu på den,sjekke at den lå på myke, rene tepper etc. Det er noen år siden, men verdt å huske på. Der tror jeg det kan lønne seg å følge opp endel selv, eller bruke de eventuelle kontakter man har.

Lykke til iallfall - du har hatt maks uflaks, så nå bør det jo snart snu.

[Mari]

Takk for innspill alle sammen! Det setter jeg pris på.

Jeg har som Akela dårlig erfaring med Oslo Dyreklinikk. Veldig dårlig erfaring faktisk. Men jeg stoler 100% på min veterinær som jeg har brukt i noen år nå, og om hun sier det er veien å gå, vel da gjør vi det.

Noe erstatningskrav fra de andre veterinærene vet jeg ikke om jeg får. Min veterinær sa at man kan se det på de dårlige bildene om man vet hva man titter etter, men det er umulig å si når skaden ble så ille som den er nå. Det skal ikke være enkelt. Jeg synes alikevel at forvert bør få tilbake sine penger for utredelsen om ikke annet. Jeg skal høre med forvert. Det vil hjelpe på med tanke på de økonomiske delen. Som jo er viktig som du selv sier. Å få tak i penger må ordne seg på et eller annet vis, jeg vet bare ikke helt hvordan enda.

Det har svirret mange tanker siden fredag, det må jeg innrømme. Jeg flakser fra det ene til det andre, mange av Akelas innspill er tanker jeg selv har gjort meg. Men det er alikevel godt å få litt realistiske innspill herifra.

Uansett, veterinæren ringte i dag. Hun har konsultert med to kirurger, og de er alle enige om at det første vi prøver nå er en skikkelig antibiotikakur. Dette er svært gode nyheter for meg for å si det mildt, så nå må alle krysse fingre, tær og poter for at det vil fungere for Damien. Han starter fysioterapi på torsdag siden han har feilbelastet så lenge, han skal også ta blodprøver. Feberen har gått ned, og jeg synes han er en tanke mindre hoven. Veterinæren får se på torsdag, og jeg er spent på hva hun sier. Nye røntgenbilder tar vi om to uker for å se om antibiotika har effekt, og da får vi ta stilling til alternativene.

Jeg fikk spurt om amputasjon er et reelt alternativ, og hun sa at mange vil nok si at det er det beste alternativet for Damien. Hun er uenig inntil videre, nettopp på grunn av belastingsskader på sikt.

Nå jobber jeg mye med å slite ham ut mentalt. Har klikket ham inn og begynt med litt lydighet. Siden han har vært kennelhund er han som en 9 uker gammel valp i en 11 måneder kropp, han kan ingenting. Hverdagslydigheten blir prioritert for å si det sånn. Han er veldig sterk mentalt, så det må være på plass til hormonene virkelig slår inn! Men han er svært vanskelig å holde i ro. Er han ute av buret spinner han oppover veggene av energi som må ut. Vel, når sant skal sies har han i dag endelig begynt å klare å slappe av utenfor buret også og sover oppå meg i sofaen om han har fått tilstrekkelig med mental stimuli. Så det er nok veien å gå. For jeg får virkelig helt fnatt av han må være i bur så mye. Det er et overtramp.

Så jeg er litt mer positiv i dag. Så vil tiden vise hva som skjer framover.

[Argyr]

Hvis jeg fikk velge mellom

1. Operasjon med seks måneders rekonvalesens der hunden må holdes _helt_ i ro, og kanskje ikke blir bra likevel og

2. amputasjon av ben på en ellers frisk hund

ville jeg valgt alternativ 2. Seks måneder er faktisk en stor del av en hunds liv, og jeg synes det blir dyrepalgeri å holde en såpass aktiv hund i bur over det tidsrommet. Hvis hunden da faktisk ikke er frisk når rekonvalesensen er over, ville jeg ikke klart å tilgi meg selv - så mye lidelse uten nytte, liksom.

Vurderte selv forbensamputasjon på en hund, men resten av kroppen ville ikke vært i stand til å tåle belastningen (gammel og stiv hund).

Jeg mener en frisk hund kan leve flott på tre ben. Ja, det blir feilbelastninger og artroser etterhvert, men det får man ta når den tid kommer, jeg synes det er dårlig gjort å avlive en hund på grunn av _fremtidige_ problemer.

Jeg tror grunnen til at mange reagerer på amputasjon hos kjæledyr er at det SER stygt ut, og at man helst vil beholde alle lemmene sine selv. Man forestiller seg liksom at livet blir ødelagt om man mister en arm eller et ben, og at en hund vil ha det bedre i graven. Men sånn er det jo faktisk ikke for de fleste - både hunder og mennesker.

Jeg håper hunden svarer på den behandlingen den får nå, og at du slipper hele problemstillingen. Lykke til!

[Mari]

Hvis jeg fikk velge mellom

1. Operasjon med seks måneders rekonvalesens der hunden må holdes _helt_ i ro, og kanskje ikke blir bra likevel og

2. amputasjon av ben på en ellers frisk hund

ville jeg valgt alternativ 2. Seks måneder er faktisk en stor del av en hunds liv, og jeg synes det blir dyrepalgeri å holde en såpass aktiv hund i bur over det tidsrommet. Hvis hunden da faktisk ikke er frisk når rekonvalesensen er over, ville jeg ikke klart å tilgi meg selv - så mye lidelse uten nytte, liksom.

Det er dyreplageri. Virkelig. Han er som sagt mye hund. Han må helt klart sederes ved hjelp av medisiner om det blir det alternativet til slutt. Ellers tror jeg han vil protestere grundig lenge, for så å resignere helt og gi opp livet. Det fortjener ingen hunder.

I tillegg er det det med sjansen for komplikasjoner med en slik operasjon. Han er en hund som ikke enser smerte, og med mitt hell i hunder og helse kan jeg ikke tro at dette går knirkefritt. Kanskje vi plutselig begynner å snakke om et år med rehab og muligens nye operasjoner? Det skal hverken han eller jeg gå igjennom.

Jeg tenker også på at om ha skal være i bur i opptil 6 måneder har jeg plutselig en hannhund på nærmere to år i full hormonrus og uten oppdragelse i særlig grad. En Amerikansk Bulldog attpåtil, og en veldig sterk en (både fysisk og mentalt) på toppen av det igjen. Det blir mye å forholde seg til i Oslo sentrum det.

For jeg må innrømme at dess mer jeg kjenner på det, dess mer er jeg overbevist om at denne hunden ikke flytter herifra. Han er for nær perfekt til det, og jeg tror jeg kommer til å lære ekstremt mye av ham. Det kommer til å knuse forvertens hjerte, men han forstår meg og kjenner til historien min.

Jeg mener en frisk hund kan leve flott på tre ben. Ja, det blir feilbelastninger og artroser etterhvert, men det får man ta når den tid kommer, jeg synes det er dårlig gjort å avlive en hund på grunn av _fremtidige_ problemer.

Enig. I tilfelle Damien er han ikke av de tyngste bulldoggene som finnes. Han veier 30 kilo nå, men ute av form siden han har blitt holdt så mye i ro. 3-5 kilo muskler mer skulle han nok hatt. Men han er ikke noe monster, og han er lett bygd. Det vil jo tale til hans fordel på sikt.

Jeg tror grunnen til at mange reagerer på amputasjon hos kjæledyr er at det SER stygt ut, og at man helst vil beholde alle lemmene sine selv. Man forestiller seg liksom at livet blir ødelagt om man mister en arm eller et ben, og at en hund vil ha det bedre i graven. Men sånn er det jo faktisk ikke for de fleste - både hunder og mennesker.

Jeg tror du definitivt er inne på noe der. Alikevel klarer jeg ikke helt å slippe tanken på at det er en hund. Jeg vet ikke. Frust all over the place...

Jeg håper hunden svarer på den behandlingen den får nå, og at du slipper hele problemstillingen. Lykke til!

Takk. Både til deg og alle dere andre!

[Mud]

Vet ikke helt hva jeg skal svare..det er så trist lesing

Jeg valgte selv å avlive en ung tispe istedet for hoftetransplantasjon. Fyren på vetrinærhøyskolen mente det var uproblematisk å ha hunden i bur 2x 6mnd. (måtte tatt en og en hofte og bygge opp muskulaturen imellom hver operasjon).Men jeg orket ikke tanken en gang.

Det ville bety å ta opp forbrukslån for min del, men den saken var egentlig grei. Det var burlivet jeg ikke orket tanken på.

Hun var en særdeles hyggelig og positiv hund, men klarte etterhvert ikke å gå 500 meter en gang uten å måtte legge seg ned selv med kortison sprøytet rett inn i hoftene.

Jeg undrer fortsatt den dag i dag på om jeg gjorde rett.

[PsychoLynx]

Men Mari.... (stooor klem til deg). Les det du skriver, sier du ikke egentlig det svaret DU helst vil velge selv? Eller er det bare JEG som leser det dithen?

Men, nå vet ikke jeg hva veterinær sier osv. Men jeg tror nok kanskje jeg ville gått for amputasjon... Raskere rehab tid, sannsynligvis mindre utgifter (slik sier vi alle at ikke skal ha noe å si, men i bunn og grunn så må man jo faktisk finne pengene et sted også, og det er lite gull ved enden av regnbuer veit jeg), og ikke minst, større sjans for en "happy ending".

Altså, ved operasjon vet du ikke hva som skjer... Du kan plage hunden med bur, tvangsro, sedering (og kan ikke dette skade det innvendige over tid?) osv, uten å faktisk vite om utfallet blir bra?

Med amputasjon så er jo sannsynligheten stor for at han blir bedre raskere, om enn at han får belastningsskader etterhvert. MEn, det er FREM I TID! Kanskje LANGT frem også?

Du sier han er sterk psykisk osv, men vil han takle 6 mnd i ro? Feks kontra å miste et bein?

Nei, jeg vet virkelig ikke... Spes siden jeg ikke har snakket med noen veterinær om dette, eller hørt alt liksom, men sett ut fra det du skriver, og tanker jeg selv gjør meg, tror jeg kanskje jeg hadde vurdert amputasjon... Men...

Dette er det bare du som kan avgjøre. Lykke til!

[Aina&Kaizer]

Kjempetrist å lese, han er en knallflott hund også så ung... Jeg ville nok amputert og satset på noen gode år fremfor å ha ham i bur i 6 måneder. Men det er jo veldig vanskelig å si. Lykke til, krysser fingrene for dere.

[patricia]

Du har vært max uheldig, betviler ikke det, og dette må være en fryktelig vanskelig situasjon. Men ærlig talt - jeg blir litt skremt av hvor mange her som er positiv til amputasjon?? Jeg har sett hunder med tre bein,og i mine øyne ser det fryktelig ut,og jeg tenker at herregud for noen egoister. Det har gått altfor langt, når vi har fått litt amerikanske tilstander her. " Er det sykt, så kutt det av". Det er dyr vi snakker om her, det ser både ynkelig og uverdig ut når hunder får amputert bein. Du har en fantastisk hund-ja- unner du ham å humpe rundt som en krøpling? Hvorlang tid tror du det tar før han får belastningsskader, og du uansett må ta en tung avgjørelse? Hva med respekten for hunden som hund?

Jeg er ikke i tvil om hva jeg ville gjort, hvis det var dårlige odds mht. operasjon. Aldri om noen av mine hunder skal få operert bort et bein (eller begge øynene, grøss og gru).

Jeg føler med deg, jeg har selv mistet flere fantastiske hunder- riktignok eldre enn din. Å ta denne avgjørelsen ang. en så ung hund er forferdelig og urettferdig!

[Argyr]

Patricia: Det var akkurat dette jeg siktet til. Hunden blir da ikke noe mindre hund av å ha et ben mindre.

Ville du like å bli avlivet fordi du måtte amputere et ben eller en arm? Og helt ærlig, hvem tror du det ville være verst for; deg eller hunden din (om du måtte amputere, altså)? Så lenge hunden har det fint med tre ben, går ikke den og savner det den har mistet, eller tenker over at alle andre hunder har fire. Da er det INGEN grunn til at vi mennesker skal gå rundt og henge oss opp i det, når hunden faktisk ikke bryr seg.

Jeg lurer på hvordan det har seg at det nærmest er dødssynd å ytre motord mot sterkt handicappede barn, samtidig som at en hund er sprøyteklar bare fordi den mangler et ben og kommer til å få belastningsskader/artroser senere i livet (noe mesteparten av alle hunder får bare de blir gamle nok uansett).

Og ikke kom her med menneskeliggjøring av hund; da bør man ihvertfall komme med noen skikkelige argumenter for hvor _forskjellen_ ligger, ikke beskylde meg for å konstruere likheter (bare for å ha sagt det på forhånd). Jeg gjør tvert imot det motsatte; jeg tror hunder takler den typen ting langt _bedre_ enn det vi mennesker gjør, og for meg blir det helt bakvendt å tenke sånn på hundens vegne. Det er vel snarere de som mener hunder savner benet sitt som menneskeliggjør.

[patricia]

Hvem er det som mennskeliggjør her??? Det er nettopp for IKKE å mennskeliggjøre hunden jeg mener at den skal få lov å være HUND, ha lemmene sine i behold, og ikke jumpe rundt fordi vi mennesker ikke orker å la den få slippe. Vi klarer oss utmerket meden avkuttet arm eller fot, hunden er avhengig av sine fire bein. Eller mener noen det er helt OK som de gjøri USA- monterer trillevogner på hunder uten bakbein? Hvor groteske skal vi bli i vår streben etter å menneskeliggjøre dyrene våre?

At du drar handicappede barn inn i denne tråden, viser bare at noen her mangler bakkekontakt.

[Argyr]

Hvem er det som mennskeliggjør her??? Det er nettopp for IKKE å mennskeliggjøre hunden jeg mener at den skal få lov å være HUND, ha lemmene sine i behold, og ikke jumpe rundt fordi vi mennesker ikke orker å la den få slippe. Vi klarer oss utmerket meden avkuttet arm eller fot, hunden er avhengig av sine fire bein. Eller mener noen det er helt OK som de gjøri USA- monterer trillevogner på hunder uten bakbein? Hvor groteske skal vi bli i vår streben etter å menneskeliggjøre dyrene våre?

At du drar handicappede barn inn i denne tråden, viser bare at noen her mangler bakkekontakt.

Kan du gjøre som jeg ba om, og forklare meg hvorfor en hund klarer seg så mye _dårligere_ med et manglende lem enn oss mennesker? Det hadde vært veldig fint om du begrunner påstandene dine litt.

Du har snudd hele problemstillingen på hodet. Man amputerer ikke benet på en hund fordi man ikke orker å la den slippe, man lar være å amputere fordi man ikke orker å se på stumpen - og er ikke det egoistisk, så vet ikke jeg.

Forøvrig synes jeg trillevognene er en genial oppfinnelse, så lenge man ikke bruker dem til å dra det lenger enn hunden "er med på".

[akela]

Den ulvehunden jeg så, som hadde amputert et forbein, "omvendte" meg faktisk - og gjorde meg riktig negativ til amputasjon, med mindre det ikke er på mindre, mer kortryggede, lettere raser.

Den hinket seg møysommelig frem på tre bein, og eierne var SÅ fornøyd med å berget livet på den og at den haddde det SÅ fint. Men det var ikke det inntrykket jeg fikk, den hinket dit den måtte - og ikke lenger. Lek... tja, den hinket litt etter en fotball på flatmark.

Var borti en ridgeback med amputert tå på bakbeinet, en midttå, og på den særs langryggede hunden det var, så førte det til ryggplager som i sin tur medførte avlivning. Dette var det dyktige veterinærer som uttalte. Så man tukler med en hårfin balanse, og det er faktisk også ganske vondt å gå rundt og feilbelaste kroppen sin. Så noen dokumentaren om den kvinnelige bilmekanikeren og tobarnsmoren som manglet nærmest alt under torsoen? Hun klarte seg fint først, men jo lenger hun levde, jo mer utslitt ble hender og armer som bar en unaturlig vekt - og hun ble mer og mer redusert.

Som hundeeier må man da kanskje være klar over at det kan være snakk om kanskje et par år etter amputasjon før dette gjør seg gjeldende, særlig hvis det er hund med høy smerteterskel og mye futt, og at man da må være voksen og nøktern nok til å vite at man da må gjøre valget. Kanskje vil operasjonen føre til et dobbelt eller tre ganger så langt liv uten tilsvarende store plager. Hvordan skal man da veie opp situasjonen?

Nei, amputasjon er INGEN lett utvei. Det er ikke operasjon - eller avlivning heller. Men skal de hundene som har mest gåpåmot, også måtte lide mest - fordi man mener de vil tåle det så godt? Det blir, som jeg skrev, å ta en fullstendig helhetsvurdering, og det vil ikke være lett uansett.

Men å si at vi som er imot amputasjon som "helt grei løsning", menneskeliggjør hunden... det er å skyte veldig over mål.

Forøvrig er den hundeeieren jeg har møtt som har vært sterkest imot å la en blind hund få leve, vært en hundeeier som selv var fullstendig blind. Det var en tankevekker gitt, sånn apropos det å dra inn handikappede mennesker i diskusjonen.

[Aussieglis]

Føler virkelig med trådstarter. Så forferdelig urettferdig... Jeg ville antagelig krøpet i senga og grått i flere dager hvis jeg hadde hatt dette på skuldrene. Du er utrolig sterk, det skal du ha! Og det virker på meg som om du kommer til å ta det rette valget for din hund, uansett hva det blir til. For det er bare du som veit hva som blir riktig nå..

Ellers er jeg helt enig med Argyros her!

Hvem er det som mennskeliggjør her??? Det er nettopp for IKKE å mennskeliggjøre hunden jeg mener at den skal få lov å være HUND, ha lemmene sine i behold, og ikke jumpe rundt fordi vi mennesker ikke orker å la den få slippe. Vi klarer oss utmerket meden avkuttet arm eller fot, hunden er avhengig av sine fire bein. Eller mener noen det er helt OK som de gjøri USA- monterer trillevogner på hunder uten bakbein? Hvor groteske skal vi bli i vår streben etter å menneskeliggjøre dyrene våre?

At du drar handicappede barn inn i denne tråden, viser bare at noen her mangler bakkekontakt.

Unnskyld språket, men du er jo litt på ute på viddene. Jeg syns det er helt bak mål av noen som oss å sitte å si så bastant at ditt og ditt er feil om andres hunder. Det har ikke VI snøring på.

Dessuten, hunden vil jo muligens aldri få det lemmet det er snakk om her i behold - selv om operasjonen går dårlig. Du mener det er riktig å avlive... Javel, that's your view. Men måten du sier det på syns jeg er noe grusom!

Vi mennesker klarer oss fint uten et bein eller en arm ja, og det gjør faktisk hundene våre også. Mange av dem, iallefall. En ulv uten et bein syns jeg er forferdelig trist, en ulv bor i naturen og skal jakte ned sin egen mat og klare seg selv. Hundene våre sover i senga vår, får maten sin gratis ned i ei skål, blir proppa full av godbiter når vi får lyst til å trene hund og lever igrunnen veldig godt. Mange av oss legger hele vårt liv etter hunden nesten, og er villig til å gjøre det aller aller meste (alt!?) for at hunden skal ha det bra. Vi har et sykelig forhold til hundene våre, og er like glad i dem som vi er i mennesker (-om ikke mer?)

En hund, boende hos et hundemenneske i Norge, i år 2007, har det ****** bra, selv uten en fot. Jeg vil nesten gå så langt å si, at jeg tror mange vil kunne ha et helt utmerket hundeliv - selv med bare 3 bein. Det blir såklart belastningsskader og smerter på slutten, men... Det er ikke opp til oss å bedømme hva som er riktig eller galt. Når det er vår hund det er snakk om, så ja, men ikke nå.

[Guest 2ne]

Og ikke kom her med menneskeliggjøring av hund; da bør man ihvertfall komme med noen skikkelige argumenter for hvor _forskjellen_ ligger, ikke beskylde meg for å konstruere likheter (bare for å ha sagt det på forhånd). Jeg gjør tvert imot det motsatte; jeg tror hunder takler den typen ting langt _bedre_ enn det vi mennesker gjør, og for meg blir det helt bakvendt å tenke sånn på hundens vegne. Det er vel snarere de som mener hunder savner benet sitt som menneskeliggjør.

Forskjellen ligger vel i at man kan ikke forklare en hund hvorfor den har et lem mindre, samt at DEN ikke kan fortelle at "nå begynner jeg å kjenne det i ryggen at jeg går galt", liksom.

Om man skal drive og sammenligne hund og menneske, så har jeg leddgikt sjøl, og jeg ville aldri beholdt en hund i live om den fikk lignende smerter.. Selv om jeg lever greit med min sykdom.. Jeg veit hva som feiler meg, jeg veit hvorfor jeg er i skikkelig dårlig humør i perioder, jeg veit hvorfor jeg ikke fikser ting, jeg kan forklare folk hva jeg sliter med.. En hund kan ikke det, den er overlatt til hva nå enn eieren og veterinæren har av evne til å forstå. Så selv om jeg ikke "avliver" meg selv, så ville jeg ikke latt en hund leve sånn.

Det finnes folk og som heller vil dø enn å leve med amputerte kroppsdeler - som velger å få dø fremfor denne "livbringende" operasjonen. Det ser ut som at er helt glemt i denne diskusjonen, det er ingen automatikk i at folk lever lykkelig med sine amputerte kroppsdeler selv om de aller fleste lærer seg å leve med sine amputerte kroppsdeler - det er nyanser der og.

Når det er sagt, så er hunder tilpassningsdyktige, så jeg tror nok at de KAN takle både det å være blind og det å miste et bein helt greit. Jeg veit ikke hva jeg selv hadde gjort om det var en av mine hunder det var snakk om. Jeg tror jeg ville snakket med MANGE om det først, kanskje folk som hadde vært gjennom en amputasjon selv, hundefolk som KAN atferd (aller helst burde det vært ett og samme menneske, et hundemenneske som KAN atferd som har vært igjennom en amputasjon selv), kanskje til og med fått en slags "mini-mental-test" for å få det vurdert av en "uhildet" person om hunden kan takle en amputering.. Og hundeeiere som har hunder med amputerte kroppsdeler - selv om det ikke er mange i Norge med manglende bein, så finnes det vel en del hunder som har amputert en tå, f.eks..

Bare for å ha spurt.. Mari, ville du vurdert amputasjon om Damien hadde kommet før jentene dine? Du har hatt max uflaks, og mista to unge hunder på kort tid, det føles både vanskelig og urettferdig, jeg har vært der sjøl.. Jeg spør ikke for å være slem, jeg tror ikke du feilvurderer Damien heller.. Men jeg tror jeg hadde vært farget av tidligere erfaringer, særlig når de er så ferske..

Det snakkes forøvrig som at det BARE er operasjonen med 6 mnd i rekonvalens som kan gi komplikasjoner i ettertid, mens en amputasjon vil være "helt greit" - og SÅ enkelt er det vel heller ikke? Det kan være store komplikasjoner ved en amputering og, med sår som kanskje ikke gror som det skal og fantomsmerter. Man vil ikke ha mindre dårlig samvittighet om det går galt etter en amputering enn en operasjon, vel?

Det er en vanskelig problemstilling, og jeg er glad det ikke er min avgjørelse.. Du har min fulle medfølelse, Mari!