Sjelden eller "vanlig" rase?

[Jeampi]

Inspirert av only blondie sin tråd så lurte jeg på om dere syns det er mer stas å ha en sjelden rase, eller en rase som det er 70 stk av på f.eks hver utstilling?

Selv så liker jeg å ha en middels populær rase, jeg tror ikke jeg hadde taklet å komme på utstilling hvor det er 80 påmeldte i rasen, eller gå agility hvor det er 90% av samme rasen.

[HanneJ]

Har man en sjelden rase, hvor det kanskje bare er 1 eller 2 påmeldte hunder, er det ikke så stas å få BIR akkurat...

Det er ikke mange Parson Russell Terriere, vanlig er 2 eller 3 på utstilling (her i Midt - Norge) f.eks NKK Trondheim var det bare 3 påmeldte parsons.

Ville ha likt det hvis det hadde vært en god mellomting mellom mange påmeldte og få!

[Ingvild]

Jeg stiller jo ikke, men om jeg bare skulle ha tatt hensyn til antall hunder av samme rase med tanke på utstilling, ville jeg nok verken valgt flatt eller laekenois liksom. Flat hvor det er 1347 hunder i åpen klasse (det ser i alle fall sånn ut!) og laekenois hvor det stilles tre stk i året (kanskje Annette skal stille ut Lyra snart btw?).

Jeg ville nok hatt en rase hvor det gjennomsnittlig var 10-20 hunder på hver utstilling, slik at det verken blir umulig eller rålett å få god plassering. Dessuten ville jeg nok likt å møte andre folk med samme rase på utstilling.

Forøvrig tror jeg nok at en del av de rasene som det er mange av får en mer "fair" bedømming. Det er ikke mange utstillingsarrangører som gidder å hanke inn dommere som kan f.eks. lapsk vallhund særdeles bra når det bare stilles fem-seks av dem. På flat derimot, som gjerne tar opp en ring for seg selv på utstillingsdagen, kan det godt hende at de får en dommer som kan rasen veldig, veldig godt.

[Jeampi]

Selv syns jeg at det er passelig påmeldte pommer. Ligger på alt fra 8-30 stk.

Som du sier Wesminster så må det være utrolig kjedelig å få en dommer som ikke kan rasen, f.eks pyrrer som kan få feil bedømming av pels pga dommeren ikke vet at den SKAL ha dreads...Kjedelig...

[Fillerya]

Fordelen med å ha en sjelden rase er jo at man slipper masse venting på utstillinger. Skjønner at det er stas å vinne over 200 andre hunder, men synes det er kjempestas når Tussie gjør det bra uansett.. ikke innhabil.. neida

Enig at vi har vært borti veldig mye rart av dommere. De påpeker feil som ikke er feil og noen virker som de dømmer litt på måfå. Sånt er kjedelig etter å ha brukt utallige timer på å få hunden klar.

[Djervekvinnen]

For å være ærlig så liker jeg det ikke alle har. Jeg liker de rasene som ikke er de mest populære, og som man kan få litt ekstra oppmerksomhet med. Det føles litt bedre å ha en hund som folk snur seg etter, stopper opp for å se på, peker på etc, enn de hundene som folk ikke enser engang Det er min smak.

[Taz]

Det er egentligt ikke så morro å stille en hund når er du heeelt alene i ringen..

Da ender du opp med BIR uansett (som regel), for det er som regel allround dommer og de ser ikke feilene.

Cody, Hollenderen, ble BIR uten en eneste kommentar om at han hadde hengeører.

[Guest Vicky]

Jeg blåser i om en rase er poppis/ikke poppis så lenge den duger til det jeg skal bruke den til

[borderen]

Jeg elsker premier og synes utstillig stort sett er bare tull. (greit nok med rasebedømmelse, slik at avel ikke går over stokk og stein, men å gå vidre til gruppe/show har jo ingen betydning for den enkelte rasen... uansett.. ingen diskusjon om utstilling!). Derfor ville jeg gjerne hatt en sjelden rase i utstillingsringen!

[Wanderlust]

Utstilling eller ikke-utstilling - jeg ville jo hatt en sjelden rase. Men den må passe meg også

Om det er få eller mange som stiller ut spiller ingen rolle for meg. Syns det er litt morsomt å ha en rase som ikke "alle" har. Og om folk spør, at man kan fortelle litt om rasen...

[Guest Jonna]

Syns det er litt kjedelig jeg.... Man vet adri hva slags dommer som dukker opp. Også har man dem som "slenger" med leppa i land hvor rasen er stor (billige Cert)

Men det er da kanonkult å dukke opp på spesial utstilling med den "billige cert hunden" og vinne over alle dem andre 40-50 som er påmeldt

[¤renate¤]

For å være helt ærlig liker jeg best sjeldne raser, jeg vil ha noe spesielt, som ikke alle har. En fordel med det er å slippe fordommer, det er ingen som vet at det er en typisk "gneldrerase" o.l. og få har møtt slike hunder som har dårlig gemytt og dømmer utifra det.

Jeg er regelrett pisslei av å møte folk som bare MÅ påpeke at sheltien er nervøse, menneskesky bjeffemonstre Som om jeg ikke kjenner "min egen" rase liksom. Og alle disse er selvsagt folk som kjenner noen som kjenner noen som har hatt ei sur gammal tispe som bjeffer og ikke liker innpåslitne folk. <_<

Men, jeg velger ikke hund utifra slike ting, det vises vel tydelig i det at jeg har sheltier. De er jo ikke akkurat sjeldne. Jeg velger hund utifra gemytt og bruksegenskaper, hunden skal passe meg. Om det var en sjelden rase i tilleg hadde det bare vært en hyggelig bonus.

[Havana]

Da jeg skaffet meg havanais for litt over 7 år siden, var den ikke så vanlig. Jeg tenkte ikke så mye på om den var skjelden eller ikke. Jeg valgte rasen pga. egenskapene. De siste årene har havanaisen eksplodert i antall. Jeg syns det er koselig at det er flere å dele havanaisinteressen med. Også er det greit å slippe at folk står der som levende spørsmålstegn når du sier hvilken rase det er.

For å være helt ærlig liker jeg best sjeldne raser, jeg vil ha noe spesielt, som ikke alle har. En fordel med det er å slippe fordommer, det er ingen som vet at det er en typisk "gneldrerase" o.l. og få har møtt slike hunder som har dårlig gemytt og dømmer utifra det.

Jeg syns ikke at jeg har sluppet unna de fordommene, jeg. Har du en liten pelsdott, så tror folk uansett at det er en gneldrerase som er dum i hodet, syk av innavl, og som ikke kan brukes til noen ting. Folk som kjenner til rasen, pleier derimot å være positive

[Aya]

Jeg har jo en veldig vanlig rase (dog ikke i utstillingssammenheng), og må si meg enig med Astrid. Så lenge den passer MEG og mitt bruk spiller det ikke så stor rolle. Allikevel ikke så veldig morro å alltid være den eneste på utstilling sikkert, i tillegg til å alltid få den; "ja, hun er flink.. Men hun har jo en BC da!". Uansett, det er bare bagateller. Passer individet og rasen til meg kan resten være det samme, egentlig.

[Argon]

jeg har egentlig funnet ut at det ikke fungerer helt. Før var jeg sånn at jeg ville ha noe som ikke alle andre hadde + at den skulle fungere bra til det jeg skulle bruke den til. Skaffet meg da (for 8år siden) en toller fremfor en bordercollie. Og tolleren ble jo sjelden veldig lenge må jeg si:)

Ellers kjøpte jeg en aussie sammen med min bror for han er også sånn som skal ha noe ingen andre har. Den blir jo også mer og mer populær nå, men det er hvertfall ingen som har helt lik hund da tegningene er veldig forskjellige:)

Fikk i oppdrag å finne/hjelpe til å finne en rase til min tante og onkel også. Og det ble en Lagotto, så da får vi se hvor lenge den bli sjelden. Tror den kommer også til å bli populær når den først blir oppdaget ordentlig.

Så jeg har gitt opp det med å ha en spesiell rase og neste hund blir en god gammeldags labrador eller golden som kan brukes til alt, enkelt og greit:) Så får jeg være fornøyd med at individet blir helt spesielt:)

[Caroline]

Det er vel det som bryr meg minst hvor mange som er påmeldt på utstilling.. Sheltien er den perfekte hund for meg, så det at det er fra 20-30 normalt til 80 eller fler påmeldte, er ikke så nøye.. Jeg har alltid hatt sheltie, så det er liksom ikke noe nytt at det er sånn :closedeyes:

Det som bryr meg med at rasen er populær er at folk avler på "alt som fins", for de får jo solgt valpene uansett

[MegaMarie]

Jeg velger først og fremst hund etter mine kriterier. Som da er at de ikke skal ha for mye pelstell, den må være like aktiv som papillonen, passe sammen med papillonen, ikke være for stor, kunne brukes til de bruks områdene jeg vil osv. Vis jeg da står igjen med mange raser luker jeg ut de sjeldne fordi jeg syns det er gøyere å ha noen å dele interressen for samme rase på utstilling eller annen konkurranse.

Og fordi det ikke er så gøyt å komme på utstilling å vinne uten noe konkurranse.

Men for mye av det gode er heller ikke bra.

[jaktlykke]

Da jeg fikk Amigo så var det kun med ettersøksegenskapene i tankene - utstilling var helt fjernt for meg siden jeg kun har blandingshunder fra før.

Rasen er jo veldig sjelden - vi er vel såvidt over 50 individer pr. dags dato - så det sier seg selv at man oftest er alene eller bare 2 i utstillingssammenheng. Mange sier at er man alene i rasen så får man BIR uansett - er det en skikkelig dommer så gir han det ikke fra seg uten at hunden virkelig har de kvalitetene som rasen krever. Jeg vet flere som blir sendt ut uten BIR selv om de er alene og det er "bra" for det viser bare at det er en oppegående dommer det.

Klart jeg synes det er kjedelig på utstilling å være alene i rasen - men sånn er det bare. Jeg valgte ikke denne rasen fordi den var sjelden men fordi den har de egeneskapene jeg ville ha.

Skal vi få litt konkurranse så må vi vel til Hamar i november - da kommer det nok mange stabijer. Og på spesialutstillinger i Sverige til neste år med nederlandske dommere. DA begynner det å bli spennende tenker jeg

[Guest Per Olav]

Min mening: Ulempene ved å eie en mindre kjent/utbredt rase er at det er færre å spørre dersom det dukker opp raserelaterte problemer.

[Bambii88]

Forelsker meg sjelden i raser jeg ser hver eneste dag, forelsker meg derimot i raser som jeg sjelden ser fordi jeg blir så fasinert over nye raser og deres egenskaper

Selvfølgelig skal rasen passe meg, kunne ALDRI valgt en rase bare pga at den var såååååå søt. Da bør man ikke skaffe seg hund.

På store utstillinger er det rundt 40 dalmiser påmeldt, så det er jo en relativ populær showhund. Både Chihuahua og Saluki ligger ofte helt opp i 30 stk på utstillinger, noe jeg synes er dritgøy! Utstilling er såå mye morsommere med middels mange i rasen og masse folk med samme interesse for rasen din som deg. Jeg er nemlig en sånn som kan prate i det uendelige om rasene mine

[siljestokka]

Jeg elsker Border collier, aussier og pyreneisk gjeterhunder . Border collie er da ikke så veldig sjldne, men det er ikke så mange i utstillingsringen da . Aussie vet jeg ikke. Tror det er en sånn mellomrase .. Kanskje. Pyreneisk gjeterhund(face rase) er da en veldig sjelden rase.

[Mirai]

Ja, jeg vil gjerne ha sjelden. Men ikke så sjelden at man bare er en eller to på utstilling. Som Djervekvinnen sa, jeg syns det er morsomt med en hund folk blir fascinert av og snur seg etter. Men, neste hund blir kanskje noe helt annet Tiden vil vise.

[Guest Just me!!]

For å være ærlig så liker jeg det ikke alle har. Jeg liker de rasene som ikke er de mest populære, og som man kan få litt ekstra oppmerksomhet med. Det føles litt bedre å ha en hund som folk snur seg etter, stopper opp for å se på, peker på etc, enn de hundene som folk ikke enser engang Det er min smak.

Tror jeg vi har lik smak! (Dobbiser, amstaffer, rottiser, argentinsk dogge?)

Wheaten er ikke akkurat en uvanlig rase, men jeg møter så og si aldri på wheatens når vi er ute nesten uansett hvor jeg går. Derfor er det ekstra gøy å se en på tur, blir heelt gæren da jeg! Det er litt kjipt, men samtidig for vi litt ekstra oppmerksomhet siden Archie ikke ser ut som en vanlig golden, hehe. Alle tror han er maks kosebamse.

Møtte på en dame som gikk rundt med en caanan(?)hund på Bjerke i fjor. Hun sa, såvidt jeg husker, at hun var den eneste oppdretteren her i Norge av den rasen, og det var få hunder i landet. Mulig jeg tar feil altså, men jeg syns det var litt spesielt. Nydelige hunder ihvertfall!

[Bajas]

Jeg driter fullstendig i om rasen er populær eller ikke.

Selvom jeg bare har hatt sheltie gutten min i 14 dager, har jeg fått en haug av "artige" kommentarer: haha har du anskaffet deg Veskehund, gneldre bikkje, nervøs stress du har da, fikk jeg høre i dag .Sannheten er: Snoopy hater å bli bært, han gneldrer ikke, tillegg bryr han seg svært lite om hunden vi møter veier 50kg mer enn han. I dag finnes han ikke reservert. Kommer det så tar jeg mot en reservet hund med åpne armer, det skal såfall bli deilig for engangskyld å ha en hund som ikke må på død og liv hilse på alt som kryper å går

[akela]

Jeg antok i utgangspunktet at man hadde hund fordi man likte oppførsel, atferd og utseendet på den sjøl - uavhengig om det 2 andre mennesker i landet som gjør det samme eller 20.000...

Men det virker som om det er viktig for flere å ha noe SJELDENT - gjør det hunden noe "bedre", eller er det kjekt å kunne briefe med for ANDRE mennesker? Jeg begynner virkelig å lure...

Blir raser "bedre" bare fordi ikke alle andre har dem?

Det spiller ingen rolle for meg om hunden er vanlig eller sjelden, så lenge det er en sjeldent hyggelig hund

Og Per Olav har veldig rett i det han skriver om at har man en sjelden, kanskje litt vanskelig rase atferdsmessig, så er man veldig utsatt dersom det skulle være noe - man har knapt noen å spørre, som kan ha relevante erfaringer.

Heller kunne "velge og vrake" i en vanlig rase, og kunne finne en dyktig oppdretter med samme syn på hund, selv om det er "kjedelig"... Nå tenker jeg sjelden på hunder som kjedelige, selv om de er vanlige: Når jeg ser de flatcoatedene som gjør det så bra, så synes jeg det er utrolige flotte hunder åkke som - for å ta et eksempel.

Ser Canaanhunder er nevnt... jeg traff et par stykker på tur for noen år siden, og maken til nevrotiske hunder er det lenge siden jeg har sett. Eier la ut om hvor mye bedre de var enn schäfer som hadde vært forrige rase, alt jeg så var særlig en krylete hund som skvatt for det minste - der og da jeg så dem. Men fordi de er sjeldne, blir de helt sikkert avlet på. Men det holder ikke helt vann i forhold til det jeg har lest om dem på hjemmesiden til rasens store forkjemper i hjemlandet Israel, det hørtes nokså annerledes ut enn det jeg så. Men sjeldne er de, pene er de, dermed blir de avlet på. Er den sjeldenheten virkelig verdt det - så lenge man ikke tar inn det aller beste, også mentalt? Å skylde på karantenen er jo den gode gamle unnskyldningen for at dårlige importhunder blir brukt...

Jeg har relativt "sjelden" rase sjøl, og hvor mange ganger jeg ikke har hørt "å, dem er det ikke så mange av, de er virkelig sjeldne de" eller "det var en uvanlig farge" - med et tonefall som høres ut som om det gjør rasen eller bikkja ekstra attraktiv (man hører kjapt forskjell på det, og på vanlig "raseprat"), så blir jeg bare tvert avvisende jeg. For "sjeldenhetssamlere" har jeg litt motvilje mot... de kan gjøre seg interessante med en annen rase enn "min"!